KONGEN AV BRISKEBY

Jeg har alltid forsøkt å skille meg ut fra mengden. Da jeg var liten lagde jeg en antirasistisk bevegelse i nabolaget, i stedet for å spille gameboy og leke sannhet og konka med de andre på lekeplassen.


Jeg begynte å høre på techno og house da de andre hørte på Backstreet Boys. På min 11-års bursdag, så leide jeg inn et utested og var dj, mens de andre fortsatt feiret bursdag på McDonalds.

Jeg har aldri likt å tilrette meg omgivelsene, og på barne- og ungdomsskolen ble jeg ansett som et problembarn. Lærerne ville ha meg i egne timer, og det var sjeldent jeg fikk ta med meg hyggelige nyheter hjem. Jeg havnet ofte i slåsskamper med de andre. Jentene også.

Jeg ble etterhvert forflyttet til en annen skole. Børsholmen sjøskole, for å være nøyaktig. Her var det praktisk arbeid som gjaldt og det ble en samlingplass for Askers "problembarn". I klasse med 9 andre ritalinspisende hissigpropper, så reparerte vi båter, bygde hus og seilte rundt på Oslofjorden på oppdrag for kommunen.

På denne tiden fikk jeg øynene opp for adrenalinkick og rushet man får ved å stjele fra gamle mennesker med rullator, gjøre hærverk og utsette seg selv for fysisk fare.

De andre i klassen fikk seg kjærester og lærte seg fort hvordan det er å bli far og mor i en alder av 15 år. Selv dro jeg inn til byen på demonstrasjoner, hang ved blitz og pugga rettighetene mine utenat.

Det tok ikke lang tid før jeg satt i baksetet på en politibil for første gang, og jeg tviler på at karene som tauet meg inn hadde møtt en 15 åring med så mye kunnskap om det norske rettsystemet før. Jeg ble satt på gata igjen etter bare 2 timer.

Poenget mitt er ikke å fremstå som mer komplisert utviklet enn andre. Jeg vil bare forklare at jeg aldri har ansett meg selv som en del av mengden, og at jeg alltid har valgt å gjøre det motsatte av hva de rundt meg gjør.

Det er ikke nødvendigvis negativt heller, for da vennene mine i Asker begynte med dop, så sluttet jeg til og med å drikke alkohol i 2 år. Jeg føler jeg klarer meg bra, jeg.

Det jeg vil frem til i dag handler om noe mye større og mye mer personlig enn å stjele øl på kiosken i Asker for å selge dem til alkoholikerne på stasjonen. Det handler om et valg jeg har tatt. Et valg som alltid har ligget der. Om det er en del av mitt opprør mot familie og venner, det vet jeg ikke. Det er ikke utenkelig, men selv om dette ikke nødvendigvis er fasiten på resten av livet mitt, så må jeg følge hjertet mitt slik det tenker nå.


Jeg velger å stå frem som offentlig homofil i dag. Med min nye kjæreste Lars.

Jeg og Lars har møtt hverandre ved flere anledninger det siste året, men det var nok etter bursdagen til Ida Wulff at vi begge merket at det var noe ekstra. Siden den gang har vi møttes alene en rekke ganger, og under Brokeback mountain-daten vår den 14. februar 2011, så bestemte vi oss for å gjøre noe mer ut av det. 


Mange av dere har kanskje skjønt dette fra før, etter mye flørting på facebook og twitter. Jeg har også måttet luke ut flere titalls kommentarer som har kommet i løpet av vinteren. 


Jeg sa i fra til Fattern og resten av familien én uke at jeg og Lars ble enige, og det var IKKE lett. Men nå er jeg glad jeg gjorde det, og det virker som om hodet har blitt 50 kilo lettere. Jeg har det faktisk skikkelig bra nå!




Jeg og Lars synes det passer seg å offentliggjøre dette nå som våren har kommet. Våren er et bilde på nytt liv, og det er ingen tvil om at vi føler det slik med våre liv. Vi har fått ny energi, og til sommern har vi snakket om å bestille interrailbilletter for bare oss to.

Det blir HERLIG!


Forholdet vårt kommer ikke til å gjøre en veldig stor forskjell på bloggene våres. Jeg skal fortsatt skrive om katten min og sånt, men det at jeg har valgt å komme ut av skapet på denne måten gjør at jeg føler meg litt pliktig til å skrive om homoseksualitet et par ganger om måneden. Jeg har faktisk ganske mye å si på temaet. Enkelte justeringer i designet kan også forekomme, og det er ikke umulig at jeg også melder meg inn i FrP siden Lars er så aktiv der, men det valget må jeg tenke GODT gjennom først, og det trenger ikke å bety at jeg skal bli spesielt aktiv. Det går på respekt for sin partner!


Jeg håper dere støtter Lars og meg. Vi er i hvert fall kjempeglade i dere leserne. Dere betyr ALT! Dere er best.

Klem fra Kong Halvor og Lars.


Haha, eller skal jeg si Dronning Lars?