Berlin Zoo: Fine, farlige, triste dyr og kåte aper.

Berlin Zoo er en kjempesvær og kjent dyrepark med titalls tusen dyr – og stod selvsagt høyt oppe på prioriteringslista. Det var egentlig bare det som stod der, for jeg er sykt ræva på planlegging.

Jeg elsker dyr. Jeg vil ta på de, og kose med de og kalle de for rare ting som “Slurp”, “Slafs” og “Raymond”. Det er gode dyrenavn. Ida Susanne var selvsagt fortsatt med, og vi har den samme interessen for dyr. Da vi spaserte inn gjennom inngangen til parken stod pulsen høyt, og forventningene var store. Kom vi til å se en iguan? Eller en sebra? Eller kanskje en søt kanin?

Vi var som to unger i … en dyrepark. SÅ stort er det faktisk for dyreelskere, som Ida Susanne og meg selv, å se dyr som for eksempel denne fjellgeiten.

HVORDAN, kjære Herr Geit, har du klart å komme deg opp dit?

Vi møtte noen rare kuer også. De hadde horn, og så ut som de var blitt fôret med steroider. Vi vinket til kuene for å spre litt glede.

Men kuene gjorde ingenting tilbake. Sikkert bolet som har gjort dem følelsesløse og iskalde.

Eller kanskje de hadde aspergers og dermed ikke den samme sosiale intelligensen som “oss andre”? Ikke vet jeg. Jeg har ikke sosial intelligens selv heller. Men jeg kjenner en labrador og en katt, da. De er vennene mine.

«Nå sporer du av Halvor!»
«Sorry.»

En stor forskjell på Berlin og Oslo er at man i Berlin kan gå rundt i dyrepark og drikke øl og kose seg, mens i Oslo er alt bare dritt og voksne mennesker kan ikke kjøpe akkurat hva de selv ønsker når de selv ønsker det.

(Ja, jeg spurte en random spanjol om å ta bilde for oss.)

En ting jeg savnet derimot, var muligheten til å kose med flere dyr, sånn som med denne babyhesten.

Og denne strutsen. (Som for øvrig holdt på å knuse linsa på kameraet mitt med nebbet.)

Strutser er kule. Jeg ønsker meg en søt struts – sånn som denne. Tenk å ha en struts gående rundt i leiligheten sammen med Rambo og meg. Helt fantastisk.

Vi bevegde oss videre, bort til der hvor alle apene er. Dagen skulle brått bli enda bedre. Aper er visst veldig kåte dyr, og bryr seg ikke nevneverdig mye om hvorvidt det står masse turister rundt og ser på. Veldig morsomt. DETTE er sånt som jeg ler av. Min humor: Apepuling.

Og med den siste setningen min frisk i minnet, så kan du jo se for deg hvor overveldende bildet nedenfor må ha vært for meg å oppleve.

Her er det altså en rase jeg aldri har sett før som har orgie. Det var så sjukt for meg å oppleve at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Å se rare dyr pule er enda morsommere enn å se rare dyr bæsje, og det skal det mye til å toppe! Med det røde lyset i tillegg… Fantastisk. Kun fantastisk. Dette er enkel, fantastisk humor. Elsker det.

*** Prøver å vri innlegget vekk fra dyresex igjen ***

Vi bevegde oss videre fra de vårglade pelsdyrene, og bort mot et dyr jeg selv mener er svært undervurdert. Jeg snakker selvsagt om flodhesten.

Flodhester er kule. De ligner ikke på hest i det hele tatt, og er mye mer i vann enn vanlig hest. Vi ble stående og titte på flodhestene da flodhesten i bakgrunnen, la oss kalle han for Raymond, plutselig bestemte seg for å gå opp av vannet for å spasere litt for seg selv.

Raymond er jo en ungdomsflodhest som sliter litt med tilhørlighetsfølelsen om dagen. Han gikk litt rundt for seg selv, sniffet litt på bakken, og grublet over de store spørsmålene her i livet.

Plutselig ser Raymond en flodhest som han aldri har sett før. Kanskje, KANSKJE, kunne dette bli Raymond sin første venn? Han tuslet bort til den nye flodhesten, la oss kalle den for Slurp, og spurte han om kanskje de to kunne bli venner.

Raymond: Hei.

Slurp sier nikker laid back tilbake.

Raymond: Har du lyst til å være vennen min?

Slurp: Eeh. Jeg vet ikke om jeg har tid. Jeg .. Eeeh, jobber så mye!

Så flakset den nye flodhesten av gårde, og Raymond ble stående igjen alene. Uten noen ny venn.

Raymond: Ja-ja. Jeg har jo i det minste helsa.

Så sniffet han videre på bakken. Flodhester elsker å sniffe på bekken. Dét, og å drepe mennesker. Flodhester dreper 3000 mennesker i året, så de holder seg virkelig i god aktivitet. Men det til tross; møtet med den triste ungdomsflodhesten Raymond skulle endre synet vårt på Berlin Zoo. Hvordan skal den venneløse flodhesten klare seg med de åpenbare depresjonene har sliter med? Har dyreparken et skikkelig apparat for å kunne takle depressive flodhester med identitetskrise? Nei. De har faktisk ikke det.

Berlin Zoo er stedet der fine dyr kommer for å dø, og har du først skjønt det, så ser du det overalt.

Døde sauer.

Døde griser.

Døde kengeruer.

Her skulle det egentlig vært en naturforsker, men den er borte. Den døde nemlig i 2006.

Lemlestet måke.

Masse lemlestete svaner.

Her har det nylig dødd en stakkars sjiraff.

Ikke så rart i når de lager alt for lave dører for sjiraffene sånn at de konstant dunker hodet inn i veggen. Det er ikke bra for hjernen å bli slått mye – det sier jo seg selv.

Og verre skulle det bli. Etter å ha gått gjennom hele parken, så endte vi opp i bygningen der de store, farlige dyrene bor. De dyrene vi hadde gledet oss mest til å se av alle. Det skulle bli opplevelsen vår som fikk førsteinntrykket vårt av Berlin Zoo of Death til å totalomvennes fra å være et morsomt sted med puleaper og kosestruts.

Trist og lei seg gorilla.

Trist og lei seg bjørn.

Trist og lei seg tiger.

Trist og lei seg løve.

Det ble ikke bedre av at denne forferdelige gjengen stod på utsiden av gitteret og pekte på- og lo av den fine løven som brølte sårt og hadde tristmunn. De burde ha byttet plass. Da kunne jeg ha kost med løven i tillegg! Vinn-vinn.

Ved tigeren var det færre folk. Sikkert fordi de så hvor kjipt den hadde det. For tigeren hadde det virkelig jævlig. La oss kalle den for Slafs. Slafs nærmest jogget frem og tilbake bak gitteret, mens den hyperventilerte, og minnet meg mer om en speedfreak enn jungelens konge.

Jeg prøvde å vise Slafs et bilde av Rambo, for å vise han at jeg er på hans lag, men han klarte ikke å fokusere.

Så gikk vi til det siste buret med det desidert farligste dyret, mennesket, som er det samme rovdyret som har klart å låse alle de andre dyrene inn i de små, nitriste glattcellene.

Det utbrøt panikk blant de besøkende i dyreparken da mennesket plutselig klarte å komme ut av buret sitt.

I redsel for å selv bli bedøvet og innesperret løp Ida Susanne og jeg ut av hele parken, og inn på en restaurant for å gjemme oss bak en øl og en wienerschnitzel. Vi var enige om at vi ikke likte dyreparken lenger, til tross for at de hadde puleaper, kosestruts og babyhest.

20 kommentarer

Siste innlegg