Trondheim Trash City

Det er allerede gått flere uker siden jeg hoppet på flyet opp til Trondheim – etter å ha bestilt flybillett på fylla et halvt år i forveien. Ikke ante jeg hva jeg skulle gjøre der, hvem jeg skulle besøke eller hvordan jeg skulle komme meg hjem igjen – men min kamp mot normalitet og kjedsomhet lukket øynene mine, og sendte meg opp i luften. Her er et kjedelig flyvindu-bilde. Jeg skulle selvsagt posert på bildet, men det ville medført at alle på flyet hadde dødd, da det er livsfarlig å åpne døren på en flymaskin som er oppe i luften.

Jeg har faktisk en vag flyskrekk, men jeg har VELDIG lyst til å ri på en flyvinge engang. Kanskje arrangere en flash mob med alle passasjerene – der alle hopper ut av flyet mens de danser. Og dør. Det er en veldig dum idé – ikke trykk attending dersom du får invite av meg på facebook. IKKE!!!!! (med mindre du er rasist eller katy parry-fan)

Jeg er en heldig person som har blitt kjent med en rekke snille mennesker i løpet av livet mitt. En av de snilleste av dem heter Joakim Storvold og bor tilfeldigvis i Trondheim. Da han fikk høre at jeg skulle på tur til bartebyen, så var han ikke snau om å tilby meg en madrass å sove på (jeg ringte han på flyplassen og tilbød han 10 000 kroner i kontant for å bo hos han). Her er jeg og Joakim. Joakim kjenner abolutt alle jentene i Trondheim (alle over 16).

Joakim har jobb (heldig!!!), så jeg fikk ikke hengt så mye med han på dagtid. Heldigvis hadde jentene fra FANBLOGGEN skulket skolen for å drikke milkshake med meg, og det var råhyggelig!

Jeg vet ikke hvem han skjeggete, skalla fyren er, men mistenker at det kanskje er støttekontakten … min…

Etter at vi hadde drukket milkshake tok vi bilde av hverandre på en trapp for å forevige det endelige møtet mellom Halvor og hans undersåtter. Det er forresten viktig at ingen sprer dette innlegget videre, da de 15 år gamle jentene visstnok ikke hadde fått lov hjemmefra til å møte meg. 

Om noen av foreldrene leser dette; jeg er veldig snill og behandler for eksempel bestemødrene min svært godt. Jeg er svært takknemlig for at deres døtre har laget fan-blogg til meg, og insisterte nærmest på å få lov til å drikke en milkshake i deres (og min støttekontakt sitt) selskap.

Etter det fortreffelige milkshake-møtet ville jeg spise lunsj på Fridays, men de hadde visst ikke åpnet enda.

Den stengte Fridays-restauranten fikk meg til å undre over hvor alle bloggerne fra Trondheim gjemte seg. Jeg gjennomsøkte hver krik (hva i HELVETE er en krik?) og hver krok for å finne dem, og til slutt fant jeg et par stykker på den hipsterinfiserte kafeen “Mormors stue” som er et sted mennesker drar til for å drikke kaffe.

Jeg tok med meg hun ene bloggern ut for å vise henne skoen min. Hun syntes den var fin.

Etter at jeg hadde menget meg med bloggere på hipsterkafeen hele dagen, fikk P3s avdeling i Trondheim nyss om at jeg besøkte byen. De ville gjerne ha meg med på et intervju der jeg skulle fortelle hva jeg synes om Norge. Jeg er jo ikke i opposisjon til å kunne si nei til noe sånt (Fattern umyndiggjorde meg i 2009), og sa selvsagt ja.

Etter å ha dummet meg ut på radio foran hele landet, så fant jeg det best i å forlate Trondheim. Her chiller jeg den i Surnadal Kulturhus. Der skjedde det overhodet ingenting.

Jeg dro raskt videre fra Surnadal. Hvor skulle jeg hen? Hva lette jeg etter? Mange spørsmål slo inn i hodet mitt samtidig. Heldigvis hadde jeg svar på alle sammen. Jeg skulle til Molde og møte Linnéa.

Det er faktisk en fantastisk måte å få seg selv til å føle bedre på; i stedet for å plage seg selv med vanskelige spørsmålene om liv og død, så kan man heller spørre seg selv om ting man vet. Hva skal jeg spise i dag? Spagetti! Hvor gammel er jeg? 23 og et halvt. Er jeg snill? Kjempesnill! Hva heter Pappa? Fattern. 

Til dere som ikke har fått det med dere, så befant jeg meg på en ferge da jeg stilte meg selv alle disse svært enkle spørsmålene. Jeg husker ikke hva fergen heter eller hvor i Norge den befant seg, men det var ikke lov til å gjøre så mye der. Det var ikke lov til å ha mobil (det stod noen tyskere og kastet mobilene sine på vannet – jeg gjemte min i analen).

Det var ikke engang lov til å ha på sko! Jeg gikk heldigvis ikke med sko fra før av, for de hadde jeg glemt igjen på personaldassen bak kiosken i Surnadal Kulturhus.

Dersom jeg hadde blitt tatt for sniking på fergen, så hadde jeg fått et gebyr i samsvar med riksregulativet for ferjetakstar. Det hørtes så komplisert ut at jeg tok sjansen på å ikke kjøpe billett.

Jeg ble heldigvis ikke tatt for sniking, for i ettertid har jeg funnet ut at “gebyr i samsvar med riksregulativet for ferjetakstar” betyr 50 ballespark av 3 dritstygge feminister med mensen (de har alltid mensen) som synger Katy Perrie DRITHØYT og later som de liker det (Katy Perrie altså. Ballesparkene nyter de selvsagt). Jeg anbefaler alle å kjøpe billett på ferger med et slikt straffesystem.

Her er nødutgangen på båten forresten. Den går rett ut i vannet.

Det var en lang reise, men jeg kom frem til slutt. Her er jeg og Linnéa. Vi er nesten bestevenner (hun er min – hennes er en fugl).

Endelig kunne jeg puste ut. I hvert fall i noen sekunder. Det tok ikke lang tid før Linnéa begynte å skuffe taco (mat) ned i halsen min, men det kommer jeg tilbake til senere. Nå skal jeg til bestemoren min (hun som heter Mommo) og være snill mot henne (få mat). Natta!

13 kommentarer

Siste innlegg