KONGEN AV BRISKEBY

Jeg bruker dagene mine på piss. Jeg oppnår ingenting, bryr meg lite og klager til alle. Jeg føler at utviklingen stanser, og at alle andre opplever mye mer enn meg. Så tenker jeg at jeg ikke har tid, men det har jeg jo. Det er jo bare å fjerne seks timer fra facebook-budsjettet mitt. Dette er jo ingen bombe for noen, men det er litt kjedelig når jeg egentlig har ganske mange forpliktelser.

Lekser, rydde leiligheten, stelle katten, besøke familien, jobbe, spise, SOVE, betale regninger, bli rik, dra på kunstmuseum, slå jenter og spytte på tiggere.

Det er en rekke viktige gjøremål, og et normalt- oppegående menneske burde faktisk få til alt dette på ÈN dag. Det er mulig. Men jeg bare orker ikke... Akkurat som nå! Jeg skulle jo egentlig stå opp klokken 07 i dag. Dratt på skolen, og sånn... Men jeg sitter her, i stedet. Det er trygt hjemme. Iskaldt, men trygt.

Facebook kommer aldri til å forlate meg.

Jeg har lyst til å oppnå mer, men det er ikke så lett. Tiltaket river meg i nakkehåra, og sparker meg i leggen. Jeg kommer meg ikke videre. Jeg har store ambisjoner for livet mitt, men orker ikke å jobbe for dem. Det er så slitsomt.

Jeg har lyst til å HA billappen, men jeg har ikke lyst til å TA den. Jeg har lyst til å bli rik, men orker ikke å jobbe meg fortjent til det. Jeg har lyst på en gigantisk toppleilighet, men klarer ikke å ta vare på den lille jeg har nå engang. Jeg har lyst til å vinne i lotto, men gidder ikke å spille. Også har jeg lyst på en som kan kile meg i håret gjennom vinterendepresjonen, men jeg greier ikke å forholde meg til andre på den måten lenger.

Jeg har lært meg å sette egoet mitt først, men nå har jeg klart å putte det foran meg selv. Livet inneholder en rekke valg, og det er akkurat slik jeg pleier å løser dem. Jeg gidder ikke, orker ikke, glemmer og driter i det...

Så setter jeg meg ned, og lager meg en totalt meningsløs video i stedet.



Selv om dette innlegget allerede har vært med på å senke livskvalitetene mine for denne dagen ytterligere, så har det også fungert som et spark i ræva. Nå skal jeg spise, rydde litt, klappe katten og hente skolebøker i posten. Kanskje jeg får en dag, med antydning til verdighet, alikevel!?

Den kom bare seks timer for sent.