Som jeg nevnte i det forrige emo-innlegget mitt, så har jeg en stor bunke bilder fra de siste månedene å kvitte meg med. Dette innlegget vil da ta for seg aktiviteten min fra de siste månedene, slik at jeg kan fortsette livet mitt der vi er i dag. Sånn er det med tvangstankene, vet dere. Det går alltid et tog, men dramaturgien i livet mitt skal opprettholdes på internett, selv om jeg må vente til den neste avgangen!

Her er et bilde av meg fra en veldig fin tid. Sikkert fordi jeg har på meg hatt. Alle mennesker blir glade av å ha på seg en hatt. Folk som ikke blir glade av å ha på seg en hatt er emosjonelle vrak (som meg, uten hatt) som har misforstått ALT som har med falsk livsglede å gjøre.

Jeg savner hatten.

Dette er også et fint bilde. Det er tatt på sushi-butikken i Asker, rett før jeg og Fattern skulle kjøpe vår første sushi. Fem minutter etter dette bilde ble tatt, så satt vi på internett og googlet hvordan man holder spisepinner.

Fattern fikk sushi-dilla og spiste sushi hver eneste dag i etterkant. Men så fikk han glassskår i sushien sin, og nå spiser han fiskepinner med poteter og majones igjen.

Dette er et teit bilde. Det er et sånn type bilde jeg tar av meg selv når jeg kommer hjem fra byen og Rambo ikke vil sove med meg.

Men dette er et veldig fint bilde. Det er sånne bilder jeg tar når jeg våkner etter en hard kveld på byen, og Rambo har lagt seg i skje med meg i løpet av natten for å varme meg og kile meg på ryggen.

Jeg har en ting for døde fugler. Har en hel haug av bilder med døde fugler hjemme på dataen min. Vet ikke helt hvorfor, men det er veldig interessant å se ting som kan fly på nært hold. Jeg ønsker meg en utstoppet ørn.

Fint bilde fra bursdagen til Ida Wulff tidligere i høst. Jeg var egentlig glad, jeg bare tøffer meg for kamera. Jeg er ikke noe flink til å posere med mindre jeg tar bilde selv.

Senere denne kvelden dro vi ut til Emil & Samuel – det dustestedet alle dustene i Oslo henger når de er kåte. For å sammenligne, så feiret jeg min egen bursdag på Olsen Café på Briskeby. Det er tradisjon. Olsen er ikke et sted for kåte duster. Man blir faktisk nesten steril av å være der. Du blir en kul, steril dust. Kommer tilbake til Olsen senere …

Det morsomste med mitt besøk hos Emil & Samuel var at jeg traff på han Lars Petter Granli-idioten fra Halden. Han tror han er fra Strømstad, men han er fra Halden. For dere som ikke vet hvem dette er, så kan jeg sammenligne han som en mannlig versjon av Heidi Alexandra. Uansett. Jeg gikk bort til Lars og spurte om vi kunne ta et bilde. Han visste ikke hvem jeg var, og dermed heller ikke at jeg har skrevet masse dritt om han på internett tidligere. Så tok vi bilde.

Jeg ville ha han til å lage en ordentlig gunner, men han insisterte på å posere som en hore på en FHM-forside.

Samme kvelden traff jeg også på Carl fra Paradise Hotel for 2 år siden. Altså en fyr som fortsatt ikke har funnet noe annet å gjøre med livet sitt enn å være Paradise-Carl på et utested med fattige drittunger i fine klær.

Hørte forresten et rykte om at Carl har skaffet seg en “stek”-tatovering.

Snakk om taper, da. Her er et bilde jeg fant på internett fra en skolefilm jeg var med i. Meta-taper.

Og her er et fint bilde av katten min, Rambo, som leker kameleon i busken.

Så hadde jeg brått bursdag, og Fattern bestilte kake – i tradisjon tro fra Larsen kafé i Asker.

Fattern er bra. Han er egentlig veldig lik meg i form av at han ikke har en fast jobb med faste arbeidstider og fast lunsj og fast månedslønn. Fattern har omtrent 50 jobber som han konstant fikler med. Men han tjener masse penger på jobbene sine da. Jeg gjør bare masse ting gratis, jeg. Fattern kjøper mat til meg noen ganger, når han kjører meg hjem.

På kvelden drar jeg inn til Oslo og møter vennene mine. Som nevnt tidligere møtes hele gjengen hvert år for å dra på Olsen, puben som ligger rett bortenfor meg. På dette bildet er det mange fine mennesker – noen av dem også gale.

Kakeprosjekt laget av venninnene mine. Ingen spiste av den.

Så dro vi opp til Olsen. Det er den ene kvelden i året der jeg ikke trenger å ha med egne penger, men alikevel krabber hjem.

Her er kusina mi, forresten. Camilla. Hun er kjempesøt, og singel, og bærer alltid på tre-fire glass inneholdende alkoholholdig substans. Drømmejente.

Det kommer mange forskjellige personer til Olsen denne ene dagen i året. Fulvio i bakgrunnen er en av de kuleste folka jeg har blitt kjent med i år. Alt han skriver er i CAPS LOCK. Seriøst. Også har han tatovert et vikingskip i bakhodet. Hadde jeg hatt en viking-tatovering i bakhodet, så skulle jeg også skrevet kun i CAPS LOCK.

Nå skrev jeg brått veldig internt. For dere som vil ta del i CAPS LOCK-historien min; legg til Fulvio HER. Bare si at han er awesome eller noe sånt. Så svarer han i CAPS LOCK. Det er dritmorsomt, og han er herdet mot ALLE “CAPS LOCK-vitser” som finnes. Han vet det godt selv, men driter i det. Også har han vikingskip-tatovering i bakhodet.

Raskt spørsmål. Vil noen tatovere en drage på tissen min?

Drikke mer champagne. Fordelen med champagne er at du glemmer hvor mye du har drukket, så fort du har drukket mer en seks glass.

Nå var det riktig nok ikke champagnen som rant over på Olsen denne kvelden. Ferneten tøyt stadig ut av neseborene mine denne kvelden. Vakkert. Jeg føler meg alltid som et godt menneske når jeg drikker fernet branca med nesa.

Det var på denne tiden avisene bestemte seg for å legge ut det mest sjokkerende bilde jeg noen gang har sett, i hele mitt liv. Og jeg har googlet mange syke ting.

Sjokket av å se Nansen som et nakent spøkelse var stort, og jeg orket ikke lenger å være hjemme. Alene. Med bildet.

Dette er et fint bilde, selv om jeg ser trist ut. Det er fordi jeg og Asbjørn, en kompis som også ble syk av å se bildet av Nansen, dro på guttetur til Lillehammer.

Så dro vi på Felix og drakk øl, selv om Felix har blitt ganske dårlig. Ølen smakte som alltid, da. Og dagen etter, så måtte jeg be Asbjørn om å ta bilde av meg. Derfor jeg ser så trist ut. Fordi det er kleint når to voksne menn tar bilder av hverandre i gågata i Lillehammer.

På veien hjem stoppet vi for å bæsje i Hamar. Her valgte jeg å bruke kameraet på iPhone-telefonen min for å ta bilde av meg selv. Det er også en klein ting å gjøre, så det ble relativt trist det og. I Hamar lukter det konstant gjødsel og asbest.

Hjemme i Oslo fikk jeg meg noen nye venner.

Davy visste faktisk hvem jeg var fra før. Han spurte meg om det var jeg som lagde alle de filmene på youtube. Det er derfor jeg ikke lager særlig mange filmer mer. Fordi Davy Wathne ser dem.

Også dukket jeg plutselig opp på tv igjen. Hadde nesten glemt at jeg hadde “statist i Hotel Cæsar-perioden” min forrige vinter. Jeg skulle mobbe hun lille jenta i serien fordi hun blogger. Ironisk, hva? Jeg synes jeg så skikkelig bøllete ut. Han andre fyren minnet meg aller mest om en eskimo.

Jo, også var jeg konferansier for en ski-film som heter Hardcore. Jeg visste ikke at jeg skulle være konferansier før jeg kom dit, og sa ikke et eneste ord. Jeg bare brølte, og drakk. Samtidig. Som alltid. Men det var mye morsommere å brøle og drikke både mikrofon og publikum.

Så hoppet jeg på toget og dro til Trondheim. På veien dit stoppet toget på Ringebu; stedet i Norge med mest innavl.

Jeg vet ikke om innavl-teorien min om Ringebu stemmer, men jeg tror det stod i avisen en gang.

I Trondheim ble jeg møtt av de to minste jentene jeg har sett i hele mitt liv. Vi tok meta-bilde sammen, og det var gøy. Jeg gjorde masse annet i Trondheim også, men det husker jeg ikke.

Rakk å ta bilde av meg selv i Trondheim før jeg dro hjem igjen. Eller er dette i Bergen? Er dette Bergen?

Seriøst. Er det i Bergen? I så fall har jeg glemt flere dager av livet mitt på en gang. Det er rekord, om vi ser bort fra livet mitt fra jeg ble født til jeg var omtrent fire år. Det er også ganske vagt.

Jeg dro hjem igjen etter bare noen dager. Katten min begynte jo å bli ganske sulten, stakkar.

Så var jeg våken i ett døgn frem til jeg dro til Krakow, men den historien kjenner dere jo allerede.

Sånn. Det føltes godt for hjernen min. Er det noen som leser dette egentlig? Det er ikke så farlig om dere bare ser på bildene, jeg skriver mest for mine egne tvangstankers skyld. Nå har jeg i hvert fall oppsummert livet mitt for noen måneder. Neste innlegg kommer i mai.

Jeg ønsker meg hatt igjen.