Vi befinner oss i slutten av august. Det er snart ikke sommer lenger, og de grønne bladene er i ferd med å dø ut for sesongen. Jeg er ferdig med å svirre rundt, midt på natten, på steder jeg ikke vet hvor er. Det er på tide å skrive litt hjemmesideinnlegg.

Etter å ha gjort meg ferdig med alle filmprosjektene på Hove og Slottsfjellfestivalen bestemte jeg meg for å lage årets femte bart, og dro for å vise den frem til Oma. Hun likte den godt, og mente at jeg lignet stadig mer på hennes egen far. Godt å vite at jeg ligner på min tyske oldefar. Så ble jeg med henne ut i hagen for å se på blomstene hennes.

Oma digger blomster. Her er barten min og jeg sammen med noen blomster. Ganske swag, egentlig.

Etter å ha spist middag, og fått en bøtte med blåbær som jeg aldri kommer til å spise, dro jeg hjem igjen til kattepusen min. Rambo og jeg har et helt spesielt mann og katt-forhold. Vi er rett og slett bestevenner. Han er i hvert fall min bestevenn. Slik ligger vi store deler av dagen.

Så kom plutselig Vine-vennene mine på besøk. Det virker kanskje koselig og jovialt, men sannheten er at ingen av oss egentlig er venner. Vi er bare en gjeng venneløse mennesker som henger med hverandre som et eneste alternativ for sosial omgang – som et fotballlag kun bestående av de som alltid blir valgt sist. Vi er elendig fotballlag.

På et tidspunkt måtte jeg fjerne barten igjen. Jeg klarer aldri å ha bart lenge – mest fordi jeg får så mye kattehår i den når jeg koser Rambo i magen med ansiktet. Her er jeg ute og spaserer med Tara og Fanny, forresten. Av samme prinsipp som nevnt ovenfor.

Jeg har husket å spise et par ganger også. Da drar jeg til Pancetta og kjøper verdens beste pizza. Jeg spiser alltid pizza med skinke og kjøttboller. Rambo liker den med tunfisk.

Etter å ha spist er det på tidé å være litt kreativ. Med «være litt kreativ» mener jeg for eksempel «smøre inn badet med blod for å ta noen kule Instagram-bilder». 

«Heisann, heisann, min gode venn! Fint vær i dag! Kan de smøre inn ryggen min med solkrem, montró?»

«Beklager så meget, kjære fru Olsen, men kunne de tenke dem å bli med meg hjem og se på skorpion-samlingen min?»

Eller å skrive rare ting på speilet med tusj. Alt for sosiale medier. Alt for å svekke min bånnløse samfunnsposisjon enda litt til. Jeg kommer aldri til å få meg dame ..

Over til noe helt annet: Jeg parkerte scooteren min ved Nationaltheateret her om dagen. 

Så var jeg ute hele dagen og lette etter butikker som selger Kappa. Jeg fant naturligvis ingen, og vendte tilbake til mitt kjære fremkomstmiddel. GJETT hva jeg hadde fått! (Du trenger ikke å gjette, egentlig. Bildet nedenfor forteller det i sin helhet.)

En parkeringsbot. På scooteren min. Begrunnet med at jeg hadde parkert på fortauet. HA-fuckings-LLO? Det er et sykkelstativ. Det skal stå sykler der. Det er ikke akkurat sånn at jeg har parkert flymaskinen min der.

For å vise min misnøye spiste jeg opp boten. Jeg har dessuten blitt anarkist. Detta sysstemet funnker ikke!

Hei, hei! Kan du se om jeg har fått parkeringsbot mellom tennene?

Etter å ha pusset tennene (og betalt boten) dro jeg ut på byen og så Yoguttene (de feteste rapperne i Norge) på Fisk og Vilt. Da konserten var ferdig fikk jeg låne en Yoguttene-maske – ble passivt narkotikaavhengig av den kraftige ecstacy-eimen som satt igjen i stoffet på masken – dro hjem til Rambo – sovnet med abstinenser. 

Våknet dagen etter – lette etter rambo – fant han i hagen. Han rullet rundt ute i hagen. Rambo er en rullekatt. 

Jeg synes Rambo er verdens søteste pusekatt. Jeg bruker store deler av dagen min til å se på han – og noen ganger prøve å være han. 

Det er viktig å prøve å forstå hvordan katten din har det. Dessuten tror jeg Rambo setter pris på det og.

På grunn av boten tør jeg ikke kjøre scooter til sentrum lenger. Heldigvis er jeg veldig glad i trikken også. Jeg er vel generelt glad i fremkomstmidler; midler som gjør at man ikke trenger å gå. Gå er kjedelig.

Jeg digger egentlig å gå, altså. Derfor jeg har fått meg gå-sko. Har du gå-sko?

For å hedre beina mine (digger at jeg har bein) dro jeg til min (betalte) venn Marius Meyer for en ukes tid siden. Han er blant Norges flinkeste tatovører.

Helt siden TCMN fikk den fine tatoveringen sin ville jeg også ha én. Hun er et stort forbilde for meg.

Jeg gjorde alt på ett session for å tøffe meg. (TCMN brukte minst to!) Så dro jeg hjem – spiste åtte smertestillende – drakk seksten øl – våknet dagen etter – vasket beinet – tøffet meg foran speilet i minst femten minutter. 

Etter femten minutter var ikke tatoveringen spennende lenger. Derfor har jeg nå fått bestilt meg en ny time for å kunne tøffe meg mer foran speilet. Jeg elsker å tøffe meg foran speilet. Det, og å rulle rundt på gulvet sammen med Rambo.

Her ser Rambo på tavoveringen for første gang. Jeg tror han likte den – det er jo tross alt han det er bilde av.

Jeg elsker albinotigeren min.

Jeg avslutter dette innlegget med gårsdagens hyggelige besøk (på Olsen, vel og merke) av Oma og fetteren min, Jonas.

For anledningen hadde jeg spart opp til en ny bart. Derav det kreative, på grensen til mystiske valget av tittel på innlegget. Det starter jo med en bart. Også ender det fankern meg med en bart, også.

God helg, penisfjes!