“Zanzibar? Hvor er nå det?”, sang Sputnik i en av sine fem tusen utgitte sanger. Ikke visste jeg før jeg selv endte opp på andre siden av jorda for å feriere på Zanzibar.

Planen var egentlig å dra på Safari i Kenya, men det turen ble i siste liten avbestilt på grunn av Al Shabaab som sprenger bomber og kidnapper turister og sånn. Siden jeg og de andre (Anders og Alex) først hadde pinglet ut fra én tur spurte vi reisemannen på Kilroy om det fantes noen steder i Afrika som ikke var farlig. Og dermed endte vi opp på Zanzibar – en liten øy øst for Tanzania.

Zanzibar er omtrent som Tenerife, bare at det er mye dårligere infrastruktur der, kjipere mat, frekkere folk, mer diaré, større innsekter, dårligere strender og sist men ikke minst helt forjævlig å komme seg frem til. Dersom du vurderer å dra til Zanzibar: Ikke gjør det. Dra til Tenerife i stedet. Det tar seks timer. Zanzibar tar et døgn, og innebærer en vanvittig kjedelig flytur over Europa og nord-Afrika (man ser ingen dyr eller pirater fra flyet), verdens kjipeste flyplass EVER (Dar es Salaam), tusenvis av mennesker som prøver å lure deg hele veien fra flyplassen til havna der du må stå i kø i flere timer sammen med flere tusen andre for å vente på en båt som ER veldig farlig over til Zanzibar. Folk dør på grunn av den båten flere ganger i året, og det er faktisk sant. Turen fra Norge til Zanzibar er på topp fem over de verste hendelsene i mitt liv, rett under Metallica-konsert på Telenor Arena i 2010.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Da vi omsider kom frem til den første resorten helt sør på Zanzibar, etter en taxitur på to timer – nærmere 30 timer etter at vi hadde reist fra Oslo, kunne jeg endelig lene meg tilbake med en kjøleskapskald Kilimanjaro (som for øvrig var første gang vi var i nærheten av kald drikke siden mellomlandingen i Tyrkia). Det er ingen tvil om at det er vakkert på Zanzibar – alt hadde bare vært så sjukt kronglete hittil. Det var overhodet ingen regler, retningslinjer eller kontroll på noe. Ingen køer noe sted. Ingen steder å få kjøpt kald drikke. Fluer..

«Hei, Pappa! Jeg er i Afrika og har sett fluer! :D:D:D»

OK, nok syting.

Dagen etter var humøret litt bedre. Det hjalp vel å sove tre timer. (Mer gikk ikke – det var nemlig ikke air condition på rommet, og vi var redde for å få de store edderkoppene hang over senga inn i en av kroppsåpningene.) Vi fant også ut at vi var de eneste gjestene på resortet vi bodde på (husker ikke hva det het) og dermed hadde hele området til egen disposisjon. Det var ganske digg, selv om mangelen på gjester gjorde at all maten vi fikk antageligvis var litt utgått hver dag.

Daygame;-)) Fiksa noen babes til kvelden.

Slik så rommene ut, forresten. Som dere ser på trynet mitt er det ingen air condition der. Edderkoppene hang som regel i myggnettet om nettene – på innsiden.

Slik så det ut på resorten. Vi var helt alene der, og kunne la datautstyret stå i baren hele dagen mens vi hang rundt og lette etter søte kråkeboller ved vannet og sånn. Bassengvannet var helt ubrukelig. Jeg tror kloakken rant ut i bassenget, for så å bli renset av en kilo klor som de ansatte kastet ut i vannet flere ganger om dagen. Jeg fikk syreskader på beina etter at dette bildet ble tatt.

Indiahavet var akkurat så varmt som Indiahavet høres ut som. Jeg tipper 70-80 grader. Her står jeg på den ene plassen der det ikke er korallrev som kan stikke hull på føttene. Det er korallrev absolutt overalt – hvertfall på sørsiden.

Etter noen dager sørpå dro vi på Delfinsafari i Indiahavet. Jeg må innrømme at det er noe av det kuleste jeg har vært med på – mest fordi det høres helt sjukt globetrotter ut, og jeg kommer fra en familie der det lengste man drar til på ferie er Klækken hotell i Hønefoss.

På delfinplassen så vi andre turister for første gang siden båtkøen i Tanzania. De strømmet til fra alle kanter for å bade med disse enorme pattedyrene som er totalt ukontrollerbare, og kan drepe mennesker dersom de skulle bestemme seg for det. Ikke at jeg har hørt om tilfeller der det har skjedd før, altså, jeg ønsker bare å understreke hvor redd jeg var. Jeg var redd for bølgene også, og vurderte å droppe safarien på grunn av dette. Og havstrømmer så klart. Og tsunami. Jeg er et av de menneskene som går rundt i livet og er konstant redd for tsunami – det ække kødd engang.

Nå skal jeg gjøre noe som ikke er lov; skryte uten å kunne bevise. Men det er faktisk sant. Jeg badet i Indahavet. Med delfinene. Eller. I nærheten av delfinene hvertfall. Jeg prøvde å dykke etter dem, men DET må ha sett helt mongo ut. Jeg klarer jo ikke å bruke snorkel (drittoppfinnelse) i det hele tatt, og fikk en stor utfordring med å få saltvann ut av lungene mens jeg lå opp ned i vannet for å se delfiner. Men jeg så noen!!! Da prøvde jeg å rope på dem, og endte med å få så mye sjævann i lungene at guiden vår møtte dra meg opp av vannet, pumpe meg og sparke meg i trynet for å kastet opp vann og litt frokost som var utgått på dato i båten hans.

Siste dagen sør. Første dag i nord.

Som de globetrotterne vi er hadde vi booket oss inn flere stedet på øya for å se mest mulig. Vi takket hadet til alt og alle (kelneren, vaskedamene og resepsjonisten som solgte t-skjorter med påskriften “zanzibar” og bilde av en palme) og hoppet i taxi.

Taxituren fra sør til nord tok fire timer og kostet omtrent to hundre kroner. Billig, dritkjedelig, men vi så en ape. Vi gjorde faktisk det. Og helt sykt mye politi. Det er nemlig ikke noe kriminalitet på Zanzibar (som jo også var grunnen til at vi endte opp her), så politiet har så lite å gjøre at de setter opp veisperringer OVERALT der de krever “bompenger” aka bestikkelser av turister for at dem skal få kjøre videre. Med andre ord: De eneste kriminelle menneskene på Zanzibar er politiet. Ganske trygg og god følelse. Heldigvis hadde vi en ekte player som sjåfør. Han hørte kun på 50 Cent og Jean Paul, og sjarmerte de om lag 3000 politisperringene vi var innom på veien slik at vi nesten ikke trengte å betale noe.

Hilton Hotel, helt nord på Zanzibar er den definitivt vakreste resorten jeg har vært på (jeg har vært på to, Hilton og den forrige i sør) – samtidig som den fremhever den litt vonde smaken i munnen av vestens inntog i Afrika. Store murer sperrer de rike, vestlige turistene inne slik at man slipper å møte på fattigdommen og steinhusene utenfor – og vakter beskytter stranden slik at tiggere og selgere ikke kommer inn strandveien for å “plage” oss. Han som dreiv stedet var bleikere enn rumpa til Simone. Men. Hvem lar seg ikke blende av litt luksus. Vi kunne i det minste unnskylde oss med at turen vår var sponset (det er sant, faktisk) og at vi ikke eeegentlig var rike douchebags. Jeg tør faktisk påstå at vi var de høfligste gjestene der – kanskje de høfligste gjestene der EVER!!! (Vi er sykt høflige.) (SYKT høflige.)

HØFLIGE”!!!!!!IWYH(=”)E!&”GE!”

Nord-Zanzibar var ikke like tildekket av korallrev som i sør, så det var mulig å bade litt mer her.

De siste dagene kom to svenske kompiser og møtte oss også. De hadde faktisk trosset terroren og dratt på safari i Kenya før de kom til Zanzibar. Å ha blitt “snytt” for Kenya er faktisk enda verre enn den gangen pappa sa jeg skulle få iskrem, også var det tomt for iskrem også fikk jeg en frossen kyllingvinge i stedet som pappa sa at var iskrem, og så satt jeg den i halsen og holdte på å dø.

Mange ting jeg ikke har skrevet nå. For eksempel en større påpekelse av all diareen. ALDRI finn på å ta bryllupsreisen til Afrika. Det er en VELDIG dårlig idé!!! Dra heller til Klækken i Hønefoss.

Hmm.. På Hønefoss, i Hønefoss? Fankern heller, jeg HATER i og på!!! JEG HATER DET!!!!!! Forresten. Mattias, han til høyre i bildet ovenfor. Han tatoverte et bilde av meg på armen noen uker etter at vi møttes. Så hvis dere ser en partysvenske med tatovering av meg – hils!

Nå orker jeg ikke skrive mer. Herregud, så kjedleig dette plutselig nble. Otker ikke lese korrektur heller. SNAKKAST!!!!