Det er få ting som er mer plagsomt enn folk som ikke klarer å skrive og snakke skikkelig, og blant de verste feilene (som og/å, og da/når) har jeg aldri klart å irritere meg mindre over folk som ikke vet hvor, når og hvordan man bruker de forskjellige ordene man kan lage ved å stokke om på bokstavene “h”, “v”, “i”, og “s”. Jeg er ingen språklærer, men dette her er da for svarte ikke særlig komplisert, så la oss få bukt med dette én gang for alle.

Vis: Brukes kun hvis du eksempelVIS skal “VISE meg en viss VIS trollmann som kan masseVIS. VIS meg det gjerne, men du har muligens VIST meg det før.” Skjønner dere? Her hører ingen h-er eller dobbeltkonsonanter hjemme. Da blir det ord som betyr noe helt annet, og ingen skjønner hva du egentlig mener uten å eksponere medlidenhet som kommer til å sette deg i en ydmyk og pinlig situasjon. Selv ikke saksbehandleren din hos NAV skjønner hva du sier – og der kan det tvilsomt være særlig mye medlidenhet igjen, med det ordforrådet der! Du hadde jo ikke skrevet “ahvis”? Nei, nettopp.

Viss: Visse personer tror det er helt greit å skrive det første ordet i denne setningen med en “h” foran v-en. Det er feil. Slutt med det. “Hvisse” er ikke et ord, med mindre noen lager det til et helt nytt ord. Dette gjør jeg nå. “Hvisse” betyr fra nå av “Jeg spiser babybæsj og elsker det!”. Med mindre du faktisk spiser mye babybæsj og elsker det: slutt å skrive “hviss”, “hvisse” og “hvise” som for øvrig heller ikke er et ord. Det kan noen av dere leserne finne en VISS kul betydning for! 🙂

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Visst: Ordet er en sjøhest blant ponnier. (Bruker totalt uforståelige metaforer for å nå frem til dere som på generell basis snakker totalt uforståelig om alt, til alle.) Bruken av ordet “visst” brukes dessverre svært ofte i helt feil settinger. Når ordet en sjelden gang blir brukt korrekt er det derimot ofte i en lystig tone der man for eksempel får positiv tilbakemelding etter å ha spurt en venn på fisketur om det er mer øl igjen i kjølebagen; «ja, visst!». Eller når man retorisk spør den samme vennen «Visste du at [et eller annet] ?» for å selv fremstå som en smartere fyr som med funfacts som aldri er hverken morsomme, interessante eller får den som forteller dem til å virke smartere.

Hvis: Et av norges vanligste norske ord. (Dessverre også et av norges vanskeligste.) Kanskje det ordet jeg husker best fra barneskolen, sammen med de andre “hv”-ordene; hvem, hva, hvor, hvordan, etc. Til tross for en skolegang med både konsentrasjons- og lærevansker – disse tingene kan ikke skyldes bort med mindre man er både blind, døv og stum. Jeg ville ikke bli helt dust, og derfor lærte jeg meg problemfritt hvor og hvordan man bruker dette særs enkle ordet i kombinasjon med andre enkle ord i det norske språket. Likevel ser vi jo at dette “hvis” er rene arnestedet for feilbruk av ord i denne bokstavkombinasjonssøskenflokken. Det her her vi som har fått nok må angripe. Vi må ta disse vonde feilene ved rota. Ordet “hvis” skal aldri, forveksles med “vis”, “viss”, “visst”, eller “hvisst”, noe som for øvrig sender oss over til siste avsnitt:

Hvisst: Dette er heller ikke et ord, på lik linje med “hviss”, “hvisse” eller “hvise”. Du tenker nok på “visst” eller “hvis”. Bruk bruksanvisningen ovenfor for å finne ut hvilket eksisterende ord som er riktig. Jeg holder en knapp på sistnevnte. Dersom du likevel egentlig mente “vis” eller “viss” bør du oppsøke lege, for så drøye feil gjorde ikke engang Knut Ronny i c-klassen, og han gikk 7. klasse fem ganger.

Vel bekomme, og la oss nå aldri se disse plasomme feilene igjen. ALDRI!!! Ellers begynner jeg å gråte, og da løsner bartevoksen min av tårene!

Lykke til med resten av livet.