BLOGG

Vinekjellern

Jeg har klippet sammen en god dose av Vine-snuttene jeg har laget det siste året. Jeg er jo så glad i å holde ting samlet, og skjønte at det var på tide å redde restene i Vinekjelleren før hele denne lille mobilappen drukner helt av den oversvømmende uinteressen. Jeg trodde jeg skulle ende opp med en film på fem minutter, men i stedet endte jeg opp med tre filmer på over ti minutter per film. Det er helt koko hvor mye jobb det ligger bak denne enorme mengden med små snutter på seks sekunder. Dere skulle bare visst hvor mange opptak enkelte av dem trengte. 







Håper ingen har blitt dummere etter dette ..

status quo

Jeg har vondt i ryggraden. Angstfølelsen knekker humøret mitt, kreativiteten, motivasjonen, og tvangstankene får meg til å tenke stygge tanker om de jeg er glad i - og ikke minst om meg selv. De siste ti dagenes hypersosiale festivalopplevelse stanset med en brak i det jeg gikk inn døren hjemme for to dager siden, og siden da har jeg fortsatt å ta konstant kontakt med venner jeg kan stole på - som jeg vet at ikke vil gi meg et judasdolken i ryggen etter å ha misbrukt naiviteten min - for å være sammen med noen andre enn meg selv.

Min beste fiende, hjernen min.

Tiksen min er aggresiv, og vitner uttad om uværet i hodet mitt. Jeg blir fysisk kvalm av ryktningene jeg lager med halsen og i magen. Jeg vil gjøre drastiske endringer i livet, komme med noe nytt, men står på bar bakke og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Litt som i en drøm, når man prøver å løpe men blir holdt igjen. Ekstremt klaustrofobisk. Den spontane løsningen forteller meg at jeg bør flytte inn i kollektiv, eller aller helst hjem til familien min, men det blir jo selvsagt helt feil. Det er et større skritt tilbake, enn å holde det status quo slik jeg har gjort de siste årene. Men jeg føler det er skummelt å stå status quo der jeg er nå - at isen under meg smelter, og flammehavet er klar for å ta meg imot. Status Quo er vel så vidt jeg vet, ironisk nok, et svært begrenset band, med en svært begrenset storhetstid. Men de gjorde det kanskje smart ved å holde seg til den lille greia de skapte for 40 år siden og fortsette med det? Å forlate skipet er ikke min måte å jobbe på heller. Som jeg har sagt siden jeg var 12 år og fortsatt bygde lego og samlet Donald-bladene mine i permer: Jeg skal ALDRI slutte med de tingene jeg driver med.

Jeg vil ikke å ringe psykologen min - jeg føler meg så dum når jeg drar til han for å syte om ting som ikke er viktig for andre enn det sneversynte, påtattintelligente egoet mitt. Jeg sliter ikke med annet enn hva alle andre mennesker gjør, men jeg tar det jevnlig opp med meg selv, og minner meg selv om at jeg ikke er der jeg ønsker å være, for å tvinge meg til å komme videre. Som en hyllest til jantelov og selvkritikk - som en bipolar fjortenåring med litt for mye selvinnsikt - prøver jeg å sluke alle kamelene for å starte på skrætsj, kvele stoltheten, finne nye veier. Det er ikke så lett, og påminnelsen om alle kreftene som denger psyken min med balltre mot pikken er jævlig vondt og jævlig ydmykende. Kunstnerhodet mitt tåler ikke, takler ikke, og godtar ikke å skulle trimmes ned av andre. Jeg må gjøre alt selv, og da blir jeg heller sittende her - i konstant kamp mot meg selv - mens jeg prøver å finne veien til å lage noe nytt og stort. Greien min. Min rus. Mitt liv. Min selvdyrkelse - av og for meg, først og fremst.

HVA SNAKKER DU OM, DITT FJOLS!?

Ok. Hvem prøver jeg egentlig å lure? Pictures of Matchstick Men er jo en sykt rå låt, og ved et nærmere wiki-søk ser man at Status Quo har holdt det ekte og gående innenfor sin greie kontinuerlig siden 1962, med mer suksess enn de fleste andre rockeband. HALLOIS!? De er jo det jeg ønsker å få til! Jeg siterer Marcellus Wallace og sier "Fuck Pride"! Den falske stoltheten kan analpenetrere seg selv med både penger og fame. Det er ikke derfor jeg har formet meg til den jeg er, ei heller å bli en sytepave på nett eller overfor psykologen min. Han er kul. Det er også vennene mine - de jeg stoler på, som jeg vet at er der slik de vet at jeg er der for dem. Alltid. Uansett. For ikke å snakke om de mange som følger med på berg- og dalbanen jeg har skapt uttad, og konstant kommer med tilbakemeldinger som styrker troen min på å få til mer, noe nytt, og noe evig. Noe som representerer det jeg har ønsket å representere helt siden jeg begynte å tenke sjæl i en alder av fuckings syv, og de andre i klassen trodde jeg var sprø. 

Jeg var jo sprø, men ikke sprø nok til å ikke få til bra ting. Jeg skal bli fakkings Status Quo innenfor sjangeren "Halvor". 

HÆÆÆÆ

HÆÆÆÆÆ?

Hører på nye skiva til Shitrich mens jeg skriver dette. HÆÆÆÆÆÆ? Dere burde, HÆÆÆÆÆÆÆÆ, sjekke den ut, den er fet. Men jo. Månendsoppdateringene mine har begynt å HÆÆÆÆÆÆ bli en velfungerende praksis for dette døende hjemmesidekadaveret som gjennom de siste fem årene ikke har generert til så veldig mye mer enn dårlig rygg, svekket syn og potensiell impotens. Og fortsatt klarer jeg ikke å oppdatere både dere og meg selv oftere enn en gang måneden HÆÆÆÆÆ jaja, samma det. PS: Jeg er kvalm og depressiv. HÆ? Neida. Jooooda. HÆÆÆÆ

17. mai 2014: Halvor drar hjem til sitt safehouse i Asker (det eneste stedet han kan rømme fra virkeligheten og bare puste ut litt) for å glemme den labre livskvaliteten han har utviklet gjennom noen år på egenhånd i storbyen. Han har blant annet begynt å omtale seg selv i tredjeperson HÆÆ hold kjeft tredjepersonhalvor!!!!!!

Lillesøsteren min vekket meg på morgenen. 


Hun bare: Halvor, nå må du barbere deg snart - det ser ut som du har kjønnshår i trynet. Det er ganske pinlig, faktisk. Og jeg bare: ok, skal fikse det, sorry. Og hun bare: Gjør noe med livet ditt, Halvor. Du er en skam for familien. Så tok vi selfie og gikk i barnetog.



Så dro jeg til Oslo og møtte Mila. Han bak der er fettern til Mila. Han jobber på Joe & Juice og der ga de bort gratis drikke HÆÆÆÆÆÆ vi var der i 15 timer omtrent.

Så dro Mila og jeg til London en tur for å gjøre det vi elsker best av alt; drikke øl og snakke dritt om de som går forbi.


På kvelden var vi på fest med OnePiece-gründerne og vennene deres. Jeg aner ikke hvordan jeg endte opp der, men fetteren til han ene i One Direction var der, og han hadde visst mange millioner følgere på Instagram fordi han er fetteren til han ene i One Direction. Jeg kjenner ikke så veldig godt til One Direction, men i en hylle inne i festlokalet var det masse OnePiecer som visstnok var håndlaget av OneDirection. Den ene var til salgs for 140 000 PUND!!!!! HÆÆÆÆÆÆ!!?? Det er sant, liksom.


Såjeg fulgte instinktet mitt og stjal de, jeg da.


Og så mistet jeg de i en elv da jeg prøvde å bade. Nå skylder jeg OnePiece 400 000 pund eller noe. Eller kreftforeningen, siden det var de som skulle få pengene fra OnePiece. Noe sånt. Med seriøst, OnePiece eksisterer da - det er jo litt gøy. Minner meg om 2009, liksom, da jeg begynte med hjemmesideskriving og VOE var 13 år og brukte OnePiece. De spurte om jeg ville ha én. Jeg takket pent nei. Så dro jeg for å bade i en elv HÆÆÆ

Møtte en fin løve.


I London zoo hadde de en egen avdeling for ugler. Jeg ønsker meg en ugle. Det er verdens kuleste fugl sammen med måke og dumpap.



















Oi, den siste der var jo fra hagen min? Jeg har jo en ugle, jo! :-DDD HÆÆÆÆ

I tillegg til løver og ugler kom jeg også over en orgie under Londonbesøket mitt. Både her.


Og her.


Så dro jeg hjem igjen for å dra på konsert med Fredrik Milde. Sonysphred, eller noe sånt het arrangementet - men Metallica og Slayer spilte, så det var verdt å dra dit selv om det høres ut som en industriell thunderdome rave-festival.


Møtte flere bekjente underveis også. Stian og Petter hadde faktisk dratt feil - de trodde at Sonixsphere var en industriell thunderdome rave-festival, og ble nærmest satt ut da Metallica og Slayer kom på scena. HÆÆÆ


Drømmesituasjon for en hver vekter.


Har dere forresten fått med dere den nyeste måten å swage på? Ikke? Tenkte meg det. Norge henger alltid noen år bak (...) meg.


Som sagt. Dette er den nyeste måten å swage på - og jeg fant det opp helt selv.


Det er faktisk litt interessant det der, for da jeg begynte å gro hår og skjegg var det ment som et prosjekt for min egen del - kun for å se hvordan det ville bli - og det var på ingen måte en internasjonal trend som enhver identitetsløs fjott kastet seg på for å virke sær og annerledes. Det var i hvert fall ikke det i Norge. Midt i prosjektet mitt blei det dog sånn, og disse jææævla hipster wannabe-skjeggene popper opp raskere enn kvisene til Torgeir på barneskolen. (Sorry, Torgeir.) Det er hovedgrunnen til at jeg barberte haka og lagde meg en half ass - men personlig tilfredstillende - Lemmy-bart i stedet. Ikke fordi jeg ikke synes skjegg er fint og kult, men det er ikke fint og kult når alle taperne i hele landet skal følge Ricki fuckin Hall på Instagram og ta førstegradstumblrinspirerte engangskamera-bilder med tenkende blikk som utstråler en trist (identitetsløs) fortid som uviktig for alt og alle. (Jeg, det var grunnen min også.) (Ja, jeg har farget barten svart.)

Se, jeg er på kjemisk institutt med en kjempestor karaffel!


Jeg har prøvd å få tid til litt maling den siste måneden også. Her poserer jeg foran mitt siste verk sammen med en stor kanin (eller marsvin?) som jeg fant.

Jeg har vært i Asker med Stephen for å ta bilder av undertegnede i hyggelige omgivelser. Bildene skal jeg legge ut litt senere. I løpet av turen klarte Stephen å skrubbe kneet borti en kant, noe som gjorde at det kom bittelitt - hold deg fast - blod ut.


Stakkars Stephen. På grunn av blodtapet orket han ikke mat, engang.


«Se hvor dypt såret er, og hvor mye blod som kommer ut a', Halvor!»


:-(


Dette er så og si bakgården til huset jeg vokste opp i, i Asker. På den tiden syntes jeg det var kjedelig og dritt å være der, men nå skulle jeg seriøst aller helst gått en tur der hver eneste dag. Jeg setter til og med pris på flåtten som vanker rundt der. De er ikke så ille når man først blir kjent med dem. 


Forbereder, prøver ut og planlegger årets julekort. Vil du ha julekort av meg? 

Si fra i kommentarfeltet, så skal jeg se hva vi får til. Jeg liker å sende brev. (Og skylder fortsatt noen av dere brev, men jeg har faktisk sendt ut ... 60-70 brev og tegninger etc i år!) (Det jeg prøver å si er at jeg er lojal, jovial, og ekte som faen!)

Btw: Trikset til Christer fra Paradise funker faktisk. Tynne menn burde bruke strikker rundt armene - da ser man mye større ut, og blir psykisk sterkere! (Noe som for øvrig som passet meg fint med tanke på all aktiviteten i humørbanken om dagen.)


Til slutt vil jeg sende ut en hilsen til alle bestemødrene der ute som har delt bildet mitt på Facebook


Segwayen min funker fortsatt ikke, og jeg har klaget til Forbrukerinspektørene på NRK, men de bare lo av meg og sa at jeg var blitt lurt. Lurt og lurt, fru blom. 3500 kroner for Segway er jo dritbillig, og jeg skjønner jo at den kanskje trenger en reperasjon før den funker skikkelig. Skulle bare ønske at mannen som solgte den til meg ikke løp så fort jeg ga han pengene - jeg kan jo ingenting om Segway og vet ikke hvor de kan reparere den. Alle jeg har spurt hittil bare ler av meg. Håper hvertfall på å få fikset den så fort som mulig, sånn at jeg kan bruke den fra 1. juli da Segway er offisielt lov. HÆÆÆÆ!?

Et døgn i Asker. (Video)

Som jeg nevnte i forrige innlegg, så filmet jeg også oppholdet mitt i Asker sist helg. Her er resultatet av filmen. La meg på forhånd innformere om at dette hverken er spesielt bra, morsomt eller interessant. Det er kun en enkel dokumentering som det er opp til seeren å tolke helgelivet (hverdagslivet) i Asker ut fra. 





Er du fra Asker? 

Et døgn i Asker.

På lørdag rant angstbegeret over for meg slik det gjør omtrent en gang i måneden, og jeg måtte flykte til Asker - safezone - for å friskmeldes. Asker for meg er stedet jeg kan rømme fra Oslos klaustrofobiske, sosialsuppe som tidvis kan gi meg så mye angst at jeg får pustebesvær. Det skal sies at jeg rømmer tilbake igjen til Oslo etter maks et døgn i Asker av samme årsaker, men det gjør godt for sjela mi, og gir meg tillit til et nytt forsøk i søpleoslo med alle søplefolka som jeg selvsagt elsker av hele mitt hjerte. Jeg har jo vokst opp i Asker og er nok sosialskadet for livet, men det er egentlig et helt ålreit sted, og jeg har det alltid "helt sykt mongolættis" når jeg er der og møter de gamle vennene mine som alltid uan-fukking-sett er der og møter meg, selv om jeg er en egosentrisk, selverklært freak med et vridd syn på egne fremtidsutsikter.

Sør i Asker ligger Heggedal. Heggedal er for Asker det Asker er for Norge, tolk det som du vil - du har rett så lenge det inneholder trimma mopeder, sprit, fotball og mekken på VGS. Vennene mine hadde fest i Heggedal på lørdag, så jeg dro dit for å besøke dem. På scooteren min, faktisk, selv om den ikke er trimma. (Ikke si det til noen i Heggedal - da kommer de til å le av meg!!!)

Fra Heggedal er utsikten mot Dikemark som et postkort for alle med en forkjærlighet til mentalsykehus. Mentalsykehusbestanden i Asker omegn er på ingen måte til å kimse av. Våpenskjoldet til Asker viser tre asketrær, men det er nesten ingen asketrær i Asker lenger... Mye mer mentalsykehus. Det burde vært bilde av mentalsykehus i stedet.

Jeg dro fra festen med et par av vennene mine for å se på Norge fra en av Heggedalskogens skjulte utsikter. Bak meg kan man skimte Oslo i det fjerne.


Tenk at en så liten by (Oslo, altså) kan huse så mye kjipe mennesker. De kjipe menneskene flytter fra småstedene, vett.. Det er det som er greia. Akkurat som med meg.

1) Dritkjip fyr med "jeg er spesiel"-mentalitet.
2) Flytter til Oslo.

Målet mitt er å bli et bra menneske, da. Og fronte så gode verdier som overhode mulig. Og at alle skal skjønne dette, gi meg penger, tillit og frie tøyler. Så kan jeg jo eventuelt flytte et annet sted. Kanskje til en øy med disse menneskene. Og wifi, da - masse wifi.



På vei fra utsikten til puben i Heggedal (der Askerpolitiets fritidsrockeband bydde opp til dans/fotballrølpefest) gikk vi forbi Hovedgården ungdomsskole. Lurer på om rektor ved Hovedgården er klar over at våpenskjoldet til Asker (i bakgrunnen) kommer til å bli byttet ut med mentalsykehus, og at alle de klin koko elevene som har blitt (forsøkt) uteksaminert fra denne skolen antageligvis er grunnen.



Dette er Michael. Eller Mikkal som vi kaller han, vi som hang på hiphop.no-forumet i 2003. Han er en førsteprioritetsvenn (favorittvenner som du vet at mener det samme om deg), også når han grøfter som en fjortenåring på parkeringsplassen til den lokale ungdomsskolen. Men det er helt OK. Alle gjør dette i Heggedal:








(Petter vil også være med. Han er også en førsteprioritetsvenn, eller hva jeg nå kalte det.)








(Jeg husker ikke hvem som vant denne fighten. Det gjør ikke det heller.)

Jeg har ingen bilder fra puben, men en film av hele opplevelsen min fra dette døgnet er i ferd med å lastes opp og der kan dere se hvordan det faktisk er å dra på fylla i Heggedal. Om dere tør. I mellomtiden må jeg spole kvelden fire timer frem. Da endte jeg nemlig opp i Bondivann etter å ha toget fra Heggedal til Asker, møtt kompisen min Thomas (han er også sånn førsteprioriblablakompis), drukket øl til det tøt ut av alle kroppsåpningene mine, og kommet på denne ufattelig dårlige ideen på veien hjem til han.

Bondivann i Asker, mine damer og herrer. Et av mange steder du helst ikke vil bade med mindre du prøver å begå selvmord eller er ekstremt glad i å utsette kroppen for skumle bakterier. Dette finnes dessverre også på filmen som dukker opp så snart det forhistoriske nettet mitt fra Nextgentl får speeda opp noen hakk.

Dagen derpå var preget av alt annet enn slumring. Thomas er en sånn bodybuilder-type, og innen klokka var 11 hadde han dytta i meg merkelige piller for hodet mitt, sykt smud frokost og en liter med kaffe.


Deretter dro vi til Skaugumåsen for å gå tur.


 
Skaugumåsen er den fineste plassen i Asker. Kanskje den smarteste ideen jeg har utført dagen derpå siden den gangen jeg fant ut at man kunne kurere bakfyll med å drikke enda mer.



Det hadde dog vært digg med noen kalde øl på toppen av åsen, men Thomas tillot ikke noe annet enn shakes. Jeg var en shakefyr på søndag. Midt i skogen. Andre turgåere må ha ombestemt seg og dratt hjem igjen... Det er jo faktisk ikke greit!?!?



Toppen av Skaugumsåsen med Konglungen, Vollen og etterhvert Slemmestad og Håøya i bakgrunnen langs Oslofjorden. Turen opp tar omtrent tjue minutter. OBS: Det er strengt forbudt å kommentere størrelsesforskjellene på Thomas og meg.


Jeg vil dra opp dit oftere. Det eneste minuset er at det er litt dårlig wifi.






Vi gikk omveien rundt Semsvann på vei ned igjen. Semsvann er på en måte Askers svar på Sognsvann bare uten tilfeldig homsesex i buskene, ..


.. kun ungdommer som ikke har råd til å dra på backpackertur til Sør-Amerika for å ta bilde ved eksotiske fossefall, men later som.


Så var dagen over og jeg dro inn til Oslo igjen. Denne gangen skulle jeg likevel ønske at jeg kunne bli i Asker en dag til. Det er mye dritt å påpeke om det stedet også, men ekteheten i vennene mine der er like kraftig som armene til Thomas, og jeg kan være meg der uten å bli tråkka på.


Sånn forresten! Barten er veldig midlertidig. Jeg tror vi snakker maks en måned, så takker jeg endelig farvel til hårvekstprosjektet mitt. God natt, og husk at jeg lodder ut Hovebilletter HER.

SUSSUDIO! (Vinn billetter til Hovefestivalen 2014)

EDIT: Konken er over, og jeg har fått masse nye låter til Spotifylista mi. Jeg takker for flere tips, og ønsker alle velkommen til Sussudio! Vinnerne har fått mæil.

Mine aller beste venner! (Mennesker jeg aldri har møtt.) Jeg skal tilbake til Hovefestivalen i år for å arrangere fest på Kinoteateret på torsdagen. Jeg er ingen DJ, men jeg er veldig glad i å danse, og siden jeg får velge konsept på festen har jeg utviklet retrofestkonseptet SUSSUDIO som lener seg på de spartanske, synthbefengte tonene fra vakre 80-tallet. Jeg inviterer DEG til å komme å danse med meg! Ja! Bli med! Gjør det!

bWVCziN5Rc

Jeg har laget en 80s-liste på Spotify som du kan høre på HER. Jeg er ganske fornøyd med, men den er langt fra ferdig og det er sikkert mange ting som burde vært med i lista mi. Nå har jeg til og med fått lov av Hove til å dele ut noen billetter til festivalen, og derfor spør jeg DEG om å komme med dine 80s-favoritter i kommentarfeltet. Jeg lodder ut et par vinnere derfra i løpet av uka som da får ukespass til Hovefestivalen.

Da sier jeg som Beth Anderson; Dance, dance, dance! Og ønsker dere lykke til. Håper jeg får noen nye favoritter til lista mi som jeg kan danse til på hove. 

Sosialt Oppegående.

Magnetkraften mellom leiligheten min og meg er sterk om dagen (med "om dagen" mener jeg jo egentlig "de siste fem årene") og på samme måte som en narkoman tilretter seg et liv som narkoman, så tilretter jeg meg etter et liv der jeg ikke trenger å bevege meg ut fra leiligheten. Det vil si at jeg bestiller alt jeg trenger på internett, gjør arbeid mot penger via internett (jeg viser frem tissen mot penger på lugubre chat-kanaler) og når jeg på død og liv skal oppnå sosial kontakt med andre mennesker - slik legen min hele tiden maser om - så gjør jeg alt jeg makter for å få dem til å komme hit. Det gjøres ved å tilby dem penger, evt vise frem tissen dersom de som skal komme på besøk er invitert via jobben. PS: Jeg lyver mye - hold deg unna meg.

Nå har jeg også skaffet meg egen malevegg i hagen. Det betyr at jeg ikke trenger å dra avgårde for å finne andre steder å gjøre det jeg liker best. 


Egentlig ville jeg male rett på veggen, men det fikk jeg ikke lov til av styret. Så tok jeg en del av veggen i boden til styreleder i stedet, og plasserte den i hagen. Styreleder bruker ikke lås på boden sin for å illustrere for alle beboerne at vi skal stole på hverandre her. Alle stjeler i boden hans, haha, jeg pleier å møte andre beboere i boden hans. En gang hadde vi fest i boden hans, jeg og alle de andre beboerne. Da drakk vi opp hele vinsamlingen hans, spilte kurong og bladde oss gjennom dagbøkene hans. Sykt bra stemning oss naboene mellom.

Grr! Hvis noen vil kjøpe graffitikunst av meg; send mail til kunstogdekor@gmail.com! Jeg kan tegne nesten hva som helst. En tiger. En maur. En snegle. Du velger helt selv.


Noen ting kan man dog ikke bestille hjem, og det er nye tattoser fra mine favoritttattoskunstnere. Alle de fine fargene og de fine dyrene er viktig for meg. Her er to tvillingfugler av Jimmy Duvall. Den ene er min, den andre er Mila sin.


Noen dager etterpå var jeg jammen på besøk hos Tony også. #sommerkroppen2014, eller hva dere?




Tony hadde relativt frie tøyler til å gjøre hva han ville, og på ønskelista stod alt fra MacGyver og Björn Borg til en puma eller hissig gorilla. Skal sies at jeg ønsket meg en gorilla enda litt mer enn de andre alternativene både fordi Tony lager sjukt fete gorillaer fra før av, og fordi det virkelig er en av mine topp ti dyr å kose med. Seriøst liksom, bare SE denne filmen!



«Det gjør ikke vondt å tatovere beina.» - Halvor.



Hehe, nå trodde du sikkert at jeg egentlig hadde skikkelig vondt, og at jeg siterte meg selv ironisk for å understreke hvor sykt vondt det er å tatovere beina, men egentlig prøver jeg bare å se ut som en ropegorilla. Beina er fortsatt ikke SÅ vondt. ;););)



Jeg vet ikke hva gorillaen min skal hete enda, da. Noen ideer?


Apropos gorillatatoveringer. Dette er Henrik! Jeg satt med han i parken her om dagen, og det var drithyggelig selv om parken kun er femti meter fra leiligheten min, og jeg ikke var utendørs i mer enn ti minutter. Da ble jeg rett og slett litt redd av hele situasjonen og fikk Henrik til å bli med hjem til meg for å sitte der i stedet. Hunden vet jeg ikke hvor kom fra.



Men folkens, STANS MOTETOGET (eller de kleine filmene på minmote.no), sommer-Halvor har tråkket inn i Frogners gater for å bli!


Neida, jeg løp innendørs igjen så raskt bildet ble tatt. Bildet er for øvrig fotografert av en meget hyggelig skjære som jeg kom i prat med ute i hagen etter at Henrik hadde dratt ut igjen for å møte de såkalte "sosialt oppegående" vennene sine i den "ordentlige parken" som "ikke bare er et gressbelagt veikryss rett utenfor døra di, Halvor". Særdeles trivelig fyr. Denne skjæren altså. Vi snakket om hvor viktig det er med komforsone når det kommer til vennskap og oppholdsted. For min del gjenspeiler jo disse to tingene seg i katten og leiligheten min. For skjæren sin del var det ikke like lett. Etter å ha vokst opp i et rede med en alkoholisert far som slo moren flyttet han ut allerede i halvtårsalderen og flakset rotvill rundt i Oslos slumverden av vold og rus før han ble lagt inn på avrusning. En mastergrad i livets skole senere begynte han å jobbe som gymlærer på en ungdomsskole i Ski der han etterhvert fikk et godt øye til mattelæreren Bente. De to giftet seg og fikk tre små barn. Tre jævlig stygge skjære/menneskebarn. Dessverre var Bente syk, og døde. Hun hadde bihulebetennelse som spredde seg til skjellettet. Sykt trist når ting sprer seg til skjellettet. Skjæren hadde det tungt, men ga ikke opp livet av den grunn og var en god far for barna til de vokste opp én etter én. Nå var han pensjonist og barna er godt voksne med sine egne familier. Han ser ofte til dem, og på dagtid liker han å tusle litt rundt på hageflekken min og sånn. Dette er en fyr som har lært et og annet om livet. En veldig interessant fugl å prate med.

Hva navnet til skjæren var fikk jeg dessverre ikke med meg i farten. Jeg er usedvanlig dårlig på navn. Jeg skulle jo så gjerne addet han på facebook. Hvis du ser dette, kjære skjære, så add meg a'! 

NORSKE VERDIER

17. mai er først og fremst ikke en dag for å feire landet, menneskene, det påtatte samholdet og friheten - ei heller en hyllest av norgeshistorien som de færreste har en nevneverdig kjennskap til eller interesse for. 17. mai er først og fremst en dag der sneversynte, lett provoserte surpumper som har vokst opp med gullhår i ræva i verdens beste land stigmatiserer både utlendinger og nordmenn med sine dølle holdninger og stereotyper. De sitter på internett og syter over alt som er feil ved feiringen av nasjonaldagen, og bidrar i høyeste grad til å danne skille mellom "oss og de" med sitt evinnelig mas om "norske verdier" og "norske tradisjoner" som jeg stadig ønsker å høre noen gode eksempler på hva egentlig er.

Vikinger? Jeg vil ikke assosieres med vikinger. De drepte, voldtok og lagde et frykthelvete for mennesker over store deler av Europa. Mord og voldtekt er langt unna mine verdier. Jeg setter også liten pris på religionspresset vi blir utsatt for fra alle kanter fra man blir født, som så mange fortsatt tviholder på, selv om jeg tviler sterkt på at budskapet blir utført i praksis. Motstandskampen under krigen er jo alltids noe å være imponert over, da. Men merk dere at det er stor forskjell i å være imponert og å være stolt. Jeg vil ikke sole meg i glansen fra heltemotet andre mennesker har hadde, 50 år før jeg ble født.

Naturen her er vakker, da. Og velstanden er unik i verdenssammenheng, men den kollektive politikken som har ført til at det er blitt slik virker det jo ikke som om noen er stolt av - og "vi" elsker å hate politikere. Disse snevre surpompene jeg ikke ønsker å være en del av som klager over alt og alle, hater innvandring og andre kulturer (jeg er ikke rasist, men...) mens de selv ikke bidrar med en dritt for å gi oljesamfunnet vårt noe skikkelig å være stolt over, og bruker landstilhørligheten som et image. Så fort noe ikke faller i den systematiserte, påtatte malen på hvordan ting skal være - spesielt på merkedager - så blir dette sett på som truende, og angrepet. "Flaggdebatt" er et eksempel på alt dette, og jeg blir flau hvert år når denne idiotiske diskusjonen dras opp i kommentarfeltenes sorte hull.

I 2014 er Norge et land med stort mangfold av forskjellige mennesker og kulturer - ingen dag er da bedre å få vist frem dette enn selveste nasjonaldagen. Flagg i flere farger for å representere mangfoldet vi er blitt beriket med de siste tiårene er kult, gøy, fint og ikke minst viktig for å vise hvor langt vi har kommet. Det samme gjelder selvsagt klær, musikk, mat og dans. Noe annet ville vært sensur og dannet et feil bilde av hva vi er. «Men dette er jo VÅR dag!», sier de snevre surpompene, og glemmer hvor mange forskjellige mennesker dette nå faktisk inkluderer. Skal 17. mai virkelig bli dagen forbeholdt for kjipe, snevre surpomper som lever i en illusjon av hva vi egentlig feirer?

Nei.

Trekk føttene opp av den seige nasjonalistwannabesuppa dere sitter fast i, og vær et positivt bidrag til dettalandet - i stedet for å være en sur pikk som ingen egentlig har sansen for. Det er NÅ vi skaper historie, fothermuckers. La oss gjøre neste generasjon stolte på ekte.    

ZANZIBAR

"Zanzibar? Hvor er nå det?", sang Sputnik i en av sine fem tusen utgitte sanger. Ikke visste jeg før jeg selv endte opp på andre siden av jorda for å feriere på Zanzibar.

Planen var egentlig å dra på Safari i Kenya, men det turen ble i siste liten avbestilt på grunn av Al Shabaab som sprenger bomber og kidnapper turister og sånn. Siden jeg og de andre (Anders og Alex) først hadde pinglet ut fra én tur spurte vi reisemannen på Kilroy om det fantes noen steder i Afrika som ikke var farlig. Og dermed endte vi opp på Zanzibar - en liten øy øst for Tanzania.

Zanzibar er omtrent som Tenerife, bare at det er mye dårligere infrastruktur der, kjipere mat, frekkere folk, mer diaré, større innsekter, dårligere strender og sist men ikke minst helt forjævlig å komme seg frem til. Dersom du vurderer å dra til Zanzibar: Ikke gjør det. Dra til Tenerife i stedet. Det tar seks timer. Zanzibar tar et døgn, og innebærer en vanvittig kjedelig flytur over Europa og nord-Afrika (man ser ingen dyr eller pirater fra flyet), verdens kjipeste flyplass EVER (Dar es Salaam), tusenvis av mennesker som prøver å lure deg hele veien fra flyplassen til havna der du må stå i kø i flere timer sammen med flere tusen andre for å vente på en båt som ER veldig farlig over til Zanzibar. Folk dør på grunn av den båten flere ganger i året, og det er faktisk sant. Turen fra Norge til Zanzibar er på topp fem over de verste hendelsene i mitt liv, rett under Metallica-konsert på Telenor Arena i 2010.

Da vi omsider kom frem til den første resorten helt sør på Zanzibar, etter en taxitur på to timer - nærmere 30 timer etter at vi hadde reist fra Oslo, kunne jeg endelig lene meg tilbake med en kjøleskapskald Kilimanjaro (som for øvrig var første gang vi var i nærheten av kald drikke siden mellomlandingen i Tyrkia). Det er ingen tvil om at det er vakkert på Zanzibar - alt hadde bare vært så sjukt kronglete hittil. Det var overhodet ingen regler, retningslinjer eller kontroll på noe. Ingen køer noe sted. Ingen steder å få kjøpt kald drikke. Fluer..

«Hei, Pappa! Jeg er i Afrika og har sett fluer! :D:D:D»

OK, nok syting.


Dagen etter var humøret litt bedre. Det hjalp vel å sove tre timer. (Mer gikk ikke - det var nemlig ikke air condition på rommet, og vi var redde for å få de store edderkoppene hang over senga inn i en av kroppsåpningene.) Vi fant også ut at vi var de eneste gjestene på resortet vi bodde på (husker ikke hva det het) og dermed hadde hele området til egen disposisjon. Det var ganske digg, selv om mangelen på gjester gjorde at all maten vi fikk antageligvis var litt utgått hver dag.

Daygame;-)) Fiksa noen babes til kvelden.


Slik så rommene ut, forresten. Som dere ser på trynet mitt er det ingen air condition der. Edderkoppene hang som regel i myggnettet om nettene - på innsiden.



Slik så det ut på resorten. Vi var helt alene der, og kunne la datautstyret stå i baren hele dagen mens vi hang rundt og lette etter søte kråkeboller ved vannet og sånn. Bassengvannet var helt ubrukelig. Jeg tror kloakken rant ut i bassenget, for så å bli renset av en kilo klor som de ansatte kastet ut i vannet flere ganger om dagen. Jeg fikk syreskader på beina etter at dette bildet ble tatt.



Indiahavet var akkurat så varmt som Indiahavet høres ut som. Jeg tipper 70-80 grader. Her står jeg på den ene plassen der det ikke er korallrev som kan stikke hull på føttene. Det er korallrev absolutt overalt - hvertfall på sørsiden.



Etter noen dager sørpå dro vi på Delfinsafari i Indiahavet. Jeg må innrømme at det er noe av det kuleste jeg har vært med på - mest fordi det høres helt sjukt globetrotter ut, og jeg kommer fra en familie der det lengste man drar til på ferie er Klækken hotell i Hønefoss.



På delfinplassen så vi andre turister for første gang siden båtkøen i Tanzania. De strømmet til fra alle kanter for å bade med disse enorme pattedyrene som er totalt ukontrollerbare, og kan drepe mennesker dersom de skulle bestemme seg for det. Ikke at jeg har hørt om tilfeller der det har skjedd før, altså, jeg ønsker bare å understreke hvor redd jeg var. Jeg var redd for bølgene også, og vurderte å droppe safarien på grunn av dette. Og havstrømmer så klart. Og tsunami. Jeg er et av de menneskene som går rundt i livet og er konstant redd for tsunami - det ække kødd engang.



Nå skal jeg gjøre noe som ikke er lov; skryte uten å kunne bevise. Men det er faktisk sant. Jeg badet i Indahavet. Med delfinene. Eller. I nærheten av delfinene hvertfall. Jeg prøvde å dykke etter dem, men DET må ha sett helt mongo ut. Jeg klarer jo ikke å bruke snorkel (drittoppfinnelse) i det hele tatt, og fikk en stor utfordring med å få saltvann ut av lungene mens jeg lå opp ned i vannet for å se delfiner. Men jeg så noen!!! Da prøvde jeg å rope på dem, og endte med å få så mye sjævann i lungene at guiden vår møtte dra meg opp av vannet, pumpe meg og sparke meg i trynet for å kastet opp vann og litt frokost som var utgått på dato i båten hans.



Siste dagen sør. Første dag i nord.

Som de globetrotterne vi er hadde vi booket oss inn flere stedet på øya for å se mest mulig. Vi takket hadet til alt og alle (kelneren, vaskedamene og resepsjonisten som solgte t-skjorter med påskriften "zanzibar" og bilde av en palme) og hoppet i taxi.



Taxituren fra sør til nord tok fire timer og kostet omtrent to hundre kroner. Billig, dritkjedelig, men vi så en ape. Vi gjorde faktisk det. Og helt sykt mye politi. Det er nemlig ikke noe kriminalitet på Zanzibar (som jo også var grunnen til at vi endte opp her), så politiet har så lite å gjøre at de setter opp veisperringer OVERALT der de krever "bompenger" aka bestikkelser av turister for at dem skal få kjøre videre. Med andre ord: De eneste kriminelle menneskene på Zanzibar er politiet. Ganske trygg og god følelse. Heldigvis hadde vi en ekte player som sjåfør. Han hørte kun på 50 Cent og Jean Paul, og sjarmerte de om lag 3000 politisperringene vi var innom på veien slik at vi nesten ikke trengte å betale noe.



Hilton Hotel, helt nord på Zanzibar er den definitivt vakreste resorten jeg har vært på (jeg har vært på to, Hilton og den forrige i sør) - samtidig som den fremhever den litt vonde smaken i munnen av vestens inntog i Afrika. Store murer sperrer de rike, vestlige turistene inne slik at man slipper å møte på fattigdommen og steinhusene utenfor - og vakter beskytter stranden slik at tiggere og selgere ikke kommer inn strandveien for å "plage" oss. Han som dreiv stedet var bleikere enn rumpa til Simone. Men. Hvem lar seg ikke blende av litt luksus. Vi kunne i det minste unnskylde oss med at turen vår var sponset (det er sant, faktisk) og at vi ikke eeegentlig var rike douchebags. Jeg tør faktisk påstå at vi var de høfligste gjestene der - kanskje de høfligste gjestene der EVER!!! (Vi er sykt høflige.) (SYKT høflige.)

HØFLIGE"!!!!!!IWYH(=")E!&"GE!"



Nord-Zanzibar var ikke like tildekket av korallrev som i sør, så det var mulig å bade litt mer her.



De siste dagene kom to svenske kompiser og møtte oss også. De hadde faktisk trosset terroren og dratt på safari i Kenya før de kom til Zanzibar. Å ha blitt "snytt" for Kenya er faktisk enda verre enn den gangen pappa sa jeg skulle få iskrem, også var det tomt for iskrem også fikk jeg en frossen kyllingvinge i stedet som pappa sa at var iskrem, og så satt jeg den i halsen og holdte på å dø.



Mange ting jeg ikke har skrevet nå. For eksempel en større påpekelse av all diareen. ALDRI finn på å ta bryllupsreisen til Afrika. Det er en VELDIG dårlig idé!!! Dra heller til Klækken i Hønefoss.

Hmm.. På Hønefoss, i Hønefoss? Fankern heller, jeg HATER i og på!!! JEG HATER DET!!!!!! Forresten. Mattias, han til høyre i bildet ovenfor. Han tatoverte et bilde av meg på armen noen uker etter at vi møttes. Så hvis dere ser en partysvenske med tatovering av meg - hils!





Nå orker jeg ikke skrive mer. Herregud, så kjedleig dette plutselig nble. Otker ikke lese korrektur heller. SNAKKAST!!!!

VÅRBYVANDRING 2014

Her venter jeg på Fattern.



(Det er egentlig litt løgn - det er jo Fattern som har tatt bildet. Men jeg satt der og ventet på han før bildet ble tatt, så man kan se på bildet som en fiksjonell reproduksjon av noe som hendte bare 20-30 sekunder før det ble til. Dette til orientering.)

Byvandring er det beste jeg vet. Ikke om vinteren, da er alt i Oslo dritt, men nå er solen såvidt tilbake. Da trekker Bossebjørnen (det er jeg som er Bosse Bjørn!!!) ut av hiet sitt på Briskeby for å kjenne varmen fra asfalten. Den første vandringen var jeg i lag med Fattern. Han er også glad i å spankulere rundt. Titte på ting. Kjenne igjen steder fra Olsenbanden. Ta ringepigg på statsministerboligen...



Jeg liker slottet. Jeg liker ikke de som er inni slottet. Men slottet i seg selv er fint.



Jeg håper vi i nær fremtid kan avsette monarkiet, og gjøre slottet åpent for folket. Helst som et slags kulturhus med masse fine tilbud for ungdommen! Visste dere at slottet er større enn alle ungdomstiltakene i hele Norge tilsammen? Det er litt kvalmt. Men ikke hvis vi kan gjøre noe positivt ut av det! Mitt drømmeslott skulle hvertfall vært et døgnåpent tilbud med workshops, musikk og kunst og masse fine dyr. Dyrene skulle båre gått rundt der inne og hilst på de besøkende. Gardistene kunne godt blitt igjen, men bare fordi turisten og barn synes det er gøy å se på de - og det er positivt at unge gutter lærer seg å stryke skjortene sine. På 17. mai skulle de søte dyrene stått på balkongen og vinket til barna. En apekatt. En hest. En litt tjukk valross. En gaupe. En kamelon. Og en løpebille. De skulle stått der, på balkongen, og vinket til alle de glade barna. Jeg gleder meg sånn til det blir slik!! :D:D:D

Vi dro til Youngstorget og spiste sånn dyr hamburger som Fattern spanderte, og så dro vi tilbake til Briskeby. På veien tilbake gikk fortsatt Erna Solberg rundt i nabolaget og så etter de som hadde ringepigget på døra hennes. Kunne det ha vært Jens Stoltenberg som var ute og tøyset, montro? Eller kanskje det var Dalai Lama som tok igjen fordi hun ikke ville hilse på han. Haha, Erna så passe paff ut i fleisen der hun var blitt lurt trill rundt av det gamle radarparet Halvor og Fattern!



Så var jeg ute og gikk tur i Oslo sammen med Christian, min aller beste venn og kommunalt betalte hjelpeverge.  Litt rart, egentlig. Alle i vennegjengen min får betalt når vi henger sammen, bortsett fra meg. De skriver timelister når vi henger sammen, og vil aldri være med meg i mer enn fire timer om gangen. 



En av favorittplassene min i Oslo. Mitt økonomiske mål i livet, etter å faktisk ha økonomi, er å flytte til Tjuvholmen. I denne leiligheten.



Jeg blir alltid litt depressiv av å henge for lenge foran drømmeleiligheten min. Altså... Jeg vet at jeg kommer til å få god nok råd i løpet av noen år dersom jeg er flink til å spare, og jeg har jo høye fellesavgifter der jeg bor fra før av, men jeg er en sånn som vil at ting skal skje med én gang.

Det ble egentlig ikke bedre av at jeg dro til Slottsparken. Jeg har jo et mål om å selv kjøpe opp hele slottsparken en dag for å ha et sted å spankulere i fred mens jeg grubler på store ting i livet. Som for eksempel hvor ekkelt det egentlig er at det er det samme vannet som har blitt resirkulert på jorda for alltid. Jesus pissa i drikkevannet mitt, liksom. Dinosaurer bæsja i drikkevannet mitt. Farlig avfall blir helt ut i drikkevannet mitt. Det er egentlig ganske ekkelt, og noen (WHO for eksempel) burde rette mer oppmerksomhet mot. Vi burde skifte ut vannet med nytt vann snart. Bestille nytt vann, eller lage nytt vann. Ikke vet jeg, det får vannetatene og vannfabrikkene finne ut av - jeg skal i hvert fall ikke drikke noe annet en farris ferm til vannbeholdningen på jorda blir skifta ut. Jeg drikker ikke flere milliarder år gammelt kloakkvann!!!



Her er jeg og et tre.



Har dere sett den nye sekken min, forresten? Jeg fant den i kjelleren hjemme i Asker. Det er den gamle sekken til Fattern fra typ 1945 da han jobbet på Norges birøkterlag. Nå er den min. Jeg er den eneste i verden som har den. Den er unik vintage, og hvis noen vil kjøpe den; 13450718y5+923hr0x19384owyqtg9 kroner. Dere kan by i kommentarfeltet.



Her er Christian, forresten. Sliten etter en lang dag. Med meg. Dere kan sende Christian sympatimeldinger på Facebook.



Nå vil jeg ikke skrive mer. Nå har jeg lyst på en gul Farris. Nå slutter jeg å skrive for å drikke gul Farris i stedet.

NEW YORK 2013

Det er jo lenge siden nå, men før jula var jeg i New York, USA, AMERIKA, STATENE, ANNET KONTINENT, uten verge, for første gang i mitt liv. Det var veldig spennende selvom det er altfor langt dit. (Man må over et dritstort hav som jeg ikke husker hva heter, sikkert Glomma eller noe sånn.) Jeg liker egentlig ikke steder meg ikke når frem til med 19-trikken. Det vil si: jeg hater alle andre steder enn Majorstuen, Briskeby, Nationaltheateret, Gamlebyen og Ljabru. Det er veldig kjedelig å dra til Ny York.



Flyplasser er seriøst det kjedeligste jeg vet om i hele veien. Internettet funker aldri skikkelig, stolene er dritt, og folk (jeg) lukter vondt. Det er kulere å henge på Briskeby trikkeholdeplass. Der kan man fortsatt snylte på den gamle Wifi'en til den gamle stampuben min, Olsen café, som dessverre ikke finnes lenger. Dette er Heathrow drittflyplass. Mellomlanding. Det burde vært en Olsen café her.



Vi kom frem til New York uten å dø av hverken flystyrt i Mjøsa eller kjedsomhet. Det var egentlig en positiv overraskelse å komme frem til New York, selv om ikke 19-trikken går dit. De har TV der, og sykt mye junkmat. Vi kjøpte øl og mat og så på TV de to første dagene.



Vi tok mye "subway" som er nesten det samme som t-bane. Det er akkurat det samme faktisk, men i Norge betyr "subway" derimot baguette-butikk. I USA betyr ikke ordet "t-bane" noe som helst. «Lets take the t-bane!» så jeg til en digg dame jeg ble kjent med på Tinder. Hun skjønte ingenting.



Her er hun, forresten.



Jeg er helt sikker på at politiet ved Time Square (samme som Egertorget i Karl Johan, bare i New York) er betalte statister som skal spille amerikanske stereotyper. De er ikke politi på ekte. Jeg satte faktisk dette på prøve og sparket en uteligger på andre siden av gaten i hodet 10-15 ganger, og det var ingen som brydde seg.



Bilde jeg tok av frihetsgudinnen. Veldig streetart-inspirert, med overfortalte motsetninger. Ikke særlig fritt i Amerika akkurat, om dere skjønner hva jeg mener! (Prøvde f.eks å ta på puppa til Shameca, og da slo hun meg i fjeset. I et fritt land burde man kunne ta på pupper uten å bli utsatt for vold av store, afroamerikanske damer fra Bronx!)



Her står jeg foran Empire State Building, sett fra toppen av Rockefeller Center. Den er mye større enn Rockefeller i Oslo. Den i Oslo er bare fem etasjer, men her var det litt mer.. 500 etasjer kanskje.



I bakgrunnen på dette bildet ser vi den kjente parken, Jurrasic park eller noe sånn. Jeg gikk tur i den et par dager senere, og den var mye større der enn hva det ser ut som på bildet! På bildet ser det mest ut som en grønn kappe som man kan kle på seg og se ut som en miljøsuperhelt. Men egentlig er det store trær og masse vann og sånn der. New York ass, overrasker hele tiden!







Drikker kaffe på café. Later som jeg er med i Seinfeld. Solhatten kjøpte jeg faktisk i New York, og det er den første solhatten min! Nå har jeg kanskje... seks solhatter. Jeg samler på solhatter nå.



Det er Starbucks overralt i New York, så det er mange steder å ta bilder av kaffen sin. På Starbucks tusjer de navnet ditt på koppen før du får den. På min kopp står det "Knulle". På Anders sin kopp står det "Runk". Vi kjøpte veldig mye kaffe på Starbucks for å hete morsomme ting som de ansatte måtte rope utover lokalet. Det er sånne små gleder i livet som gjør at man lever litt lenger.



Jeg var på Late Show med David Letterman også! For det første bodde vi i den samme bygningen, noe som fikk det til å krible litt i magen mens vi lå på rommet og så Late Show live på TV. Når publikum på TV klappet kunne vi liksom høre dem gjennom de tynne hotellveggene. Men vi var faktisk publikum selv en dag også!



David Letterman er veldig gammel.

Vi fant Taco Bell etter fire-fem dager med leting. På dette tidspunktet hadde vi spist alle dagens anbefalte måltider på forskjellige fast food-kjeder, men Taco Bell hadde vi liksom lett bevisst etter uten hell. Endelig var vi der. Vi hadde funnet det vi lette etter!!!



Anders spiser taco.



Halvor spiser taco.



Etter at vi hadde spist taco dro vi og kjøpte med oss pizza tilbake til hotellet for å se TV og slappe av litt.



Så dro vi til Jurassic park, eller hva det het. Nedenfor kommer bilder fra den parken. Veldig fint der. Mange ekorn.











Drikkevannet til New York befinner seg her.


Iskrem.



Litt tagging.



Nye shorts. (Merker dere at jeg ikke orker å skrive mer nå?)



Jeg kjøpte meg en fin jødehatt hos en forhandler i Green Village. Denne setningen skrev jeg kun for å forsikre dere om at vi ikke hang rundt på Egertorg.... Time Square selv om alle bildene er derfra. Vi bodde der, så vi måtte nesten henge der litt!!!



Den ene kvelden var vi på fylla med Kristine Ringnes på taket av et stort hus. Det var gøy. Tror jeg. Husker ikke det, egentlig. NÅ orker jeg ikke skrive mer, jeg vil ut og nyte solen nå!! Jeg vil henge på trikkestoppet på Briskeby og vente på at 19-trikke begynner å gå igjen! VÆR så snill, ikke la det være flere bilder fra Nw Uork nå! Jeg viL "hjem" igjen liskom....



Siste bildet. Morten Transeth og meg og Anders på pub. Jeg mistet solhatten mi.n Kjøpte ny, og helt lik dagen etter og så dro jeg hjem



Nåp ortker jeg ikke skrive mer!!! NaTTA!!!!!!!

PS: Håper vi sees til åpningen av Briskebylinjen den 16. mai!

BLUECHEESE

Etter nok en intens vår er jeg endelig ferdig med å sniffe løsemidler i oppdrag fra russen. Det er både negativt og positivt. Negativt fordi løsemidler kan ha en avhengighetsdannende effekt på hjernen. Positivt fordi det er veldig farlig å sniffe løsemidler (dessverre), og jeg har nok av andre ting å drive med - jeg refererer til statusen min for litt siden nå.


Med min årlige involvering i russen unnagjort kom humøret mitt tilbake igjen. Humøret mitt kan oppsummeres med et apatisk, tomt blikk, som kvikner til med dumme grimaser og gapende smil så fort det er et kamera tilstede. Cheese, roper jeg høyt. Til kelneren, og får dermed ekstra ost på burgeren jeg bestilte.


Faktaopplysning: Visste dere at jeg spiser restaurant-hamburger med bluecheese til middag hver eneste dag? Ikke. Vel, nå gjør dere det. Jeg elsker hamburger. Med bluecheese.

Runar hadde bursdag her om dagen, da. Her feirer vi han. Runar kunne ikke komme, dessverre. Han var hjemme hos foreldrene sine. Men det var en fin feiring.


Jeg har funnet ut at jeg skal begynne med moderne kunst i det jeg har av overskuddstid, forresten.


Bildet ovenfor er for øvrig ikke en middag. Det er frokost. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg spiser hamburger med bluecheese hver eneste dag. Det skal bli nye greia mi. "Han fyren som alltid sitter på restaurant og spiser hamburger med bluecheese", skal bli det folk kommer til å omtale meg som. Det, og "han fyren som lukter stramt på 19-trikken".

Snakk om trikken forresten. Nå er det bare noen få dager igjen til 19-trikken kjører hele veien til Majorstuen igjen! Jeg skal være der. Jeg skal feire nyåpningen av Briskeby-trikken ved å sitte på bakerste sete - i en sterk eim av stram kroppslukt - mens jeg skraper inn moderne kunst på vinduene med en ølkork. Kom dere og! Få en kulturopplevelse!

Dette er onkelen min. Nils. Han spiller trommer i et band som heter "Alt for Damene". For litt siden spilte de konsert i Slemmestad, og jeg var der for å se på.


Jeg var der sammen med kompisen min, Thomas, som passer på meg når jeg er utenfor Briskeby. (Jeg er veldig redd når jeg er utenfor Briskeby.)


Legg merke til at Thomas tvinger en tilfeldig medpublikumer til å lukte på penisen sin som han gledelig vifter rundt seg. Det er aldri noen som tør å si til han at han skal slutte med dette. Det er sikkert fordi de er redd for at han skal slå dem med den.

Som dere skjønner går alt i ett for meg om dagen, med både moderne kunst, konsertopplevelser og konsumering av hamburger med bluecheese. Oppi alt dette er det også viktig med litt kvalitetstid med de man er mest glad i.


Men atte her om dagen dro jeg til Jimmy Duvall for å tegne litt på beinet mitt. Jeg trengte nemlig en hai. Alle burde ha en hai. Og Jimmy er veldig flink til hai.


Den lille flasken der inneholder faktisk urin. Det er vanlig å smøre tykk urin over huden før man skal tatovere. Det er for å desinfisere huden. Man får kjøpt urin på apoteket.

Jimmy laget hai på hele beinet mitt. Han kommenterte den stramme kroppslukten min - særlig fra føttene. Jeg sa at det var et moderne kunst-prosjekt. Han likte det. Jeg tror han kommer til åpningen av 19-trikken.


Nå har beina mine mange fine farger.


Det gjelder beina til Fattern også. Jeg fikk denne meldingen av han før i dag.


Her er Runar og jeg på vei opp for å titte på sporarbeidet langs Briskebylinjen. Vi gleder oss dritmasse til 19-trikken begynner å gå der igjen.


Ja. Jeg har bartevoks i barten min. Eller har jeg det? For alt dere vet kan det være ansiktsfett som samler seg opp i ansiktshåret slik at jeg kan tvinne det rundt og få barten til å holde seg på plass. Ja. Det er faktisk det.

Har vært på besøk hos morfaren min. Han bor på toppen av Sollihøgda. Veldig fin selfie-utsikt der.


Han kjente meg ikke igjen da jeg kom dit, så det ble litt flaut fordi politiet kom og sånn, og jeg hadde glemt igjen legitimasjon hjemme. Men det gikk bra, politiet der oppe har begynt å huske meg nå - dette skjer liksom hver gang jeg kommer til Morfar på besøk. Jeg hadde vært redd selv, jeg. Det er ikke bare-bare å ende opp med barnebarn som lukter kroppslige avfallsstoffer og bluecheese.

Har blitt med i klubb, forresten. Endelig fant jeg en klubb for meg.


Men nå må jeg sove. Jeg skal oppdatere dere mer senere om hvordan det går med den moderne kunsten min. I morgen skal jeg bæsje på en lampe og stille den ut utenfor Astrup Færnly for og se hvor mange asiatere og tyskere som tar bilde av den. God natt.

OLJEBARNA

Oljebarna er en VGTV-serie om hvordan det er å vokse opp i verdens rikeste land. Det vet jeg jo ett og annet om, så derfor er jeg med i den nyeste episoden som tar for seg bloggere - eller hjemmesideskapere (hjalmar) som jeg liker å kalle det. Ariel er også med. Hun viser frem puppene, så hvis du synes jeg er teit og dum kan du i det minste få sett litt pupp. 

HVISST

Det er få ting som er mer plagsomt enn folk som ikke klarer å skrive og snakke skikkelig, og blant de verste feilene (som og/å, og da/når) har jeg aldri klart å irritere meg mindre over folk som ikke vet hvor, når og hvordan man bruker de forskjellige ordene man kan lage ved å stokke om på bokstavene "h", "v", "i", og "s". Jeg er ingen språklærer, men dette her er da for svarte ikke særlig komplisert, så la oss få bukt med dette én gang for alle.

Vis: Brukes kun hvis du eksempelVIS skal "VISE meg en viss VIS trollmann som kan masseVIS. VIS meg det gjerne, men du har muligens VIST meg det før." Skjønner dere? Her hører ingen h-er eller dobbeltkonsonanter hjemme. Da blir det ord som betyr noe helt annet, og ingen skjønner hva du egentlig mener uten å eksponere medlidenhet som kommer til å sette deg i en ydmyk og pinlig situasjon. Selv ikke saksbehandleren din hos NAV skjønner hva du sier - og der kan det tvilsomt være særlig mye medlidenhet igjen, med det ordforrådet der! Du hadde jo ikke skrevet "ahvis"? Nei, nettopp.

Viss: Visse personer tror det er helt greit å skrive det første ordet i denne setningen med en "h" foran v-en. Det er feil. Slutt med det. "Hvisse" er ikke et ord, med mindre noen lager det til et helt nytt ord. Dette gjør jeg nå. "Hvisse" betyr fra nå av "Jeg spiser babybæsj og elsker det!". Med mindre du faktisk spiser mye babybæsj og elsker det: slutt å skrive "hviss", "hvisse" og "hvise" som for øvrig heller ikke er et ord. Det kan noen av dere leserne finne en VISS kul betydning for! :-)

Visst: Ordet er en sjøhest blant ponnier. (Bruker totalt uforståelige metaforer for å nå frem til dere som på generell basis snakker totalt uforståelig om alt, til alle.) Bruken av ordet "visst" brukes dessverre svært ofte i helt feil settinger. Når ordet en sjelden gang blir brukt korrekt er det derimot ofte i en lystig tone der man for eksempel får positiv tilbakemelding etter å ha spurt en venn på fisketur om det er mer øl igjen i kjølebagen; «ja, visst!». Eller når man retorisk spør den samme vennen «Visste du at [et eller annet] ?» for å selv fremstå som en smartere fyr som med funfacts som aldri er hverken morsomme, interessante eller får den som forteller dem til å virke smartere.

Hvis: Et av norges vanligste norske ord. (Dessverre også et av norges vanskeligste.) Kanskje det ordet jeg husker best fra barneskolen, sammen med de andre "hv"-ordene; hvem, hva, hvor, hvordan, etc. Til tross for en skolegang med både konsentrasjons- og lærevansker - disse tingene kan ikke skyldes bort med mindre man er både blind, døv og stum. Jeg ville ikke bli helt dust, og derfor lærte jeg meg problemfritt hvor og hvordan man bruker dette særs enkle ordet i kombinasjon med andre enkle ord i det norske språket. Likevel ser vi jo at dette "hvis" er rene arnestedet for feilbruk av ord i denne bokstavkombinasjonssøskenflokken. Det her her vi som har fått nok må angripe. Vi må ta disse vonde feilene ved rota. Ordet "hvis" skal aldri, forveksles med "vis", "viss", "visst", eller "hvisst", noe som for øvrig sender oss over til siste avsnitt:

Hvisst: Dette er heller ikke et ord, på lik linje med "hviss", "hvisse" eller "hvise". Du tenker nok på "visst" eller "hvis". Bruk bruksanvisningen ovenfor for å finne ut hvilket eksisterende ord som er riktig. Jeg holder en knapp på sistnevnte. Dersom du likevel egentlig mente "vis" eller "viss" bør du oppsøke lege, for drøye feil gjorde ikke engang Knut Ronny i c-klassen, og han gikk 7. klasse fem ganger.

Vel bekomme, og la oss nå aldri se disse plasomme feilene igjen. ALDRI!!! Ellers begynner jeg å gråte, og da løsner bartevoksen min av tårene!


Lykke til med resten av livet.

RECAP

To av musikkvideoene jeg lagde på denne tiden i fjor passer jo like godt i år, nå som vi går inn i nok en blå- og rødmalt mai-måned.

"Fuck Russen" ble laget som en practical joke mot russen. Tekstuelt strider den jo mot alt det russen står for, men så pakket vi den inn i en sjanger som russen elsker. Målet var at russen skulle pumpe antirussemusikk ut av bussene sine - og det gjorde de. 


Vi heldig det veldig moro med denne, tross at en idiot ansatt hos "ROK" fikk musikkvideoen vår slettet fra YouTube på et svært tynt grunnlag. 15 fps av musikkvideoen var "stjålet" fra en av ROKs publiserte partyfilmer på Youtube. (15 fps tilsvarer omtrent et halvt sekund.) I tillegg hadde denne ansatte et personlig problem med en av statistene i filmen. Veldig pinlig fra ROKs side. Den ble heldigvis godkjent igjen etter at jeg sendte mail til samtlige i dustebedriften. Ingen svarte på mailen, tho'.



"Dagsfylla" ble laget like etterpå. Vi samlet en haug av fjorårets Paradise-deltakere, og spilte inn låt + video på under to døgn. Helt kaos.


Stian skulle spille inn Robinson-ekspidisjonen, og måtte sette seg på flyet fra Gardermoen samme dag. Derfor møtte han opp rundt 07 om morgenen for å spille inn refrenget - som måtte autotune's så kraftig at maskinen nesten røk - og så løp vi ut for å filme det i gata utenfor. Bygdegutten fra Valdres drakk på seg blackout rundt klokken 10-11, og da vi endelig var kommet igang med innspilling på taket i Oslo sentrum var alle Paradise Hotel-deltakerne så dritings at vi knapt fikk filmet noe som helst. Stress, men gøy.







Låtene finnes også på Spotify og iTunes.

OLJEBARNA (Teaser)

Oljebarna er en serie jeg medvirker i, som kommer på VGTV om en snau uke. Den tar for seg tilstanden for unge mennesker i Norge, som i prinsippet kan gjøre akkurat hva dem vil uten å være altfor redd for det økonomiske spørsmålet. Ikke fordi vi har rike foreldre, eller vinner overraskende ofte i lotto, men fordi hele landet vårt har opplevd en vanvittig økonomisk oppsving siden våre foreldre var barn. Dette stammer i all hovedsak fra oljen - og vi er generasjonen som vokser opp med den. Noe sånt.

STATUS:

Blogg, Tumblr, tre Twitter-kontoer, fem Instagram-kontoer og fire Vine-kontoer. Dette er ikke meg, men det funker som en slags base for å få deler av meg ut av hodet mitt. For å føle at internettbruken min kan forsvares utover at jeg kan eksperimentere masse og møte mye folk, så er jeg dog nødt til å tjene penger på det også. For å få råd til mat, øl og andre ting voksne mennesker trenger. Jeg er nemlig voksen nå, "dessverre", og derfor er for eksempel hjemmesiden min nå blitt en del av Nettavisen, noe som egentlig ikke tjener meg noe særlig kroner i det hele tatt da jeg oppdaterer for sjeldent til å få nok klikk som igjen er avgjørende for å generere penger. Men det kan være smart å prøve å holde aktiviteten oppe. Jeg har dog ikke et behov for å spamme sidene mine. Kvalitet over kvantitet, eller noe sånt. Ved siden av Nettavisen jobber jeg for- og mot tre andre kommersielle samarbeid som innebærer alt fra konferansierjobbing og trynefaktor, til fotograferinger, kontaktpersonfyr og pr-ansvar på kontor. Det er nok å ha i hodet altså, men laaangt i fra alt. Jeg ønsker jo å jobbe med film. Blant annet. Derfor jobber jeg nå med tre forskjellige konseptinnsalg for nett-tv, noe som for øvrig ikke er bare-bare. Jeg gjør alt på egenhånd nå da tidligere forsøk med flere kokker på kjøkkenet bare har endt opp med søl, og jeg har følt meg, og føler meg, dritt. Det vil jeg gjerne unngå. Folk i denne "bransjen" (et maks tullete ord - en "bransje" samarbeider) er hensynsløse, smiskete og falske. Jeg står dog som alltid med hendene åpne dersom noen vil gjøre noe gøy. Litt som med FILA-musikkvideoen. Det syntes jeg var gøy. Nå har jeg har lyst til å lage en EP med musikkvideoer som jeg håper kan være klart til høsten, og jeg kommer til å få til det. Jeg tror det vil være gøy også. Gøy er kodeordet til det meste jeg driver med. På lang sikt vil jeg også lage en spillefilm. På egenhånd, uten penger om det blir alternativet. Jeg takker jo ikke nei til penger, men jeg lar meg ikke hindre av å ikke ha det. Nå har jeg også fått i oppdrag å stå bak kameraet, noe jeg også trives med, som regissør for opp mot syv forskjellige musikkvideoer for kjente, norske artister, som skal være klare mot sommeren. Ok. Det er sykt dårlig tid, og samtidig med planleggingen av dette jobber jeg jo fortsatt med dekorering av russebusser - et massivt arbeid som krever konsentrasjon, våkenhet og perfeksjonisme mens man står titalls timer i strekk, alene, i gassluft på en eller annen øde plass i Østfold. Det tar lang tid før man ser resultater, men det gjør sykt godt når man oppnår disse resultatene. I mellomtiden kan jeg jo i det minste glede meg over Paradise Hotel da, som i ironiens ånd er omtrent den eneste pausen i uka der jeg klarer å slappe av uten å drikke øl, noe jeg for øvrig også klarer å skvise inn i hverdagen min overraskende ofte. Gleden er dog kortvarig. Jeg har en leilighet som forfaller, en familie som aldri ser meg og et forhold å pleie. Ikke at jeg ikke er kjærlig, eller misliker å møte familien, men det er stress å få tid til det, uten at det virker påtatt - eller går utover alle prosjektene mine. Leiligheten min er på sitt verste nå - ruta mi er fortsatt knust og gulvet er fortsatt vannskadet. Å fikse disse tingene er i utgangspunktet enkelt, men det må fortsatt gjøres. Da bruker jeg heller tiden til å redigere en av de mange uferdige filmprosjektene mine. Min viktigste rus er å produsere, fullføre og publisere ting. Det er det jeg er avhengig av - og heldigvis noe jeg også får til. Neste fase består av å være mer tilstede for menneskene jeg liker, utvikle meg konstant både som person og i kvalifikasjoner, og lære nye, spennende ting. Det er derfor jeg nå skal lansere min egen nettbutikk i løpet av året sammen med min aller beste, og trofaste venn, Christian. Vi er i mange spennende møter om dagen, med store agenturer for kjente merker som vi har sansen for. Dette er hobbyprosjektet vårt - og vi lærer masse nytt hele tiden. Motiverende og kjempegøy. GØYGØYGØY!!! (Viktig å ha det mye dritt også, da. drittdrittdritt!) Det er viktig for meg å spraye litt graffiti også, da. Møte gamle venner og holde relasjoner ved like. Jeg er ikke typen som slutter med én ting for å begynne med noe annet. Jeg er ikke en sånn som hopper fra miljø til miljø, endrer personlighet etter hvem jeg møter, eller smisker for å få folk til å like meg. Jeg er Halvor, og det bør være ganske enkelt å vite hvor man har meg. Jeg har et åpent sinn, gir alle en sjanse og gjerne en mulighet til å skinne. Jeg vil at alle skal huske meg med et smil. Selv om det kan være naivt - noe jeg stadig erfarer på den kjipe måten. Det kommer man vel ikke unna.

En del av prosjektene mine nevnt - 100 more to go ...

Man kan jo tenke at dette illustrerer et klassisk rotehode som aldri kommer noen vei, men det handler bare om prioriteringer. Jeg er blitt ganske god på det - med "ganske" mener jeg at leiligheten fortsatt ser trashy ut mens jeg fullfører oppgavene jeg har tatt på meg - men målet er å få til alt, noe jeg vet at jeg kommer til å få til. Jeg er selvsikker på at jeg får til alt jeg vil - ellers hadde jeg aldri satt igang med alt dette. Mye ruller og går allerede, og en del ting vil komme på plass med tiden. Jeg er ingen fan av raske og enkle løsninger. Jeg vil jobbe prosjektene mine på plass, sten etter sten, og styrke troverdigheten min med ekte erfaringer, tillit og vennskap.















TURBANSHOOT

I går var jeg innom Rådhusplassen og besøkte vennene mine som arrangerer den årlige turbandagen i Oslo. Tross det dårlige været var mine indiske kamerater som alltid like blide, og hjalp meg med å lage et praktverk av en turban - årets beste, i følge Sumeet.


Money og Sucha lå og koste med hverandre hele dagen. Turbanen til Sucha ser ut som hår :-D



Så dro jeg hjem og tok bilder av meg selv, sånn som jeg pleier. Hobbyene mine er enkle: Se på MacGyver. Klappe katten. Ta bilder av meg selv.



Kose med busken.



Kose med en kvist.



Kose mer med busk.



Rambo synes turbanen min var veldig fin, men var litt lei seg fordi han ikke hadde en selv.



Det fikset vi.



Her koser jeg også med busk. Ok nok nå.



Alt i alt en bra turbandag, og jeg vil anbefale alle å få med seg turbandagen neste år. Nå skal jeg bruke resten av dagen til å se på MacGyver.

HOVESLAGET DEL 3

For to uker siden var jeg i Bergen, og i helgen var jeg i Moss. Nå er det ikke mer Hoveslaget for denne gang, før en slags felles kick off-greie i Oslo som jeg ikke er helt sikker på når er. Ukene mine er helt kokoko nå, med malejobber og videoproduksjon tett i tett frem til sommeren. Kommer tilbake til dette i et senere innlegg. I mellomtiden kan dere lese om de to siste ukene mine, og se filmen jeg har laget! :-D



Bergen er en by i Norge som ligger nærmere vannet enn Oslo eller noe sånt, og derfor regner det der hele tiden. Vannet skvulper inn mot Bryggekanten og spruter vannet opp i luften og sånn at det blir regn. Veldig spennende naturfenomen.

Torgalmenningen i Bergen er på en måte Norges svar på Karl Johansgate i Oslo. Veldig koselig plass å ta bilder på, men det burde vært flere jøglere der. Alla store plasser og paradegater trenger jøglere. Jøglere er morsomme. De har rare klær, er dritflinke i idiotiske ting som vanlige folk ikke gidder å bli flinke i, også bor de i vogner og på offentlige doer og sånt. Gjør sitt for å holde boligmarkedet nede. Det burde definitivt vært flere jøglere her. Det var jøglere i Reisen til julestjernen. Alle digger Reisen til julestjernen..

Som dere kanskje allerede har sett i filmen min ovenfor, så var hotellrommet mitt i så lite at jeg heller bodde på badet.


Hva er greia med at badekar alltid er 30 cm for korte, egentlig? De har alltid vært det. Bortsett fra badekaret til farmoren min, Mommo. Da jeg var 17 lærte meg faktisk å svømme i badekaret hennes, så akkurat det har jeg veldig gode minner fra. Hun holdt meg i vannet, mens hele familien min stod rundt oss og sang Kumbaya My Lord.


Så var kvelden endelig kommet.


Dennis og jeg stod for underholdningen, og fortalte publikum vittigheter som de kan kjenne seg igjen i. «Hva skjer med Bergen a'? Har dere tenkt over at det regner heeele tiden her, eller? Hva skjer med det, a? ER DERE SÅ GLAD I Å DRIKKE VANN DERE DA???!!???», sa jeg blant annet. Haha, det er jo sykt sant, da.

Ingen lo.

Så vant det ene bandet, og publikum jublet. Mest fordi Dennis og jeg endelig var ferdige på scenen.

De var så snille i bandet, og delte proseccoen med alle i publikum.

Tidlig opp dagen etter for å kjøre flymaskin hjem igjen.


Også var det ut igjen for å kjøre togmaskin til Moss. "Metropolen" Moss, som det blir kalt.


Moss er på mange måter et fint sted.


Mange kjenner nok Moss som stedet der det lukter vondt. Men sånn er det ikke lenger. Konkursbølgen har rammet byen som en tsunami rett i solar plexus, inkludert både store butikkkjeder som Sport Fashion ..


Og Petersons papirfabrikk - som stod for mestparten av de illeluktene utslippene. Man kan vel kalle det flaks i uflaks. Forhåpentligvis vil fraværet av den illeluktende papirproduksjonen skape en større turisme, og før man vet ordet av det er Sport Fashion oppe og går igjen. Enn så lenge kan innbyggerne i Moss glede seg over samholdet, og hyggelige skilt i byens lokale parkeringshus. Eventuelt samhold i parkeringshus. Det var faktisk to menn som hadde sex i trappa. Trivsel i sentrum! :-DD


Fra taket på parkeringshuset fikk jeg god oversikt over storbygda. Til sommeren burde dem bygge en fet coctailbar her oppe. Det hadde blitt det fresheste parkeringshuset i hele østfold!


Typisk mossisk tomannsbolig. Her bor det sikkert noen hippe, nybakte småbarnsforeldre som har flyttet inn fra storbyen (Oslo, Sarpsborg etc) for å etablere seg.


Så dro jeg på byen igjen, da. Kåra vinner og greier - denne gangen blei det en DJ som het Kristoffer Adams - også dro jeg hjem til Oslo igjen. Det var liksom ikke så mye mer å gjøre der, og jeg hadde jo allerede sett parkeringshuset.


Hovefestivalen.no kan dere se og høre mer om de som vant. De på bildet ovenfor har for øvrig ikke vunnet noen ting. De var bare på byen i Moss, de...

Ble du lurt?

Da var vi snart gjennom årets minst uforutsigbare dag, nok en gang. Tusenvis har lurt seg selv mens de har trodd at de har lurt andre gjennom utrolig lite kreative vittigheter som brudd på forhold, falske graviditeter, og skyhøye lottopremier. Har som vanlig holdt meg langt unna Facebook denne dagen, unngått å møte flere mennesker enn nødvendig, og kjøpt øl nok til å forsyne Russland gjennom hungersnøden. Jeg poster min SYLSKARPE satire av aprilsnarfeiringen fra i fjor, og logger av internett frem til i morgen. Ha en fin dag.  (Aprilsnar! Ha en drittdag HAHAHA)

LOOKING VERRY GOOD

Etter en positiv start for min nyeste musikkvideo om FILA-klær tenkte jeg og en av mine nærmeste venner og kolleger, produsent-, kunstner- og økonomiansvarlig i gjengen min, Lars, at det var på sin plass med noen nye pressebilder av oss som styrer sjappa her oppe på Briskeby. Vi dro til nærmeste FAME-fotograf, Herrmann Stenerud, og fikk foreviget de pene ansiktene våres med noen gode skudd.

Bildene er "free for use" for alle som eventuelt ønsker å skrive om oss, typ VG, Dagbladet, New York Times, osv
















Fine? Hvilket bilde er din favoritt? <3<3

FILA

I en verden dominert av rappere som kun rapper om dyre klesmerker som Louis Vuitton, Gucci, Mark Jacobs og Versace var det på tide å ta grep. Sammen med Lættis Weed (en institusjon innen russemusikken) og Young Björn Borg (mitt alter ego) har vi gått sammen og laget en musikkvideo som handler om de tingene som virkelig betyr noe; bitches, ass og klesmerket FILA.



Kommer du nå til å tenke deg om to ganger før du sponser den skitne designerklærbransjen? Håper det. Kjøp FILA i stedet, og bruk spenna du sparer på å kjøpe låta vår fra iTunes! Vi trenger pengene... (for å kjøpe mer FILA.)



Filmen, låta og det generelle samarbeidet er laget på dugnad av gode venner og bekjente, og har ikke kostet oss annet enn verdigheten å lage. Sophie Elise hjalp oss stort ut som alltid når hjelp trengs - og beholder stadig førsteplassen på favorittmennesker-lista mi.





Takker også til Bars Lakken og Stian Stavlund for å hjelpe til med selve sangen. Den høres mad bad rad ut, selv for Young Björn (meg) som hverken kan synge, rappe eller uttale et eneste ord korrekt på engelsk.



Til mine kjære læsere: Hjelp oss gjerne med å dele låta, videoen og dette innlegget. Ingen av oss har ekte jobb, og vi trenger penger til mat. Klem.

En liten update fra livet mitt.

Etter en tung depresjonsrik vinter kommer våren i tradisjon tro som en adrenalinsprøyte penetrert inn i hjernen - ikke bare på grunn av sollyset som jeg ikke har sett siden august, men fordi jeg alltid har ganske mye å gjøre om våren. Jeg jobber for russen på forskjellig vis, konferansierer (bøyer jeg det riktig?) for Hoveslaget rundt om i lændet, skriver på forskjellige prosjekter til jeg får krampe i fingrene og snart kommer det ny musikkvideo som jeg har laget sammen med Lættis Weed. Mer om dette nedenfor.

Våren startet med et brak da vennene mine i den kunstneriske raptroppen PADDE CREW lanserte ny musikkvideo under konsert og utstilling på kunstnernes hus. 


Mange vet dessverre ikke hvem Padde er enda, men jeg vil anbefale alle mine lesere å følge med på hva disse gutta har å komme med, konspirelt (bøyer jeg riktig?), utenomjordisk, politisk og kreativt - på nynorsk. 





Orgel <3

Jeg har vært på flere konserter i løpet av årets første vårmåned, faktisk. DJ Broiler på Sentrum Scene var på ingen måter en hendelse som passerte stille forbi. Spesielt ikke da de andre publikummerne skulle ta hatten min hele tiden.


Her er et bilde fra konserten, av Stian og dama hans. Og meg. Føler det viser det gode samholdet i trekløveren vår.

Hehe, bildehumor: Det ser ut som Stian har på seg en kjemperar hatt. HAHHAHAHA JEG DØR AV LATTER!!! :D:D:D:D

Sushi med Christine. nam, nam. 

Det er viktig å spise mat, ellers dør man. Jeg har et ganske elendeig kosthold, så jeg føler en slags nær døden-opplevelse hele tiden. Ganske slitsomt. Det er derfor jeg er så uforutsigbar og rar og "spesiell" som læreren min alltid pleide å si. Fordi jeg spiller på de mørkeste strengene på livets gitar. Ikke kan jeg lese noter engang. Men ta det med ro, jeg skal innlegges på Blakstad til uken :D Slappe av litt.

Uten å gå inn på for mye inn på hva som har skjedd på bildet, så kan jeg si såpass: Det er fra settet til den nyeste musikkvideoen vi har laget (Lættis Weed og meg selv under pseudonymet Young Björn Borg), som dropper i løpet av noen få dager på Youtube og Spotify og sånn. Gikk litt hardt for seg under innspilling.

SnilleRunar var også med på innspilling. Såklart. Han er ALLTID med, fordi han ALLTID kan. 

Kjære ungdommer! Dette er det viktigste tipset jeg kan dele videre fra det litt koko voksenlivet mitt: BRUK ALLE MULIGHETER, ALDRI SI NEI! (Bortsett fra til heroin og krill - da må man alltid si nei...)

Snakk om å aldri si nei. Jeg spurte en svensk kompis jeg kun har møtt én gang om ikke han ville tatovere et portrett av meg, på lættis. To timer etterpå sendte han meg bilde av denne!

Jeg er rett og slett kry. Min første tatovering - altså, første tatovering AV meg! Håper flere ønsker å gjøre det samme. Mail meg, så sender jeg bilder eller hva det måtte være. Dette er en fin måte å ta egoet mitt til et nytt nivå. HIHIHI :-))))))

Kjøpe bartevoks: Check.


Kose med andre menn på fest: Check.


Møte Paradise Hotel på byen og ta ironisk bilde: Check.


Opprette klesbutikk med Christian: Check. (Mer om dette senere.)


Skrive en kjedelig og lite kreativ "check-liste" for å bli fortere ferdig med innlegget: ChecNEINEINEI NOK NÅ 

Jeg var hjemme her om dagen og hang med broren min, da. Han er så sykt kul. 9 år og allerede kjekkere, smartere og mer omgjengelig enn storebroren sin.


Også fikk jeg fullført årets første russejobb. Sjekk ut DENNE SIDEN for mer informationez.


Jeg takker meg selv og tiden vi lever i for mulighetene til å dokumentere absolutt alt jeg gjør til enhver tid - ellers hadde jeg ikke husket hva jeg gjorde i går engang. Nå skal jeg straks ut igjen. Diskutere tv-ideer, så spraye en russebuss, og så legge meg i løsemiddeltåka sammen med pusekatten min som dessverre er litt for mye alene om dagen. Off. Han er så fin.


Ønsker dere en fin soldag, selv om noe sier meg at dere kommer til å bli sittende inne. Jææææskla sofagriser!!!!

Hoveslaget del 2

Så var'e klart fort del to av Hoveslaget - henholdsvis i Trondheim og Stavanger. Stavangeerrrrrr, STAVANGEEERRR (tenk at jeg er en plagsom fyr som understreker at man skarrer på r'ene i Stavanger, bare at jeg gjør det helt sykt mye mer plagsomt enn skarre-r'er er fra før av - avslutt situasjonen med å spenne meg i trynet)

Denne gangen hadde jeg med meg en støttekontakt fra Hovekontoret, Ando Woltmann, som faktisk er vokalisten i det nye favorittbandet mitt; King Midas! De vant Spellemannspris i vinter, og er verdt å sjekke ut. Min favoritt for øyeblikket er Snow.

Vi fant fort ut av vår felles interesse for øl tidlig på morgenen, og startet likeså dagen med en kald 0.6 på Gardermoen til den beskjedne pris av ca 2000 kroner pr enhet. Øl er øl, jeg driter egentlig i prisen så lenge jeg får drikke den, si'!

Så kom vi frem til Trondy city. Klokka var vel ikke mer enn 10-11 på formiddagen, men jeg var allerede ødelagt i kroppen og rakk kun å ta en selfie i speilet før jeg sovnet. 


Heldigvis har jeg innebygd ølsalgvekkeklokke i hjernen, våknet, spratt ut og fikk kjøpt pils og et par sokker (elsker sokker) før arrangementet begynte inne på Studentersamfundet. Det blei for øvrig en bra kveld med mye kule folk.

Favorittene mine må ha vært denne gjengen fraaaa ... Tromsø, tror jeg det var. De kom dessverre ikke videre til Hove, men det var nok kun fordi det muligens noe uforsvarlig å sende 14-15åringer på fyllefestival i Norges narkosmuglerhovedstad. (Arendal, altså) Jeg synes hvertfall at de var best.

Nattmat med King Midas. Jeg merker jeg nesten blir litt starstruck over å få henge med en legende som Ando. LEGENDE, ANDO!! HØRER DU!!!??? (viktig å smiske litt, kanskje jeg får bli med i bandet eller noe...)


På vei mot neste stopp, Stavanger, hadde jeg hodet fullt av tanker. Om livet, døden, og det nyeste livsstilfenomenet "normcore". Er jeg normcore? Er jeg ikke normcore? Burde jeg være normcore? 

Jeg kom frem til at jeg er langt fra normcore. Jeg er merkefreak, eier ingen schæfer og gjør alt for mange dumme ting. Jaja, alle kan jo ikke være normcore heller. Noen ganger må man nøye se med å se på Seinfeld.

Anygay, da. Vi var endelig fremme i Stavanger. Norges vakreste perle (dersom du er blind, døv og rusa på heroin). 


Vi hang litt rundt i byen og tittet på ting. Jeg fant noen svaner. De var veldig fine. Den ene svanen beit meg i penisen min. auau.


Åja, du lurer på hva jeg mente med det jeg skrev om Stavanger to avsnitt ovenfor? Her er en god grunn.


Heldigvis har Stavanger en sterk lokalhelt på Facebook, Jossa Davis, som tar ansvar og påskriver passene til disse karakteristiske Stavangerklisjeene. Jeg har selv fulgt Facebook-siden til Jossa i et års tid, og elsker alle oppdateringene. Dere kan TRO jeg var starstruck (var faktisk med Ando på dette tidspunktet, så kan vel si at jeg var dobbeltstarstruck) da jeg møtte mannen bak kontoen på byen senere på kvelden! WOW! 

Jeg kan dessverre ikke forklare hvordan han så ut på grunn av V for Vendetta-masken han konstant gikk med, men han hadde Stavangerdialekt og luktet fis. Sånn hvis noen lurte.

Jeg dro hjem igjen dagen etter med hodet fullt av Jossa Davis, normcore og alkoholabstinenser. 



I går var jeg for øvrig med Hoveslaget i Bergen! Før jeg forteller om den turen kan dere se filmen min fra forrige helg her!

#MEDSYRIA

Hei, dere. 

To av mine favorittmennesker, Chirag og Don Martin, har laget en introduksjonsfilm for Norsk Folkehjelp. Den viser deg hvordan du veldig enkelt kan gjøre situasjonen i Syria hakket lettere for en familie på flukt. Send SYRIA til 2160. Nå. Da sender du automatisk 50 kroner som vil bli brukt til mat og nødhjelpsutstyr til syriske flyktninger.



I tillegg kan du spre ordet videre fra din Instagram ved å enkelt følge instruksene i filmen til Don og Raggen. Del dette videre, og føl deg som en hakket bedre nordmann idet vi går inn i russens hinsides pengeløseri.



Har du sendt 50 kroner enda? Tenk at man for prisen av en halv halvliter på Lektern kan bringe et snev av glede til en familie på flukt. Og tar du utepilsen din på Grønland i stedet, ja du får du kanskje råd til å sende to... 

Hoveslaget del 1

Jeg er ansatt hos Hovefestivalen om dagen, mens de turnerer rundt i landet med Hoveslaget som er en musikkkonkurranse der lokale band kan vinne muligheten til å spille på hovefestivalen. Min jobb er å styre samtlige av Hovefestivalens kontoer i sosiale medier + være en slags konferansier/betalt fyllefrans under arrangementene. Dessuten filmer jeg min egen dagbok etter hver helg som legges ut på Hoves YouTube-konto. Med andre ord. Jeg har jobb! I hvert fall to ganger i uka - tre uker fremover. Eller to uker da, for nå er første konserthelgen allerede over. Vi besøkte sørlandet, henholdsvis Kristiansand og Arendal, og det var superålreit. Filmen fra helgen ligger i bånn av dette innlegget.

Før jeg dro måtte jeg etterlate bestevennen min hos Mila. Mila er fin. 


Jeg tok kjedelig-tog til Kristiansand. Det tok fem timer. Til sammenligning kommer man nesten til Nord-Afrika med moro-fly på fem timer, og maten er gratis. Drikken også. På dritt-NSB koster boks-øl 90 kroner. Jeg brukte med andre ord over 1500 kroner på toget. Salgstrikset er jo egentlig genialt.

*Hos NSB*
«Hva med å gjøre togturene våres SÅ uutholdelige at det eneste som kan holde livsgleden til passasjerene våres er alkohol, også selger vi butikkøl til 90 kroner?»
«Herregud, Hansen! Det var kjempesmart. Vi gjør det. Vi blir rike! Wohoo! Sprett champagnen. Nei, forresten. Cavaen. Vi må ikke glemme at vi er gjerrige rasshøl!»
«Nei, sant det. Viktig å ikke vanne ut image sitt»
*Alle ler og skåler i cava.*



Dette er Trondheim. Nei, Kristiansand, mener jeg. Veldig sulten på dette bildet. 

PS: Jeg spiste mat etter at jeg tok dette bildet - fordi jeg var sulten. Det hjalp. Fra nå av skal jeg alltid spise mat når jeg er sulten. (TRIKS!!!)

Her er Gatebrigaden fra Kristiansand. Det ble vennene mine. (Jeg betalte dem penger og lovet å linke dem til gjengjeld.) Sjekk dem ut på Spotify! De er råbra! (Jej! Jeg har fått venner!)


Dro på nachspiel også.

 De bare: Halvor vil du være med på nachspiel, vi kjeder oss og tenkte det kunne være gøy å drikke sprit og spytte deg i trynet :-D og jeg bare, ja! klart det, venner. Så spyttet de meg og alle lo (det var litt dumt å le egentlig, for jeg fikk spytt i munnen min) også ble jeg kastet ut fordi jeg ba om å få vaske meg, og det passet egentlig fint for det regnet ute uansett. 

Dagen derpå. Veldig gøy. Tre timer med søvn, og visdomsord på veggene. Helt seriøst, Thon hotel. Hadde det ikke stått "Carpe Diem" på veggen hadde jeg hoppet ut av vinduet. Du har på en måte reddet livet mitt nå, du, Thon. <3 <3


Så ankom jeg Arendal, da - med kjedelig-buss - og låste meg inn i Hoves egen leilighet på brygga. Det var ikke motiverende sitater på veggene der, men sola skinte og livet var helt ok, ...


... men den nysprungne livsgleden skulle vise seg å være kortvarig. Et tullete innslag fra min side under planlegging av Hoveslaget var blitt realitet. 

Halvor: Haha, kanskje jeg skal rap battle Big Daddy Karsten? Neida, bare tulla, han kommer til å spise meg opp...
Hove: Det var jo en kul idé!
Halvor: Jeg bare tulla. Jeg vil ikke :-(
Hove: Nå må du stikke Halvor. 

Så spyttet de på meg og lo og ga hverandre high five.


Jeg kan hverken battle eller rappe. Big Daddy Karsten derimot er publikumsfavoritt i Norges største rap battle-liga; Skeez TV. Resultat av battlen finner du i bånn av innlegget.

Så var det stor fest på kulturhuset i Arendal, og kveldens vinnere av Hoveslaget blei både Rebekka Mæland og Folkefiender. Jeg syntes alle burde vunnet, men det ble nedstemt.


Så dro jeg hjem og pleiet firedagersbakfylla med noen kalde halve. Og klippet sammen videodagboken min fra helgens sprell. God fornøyelse.



Nå er jeg på plass i Trondheim. I kveld blir det et nytt Hoveslag på Samfundet og jeg anbefaler alle å komme dit!

UKA-TV 2012

For to år siden var jeg gjest under UKA-TV. De ville intervjue meg om Twitter og hjemmesiden og sånt, men jeg tror dessverre ikke at de ble noe særlig klokere. Rett før sending kom jeg nemlig på den smarte ideen om at jeg skulle gå inn i en slags gangsterkarakter. Alt ble bare surr, og jeg tror egentlig ikke dama som intervjuet meg forstod bæret av hva som egentlig foregikk. Sjekk klippet her!



Av en eller annen grunn har jeg ikke blitt invitert tilbake. Forstår ikke hvorfor. Hvem ønsker ikke besøk av en ustabil fyr som ødelegger direktesendte sendinger, liksom?

YOLO - Ytringsfrekkhet og Livet Online

Før jul fikk jeg besøk av tre unge studenter fra Ålesund som hadde et skoleprosjekt der de skulle lage en film om ytringsfrihet. Nå er den ferdig, og jeg må si jeg ble ganske imponert. Filmen har høyere kvalitet, journalistisk forståelse og interesse, og perfeksjon enn hva man kan forvente av mediestudenter flest. Jeg lover et stort potensiale. Sjekk ut filmen!





Likte du filmen? Personlig fikk jeg ikke særlig lyst til å dra til Hviterussland. Et land med bare hvite russ høres helt forferdelig ut. 

Løp for livet.

Jeg kom nettopp over noen filmer på YouTube som jeg har både medvirket og produsert - for snart ti år siden! En av de gamle vennene mine fra Asker, rapperen Teori, lagde en låt som het "Løp For Livet" og jeg lagde musikkvideo for den. På en konsert noen dager senere ble jeg med opp og sprayet graffiti på scenen for å supplere budskapet i låta. Budskapet i seg selv er ganske direkte. Vi var ikke så glad i politiet på den tiden, hehe



Funfact: Ja, det er jeg som pisser i trappa, og tøffer meg i bakgrunnen uten å kunne rytmen til låta. Musikkvideoen ble filmet med Fatterns handycam, og klippet i Pinnacle Studio. Jeg grøsser bare av tanken på å klippe film i det drittprogrammet igjen. Jeg husker at det kræsjet hundre ganger mens jeg klippet musikkvideoen. Ikke at det er grunnen til at musikkvideoen ikke akkurat er Ray Kay, altså. Den er et tydelig resultat av 16 år gamle gutter som har bestemt seg for å lage gangstermusikk på gutterommet. Passe kleint, men samtidig litt nostalgisk. Jeg liker selv at låta ikke blir ferdig. Jeg husker at jeg ikke gadd mer fordi programmet kræsjet hele tiden, så jeg måtte bare si meg ferdig midt i. 



Hør i starten. Da kaller Teori meg for "the real king H". #humor. Jeg husker da jeg gikk ned fra scenen, og oppdaget de fem politibetjentene som hadde sett hele showet. De syntes ikke låta og scenekunsten min var like fint, dessverre. 

Norges yngste graffitimaler?

Jeg har hatt lillebroren min, Ruben, på besøk i helgen. Jeg har begrenset med erfaring med niåringer - og måtte være litt kreativ for å finne ut hva vi skulle gjøre sammen mens han var her. Vi endte opp med å male graffiti, vi.



Pay2 stilte selvsagt opp for å male med han. For å sitere ordrett hva Graffiti- og breakdancelegenden sa om lillebroren min: «Han er nok Norges mest potensielle "king" akkurat nå. Jeg gir Ruben to år, så vil vi se store utskiftninger i det norske graffitihierarkiet. Jeg vil være med å male med han nå i starten slik at jeg kan vinne tillit, og etterhvert ta han med inn i COD crew.»


Her er min piece. Jeg ble egentlig fornøyd med den, men så fikk jeg se sluttresultatet av Ruben sin piece, og da syntes jeg ikke at min egen var noe særlig kul lenger.


Her er Ruben sin piece. Fargekombinasjonen, den kreative bruken av refleksoransj, de livaktige boblene, de kreative overgangene. Jeg mener at dette er profesjon, og et klart budskap om en ny æra innenfor den norske graffitiscenen. Jeg er stolt som får følge med på lillebroren min fra første rad. 


Storebror og lillebror. Vi har hatt en kul helg. Spist godteri for mange hundre kroner og vært våkne til TO OM NATTA!!! Hva blir det neste, liksom.. At vi flytter inn på Blitz?


Funfact: Dette er ikke første gangen jeg hjelper niåringer med å male graffiti - ei heller første gangen jeg filmer det, og legger det ut på YouTube. Det er visst i ferd med å bli "greia mi" det her. I filmen nedenfor er det - hold deg fast - lillebroren til typen til storesøsteren til eksen min som sprayer sin første piece på plater utenfor det gamle huset mitt i Asker. Filmen er fra 2006.


Hva synes du? Jeg mener vi står overfor neste generasjons store kunstnere her. Da tenker jeg selvsagt spesielt på Ruben, som viser en unik interesse for faget. Dersom noen vil kjøpe bilder av han kan jeg (manager) kontaktes på mail. Startpris ligger på ... 5000 kroner. Nei, 50 000 kroner!!! Det er en rimelig investering.

Kvitter

Husker dere Tweet4Tweet? Nå har Bergen Tidende bestemt seg for å følge opp suksessen, og jeg er gjest i første episode.

Jeg er en tynn mann.

I fjor skrev jeg innlegget BEINRANGEL, i sjølvannet av den pinlige debatten rundt Fotballfrøkens Instagrambilde. Jeg skrev om hvordan det er å en tynn mann i ett samfunn som ser på tynne mennesker som syke. Så ble jeg oppringt av NRK Puls som ville gjøre en greie på det. Resultatet av det kan dere se her. Fra nå av ser jeg helst at dere kaller meg for Metaforkongen. På forhånd takk.



PS: Hvis dere ikke vil kalle meg Metaforkongen kan dere alternativt kalle meg Mr. Swag, for jeg har så voldsomt med swag om dagen. Ok? Takk. På forhånd takk. Takk på forhånd. Jeg elsker dere. (Seriøst, jeg elsker dere. Jeg vil gifte meg og lage barn med dere.)

ULV, ULV

Dette er i all hovedsak ikke et ønske om politisk debatt, men et pek til vanvittig irriterende individer som Sandra Borch. Jeg forstår ikke hvordan noen mennesker orker å bli kollektivt mislikt bare fordi man på død og liv nekter å lukke munnen, tenke seg om to ganger og holde dritten for seg selv. Uttrykket «all pr er god pr» er jo tross alt, som alle vet, ikke annet enn en svært god practical joke som har hjulpet samfunnet vårt med å støte ut drittfolk gjennom tusenvis av år.

Sandra Borch er høyt på lista mi over mennesker jeg ikke har noe særlig til overs for, fordi hun er en både masete og elendig politiker, men kanskje mest fordi hun er særdeles oppmerksomhetssyk og bruker enhver mulighet til å få spalteplass - dette være seg gjentagende provokasjoner, flaterende bimbofotograferinger eller sutring om at hun føler seg mobbet av folk som av en eller annen grunn kritiserer henne for å være helt jævlig. Lol. Og mediene elsker jo slike oppmerksomhetssyke, skamløse mennesker. Vær en idiot - få komme i avisen slik at andre kan le av deg. #win

Men lufta går jo etterhvert ut av ballongen, og nå er det jo en stund siden vi så noe til Sandra Borch sist. Kanskje gikk journalistene personlig lei av maset hennes? Heldigvis har Sandra alltid et ess i ermet når det kommer til medieprofilering - og når avisene går lei av henne og det lille dustepartiet hennes som hele landet peker og ler av, så vet hun at det er på tide å bruke dette; nemlig ulven. Hadde det ikke vært for ulven hadde aldri noen brydd som om denne plagsomme figuren som minner mer om en blanding av Lille My og Charter-Svein på fylla, enn en ambisiøs og troverdig politiker med spennende utsikter. Tja, om du ser bort fra den snorkfremkallende krangelen internt i tøysepartiet hennes.

Nå har altså da Sandra Borch vært ute igjen, og tøffet seg for journalistene med en ulvepelskåpe. Hun sier selv at det er for å provosere (NO SHIT!) og med nettavisene på saken biter landets mange ulveforkjempere på kroken og lar seg provosere i kommentarfelt og på Facebook. Det er selvsagt bra at folk flest vet hvor de skal og bør stå i denne pinlige debatten, men det er kjipt at dyrenes kamp skal kjempes på bakgrunn av oppmerksomhetssjuke drittfolk som Sandra Borch - folk som spiller en like givende rolle i samfunnet som prevensjonsmidler i forplantningsprosessen. Sandra Borch vil nemlig aldri være en trussel fordi hun er totalt utroverdig som noe annet enn en slitt poster for eget eksponeringsbehov. Vi må derfor lære oss å se forbi hennes rop om oppmerksomhet, og bruke kreftene på de folka som faktisk er i stand til å gjennomføre disse morbide, primitive handlingene som Sandra støtter fordi det kan holde henne kjent i noen uker til. Dessuten ender det sikkert bare med at hun føler seg mobbet igjen, noe som fort gir henne enda noen ukers oppmerksomhet i avisene - noe jeg tror vi er enige om at ingen orker. Dessuten begynner snart Paradise Hotel igjen! Da får vi nye engangskjendiser å engasjere oss i.



Hei, Sandra! Jeg ser hva du gjør, men provokasjonene dine når ikke opp lenger. Dessuten får jeg ikke senterpartietdansen deres ut av hodet mitt - uansett hvor hardt du prøver å overgå den. Den er alt for bra. 



PS: Sandra, dette er ikke mobbing. Du ser sikkert på det som mobbing, men det er på tide for deg å forstå at det ikke er andre enn deg selv som kan ta ansvar for at DU oppfører deg som en idiot. En plagsom og dum idiot.

Gjesteinnlegg: Svik, skam og Sotsji

Når du om noen få dager setter deg ned foran TV-skjermen for å heie frem idrettsutøvere, de feigeste av de feige som gladelig slikker Gerhard Heiberg og resten av IOC-gjengen opp etter der hvor ryggen skifter lukt, de som ikke har verken vett eller mot nok til å boikotte Sotsji-OL, utøvere som er feigere enn både Fjordmann og Stein Lillevolden til sammen, da kan det være verdt og tenke over hva du egentlig jubler for i det øyeblikket de norske idrettsutøvere strekker hendene over hodet ved målpassering.

I det øyeblikket du jubler for én seier, jubler du samtidig for de andre tapene. Ikke den andre feige utøveren som kom på sisteplass, men de som har måtte gjort det mulig for feigingene å vinne eller tape. 

Du må ikke glemme menneskene som har blitt banket halvt i hjel eller drept, slavearbeiderne, journalister som blir arrestert, politikerne som har "forsvunnet" og de som har måtte få politisk asyl i utlandet på grunn av sin skepsis til Sotsji-OL og all korrupsjonen, eksproprieringen, underslagene truslene og forfølgelse "lekene" har medført. Glem ei innbyggere som har blitt kjeppjaget på grunn av sin legning kun for at den russiske og kommunistiske statsministeren Vladimir Putin skal få oppfylt sine grandiose og sinnssyke ønsker om å arrangere vinter-OL. 


Orginal: Jan Stenmark

Ikke én eneste nordmann som har fått tilbudet om å være OL-deltager har boikottet "lekene" i Sotsji i protest mot sørgeligheten som pågår i og rundt den russiske byen.

Man må derimot følge rekka helt tilbake til Statoil-sjef Helge Lund for å finne en mann som ikke drar. Du tror kanskje mannen som spyr ut penger til den norske idretten lar være å dra fordi han tar sterk avstand fra de russiske begredeligheten? Faktum er at Lund blir hjemme fordi det koster Statoil for mye.  

Også sjef i DNB som til vanlig sponser bl.a. Aksel Lund Svindal og alpinlandslaget blir værende i Norge. Årsak: kostnads- og skattehensyn(!). Han sier også til VG at han «håper at det er idrettsgleden som kommer i fokus under OL, og at kontroversene rundt Sotsji ikke vil prege lekene» Man kan tolke det dit hen at han ikke ønsker at det blir satt fokus på homofiles rettigheter, presse- og ytringsfrihet eller innbyggernes ve og vel, men at kjendisene han sponser utenom OL får alle verdens øyne mot seg.

Altså finnes det mennesker som er enda mer kaldhjertet enn de 118 deltagerne som skal "representere" Norge. 

For selv om mange mener man ikke skal blande idrett og politikk kan det være greit for Therese Johaug, Silje Norendal, Line Jahr,  Tord Asle Gjerdalen, Torstein Horgmo, Mats Zuccarello og Petter Northug å vite at de ikke bare representerer idretten her til lands. Ved å stille opp fremfor å boikotte Sotsji-OL representere dere de nordmennene som mangler "baller" og ikke tar avstand fra umenneskelige behandling av andre mennesker så lenge de selv har det bra. For øvrig beviser dere en gang for alle at dere kun tenker på dere selv samt det faktum at dere kun er opptatt av egen vinning, om det så måtte koste menneskeliv.


Fra venstre: Heidi Weng, Therese Johaug, Kristin Størmer Steira og Marit Bjørgen. Foto: Laiho/NordicFocus.

Om politikk og idrett ikke hører sammen ville aldri OL bli lagt til Sotsji. For Putin handler vinter-OL kun om politikk og penger. Ifølge BBC-dokumentaren "Putins games" er hele Sotsji-OL anslått til å koste 25 billioner dollars. I norske kroner vil det si 25.000.000.000*6! (Matematikken der får du gjøre selv)

Den 2. desember 2013 passerte for øvrig det norske oljefondets størrelse 5 billioner. Ifølge økonomiprofessor Harry Arne Solberg hadde Lillehammer-OL en prislapp på 7 milliarder kroner, noe som vil være lommepenger å regne med tanke på Sotsji-OL.

Avslutningsvis vil jeg rette kritikk til Amnesty og Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transepersoner (LLH). Dersom dere ikke klarer å rope høyere enn dere har gjort til nå kan dere likeså godt la det være. En hver sauebonde eller feminist kan rope høyere enn dere har gjort så langt.

Og til dere fotballspillere som nå tenker "vinteridrettsutøvere er feige ass": Russland har også fått FIFA worldcup 2018?


Foto: Reuters

Jeg skal riktignok ikke svartmale reisen til de norske utøverne helt enda. Det kan jo tenkes at disse som realisere seg selv med å trene, presse nesa si fram og spy ut kvasipsykologiske fraser som allerede har blitt sagt i tusen år tidligere benytter muligheten til å sette fokus på Putins begredelige verker, men jeg må si jeg i liten grad forventer å se en eneste handling eller høre et eneste ord fra dere hva angår behandlingen som blant annet innbyggerne og journalistene i Russland har fått.

Har dere ikke vett nok til å bli hjemme har dere neppe vett nok til å benytte anledningen til å stå frem som homofile på direkten, ta med et tv-team og vise medaljene deres sine baksider eller i det minste bruke en tale til å be Putin skamme seg. Jeg forventer ikke en gang at dere ser inn i kameraet og beklager at dere faktisk dro.

Mitt navn er anonymt*.  "Kos" deg med de olympiske leker.

*(Jeg må i blant mellomlande i Russland på vei til Thailand.)

BIMBOKJERRING

Det ikke alle vet er at jeg for tre-fire år siden hadde en større rolle i såpeserien Hotel Cæsar. 



Hva synes dere om skuespillerprestasjonene mine?

SELFIE FOR SYRIA

I dag våknet jeg opp med en vond følelse i kroppen. Verden er så urettferdig, tenkte jeg. Her bor jeg i verdens rikeste, fredeligste land - kun truet av skaprasister som heldigvis ingen bryr seg om meningene til - mens der ute, over landegrensene, er det et totalt kaos! I Russland hater dem homser. I Amerika utfører de fortsatt henrettelser av folk, og i Portugal serverer de stadig turistene det motbydelige ølet "Super Bock". Verst må være det som foregår i Syria. Flere millioner syrere er på flukt på bakgrunn av borgerkrigen som har krevd over hundretusen menneskeliv. Det får meg til å tenke. Hvorfor hjelper vi ikke bedre til? Vi som har så mye å gi? Hvorfor tar vi ikke mot flere flyktninger? Hvorfor sender vi ikke mer hjelp? Penger? Og viktigst av alt: Hvorfor har ingen laget en skikkelig god sang enda? Hvor er Trine Rein, Kurt Nilsen og resten av k-kjendishjelpekorpset som normalt skulle vært på plass, og laget en fin sang (på norsk, så klart) som byr de skadelidte på musikalsk støtte og inntekter fra Spotify og iTunes-salg. Det kan fort bli flere hundre kroner, det!

En idé kan jo være å gi fra oss OL-sangen. Den var det jo ingen som likte uansett. Kan vi ikke bare gi den til Syria? De trenger den mer enn oss! Den mangler kanskje litt Christian Ingebrigtsen, men akkurat nå er syrerne desperate! De trenger en sang, og i verdens rikeste land burde dette vært et iverksatt tiltak for mange måneder siden! Eller må det liksom skylle en tsunami over landet, også? Nei, herregud altså, Norge! Er vi egentlig klare over hvilke signaler vi sender ut til resten av verden? Hva blir det neste liksom? Skal skitne hippier i øst-europa plutselig slutte å puppedemonstrere? Skal Nord-Korea slutte å vise frem plastikkbombene sine?

Jeg har faktisk ikke tid til å vente på at alle de gamle Idol-deltakerne skal samle seg i platestudio. Jeg har ikke tid til å vente på at noen andre skal redde Norges gode navn og rennomé som et land som stiller opp med en sang når andre sliter. Jeg trenger å gjøre noe. Men jeg er blakk, og med få kontakter i Idol-miljøene. Jeg har ikke muligheten til å lage en sang selv. Jeg har ikke mulighet til å ta imot flyktninger. Men jeg har jo faktisk muligheten til å gjøre noe som betyr nesten like mye.

Jeg kan etablere en hashtag på Instagram.

Jeg kan faktisk gjøre det. Etablere en skikkelig god hashtag som vi alle kan styrke - sammen! En hashtag som syrere på flukt kan klikke seg inn på for å føle varmen Norge har å by på! La oss gå sammen som gode forbilder for resten av verden, og vise Syria at vi ikke har sluttet å bry oss selv om vi ligger på etterskudd med en støtende støttende sang. Ta en selfie i dag! Gjør det! Og post den på Instagram sammen med hashtagen #selfie4syria. Gjør det i dag! Vis hva vi nordmenn har å by på (bortsett fra bøttevis med penger og kapasitet til å hjelpe, så klart). Syria trenger oss! Og selv om de ikke får høre stemmene våres, så får de se selfiene våres. (Med mindre de har fått stukket ut øynene i torturkammerene, da.)

Sammen er vi sterke, Norge. Vi må stå sammen mot urett. Sammen. 

Sammen kan vi utgjøre en forskjell. Sammen!!!!!

Post en #selfie4syria i dag. 

jbS7GBt5fG

Like før jeg dro til Afrika ..

.. tok jeg siste toget ut til Drammen uten å vite helt hva jeg egentlig skulle der. Jeg hadde allerede vært på pub med bestemoren min, og vurderingsevnene mine blir så lite gjennomtenkte når jeg har drukket. Dermed virket natttoget til Drammen som en god idé.


Jeg endte opp på Goggen, en middels alkoholisert sportspub med verdens fineste veggmalerier på do. Jeg liker sånne doer - selv om de gjør det svært vanskelig å utføre den oppgaven man kom dit for å gjøre. Jeg er så enkel.


Etter at Goggen var stengt ble jeg kastet ut av toalettet og ut på gaten. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, togene hadde sluttet å gå, og jeg hadde ingen steder å sove. Så jeg bestemte meg for å stå litt på skøyter for å få tiden til å gå. Vurderingsevnene mine, også videre.


Det var litt dumt at jeg ikke hadde skøyter tilgjengelig, da. Men det gikk ganske fint barbeint også, selv om det var litt kaldt.


Jeg skjøt fart, sto på ett bein, og tok piruett. Jeg er faktisk blitt veldig flink til i å stå på skøyter barbeint. Mulig jeg setter opp noen kurs når jeg kommer hjem fra Afrika.

Jeg har vasket klær. 

Jeg har rakk aldri å brette sammen klærne, da, så akkurat der har jeg en liten jobb å gjøre når jeg kommer hjem. Det er greit å ha noe å gjøre, ellers blir livet jaggu kjedelig. Med mindre man er på ferie i Afrika, da. Bortsett fra å passe meg for malaria og aids, så gjøre jeg jo egentlig ingenting her. Jeg bretter i hvert fall ikke klær.

Jeg gikk en tur på do og slappet av litt. Koste litt med katten. Tok noen selfies.

Også har jeg vært hjemme i Asker en tur. Der har folka mine anskaffet seg noen stilige bokstaver til å pynte bibelsamlingen med. Interiørdesignet hjemme i heimen er det altså ikke noe å si noe på.


Jeg avholdt julekalender for Henri Lloyd på Instagram. Sjekk ut profilen HER - jeg legger ut mye fjas der. Også kan man vinne en del stæsj, og sånn.


Like før jeg dro til Afrika hadde jeg en gjeng hjemme hos meg som lagde et videointervju av Rambo.


De kom fra Ålesund, men var faktisk veldig hyggelige. Jeg spiste pizza så lenge - og vartet opp filmteamet med pepperkaker og sprit under innspillingen. Veldig spent på hvordan resultatet blir.


Etter at de hadde dratt spiste Rambo opp resten av pizzaen. Han elsker Dr. Oetker.


Her sitter han. Kjendiskatten min. Det er jo ikke så rart at jeg er stolt over ham, og alt det han har fått til i løpet av de siste tre årene.


Jeg og pus er bestevenner. Om morgenen, hver dag egentlig, så koser vi med hverandre i sengen min.

Først kiler jeg han på magen, under haken og på nesa. Etterpå maserer han meg på ryggen og nakken. Jeg har vært så stiv i nakken de siste dagene de siste syv årene.

Selfie i speilet! 

Målet mitt etter opppussing (som jeg har planlagt i syv år nå) er å ha minst ett stort speil i alle rom for å skape litt variasjon i selfiene mine. Det er faktisk et gjennomgående ilandsproblem dette her med lite variasjon i selfies.

Uansett.

Like før jeg dro til Afrika spiste jeg sushi med Oma og fettern min, Jonas. 

Det jobbet en dame på denne sushien (sushi og wok) som jeg egentlig ble litt forelsket i, men hun bustet meg i å lyve da jeg skrøt på meg svart belte i judo, karate og capoeira, og da turte jeg ikke å snakke med henne mer. 

Jeg har demonstrert litt.


Og kost enda mer med Rambo.


Dessuten har jeg også fått ekstra mye kos i det siste. Og pannekaker med spinat inni, som jeg ikke har turt å spise enda. «All You Need Is Kos», var det en mann som sa en gang.

Så dro han på partyferie til Hellas, fikk hiv på Grabbarna Grus og døde. Det skal ikke jeg gjøre. Jeg vil bare være glad. Kreativ og glad. Nå er jeg bare veldig varm. Det er 30 grader her, og jeg har svelget veldig mye saltvann. Og dykket med delfiner i Indiahavet. Og blitt venn med en kreps. Jeg skal skrive om Afrika bittelitt senere.

Ha det fint hjemme i Norge, mennesker.

Ballvor.

keegswag

Jeg er i Afrika nå, står opp 06 hver morgen, og har mer energi enn hva jeg har hatt på omtrent femten år. Sitter i en stråhytte og ser utover Indiahavet. Drikker afrikansk øl. Har vondt i kroppen, og blør neseblod kontinuerlig fordi 1) malariatablettene tynner ut blodet 2) trykkforskjellene under flyturen kan sprekke blodkarr eller noe sånt, og 3) kroppen min er like herjet som en 90 år gammel kreftpasient. Jeg blør og har vondt i alle leddene mine uansett. Hihi, jeg er så pinglete og rar.

Det siste jeg gjorde før jeg kom hit var, hold deg fast, å feire jul og nyttår! Jeg er så mainstream, ass. Jeg ønsket meg ingenting til jul, bortsett fra dette gavekortet fra H&M som vissnok forandrer liv. 

Jeg fikk et gavekort, men har ikke blitt hverken rik eller suksessfull enda. Skal be om pengene tilbake når jeg kommer hjem fra Afrika. Kjøpe meg klesruller istedet. Når man har en Rambo, så bruker man mellom førti og seksti klesruller i måneden. 

Før julaften deltok jeg i to julebord. Det ene var med gamle venner i Oslo. Det andre var med enda eldre venner fra Asker. Alle disse gamle og enda eldre vennene er paradoksalt nok relativt jevnaldrene, men i fare for å bli gal av å gruble på et banalt matematisk spørsmål velger jeg å gå videre med det samme. Sjohei. Neida.

Etter julebordet med de enda eldre vennene mine i Asker valgte en av mine enda eldre venner fra Asker og jeg og ta snarveien hjem til han. Fordi jeg skulle sove på gjesterommet hans. (I Asker har vennene mine gjesterom. I Oslo har vi skittentøy som pute på gulvet.) Snarveien viste seg å ta over to timer, og i bekmørke og kraftig sluddvær var dette definitivt en måte det var verdt å spare 250 kroner i taxi på.




Dagen etter var jeg i familieselskap. Jeg vet ikke om jeg var mest bakfull eller forkjøla etter hjemturen jeg hadde klokken 05 om morgenen, men jeg som man kan se på bildet nedenfor følte jeg meg ikke helt bra i hodet. 

Jeg aner ikke hvor drømmefangerne jeg har i øra kommer fra. Sånne ting vet jeg bare ikke. Jeg vet en del om 2. verdenskrig. Ingenting om drømmefangerøreringer.

Så var det klart for julaften, da. Same prosedyre as blablalba, hater grevinnehora og hovdritten. Vi spiste ribbe og sånt. Drakk julebrus. (Drekkes bare julebrus og vann hjemme hos folka mine.) Så danset jeg alene rundt treet, til Bare Egil bands "Grana er Streit". 


Jeg avsluttet dansen med en vennlig fistbump for å understreket for juletreet at jeg ikke tar han for å være homofil med all pynten - selv om det er helt greit dersom den likevel var det. Jeg tar trær for hva de er, homo eller ikke. Synd trær ikke kan snakke, egentlig. Eller. Litt digg også - ellers ville man jo aldri gått en tur langs stien og hørt skogens ro. Alle trærne langs stien ville jo skravlet høl i hodet på deg med all sladderen sin. «Har du hørt hva reven gjorde!?» «Nei, fortell, fortell!» Egentlig hater jeg snakkende trær. Derfor jeg aldri så Pochahontas igjen, selv om jeg syntes hun var mæd digg.



Julegaver. Jeg har jo allerede fortalt om gavekortet til H&M som ikke funket. Utenom det ønsket jeg meg ikke noe, men ble likevel glad da jeg fikk billetter til mitt norske favorittband Kvelertak. Det blir kult. Jeg skal kaste sauehoder i moshpiten. Jeg håper man få ta med seg sauehoder inn på konserten. Hvis ikke boikotter jeg.


Fattern skriver flittig ned gavene som blir utdelt, slik at vi ikke glemmer hvor vi har fått dem fra. For man gjør jo det. Han skriver for øvrig ned alt. Litt sånn som faren til Emil i Lønneberget. Jeg tør nesten ikke tenke på hva det står om ungdomstiden min i de bøkene, for ikke å snakke om det triste livet jeg lever nå, men han har sagt at vi kan bruke det dersom vi skal lage skrive filmmanus om utbrente fedre en gang.


Etter alt gavejaget tok jeg med meg lillebroren min inn på rommet til lillesøsteren min for å ta selfie i speilet. Eneste rommet med stort speil i huset hjemme i Asker. Det er viktig å lære lillebroren min å ta selfie i tidlig alder. Han har allerede fått seg instagram og iPad, og før man vet ordet av det tar han selfie helt feil. Det vil vi jo selvsagt gjerne unngå. 

(Ja, jeg har kledd han opp.)

Romjula bød på flere familieselskaper. Dette er hos kusina mi, som har flyttet til Råholt.


Jeg har aldri vært i (på?) Råholt før, men hun har kattepus, så selv om det tok syv timer å kjøre dit vil jeg alltid si ja til å komme på besøk.


Jeg har ikke bare vært i Asker og på (i?) Råholt, da. Jeg har vært hjemme på Briskeby også - sammen med den viktigste personen i mitt liv; kattepusen Rambo. Vi har gjort det vi kan best. Ligge i sofaen og kose.


I løpet av romjulen ble jeg også innleid til tøys og fanterier under en konsert på Herøy utenfor Porsgrunn. (Av alle steder.) Det var veldig hyggelig. Jeg konferansierte, drakk øl og drakk mer øl.

«Hei, hei, jeg heter Halvor. Jeg har en kattepus. Hva heter dere? Liker dere kattepus?»
«HOLD KJEFT, TAPER - KOM DEG AV SCENEN», ropte dem i kor. Hysterisk koselig.

Jeg la meg til å sove i protest. Ingen skal få be meg om å gå av noen scene. PS: Det er farlig hjemmelaget gift i glasset mitt. Drakk mange liter med det.


Etterpå ville noen av publikummerne ta bilde av meg.

«Se! Der er han dusten som drakk gift og spydde fra scena!», ropte de og løp bort for å ta flatterende bilder av meg for å henge meg ut på internett. 




Dagen etter våknet jeg med en brukt kondom i munnen. Den smakte sjokolade. Jeg spurte noen av de som også hadde vært på scenen om å få skyss hjem, og det fikk jeg. Nesten. Rettere sagt ble jeg kjørt til Moss. Jeg aner ikke hvor det er, men vi tok båt dit.


Ingenting er som en båttur på Bastøferga klokken 9 om morgenen. Friskt. Jeg gadd ikke å dusje denne dagen, nei.


Jeg kom meg hjem fra Moss på egenhånd. Håper Fattern leser dette, så han skjønner at jeg også er selvstendig.


Nyttårsaften! 

Aka verdens minst viktige dag. Jeg hadde som vanlig ikke blitt invitert noe sted, og hadde gjort alt klart for en hyggelig kveld hjemme med pus.  


Så ringte Runar og lurte på om jeg ville spise mat med han og niesen hans som bor hjemme hos han om dagen. Det kan vi godt, svarte jeg, og dro på meg buksa igjen.


VI spiste mat, tente stjerneskudd, så dro de hjem, og så la jeg meg.

Nytt år, nye muligheter!

Neida. Middagen min ser fortsatt sånn her ut.


Og jeg ser fortsatt sånn her ut.


Men kanskje, med mindre jeg får Malaria, Hiv, eller blodmangel (på grunn av alt neseblodet), vil Afrikaturen min friske opp hodet litt. Ikke at jeg ville puttet penger på det, altså. Vi har all inclusive (les: gratis øl) her, og steker i sola som tipper 30 plussgrader klokken 07 morgenen.

Skal fortelle mer om oppholdet senere. Kos med noen søte dyr så lenge.

Herzog, Strømmen 30.12.13

Lille nyttårsaften (heter det det?) ble jeg hentet av noen karer som skal lage RC-bane i et gammel klubblokale på Strømmen. (Eller er det "i Strømmen"? Jeg lærer aldri den regelen.) De hadde en del store vegger til meg i kjelleren der, som jeg fikk fritt spillerom på. Kurant for meg som har en forhatt hobby - som sensureres fra offentligheten. Inntil videre i hvert fall. Her er resultatet i bilder - med en liten filmsnutt i slutten av innlegget.





















Husk å sjekke ut facebook.com/kunstogdekor for andre jobber og kontaktinfo. Del gjerne videre.

Et lite innlegg om sushi, bestemødre, orkaner og tatoveringer.

Husk spørsmålsrunden min HER!

Så.. Hvordan har den siste tiden av livet mitt vært - sett bort fra vinterdepresjon, venneløshet og en overbevisende selvfølelse av smålighet? Tja.. Jeg har spist sushi? Det er digg. Det er en dyr måte å føle at man i det minste spiser litt sunt - i havet av øl og junkfood.


Også gleder jeg meg til å bli svartruss i 1958!


Av erfaring kommer noen av dere nå til å faktisk tro at jeg skal være russ 50 år tilbake i tid. Det skal jeg altså ikke. Jeg har vært på besøk hos bestemoren min, Mommo, for å slippe å være alene hjemme i fengselet jeg bor i. 

Jeg har allerede etablert ganske greit at denne tiden av året ikke er min favoritt. Jul, kulde og totalmørke er jeg på ingen måte skapt for. Jeg har varme klær da, men jeg bruker dem bare innendørs for å spare på strømmen. Drar ikke ut nå om dagen uansett. Med mindre jeg skal besøke bestemødrene mine eller kjøpe sushi.


Snakk om å være ute for å kjøpe sushi: Jeg var ute her om dagen. For å kjøpe sushi. Det var mens det var orkan i Oslo, vet dere! Det var helt kaos i gatene! Utenfor 7eleven var et skilt blåst over ende for eksempel. Det var bare flaks at jeg kom helskinnet hjem.


Jeg synes egentlig at det er helt greit med orkan nå under vinter- jule- og mørketiden. Det er jo faktisk farlig å gå ut, så da trenger man heller ikke å stresse med å gjøre det. 

Så hva skal man bruke tiden til da, når man sitter hjemme og sliter med depresjoner? For min egen del har jeg fått en skikkelig kul bilderedigerings-app på iphonen min, så jeg har nok å drive med som dere sikkert skjønner.


Jo, også har jeg fått svidd av noen kroner på nye tatoveringer, da. Jeg har jo en del tattisprosjekter, og nå fikk jeg endelig tatt to av dem - i løpet av to dager. Først ble det en ny runde på massasjebenken til Marius. Han er en av Norges mest unike tatovører, og jeg har vært fan av jobbene hans i tre-fire år. I August gjorde han en tiger på det høyre låret mitt. Nå var det andre beinet som skulle få gjennomgå stjernebehandling.


Smertenivå: 2 av 10 mulige. Det gjør ikke vondt å tatovere beina. (Bortsett fra senene bak kneskåla! Maks udigg.)


Ferdig med outlines etter halvannen time omtrent. Kaffepause, sprayer på noe bedøvende som også demper hevelsen, klargjør skyggelegging.


Så skyggelegging og tilslutt farger. Jeg lå i omtrent fire og en halv time på denne. Noen som skjønner hva motivet ble?


Etter å ha gjort en såpass stor tatovering på en gang gjelder det å halte seg hjem til sofaen. Christian kom over og lagde mat til meg. Så hadde vi Charterfeber-maraton. Dagen etter kunne jeg ta av bandasjen.


To dager senere hadde jeg booket ny time ved en tilfeldighet. Hos Morten Transeth som driver Blue Arms Tattoo på Fredensborg. Han har blant annet gjort flere av Triana Iglesias sine tattiser. En dyktig tatovør med et av byens viktigste skjegg smil.


Det var en tilfeldighet at jeg hadde to tatoveringstimer samme uke, på samme ben. Disse gutta er ettertraktet og har fort mange måneders ventetid - plutselig oppdaget jeg at begge var i samme uke. 


Med et verkende bein skulle jeg heldigvis ikke gjøre en stor jobb hos Morten, men prosessen er jo den samme. Slik så den ut før farging. Motivet er av en såkalt "NY fat cap". 


Det gjør fortsatt ikke vondt å tatovere beina - se bort fra senene bak kneskåla og når man kommer nærmere foten. Ikke noe å engste seg for. Med mindre du har ræva ideer, eller bruker en dårlig tatovør. Da burde du droppe det. 


Denne tok bare en halvannen time totalt, inkludert mye fjasing. 


Så dro jeg hjem og slappet av med Rambo mens den nye kroppspynten min fikk healet ferdig. Det tar totalt 10-30 dager avhengig av hvor mye blekk som er stukket inn i huden.


Så fikk jeg plutselig besøk av maskotten, da! Det var hyggelig. Dennis har ikke et vondt ord å si om noen, er jovial, og alltid i godt humør. Han fungerer som antidepressiva i en døll dritttid som denne. Jeg tror han er tilbake til byen igjen til helgen, faktisk. Passer fint.


Også har jeg vært på fest med han derre Vegard Harm fra Vine. Han var supertrivelig.


Men seriøst dere. Legg merke til hvor mange kule farger og filtere og sånn jeg har på bildene mine! Det er jo helt klart at dette er noe å bruke tid på? Kanskje ikke vinterdepresjon er så ikke likevel. Følg meg på Instagram i påvente av nytt innlegg - jeg skal møte begge bestemødrene mine i løpet av uka også, så jeg får sikkert litt å skrive om.

mandag

Klokken er 05:30. Normalt sett pleier jeg å legge meg på dette tidspunktet, men ettersom at jeg var tidlig på flaska i går ble det til at jeg måtte kaste inn håndklet allerede rundt 01. Egentlig burde jeg ha sovet langt lenger enn dette - gjerne fire-fem timer til - men hjerneaktiviteten i hodet har holdt meg i limbotilstand siden jeg la meg. En sånn tilstand der kroppen sover, mens hodet er på raveparty. Feberdrømmene tar knekken på meg. Det er mer slitsomt for meg å skulle sove videre enn å stå opp, så jeg velger å gjøre det sistnevnte. Jeg holder på å kaste opp idet jeg setter meg opp i sengen. Jeg ser på meg selv i speilet. Herregud, så stygg du er. Jeg kjenner på den beske ettersmaken av gårsdagens hvitvin som ligger igjen i munnen. Heldigvis holdt vi oss kun til det. Det kunne vært verre. Jeg kunne jo ha kost meg med en fernet. Eller enda verre; jeg kunne hatt nachspiel, slik jeg sårt husker å ha invitert et utvalg mer eller mindre bekjente kvinnfolk til før jeg kastet inn nevnte håndkle. Facebook-loggen bekrefter dette. «Sjallabais»? Når lærte jeg meg det ordet - og hva betyr det? Jeg kontakter aldri jenter om natten fordi jeg er desperat etter å ligge med noen. Jeg gjør det fordi jeg ikke vil være alene. Alene på raveparty. 

Et mjau fra samboeren min minner meg om hvilken situasjon jeg befinner meg i. Han står i døråpningen til soverommet og ser på meg. Jeg må kjøpe mer kattemat. Det er likegreit, egentlig. Da har jeg jo noe å gjøre i dag og. Hvor mange timer er det til Oslo City åpner? Fem?

På tide å komme meg ut av senga. Jeg har bladd meg gjennom alt av sosiale medier og det er snart ikke mer batteri igjen på telefonen. Jeg trekker på meg en shorts og en hettegenser, trasker ut i stua og slenger meg ned i sofaen. Eller hjemmekontoret, som jeg kaller den. Mandag morgen. Jeg har ikke en dritt å foreta meg. Eller. Jeg har jo mye å foreta meg, egentlig. Jeg bare sliter meg å komme i gang. Jeg har så mange prosjekter på en gang at jeg sliter med å finne ut hvor jeg skal begynne. Eller fortsette - jeg har jo allerede påstartet en haug av dem.

Jeg setter på Babyshambles med Delivery. Pete Doherty har reddet meg ut av slike situasjoner tidligere. Situasjoner der det viktigste temaet på morgenmøte i enkeltpersonsforetaket mitt er å finne ut av hva faen jeg skal gjøre med livet mitt. Jeg har lyst til å skrive en bok. Og lage en film. Rekker jeg å gjøre det i dag? Jeg må huske å betale inkassovarslene mine i hvert fall. Jeg har penger, altså - jeg bare synes det er kjedelig å logge inn i nettbanken. Det er det som er problemet mitt. Jeg skipper ting jeg synes er kjedelig. Betale regninger? Kjedelig. Reparere det knuste stuevinduet mitt? Kjedelig. Spise frokost? Kjedelig. Jeg utsetter å sende fakturaer for jobber jeg har gjort også. Jeg bare gidder ikke å gjøre det. For en taper jeg er.

Jeg skvetter til. Hvorfor har jeg lagt DJ Broiler med Afterski inn i denne spillelisten? Jeg får lyst på en jägershot, men står over. Det vil si: Det var tomt for jägermaister, så det ble en fernet i stedet. 

Jeg hater ikke mandager. Hvordan kan man hate mandager? Ny uke, liksom. Første dagen i mitt nye liv! Dårlig start på det nye livet for øvrig. Bakfull, med noen få timer dårlig søvn på øyet. Jeg skjønner godt at man trenger ni måneder i fosterstilling før man er klar for verden. Ni måneder. Jeg vedder på at seks av de ni månedene er mental forberedelse. Klokken er 06:30. Dette er jo den første dagen i mitt nye liv. Jeg MÅ få til noe i dag. Jeg er jo en frisk, kreativ fyr i verdens beste, rikeste land! Hvis ikke jeg klarer å få til noe i min situasjon er jeg faktisk et direkte hån mot menneskeheten! Jeg burde skjemmes. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var lam i hele kroppen. Da kunne jeg brukt livet mitt til å slappe av hjemme med dårlig TV uten å få dårlig samvittighet. Dessuten hadde staten betalt noen for å være med meg til enhver tid. Det er win-win, det!

Jeg har hørt om mennesker som blir tvunget av sine egne tvangshandlinger til å amputere armer og bein. De oppsøker sånne lugubre leger, og får dem til å kappe av fullt funksjonelle kroppsdeler, liksom. Kanskje de egentlig har vært i den samme situasjonen som meg, og innsett at det er bedre å være totalt funksjonshemmet enn å leve et friskt liv med dårlig samvittighet for at man ikke får til noe? Noen som vet hvor man får tak i sånne leger? Hvorfor hører jeg fortsatt på DJ Broiler?

Jeg tar meg en fernet til og bestemmer meg for å stikke ned på Kiwi for å kjøpe coca cola. Det åpner ikke før 07, men jeg kan likegjerne stå utenfor og vente. Jeg er så febervarm at det bare høres deilig ut med en liten nedkjøling. Jeg lurer på hvordan det ser ut når en butikk åpner. Kommer de inn den samme døren som kundene, eller har de sånne hemmelige ganger under bakken og sånt? De har sikkert det. Jeg tror butikker er bygd slik, med mange hemmelige ganger og sånn, slik at de ansatte skal ha det litt morsomt i den ellers hjernedøde jobben sin. Eller er den egentlig hjernedød? De må vite hvor og hva alt i butikken er, liksom. Og de selger alt fra frukt til skyllebøtter. Jeg skal teste en av dem når de åpner. Spørre etter varer som ikke finnes. «Hei, hvor finner jeg glutenfri billemelk?» Hehe, jeg burde bli komiker.

Ei blond jente åpner døren. Klokken er fem PÅ!!! Jeg vet ikke hva som er kulest... At dagligvarebransjen tillater publikum inn i varmen fem minutter før åpning, på en mandag, eller at hun kom innenfra - noe som i mitt hode bekrefter tanken om at dagligvareansatte går rundt i hemmelige ganger. Jeg lurer på om hun tror jeg at jeg har jobb siden jeg er så tidlig oppe. Hun er søt. Jeg elsker henne. Jeg må kaste opp.

Turen ut var forfriskende. Både fordi jeg spydde utendørs i minusgrader, noe som kommer til å se lættis ut når det fryser, og fordi jeg nå har funnet ut hvordan jeg skal bruke dagen. Først skal jeg drikke tre liter med coca cola. Så skal jeg dusje. Deretter skal jeg klippe ferdig musikkvideoen jeg lager med Anders og Abu - som handler om kebab. Den har ligget halvferdig lenge nå. Så skal jeg stikke ut før det blir mørkt igjen og kjøpe kattemat på Oslo City. Kanskje jeg spiser en calzone der også. På BIT. Den med spinat er dritgod. Så skal jeg stikke hjem igjen, ta bilde av isspyet på veien, og bruke resten av dagen på å skrive. Ikke at jeg tjener penger på noe av dette - men dersom jeg klarer å gjøre disse tingene i dag har jeg jo faktisk fått til noe. Og da føler jeg meg bra. Da vil jeg ikke kappe av meg armene hos en lege i øst-europa likevel. Jeg prøver. 

Photosession 6.12.2013 // Espen Wallin

Forrige uke fikk jeg besøk av fotograf Espen Wallin fra Drammen som ville gjøre en photoshoot med meg i mine omgivelser - altså hjemme og rundt litt rundt på Frogner. Her er resultatene, da.





















































Alle bildene er tatt av Espen Wallin. Hvilket bilde likte du best? 

"KJENDIS"

Jeg begynte å skrive dette innlegget for noen uker siden da det gikk opp for meg hvor mye drittfolk vi egentlig eksponerer på TV. Først av alt vil jeg understreke at dette innlegget ikke handler om meg. Det er ikke ment som sutring, og det er ikke ment som nedspark mot enkeltpersoner. (OK, litt da.) Jeg bare forstår ikke hvorfor en del mennesker på død og liv skal klamre seg fast til "kjendis"-tilværelsen og sladrespaltene i Se og Hør når de ikke har noe å komme med - og ta plassen fra mange av dem som har det. Det er selvsagt stadig flere skikkelig bra folk der ute også - jeg velger å ikke namedroppe noen fra hverken "den ene eller andre siden" - jeg tror dere vil skjønne hva jeg mener med detta.


(Svarthvittbilde av undertegnede. Det ser jo så bra ut i sånne halvsærriøse innlegg.)

I lille Norge er det kjempelett å bli kjent. Altfor lett. Det er et lite land, og det skal ikke mer enn en svipptur innom reality-TV, noen talentkonkurranser, eller at du er "provoserende nok" før mediene kaster seg over deg og. Faktum holder det å være vennen til en annen kjendis for å selv bli én, og dersom du åpner kjeften før du tenker deg om i tillegg, så skal du ikke se bort fra at rampelyset vil holde brun og blid i lang tid fremover.

Det siste du er avhengig av er visst kvaliteter. Sjarm. Utviklingsevne og en IQ som overstiger antall ganger du har deltatt i Charterfeber. Det er mye bedre om du dasser rundt i en klovnedrakt på Asbjørn Brekke-show, fnisende som en liten unge. "Drite seg ut", som det heter på norsk. Da er du kjendisstoff for norske tabloider som for øvrig kunne fremstilt en død torsk som mer interessant dersom den hadde deltatt i reality-TV før den døde.

Dette er problematisk, synes jeg. For det første er det kjipt at vi skal eksponeres for disse vandrende identitetskrisene. For det andre blokkerer de veien for en ny generasjon flinke, kreative, produktive stå på-sjeler. Unge, sultne folk som har mer å komme med enn mye av det resirkulerte skvipet vi blir eksponert for i dag - det være seg middelaldrende gartnere, eller scientologifrelste pensjonerte punkere. Jeg klarer ikke å se for meg at det finnes noen land i verden med høyere prosentandel "kjendiser" enn i lille Norge.

Jeg skriver "kjendiser" med hermetegn, for det er ikke akkurat en bragd å dra til Syden for å drikke seg dritings. Eller å delta i alle talentprogrammene som finnes slik at du kan turnere kjøpesentre og ligge med sekstenåringer. Eller å bruke triste historier fra tidligere i livet for å vinne sympati og omtale når det er lenge siden sist du har fått gjeste et talkshow, og det for øyeblikket ikke finnes noen ledige stillinger til deg på Hotel Cæsar.

Og hjemme sitter publikum uten å engang tenke over gifta de misbruker øynene sine med. Fordummende hjerneføde. Som et ferdigpynta påskeegg; det ser flott ut på utsiden, men er helt tomt på innsiden. Så tomt at det er en fysisk fare for å implodere. Og samtidig som publikum sitter hjemme og stemmer på sin favorittdrittkjendis i "skal vi danse?" så blir rosabloggerne outet for å være dumme og eksponeringssjuke? 

En av Norges mest omtalte mennesker gjennom min levetid lagde klassikeren om "Maria" samme året jeg ble født, og bruker de neste tjue årene på dop og knulling. Her er det faktisk bare én grunn til å holde seg aktuell ut 1988. Resten er et rop om hjelp. Innleggelse A$AP! Feil side av TVen! Jeg hadde byttet ut slike folk med femti rosabloggere anyday. HVORFOR ER DE FORTSATT AKTUELLE!? En del av Norges "kjendiser" er alt for opptatt med å være kjente til å faktisk ha noe å komme med. De har ingenting å komme med. Null. Nada.

Nå er det en ny generasjon hardtarbeidende ildsjeler som trenger å få anerkjennelse og omtale. De finner veien via internett der det er naturlig for dem å få eksponert det de er gode for - også fordi det er det eneste stedet dem slipper gjennom uten å måtte rævslikke "de rette folka". (Gamlinger som ikke kan en dritt lenger.) Man hører jo knapt om den nye generasjonen, andre steder enn på nettet, som på egenhånd karrer seg til toppen på Spotifylistene, booster flere treff enn alle de andre norske artistene på youTube, og har flere følgere på sosiale medier. Hvorfor? Jo, fordi det er kidsa som styrer dette showet her, og de driter i han pompøse, påtatt-eksentriske klovnen som er sammen med hun klovnedama som maler de stygge klovnene som ingen egentlig bryr seg om. Kidsa vil ha artister og forbilder som snakker deres språk - ikke ubrukelige divaer som flyr ut og inn av middelmådighetsvinduet til Se og Hør.

Det er få ting på TV som fatter min interesse, mest på grunn av gjenbruket av gørrkjedelige "kjendiser" som ingen egentlig vet hvorfor er kjendiser - ridderne av den narsissistiske runkering - som egentlig bare handler om å drite seg ut, komme med substansløse, provoserende uttalelser eller å klemme ut stakkars unger i håp om å bil skrevet om. Om du så må oppføre deg som en verpesjuk amfetaminjunkie i beste sendetid på The Voice, eller melde deg på alt som finnes av kjendisreality. Eller fortelle hele landet om all gruppesexen du har deltatt i, og all kokainen du snorta, slik at sympatikortet kanskje holder deg aktuell i enda noen måneder så du kaaanskje kan få være dommer i et talentprogram eller får muligheten til å skrive en selvbiografi som ingen kommer til å kjøpe. 

Én ting er at majoriteten av seerne tar det de får uansett - men de jeg snakker om bør selv se sitt snitt i å trekke seg tilbake. Langt tilbake. Jeg forstår ikke hvor eksponeringsbehovet kommer fra. HVORFOR vil noen mennesker på død og liv være kjendiser når de åpenbart vet godt selv at de ikke har noe å komme med? De er ikke givende, kreative og utstråler ikke annet enn selvopptatthet, egoisme og en bånn kjedelig gørr personlighet som ikke gagner noen andre enn deres eget bekreftelsesbehov + trolig lommeboka til vedkommendes manager, eller prest i scientologisk samfunn. De er bare ingenting, og likevel skal de sirkuleres på skjerm og i aviser. Om igjen, og om igjen.

Vi må slutte å vie oppmerksomhet og omtale til slike fjols. Ha et lite øye for kvalitet, og gi en åpning for en ny generasjon. Det finnes jo så mye bra potensiale der ute...

KATTEPUS

Jeg er nå 25 år gammel - jobber for tiden som freelancer hjemmefra. Jeg bor i den samme leiligheten på syvende året. Har en koselig kattepus.

Setningen over høres ryddig ut. Den kunne funket bra på en datingside. Jeg fremstår som en etablert fyr som er klar for forhold, liksom. Men la meg gjøre om på setningen.

Jeg er 25 år gammel, og har brukt de siste fire årene av livet mitt på internett - uten at det har bragt inn særlig med inntekt. Jeg flyttet inn i min egen leilighet i 2007. Den forfaller med livet mitt, og jeg føler meg fengslet her jeg sitter. Jeg har forsøkt å være en kjæreste, men evner det ikke. Derfor har jeg nå en narsissistisk katt istedet, som minner meg om min tilstedeværelse på jordkloden hver gang den er sulten. Mjau.

Skjønner dere? Ganske morsomt hvordan man kan lure til seg jobber og kjærester og venner ved å sminke på sannheten. Men nå er jeg liksom for gammal for sånt. Pytt-pytt. Alle gode ting er tre.

Hei, jeg heter Halvor. Jeg er snill. Prøver i hvert fall. Katten min også snill, og vi er bestevenner. Her er et bilde av oss som jeg tok under en selvutløserphotoshoot for noen dager siden.


Jeg har ikke dame, men sover ikke alene av den grunn, for å si're sånn! Kattepusen min og jeg spooner hver natt, og det holder egentlig i massevis, altså. Det er så slitsom med sånne damer uansett.


Om morgenen ligger vi i sengen og bare koser. Jeg kiler han på magen. Han klorer meg i øynene.


For mange er nok livet mitt blottet for innhold, men jeg har faktisk alt jeg trenger jeg! Rambo passer på meg, og forteller meg at jeg er flink og kommer til å bli anerkjent en dag. Det er i hvert fall det jeg tolker det som når han står borte ved den tomme matskålen og sier ting som for eksempel «mjau, mjau» eller «mjaaaaao». 


Jeg gjør ikke så mye konstruktivt som gjør at jeg tjener penger for eksempel. Dagene mine består vel stort sett av at jeg tar bilder med selvutløser. Av meg selv. Og katten min.


Nå har jeg faktisk søkt om statens kunstnerstipend slik at jeg kan fortsette å ta bilder sammen med katten min, uten å være bekymret for inntekt og sånn. Det er dette jeg liker å gjøre. Det er dette jeg vil leve av.


På hverdagene liker jeg å stå opp, dusje, og så gå rundt i underbuksa helt til jeg eventuelt får besøk av ... naboen som ber meg om å skru ned musikken for eksempel. 


Jeg liker mye musikk. Da koser kattepusen og jeg oss i sofaen, mens vi bare nyter musikken. Nå om dagen hører jeg på Broiler, Yoga Fire, Kvelertak og Ivar Medaas. 

Rambo (katten min) liker best Satyricon, Burzum og sånne skikkelig harde greier. Han erter meg alltid for å ha pinglete musikksmak, hahahahahah!!!!! VI HAR DET SÅ FINT SAMMEN!!!!! 

Det digge med å bo alene med kattepusen sin er at man bestemmer selv. Jeg har bodd alene i åtte (!!!) år nå, og enda har ingen sagt til oss at det er feil med coca cola og potetgull til frokost.


Det er ikke alltid pus spiser og drikker opp potetgullen og coca colaen som han har fått.

«Nå må du drikke opp coca colaen din», sier jeg strengt til ham.


«Pus! Nå skal du tenke på de fattige kattepusene i Afrika som ikke har potetgull og coca-brus!!!»


«Jaja. Jeg får vel drikke opp cocaen han denne gangen også.», tenker jeg. Noen ganger skjønner jeg virkelig ikke hva som holder han i aktivitet. Det eneste han får i seg er noen stusselige slikk med vann + litt kattemat. BORING!!! 

Jaja.

Så går vi en liten tur ut. I hagen. Det er viktig med litt frisk luft, pleier legen min å si. På bakgrunn av løsemiddelskaden min.


Vi leker og koser oss i hagen. Jeg prøver å kaste pinne som Rambo kan hente, men han bryr seg ikke så mye om pinner. Han ville vært en dårlig hund. Visste du forresten at Rambo har sin egen blogg? Han skriver ikke så ofte på den, men den eksisterer. Også må du huske å følge han på Vine og Instagram

Nå mistet jeg litt fokus på hva innlegget egentlig handler om. Men om jeg skal være helt ærlig så handler det ikke om en dritt. Jeg sitter jo bare her, og har behov for å skrive noe. Lurer på hva jeg skal gjøre i helgen... Det blir vel fort noen bilder med selvutløseren, tenker jeg. Og katten min.

Lurer du på noe?

Nesten ett år siden sist, gitt! Tenker at vi tar en spørsmålsrunde, jeg. Det har jo skjedd så mye rart i løpet av det siste året, eller hva!? Still meg dine beste spørsmål i kommentarfeltet - jeg svarer i løpet av noen dager. Husk at jeg har hatt disse spørsmålsrundene noen ganger tidligere. Du finner dem HER.

I mellomtiden kan du jo følge meg på Instagram! Jeg heter @konghalvor der også, og legger ut bilder av meg selv og Rambo

hYUIlet5U6









Sånn ellers er jeg på de fleste sosiale mediene under navnet konghalvor. Instagram, Vine, Twitter, Ask.fm, Facebook, Snapchat.. Kommer ikke på flere sosiale medier. Kan ikke bli Sosiale Medier-ekspert likevel:-( Still meg noen gode spørsmål! Nå skal jeg sove, zzzzzz....

HER ER JEG

Ok, det er en del nye lesere innom nå. Rask etablering: Jeg heter Halvor. Jeg har en søster, og en pappa som heter Fattern.


Jeg har også en lillebror og en kattepus. Her er kattepusen min. Han heter Rambo og er min eneste beste venn.


Rambo er kul, men han er litt inhabil. Han er for eksempel ikke i stand til å ta ut søpla, betale regninger og sånne ting. Dessuten må jeg hjelpe han med å dusje. Han klarer ikke å skru på vannet engang.


Når det er sagt skal det sies at han slår meg på en del ting også. Sånn som når vi ser på "vil du bli millionær", "Beat for beat" og sånne ting.. Da slår han meg hver gang. Ingen tvil om at referanserepertoaret hans er mye større enn mitt. Så jeg er på en måte hans bein, og han er min hjerne. En helt ok fordeling synes jeg.

Jeg omgås litt forskjellig, men hovedsakelig mennesker. Her er Abu og bamsen min. Abu ligger på bamsen mens vi ser på COPS. Abu merker ikke at han dreper bamsen. Heldigvis lever ikke bamser på ordentlig, så det gjorde ingenting denne gangen - heldigvis.


Her er to av mine aller beste venner etter pusekatten. Jeg snakker ikke om bamsene eller ulvehodet - men menneskene som står på hver sin side av kroppen min. (Jeg er i midten, altså.) De heter Christine og Michael. De har også hjemmesider. Jeg anbefaler å trykke på linkene for å se på hjemmesidene deres.

Sjekk sokkene mine. Noen ganger gir jeg rett og slett blaffen! Anarkist, kaller dem meg. Jeg kaller meg bare for "fri".

Jeg liker å omgås kreative mennesker for å føle at jeg er i et kreativt miljø. Dessverre er det ikke alle som vil omgås meg - men det er det ikke alle som vet. Derfor lurer jeg kreative folk som kommer på besøk til Oslo (by i Norge) til å møte meg. Her har jeg lurt med meg Trondheims store menneskehetenhåp, Erlend Pukstad, inn i domkirka i Oslo (by i Norge) for å stjele stearinlys.


Jeg er helt avhengig av stearinlys.


På bildet overfor drikker jeg øl med min gamle kollega Pål. Jeg pleide å ha jobb, men så orket jeg ikke mer. Pål jobber fortsatt. Han må spandere øl på meg.  På bildet nedenfor poserer jeg foran stearinlysene mine med en øks jeg fant på vei hjem fra puben jeg drakk øl på med Pål.


Dette bildet har jeg forresten todelt for å vise forskjellen på et photoshoppa konghalvor-bilde og et ikke photoshoppa konghalvor-bilde. Jeg liker å photoshoppe bildene mine litt. Ikke for mye, men sånn akkurat passe. Litt som med alkohol, liksom. Det er ikke bra med for mye, men det er godt med litt. Derfor drikker jeg alltid litt øl. Jeg kunne drukket mye - men drikker bare litt. Dessuten kan ikke Pål henge etter meg for å spandere hele tiden. Da ville folk kanskje trodd at vi var kjærester, og det er ikke tilfelle. For det første er jeg hetrofil. For det andre er jeg og katten min enslige.

Jeg klarer ikke å lage annen form for mat enn spagetti. Derfor blir jeg ofte invitert på middag hos mormoren min som heter Oma.


Sånn ser det ut når jeg skal lage noe annet enn spagetti. Dette er taco.

Fakta: Den smakte ikke SÅ ille. Har laget mye dårligere taco tidligere.

Her er Oma. Vi pleier å dra på charterturer til Syden sammen. Hun er den eneste jeg snakker åpent ut om livet sammen med. Hadde hun vært 50 år yngre, og ikke vært oma'en min, så skulle jeg fridd til henne. Når vi er sammen pleier hun å be meg om å få en jobb snart. Hun er så søt!


Digresjon: Her om dagen var jeg på byen med en oter som het Ottar. 


Jeg elsker digresjoner. Livet mitt er egentlig bare en haug med digresjoner som er pakket inn i et kranie og kastet ut på gata for å overleve. 


Jeg var på konsert i helgen! Konserten var inne i en leilighet på Majorstuen. Det var kult. Jeg er glad i band. Band lager musikk, og musikk er fint å høre på. Jeg vil anbefale alle å høre på musikk. 


Her er swagen min fra konsertkvelden. Jeg er glad i swag - og da en jente kommenterte at jeg hadde bowlingsko senere på kvelden fortalte jeg henne at jeg faktisk ER veldig flink til bowling. 

Det var selvsagt bare jug, og det skjønte hun for hun ble ikke med meg hjem... Ikke hun heller... Jeg er dritdårlig i bowling. Jeg er dritdårlig i all sport. Jeg er veldig flink til å komme med digresjoner, da.Bare spør om jeg skal komme med en digresjon!? Bare gjør det!

- Kan du komme med en digresjon?

En digresjon? Jeg? Ja, seff! Trodde aldri du skulle spørre. Jeg kan jo digresjonere med at noen møtte en kjendis her om dagen!?


Jeg er en veldig stor Charterfeber-fan, og er oppriktig lei meg over at årets sesong allerede er ferdig. Nå har jeg sendt inn mail til TV3 og spurt dem om jeg kan få komme over og se gjennom råmateriellet. Jeg savner storfamilien sånn. Og pensjonistene. Og Fred Åge og Christoffer.

Men jeg forstår at alle er inne på dette gamle kadaveret av en hjemmeside for å lese det forrige innlegget mitt, men nå som dere først er her vil jeg jo benytte muligheten til å endelig bli rik! Nå trenger jeg bare noen få følgere til så slår jeg alle rosabloggerne og blir rik. 


Når jeg blir rik skal jeg kjøpe alle leilighetene i min etasje, slå ut veggene og lage bowlingbane! Etter noen år med intensiv trening skal jeg bli blant de beste innenfor sporten, og dermed vil jentene bli med meg hjem fra byen. Hah! Og Oma mener at jeg ikke er ambisiøs?

Jeg har kontroll, jeg. 

BEINRANGEL

Det er frekt å påpeke at tjukke mennesker er tjukke. Det vet alle. Men det er visst helt ok å påpeke at tynne mennesker er tynne. Gjerne med et skrått, bekymrende blikk.

På nett spres tekstplakater som skal få tjukke folk, hovedsakelig jenter, til å føle seg bedre. Jeg er nok ikke alene om å ha fått «real men love curves, only dogs like bones» opp i feeden min på Instagram eller Facebook. Et ufyselig sitat. Mennesker ser ut som mennesker - og det er opp til hver enkelt hva man gjør med kroppen man har fått utdelt.



I går mobbet internett en nybakt mamma som nettopp har gitt liv til en nydelig jente. Fordi hun la ut bilde av seg selv på Instagram der hun ikke har hengende hud, strekkmerker og ... byller over hele kroppen? Jeg vet ikke hvordan dere "vanlige" mødre mener er vanlig å se ut etter en fødsel, jeg. Jeg vet bare at tjukke, overvektige, feite, chubby, bamsete(?), "vanlige" kropper er blitt den nye fasiten på hvordan man skal se ut. Dersom det også bys på litt selvironi får du lett 1000 delinger på Facebook og en Dagbladet-artikkel i tillegg. Det er ingenting skjermpublikumet der hjemme liker bedre enn jenter som er stolte av pondusen sin. Effekten av det motsatte kunne vi derimot se i går.

Jeg har alltid vært tynn. Syltynn. Og det går ikke en dag uten at noen skal påpeke det. Jeg hater det, for jeg har ikke lyst til å være han tynneste fyren. Det er ikke kult å være mann og syltynn. Jeg vil fylle ermene på de kule t-skjortene mine. Det er ikke sexy med spagetti som dingler ned fra skuldrene. På bilder strammer jeg ofte armene mine sidelengs for å se litt større ut. Jeg "kan ikke" ta tatoveringer på armene fordi jeg synes de er for tynne. Gjennom hele livet har jeg opplevd en tilnærmet konkurranse fra tanter og bestemødre i å fôre meg med mat. Bare den siste uka har jeg flere ganger måtte smile tilbake og si «neida, jeg veier fortsatt 64, jeg!» når folk spør meg, helt tilfeldig og randomly, om jeg har gått ned enda mer i vekt fordi jeg ser så tynn ut. Enda tynnere enn før til og med, sier dem skamløst. Men jeg har veid det samme siden jeg var 16, jeg. 

Jeg vil egentlig ikke si at jeg har kroppskomplekser, men om jeg skal være helt ærlig med meg selv, så er det ikke til å skyve under en stol. Jeg har faktisk det. Det blir nemlig det når alle skal kommentere det hele tiden. Og så er det liksom feil å si fra om at man blir støtt av kommentarene, for det er jo faen snurre meg et luksusproblem å ikke klare å fete seg opp i verdens rikeste land, hva? Folk sier de rareste ting - uten at det virker som om tanken på at det kan være sårende så vidt streifer innom engang. «Beinrangel», «skjelett», «spis noe for faen!», jammen jeg gjør jo det! Jeg bare legger ikke på meg! Dersom du har noen kilo å dele så tar jeg dem gjerne!

Jeg har jo forsøkt å legge på meg, men selv etter lengre perioder med fast trening, proteintilskudd og mektig mat har jeg fortsatt ikke sjangs til å se forskjell. Hverken på vekta eller i speilet. Nylig var jeg i New York med en kompis. Vi kjørte et lite fast food-eksperiment der borte, og jeg kastet i meg tunge junkfood-måltider to til tre ganger om dagen hele uka. Da jeg kom hjem hadde jeg gått NED to kilo. Hva er galt med kroppen min? Jeg må ha ekstremt høy forbrenning eller noe sånt. Jeg blir jo aldri fyllesyk heller. (Akkurat det er jeg for øvrig ganske glad for.)

Målet mitt er jo å få struktur på den kreative biten av livet mitt slik at jeg kan fokusere på andre viktige ting som kosthold og trening. Man kan få til det utroligste med kroppen, og jeg forstår at det med litt innsats kan bli en muskuløs hingst av meg også. Men jeg prioriterer annerledes. Jeg må det. Jeg lever et rotete, kreativt liv der struktur med mat og trening blir nedprioritet mens jeg forsøker å tjene til livets opphold - ved å gjøre de tingene jeg brenner for. Jeg brenner ikke for spising og trening. Det betyr ikke at jeg er syk - jeg bare synes det er kulere og skrive, lage film, ta bilder og tegne.

cE9to2t5ZS

Jeg bryr meg ikke om hvordan andre folk ser ut. Jeg lar meg spesielt ikke provosere av mennesker (jamfør fotballfrue eller meg selv) som legger ut bilder og informasjon om seg selv på nettsteder man av fri vilje velger om man vil trykke seg inn på. Jeg spør ikke tjukke venner om hvorfor de er tjukke. Jeg spør ikke tynne folk om hvorfor de er tynne. Jeg lever etter det gamle prinsippet jeg en gang lærte av min far om at man ikke skal påpeke ting ved folks utseende som de åpenbart er fullstendig klar over selv. La oss leve etter det prinsippet, slutte å sikle/gneldre på andres utseende og kose med noen søte dyr som aldri, ALDRI, sårer noen som helst.

Halvor.  

"Perfect my ass !!" Enig!

Det er veldig mye snakk om fasademødre på Facebook om dagen, og nå leste jeg nettopp det innlegget til monstersnupp som er blitt delt rundt i sosiale medier som ild i tørt gress - om småbarnsmødre som skal fremstå GLOSSY på INTERNETT! Jeg anbefaler å lese det FØRST!

Jeg er HELT ENIG! Jeg er selv småbarnsfar til en katt på fem, og innen jeg har rukket å stå opp i 12:30-tiden (andre navere står opp mye senere enn meg) har massevis av mødre rukket å legge ut statuser PÅ FACEBOOK med bilder av barn og alt mulig rart. HVORDAN har de tid til dette? Mater de ikke barna sine? Det er jo EN KJENT SAK at mødre lever gjennom barna sine. Sender de kanskej barna PÅ DIET, hva fankern????

Jaja, de har sikkert spist ritalin og amfetamin og gud vet hva. (Velg selv hvilken gud, ass... Kanskje perfekt liv-guden!???!) Før jeg kan stå opp må jeg provosere frem livstegn i katten min. Han får egentlig ikke lov til å surfe på internett uten tilsyn, men jeg vet at han sitter oppe halve natten og surfer likevel. Dessuten maser han om å få farge håret blått. BLÅTT! Omtrent 13:30 er hele heimen våken, og ovnen er igang med å varme frokostgrandiosaen. Katten er så trøtt etter nattens internettsurfing at han ikke orker å spise, men jeg får nå tvunget maten ned i halsen på kreket - selv om han spreller som en fisk på land. LOL! Men næring om morgenen er viktig. Derfor drikker vi også en skje tran hver før vi koser oss med en deilig kopp pulverkaffe.


Så skal vi ut en tur, da, for å påbegynne dagens gjøremål. Jeg må slepe katten etter meg som om han har fått en overdose epidural. Ingen skal komme her og si at han går rundt sulten hvert fall!!! Det ser ikke ut som han har gredd håret pelsen sin i det hele tatt .. I ÅR! Floker overalt. Sånn er det å være av den lavere middelklasse. Da har man faktisk ikke tid til å spise lavkarbo og DRIKKE SMOOTHIE til frokost. Her går det fra hånd til munn (evt fra pote til munn) og vi er heldige nok om vi rekker å trøkke ned et par kalde halve til lunsj. Katten min tåler knapt ei shot sambocca, stakkar - sånn går det når man har dårlige gener (i hvert fall ikke mine gener, han er addoptert). Et minutt eller to forsent kommer jeg på puben etter å ha satt igjen katta i lekerommet på IKEA Furuseth. Alle de andre på puben, uten unntak, har erfart at starten på en god dag er å rekke meg ei kald ei med det samme jeg ankommer. Jeg er sikker på at det er fordi dem liker meg så godt, og ikke for å unngå at jeg blir en MØKKASUR HURPE! LOOOL!

Selv om jeg har en hektisk hverdag med veldig mange øl som må ned før avhengighetsbehovet avtar, så er det det fortsatt diggere å kulen på puben enn å værra hjemme med kattesand som aldri blir skifta ut, bekymrende besteforeldre som lurer på om jeg har gjort noe med livet mitt enda, eller panteflasker som knuser.

Rundt klokka 19:30 må jeg likevel dra fra puben for å gjøre noe av det vi husfedre liker best, nemlig shopping.... PÅ JOKER!!! Ølsalget stenger jo 20:00 i detta fremskrittslandet, og ikke har jeg råd til å sitte på pub hele dagen med den stusselige trygda jeg får utdelt.. Det er bare så utrolig glamorøst å kjøpe en kasse med glasspils fra Seidel....

Omtrent kvart over åtte kommer jeg hjem med den tunge handlelasten. Kommer på at jeg har glemt katta på Furuseth, men bestemmer meg for å nyte roen i huset med en par øl mens jeg venter på gratisbussen til IKEA som reiser alt for sjeldent. Fem lunkne Seidel senere tar jeg sportssykkelen jeg stjal i garasjen ned til sentrum, gjemmer den i en busk ved børsen og hopper på som selvsagt kommer 5 minutter for sent bussen. Og så. Typisk min flaks. Kø på motorveien klokken 21:00? Hva skjer med dette drittlandet egentlig. Hadde jeg vært statsminister! Da, altså ...


Jeg glemmer nesten å ta med meg katten idet jeg reiser fra IKEA igjen med 6 pølser og en softis til totalt 35 kroner. Jeg dytter to av pølsene ned i kjeften på krapylet som skriker og hyler noe om at han heller vil ha whiskas. Han forstår nok ikke hvor heldig han er som i det hele tatt vokser opp hos en ressurssterk matfar i Oslo. Han kunne vokst opp i Mogadishu liksom, og slåss med sjørøvere om å få spise kaktus til middag. Bortskjemte kattebeist. 

Vi kommer hjem. Klokka nærmer seg 11. Jeg skrur opp lyden på tven som ikke har vært skrudd av siden lisenskontrollen var på besøk her i 2009 og jeg måtte hjemme den bak søpleposene ved sofaen. På reklamen står NIGELLA med svære pupper og knallrød leppestift og proklamerer at alle kan lage kjempedeilig middag på under en halvtime. Jeg merker at jeg blir kåt, og får lyst til å rive hardt i det fabelaktige håret hennes. Desverre mista jeg potensen samtidig som jeg mista levern. Du veit ikke hva du har før du mister det! Men nå har jeg bestilt et kjempedyrt potensmiddel fra Kina, så satser på at vi snart er back in business.


Så lager jeg meg en Gin & Tonic med hjerteinfarktstyrke, går ut på verandaen og tar meg en joint, og rundt midnatt er det klart for  kveldsbading. Da legger jeg meg i badekaret med ei promille høyere enn undertegnedes påviste IQ, og synger i kor til gamle sanger som jeg husker fra ungdommen:

«DØ WENCHE FOSS, DØ DITT GAMLE SKINN, DIN RÅTNE HAUG AV RÅTNE KNOKLER», kjimer det vakkert gjennom den slitne leiligheta.. Det er egentlig ganske koselig, og katta hyler med i tillegg der han ligger i den skitne kattesanden og spruter ut halvfordøyd grandis og ikea-pølse i begge retninger. Man blir jo glad i kreket!

Så er det på tide å legge katta. Han burde vært trøtt i 03:30-tiden, men er usedvanlig kvikk i blikket der han står ved utgangsdøra som han snart har klort hull tvers igjennom. Jeg lurer i han et par blåvalium og hvis karma og gud er snille er det stille i 04-draget fra den kanten. Jeg legger han skittentøyshaugen på badet - utrolig søt er han. Jeg tar et bilde med nokiatelefonen min og sender det til min far. Han svarer ikke. Jeg tror han har blokkert nummeret mitt. Pompøse soss! Jeg skal hvert fall ikke ha på min kappe å ha vært en dårlig sønn, DET ER SNICKERS OG TWIST!!!



Dette er min dagsplan, og i løpet av denne tiden burde jeg kansnkej hatt tid til å vaske håret, vaske penis, kjøpe klær et annet sted enn på loppemarked spart penger til heineken istedet for seidel og tatt et sjekkekurs sånn at jeg kunne fått ei kjerring til å vaske den gamle underbuksa mi.

HVA SLAGS DOP GÅR DERE PÅ ?? 

(Gimme some, jeg er nemlig blitt herdet på de medikamentene jeg allerede bruker)

Dagens realitetssjekk:

Sånn så jeg ut fra 06:30 til 12:30


Og sånn ser jeg ut klokken  12:30 til klokken 06:30. Hvilket bilde ville du lagt ut på face???



NÅr de andre på puben spør meg hvordan jeg klarer å drikke så mye samtidig som jeg har katt, så sier jeg bare at jeg er overskuddsmenneske. At jeg drikker flybensin. For jeg gjør nemlig det. Halv liter flybensin om dagen, blandet ut i en shake med diverse piller, sjokolademelk og litt honning. Og tre rå egg. 

Jeg trenger en klem. 

BLOGGLISTEN #1 - Erica Mohn Kvam

Hvem bestemte egentlig at rosablogger kun skal leses av bik bok-shoppende småjenter fra Brummundal? Ingen. Det er ingen som har bestemt det - og med min nye spalte "BLOGGLISTEN" skal jeg gjøre en vurdering av toppbloggerne i forsøk på å åpne øynene til det potensielle rosablogglesermarkedet (menn og kvinner mellom 10 og 70) for å vise hvor flott en god rosablogg egentlig kan være.

Førstemann ut: Erica Mohn Kvam - bedre kjent som "L0VE".


Erica er en 17 år gammel jente fra Trondheim som ligger omtrent syv timer fra Oslo med tog. (Med mindre toget er forsinket pga f.eks feil ved signalanlegget eller mangel på personell.) Jeg vil uansett si at togturen over Dombås er en fabelaktig utflukt som fint kan anbefales av undertegnede. Det tilbys også både varm drikke, snacks og noen av dagens aviser ombord på toget. (Med mindre det er tomt, men det har jeg personlig aldri opplevd.) Man kan også fly til Trondheim, men det koster nok noe mer. Det anbefales likevel å fly dersom man reiser til Trondheim ofte. Selv det oppfriskende synet av det beste norsk natur har å by på idet man suser over vidda med Dovrebanen kan bli kjedelig i lengden dersom man for eksempel bor i Trondheim og jobber i Oslo. (Noe som for øvrig er en veldig merkelig måte å jobbe på.) Mitt håp er at folk flest - i dagens velstandsnorge - kan få slippe å jobbe mer enn maks én time fra sitt bosted. Det er viktig å sette av tid til venner og familie også - man må ikke tillate at jobben tar over hele livet. Dessuten er det farlig for den psykiske helsa å sitte for mye i kø til og fra jobb. Det så jeg i en svært troferdig dokumentar som heter "Falling Down".

Erica skriver i sin biografi at hun liker å blogge om hverdagen sin, tingene hun har kjøpt, hva hun tenker på, hvilke klær hun går med, hva slags produkter hun kan anbefale + noen videoer med jevne rykk og napp. Her er Erica hos sin vanlige frisør Daniel. Han sørger for å holde etterveksten under kontroll, mens Erica kan kose seg med internasjonale blader, kakao og brus.


Det er fint at Daniel passer på håret til Erica. Da jeg var 17 klipte jeg meg fast hos en 80 år gammel dansk mann med tenner i hele ansiktet som jobbet på "Askerfrisørene". Jeg tror han klippet seg selv også. Og at han nesten var blind, for han myste hele tiden og klippet alltid håret mitt skrått. Veldig trivelig danske altså, men han var ingen god frisør - det må sies. Det var nok mest fordi Fattern alltid gikk til han at jeg også endte opp med å gjøre det. Dessuten kostet det jo bare 150 kroner. Jeg har virkelig ingenting imot dansker, altså! Jeg har faktisk besøkt rødpølsene på andre siden av Skagerrak med jevne mellomrom helt siden jeg var barn. Tidvis har det forekommet at jeg har tatt turen til Danmark hele to-tre ganger i året. Jeg har alltid forbundet dansker med noe "annet" enn nordmenn. De er så blide. Om du ser bort fra de unge danskene som banker meg opp i drømmene mine, da. Jeg forstår ikke hva det kommer av, men HVER eneste natt de siste månedene får jeg bank av tre danske hooligans på en dårlig fest i Drammen. Det tar lang tid før jeg våkner av de innbilte smertene også, så når jeg først våkner av marerittet føler jeg meg mørbanket i hjernen som har utviklet seg til bli psykiske sår i sjela mi - og masse elveblest. (Hudsykdom som kommer og går basert på f.eks stress og mareritt.) Jeg er jo en liten fyr fra før av, og hadde sikkert slitt nok med å forsvare meg mot én av dem. Når de da er tre stykker er det ikke rart at jeg sliter med å forsvare meg. Akkurat det synes jeg er litt dårlig gjort av danskene, faktisk. De burde holde seg for gode til å oppføre seg sånn når det kommer til andre folks drømmer.

Nylig fikk Erica konstatert syssesyken. Eller "Mononumleose" som det heter på fagterm (red. anm: slang for "fagterminologi" som betyr at det er den korrekte betegnelsen for sjukdommen Erica har fått). Det var synd, men forhåpentligvis er mandlene litt mindre hovne nå, og da blir det hjemmelaget pizza. Erica elsker hjemmelaget pizza. Nam!

Erica må drikke vann selv om det gjør vondt. Hun tenker selv at dette er hennes wake up-call for å huske å drikke mer vann, også når hun er kyssesykefrisk. 

Jeg har faktisk aldri hatt kyssesyke før. I hvert fall ikke merkbart. Jeg vet ikke om det er fordi jeg klina lite i ungdommen (les: ingenting) eller at jeg har hatt infeksjonen uten å få symptomer. Eller om jeg nå bare går og venter på at denne agressive virusinfeksjonen skal slå meg i eldre alder. Da er den også farligere. Faktum så føler jeg meg litt kyssesyk nå. Nevnte jeg at jeg er hypokonder? Hvis jeg dør av kyssesyke i dag, og dette er mitt siste innlegg på hjemmesiden, så håper jeg dere husker meg som en fyr som i det minste kan den faglige terminologien på sykdommer, hadde et godt forhold til dansker, og som kunne litt om Dovrebanen. En herlig tur over vidda, det. Anbefales alle - med mindre dere blir holdt i karantene og dermed må holde sengen. Husk å drikke nok vann i det minste! Er det noe vi har lært av Erica Mohn Kvam så er det i hvert fall det! Du er en klok, ung pike, Erica.

Erica har noen gode venninner og de har vært på tur til NYC (fancy forkortelse for New York City som vestlige turister ELSKER å bruke så ofte de kan) sammen. Her er en kollasj.

Alle bildene herfra og opp er lånt av Erica Mohn Kvam. Takk for lånet!

Bestejentene koste seg med fashion, Starbucks og sånne ting. Jeg var faktisk en tur over til det svære eplet på samme tidspunkt, men vi støtte dessverre aldri på hverandre. Det skal nemlig litt til i millionbyen som aldri sover. (Enorm by. Det er ikke bare en skrøner fra folk som har vært der.) Jeg møtte for eksempel et ekorn i Central Park. Dagen etter prøvde jeg å finne igjen ekornet for å invitere han med på en iskrem. Jeg hadde ikke sjans til å finne han. Men jeg koste meg likevel, og var selv innom Starbucks (en kafé som selger kaffe) opptil flere ganger iløpet av oppholdet. Det skal dog nevnes at jeg og min reisepartner, Anders Nilsen fra Stavanger (Norges tredje største by - veldig fin tur med både tog og fly fra Oslo), hadde størst interesse av å prøve ut NYCs store utvalg av fastfood-restauranter. Jeg skal fortelle mer om det senere. (Med mindre jeg dør av Mononukleose i løpet av kvelden, da.) Virkelig noe å glede seg til! Mitt innlegg om turen til New York - og at de finner kuren for kreft.


Alt dette oppsummert vil jeg si at bloggen til Erica er svært lærerik, full av farger og personlighet. Man sitter igjen med et inntrykk av at Erica er en ålreit jente, og jeg kan ikke gjøre annet enn å gi bloggen en sekser på terningen. Så vil jeg ønske henne god bedring med sin kyssesyke, og lykke til i fremtiden. Hilsen Halvor.

gnRdF0t5Qt

Kom med tips til hvem jeg kan vurdere neste gang. Føler jeg har evnen til å holde meg saklig og poengtert når det kommer til vurderinger og anbefalinger av rosablogger.

Katten min, macen min, og hjernen min.

Jeg lever på en måte der jeg, i et forsøk på å leve kreativt uten å være en rævslikker, bruker stressende mye tid hjemme. Sammen med katten min, macen min, og ikke minst hjernen min. Det kan være ganske klaustrofobisk til tider - og tro meg, det er fort gjort å føle seg som en maur som ikke finner tilbake igjen til maurtuen. Men mestparten av tiden er det helt ok. Jeg har selv valgt å hoppe ut av løpehjulet for å gjørra hva jeg sjæl vil - og fokusere på mine greier. Og resultatet av å leve slik har tydeligvis blitt til dette:


Og leiligheten min har blitt seende slik ut:


Det ser kanskje ut som jeg lever i et stort rot, og det er vel også riktig. Det vil si; jeg fikk faktisk litt hjelp av Christine til å rydde her om dagen. Hun kom egentlig over for å være emo, drikke julebrus og se på Charterfeber (verdens beste program), men da jeg allede hadde påbegynt en middelmådig ryddeøkt tok hun raskt kontroll og tvang meg gjennom en 10 timers lang runde gjennom all dritten jeg har samlet opp i leiligheten min gjennom de siste syv årene.

Esken under hatten min (jeg har hatt) er full av Kvikk Lunsj. Jeg har alt for mye ting. Jeg lider av samlemani, og husker hvor alle tingene mine stammer fra. Tingene mine er en del av meg. Jeg elsker ting. PS: Noen av de gamle tingene mine, inkludert en del klær, er jeg interessert i å prøve å selge. Er det interesse for å legge det ut her? (Si ja og kjøp tingene mine! Trenger penger til julebrus.)

Her er noen av tingene jeg ble tvunget til å bære ned i kjelleren og kaste i søppelcontaineren. Det gjorde vondt i hjertet, men samtidig var det nok greit å bli kvitt. Antageligvis det nærmeste jeg kommer en fettsuging.


Blant tingene som ligger i posene finnes det blant annet inkassokrav fra syv år tilbake, en pose med alle kattehårene jeg noen sinne har gredd av Rambo, et ødelagt keyboard jeg har funnet ute, ubrukelig scrapbook-materiell fra alle reisene jeg har vært på (flytogetbilletter og bankautomat-kvitteringer), og en del blader jeg abonnerer på uten å helt vite hvorfor. (Jeg er en sucker for telefonselgere.) 

Så kjøpte vi julebrus og så på Charterfeber. Jeg gruer meg til det er ferdig. Savner allerede pensjonistene og storfamilien.

Etterhvert kom Tara også - for å henge ut, drikke julebrus og planlegge videre på sekten vår som vi snart skal lansere. Vi skal fokusere på koko nytolkninger av diverse religioner + kose masse med søte dyr. Alt fra ugle til antilope, kan du si.


Har hengt med Thomas også. Vi har klappet kattepus og sett på Charterfeber. Elsker Charterfeber.


Ulempen med å ha besøk er at de drar hjem igjen når de skal sove eller rekke jobbene sine. Da sitter jeg igjen med katten min, macen min, og hjernen min som jeg har et svært ambivalent forhold til. Hva skal man gjøre. Hvordan skal jeg tjene penger - uten å være avhenging av å selge dritt jeg har samlet på gjennom livet. Noen ganger hjelper det å rømme hjem til Fattern. Så da gjør jeg jo det. Dessuten var det jo farsdag i går, og jeg har for første gang gått til anskaffelse av gave til Fattern for å late som at jeg har penger og jobb og et innholdsrikt liv. Hvilken far blir ikke glad for å få en stilongsdress til farsdag?



Vi feiret i vei - Fattern og jeg. (Jeg la merke til rimet selv - og har allerede påbegynt en sang til neste farsdag)
Fin? Jeg har et par stykker selv. Føler meg litt som en av barna i Huset på Prærien når jeg har de på.
gfr882N5UE

Jeg glemte å ta med min egen til Asker, da, så Fattern må daffe rundt i den nye Bonanza-pysjen sin alene.


Så måtte Fattern jobbe videre (han har jobb... *misunnelig*), og jeg kastet meg over et skriveprogram jeg gjerne vil anbefale; Microsoft Word. Så kjøpte Fattern sushi til meg, men jeg glemte å ta bloggebilde av den før jeg var nesten ferdig med å putte sushien inn i magen min. 

Mmm, digg! Nå skal jeg gå og sminke meg før jeg skal på byen med bestejentene. Vi blogges!

Neida. 

Tilbake til Microsoft Word: Det hjelper faktisk å komme seg ut av komfortsonen/mitt personlige fengsel på Briskeby og lufte hodet litt. Jeg fikk endelig skrevet ned en del, og det trengte jeg - jeg har nemlig en del deadlines på ting jeg også. Ubetalte deadlines. Jeg er en sykt ræva forhandler. Heldigvis gikk det unna da jeg kunne la meg inspirere av ting jeg selv lagde på det samme kontoret for 11-12 år siden.


Det som er litt ironisk med denne bare, er at den illustrerte "nørden" er skremmende lik meg i dag. Men skaphipsteren i meg er nok fortsatt enig budskapet i denne satiren av samfunnets kollektive identitetskrise. ("Samfunnets kollektive identitetskrise"? Hva blir det neste? At jeg skriver essey'er i Natt&Dag? Velg å overse fjaset mitt.)

Her er en annen tegning. Jeg har prøvd å analysere den selv, men mistenker at dette kun er et resultat av ADHD og sukkertøy.


I oktober 2001 falt det meg naturlig å tegne en negerhippie til Fattern for å fortelle han at han er verdens beste. Pussig nok har tegningen aldri hengt på korktavla.


Fant også igjen denne lappen som illustrerer greit hvordan jeg dekker forbruket mitt på kebab. 


Honningboksen er myntbanken til Fattern. Den eksisterer den dag i dag - og finansierer stadig kebab når jeg er på besøk hjemme i Asker. Mmm, kebab. Sterkt representert på lista over mat jeg spiser ofte selv om jeg egentlig hater det. I skrivende stund sliter jeg meg å fordøye en kebab av verste sort - som ble slukt på tre minutter en gang i løpet av natten. Når skal jeg lære?

Jeg er hjemme igjen. I Oslo. Krampen sitter allerede som en spiker i ryggraden. Fattern sier at jeg kan henge med han på kontoret så ofte jeg vil, men jeg tror ikke han har råd til det. Ikke fordi jeg ber han om penger og slikt, men han får ikke konsentrert på arbeidet sitt når jeg skal lage vines og ta bilder med han hele tiden. Fattern er sykt kul. Kanskje han kommer til Oslo for å spise iskrem med meg senere. Jeg håper han gjør det. Nå må jeg skrive videre på de ubetalte deadlinene mine. På macen. Mens jeg koser med katten. Så skal jeg lete etter verdighet inne i hjernen min.

God mandag.

Flytt til Gokk!

Grafitti? Det skrives med to f'er, din idiot! 



Marna Haugen er en 32 år gammel rosablogger (negler, hverdag, trening osv) som er sammen med Ørjan Burøe som er kjent fra såpereklamene til YES. Hun kaller seg komikerfrue og fikk litt oppmerksomhet for noen år siden da hun starten bloggen sin som skulle funke som et satirisk alternativ til bloggeren som heter fotballfrue. (Så vidt jeg husker.) For et par dager siden skjedde det noe veldig trist. I løpet av natten hadde noen malt graffiti på bygningen komikerfrue og såpereklame-mannen hennes bor i, noe som gjorde at kunsteksperten Marla Haugen eksploderte i sinne, fotograferte all graffitien på bygget og lagde et godt gammeldags "åå, så sinna"-blogginnlegg på rosabloggen sin. Det kan du lese HER.



Jeg beklager retorikken min hittil - den er billig, men jeg vil sette det på spissen. Poenget mitt er at blogginnlegget til komikerfruen, inkludert kommentarfeltet, er både særdeles plumpt og dårlig skrevet, totalt innsiktsløst, og kommentarfeltet inneholder en rekke voldsoppfordringer. Jeg vet ikke hvor mange som leser bloggen hennes, men det er en rekke kommentarer som backer opp hennes lavmål av et debattinnlegg - i tillegg sletter hun kommentarer med motargumenter og andre synsvinklinger på komikerfruens nye fasadedekor. Marla mener, basert på ingenting, at graffitimalere kan sammenlignes med pedofile, kleptomane og offentlige onanister. Hun vil gjerne bæsje i inngangspartiet til en tagger, og synes bank er den eneste løsningen på problemet. Jeg har hatt lyst til å skrive om graffiti lenge - og nå fikk jeg vann på mølla til å gjøre det. Jeg har stått med begge beina dypt i graffitimiljøene i Asker og Oslo siden slutten av 90-tallet, og har aldri møtt så mange flinke, morsomme, kreative og ambisiøse mennesker som graffitimalerne jeg har kommet i kontakt med de siste 15 årene. Mange drittfolk også, men jeg tør påstå at statistikken på drittfolk er langt høyere i mange andre "stuerene" miljøer.



Hurtiginnføring: Graffiti betyr "skriften på veggen" og er et fellesbegrep for all form for graffiti. Både innrissing, piecer, tags, og sånne stygge sjablonger som "vanlige folk" synes er kult. Graffiti er en mange tusen år gammel måte å uttrykke seg på, men den moderne graffitikulturen oppstod i New York tidlig 70-tallet, og kom til Norge med hip hop-kulturen ti år senere. Siden den gang har norske medier og svertekampanjer sponset av Oslo Kommune sørget for å svartmale, hetse og utstøte graffitimalere og basically hele hip hop-miljøet i Norge. Hele ungdomsmiljøer har blitt behandlet som kriminelle - lovlige vegger har blitt revet vekk, graffitien har blitt tvunget ut i gatene og kvaliteten på norsk graffiti har generelt blitt tvunget ned, selv om Norge jevnt over har et veldig høyt nivå blant graffitimalerne. Hatkampanjene har gjort at folk flest har blitt matet med de samme ignorante holdningene som Marla farer med, men heldigvis har tabuet for "den skumle graffitikulturen" begynt å svekke med årene. Nok en grunn til å bli irritert når hun fordummer seg selv og leserne sine med den samme svadaen avisene pepret sine leserne med på 90-tallet.



Hvorfor henger jeg meg opp i at en dame ingen bryr seg om skriver dette om graffiti? For det første er graffitikulturen religion for meg - det er naturlig for meg å bli provosert når rosabloggere drar alle som driver med graffiti under én kam - uten å kunne basere påstandene sine på noe som helst. Komikerfruen oppfordrer til vold mot graffitimalere, fordummer seg selv og leserne sine med vrøvl selv Aftenposten har lært seg å holde seg for gode for, sletter kommentarene mine og svarer meg som et fjols på Twitter. Jeg synes det er helt greit at graffiti ikke er noe hvermansen digger - men man kan bare ikke tillate seg selv å gå rundt og hate på noe som alltid kommer til å eksistere. Det blir for trist. Da er det faktisk bedre å flytte eller anskaffe seg et vakthold som kan passe på den hellige garasjeveggen din tjuefire timer i døgnet.



Vi har kommet lenger enn dette i 2013. I Danmark inviterer til og med politiet graffitimalerne inn i varmen for å dekorere kontorlandskapene. Jeg sier ikke at bøttevis med lovlige vegger og betalte dekoroppdrag kommer til å fjerne ulovlig graffiti og tags - det skal det heller ikke gjøre, for sistnevnte vil for alltid være en viktig del av bybildet. Til skuffelse for noen. (Alternativt: Mal veggen din hver dag, betal en vekter eller flytt. Spar resten av verden for voldstrusler, sett pris på hvor bra vi har det og doner noen kroner til de som har det verre enn deg.)



Tro meg. Jeg FORSTÅR at graffiti på inngangspartiet ditt kan ødelegge morgen-latte'n som en liten fyrstikk i løpehjulet på det polerte a4-livet ditt - og jeg vil ikke tvinge noen til å late som de liker noe som helst - men sånn er det faktisk å bo et sted sammen med 700 000 andre mennesker. Men veit du hva? Sameiet spleiser nok på å fjerne restene fra den store slemme ulven (som for øvrig er et av de råeste graffiti-crewene i Oslo). Det tar omtrent fem minutter å vaske bort graffiti, så det er ikke akkurat krise. Snakk om krise? Kanskje komikerfrue vil skrive et innlegg om klimakrisen? Krigen i Syria? Noe om rasehatet som fremdeles lever i sitt beste velgående, og kanskje litt om statsbudsjettet som nettopp ble lagt frem? 

Jeg mener at det funker slik: Skal du leve en søppel- tagging- og generelt menneskefri hverdag? Flytt til Gokk! Skal du bo i Oslo må du faktisk finne deg i at det skjer mye rart her som ikke nødvendigvis er det beste du vet. Jeg har for eksempel ikke noe særlig sansen for alle bilene i sentrum. Også synes jeg de pompøse drittkjerringene med små hunder og 15 kilo tunge restylanlepper er et vandrende overgrep mot menneskerasen. Jeg hater reklamen som henger overalt. Og at de med mest penger skal få bestemme hvordan byen ser ut. Jeg elsker at menneskene som bor her er med på å utforme byen. Jeg elsker at det bor så mange forskjellige individer her. Jeg elsker at vi har kulturer her som kræsjer med hverandre og bidrar til at vi endelig begynner å få et kulturelt mangfold i denna byen. For meg er det verdt litt flatterende tagging. Eller at det er søplete i byen etter en varm sommernatt. Eller at velstanden vår tiltrekker seg fattige fra Øst-Europa som vil spille Gudfaren-theme for oss på trekkspill i Karl Johan. "Kjempeplagsomt!"

Og tro meg, jeg har selv stått utenfor inngangspartiet til blokka mi og fjernet uønsket graffiti på eget initiativ.
At jeg er en graffititilhenger betyr ikke at jeg nødvendigvis stiller meg bak alt det folk (taggere/writere/malere er også folk) måtte finne på å gjøre en sen fredagskveld. Sånt skjer i Oslo, liksom. Og det plager meg ikke nevneverdig med mindre det bryter mot de interne retningslinjene innenfor graffitien - som for eksempel å tagge på private biler og hus, kunstverk, etc. Jeg er fortsatt en dedikert graffitientusiast, og en del tags i byen er sykt fete. Måten tagsa er dratt på, plasseringen ... Tags er i mine øyne en viktig kunstform - og grunnlaget for både større piecer og de små sjablongene som selv pompøse fugleskremser kan innrømme at de liker.  

Så stikker jeg ut til Oslo eneste kommunale lovligvegg (Lilleborgbanen) og maler graffiti som beboerne i nabolaget har fortalt meg at de setter enormt stor pris på å ha der. For det er min greie, og hvis den forsvinner kommer jeg ikke til å begrense meg til noen centimeter på et ark - det ville ingen ekte kunstnere gjort dersom de ble nektet å gjøre det de brant for. 



Ha en god helg - ikke la deg irritere så stort over at alt i byen ikke ligner på en grå betongkloss.

Negrofil.

Nå ligger jeg i senga, utslitt fra gårsdagen (jeg satt hjemme alene og så på TV) og venter på at John Olav Nilsen-konserten i kveld skal begynne Mens jeg ligger her slår det meg at jeg egentlig ikke har noen grunn til å ha det bra. Jeg har ikke noen grunn til å ha det dårlig heller, men jeg synes det er en tanke verdt å tenke over. Så hentet jeg frem macen min, og fant ut at jeg like gjerne kan skrive litt. Siden jeg har det nøytralt - og det er jo sånn helt ok.

Jeg vil starte med å skrive om bryllupet jeg ble invitert til for litt siden. Oblystads bryllup. Oblystad selv (fornavn: Øystein) er en fyr fra Twitter som jeg har fulgt i flere år. Jeg vil si at han er en kultfigur der ute på interwebben. Jeg har egentlig vært litt redd for han (han er eldre enn meg, sint OG skalla), men da jeg fikk tilsendt en kalenderer av han i posten rundt årsskiftet i fjor - en kalender med bilder av søte hundevalper på - så skjønte jeg at fyren er harmløs. Da jeg igjen ble invitert til bryllupet hans, sammen med en håndfull andre tvitrere jeg har kjenskap til fra før av, var det ikke vanskelig for meg å si ja til det. 

Oblystad bor i Hamar, og bryllupet holdt til på samme sted. Jeg kom til Hamar dagen før bryllupet og sjekket inn på et hotell i sentrum sammen med en kompis som heter Chwessel. (Han heter det.) Vi bestemte oss for å besøke puben til en fyr jeg kjenner. Seb's Hotel heter den. Og fyren jeg kjenner heter Hein. Han er klin sprø, og begynte å sjenke Chwessel og meg på fernet så fort vi møtte opp. To fernet-flasker senere stod alle sammen og danset nakne til Backstreet Boys. Jeg husker egentlig ikke noe av dette, men jeg har et fint bilde av Chwessel som sitter og angster over livet - like før vi fant ut at nakendans med gutta er en kul greie. Fin fyr.


Vi våknet klokken 15:30 på bryllupsdagen - to timer etter at vielsen var over. Én halv time før middagen skulle serveres. Det tok oss en time før vi skjønte hvor stressende situasjonen var. Enda en time på å dusje og stryke skjorter. Så hoppet vi i taxi. Problemstilling: Vi ante ikke hvor bryllupsfesten skulle være - og kom ikke i kontakt med noen av de vi "kjente". Det endte med én times lang taxitur rundt Hamer og omegn. Vi var innom fem festlokaler og to andre bryllup (som vi for øvrig trodde var riktig bryllup i og med at vi egentlig ikke kjente de som giftet seg i utgangspunktet). Til slutt ankom vi riktig sted. Midt i brudgommens tale. Det var et av de vondere øyeblikkene i livet mitt. Heldigvis serverte de store mengder alkohol der - så det gikk bra til slutt.

Her er Oblystad og meg selv. Han i midten heter Arne. Tenk at vi tre er blitt venner på internett. Det er egentlig ganske gay.


Jeg dro hjem igjen dagen etter med angsten skuffet ned i halsen med en usynlig dobørste, og trøstet meg i komforsonen (hjemme) sammen med kattepusen min og en flaske kald farris, type gul.


Digresjon (Jeg elsker digresjoner - dette ble også en digresjon. Metadigresjon.) Bildet ovenfor er Tinder-bildet mitt. Det har liksom alt jeg lever for. (Rambo og gul farris.) Har dere prøvd ut Tinder? Det er dritgøy - og funker, kanskje mer enn en sjekkeapp, som en selvboost da man får muligheten til å sitte på sin høye hest og avfeie jenter basert på de minste grunner. I virkeligheten hadde 99% av jentene jeg avfeier på Tinder avfeid meg - garantert. Men HVA er egentlig greia med at alle jentene på Tinder har bilde av seg selv mens de hopper fallskjerm? Og de jentene som har alle fem bildene sine sammen med fire andre jenter, som gjør det klin umulig å vite hvordan "Line, 23" egentlig ser ut. Kornete selfies tatt ovenfra i venstre hjørne er også en gjenganger jeg blir skeptisk av. Jeg har prøvd selv, og selv JEG blir en sexy jente når jeg tar selfie ovenfra til venstre. SLUTT MED DET! (Og please like meg, så kan vi matche og gifte oss.) Digresjon, og metadigresjon, slutt.

Skål! Før man veit ordet av det er man jaggu meg på flaskén igjén. (Skal begynne snakke sånn. Høres dritdumt ut.)


Når jeg henger med Abu og Anders, og vi ikke lager vine-filmer, pleier vi å drikke øl og komme på morsomme ideer. Eller. Bare ideer, egentlig. Som å spille musikk på dette datapianoet.


Så drar vi hjem hver til vårt og grubler over livet og hvor lite viktige vi egentlig er for resten av verdens 7 milliarder mennesker. Nå synes du kanskje jeg høres emo ut, men det er jeg jo. Det er derfor jeg kan spise McDonalds uten å få dårlig samvittighet. Jeg føler liksom at jeg fortjener å spise drittmat. Straffer meg selv, slik jeg straffer verden. (Med å eksistere.)

PS: Jeg bare tuller. Alle mennesker er viktige (nesten) - og det er lov å spise McDonalds når man er bakfull. I mitt tilfelle; hver dag. Jeg burde få meg jobb igjen.

Og som den ekte arbeidsløse idioten jeg er, så er det viktig for meg å henge på brygga med mine likesinnede. 

Tenk det: Nå kan vi snart drikke øl på brygga og falle i vannet uten at det gjør noe. Fordi det er kommet is der. Det eneste som er litt skummelt er hvis man slår hodet, men det er jo ikke noe der inne et lite støt mot hodet kan skade, som ikke er skada fra før av, si'!

Time out med verdens beste pappa. (Min, altså - selv om din sikkert også er kul og sånn.) Vi dro på konsert sammen og så Bob Dylan. Og spiste middag på Deli Deluca. Fem baguetter hver. Med kylling. Interessant for deg å vite? NEI VEL, DA! Men konserten var kul, den! Selv om jeg sovnet.


Til slutt i dag vil jeg gjerne ta opp en ting som plager meg. Jeg snakker SELVSAGT om Brun og Blid sin konkurranse der man kan vinne penger basert på at man får inn nok stemmer. Jeg har nemlig sendt inn bilder selv som jeg er veldig fornøyd med, men de har ikke blitt godkjent av jurien. Jeg forstår ikke hvorfor!? Er ikke dette bildet sexy?


Eller dette bildet - som skal vise at jeg er en oppegående mann som er glad i dyr og en aktiv miljøoplitikk selv om jeg er opptatt av å sole meg, og trene + generelt se utrolig deilig ut?

Jeg trenger jo egentlig ikke å forklare disse bildene - alle ser det jo selv, men det kan jo være greit å sette ord på det alle tenker. Som dette bildet. Sexy, modent, filosoferende. Dette er en mann som kan delta i den gode samtalen, samtidig som han masserer deg og soler seg samtidig. Det ser man i de solbrune pupillene.


Musklene tyter ut av singletten. Adamseplet også. Om ikke dette er en ekte mann, så vet ikke jeg. (Jeg vet egentlig veldig godt for jeg har mannepenis. Kan bevises - står over inntil videre.)


Dette bildet viser sårbarhet - og at jeg har kontakt med virkeligheten og ikke her høy på meg selv, selv om jeg er utrolig pen, digg, sexy, flink og digg. Perfekt, kan du si.


Nå er det bare noen timer igjen til jeg kan begynne å vorse. Klokken 16 er fint. Jeg tror konserten i kveld blir dødsbra. Skal du dit?

En liten del av livet i reprise.

Jeg trenger å oppsummere høsten for min egen del. Nå har jo hele hjemmesideoppdateringa gått ganske seigt i det siste, og da er jeg selv avhengig av å passe på så ingenting faller utenfor. Dette er tross alt ikke kun en side der dere kan le av det triste livet mitt - det er også det eneste stedet jeg kan besøke for å holde kontroll på hva jeg selv har drevet med. Eksempel: Hadde det ikke vært for at det siste innlegget mitt handler om at jeg har vært i Legoland, så hadde jeg ikke visst at det skjedde lenger. Jeg har nok demens. Eller så er jeg løsemiddelskadet. Eller bare litt dum, men veldig, veldig søt.

Så hva har jeg gjort i høst, egentlig, bortsett fra å være i Legoland? Jo, jeg har møtt Øystein Meier Johannessen på en kafé i Oslo! Jeg ble jo mildt sagt ganske starstruck - som dere sikkert forstår.

Dersom noen av dere av en eller annen grunn ikke vet hvem dette er fra før: Øystein Meier Johannessen er grunnlegger av det anarkistiske partiet "Samfunnspartiet". De liker å brenne biler, demonstrerer utenfor Stortinget med hestehoder, og brenner europeiske flagg. Det er umulig å ikke like denne tøysete lurifaksen!

Jeg brukte noen timer på å samle hodet etter det spektakulære møtet med min favorittpolitiker. Noen øl måtte også til. Plutselig var klokken fire om natten - og der stod jeg... Utenfor Jan Thomas med den gale vennen min, Runar. Vi trodde det var 7eleven, men det var dessverre heldigvis stengt. Det ble med andre ord ikke pølse på oss til nattmat.


Dagen derpå bestemte jeg meg for å dusje. Det hender jeg dusjer en gang i blant for å unne meg "det lille ekstra". Dessuten har jeg gratis vann i leiligheten min. CHILL!


Jeg har hengt ut med "klysa" Paradise Hotel-Thomas. 


Og som om det ikke holder med Paradise Hotel-bekjentskap, så har jeg i tillegg klina med denne billige Ikea-rammen. 


Men altså, jeg har jo egentlig mye erfaring med både Ikea-rammer og Paradise Hotel-deltagere. I våres lagde jeg jo en hel sang om dagsfylla til ære for våre festglade reality-venner - sammen med Anders og Alexander.

Men det var jo egentlig bare en digresjon - ikke en Paradise Hotel-blogg. Jeg elsker digresjoner. Det var også en digresjon. En digresjon om digresjoner. Eller "metadigresjon" som det også kalles. *medisinpause*

Har dere sett musikkvideoen jeg lagde for Klish enda, forresten? Gjør det HER og del gjerne videre. Dette var også en digresjon. Nå skal jeg slutte å digresjonere.


Gladsak! Jeg har kjøpt meg ny Macbook! For meg er det som å føde en ny unge - og jeg behandlet den selvsagt likt som storebroren sin.

11. februar 2011:


5. oktober 2013:


11. februar 2011:


5. oktober 2013:


11. februar 2011:


5. oktober 2013.


Hilsen Pappa-bloggen!

Rambo fikk den gamle macen min da jeg kjøpte ny. Det tok ikke lang tid før han var inne og tittet på damene.


Så kom bursdagshelgen min. Jeg hadde bursdag på søndagen, og på lørdagen pakket jeg sakene mine og dro til hjem til Asker for å feire med familie og gamle Asker-venner. Når man skal feire bursdag er det jo viktig å se litt bra ut! Jeg valgte å tappe årene for blod for å få en fin retro middelalderlook. Toppet med Henri Lloyd, så klart. Jeg digger Henri Lloyd.


Først feiret jeg litt hjemme hos Fattern med familien. Så møtte jeg noen venner i Asker. Eller. Jeg møtte én venn i Asker. Vi drakk øl for å slippe å snakke med hverandre.


Dette er toalettet på utestedet Baracoa i Asker. De har veldig kult tørkepapir der - verdt å besøke.


Nå var vi blitt flere venner, og så ballet det liksom bare på seg. Jeg skjønner ikke hvor alle vennene kommer fra, men Halvor var kjempeglad og sammen konsumerte han og vennene veldig mange øl. 

I Asker finnes det ikke noe annet å gjøre enn å drikke øl dersom man ikke boler, råner eller tar dop. Eller gamer, da, som dekker alle de nevnte alternativene på en gang. 

Egentlig skulle jeg sove hjemme hos Fattern, men basert på sinnstemningen i bildet ovenfor tok jeg en sjefsavgjørelse midt i min innarbeida blackout og tok en taxi. Hjem. Til Briskeby. Regningen kom på nesten 1000 kroner. Totally worth it.


To timer senere måtte jeg for øvrig stå opp igjen. Ikke fordi jeg ble bursdagsvekket av Rambo, men for å hjelpe Stephen Butkus med å lage musikkvideo for Sandra Lyng. Det er sånn livet mitt funker. Sover ikke. Prøver å gjøre ting. Hele tiden. Jeg vil være produktiv. Klarer det sånn middels.



Digresjon (fun fact) nummer 100: Location er fra det  særdeles lite fasjonable "Ullern Mansion" som er kollektivet til noen folk jeg kjenner. Huset er over 700 kvadratmeter stort, og de bruker det aktivt for å lage utkledningsfester i troen om at de er et amerikansk fraternity. Noe sånt. Jeg bare ville nevne det. Gøy hvordan noen driver med det - mens andre sitter hjemme og blogger om katta si. (Men Rambo er veldig søt, da.)



Vi fikk spilt inn det vi trengte til filmzen. 


Så dro jeg hjem for å lade batteriene til bursdagsfesten jeg hadde fått stelt i stand på BAR Bygdøy Allé. (Det er for de som ikke vet det et av de mest fancy utestedene i Oslo.) Mens jeg lå på sofaen og tenkte "Hva faen skjer med livet mitt, egentlig?" fikk jeg plutselig en tekstmelding av One Call som ønsket meg gratulerer med dagen fra alle de som jobbet der. Det synes jeg var usedvanlig koselig. Tenk at alle som jobber i One Call har husket at jeg har bursdag, og gått sammen om å sende meg en slik melding. Selv om jeg alltid ligger etter på regningene har de husket på dette. De må ha skjønt at jeg lever et rotete liv og kunne ha godt av denne oppmerksomheten. Det er når man får slike meldinger at man får troa tilbake på menneskeheten.


Med batteriene (hjernen) ladet kunne jeg sette igang min egen fest på BAR. Jeg har ingen gode bilder fra kvelden, men jeg tror den var ganske vellykket. Det kom kjempemange fine mennesker og drakk som kanakas sammen med meg, og det er det beste jeg vet. 

Tenk at så mange av mine venner og bekjente kan dra på superfylla på en søndag. Vakkert. 


Det er dette som er beviset på velstanden i detta landet. Det, og at jeg ga bort alle gavene jeg fikk til ukjente mennesker samme kveld. Jeg har heldigvis fått kontroll på gavene igjen nå, så ingen trenger å få vite om det. (Satser på at vennene mine får nok av meg fra før, og ikke gidder å lese hjemmesiden min.)

SÅ skulle du vel tro at jeg brukte mandagen på å sove skikkelig ut. Men nei. Jeg stod opp klokken 07 dagen etter. Møtte Anders på flytoget, og peisa på til Gardermoen. Vi skulle på ferie sammen. Vi tar den biten i neste innlegg - nå må du drikke et glass melk og slappe av etter å ha lest all den dritten her. Hvis du orket å gjøre det da. Gjorde du det? Hva handlet det om? (Raskt oppsummert, i dine ord, men med overdreven bruk av "lissom".)

Eksotisk reise til Legoland.

Ok. Vi har litt å ta igjen her. Jeg har hengt med trynet ned i Final Cut for å gjøre ferdig musikkvideoen til Klish - i tillegg til flere eksotiske reiser som New York, Danmark og Sagene. Jeg starter med Danmark, På andreplass over den siste tidens eksotiske ferieturer - etter Sagene, så klart.

Jeg har skrevet om mitt forhold til Legoland tidligere. Jeg var besatt av lego som barn, og nå kan jeg endelig leve ut kjærligheten min for lego gjennom mine småsøsken. De driter egentlig i lego - det er jeg som vil dit. Jeg elsker lego. Jeg pleide å spise lego da jeg var yngre. Jeg har en pose med lego hjemme i Oslo, kun for å berolige meg selv med tanken på at det er lego i nærheten.

Jeg reiste til København alene med fly, og møtte Fattern, bruttern og søstern min der. 


I Danmark var den blåblåblå (hvor mange blå'er er det?) regjeringen allerede trådt i kraft. Segwayer så langt øye kunne se. Jeg ønsker meg segway til jul, for å si're sånn.


Så kjørte vi til Odense - i retning Legoland. Det var stor ståhei i bilen da jeg tok DJ-rollen og spilte favorittene mine i bilen. Blant annet gikk det i DJ Broiler med Afterski. Burzum med Det Som En Gang Var. Og selvsagt Bjørn Eidsvåg med Eg Ser. Sistnevnte havnet for øvrig høyt på lista over favorittene til min kjære søster, som tvang oss med sine skjærebrennende skrikelyder til å høre Eg Ser minst 150 ganger i løpet av turen. Dette er ikke tøys. Jeg har nok fått ødelagt den sangen for alltid.


Når familien min er ute og reiser pleier vi å gå for et billigere alternativ til hotell. Konseptet "vandrehjem" er faktisk så genialt at det er verdt å støtte - selv om det ikke er en win-win-situasjon. Tanken går ut på at man tilbyr små rom, på størrelse med fengselsceller, som er utstyrt med hengekøyer. Det er noe sjarmerende Auschwitzkt over det hele. Gjesten betaler penger for å bo der, men premisset går ut på at man selv må ha med håndklær, baderomsprodukter og sengetøy, og man må vaske seg grundig ut av cellen før man drar. Med andre ord: Du betaler penger for å være vaskehjelp på din egen ferie. Genialt. Jeg elsker det. Kjempesmart. Lillesøsteren min viser finger på bildet under, forresten. Jeg er et dårlig forbilde.


Odense ligger på lista over verdens beste byer, og grunnen til det er at de har installert gratis Wifi over hele byen. Dette er den klart smarteste ideen turistkontoret i byen (som ellers kan by på et gørrkjedelig museum om H. C. Andersen) har gjennomført, og turismen i byen skal nok ha betraktelig. Da vi kom frem til vandrehjemmet brukte jeg to hele dager på å pløye meg gjennom alt det jeg hadde missa i løpet av gårsdagen da jeg var i København. Jeg har et dårlig liv.


Heldigvis har jeg jo søsken med bedre utsikter enn meg selv. I hvert fall frem til de blir gamle nok til å registrere seg på sosiale medier/kjøpe Fernet på polet.


Fattern er et viktig menneske i livet mitt - og i verden. Ta vare på familiene deres - selv om det finnes uenigheter.


Dette bildet synes jeg beskriver meg ganske greit. Alene på en stor sandstrand, glanende utover horisonten, et sted jeg ikke hører hjemme - uten å vite hvor jeg skal. Det er sånn jeg føler meg. 

Neida, jeg føler meg jo bare som en snill gutt med mange tanker om livet mitt, som er greit middelmådig på metaforer. Noen må gi meg en premie i "try hard" snart.

Men så! Legoland! Endelig! Brusjan og jeg flashet noen passende gangsigns for kamera før vi sprang innenfor portene.


Vi flashet noen fete gangsigns på innsiden også. Familiebedriften vett. 


Vi var dessverre ikke så lenge i Legoland denne gangen. Været var dårlig og flere av attraksjonene var stengt. Men jeg var veldig glad i flere timer, så jeg er fornøyd. Kompenserte for de gode været med en kakao. Kakao er en drikk som er laget av varm sjokolade. Veldig godt - kan anbefales for alle.

Kakao er på en måte sønnen til Kaffe (far) og Te (mor). Jeg lurer på hvordan det ser ut når Kaffe og Te har sex. Ikke fordi jeg er pervers eller noe sånt, men altså ... Alle har vel hatt den tanken før? Ikkesant?

Vi tok ferge hjem til Norge igjen.


(Ferge er egentlig bare en stor båt, så jeg kunne faktisk like gjerne ha skrevet:)

Vi tok en stor båt hjem til Norge igjen.


(Sånn. Nå kan du velge selv hvilken bildetekst du liker best.)

Håper verden er fin mot dere. Dra til Odense! Hilsen Halvor. PS: Halvor er jo egentlig veldig snill.

Et innlegg om Sverige, Rea, deodorant og sånne ting.

Jeg er et forbruksmenneske. De fleste mennesker er det. Dersom jeg har en øl, eller en pølse, så drikker og spiser jeg opp ølen og pølsen. Og ikke nok med det! Men jeg har en forbrukskatt også! Han er ikke snau, altså - han spiser opp all maten jeg gir han! Dessuten har jeg en deodorant som ikke ruller. Den lugger og lukter vondt. 



Heldigvis bor jeg som nordmenn flest i nabolandet til Sverige. Sverige er et uland i Øst-Europa som er kjempebillig. Det er med andre ord et smart sted for nordmenn å dra til når man skal kjøpe forbruksvarer som øl, pølser og deodoranter som ikke lugger og lukter vondt. (De har deodoranter som lugger og lukter vondt også, men siden det er så billig i Sverige kan man tillate seg å sosse seg litt, og bruke flere titalls kroner ekstra på en dyr deodorant. Vi kommer tilbake til det.)

Som du innledningsvis har skjønt (med mindre du kun så på bildet), så trengte jeg å dra en tur til Sverige. Desverre har jeg ikke bil. Jeg har for øvrig ikke lappen heller. Derfor måtte jeg ta bena fatt - det er jo ganske langt til Sverige. Jeg kom hundre meter før jeg kjente på kroppen at jeg var VELDIG sliten. (Jeg har en forferdelig kondisjon. Forferdelig.) Heldigvis kom plutselig min kjære, vakre venninne Anette Marie kjørende forbi, og hun kunne gi meg haik. Til Sverige. Chill.


Det beste med Sverige er butikken som heter Rea. Du finner den overalt, og de selger masse kule merker og slikt på tilbud. Jeg er veldig glad i tilbud, for jeg tjener ikke penger. I denne Rea-butikken tjener man 30% per plagg man kjøper. Jeg tjente hele 2300 kroner på Rea-tilbudene. De pengene kunne jeg dermed holde av til øl og sprit. Og jeg elsker jo øl og sprit. Og Farris.


Før vi dro til øl og sprit-butikken måtte vi spise litt. Jeg spiste hamburger. Jeg forstår ikke hvorfor jeg er så tynn - jeg jo spiser minst to hamburgere om dagen. Det tyter til en hver tid hamburger opp av spiserøret mitt. Forfallet av kroppen min startet på samme tidspunkt som jeg sluttet med amming - det er snickers og twist.


Digresjon: Jeg vet ikke om det er lov å si "snickers og twist" lenger, etter at de sa det på Charterfeber. Til mitt forsvar har jeg sagt det lenge - og jeg lærte det morsomme uttrykket av kompisen min Petter. Petter har aldri vært med på Charterfeber. Det har ikke jeg heller. 

Digresjon 2: Petter og jeg meldte oss på Charterfeber i 2010, men kom ikke med.

Sverige har jo et veldig tullete språk, som ligner litt på norsk. Det er bra. Det viser at svenskene liker å spille på humor, og gjør at nordmenn som kommer til Sverige for å kjøpe øl og pølser og deodoranter kan flire og le av dem samtidig som vi tjener penger på alle tilbudene deres. Sennep er et eksempel på denne språkslige humoren. I Sverige heter sennep "senap". LOL. Morsomme svensker. Liker svensker.


Så fant jeg endelig deodorant! Jeg elsker deodorant. Uten deodorant lukter jeg vondt, og da må jeg dusje oftere enn det jeg gjør nå. (Hver tredje dag.) Dusjing er kjedelig. Jeg synes det er mye morsommere å for eksempel se på Rambo mens han bæsjer. Han ser så rar ut da.


Her er noen jenter som ville ta bilder med meg. De trodde jeg var Mats Zuccarello. Det skjer stadig vekk. Jeg bare spiller med, jeg.


Og så - endelig - øl og sprit-butikken! I Norge er øl og sprit-butikken en polakk som heter Chrizstoff, men han sitter visst i fengsel nå. Derfor er det fint at Sverige har en egen butikk for slikt. Anette Marie ble så glad at hun måtte gjenskape en musikal i bakgrunnen. Jeg ser litt konsentrert ut, men det er kun fordi jeg lurer på hvor mye øl og sprit man får for 2300 kroner. Eller "kronor" som det heter i Sverige. (Humor.)


Det ble ganske mye. Med deodorant, øl og sprit i bagasjen kunne vi rette nesa hjemover igjen. Vi gadd ikke å kjøpe pølser, for vi ble så mette av hamburgeren.


Se på genseren min, forresten. Jeg har fått dilla på nytt klesmerke igjen. Henri Lloyd, heter det. Jeg har for mye klær nå. Ville du kjøpt klærne mine om jeg la ut for salg? Jeg kan godt tegne en fin tegning på plaggene slik at det blir personlig. Jeg er ganske flink til å tegne.



Jeg har et samleproblem. Det er også hovedgrunnen til at leiligheten min ser ut som en av bodene i Storage hunters. Tvangstankene mine tvang oss selvsagt også til Norwegian Outlet for å se om de hadde noe fett der, men vi gikk aldri inn på grunn av den store Moods of Norway-plakaten på utsiden. Jeg kan ikke gå inn i en Moods of Norway-belastet bygning. Det er faktisk så kleint at selv MIN minimale verdighetsfølelse blir satt på prøve. Vi kjørte hjem, vi. Og sang i kor til Klovner i Kamp.


Ok. Hjemme igjen. Ikke mye spennende å rapportere herfra, men her er dagens innkjøp:

Deodorant nummer 1. En rulledeodorant som varer i 48 timer. Det betyr at jeg kan dusje annenhver dag.


Kjøpte en dyr deodorant også, som jeg skal spare til spesielle anledninger. (Date med Rambo, for eksempel.) Den kostet 44 kronor. 20 kronor mer enn 48-timers deodoranten. Denne holder ikke i to døgn, så jeg synes egentlig prisen var litt i meste laget.


Jeg kjøpte en dispensertannpasta også. Har aldri hatt dispensertannpasta før. Nå har jeg det.


Og en tanntrådtannbørste. 


Se så fine tenner jeg har fått etter bare én omgang med dispensertannpasta og tanntrådtannbørste! Skal vi kline?


Her er to bilder av øl og sånn som jeg kjøpte. 




Bildet beskriver egentlig ikke innkjøpet av øl så godt, for jeg har allerede drukket opp litt. Her er et siste bildet for å vise tomflaskene som manglet på de andre bildene. Greit å ha alt på stell, så ingen blir usikre av å lese. Dette er jo bare en hjemmeside - ikke en David Lynch-film.


Har dere vært i Sverige før. Noen som vet hvorfor jeg føler meg så kvalm akkurat nå? (Føler meg litt kvalm. Tror det er på grunn av all rømmen jeg spiste i stad. Glemte jo å kjøpe pølser og mat fordi jeg var mett i Sverige. Ble sulten igjen da jeg kom hjem, og da hadde jeg bare en gammel rømme stående.)

Guttas kveld på byen!!!

Heia bloggen!

Fy fasan! Passe greit fyllesyk i dag da! LOL. Ganske greit klein, for å si det sånn. Flere enn meg som var ute med de beste i går? Må oppsummere gårsdagen for meg selv her, jeg. Det var EPISK! (Utrolig nok at jeg husker det mtp alle tequila-shotsa, hahaha!) Anyway! Vi dro inn til Oslo i 11-tiden. Gikk rundt og chillan med Nils, Khuraam, Knutta og Roy-Gregor (f.v.). Var i Karl Johan, Aker Brygge og sånn. Shoppa litt og bare chillan.


På Hard Rockcafe for å ta en kald én. Med Emanuel og Richard og en dame som Emanuel holdt på med før han flytta tilbake igjen. Kul men litt bitch.


Så dro jeg og khuraam og Roy-Gregor og Knutta på Fridays for å spise cheesy cheesychees blue cheese cheddar cheesy chees cheeseburger. Den var EPISK! Drakk seff et par kalde null-seksere mens vi inntok manneburgern. THIS IS SPARTA! Etterpå drakk vi kaffe på Starbucks i Oslo City. Synes den var dritgod, men litt overvurdert much?


Så dro vi på vors hos emanuel og richard fra folkehøyskolen som bor sammen på bislett. Der var Carl, Gustav og Fredrik også. De beste gutta. Klare for å gjøre byen utrygg, haha! Alle gutta var styla, og klare for bytur. og vi hørte på N***as in Paris sikkert 50 ganger, det er jeg helt sikker på. Den er sykt kul. Sensurerer "niggaz" btw fordi det kan oppfattes rasistisk, og det er jeg ikke ass, kjenner masse innvandrere. 


(Gårsdagens outfit)
 
Kom et par frøkner utpå kveldningen. Siri og Siri (ikke tvillinger, bare samme navn  ), gamle klassevenninner av Gustav. De hadde med musserende som satte et relativt greit trykk på stevninga. Vi hørte på The Fox (Ylvis sin nyeste - sjekk den ut!) og sendte pekefingern mot himmelen for å high "five'e" E.T. Sykt bra stemning.


(Gustav, Siri 2, meg og Carl. I bakgrunnen er Fredrik og Siri 1 og en fyr som het Abdi eller noe sånn)


(WHAT DOES FOX SAY!?? Episk!!!)

Klokka 23:30 tok vi bussen til Oslo sentrum for å dra på Åpenbar(t) men så var det stengt der fordi de har revet hele bygget. Greit nok at det bygges i Oslo, men det er kanskje litt vel stygt at hele byen ser ut som en byggeplass, eller? Jaja, jeg er jo ikke akkurat politiker, da, men det ser jo ikke særlig bra ut?? Uansett, vi dro til Lavvo isteden. Helt ok. Jævlig bra liv da de satte på the Fox og ALLE (seriøst, ALLE) klikka helt i vinkel. Good times. Man lever faktisk bare en gang. (klisje, men sykt sant egentlig da hahaha! Klisjeer blir jo til av en grunn, liksom! )


(Knutta, Roy-Gregor og meg på bæssen. LITT drita kanskje haha!)


(DJene på Lavvo. De var sykt flinke!!!)

I fire-draget dro vi på nachspiel hos en kompis av Gustav fra klassen (ikke samme klassen som Siri og Siri btw. annen klasse) med noen jenter han kjente. husker ikke hva de het, men de var ganske fine. Vi hørte på john meyer og chillan så sykt. Utrolig deilig, som et avsluttende penselstrøk på bildet man bare koste seg med å male. Det er i helgene man lever.

Kompisen til Gustav klina med hun ene, men alle var bare sykt trøtte egentlig så det endte med at alle bare sovna i sofaen. LOL! Prøvde meg så vidt på hu ene da jeg våknet med en halvkram klokka 08:00 i dag tidlig, men jeg tror jeg bare var drita fortsatt. Det tar jo mange timer før alken er ute av kroppen, og det merker jeg nå, for å si det sånn HAHA! lol.. Hakke flere bilder btw fordi batteriet gikk og kompisen til Gustsav fant ikke ladern sin. Han hadde hatt vors, såå mulig noen på vorset hans stjal den. Det var to stykker der som han ikke kjente. Sykt dårlig gjort å stjele på fest ass. 

Uansett da, så dro jeg fra kompisen til gustav i halv ti draget da jeg skjønte at det var no go på hu jenta jeg prøvde meg på. Kom meg til bussen og dro hjem. Hadde flaks, kom en buss med en gang. Hater å vente ass, haha! I dag er planen å bare chillen max i sofaen med M-tv, godis og cola. Mulig Johan kommer over en tur etterpå for å se film. Han har bil så da blir det muligens bab på go-babben eller maccern hvis vi gidder å dra helt inn til byen. Samme for meg egentlig, jeg digger å råne rundt selv om jeg er monsterklein, men Johan kjørte i natt, så han er muligens litt brei i flabben han og, selv om han ikke var på fylla ;))

Alt i alt: Bra helg om vi skal inkludere den faste gullrekka og tacosen på fredag. Hva gjorde dere i helgen a? Send meg snap med detailsa haha! *internt* (Heter konghalvor på snap btw, send tits! haha, neida) (joda) LOL

Jeg bytter bort min valgstemme, valget 2013

Vi nærmer oss stortingsvalget 2013. For meg blir dette den fjerde gangen jeg skal inn i en stemmebod, og jeg gleder meg litt. Jeg føler meg nemlig så voksen og samfunnsengasjert når jeg går inn med strak rygg og valgkortet i hånden. Etterpå er det rett på valgvake, selvsagt - for å heie på partiet jeg stemte på, slik man heier frem et fotballlag. Velstandsnorge har aldri virket bedre.

Men virkeligheten er en litt annen.

Selv om jeg liker følelsen av å være samfunnsengasjert, og sier til vennene mine at det er viktig å stemme (det lærte jeg av South Park), så er realiteten at jeg ikke har peiling på hvordan det politiske systemet i Norge fungerer. Jeg synes det er komplisert, rotete og kjedelig. Fattern har prøvd å forklare, og jeg har lest i brosjyrer og sett debatter på TV. Det gir meg nesten ingenting. Jeg sitter igjen med følelsen av at alle politikerne pakker inn den samme dritten med forskjellig gavepapir. Norsk politikk utad fremstår for meg som litt tøysete og bagatellisert - på grensen til smålig. Og ekstremt stereotypisk.

Rødt er kommunister, FrP er rasister, SP er bygdetullinger, Høyre er sosser, Venstre forstår ikke forskjellen på venstre og høyre, SV er sosialister, Miljøpartiet er hippier, KrF er gladkristne og Arbeiderpartiet er judaser.

«Les partiprogrammene, da!» Ja, men jeg har jo gjort det. Og jeg tror ikke på det jeg leser. Jeg vet hvordan reklame funker. Tran smaker ikke digg selv om det ser digg ut på reklame. Men politikk er jo som tran - det er viktig. Men det er vanskelig å forstå hvorfor. Jeg tror fasiten kamufleres av alt for mye av svada, noe vi får mer enn nok av under denne kleine og pinlige valgkampperioden. Det er flaut å se hvordan politikerne stikker hodet inn i enhver setting for å sanke inn stemmer på de tynneste premissene. Det er faktisk verre enn folk som spammer ned Facebook for å vinne konkurranser på internett. Hvorfor gjør de det? Jo, fordi de vet selv at folk ikke stemmer på dem på grunn av den faktiske politikken, men "politikken" og det er noe helt annet. Taxi-stunt og billig sprit, for eksempel. Dagens "politikk" er et hån mot et folkeslag som stadig fordummes. Vi skjønner ikke en dritt av den kjedelige greia i midten, og derfor må politikerne ty til taxistunt og løfter om billig sprit. Er det seriøst det vi stemmer for? Disse billige innsalgene av pent innpakket dritt er med på å gjøre oss til idioter. I hvert fall når det kommer til politisk interesse. Jeg føler meg ikke spesielt dum, men når det kommer til politikk føler jeg meg 100 diagnoser tyngre. Velstandsnorge har aldri virket bedre, hva?

Jeg er ikke alene om å føle at denne sausete, seige politikkgrøten sitter fast i halsen. Jeg mener å ha lest et eller annet sted at 50% av mine gjevnaldrende dropper å stemme. Av de resterende 50% gjetter på at 90% stemmer helt vilkårlig basert på hva foreldrene stemmer, eller hvilke parti de synes virker kulest. Jeg føler ikke at de stemmene er verdige. Ikke når de hankes inn basert på taxi-stunt og førstgradsretorikk. Hvorfor skal man sanke stemmer basert på fordummende propaganda? Er det sånn at vi har det så bra at vi egentlig ikke har noe å kjempe for? For meg fremstår det slik.

Så hva skal jeg stemme, da? Hittil har jeg stemt på SV, Venstre og Miljøpartiet. SV - fordi jeg syntes Kristin Halvorsen virket så koselig. Venstre - fordi Fattern stod oppført på lista. Miljøpartiet - fordi jeg spurte en kompis om hva jeg burde stemme på hvis jeg ville stemme på noe lite og rart. Jeg vurderte Miljøpartiet i år også. "Jeg liker jo miljøet, liksom". SV forstår jeg ingenting av, alle hater dem, og Kristin Halvorsen leder ikke partiet lenger. Venstre scoret faktisk høyest da jeg prøvde en såkalt valgomat, men jeg aner ikke hvorfor. Spørsmålene jeg fikk var svært lite spesifikke.

Jeg orker ikke dette mer. Jeg er drittlei "politikk" og føler meg ekskludert fra det faktiske innholdet. Fordi det er kjedelig, og fordi jeg ikke trenger å bry meg. Det er i hvert fall ingen som har klart å overbevise meg om hvorfor dette faktisk er viktig - og jeg driter i både taxi-stunt og billig førstegradsretorikk. Jeg forstår at dette i prinsippet er et tiltaksproblem som jeg og mine likesinnede burde ta oss sammen og ordne opp, men nå det er faktisk så mange som sliter med å forstå hvorfor vi egentlig trenger å bry oss at det er blitt et samfunnsproblem. Et alvorlig samfunnsproblem. Bare tenk på de kommende generasjonene.

På bakgrunn av denne gjørmete teksten om et seigt tema har jeg derfor funnet ut hva jeg vil gjøre for å sette fokus på dette alvorlige samfunnsproblemet. 

Jeg bytter bort stemmen min. Mot den høystbydende donasjonen jeg får inn til min innsamling hos WWF.

Auksjonen er startet opp på QXL og linken finner du her: http://www.qxl.no/pris/alt-det-andre/veldedighet/jeg-bytter-bort-valgstemmen-min-stortingsvalget-2013/v/an801264652/

Pengedonasjonen jeg eventuelt får byttet stemmen min for skal altså gå direkte til WWF og min innsamlingsaksjon til tigeren - den er nemlig i ferd med å bli utrydningstruet mens vi sitter her og diskuterer hvor chill det hadde vært med søndagsåpne butikker og billigere alkohol. Jeg føler at det er en god deal, for da kan én som forhåpentligvis har satt seg inn vårt politiske system få brukt en stemme ekstra - noe jeg i aller høyeste grad unner politikken - samtidig som et av våre vakreste dyr får livsviktig oppmerksomhet. Jeg går inn i valgboden søndag eller mandag, og stemmer på hva enn vedkommende som betaler den høyeste summen for tigeren måtte ønske. Det er mitt løfte - og jeg holder faktisk løfter. Hvem vet? Kanskje er det Øystein Meier Johannessen fra Samfunnspartiet som ender opp med å få stemmen min i år?

(Skrytebilde!)

Jeg ser ikke hvilken forskjell det faktisk vil gi dersom kommunistene, rasistene, sossene eller judasene skulle vinne dette valget - men jeg ser hvor viktig det er for de fine dyrene våres. Målet med innsamlingen i sin helhet er å nå 100.000,- innen nyttår. Jeg skulle gjerne bladd opp pengene selv, men jeg har blitt rævkjørt av lånekassa og er blakk.

"Godt valg", dere! Husk å stemme på det partiet som var flinkest til å overbevise deg med sin billige propaganda. Liker du Coca Cola eller Pepsi best, liksom? Og til ettertanke for politikerne: Vi trenger en overbevisning til 2017. Ikke en overbevisning om hvorfor ditt parti er best, men hvorfor kjedelig, flat, norsk politikk er noe man skal gidde å sette seg inn i. Jeg vil gjerne vite mer, men prioriterer tiden min på andre ting som jeg anser som viktigere. For meg. Velstandsnorge har jo tross alt aldri virket bedre. 

Fra bart er du kommet, til bart skal du bli

Vi befinner oss i slutten av august. Det er snart ikke sommer lenger, og de grønne bladene er i ferd med å dø ut for sesongen. Jeg er ferdig med å svirre rundt, midt på natten, på steder jeg ikke vet hvor er. Det er på tide å skrive litt hjemmesideinnlegg.


Etter å ha gjort meg ferdig med alle filmprosjektene på Hove og Slottsfjellfestivalen bestemte jeg meg for å lage årets femte bart, og dro for å vise den frem til Oma. Hun likte den godt, og mente at jeg lignet stadig mer på hennes egen far. Godt å vite at jeg ligner på min tyske oldefar. Så ble jeg med henne ut i hagen for å se på blomstene hennes.


Oma digger blomster. Her er barten min og jeg sammen med noen blomster. Ganske swag, egentlig.


Etter å ha spist middag, og fått en bøtte med blåbær som jeg aldri kommer til å spise, dro jeg hjem igjen til kattepusen min. Rambo og jeg har et helt spesielt mann og katt-forhold. Vi er rett og slett bestevenner. Han er i hvert fall min bestevenn. Slik ligger vi store deler av dagen.


Så kom plutselig Vine-vennene mine på besøk. Det virker kanskje koselig og jovialt, men sannheten er at ingen av oss egentlig er venner. Vi er bare en gjeng venneløse mennesker som henger med hverandre som et eneste alternativ for sosial omgang - som et fotballlag kun bestående av de som alltid blir valgt sist. Vi er elendig fotballlag.


På et tidspunkt måtte jeg fjerne barten igjen. Jeg klarer aldri å ha bart lenge - mest fordi jeg får så mye kattehår i den når jeg koser Rambo i magen med ansiktet. Her er jeg ute og spaserer med Tara og Fanny, forresten. Av samme prinsipp som nevnt ovenfor.


Jeg har husket å spise et par ganger også. Da drar jeg til Pancetta og kjøper verdens beste pizza. Jeg spiser alltid pizza med skinke og kjøttboller. Rambo liker den med tunfisk.


Etter å ha spist er det på tidé å være litt kreativ. Med «være litt kreativ» mener jeg for eksempel «smøre inn badet med blod for å ta noen kule Instagram-bilder». 

«Heisann, heisann, min gode venn! Fint vær i dag! Kan de smøre inn ryggen min med solkrem, montró?»


«Beklager så meget, kjære fru Olsen, men kunne de tenke dem å bli med meg hjem og se på skorpion-samlingen min?»


Eller å skrive rare ting på speilet med tusj. Alt for sosiale medier. Alt for å svekke min bånnløse samfunnsposisjon enda litt til. Jeg kommer aldri til å få meg dame ..


Over til noe helt annet: Jeg parkerte scooteren min ved Nationaltheateret her om dagen. 


Så var jeg ute hele dagen og lette etter butikker som selger Kappa. Jeg fant naturligvis ingen, og vendte tilbake til mitt kjære fremkomstmiddel. GJETT hva jeg hadde fått! (Du trenger ikke å gjette, egentlig. Bildet nedenfor forteller det i sin helhet.)


En parkeringsbot. På scooteren min. Begrunnet med at jeg hadde parkert på fortauet. HA-fuckings-LLO? Det er et sykkelstativ. Det skal stå sykler der. Det er ikke akkurat sånn at jeg har parkert flymaskinen min der.

For å vise min misnøye spiste jeg opp boten. Jeg har dessuten blitt anarkist. Detta sysstemet funnker ikke!

Hei, hei! Kan du se om jeg har fått parkeringsbot mellom tennene?


Etter å ha pusset tennene (og betalt boten) dro jeg ut på byen og så Yoguttene (de feteste rapperne i Norge) på Fisk og Vilt. Da konserten var ferdig fikk jeg låne en Yoguttene-maske - ble passivt narkotikaavhengig av den kraftige ecstacy-eimen som satt igjen i stoffet på masken - dro hjem til Rambo - sovnet med abstinenser. 


Våknet dagen etter - lette etter rambo - fant han i hagen. Han rullet rundt ute i hagen. Rambo er en rullekatt. 


Jeg synes Rambo er verdens søteste pusekatt. Jeg bruker store deler av dagen min til å se på han - og noen ganger prøve å være han. 

Det er viktig å prøve å forstå hvordan katten din har det. Dessuten tror jeg Rambo setter pris på det og.

På grunn av boten tør jeg ikke kjøre scooter til sentrum lenger. Heldigvis er jeg veldig glad i trikken også. Jeg er vel generelt glad i fremkomstmidler; midler som gjør at man ikke trenger å gå. Gå er kjedelig.


Jeg digger egentlig å gå, altså. Derfor jeg har fått meg gå-sko. Har du gå-sko?

For å hedre beina mine (digger at jeg har bein) dro jeg til min (betalte) venn Marius Meyer for en ukes tid siden. Han er blant Norges flinkeste tatovører.


Helt siden TCMN fikk den fine tatoveringen sin ville jeg også ha én. Hun er et stort forbilde for meg.


Jeg gjorde alt på ett session for å tøffe meg. (TCMN brukte minst to!) Så dro jeg hjem - spiste åtte smertestillende - drakk seksten øl - våknet dagen etter - vasket beinet - tøffet meg foran speilet i minst femten minutter. 


Etter femten minutter var ikke tatoveringen spennende lenger. Derfor har jeg nå fått bestilt meg en ny time for å kunne tøffe meg mer foran speilet. Jeg elsker å tøffe meg foran speilet. Det, og å rulle rundt på gulvet sammen med Rambo.

Her ser Rambo på tavoveringen for første gang. Jeg tror han likte den - det er jo tross alt han det er bilde av.

Jeg elsker albinotigeren min.

Jeg avslutter dette innlegget med gårsdagens hyggelige besøk (på Olsen, vel og merke) av Oma og fetteren min, Jonas.


For anledningen hadde jeg spart opp til en ny bart. Derav det kreative, på grensen til mystiske valget av tittel på innlegget. Det starter jo med en bart. Også ender det fankern meg med en bart, også.


God helg, penisfjes!

Funny Boys - Episode 0

I serien "Halvor klipper sammen og legger ut ting som ble filmet for lenge siden" har vi nå kommet til et par ting jeg filmet sammen med Alex og Anders i mars i år. Vi filmet en del korte sketsjer for å bruke det som formateksempler til en idé vi pitchet litt rundt på samme tid. Jeg kommer til å legge ut mer av det vi filmet i våres litt senere. Problemet mitt nå er bare det at macen min har gått i bakken og slått ut lyden. Jeg må derfor låne mac av kompiser for å få klippet. Ikke spesielt effektivt. Dersom noen vil gi meg penger til en ny mac (20.000 burde holde) er det bare å si fra! I mellomtiden kan dere sjekke ut filmen vår.



Litt kompisreklame: Min venn Abubakar Hussein (aka Abuhus) kommer med sitt eget program på NRK nett-TV til høsten. Sjekk ut traileren på serien hans nedenfor!



Vil også nevne at Anders sin låt "20.000" snart runder 20.000 visninger! Sjekk den ut og del den videre!



Låta ligger på Spotify og iTunes i tillegg. Jeg kommer tilbake med nye filmer og innlegg så snart sola forsvinner. Nå om dagen er jeg alt for opptatt med å drikke øl mens jeg ligger i koma på en flytebrygge Tjuvholmen. ZZZzzzz

Stockholmsyndromet

O-mothersniffing-K! På tide med litt hjemmesideinnleggsskribentering. **knekker fingrene mens jeg kremter litt**

I går skulle Fattern og jeg egentlig til Bergen for å se Neil Young. Derfor må det jo komme som en liten overraskelse for at vi nå befinner oss i Stockholm. Vi dro nemlig hit i stedet og det er akkurat så middelmådig crazy at jeg ikke ønsker å bruke ordet "crazy" for å beskrive det. Hadde vi dratt til Brazil eller månen kunne jeg kanskje kalt det for crazy, men det å dra til Sverige i stedet for Bergen er ikke crazy. Vi stopper å bruke det teite, engelske ordet nå. Det er ikke crazy å dra til Sverige. Det har det aldri vært. Folk må slutte å kalle Sverige-turer for crazy. Slutt med det. Dra til månen eller Brazil. Det er crazy. Sverige er ikke litt crazy engang. Det er chill. Ikke crazy. Slutt å si crazy. Vennnligst slutt. Jeg orker ikke den overdrevne ordbruken av sverige-turer lenger. Det er dritslitsomt.

**Ritalin-pause**

Grunnen til at vi dro til Stockholm er fordi Neil Young avlyste konserten sin i Bergen. Da bestemte vi oss for å ikke dra dit. Ikke fordi vi ikke liker Bergen, altså! Vi har ingenting mot Bergen. Faktum er at vi digger Bergen og har dratt dit ved flere anledninger selv uten Neil Young-konsert som alibi. Bergen er kjempefint. Digger Bergen. Fattern og jeg digger Bergen, og det er ikke crazy.

**Ritalin-pause**

Vi dro til Stockholm fordi veiene til Bergen er stengt og ingen av oss har vært i Stockholm på mange år. Jeg husker ikke at jeg har vært her før engang, og jeg husker helt seriøst min egen fødsel. Jeg husker både det, og at jeg fikk diagnosert personlighetsforstyrrelse som blant annet innebærer at jeg lyver veldig mye. Aldri stol på meg. ALDRI!!!

**Ritalin-pause**

Vi ankom Stockholm i går kveld, og sjekket inn på et hotell i utkanten av sentrum. Så dro vi og spiste kebab. Så dro vi tilbake til hotellet igjen og la oss for å sove. Jeg gir dag 1 i Stockholm terningkast 6.


I dag tok vi banen inn til sentrum i 12-tiden. Ikke at det bryr dere. Dere trenger virkelig ikke å vite nøyaktige klokkeslett for når jeg gjør ting. Ikke fordi jeg ikke ønsker å fortelle det, men dere har virkelig ingen bruk for den informasjonen. Det er altså ikke en frekkhet eller nedverdigelse ovenfor dere - tvert imot en personlig forståelse for at jeg ikke er spennende.

**Ritalin-pause**

Her er et bilde av meg på vei til banen. 


Her er et bilde av meg inne på selve banen.


Normalt sitter jeg alltid på venstre side for å få bedre oversikt over graffitien langs linja, men i Stockholm kjører banene i motsatt felt. Veldig rart. Ikke crazy, men rart. Jeg så ingenting. Men jeg sovna på banen, så det var sikkert derfor.

Vi gikk av på plassen der Olof Palme ble skutt. Det er markert med platen i bakken til venstre i bildet.


Jeg lurer på hva Olof Palme hadde tenkt om de nye sokkene mine dersom han hadde levd i dag. Han hadde sikkert spurt om hvor jeg har kjøpt de. Svaret er "internett" også hadde han ikke skjønt en dritt fordi han hadde vært enda gamlere enn Kåre Willoch. 

PS: Jeg vet at det heter "eldre", men "gamlere" er jo en mye morsommere måte å si det på. Jeg velger derfor å gå for den morsomme måten fremfor den "riktige" måten. Bare smak på ordene! "Eldre" er teit og kjedelig. "Gamlere" derimot; hysterisk morsomt og på grensen til crazy. 

Vi bevegde oss videre inn i sentrum. Her er Carlings. 


Carlings i Sverige er enda større enn i Norge og har enda mer tilbud. Det er helt sinnsykt. Vi gikk innom en tur og ble nesten overfalt av de klin gale Carlings-medarbeiderne. VI kom oss heldigvis ut med livet i behold denne gangen, men nå må vi snart lære; aldri gå inn på Carlings - det er farlig!

Vi stakk videre.

Fattern og jeg er begge historieinteresserte og dro ut til Djurgården for å se Vasaskipet som kantret og sank under jomfruturen i 1628.


Her er et tøft bilde av Vasaskipet og meg selv. Nesten så jeg vil kalle det for crazy, men det ville vært å overdrive. Det er ikke crazy.


Jeg anbefaler for øvrig alle å besøke Vasamuseet. Båten er virkelig en imponerende konstruksjon dersom man ser bort fra det lille uhellet som oppstod fordi hele båten ble bygget defekt og totalt ubrukelig til noe annet enn en kul museumsgjenstand 500 år senere.

Fra spøk til Halvor. Ute på Djurgården finner man også minnestedet etter Estonia-ulykken. En katastrofe som ligger oss litt nærmere i tid enn 1628. Anbefaler å lese litt om det også. Seriøse-Halvor speaking.


Da var Seriøse-Halvor er ferdig med å skrive om båtulykker. Nå skal han skrive om shopping. Jeg prøvde nemlig å shoppe litt i dag også. Det er fordi shopping fungerer som et substitut for en manglende/mangelfull personlighet.


Fant nesten ingenting, så kjøpte bare en caps, en Kappa-pikéskjorte og masse sokker - akkurat som da jeg var i Berlin. Jeg kjøper nesten bare sokker om dagen. Har nesten nitten sokker nå.

Etter den slitsomme shoppingen drakk jeg kaffe.


Satt litt på et gjerde.


Stod litt på en t-banestasjon.


Og så kom det tilfeldigvis en t-bane og da tok vi den likegjerne tilbake til hotellet. Vi hadde tilfeldigvis billett også.


Hjemme på hotellet (jeg kaller alle stedene jeg oppholder meg for hjemme) hjalp Fattern meg med å ta "dagens innkjøp"-bilder av meg i de nye klærne mine. I 2013 kan man nemlig ikke kjøpe klær uten å ta bilder av det etterpå. 

Dagens innkjøp. Sokker, caps og Kappa-piké.

PS: Underbuksa mi er gammel, men Fattern nektet å ta bilde av meg hvis jeg tok den av. Han mente det ville bli "litt rart". Du er rar, svarte jeg. Så lo vi på en sykt rar måte før vi begge ble helt stille. Lenge.

Nå tenker sikkert ... ingen av dere på hvorfor jeg har kjøpt en Kappa-piké. Det skal jeg forklare. Jeg er nemlig diagnosert med en rekke kjempemorsomme greier som gjør at jeg er nødt til ting. Nå har jeg bestemt meg for at Kappa er fett, og derfor jeg kjøpe Kappa-klær. Det selges ikke i Norge, og det finnes ingen kule Kappa-klær på Ebay fordi Kappa generelt sett produserer veldig mange stygge klær som gjør tvangstankene mine ekstra vanskelig å gjennomføre. Men jeg gir ikke opp, og da jeg fant denne råfete pikéen til 249 kroner på Intersport i Stockholm ble jeg veldig glad. Se så glad jeg er.


Nå ligger Fattern og jeg på hotellet og ser på gamle, norske filmer. Vi har lista opp Himmel og Helvete, Lasse og Geir, Dis, og selvsagt Dynasti. Dette blir en bra kveld. God natt.


PS: Nå kan det være at noen av dere ble litt skuffet over at jeg ikke skrev noe om det spennende, mystiske og mytiske fenomenet "Stockholmsyndromet" slik overskriften antydet. Beklager. La meg kompensere med dette bildet av noen søte frosker. 


De er søte, ikkesant? Ikke crazy, men søte. Det skal mye til for at frosker blir crazy. De er amfibier, liksom, og det er ingenting crazy med amfibier.

**Ritalin-pause**
**Overdose**
*Zzzz** 

Funny Boys (nesten) på Øyafestivalen

I dag fant Anders og jeg ut at vi ville på Øyafestivalen - Norges svar på en eller annen tilsvarende festival i for eksempel Sverige eller Danmark. Stemningen var på topp, og vi så frem til en herlig opplevelse på Øyafestival 2013 - Norges svar på Øyafestivalen 2012. Rock on!


Klassisk festivalstemning på trikken. Småbrisen, veldig godt kledd og med intensjon om å lage helt sykt bra stemning på Øyafestivalen. Man kan liksom ikke bo i Oslo uten å dra på Øyafestivalen.


Da jeg ikke trodde trikkestemningen kunne bli særlig bedre, så ble den nettopp det. På trikken fant jeg en drittøff caps som jeg ble nødt til å stjele.


Festival-swag (som jeg kaller det) tillater tullete plagg man ikke ville brukt ellers. Det er en av grunnene til at jeg elsker festival. Ikke at jeg ikke ville gått slik ellers, men ...


Capsen fungerte også veldig fin som skobeskytter. Det er veldig praktisk når man vil unngå å få skittent trikkeinteriør på skoene. 


Endelig nærmet vi oss. Øyafestivalen 2013 - gud, som vi gledet oss.


Her er en film som beskriver oppholdet vårt på Øyafestivalen. Se den før du skroller videre.



Etter å ha funnet ut vi ikke fikk komme inn uten billett gikk vi opp på gratisbroa samme med alle de kulturelt interesserte romfolkene. Vi var litt skuffet, men samtidig var det jo ingen grunn til at vi skulle stå oppført på en gratisliste - noe billettdamen i tillegg påstod at ikke eksisterte.

Jeg ville jo egentlig ikke på Øyafestivalen uansett. Sykt oppskrytt med sånne festivaler egentlig.


Nå sitter Anders og jeg hjemme og har vår egen festival. Briskeby-festivalen, heter den.


Alle som ikke er på Øyafestivalen er invitert. Det koster bare 10 000 kroner for billetten - man betaler i døra. (Funfact: Det er sånn jeg tjener penger.) Det kommer mange bra artister. Jeg skal synge noen sanger, Rambo skal mjaue litt og Anders spiller lufttrommer på nattklubben som åpner 23:30 inne på badet. (Koster 100 kroner ekstra.)

Torsdag kveld fra Horgans.

I går var jeg, etter en halvtimes overtalelse og grov køsniking, på innsiden av Horgans - Norges mest beryktede drittsted for wannabe-keege BI-folk. Verdigheten sank flere grader i det jeg gikk inn døren, med capsen dratt langt ned over ansiktet, med mine to venner. Vi var for øvrig en 33,3% Paradise Hotel-infiltrert trio. Det er derfor forslaget om Horgans kom opp i utgangspunktet. La oss ikke snakke mer om akkurat det. Alle unnskyldninger til side, så var jeg der. Jeg var på Horgans - stedet jeg kun har vært på dagtid for å spise hamburger. Den er faktisk ganske god.

Opplevelsen var som forventet. Horder av "pent kledde" drittfolk som har krøpet ut av prosecco-vorspielene sine for å jakte på kjønn. Det var omtrent umulig å komme seg bort til baren for å bestille seg en øl - så jeg unngikk det og fikk noen andre til å kjøpe for meg. Spandering er det eneste som er fint med slike steder, for det er svært viktig for disse menneskene at de blir oppfattet rike, selv om sannheten er at de har studiegjelden trøkket så langt inn i endetarmen at sykemelding fra jobben på Rimi må være grunnen til at de faktisk kan dra ut på en torsdag. Vi må nemlig ikke glemme at torsdag fortsatt er en hverdag. Disse menneskene burde ikke være ute og ødelegge hverdagskvelden for oss som fester i hverdagene, nettopp for å unngå denne bermen av drittfolk som før i tiden holdt den kjønnsykdomfremkallende festingen sin til fredager og lørdager. Eller "holde seg hjemme-dager" som jeg kaller det.

Med øl i hånd gjaldt det å finne seg et sted å sitte. Ikke så lett, for på dette stedet er guttevalpene sterkt representert, og de vil selvsagt ikke dele bord med flere menn enn overhodet nødvendig. Da snakker vi selvsagt kun nærmeste kompiser (som alle går likt kledd; Ralph Lauren og hva som helst fra Volt) som kan "wingman'e" hverandre slik de alle får seg noe fremmed kjøtt på kjøttet denne kvelden også. Disse menneskene får nemlig hooket opp, utrolig nok. Forskjellen mellom dem og "sånne som meg" er at de hooker opp med absolutt hva som helst, på bekostning av hva som helst. Å ta tak i tilfeldige jenter på Horgans og tørrpule dem inntil en vegg er helt greit. Å ringe til jenter - som de klarte å få nummeret til på Horgans ved en annen anledning - klokken 04:30 er også helt greit. For de ekle jentene også. ÆSJ!

Men tilbake til min situasjon. Jeg og mine to venner klarte omsider å presse oss ut i bakgården der en stygg DJ ingen har hørt om (ikledd Ralph Lauren og Volt-klær, selvsagt) spilte club-musikk (en forferdelig sjanger som burde kriminaliseres umiddelbart) mens han "steket" med hånda ut mot massene av ekle, kåte ungdommer - jeg holder hardt tilbake på nazi-referansene mine nå.

*Hold hodet kaldt, Halvor, du må få utløp for de vonde opplevelsene dine*

Jo, bakgården! Vi fant en liten plass der det var mulig å stå i fred. Når jeg sier "stå i fred" betyr det kun at vi ikke ble jokket på av klientellet som for øvrig drikker så mye at de ikke lenger ser forskjellen på mann og dame. Disse små plassene der man kan "stå i fred" vil selvsagt ikke dørvaktene ha noe av, og med en konstant tjue meter lang kø tok det ikke lang tid før den allerede klaustofobiske tettheten av konstant-ejakulerende smågutter ble enda tettere. Jeg slet helt seriøst med å puste, men det var nok mest fordi jeg er redd for at det er noe med luften på sånne steder som gjør at jeg også blir et forferdelig drittmenneske som kun vil drikke tyrker-shots og pule og aldri oppnå noe som helst positivt med livet enn ensomhet i et hav av selvbekreftende fyllesex.

Jeg skulle ønske at sammendraget mitt fra gårsdagen også innebar et dårlig forsøk på å sjekke opp en "Horigans-jente" men det stod desverre ikke verdigheten min til. For det første liker jeg ikke sånne jenter. For det andre står jeg ikke i kø for å snakke med jenter, og på steder som Horgans er det nærmest kølappsystem på de ekle nelly.com-kledde jentene som vanker der. Vi gjør det enkelt, og unngår krysning av de forskjellige "artene", ok?

Da gutta på Horgans begynte å sloss med hverandre fordi de hadde steket/hitlerhilset hverandre i ansiktet, forstod jeg at min tid var kommet. Jeg drakk opp ølet mitt, kavet meg gjennom massene, kom meg ut døra og stakk. En halvtime av livet mitt var borte for alltid, men jeg sitter igjen med erfaringen. Som dere sikkert forstår måtte jeg jo skrive om dette. Advare leserne mine mot å bli "slik". Dette handler nemlig ikke om festing, kjærlighet, vennskap eller å skape relasjoner i det hele tatt. Det handler om en morbid form for selvbekreftelse sydd inn i et liv av innestengt fylleangst som bare venter på å eksplodere. På et eller annet tidspunkt gjør den nemlig det.

Nå har jeg fått bekreftet myten min, og jeg vet med sikkerhet at det aldri blir en tur tilbake. Jeg vil ikke spise hamburger der engang - dette stedet skal ikke få mine penger. Kall meg for en hater, pessimist, hipster, whatever. Jeg elsker å feste hardt, jeg. Men dette er bare dritt, og nå slutter jeg å skrive om Horgans før jeg lobotomerer meg selv. RIP menneskeheten, og adjø.

#ENDELIGTIRSDAG

Husker noen av dere #EndeligTirsdag, livestream-showet til Runar og meg? #EndeligTirsdag bestod av én time med tull og fjas og ingenting hver eneste tirsdag første halvdelen av 2012. Vi gjorde det som et prøveprosjekt for å se om noen gadd å se på, og det var det faktisk ganske mange som gjorde. Vi la likevel livestream-ideen på hylla da vi selv syntes at det ble langt og kjedelige. Dessuten hadde vi ikke tid til å planlegge noe i forkant av innspillingene.

Jeg tror forresten at noe av det vi filmet ligger HER dersom det skulle være interessant for noen å se på.

Selv om vi ditchet livestream-ideen, så likte jeg likevel tanken om å gjøre #EndeligTirsdag om til jovialt dusteprogram, blottet for innhold, med kjente fjes og ølskåling. En klein søndag fikk vi derfor rigget til stua mi og filmet en pilot. Spontant, uten planlegging, i bakrus og med masse flaks fikk vi tak på kamerafolk og en gjeng kjentfolk som måtte stå ute på verandaen og vente på tur for å bli "intervjuet" av Norges dårligste journalist; Halvor Harsem. Resultatet av dette kan dere se her:



Materiellet er altså filmet for et år siden, men ble aldri redigert sammen. Vi la ideen på hylla og påstartet 150 andre prosjekter i stedet. Jeg synes likevel at #EndeligTirsdag har et fint utgangspunkt, og brukte derfor gårsdagen på å klippe det sammen. Piloten er aldri blitt vist for noen før, håper dere synes det er OK.

Slottsfjell 2013

Slottsfjell var for øvrig en kul festival - problemet (husk: det er ALLTID et problem) var at vi fikk vite at vi skulle dit kun to dager før det begynte, og fikk dermed ikke mulighet til å booke oss et sted å bo. Naive som vi er dro vi likevel i håp om at det "kom til å ordne seg" noe vi angret på så raskt vi kom frem. "Det ordner seg" er for øvrig den dummeste tingen et menneske kan si. Nei, det ordner seg aldri. Problemer løses ved at du tar initiativ og fikser det. Ingenting ordner seg ut av det blå. OK???

Dette er første dagen i Tønsberg. Vi sitter på en partybåt og drikker noe jeg ikke har smakt siden jeg var 15; vodka med Fanta Exotic. Jeg hatet livet mitt og ville hjem.


Med "vi" mener jeg selvsagt Abu, Anders og Tara. Eller "gjengen" som vi kaller oss - basert på at vi er en gjeng. De er i hvert fall det. Jeg prøver å være med.


Første natten sov vi i kjelleren til Tara, i Stokke, et fantastisk sted mine barn aldri skal vokse opp.


Men det var kult å se hjemmet til Tara. Vi hilste på foreldrene hennes, drakk te og jammet med alle instrumentene Iranske familier ofte besitter.


Dagen derpå fikk vi en guidet sightseeing gjennom nabolaget til Tara. Det var et helt vanlig nabolag. Sykt fett.


Med blandede følelser tok vi den hvite bussen fra Stokke og inn til Tønsberg igjen. "Blandede følelser" fordi bussen er billigere i Vestfold enn Oslo.


I Tønsberg fant vi en død babysvane. Den var dritsøt, så jeg tok puttet den i sekken for å ta den med meg hjem.


Første konserten vi var på. Jeg husker ikke hvem det var som spilte eller hvordan konserten var.


Jeg husker ingenting av hva vi gjorde ellers denne dagen - jeg var alt for opptatt med å finne ut om jeg ville dra hjem eller stresse en dag til med å finne ut hvor jeg kunne bo. I tillegg bli hjernen min konstant påminnet den grusomme bryggekulturen i Tønsberg. Vi gikk og spiste pizza. Alt kan løses med pizza. Andre verdenskrig ble løst enkelt med en pizza fra Pancetta, faktisk.


Vi ble enige om å prøve én dag til på festivalen og ta støyten med soveplass på et tidspunkt der alkoholen bestemmer. En ganske OK løsning å velge dersom man er en 100% uselvstendig, alkoholisert boms uten jobb eller tiltak til å skaffe seg én.


Jeg er for øvrig glad jeg ble igjen. Karpe Diem-konserten siste dagen var helt fantastisk (selv om Slottsfjell kryr av respektløse, dritings drittunger som ikke forstår hvordan man oppfører seg på konsert) og vi klarte alle å finne et sted å sove. 


Søndag: Alle hadde en forferdelig dag basert på at vi fant oss sted å sove på verst mulig, alkoholfremkalte måte. Selv måtte jeg plukke flått ut av skrittet da jeg endelig ankom den kjære leiligheten min på Briskeby mens de to andre gutta måtte i avhør hos barnevernet. Vi var alle enige om at bussturen hjem var vond som et langt år - jeg var i det minste fornøyd med den døde babysvanen som lå gjemt trygt i bagasjen, og gledet meg til å henge den opp på en spiker hjemme i gangen.

Utrolig nok, tross tidenes verste loffehelg, klarte vi å snekre sammen en film fra oppholdet på Slottsfjell. Den kan du se her, og vi setter stor pris på om du vil dele den videre. Sjekk ut kanalen vår på YouTube HER.



Var du på Slottsfjell? Har du fått flått i skrittet før? Skal vi lage barn sammen?

LIFEOFNORWAY

Her om dagen var jeg ute med kusina mi, fetteren min + metalvennene til fetteren min. De har en videoblogggreie gående på YouTube (sjekk HER) som jeg ble en del av denne kvelden. Det hadde jeg egentlig glemt. 



Hva synes dere om engelsken min? Jeg synes den kommer seg.

Rambo, bryllup, Chatroulette, Stavanger, Hove, bart og "kontoret".

Dagen har gått bort til konstant angst for Rambo som hadde sin første tur "på utsiden" i dag. Jeg fant han litt før 22.00 etter en leterunde rundt blokka.









Med katt på plass kan Halvor puste lettet ut. Ikke at det er så lett med hjertet i halsen, men hodet har roet seg litt i hvert fall. Så tenkte jeg å lage et innlegg om den siste tiden i alle fall. Man må jo pumpe liv i kadaveret og oppdatere hjemmesia, si'! Jeg prøver, jeg:

Jeg har vært i bryllup i Kristiansand!


"Dessverre" var det ikke Linnéa og jeg som skulle gifte oss denne gangen, men Øystein og Christine som jeg er sikker på at en del av dere vet hvem er. Jeg gråt masse fordi jeg er et sentimentalt vrak, og det hele var veldig kult og gøy og fint og jeg fikk lyst til å gifte meg selv. Kanskje med Linnéa.

Jeg fikk bare vært i Kristiansand én dag, men rakk å forstå at byen er mektig dominert av religion og narkotika - altså ikke noe for meg. Her er uansett min imitasjon av domkirken. Hva synes dere om den?


Så dro jeg hjem til Oslo. Fine, stygge, heroinhovedstaden <3

Jeg elsker Oslo om sommeren - forsøker å holde meg mest mulig utendørs, og er veldig glad for at "Sosseholmen" har investert i den lille flytebrygga helt ytterst - forbi Astrup Fearnley-museet. Jeg er der vel litt for mye, men det er så vann(ohoi!)vittig deilig å henge ut der. Skulle virkelig ikke tro at det ligger midt i sentrum. Ting jeg har konsumert på der hittil i år: Milkshake, iskrem, kaffe, øl, øl, øl, øl, øl , øl + øl. Og øl. Nam, nam, liker øl.


Sola, Sosseholmen og alt ølet hemmer produksjonskapasiteten min hjemme en god del da, men det er kanskje likegreit. Det eneste jeg gjør når jeg er hjemme er uansett bare å lage masse idiotiske Vines - som her; min imitasjon av Scatman. Hva synes dere om den?


Jo, også har jeg fått helt dilla på Chatroulette! Fire år for seint, men det er gøy likevel. Jeg har herved blitt imun mot å se andre menn onanere. Når det er sagt vil jeg gjerne skyte inn at nevnte aktivitet ikke er hva jeg bedriver når jeg er pålogget. Tvert imot synes jeg det er ganske morsomt å tulle litt med de som gjør det. På med BH, tease runkegutta litt med nærbilder av "puppene", og så gi dem en skjeggete overraskelse:

HEI, HEI, RUNK TIL MEG!


Noen ganger møter man jo noen av dere også, da. 

Jeg har enda ikke kommet med god forklaring på hvorfor jeg sitter halvnaken med BH på Chatroulette. Håper dere jeg har truffet på forstår det nå. Dessuten er jeg jo faktisk ikke helt frisk. Det har jeg papirer på fra legen!

Ironisk nok er det JEG som blir kastet ut, og ikke runkejugend som sitter der inne og napper løken til jenter alá de ovenfor som garantert ikke er gamle nok til å .. eeh, bli .. eeh, brukt på den måten. 

Heldigvis er jeg inne igjen nå, så vi skal ikke se bort fra at det blir en liten tur på CR (det heter CR på Chatroulette-lingo) i løpet av natten. Beware runketryner!

Jeg og Anders trengte no.. Sorry, men det heter Anders og jeg, er du helt dum Halvor? Nei, jeg skrev feil bare, samma det? NEI, IKKE BLI EN IGNORANT KUKK, SKRIV RIKTIG DIN BOMS!!! Okokok, slapp av! Ta pilla di. OK! Deal? Ja, deal. OK. Du er stygg. Jeg hater deg.)

Kremt..

Anders og jeg (takk) trengte noen dager offline før vi skulle til Hovefestivalen, og stakk til Stavanger. 


Det skjedde det ikke så veldig mye, egentlig. Vi drakk masse øl og jeg ble kjempesyk (fysisk + litt i hjernen) og mistet stemmen. Jeg gjorde en imitasjon av sverd i fjell, da. Likte dere den?

Jeg skrev om Stavanger tidligere også. Trykk HER dersom du har interesse av å lese det. Dersom du ikke har den interessen skal du få lov til å droppe det. Vi lever i en fri verden, gjør vi ikke?

Så reiste vi avgårde mot Hovefestivalen. Jeg skulle jo, mot alle odds, tilbake dit i år for å lage YouTube-tullefilmer der på vegne av "Funny Boys". På veien stanset vi innom Mones Feriesenter for å ta bilde med noen tøffe motorsykler.


Hovefestivalen var en OK opplevelse i år. Vi bodde på hytte, var ute og filmet mesteparten av tiden, og jeg satt oppe hele natten og klippet sammen det vi hadde filmet. Med andre ord opplevde jeg nesten ingenting, og det var egentlig helt greit basert på min egen opplevelse fra teltcampingen min i fjor. Jeg har fått tilbakemeldinger på at noen av dere synes det er rart at jeg dro tilbake i år. Jeg har et enkelt svar dere: HERREJESUS, BRY DERE LITT MINDRE OM HVA JEG GJØR! Jeg har full kontroll på hva jeg selv orker, ikke orker, står for og ikke står for. Hovefestivalen er helt supert dersom man er 16. For meg funket det fint i en hytte isolert fra omverden med nok av ting å sette fingra i. Sånn, slutt å mas på meg. La meg værra friiiiii!


Filmene vi lagde finner dere bak i arkivet - eller HER.

Så kom jeg hjem igjen - til fasiliteter som for eksempel den geniale oppfinnelsen "speil" - og skjønte at skjeggprosjektet mitt var et dødt løp. Jeg bestemte meg for å føde frem en ny bart i stedet. Si gjerne hallo til den nye barten min. Den skal få leve i cirka én uke.


Ulempen med bart er at majonesen setter seg fast i den når jeg skal spise snitter. Nå er det sikkert en del av dere som gjerne vil påpeke at det er smartere å ha majonesen under laksen på snittene for å unngå nettopp dette problemet, men dette er sånn jeg lager snitter, så kan dere gjøre det på den supersmarte måten deres sjæl. 


Avslutningsvis vil jeg fortelle at vi (Anders, Alexander og meg selv) har fått nøkkel til et kontorlokale. Natt&Dag sitt, for øvrig. Vi har ikke en egen kontorplass der, men vi har nøkkel dit og kan henge rundt. Dessuten kan vi si at "vi skal på kontoret" og det høres jo veldig kult ut på trikken og sånn. Vi har for øvrig ingenting å gjøre der bortsett fra å snakke om at vi skal dit mens vi kjører trikk, men det er fett å ha nøkkel til et kontorlokale. Det ligger midt på Oslo S, så hittil har vi bare stått i vinduet og sett på rare narkomane folk som gjør rare narkomaneting.


Nå skal jeg sove. Jeg må bare en liten tur på CR først - i fem timer eller noe. Natta bithes.

Jeg finner ikke Rambo.

Jeg våknet i dag til et vanvittig rot både inni- og utenfor kraniet mitt. Dette er en av de dagene. Surredagene der alt er galt. Jeg skjønner det med en gang. Jeg har alkoholånde, det sover folk rundt i leiligheten min, og det går ikke an å gå noen steder uten å tråkke på brukte klær, tomgods, matrester, plastikkposer og karnevalmasker som ble innkjøpt i desperasjon under et tidligere møte med virkeligheten. Men ok; å rydde er ikke akkurat noe man trenger en mastergrad for å få til. Og alle mailene som venter, filmene som skal klippes, tegningene som skal tegnes (har ikke glemt dere!), maten som skal spises og alle tingene som må organiseres kan enkelt la seg gjøre dersom jeg bare klarer å konsentrere. Hvor skal jeg begynne? Jo, jeg må finne Rambo og kose litt med han først. Den myke, hvite kroppen som strekker seg til alle retninger når jeg kiler han på magen.

Hvor er han?

Shit! Rambo våkner alltid ved siden av meg om morgenen. Nå er han borte. 

Jeg går ut på verandaen for å se etter han. Han ligger ikke i busken sin. Jeg strekker meg utfor verandaen, over til naboene ... Tankene begynner å spinne. Har noen stjålet pusen min om natten? Det må ha vært al-qaida i så fall. De skal sikkert selge han for å få råd til bomber.

Slapp av, Halvor. Nå skyver du de faktiske problemene dine over på en ikkeeksisterende problemstilling. Rambo har nok av plass å gjemme seg bort på utendørs - han har tilogmed lagt igjen en gave til deg. En kjøttmeis uten hode, vær så god!

Ok. Pus har sikkert gjemt seg bak hagemøblene til en av naboene og leker med hodet til den døde kjøttmeisen. Jeg burde fokusere på å kaste ut de sovende gjestene mine, rydde kåken og få satt på plass det skakkkjørte livet mitt en gang for alle. 

Men jeg finner ikke Rambo. Og jeg trenger han nå! Jeg klarer ikke starte dagen min uten å vite at han har det bra. 

Jeg tar en sjefsavgjørelse og stikker ned på "kontoret" (jeg får sitte litt rundt på kontorene til Natt&Dag om dagen - vet egentlig ikke helt hvorfor) for å svare på mailene mine. Noen av de har jo ventet ganske lenge på svar også. Rundt mars-april omtrent. Mener å huske at noen av dem handlet om betalte samarbeid - det er vel kanskje en idé å svare snart.

Nå sitter jeg på "kontoret". Jeg kaller det bare "kontoret" fordi jeg sitter på gulvet ved siden av pappavfallet. Jeg drar hit bare for å komme ut av rotet i leiligheten min - der har jeg ikke plass til å sitte på gulvet engang. Så sitter jeg er. På gulvet. Har prøvd å svare på noen mail, men det går ikke. Jeg tenker bare på Rambo. Jeg må dra hjem å finne han. Han ligger sikkert under noen klær og sover, bare. Stappmett på grunn av alle kjøttmeishodene han har stappet i seg til frokost. Men jeg må finne han. Jeg må vite at han har det bra. 

Jeg er så utrolig glad i katten min. Han er verdens peneste raring og noe av det viktigste i livet mitt.













Livet mitt består av 100 løse tråder som jeg konstant må jobbe for å ikke miste kontrollen på. Det er vanskelig med tanke på at jeg ikke klarer å rydde engang. Men Rambo er ingen løs tråd. Han og jeg er bestevenner, og det er nok mye av grunnen til at han er såpass viktig for meg. Jeg går innom dyrebutikken på veien for å kjøpe hundegodteri til han. Det er det beste han vet. Kan rydde og sende kjedelige mailer i morgen. Nå må jeg finne Rambo.

22:00 OPPDATERING: 

Etter en leterunde nå på kvelden hørte jeg endelig noen velkjente mjau da jeg psss'et for harde livet rundt blokka mi. Jeg fikk sirklet inn mjauene og til slutt stakk et velkjent ansikt. Med andre ord: Rambo er tilbake og Halvor er et lettet nervevrak etter å ha smakt på følelsen av å miste bestevennen sin. Det virket ikke som han likte "livet på utsiden" særlig godt, og jeg tror han har gjemt seg mesteparten av tiden. Her er bilde etter det som kan omtales som en liten redningsaksjon.


Vi er begge takknemlige for at så mange har brydd seg. Takk for dere. Verdens fineste hjemmesidelesere!

Funny Boys på Hove - Siste dag

Mange etterspør filmene våres - det er gøy å høre at dere liker dem! Her er siste filmen vi klarte å sy sammen på Tromøy i år. Siste dagen vår på Hove gikk i vasken og vi sitter igjen med et sort hull av hva som skjedde. Fylla har skylda? Gjelder det også dersom man ender opp med å ligge med vennene sine? Vi anbefaler Gul Farris og Urge til alle dere unge, lovende. Dere vil ikke bli som oss.

Sorry at filmen kom litt seint, men det er jeg som klipper alt og jeg har vært dårlig etter mange dager (uker... år) på rad med høyt nivå på alkoholkonsumeringen. Skal skjerpe meg! Husk å følge Funny Boys-bloggen!

Intervju med 730.no

Min drømmefestival består av 80-tallsmusikk og masse søte dyr. Sjekk ut intervjuet 730.no har gjort med meg!



Det er intervju med meg i Hoveposten i dag også. Dette skal bli den nye greia mi. Stille opp i masse intervjuer. Noen som vil intervjue meg? VG? Budstikka? New York Times? Salangen Nyheter?

Bestevenner i Stavanger

Som dere kanskje har fått med dere skal jeg til Hove igjen i år for å lage litt tull og tøys med Anders og Alexander, men før vi drar til dit ville Anders ta en tur hjem til Stavanger for å treffe familien sin og sånt. Siden jeg bare bomser rundt uansett bestemte jeg meg for å bli med. Jeg vet ikke om Anders synes det var en god idé, men jeg ga han egentlig ikke noe valg. Jeg er faktisk ikke så verst når det kommer til retorikk og hersketeknikk. Det var litt sånn:

Anders: Jeg skal til Stavanger før Hove og få meg noen dager med familie og gamle venner, jeg!
Halvor: Jeg blir med!
Anders: Tenkte jo egentlig å ... møte familien min og sånn, da. Og gamle venner. De gode gamle, vet du.
Halvor: Kult! Gleder meg til å møte dem. 
Anders: ...
Halvor: Sånn, nå har jeg bestilt flybilletter til begge to! Jeg kan spandere på deg. Eller Fattern, da. Fattern spanderer alltid på de som orker å være med meg. YES! Anders! Nå kan vi endelig bli bestevenner! WOOOHOOO! Hva skal vi gjøre først? Skal vi se på rare sverdene? Og så leke parkour ved oljemuseet? Og så kan vi drikke øl i lysstripa og wingman'e hverandre! JA! Jeg spanderer! (Eller Fattern, da.)
Anders: ...
Jeg må forresten lage innlegg om turen sånn at Fattern ser at vi faktisk er venner! DETTE BLIR SÅ BRA!
Anders: ...

Jeg lagde en jovial Vine-film idet vi ankom Sola Lufthavn i går - for å etablere den gode stemningen som oppstår når to bestevenner er på ferie sammen.

Jeg fikk med meg Anders ut på byen i Stavanger i går, og det var helt OK. Anders prøvde å sjekke opp jenter - og jeg prøvde å wingman'e han samtidig ved å klatre på han for å vise hvor sterk han er. Det endte med at vi gikk sammen hjem igjen til Anders. Alene. Skikkelig bestevenner-ting å gjøre, liksom. Jeg fortalte Anders en del av livshistorien min på veien. Han digga det, tror jeg, for han prøvde hele veien å ringe til forskjellige folk for å fortelle dem om den fantastiske oppveksten min - tror jeg.

I dag våknet jeg opp sånn her - med pustevansker. 


Så satt jeg meg på do for å ... bare sitte der. Jeg måtte egentlig ikke på do, men jeg liker å sette meg på do for å slappe av litt noen ganger. Og når man har sittet der lenge, så hender det at man må på do uansett, og da slipper man å reise seg fra sofaen for å gå på do - nettopp fordi man allerede er der. Dritsmart! (Vennligst ring ordspillpolitiet.)


Så gikk jeg ut i stuen der Anders allerede satt og jobbet med EPen vi snart gir ut. 


Det er helt sant faktisk. Vi lager en EP som heter Groovy Summer Tunes med sterke låter som Pop Antibacen og Blackout.


Anders er veldig konsentrert når han jobber. Med andre ord besitter han to kvaliteter jeg mangler; konsentrasjon og jobb. Jeg har mest lyst til å leke og tulle og være enda mer bestevenner, men fikk ikke så mye respons da jeg prøvde å få oppmerksomhet.

Halvor: Hei, hei Anders! God morgen! Blir du med å løpe om kapp? Eller bake en tøysekake med tulleingredienser?


Anders: ...


Så fortalte jeg Anders en Svensken, Dansken og Nordmannen-vits (de beste vitsene jeg vet om).


Anders digget det også.


Jeg syntes Anders så litt bleik og sliten ut - sikkert fordi jeg helte sprit i ølen hans uten at han merket det i går. Derfor tenkte jeg å synge noen av yndlingssangene mine for han.


Etter å ha sunget refrengene (husker alltid bare refrengene) og nynnet versene på 47 sanger begynte Anders endelig å kvikne til litt.


Yes, tenkte jeg, endelig kan vi finne på no gøy! 

Anders, se på meg, jeg står her på denne rare stolen!


Se på meg, Anders! Jeg er Gollum fra den rare filmen med alle dvergene! Se nå, jeg tar datamusen din sånn at ikke du kan jobbe mer på den teite datamaskinen din!


Jeg sitter under bordet, jeg, Anders! Blir du med å lage hytte under bordet, Anders?


Se på meg, jeg leker skyskraper! Blir du med å klatre på meg og leke King Kong? Jeg digger gorillaer, forresten, Anders! Digger du Gorillaer?


Gjemsel - ser du meg? Blir du med å leke sisten etter at vi har lekt gjemsel? Blir du med å danse Gangnam Style?


Kjedelig. Jeg vil se på sverd og kjøpe iskrem på brygga. Hva som helst. Jeg har ikke konsentrasjon til å sitte inne her nå. Jeg vil lære meg å fly eller noe. Eller klatre i trær. HALLO!?


Anders må ha røyka sokkene sine eller noe. Null respons. Håper du setter over penger alikevel, Fattern! Vi ER bestevenner - jeg lover! Hvis jeg får penger til å sjenke Anders i dag også, så kanskje jeg kan få han til å skrive under på en kontrakt der det står at vi er venner og at Anders synes jeg er kul.


Ok, nå sa Anders til meg at han straks er ferdig med å mikse sangene til EPen vår. Jeg sparkesykler litt rundt imens.


Og DER var han endelig ferdig, så nå stikker vi. Vi skal opp og henge på Amfi. Eller kaste fiskesprett. Eller freakeløpe gjennom Stavanger sentrum mens vi skremmer duer og fniser og kaster muffins på hverandre. Det vil i hvert fall jeg! Er du med på det eller, Anders?

Anders: ... 

Yes! Bestevenner! Har du en bestevenn? 

Halvor på fin restaurant

Jeg er en sånn fyr som ikke kan noen ting om mat bortsett fra at man skal putte det i munnen, tygge, svelge, fordøye, og ... ja, du skjønner hvor jeg vil hen. Mat er ikke innenfor mitt interessefelt, og det er naturligvis også grunnen til at jeg ser ut som en pinne. Derfor synes jeg det var ekstra kult å bli invitert med på fancy restaurant av en kompis av meg som heter Danske-Christian og er dansk. Det er fett å ha danske kompiser. Alle burde ha noen danske kompiser.

Grunnen til at jeg ble invitert på restaurant er fordi Danske-Christian ønsket å lære meg hvordan man spiser på pen restaurant - og med sine mange år i restaurantbransjen er han definitivt rette mannen for denne jobben. Vi dro til Mares som ligger nederst i Skovveien - rett ved Hassan og Den Dama - der en av Danske-Christians gamle venner og restaurantbusinesspartnere styrer skuta. Jeg husker lokalene til Mares fra jeg var yngre. Da var det en italiensk spagettirestaurant som lå der, og jeg og Fattern pleide å spise der før jeg skulle i konformasjonsundervisning på Sagene. Vi kalte restauanten for "Kinesern" for det jobbet bare kinesere der. Herregud, jeg begynner å bli en sånn nostalgijunkie som bare snakker om gamledager. Sorry. Og nå ramlet jeg helt vekk fra hva innlegget handlet om, HERREGUD HVORFOR MÅ JEG VÆRRA SÅ SJUKT DISTRÉ!!??

Fancy mat. Kom igjen, Halvor, dette klarer du!

Dette er Danske-Christians restauranteiervenn med Norges kuleste italienernavn; Luciano. 

Som dere kanskje forstår er det menyen Luciano holder foran meg på bildet. Jeg forstod ikke så mye av det (kan bare matord som "pizza", "burger" og "Halvors spesialspagetti") og ba Luciano velge for meg.

Først fikk vi bittesmå brødskiver som vi dyppet i forskjellige oljer. Mye morsommere enn de kjedelige brødskivene jeg spiser til frokost med kjedelig smør og salami. 


Nam, nam. Sånn ser jeg ut når jeg spiser. Litt slapp i ansiktet, men det er fordi jeg ikke klarer å multitaske flere muskler og ledd på en gang.


Dette er Danske-Christian. Mens vi ventet på maten lærte han meg hvordan man snurrer vin rundt i glasset for å få en bedre smak i munnen. Danske-Christian er veldig flink til å snurre vin. Jeg var ikke så verst til å være nybegynner.


Så fikk vi en forrett. Det var så godt at jeg spiste opp før jeg rakk å ta bildet av maten - men den så veldig .. kreativ ut. 

Jeg vet ikke hva den kreative maten var laget av, men det definitivt mat - og det smakte bedre enn Halvors spesialspagetti.

Så fikk vi kamsjell med masse grønne ting. Jeg er en sånn som egentlig ikke liker grønn mat, men dette funket overraskende bra selv for meg. Jeg husket å ta bildet også - mest for å kunne vise Fattern at jeg har spist grønn mat helt på egen hånd.


Se Fattern! Se hvilken farge det er på maten jeg har puttet i munnen! Det er grønt! GRØNT!!!


Sniff, sniff. Mares har sin egen vin. Jeg kan ikke så mye om vin heller (jeg kan egentlig ingenting om noenting) men sniffet og sa at det luktet ekstraordinært og mye bedre enn dunkvinen jeg pleier å kjøpe. Det stemmer jo helt sikkert, jeg sa det nok mest for å tøffe meg. 

Legg merke til at jeg har prøvd å stelle håret. Har ikke sjangs. Håret skal bort, men jeg SKAL klare å få langt hår først - det vil si at jeg må komme meg gjennom en vinter til. Men det er tungt, kjære bødre og søstre. Det er tungt.

Ny mat! Gåselever og gås og sånn. Aldri spist det før. Jeg vokste opp med Fattern og vi spiste bare fiskepinner. Gåselever smaker bedre enn fiskepinner.

Maten på fancy restauranter ser så mye penere ut enn mat fra ikke-fancy steder. Kebab for eksempel. Jeg har jo en estetiker i meg, og prøvde å pynte maten litt ekstra - mest for å tøffe meg for Danske-Christian og Luciano.

Til dessert fikk vi ost. Jeg forestilte meg at vi skulle få en toast eller noe sånt, men så kom de med dette brettet. 


Jeg vet ikke med dere, men der jeg kommer fra (Huldreveien i Asker) ser ost slik ut.


Danske-Christian og Luciano fortalte meg masse om de rare ostene. Det var veldig spennende, selv om jeg ikke husker så mye. Så spiste vi ostene, én etter én, og det smakte faktisk så godt at jeg måtte ringe Fattern og fortelle han om opplevelsen. Jeg ringer Fattern hver gang jeg opplever et eller annet. Omtrent hundre ganger om dag.. i timen.

Så fikk vi kaffe, og drakk opp vinen. Det vil si: Jeg drakk opp vinen. Mens Danske-Christian var på do.


Voi, voi! Vin er så gøy. Når man drikker vin begynner man å gå litt sånn her. 

Men jeg gikk litt bøyd den andre veien også, da.

Alt i alt: Det var en stor opplevelse for meg å spise fancy mat på fancy restaurant. Det smakte mye bedre enn Dr. Oetker til og med! Ikke kosta det skjorta heller - selv om jeg riktig nok lurte Danske-Christian til å betale. Jeg har for øvrig bare tre skjorter. 

Sjekk ut Mares i Skovveien. Inviter meg gjerne med dit (av medlidenhet om så). Det er veldig viktig å spise - hvis ikke kan man faktisk dø. Det har jeg lært av av Fattern.

Briskeby, pannebånd, dagsfylla og kattepusen min.

BOOM! En hektisk måned er over, uten at jeg helt forstår hvorfor den har vært hektisk. Jeg gjør det samme som jeg alltid gjør; surrer rundt i Halvor-bobla (leiligheten min) på jakt etter et liv i verdighet og selvrespekt. Jeg vet jo at det aldri kommer til å skje, men LA MEG FÅ LEVE I ILLUSJONEN DA!!!


Det er klart; jeg prøver jo å holde meg i form - eller skape en illusjon av at jeg holder meg i form. Som på dette bildet. Det er jo bare løgn. Jeg har aldri i mitt liv spilt tennis, og kommer aldri til å gjøre det.


Jeg er usunn, utrent og umotivert. Det nærmeste jeg kommer friluft og mosjon er når jeg rydder i hagen - noe jeg gjør tre ganger i året fordi styrelederen i sameiet tvinger meg til det.


Jeg kom meg hjem til Asker en tur da. For å se lillebroren min i 17. mai-toget, spise litt skikkelig mat og gråte over livet mitt i fanget til Fattern som også gråter over livet mitt. Men det er veldig koselig hjemme i Asker nå faktisk, for Fattern har kjøpt seg hund! Det er til og med @enlabrador. Lanah heter hun(d).


Jeg er så utrolig glad i dyr. Nalah er intet unntak. Dette er første gangen vi møtes. 


I år var jeg for først gang og så barnetoget i Asker siden jeg selv gikk i samme toget. Det var nostalgisk og se både fanen (som jeg selv bærte på 17. mai for ... 14 år siden) og rektor Bjørn Erik som står til høyre i bildet.


Bjørn Erik! Om du leser dette, så må du ikke tenke på å ta noen ansvarsrolle for at jeg har blitt litt koko. Dersom du husker meg, så husker du meg mest sansynlig som litt koko i alle fall - for det har jeg alltid vært. Hagaløkka skole var gode år - den beste dagen i mitt liv var da vi fikk lov til å tusje ned hele skolen fordi den skulle pusses opp. Takk for at du ga meg det minnet, Bjørniss (som jeg kaller deg fra nå av.)

Jeg husker til og med han som var rektor før Bjørn Erik også, men det blir så fjernt å lese for dere som kommer fra alle andre steder enn Borgen i Asker at det dropper jeg å skrive mer om. Dette er hjemmesiden for mindreverdige, ikke nostalgibloggen for barneskoler i Asker. Vi går videre.

Fattern og meg foran barnetoget. Han ser kanskje litt grå ut på sidene, men det er faktisk bare solen som treffer den tykke, mørke manken hans. I vår familie godtar vi ingen annen forklaring enn det.


Mamma og meg. Jeg har ikke eksakte tall, men jeg vil anta at det finnes omlag 2000 bilder av meg foran denne steinen. Og det skal bli flere. Jeg har vokst opp til å feire alle former som merkedager her.


Så hoppet jeg på scooteren og kjørte inn til byen for å møte Pål og Anders. Og Rambo selvsagt.




Det er ikke så mye mer å si om 17. mai egentlig. Vi feiret dagen slik nordmenn flest og drakk oss sanseløst dritings, sovnet i en grøft og våknet opp to dager senere på sykehus.

Vi skipper videre. Jeg har veldig sansen for denne formen for hjalmaring. Bloggere pusher ut innlegg om alt de gjør hele dagen - jeg oppsummerer. Og likevel er det de som tjener penger. Verden er ond. Det synes Alexander og Anders også - det er derfor vi sitter alt for mye på Olsen og diskuterer rettferd samt ideer til nye filmer vi kan lage sammen.


Dere må følge med på siden vår, da: FUNNYBOYS liksom. Ikke fordi vi er så funny, men vi er definitivt boys - bortsett fra Alex. Følg med, så får dere oppdateringer på nye ting vi gjør.

Olsen (en del av leiligheten min i praksis) er en bra plass for øvrig. Dersom jeg på død og liv skal møte mennesker, så tar jeg det heller der enn å invitere dem med hjem til søppeldynga jeg bor i. Sånn som her; med Dennis. Konge fyr som alle må følge med på.


Dennis og jeg jobber for å få inn pannebånd på trendlista igjen. Pannebånd er mektig undervurdert i dagens samfunn, og ble i sin tid dyttet vekk fra hyllene på en kynisk måte av de falske, rosa pannebåndene som Bærumskeegene begynte med på midten av 2000-tallet. Vår jobb med å få pannebånd inn i samfunnet kan faktisk karakteriseres som en hjertesak mot et bittelite klesplagg som aldri har såret noen - kun jobbet med å holde hår, svette og hjerne på plass.

Jeg vil anbefale alle å kjøpe bannebånd på Ebay (helst fra FILA) og legge ut instagrambilder av pannebåndet med hashtagene: #pannebånd4ever #dagenspannebånd og selvsagt #halvorerkul som er min egen hashtag!


Med mange nok pannebånd trenger man ikke å kjøpe luer lenger. Med andre ord er det både kult - og praktisk.


Så fikk jeg og de andre gutta endelig ut fingeren og gjennomførte en av filmideene våres. Ikke uten komplikasjoner, selvsagt - vi gjør jo ALT selv. Ideen med filmen var å tøyse med sommerdance/Paradise Hotel-trendene, og vi fikk selvsagt god og passende hjelp med på laget. 

Jeg tror bygdegutten drakk en million enheter og hadde den beste dagen i sitt liv - mens Anders, Alex og meg selv fikk oppleve hvordan det er å være ... "sånn" en hel dag.

Med "sånn" mener jeg sånn som dette.


Legg merke til at jeg ser ut som en alien når jeg spiller karakteren "Heff", mens Alexander ser ut som han alltid gjør. 


Her er resultatet av filmen. Til å være en såpass rotete innspillingsdag som det var, så er nok resultatet det "beste" vi kunne fått til med tanke på tid, antall drita Paradise-deltakere og selvsagt sjanger.



Og ja; del filmen videre - klikkene på det vi legger ut er det eneste vi har her i livet bortsett fra søte dyr, TV og øl på Olsen.

Metaironisk nok - med tanke på at vi lagde en ironisk låt - så har det blitt mye dagsfylla i dagene etterpå. Men det er helt greit, egentlig - for det resulterer jo i at jeg faktisk kommer meg ut av leiligheten og møter folk. Som her, på Oslos beste investering siden bysyklene; Tjuvholmen.


Og her, på Oslos koseligste og samtidig supersentrale kafé; Bare Jazz.


Eller sånn som her - i parken på en av Oslos beste dager; Musikkens dag. Hurra så gøy vi har det! :-D


På kvelden er det fortsatt varmt og ingen grunn til å stanse misbruket. Eller. At det ikke finnes noen grunner blir feil å si. Det finnes nok av grunner til å ikke drikke øl hele døgnet. Sånn som dette for eksempel.


Og dette.


Når man våkner opp til bilder av statueporno og senga full av buskas får man angst og låser seg inne igjen. Heldigvis er jeg en av de som har lært meg å se gleden i de små tingene i livet. Og det er da man takker seg selv for å bo sammen med verdens peneste og snilleste og mest forståelsesfulle kattepus.


Bare se det blikket i øynene hans. Det sier: Halvor, du er ålreit og mater meg og sånn, men slipp meg nå før jeg klorer ut øyea dine.

Og jeg bare: Hehe, Rambo da, jeg har jo på meg beskyttelsesbriller. Raring!!! <3<3<3

 Jeg er så glad i katten min. Uten han hadde jeg vært et vrak. På ordentlig. Men nå avslutter jeg innlegget før jeg begynner å gråte. Jeg skal nemlig se på MacGyver nå, og jeg HATER å gråte mens jeg ser på MacGyver. Ha en fin kveld, venner. (Håper det er greit at jeg kaller dere venner.)

DAGSFYLLA

Hva skjer om du blander sammen de forferdelige gladguttene i Joker i Hatten, halvparten av årets Paradise Hotel-deltakere inkludert Paradise-Stian, kongen av Ayia Napa aka Erlend Hefner, Robin og Bugge på et tak i Oslo Sentrum?

Jo, det blir dagsfylla. 











Resultatet av en dag som dette ble en musikkvideo som, om jeg får si det selv, kommer til å bli husket langt inn i historien. La meg presentere for dere: Joker i Hatten ft. Paradise-Stian og DJ Balle med låta Dagsfylla.



Hvilke Paradise Hotel-folk drar du helst på dagsfylla med?

Aufstieg Links - Stasi, die mauer og Berlin Tempelhof.

Ny dag, nye muligheter. Berlin er mulighetenes by, og da jeg til min store glede kunne se at s-bahnen hadde kommet seg tilbake på skinnene igjen, så var det ingen tvil om at den måtte testes ut. Men først måtte jeg gunne nedpå en Coca Cola for å dempe den vonde følelsen av sterk-øl og Fernet som ikke ønsket tilhold i kroppen min lenger.


Planene for dagen var klare. Ida Susanne og jeg skulle bli smartere, og lære oss litt historie. Først ut: Stasi-museet som vi fikk anbefalt via OP-5-bloggen.


Siden alt dere trenger å vite om Stasi står i den bloggen, så trenger ikke jeg å fortelle dere det samme, men jeg anbefaler å lese det som står der. Jeg lærte (JEG lærte - ordene som hadde fått den gamle læreren Eva Røed på Borgen skole i Asker til å sette kaffen i halsen) faktisk ganske mye om en fucked up tid i etterkrigs-Tyskland.

***Gir dere en hjemmesidepause for å lese om Stasi hos OP-5.***

Ettersom at dere nå forhåpentligvis har lest om Stasi, så kommer dere til å forstå det jeg nå skal skrive: 

Inne ved skranken til Stasi-museet, som for øvrig har tilhold i det gamle hovedkvarteret til Stasi, falt fristelsen for å skrive meg inn i gjesteboken til museet.


Rett etter at jeg hadde signert vår hilsen - «Halla Stasi-macka-doobie! Takk for lættis og funni tur. Klemz Ida Susanne og Halvor» - så forstod jeg hva jeg nettopp hadde gjort. Jeg hadde signert meg inn hos STASI. De har navnet mitt nå! Nå vet Stasi at vi har vært der, og det er en rimelig sjuk ting å tenke på.

Ida Susanne roet meg heldigvis ned med at alle vet til enhver tid hvor jeg befinner meg uansett fordi jeg har offentliggjort det triste livet mitt på internett, og da ble det litt bedre - i den grad det er bra å offentliggjøre det triste livet sitt på internett. Ida Susanne roer ned nervene mine. Det er derfor Fattern betaler henne penger for å henge med meg.

Så dro vi til Berlinmuren og lærte enda mer om hvordan det må ha vært å bo i Tyskland mellom 50 og 90-tallet. Jeg er jo kvart tysk, så jeg tillater å la patrioten i meg våkne til livet når jeg skriver om dette.

Ja, jeg har nye sko, forresten. Hvor er dine FILA-sko?

Siden både Ida Susanne og jeg er to ildsjeler når det kommer til fotografering bestemte vi oss for å besøke den gamle flyplassen, Berlin Tempelhof, også. Der hadde vi fått anbefalt gode fotomuligheter og en generell avkobling til det stressende storbylivet.

Vi fikk summet oss på banen igjen, og fant - etter å ha bommet omtrent 341454563468789 ganger - ut hvor vi egentlig skulle. 

Prøver å forstå meg på kartet. Der har Berlin mye å lære av Oslo igjen. Men det er kanskje ikke så lett når hver eneste gate i Berlin er på størrelse med kjente gater som Karl Johans gate og E18 i Oslo.

For å feire at vi endelig kom frem tok vi et klissete turistbilde for å feire/bevise at vi klarte det.

Noen flisespikkere vil kanskje påpeke at vi fortsatt ikke er på riktig stasjon - men det var faktisk bevisst valg å gå av på ParadestraSSe*. Vi fikk nemlig bot for å snike på u-bahnen og ble nektet å ta den videre.

*Klarer ikke lage dobbel S med tastaturet. Jeg forstår virkelig ikke hvorfor tyskerne har laget et eget tegn for bokstavkombinasjonen S og S!?

Fremme ved gamle Berlin Tempelhof var det litt skuffende å finne ut at selve terminalen til flyplassen var avstengt. Jeg hadde sett for meg litt urban exploring der inne. Dessuten hadde ikke ydmykelsen ved å bli tatt for sniking gått helt over enda. 


Ipsus Supsis var også litt skuffet. Men hun er fortsatt dritpen.


Men alt i alt var plassen fin. Vi burde hatt med en drage, rollerblades eller gocart eller noe. Det er ganske lite å gjøre på en hel flyplass om man ikke har med seg noen fete effekter, og jeg er ræva på effekter.

Så loka vi oss inn på u-bahnen igjen.

Slapp å få bot selv om vi sneik igjen.

Gikk av på feil stasjon igjen.


Før vi endelig kom vi tilbake til hotellet vårt (som lå i Kurfürstendamm om noen lurte) etter en lang og innholdsrik dag. Selv klovnegutter som meg blir faktisk matt av så mange inntrykk og opplevelser! Nei, det er jammen ikke gøy å bli tatt for sniking i utlandet. Skylder på Stasi.

Vi gjorde selvsagt masse mer også, men med "masse" mener jeg egentlig "drakk rundt om kring på puber i hele Berlin" og det tror jeg er like kjedelig for dere å lese om, som det er for meg å skrive. Tre innlegg om Berlin for holde. Jeg anbefaler selvsagt alle å ta turen dit fremfor steder som for eksempel Strømmen, og sier med det takk for i aften.

Her er et bilde av Ipsus Sapsiss rett før avreise. Dere ser det halvtriste blikket? Det er fordi hun vet at vi kommer til å savne Berlin. + at alle butikkene var stengt da vi skulle dra (1. mai), så vi fikk ikke kjøpt tiger-statuen på Europa-senteret. (Eller kastet stein på purken.) 



Har du vært i Berlin? Har du noe å tilføye på to do-lista, så skriv det gjerne ned i kommentarfeltet. Vi vil tilbake igjen til Berlin ved en senere anledning - og nå kjenner vi jo byen litt bedre, og er ferdig med de viktigste turiststedene.

Berlin Zoo: Fine, farlige, triste dyr og kåte aper.

Berlin Zoo er en kjempesvær og kjent dyrepark med titalls tusen dyr - og stod selvsagt høyt oppe på prioriteringslista. Det var egentlig bare det som stod der, for jeg er sykt ræva på planlegging.

Jeg elsker dyr. Jeg vil ta på de, og kose med de og kalle de for rare ting som "Slurp", "Slafs" og "Raymond". Det er gode dyrenavn. Ida Susanne var selvsagt fortsatt med, og vi har den samme interessen for dyr. Da vi spaserte inn gjennom inngangen til parken stod pulsen høyt, og forventningene var store. Kom vi til å se en iguan? Eller en sebra? Eller kanskje en søt kanin?

Vi var som to unger i ... en dyrepark. SÅ stort er det faktisk for dyreelskere, som Ida Susanne og meg selv, å se dyr som for eksempel denne fjellgeiten.

HVORDAN, kjære Herr Geit, har du klart å komme deg opp dit?  


Vi møtte noen rare kuer også. De hadde horn, og så ut som de var blitt fôret med steroider. Vi vinket til kuene for å spre litt glede.


Men kuene gjorde ingenting tilbake. Sikkert bolet som har gjort dem følelsesløse og iskalde.

Eller kanskje de hadde aspergers og dermed ikke den samme sosiale intelligensen som "oss andre"? Ikke vet jeg. Jeg har ikke sosial intelligens selv heller. Men jeg kjenner en labrador og en katt, da. De er vennene mine.

«Nå sporer du av Halvor!»
«Sorry.»

En stor forskjell på Berlin og Oslo er at man i Berlin kan gå rundt i dyrepark og drikke øl og kose seg, mens i Oslo er alt bare dritt og voksne mennesker kan ikke kjøpe akkurat hva de selv ønsker når de selv ønsker det.

(Ja, jeg spurte en random spanjol om å ta bilde for oss.)

En ting jeg savnet derimot, var muligheten til å kose med flere dyr, sånn som med denne babyhesten.


Og denne strutsen. (Som for øvrig holdt på å knuse linsa på kameraet mitt med nebbet.) 

Strutser er kule. Jeg ønsker meg en søt struts - sånn som denne. Tenk å ha en struts gående rundt i leiligheten sammen med Rambo og meg. Helt fantastisk.

Vi bevegde oss videre, bort til der hvor alle apene er. Dagen skulle brått bli enda bedre. Aper er visst veldig kåte dyr, og bryr seg ikke nevneverdig mye om hvorvidt det står masse turister rundt og ser på. Veldig morsomt. DETTE er sånt som jeg ler av. Min humor: Apepuling.


Og med den siste setningen min frisk i minnet, så kan du jo se for deg hvor overveldende bildet nedenfor må ha vært for meg å oppleve. 

Her er det altså en rase jeg aldri har sett før som har orgie. Det var så sjukt for meg å oppleve at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Å se rare dyr pule er enda morsommere enn å se rare dyr bæsje, og det skal det mye til å toppe! Med det røde lyset i tillegg... Fantastisk. Kun fantastisk. Dette er enkel, fantastisk humor. Elsker det.

*** Prøver å vri innlegget vekk fra dyresex igjen ***

Vi bevegde oss videre fra de vårglade pelsdyrene, og bort mot et dyr jeg selv mener er svært undervurdert. Jeg snakker selvsagt om flodhesten. 



Flodhester er kule. De ligner ikke på hest i det hele tatt, og er mye mer i vann enn vanlig hest. Vi ble stående og titte på flodhestene da flodhesten i bakgrunnen, la oss kalle han for Raymond, plutselig bestemte seg for å gå opp av vannet for å spasere litt for seg selv. 


Raymond er jo en ungdomsflodhest som sliter litt med tilhørlighetsfølelsen om dagen. Han gikk litt rundt for seg selv, sniffet litt på bakken, og grublet over de store spørsmålene her i livet.


Plutselig ser Raymond en flodhest som han aldri har sett før. Kanskje, KANSKJE, kunne dette bli Raymond sin første venn? Han tuslet bort til den nye flodhesten, la oss kalle den for Slurp, og spurte han om kanskje de to kunne bli venner.

Raymond: Hei.


Slurp sier nikker laid back tilbake.

Raymond: Har du lyst til å være vennen min?


Slurp: Eeh. Jeg vet ikke om jeg har tid. Jeg .. Eeeh, jobber så mye!

Så flakset den nye flodhesten av gårde, og Raymond ble stående igjen alene. Uten noen ny venn.

Raymond: Ja-ja. Jeg har jo i det minste helsa.


Så sniffet han videre på bakken. Flodhester elsker å sniffe på bekken. Dét, og å drepe mennesker. Flodhester dreper 3000 mennesker i året, så de holder seg virkelig i god aktivitet. Men det til tross; møtet med den triste ungdomsflodhesten Raymond skulle endre synet vårt på Berlin Zoo. Hvordan skal den venneløse flodhesten klare seg med de åpenbare depresjonene har sliter med? Har dyreparken et skikkelig apparat for å kunne takle depressive flodhester med identitetskrise? Nei. De har faktisk ikke det.

Berlin Zoo er stedet der fine dyr kommer for å dø, og har du først skjønt det, så ser du det overalt.

Døde sauer.


Døde griser.


Døde kengeruer.


Her skulle det egentlig vært en naturforsker, men den er borte. Den døde nemlig i 2006.


Lemlestet måke.


Masse lemlestete homsesvaner.


Her har det nylig dødd en stakkars sjiraff.


Ikke så rart i når de lager alt for lave dører for sjiraffene sånn at de konstant dunker hodet inn i veggen. Det er ikke bra for hjernen å bli slått mye - det sier jo seg selv.


Og verre skulle det bli. Etter å ha gått gjennom hele parken, så endte vi opp i bygningen der de store, farlige dyrene bor. De dyrene vi hadde gledet oss mest til å se av alle. Det skulle bli opplevelsen vår som fikk førsteinntrykket vårt av Berlin Zoo of Death til å totalomvennes fra å være et morsomt sted med puleaper og kosestruts.

Trist og lei seg gorilla.


Trist og lei seg bjørn.


Trist og lei seg tiger.


Trist og lei seg løve.


Det ble ikke bedre av at denne forferdelige gjengen stod på utsiden av gitteret og pekte på- og lo av den fine løven som brølte sårt og hadde tristmunn. De burde ha byttet plass. Da kunne jeg ha kost med løven i tillegg! Vinn-vinn.


Ved tigeren var det færre folk. Sikkert fordi de så hvor kjipt den hadde det. For tigeren hadde det virkelig jævlig. La oss kalle den for Slafs. Slafs nærmest jogget frem og tilbake bak gitteret, mens den hyperventilerte, og minnet meg mer om en speedfreak enn jungelens konge.

Jeg prøvde å vise Slafs et bilde av Rambo, for å vise han at jeg er på hans lag, men han klarte ikke å fokusere.

Så gikk vi til det siste buret med det desidert farligste dyret, mennesket, som er det samme rovdyret som har klart å låse alle de andre dyrene inn i de små, nitriste glattcellene.


Det utbrøt panikk blant de besøkende i dyreparken da mennesket plutselig klarte å komme ut av buret sitt. 

I redsel for å selv bli bedøvet og innesperret løp Ida Susanne og jeg ut av hele parken, og inn på en restaurant for å gjemme oss bak en øl og en wienerschnitzel. Vi var enige om at vi ikke likte dyreparken lenger, til tross for at de hadde puleaper, kosestruts og babyhest.

Berlin: u-bahn, øl og FILA-sokker.

Treige-Halvor<3

Jeg sier det igjen. Det er flaut å komme med innlegg på etterskudd når jeg vet at mange følger med på Instagram og vet at det jeg skriver om skjedde i forfjor, men hvem prøver jeg å lure. Ingen bryr seg om det, historien er jo den samme. HALLO!!!

Men jo. Etter en hektisk ("Hektisk" på hjalmarspråk betyr "Sove sittende foran dataen") vår fikk jeg endelig brukt hodet og gjort noe fornuftig. Det vil si at jeg bestilte meg en etterlengtet ferie. Til Berlin. Jeg har vært i Berlin et ar ganger før, men det teller ikke når man på den tiden ikke har vært gammel nok til å drikke. Det er nemlig dét man gjør i Berlin - men det kommer jeg tilbake til. (OOOH, Halvor legger opp til at innlegget handler om drikking! Så tøft og modent gjort!)

I min feteste swag (Slitte superstar-sko, bukse, jakke, caps og en gigantisk skinnveske fra MOO som visstnok er supertrendy om dagen) dro jeg til Gardermoen.


Noe av det rareste som har hendt meg - siden den dagen jeg våknet naken på do etter å ha gått i søvne - skjedde da jeg ankom flyplassen I Berlin. Mens jeg går fra flyet mot inngangen til Flyplassen banker noen på vinduet fra innsiden. Der stod Oma. Jeg vet ikke om du har opplevd å møte kjentfolk tilfeldig gjennom et vindu i et annet land før - men det var virkelig ikke det første stedet jeg forventet å møte bestemoren min.

Vi begynte å blåse hest på ruta for å skrive hyggelige ting til hverandre, men så kom jeg på at vi lever i 2013 og at vi begge er i besittelse av oppfinnelsen "mobiltelefon". Vi ringte hverandre, og ble enige om at vindumøtet var svært så spesielt. I hvert fall for Oma da hun så barnebarnet sitt bli bortført av vektere fordi han oppholdt seg på rullebanen med en alt for stor MOO-veske. Dekselet på iphonen min er også fra MOO. Hva SKJER med MOO a'???

Jeg bestemte oss for å ta s-bahnen inn til Berlin sentrum, men måtte ta taxi i stedet da s-banen (i bakgrunnen) hadde forvillet seg opp på parkeringsplassen. Haha, dumme s-bahne. Tror den er en bil.


Ja-ja. En 25 minutters taxitur og 30 euro senere stod jeg i innsjekkingen på hotellet. Steigenberger Hotel. Google it - det er classy shit.

Jeg lempet fra meg den vanvittige MOO-veska mi, og dro ut for å finne meg ØL - og med det sa jeg kodeordet for at innlegget endelig kan begynne! ØL ER GREIA! ØLØLØL! :-DDDDD


Som dere kanskje har skjønt til nå, med mindre du er heeelt idiot, så dro jeg selvsagt ikke alene. Man må alltid ha med seg noen som kan ta bilder av deg mens du drikker øl - og da valgte jeg selvsagt å ta med meg Ida Susanne. Det er fordi hun er penere og snillere enn for eksempel Satan.

Dette er den nærmeste puben til Hotellet vårt. Grunnen til at jeg ser så irritabel ut er at ølen min ikke har dukket opp enda. Det er hardt å innse at man også i utlandet må gå inn, kjøpe øl, og bare den ut igjen - HELT SELV. Selv om man er turist og kaller seg for "Kong" på en passe poppis hjemmeside i Norge. 



Dagen etter bestemte vi oss for å sjekke ut denna millionbyen som dem så pent kaller det. Da er bahne-nettverket virkelig smart å begynne med. (I Tyskland heter "bane" bahne" med "h".)


I Berlin har dem både s-bahn, u-bahn og hvem veit hvor mange bokstaver i alfabetet de har klart å fylle ut med bahner. I Oslo har vi bare "t-ban". Oslo har mye å lære av bahnenettverket i Berlin. Siden s-bahnen stod stille på parkeringsplassen utenfor flyplassen måtte ta u-bahnen i stedet.


Vi fikk raskt sansen for området rundt Hackescher Markt, og jeg fikk gåsehud på tunga av butikkene vi kom over der. Som denne - selv om jeg ikke fikk lov av Ida Susanne til å bruke mer penger på Fred Perry etter mine hyppige EBAY-anfall tidligere i vinter.


Jeg er jo veldig glad i shopping - spesielt i andre land. Da kan jeg finne meg plagg som man bare kan drømme om å finne hjemme i Norge. Sånn som dette utsalget av FILA-sokker. 


Nå har jeg en skuff full av FILA-sokker, mens dere bare har vanlige sokker fra HM og sånn. Hehe.

Etter å ha handlet 20 par med sokker så jeg meg ferdig med shoppingen. Jeg digger sokker. Ida kjøpte seg én sko.


Vi bestemte oss for å reise lenger øst i Berlin. Det er dit man må dra for å oppleve noe mer enn veskehunder og dyre restauranter - akkurat som med vest og øst i Oslo. Bare for å sammenligne: Her er jeg i resepsjonen på et av de dyre hotellene i Øst-Berlin. Kultur heter det!


Utpå kvelden dro vi ENDA lenger øst (det er mye mer knivstikking øst i Berlin - akkurat som øst i Oslo!) og møtte noen koko venner av meg som har flyttet dit for å leve det glade bohem-livet. Noe jeg og burde ha gjort om det ikke hadde vært for at jeg til enhver tid er bittelitt er redd når jeg ikke er hjemme på Briskeby.


Tilbake til øl. Dette bildet er tatt relativt sent på kvelden. Øl. Det ble taxi tilbake til hotellet. Og deretter mer soving. 


Det er utrolig trist og kjipt at kroppen på død og liv skal sove når man endelig er på ferie. Men det er vanskelig å gjøre noe med når man ikke orker å ta amfetaming sånn som alle de andre gjorde på den festen vi endte opp på. Noen ganger hater jeg meg selv for å ikke drive med amfetamin :-(((

Dagens outfit 11.05.13 - Årets sommermote (pluss konkurranse)

Heia hjemmesideeeen! Håper det går bra med deg, selv om du er en internettside og ike har følelser, hjerne eller sjel. Jeg er glad i deg uansett jeg, hihihi fniiis! Heeeia til dere leserne også. Og fans. Jeg elsker dere! Jeg elsker dere, kjære fans! Bare digger at dere digger meg.

Tenkte jeg skulle vise dere årets sommermote. Koster nesten ingenting, og ser veldig bra ut (,så lenge du ser bra ut så klart!!! stygge mennesker ser jo ALDRI BRA UT!!!). PS: Jeg sparer til en chi hua hua som skal hete Fiola <3<3<3 Å herregud, jeg sporer av hele tiden. Jo! Stygge mennesker!!! ÆÆÆSJ! Heldigvis er jeg pen. Her er årets sommermote.



Digger den poseringen ass. Minner meg om glamour. (Den tv-serien vet dere. Vet ikke helt hvorfor den minner meg om det, men HAHA jeg er så TEEEEEIT LOL)



Årets sommermote skal være på grensen til avslørende, samtidig som man med blikket skal vise at man ikke er en billig HORE selv om man er så digg at man kan kle seg litt snaxy - ikkesant? HAHA! fnis. *loool*



Hva har dere gjort hittil i helgen da kjære lesere?


Denne poseringen stjal jeg fra Fagmag, LOL, han er snæx da!

Hihi, jeg har klippet inn Bin Laden i rumpa, haha, han er så søt.


Topp: Luft, 0 kroner fra BikBok
Bukse: Luft, 0 kroner Vera Modo
Skjerf: Luft, 0 kroner fra Acne
Ascressories (hater å stave det ordet hahaha!!!): Luft det også, 0 kroner på glitter og sånne chille shoppesteder, HAHA!



Skal dere bruke sommermoten i år? Kjenner dere stygge horer dere og? (jeg HAAATER DEM liksom, syykt irritt med sånne "folk"...) Liker dere Kake? Kjenner dere en labrador? Har dere spilt Ludo på hytta før? (Det er sykt koselig haha!)

PS: Konkurranse: Skriv hvorfor nettopp DU skal få en overraskelse i posten, så skal du få det haha (men ikke noe ekkelt da - kanskje et par med brukte sokker eller no aHHAAHAHA jeg har så sykt masse brukte sokker LOL) 

Eliten er en illusjon.

Det store internettet renner over av nettcasino, sosiale medier og andre nettsteder som ønsker at du skal registrere deg, bruke tiden din der inne, trykke på reklamene og kaste bort masse penger som de fortapte gründerspirene bak disse nettstedene tror at de kommer til å bli rike av.

Verst av disse må være de evinnelige datingsidene. Forstå meg rett; jeg synes det er fint at mennesker kan bruke internett til å møte andre mennesker, men noen av disse datingsidene virker mer kyniske i markedsføringen sin enn andre når de prøver å lokke til seg single mennesker ved å få dem til å tro at utvalget er "bedre" - at du kan forvente mer, og føle deg som en ekte Don Draper selv om du faktisk har nådd et punkt der du betaler penger til et nettsted for å finne noen å snakke med. Sidesprang.no er et eksempel på disse sidene, som markedsfører seg som et sted som kan hjelpe deg med å være litt utro på si - pakket inn med fine bilder av folk som smiler og koser seg. Etisk forsvarlig, ikke sant?

Elitepartner er også en av disse, og reklamen deres popper opp overalt om dagen. Den forteller seeren at man kan forvente svært høy kvalitet dersom man velger å registrere seg hos dem. Jeg synes det virket såpass LOL at jeg gikk inn for å se hva dette egentlig er for noe. Og det var akkurat som forventet. Med bakgrunnsbilde av en businessdame på et kontor, emblemer fra rare skoler i utlandet for gi et inntrykk av seriøsiteten til dette totalt useriøse datingnettstedet, og faktaopplysninger om hvor mange millioner medlemmer de liksom har. 13 millioner, faktisk. Ved siden av registreringsboksen står det «For single med høye forventninger» for å understreke at kvalitetssjekken av disse 13 millioner medlemmene er på topp. Ikke rart folk registrerer seg. Her MÅ MAN JO klare å ordne seg en sexy businessdame.



Jeg måtte prøve å registrere meg. Ikke fordi jeg var i desperat søken etter en sexy businessdame, men fordi jeg ville finne ut hvor vanskelig det egentlig kunne være å bli medlem av dette ekslusive datingnettstedet (med 13 millioner medlemmer).

Dette bildet kom opp da jeg trykket på "Registrer deg gratis nå"-knappen. Særlig at disse folka - som for øvrig ser ut som verdens kjedeligste "kvalitetsmennesker" - har registrert seg på datingside på internett. Det er tydelig at menneskene bak Elitepartner.no nettopp har lest boka "Internett-gründer for dummies".



Så begynte jeg å fylle ut skjemaene. Nå skal ikke jeg si at jeg er et fantastisk menneske fra før av, men jeg tillot meg å overdrive bittelitt for å sette det litt på spissen.



























Etter å ha brukt omtrent to timer på å beskrive meg selv som verdens verste menneske ble jeg sendt videre til en slags counter som skulle sette meg opp mot de, jeg sier det igjen, 13 millioner andre medlemmene. Dette tok omtrent syv sekunder, og jeg fikk dessverre ikke vite hvor stor matchen ble.



Så ble jeg sendt til neste side som gjorde meg ganske irritert. Etter å ha brukt dritlang tid på å fylle ut det J**** skjemaet ble jeg fankern meg bedt om å velge hva slags prispakke jeg vil ha. What? Det stod jo at det var gratis registrering!!! Jeg gikk fra å føle meg som en granskende skeptiker og wannabe-journalistspire til å HATE Elitepartner.no for å ha brukt opp tiden min i tro om at jeg skulle få registrere meg gratis. DRITTSEKKER!!!



Det viser seg at Elitepartner lar deg fylle ut dritlange skjemaer gratis, men du må betale penger for å faktisk få tilgang på disse 13 millioner andre medlemmene. Jeg melder meg heller inn i FrP enn å betale penger til Elitepartner.no, derfor får jeg dessverre ikke lagt ut noen stikkprøvebilder av de 13 millioner businessdamene der inne. Men det er egentlig ikke noe. Jeg fikk registrert skjemaet mitt, noe som betyr at hvem som helst andre kan gjøre det samme - og så lenge man i tillegg betaler vil profilene havne der inne - like elitistisk som en sliten cheeseburger på McDonalds.

Nå skal det sies at kvalitetssjekken faktisk kicket inn etter to dager da jeg forsøkte å legge inn et ålreit bilde av Osama Bin Laden som profilbilde. Jeg fikk dermed også bekreftet hvor grenser går for hva Elitepartner ser på som høy kvalitet. Fair nok.

Til slutt kan man jo spørre seg selv hvorfor jeg gadd å bruke flere dager på å registrere meg og lage dette innlegget. Jeg vet egentlig ikke helt selv. Jeg blir nok bare veldig oppgitt over tanken på at mange der ute faktisk betaler nettsteder som Elitepartner.no penger fordi dem faktisk tror at de vil få seg noe "bedre" der enn andre steder. Sånn er det ikke. Nettdating er nok fint og flott, men ikke forvent noe mer av mennesker enn hva andre mennesker kan forvente av deg. "Eliten" er en illusjon. Spar pengene og bruk dem på en fuckings blomsterbukett. 

PUBES

Det kommer til en tid i enhver skjeggs liv der eieren ser seg selv i speilet og forstår at det er gått mange måneder siden forrige gang nettopp det ble gjort. Oppdagelsen vil bemerkes som fatal.



Dersom eieren av skjegget ikke sliter med tunge psykiske lidelser vil han mest sannsynlig velge å fjerne skjegget av hensyn til omgivelsene sine, og det som kalles "etisk forsvarlig sosial omgang" (som er et uttrykk jeg fant på selv nå).

Jeg sliter jo faktisk med tunge psykiske lidelser og får ikke lov til å oppsøke sosiale tilstemninger av psykologen min - men han anbefalte meg å barbere skjegget uansett, så da hørte jeg på han.


Det som skjer når man får over én centimener med skjegg (nok for gutter til å være litt stolt av, jenter) så blir hele hakepartiet hardt og umedgjørlig. Derfor må eieren av skjegget bruke hekkesaks eller hårtrimmer for å klare å trenge gjennom. Jeg hadde ingen hekkesaks, og valgte derfor hårtrimmeren.


INGEN menn barberer skjegget uten å lage en liten tøysehitlerbart. Det er i menneskers natur å oppføre seg litt på kanten når man er alene hjemme, naken, på badet, med de herlige tonene til Chris DeBurgh på spilleren med maks volum.


Når skjeggeieren ikke lenger er eier av et skjegg får han rask en tomhetsfølelse i kroppen. «Var all denne skjeggsparingen forgjeves?», tenker han (og i enkelete tilfeller "hun"). Dessuten er huden rundt kinn, hake og hals skitten - les: full av dritt - fordi det er vanskelig å vaske seg skikkelig bak et mer enn middels godt skjegg.


Jeg for eksempel: Blå. Hvorfor jeg er blå vet jeg ikke. Det kan ha noe med den litt uheldige løsemiddelsniffingen jeg bedriver under en bro i Gamlebyen på søndager.


Ja-ja, litt skitt i ansiktet har aldri drept noen - med unntak av barn i U-land som får skumle infeksjoner som utvikler seg til dødelige sykdommer. Halvor, tidligere kjent som skjeggeieren, er glad i slå to fluer i én smekk, og når hårtrimmeren først var dratt frem er det ingenting som tilsier at det er feil å stusse "det andre skjegget" i tillegg. Ingenting er feil med det, nei, om man ser bort fra at det er den samme hårtrimmeren Halvor bruker i ansiktet.

BRRRRRRRRRRRRRRRRRRR, jeg trimmer så mye hår at naboene tror det er hevn for all boringen.


Halvor er en leken fyr. Etter en lang økt med hårtrimmeren oppdager han blandingen av skjegg og kjønnshår som elegant dekorerer store deler av vasken.


Han samler det sammen til en klump.


Får totally latterkrampe av den søte klumpen.


Later som han skal spise den. (Spiste ikke - smakte bare på litt.)


Lager et ironisk skjegg-skjegg.


Balanserer den på hodet som en ball og lager morsomme sjøløvelyder.


Lager pubes av pubes'a.


Prøver å mate Rambo.


Dominerer Norskehavet.


Får en desperat telefon fra psykologen, og forstår selv at det har gått for langt.


Kaster klumpen i do, selv om man ikke skal kaste hår i do. (Hører fortsatt på Chris DeBurgh.)


Ser på den nye bestevennen min (det er faktisk mange som blir bestevenn med kjønnshårklumper) der den flyter livløs rundt nede i toalettskålen.



Trekker ned.

Puster tungt. Smerte.


Skriver innlegg på hjemmesiden. Oppdager at innlegget er skrevet i tredjeperson. Blir tvangsinnlagt. Lobotomert. Sovner. Drømmer om kjønnshår, skjegg, klumper og gul Farris. Våkner aldri opp igjen. Verden går videre. Glemt.

Litt liten film.

For et par dager siden møtte jeg noen svært unge og svært lovende mennesker som en gang i fremtiden skal styre landet dersom de velger å begynne med politikk, vinner valget og blir statsministere sammen. I så fall er det litt rart at de studerer mediafag, for det er nettopp det disse ungdommene studerer, og det er derfor de møtte meg. For å lage en liten film. Her er den lille filmen. Det er ikke meningen at man skal lære noe her. Det er en liten film, og ikke noe annet enn en liten film. Ikke vanvittig liten, men litt liten. Vel bekomme.



Her er for øvrig et bilde av meg og ungdommene. De ga meg tidenes råeste gave mot at jeg postet den lille filmen på hjemmesiden.

Dersom DU har noe du vil få publisert på hjemmesiden min, og sitter på noe gammelt FILA, så er det bare å si fra. DÉT er en ting vi fikser! For øvrig vil jeg beklage min særdeles dårlige tilstedeværelse som hjalmar. Det er ingen annen grunn til dette enn at jeg ikke gidder, og jeg gjør ikke dette for penger, derfor trenger jeg ikke å hjalmare når jeg ikke gidder sånn som alle rosafjortisene må. HAH, jeg vinner alltid. Og kommer tilbake snart med noen smarte innlegg om kjønnshårene mine blant annet.

TIMBER

Dette er det siste innlegget mitt fra Trondheim. Det er fordi jeg ikke har flyttet dit - og derfor er tom for "materiale" om Trondheim. Men jeg har spart det beste til slutt, og med det beste mener jeg ikke en kald Mack på Olsen - selv om det også er ganske digg. Jeg mener selvsagt TIMBER! Du visste det alt? Innlegget heter det, ja, ok.

Fikk lyst på en kald Mack nå.

Timber er mopsen Ida Susanne bor sammen med. Jeg hadde jo hørt masse om han på forhånd, så det var forløsende å endelig få møte han. Det tok ikke lang tid før Timber og jeg ble svært gode venner.


Likte du filmen? Har du noen kule evner? 

Timber har mange kule evner. Her viser han frem viser DJ-imitasjonen sin.


Her poserer vi sexy foran kamera!



Vi ble selvsagt venner med det samme. Så gikk vi tur.



Tenk at denne fantastiske skapningen opprinnnelig stammer fra ulv - akkurat som alle andre hunder. Ulven er på en måte bindeleddet for alle hunderaser - akkurat som kloakkrotter er bindeleddet for politikere.


Etter å ha hengt med Timber i noen dager lærte jeg meg han å kjenne. Han på ingen måte en dum fyr. Intellektuell, erfaren og farlig god i hoderegning. Derfor merket jeg at jeg ble mektig provosert da jeg kom over dette reklamevinduet.



Her blir mopserasen tydelig latterliggjort til fordel for det kommersielle markedet, og jeg synes synd på den stakkars mopsen på bildet som har latt seg lure med på dette - i troen på å én dag kunne leve som modell. De kunne jo brukt en schæfer, eller en labrador, men neida, her går vi rett på en forsvarsløs, utsultet mops fra Østeuropa. Reklamebransjen burde skjerpe seg.



Det er synd at mopser nærmest blir sett på som "den nye chi hua hua'en" bare fordi de er små og rare. Timber og jeg snakket litt om det faktisk. Hvordan han blir fremstilt dum, bare fordi han er liten og har et .. kreativt ansikt. Vi er begge enige at det trengs en langt mer inkluderende hundepolitikk her til lands.

Så dro jeg hjem til Oslo igjen. Selv om jeg egentlig ikke ville. Timber ville heller ikke at jeg skulle dra, og prøvde i et desperat forsøk å gjemme seg i bagen min for å bli med.


Kjenner du en mops? 

DJ BALLE

EDIT: Jeg har endret det opprinnelige innlegget som kun bestod av selve filmen. Mindre rot.

DJ Balle - Fuck Russen. Dere har sikkert fått med dere årets russelåt, og da kanskje også fått med dere at den for to dager siden ble fjernet fra YouTube. Historien bak dette er at YouTube-kontoen til ROK (Russens Organisasjonskomité) flagget filmen fordi de mente den inneholdt filmsnutter eid av ROK. De sendte ikke melding til oss om dette først - men gikk rett på sak for å fjerne filmen som på under to dager hadde nådd over 27 000 avspillinger på Youtube. Ganske kjipt gjort. Og med en ganske lame grunn. 



Har ikke ROK bedre ting å gjøre 5 dager for Russetiden begynner enn å sitte på YouTube og "anmelde" filmer som strengt talt er laget FOR russen? (Det er faktisk litt jobb da man må kunne vise YouTube eksakte klipp og sekunder og slikt.) "Fuck "Russen" har kostet rundt 5000 å få produsert, har blitt laget på dugnad av 20 ubetalte stå på-karer, og falt i smak hos ønsket målgruppe i løpet av noen dager. Og så blir den slettet på grunn av et såkalt "stockphoto"? Representerer virkelig ROK noe så useriøst? Wow. 

Vi tok dermed kontakt med "Marketing and Web"-ansvarlig (viktig med engelsk tittel i et russefirma) i ROK - samme fyr som stod for rapporteringen av filmen -  for å høre om dette virkelig var så viktig for dem. Det var det tydeligvis.


(Vennligst overse skrivefeilene mine.)

Ja, ja. Det var 27 000 visninger og fantastisk hype fra 730, Natt&Dag, SMUG, bloggere, og ikke minst russen selv, rett i dass. Jeg talte til 10 for å ikke klikke kaste iPhonen min i veggen, og åpnet prosjektet opp i Final Cut igjen for å klippe bort de 23 FPSene i filmen som tilhørte ROK. FPS står for Frames Per Second. I et sekund er det 25 frames. Det betyr at MINDRE enn ett sekund av filmen som varer i 3:46 sekunder er grunnen til at ROK valgte å bruke sin åpenbart ikke-hektiske tid på å flagge filmen vi hadde klart å få 27 000 visninger med. 27 000. Det er hele Trøgstads befolkning 5 ganger, det. GOD STEMNING - NOT!

Så da har vi lastet opp filmen på nytt. Dere kommer ikke til å merke forskjell - da vanlige mennesker (ikke ROK tydeligvis) ikke er i stand til å registrere to tredjedeler av et sekund i en musikkvideo. Spre gjerne filmen videre på Facebook, blogger og Twitter - og link gjerne til dette i kommentarfeltet, så kan jeg spre lenkene, dele og retweete. Hva gjør vi ikke for klikk i 2013, hva? ;-)))


Her er noen bilder fra innspilling + respons på låta!












Låta ligger også på Spotify og iTunes. Hva synes du om den?

TRONDY

Med mindre dere er født i et annet århundre og ikke lever nå - så har dere muligens en smartphone, 3G + diverse kontoer på forskjellige såkalte "sosiale medier". De av dere som følger meg på Instagram; fikk kanskje med seg at jeg har vært i Trondheim en tur. De av dere som ikke følger meg på Instagram foreslår jeg at dere begynner med det samme, så slipper dere å henge igjen med to uker, akkurat som dette for lengst utdaterne hjalmarinnlegget om hva jeg gjorde da jeg var i Trondy for to uker siden - HERREGUD - jeg er treig! Det er ikke meningen å være en sånn som skriver to uker på etterskudd hele tiden, men jeg er sinnsykt treig og vurderer å begynne med hard narkotika for å få opp tempoet litt. På en annen side, så driter jeg i når jeg skriver hva hvor - og da foreslår jeg at dere gjør det samme. Herregud, det er jo strengt talt bare en hjemmeside!!!!!!! ÆRLIG TALT!!!!!! HERREGUD!!!

«Halvor! Ta medisinen din!»
«Ok...»

Altså: Jeg kjøpte billett. Jeg pakket sakene mine. Jeg dro til Gardermoen med flytoget. Jeg fikk Ida Susanne til å ta bilde av meg på Gardermoen. 

Så gikk jeg en tur på do. Leste avisen. Tok noen flere bilder av meg selv på Gardermoen. Sjekket klokken for å se hvor lang tid det var før flyet gikk. Å ja? Tre timer, ja? Fint å ikke kunne klokka, da! 

Det er faktisk sant. Vi kom tre timer for sent til flyplassen fordi jeg ikke kan klokken. Jeg var mest redd for at Ida Susanne skulle hate meg for å misbruke tiden hennes, noe jeg gjør allerede, men hun var ikke sur i det hele tatt. Hun er aldri det.

Her er Ida Susanne, forresten. Hun har fine ... klær og hår og nese.


Så kjørte vi fly, og tok hundre bilder av Norwegian-vingen fra luften som vi vurderte å legge ut på Instagram, men droppet i siste liten fordi alle menneskene på jorda allerede har gjort det. 

Og så! Endelig fremme i Trondy! Jeg ble raskt introdusert med min nye bestevenn den kommende uken; Timber.


Timber er en mops. Han er som mopser flest, bare kulere. Han har også en Instagram-profil som heter @Timberthepug. Den forslår jeg at du følger dersom du lever i dette århundret og har smartphone - sånn som jeg beskrev tidligere i innlegget.

Hittil i mitt og Ida Susanne sitt bekjentskap til hverandre har jeg vært guiden hennes i Oslo. Nå var det hennes tur til å vise meg Trondy. 


Vi spankulerte mye rundt og tittet på byen. Jeg tror retningssansen min ble igjen i Oslo, for jeg har fortsatt ikke sjans i havet til å forklare hvordan man kommer seg til noe som helst sted i Trondheim. Jeg kan Oslo, Bergen, Stavanger, Slemmestad og alle de andre norske storbyene ut og inn, men jeg klarer ikke Trondheim. Jeg tror det skyldes at Trondheim ligger såpass nærme havet at alt blir bittelitt forskjøvet om natten. Ganske fascinerende, egentlig.

Her er trikken i Trondy!

Med "trikken" så mener jeg faktisk "trikken" som i "dén trikken". Det er nemlig bare én trikk i Trondheim. Den er det i tillegg nesten ingen som bruker, og derfor må den få statsstøtte. Litt sånn som kongefamilien. Vi har én - vi trenger den ikke - vi bruker masse penger på å finansiere den. Men trikken er mye koseligere enn kongefamilien, da. Så den kan få bli! Jeg digger trikk. Spesielt 19-trikken. (Briskeby-trikken.)

Så dro vi på kafé. I Trondheim elsker dem kafé. Men på kafé i trondheim drikker man ikke kaffe. Man drikker "Dahls".


Så vi drakk massevis av Dahls og så dro hjem for å leke med Timber som blir vanvittig glad hver gang noen kommer inn døra. Litt anderledes enn Rambo. Hver gang noen kommer inn døra hos meg, så tenker Rambo «Fuck off!» og så gjemmer han seg under en stol. 







I Trondy stenger all alkoholservering senest 02. Det betyr at man våkner en time tidligere enn i Oslo, og dermed har tid til å oppleve mer. Ganske smart. Jeg valgte å bruke denne ekstra timen av livet mitt på oppleve Norge!

Først tok jeg båt til Brekstad i Ørland. Et utrolig spennende sted, med alt en by kan trenge.


Deretter dro jeg til Verdalen. Dere vet; det stedet fra den femten år gamle Lotto-reklamen som alle parodierer når de ikke har noe bedre å si. I Verdalen var det rånetreff - noe jeg på ingen måte kunne gjettet meg frem til på forhånd. Les ironien.


Jeg synes for øvrig at råning er ganske fett. Jeg er jo tross alt oppvokst i et tettsted med rånekultur, og har faktisk rånet litt selv. Det var i 2004, på vei hjem fra en fest, men jeg husker det egentlig ikke.


Så dro alle rånerne, bortsett fra disse smartingene som prøvde å kjøre rånebilen sin over en stor betongblokk.


Jeg pekte og lo av dem mens de sleit med å få bilen hektet av betongblokka igjen. De ropte om hjelp og sånn, men altså HAHAHAHAHA det er jo ikke mitt problem, da.

Så dro jeg til "Rock City" - bedre kjent som "Namsos Rock City" - bedre kjent som "Namsos" som egentlig ikke er så veldig kjent, med mindre man kommer fra Trøndelag og har for eksempel en bestemor eller en onkel boende på Namsos. Da vet man kanskje hvor det er.


Jeg hadde det sinnsykt fett i Namsos. Sykt mange fete ting skjedde her.

Sent om natten kom jeg frem til Steinkjer, og forstod at den ekstra timen jeg vant på at ølserveringen i Trondheim stenger 02, for lengst var over. Jeg tok dermed toget tilbake igjen. Ida Susanne hadde jo ventet i uvisshet hele denne tiden i tillegg. TENK OM HUN TRODDE JEG VAR DØD?????


Hehe, neida, hun var selvsagt med hele tiden for å ta bilder av meg på alle de rare, nye stedene.

Dagen etter hoppet vi på toget for å reise til Stjørdal. Det er der Ida Susanne kommer fra. 


Togturen var helt fantastisk, og naturen traff meg som en kanonkule. Dette var definitivt noe annet enn tunnellen mellom Asker og Sandvika.



På veien til Stjørdalen var jeg i tillegg vitne til en real foto-session. Det var to jenter som tok bilder av hverandre, mens de byttet på å posere på en benk, og jeg fant det like fascinerende som når man catcher nabobikkja i å parre seg med en fotball.


Man kan jo undres hvorfor de ikke ventet med å gjøre disse tingene til etter at toget bak dem (med Ida Susanne og meg i) hadde kjørt. Det var nemlig ikke bare jeg som syntes det var et morsomt syn. Han fyren foran meg, som hadde lent setet sitt helt ned i kølla mi omtrent, med en 12 år gammel jente på fanget, kommenterte også at han syntes det var kleint - omtrent samtidig som jeg tok bilder av han for å dokumentere hvor fæl holdning enkelte mennesker har på et tog. 


Konklusjon. Vent med å ta kleine "posere på benk foran vannet"-bilder til det ikke er noen andre rundt deg. Ikke la din 12 år gamle kjæreste jokke på fanget ditt på et tog, mens du har setet ned i skrittet på personen bak deg. Ikke gidd å være drittfolk. Drittfolk er sykt ræva.

Så kom vi frem til Stjørdal. Hurra! Jeg var skikkelig happy for å endelig ha kommet frem.


Nå tror sikkert dere at jeg var på sånn familiebesøk hjemme hos Ida Susanne og sånn, men det var jeg faktisk ikke. Vi dro til Stjørdal for å drikke øl på Bamses Pub, vi. Her er Bamses Pub.


Og her er Ida Susanne. Jeg synes hun er penere enn diamanter, faktisk.


Jeg fikk kommentar tidligere om å ikke bli en klissete hjalmar, men det må være lov å være litt stolt over at noen faktisk gidder å henge med meg!!! Jeg har fjorten diagnoser - blant dem; ADHD og tvangshandlinger. Jeg prater mye om lite. Jeg må. Jeg MÅ!!! JEG MÅ!!!!!

«Halvor! Ta morfinen din!»
«Ok.»

Vi drakk opp ølen, tok toget tilbake, og dagen etter måtte jeg snike meg sakte ut - pisstidlig om morgenen - for å ta fly hjem igjen. 

Det er ganske dritt at det er så langt mellom Trondheim og Oslo - men turen var råbra, og jeg fikk tatt masse bilder av meg selv foran rare steder. Jeg elsker bilder av meg selv foran rare steder.

Jeg var ganske trøtt da jeg satt meg på flyet, og oppdaget at de hadde 3G inne på flyet! Jeg kunne ikke dy meg, ...


... jeg MÅTTE ta Instagram-bilde. 

MUMM

For to uker siden:

- Hva er champagne, spør du? Jo, det har jeg lært. Champagne er kullsyreholdig vin fra et Alpene.

- NEI, DET ER JO HELT FEIL HALVOR DU KAN IKKE EN DRITT OM CHAMPAGNE!!!!!!!!!!!

- Å, er det ikke kullsyreholdig vin fra Alpene? Puuh, flaks jeg har blitt invitert med på champagne-fylla med Mumm, da - for å lære alt om champagne fordi jeg er en sånn som liker å lære nye ting + dra på fylla.

Det er helt sant, faktisk. Noen må ha rotet det til med kontaktinformasjonen på rosabloggerne, for plutselig fikk jeg jammen meg invitasjon til å bli med på en helaften med champagne-brandet (er det riktig å si champagne-brand?) Mumm. Dette kunne jeg selvsagt ikke si nei til. Før jeg dro passet jeg på å pynte meg skikkelig. Champagne er jo alkohol av ypperste klasse, og da nytter det ikke å se ut som en boms.

Dagens champagne-outfit:

1. Jungel-t-skjorte - kjøpt i Thailand for 14 kroner.
2. FILA-jakke - kjøpt på EBAY for 500 kroner (med frakt).
3. partyshorts - kjøpt på EBAY for 300 kroner (med frakt).
4. Svarte sokker - fått i bursdag av Fattern (thanx!!!).
5. Svart hund. Alle sorter hunder funker.


HAHAHA, neeeeida, selvfølgelig gikk jeg ikke i dette på Champagne-treff-møtet-konferansen-middagen! Jeg hadde på meg olabukse (nyvasket), pånnebånd, den mørke Fred Perry-skjorten min og en hettegenser. (SWAG!) Men hvorfor forteller jeg dette? Jo, det er selvsagt i tilfelle Mumm-folka sjekker ut hjemmesiden min - ser at jeg ikke egentlig er en rosablogger - og krever tilbake pengene for de fem flaskene jeg drakk alene på tretti minutter. NEIDA, men det var sikkert tre-fire flasker. Jeg ble drita!!! Neida. Men jeg ble ganske brisen. HERREGUD, SLUTT Å SKRIVE. Ok, jeg kommer tilbake til det.

Her står sjefen, bossen, lederen og hertugen av Mumm. Jeg tror i hvert fall at han er det. For øvrig heter han Christian, og Christian kan pissmye om Champagne.


Ved min side hadde jeg selvsagt Ida Susanne - litt fordi hun er dritdigg, og litt fordi hun har blogg, og litt fordi jeg spurte om det var OK at hun blei med - og det sa de ja til.


Christian snakket om champagne og Mumm i et kvarter omtrent. Fortalte litt om hvordan man lager champagne, hvor det stammer fra og hvorfor Mumm er diggere enn noe annet. Alt dette var veldig spennende - du kan selv lese om disse tingene på Wikipedia. Så fikk vi endelig første smak av Mumm. Mumm, Mumm, Mumm. Ordet flyter like bra i kjeften som champagnen, si!





Etter å ha tømt noen flasker ba Christian oss om å bli med ut. Han skulle vise oss hvordan man kan sable av tuppen på flaska med en kniv. Han gjorde det én gang selv først - og så spurte han oss om å prøve. Hva er vel bedre enn å sable masse champagne for gøy?


Jeg har jo selvsagt gjort dette tusen ganger før, og tok utfordringen på strak arm (bare at jeg har begge armene litt bøyd).


Poff, sa det. Eller. Jeg sa det. Jeg lager alltid dumme lyder når jeg slår i ting med store kniver.


Etter å ha sablet i stykker omtrent femten flasker med pissdyr champagne begynte Christian å leke med den dyrebare væsken og noen rare glass han hadde stablet i et tårn.




Her er forresten jeg med en kjempestor champagne-flaske. Disse bildene skal bli mitt alibi for å komme inn på utesteder på Solli plass til sommeren.



Det er viktig å spise en god middag dersom man skal drikke mye alkohol. Jeg hadde glemt å spise, men heldigvis fikk vi servert middag. Én reke og én tapas-loff. Det smakte digg, og jeg ble stappmett.


SÅ var det ENDELIG klart for champagne-fylla alle hadde gledet seg til. Vi fikk to glass hver - ett til hver hånd.




Til slutt kom partyshortsen min på, og da vet jo alle at formen i fin. 


Nå forventet du kanskje noen heeelt crazy bilder av superfylla, men det har jeg ikke. Grunnen til dette er at hverken Ida Susanne eller jeg visste at man burde ta med seg kamera på slike eventer. Derfor måtte jeg låne kamera til Rafiq (bloggbakmann og legende) og han dro rett før det rakna for hjernen min. Vi ble pælma ut av lokalene etter å ha drukket opp latterlig mye Mummumumummmumumumum med hver vår goodiebag med sjampis + noen flasker på innerlomma. Så dro vi til Briskeby, kjøpte godteri og stakk hjem til meg med June og typen hennes for å drikke opp det vi klarte å lure med oss ut.


Og så stakk vi på Olsen. Jeg spøy med vilje før jeg la meg fordi jeg hadde 5.6 i promille og skulle opp klokken 8 dagen etter. Det gikk til helvete.

Men jo - det var gøy å være med. Det er bare å si fra dersom du er i besittelse av dyr alkohol og trenger hjelp til å drikke opp! Ida Susanne og jeg kommer, vi!

Et innlegg om FILA, Ida Susanne og føflekken.

Så skjedde det. Som et klimaks i min stadig mer tragiske EBAY-historie har jeg nådd PayPal's egne grenser som er blitt satt for å unngå svindel. Det betyr at jeg ikke kan bestille flere ting før jeg på en eller annen måte har verifisert PayPal-kontoen min. Det femsifrede beløpet vi snakker om her er penger jeg i utgangspunktet ikke har - i hvert fall ikke nå. Nå har de nemlig blitt til pakker som jeg daglig får tilsendt i posten. Men det gjør faktisk livet mitt bedre. Nå føler jeg nemlig at jeg har venner i hele verden som sender meg pakker i posten fordi de synes jeg er snill og kul.

Her er jeg på vei fra et av mine daglige postkontorbesøk. Under armen holder jeg tre pakker. Hovedsakelig forsendelser med min nye gjenoppdagelse; FILA.


Ja, dere husker vel FILA? I hvert fall dere som husker litt fra 90-tallet? FILA er et dritkult merke som forsvant inn i den kullsvarte 90-tallshullet. Borte blei det - helt til nå. Nå ser jeg på det som min oppgave å få liv i FILA-sjela igjen. Hvor lenge jeg tvinger på meg den oppgaven er usikkert - men jeg har rukket å blakke meg ut allerede.

Nye jakker, piqueter, pannebånd og en slåbrok. En sinnsykt fet (og dyr) slåbrok. 

Det er veldig typisk meg å få akutt dilla på ting. Jeg har fått akutt dilla på diverse saker siden jeg var liten - men nå er det ikke lenger snakk om små innkjøp av Pogs og Slammers for ukepengene mine. Det skulle litt til for å bruke 20 000 kroner i løpet av en måned på Pogs i 1995 - selv om jeg har en ganske formidabel samling liggende hjemme i Asker. Samlemanien min er lett å få øye på. I ungdommen min kjøpte jeg veldig mye CDer og DVDer. Så begynte jeg å samle på Adidas-jakker. I fjor hamstret jeg inn Fred Perry, og nå er det altså FILA. Jeg klarer ikke å forklare hvorfor - men det er jo et sykt fett merke. Hvorfor jeg har denne trangen akkurat nå vet jeg heller ikke, men det kan nok være et substitut for å fylle tomrommet etter Ida Susanne.

«Ida Susanne?» «Hvem er det?»

Ida Susanne er veldig pen. Ida Susanne er veldig smart. Ida Susanne er veldig snill. 

Ida Susanne er en sånn som man må ta vare på fordi hun er pen, smart og snill. Hun har vært på besøk hos meg fire ganger nå, og hjulpet hjernen min med praktiske ting som å spise og sove. Uten 
spising og soving dør man - det er vitenskapelig bevist.


Brått var den paniske stillheten der igjen. Ida hadde dratt for fjerde gang, og livet mitt falt sammen igjen - og knuste som glass i bakken. Tusen tårer trillet nedover mine kinn, og i av ren forvirrelse meldte jeg meg inn i en religiøs sekt i mangel på tilhørlighet. Det er sant. Neida. Men det var kjipt, for jeg liker best når Ida Susanne er på Briskeby og koser Rambo og meg, da.

Savnet etter Ida Susanne resulterte i at jeg tok på meg noen av klærne hun hadde glemt igjen. Med "glemt" mener jeg selvsagt at jeg gjemmer undertøyet hennes i en hemmelig boks på verandaen.


Jeg og pus prøvde å få tiden til å gå, men det er ikke så lett når man er blitt født uten tiltak. Derfor blir det fort til at man bare ligger der, og tar bilder av seg selv, og poster bildene på internett. 50 til 100 ganger om dagen.


Rambo sa faktisk fra her om dagen; «Kan du drite i å ta så mange bilder av meg? Det kan ødelegge for karrieren min når jeg blir eldre!»

Jeg er en katteblogger. En hjalmar. Så nå har jeg begynt å betale pus for alle bildene vi tar sammen. Det synes han er helt fair + at han ikke betaler skatt fordi han er en kattepus. Dette bildet fikk han en hundrelapp for.


Mens dette bildet fikk han ikke noe for - fordi jeg bare hadde 100 kroner. 


Forhåpentligvis ringer det snart noen villige sponsorer og prakker på oss kattemat, kattesand og en koffert med tusenlapper. Jeg liker tusenlapper best. Pus er mest glad i dollars. Jeg kunne selvsagt sendt mail og spurt om kattemat og tusenlapper selv, men jeg har hverken tiltak eller verdighet til å gjøre noe slikt. Rambo derimot; han kunne godt tenke seg å gjøre det, men tastaturet er alt for stort for ham. Det synes han er eksluderende og dårlig gjort av produsenten - men han for av nevnte grunn ikke mulighet til å klage på dette.

Men uansett da. Jeg var jo tross alt kjempetrist og sånn. Men så kom plutselig Ida Susanne tilbake IGJEN! Det må bety at hun liker meg, selv om jeg er et dårlig menneske.


Med Ida Susanne på besøk gjør jeg alt jeg kan for å være en god vert. Her spiser vi Halvors Spesialspagetti for femte dag på rad, med anbefalt drikke til; "øl".

Nam, nam. Den hemmelige ingrediensen i Halvors spesialspagetti (kjøttdeig med ketchup) gjør maten så god at man ikke orker å spise opp alt. Eller noe som helst i det hele tatt. Så god er den.

Men lykke varer ikke evig. Nå snakker jeg ikke om min stalkerinteresse for Ida Susanne, men om føflekken min. Har du ikke hørt om den før? Ok, da skal jeg fortelle deg om den. 

Jeg har alltid hatt en føflekk i nakken som jeg har kalt Føflekken fordi det er en føflekk. Jeg har aldri klart å se den selv, men har allikevel dannet meg et visst forhold til den. Sammen har Føflekken og jeg bygd opp en rekke historier med gode minner. Sammen. Han og meg. Meg og han. Vi var på en måte bestevenner. Jeg husker hvordan jeg satt livredd i frisørstolen som barn, og kontinuerlig minnet frisøren om at han måtte huske å passe seg for Føflekken. Kanskje Føflekken var den egentlige grunnen til at jeg fikk meg hockeysveis som barn - ikke fordi jeg var trofast fan av macGyver? Jeg vet ikke - men muligheten for at Føflekken har styrt meg og mine handlinger i underbevissstheten er der.

For et par dager siden dro jeg til en hudpleieklinikk for å ta en titt på Føflekken. Det var bestemoren min (Oma) som sa at jeg burde gjøre det da vi var i Tenerife sammen tidligere i år. På hudpleieklinikken fikk jeg den meldingen jeg gruet meg til å høre. Legen ville fjerne Føflekken. Han ville rett og slett abortere vekk Føflekken av redsel for at Føflekken på et tidspunkt skulle bli "ondartet". Etter 24 år med nært vennskap kunne jeg aldri se for meg at føflekken min ville gjøre meg vondt, men legen var sikker i sin sak. Han ville fjerne den. 

Dette bildet ble tatt rett etter at jeg fikk den beskjeden. Jeg ba om å få fem minutter på venterommet til å si ordentlig adjø og takk for gode år.


Mens jeg satt der på venterommet, sammen med Føflekken for siste gang, og ventet på "skjebnen", så tenkte jeg på alle de fine stundene. Og så sang vi litt. Jeg sang "Byssan Lull" for han. Han sang "Det går likar no" av DDE for meg. Det var fint. Så klemte vi hverandre godt før vi gikk sammen inn til legen. 

Først fikk Føflekken bedøvelse for å ikke kjenne smerte ved overgangen fra dette livet til det neste. Jeg merket selv at jeg ble bedøvet - men det stanset ikke følelsene mine. Hjertet kan aldri bedøves. Det er i hvert fall en veldig dårlig idé.


Og her ser vi et bilde fra Føflekkens endestasjon. Skåret bort fra et helt liv i nakken min på kun to minutter.



Her ligger han. Død. Det ser på en måte bare ut som han sover, bare at han ikke sitter fast i nakken min lenger.

Herregud. Mens jeg skriver dette - for øyeblikket på en ferge i Trøndelag - så begynner jeg nesten å gråte av tanken på alt jeg har opplevd med Føflekken. Hele fuckings barndommen min lå i den føflekken, og nå har jeg fjernet den av ren egoisme. Ondartet, du liksom? ONDARTET MEG I RÆVVA!! Men jeg skal ikke skylde på legen. Noen ganger finnes det ikke en fasit på hva som er rett og galt - og da må man ta konsekvensene av valget man ender på. Litt som under en parseremoni på Paradise Hotel. Det gjør vondt - men husk; man sees igjen i "etterlivet". Det gjør man faktisk, og jeg ser frem til å gjenforenes med min lille venn, Føflekken. 

Dette er det siste bilde jeg har av Føflekken. Tatt to minutter etter bedøving. Nå er jeg på utkikk etter en liten amulett som jeg kan putte bildet i, og henge rundt halsen i et sølvkjede. Da skal vi være sammen inn i evigheten.


**FØFLEKKEN - 1988 - 2013 - DU VIL ALDRI BLI GLEMT - HVIL I FRED, VENN.**

Etter den store påkjenningen gikk Ida Susanne og jeg en liten tur i byen for å friske opp hodet - og tenke fremover. Jeg fikk i tillegg prøvd ut noen av mine nyeste FILA-klær, og det var veldig godt. Det er viktig å ha noe å fylle savnet med. Jeg fyller det med EBAY og FILA.


Nå trykker jeg på publiser. Skjønner ikke helt hvorfor, men jeg har viet livet mitt til å være en offentlig klovn, så jeg får vel bare fortsette med det. Ellers da? Noen som har sett en bra film i det siste? Eller vært på en hyggelig ferie? 


ZZZzzz  

Et innlegg om trening, dyrlegen, penger og øl.

Heia hjemmesideeeen! Unnskyld for at jeg ikke har hjalmaret i det siste, liksom, men jeg har vært sykt opptatt liksom. Dagene mine er jo, som dere vet, fylt med innhold som for eksempel tiss og bæsj og øl og derfor har jeg ikke kunnet hjalmare selv om jeg ikke har jobb eller noe å bruke livet mitt til. Men jeg har vært i Mjøndalen da.


Også har jeg vært på Arzela Kro for å spise hamburger, men det var stengt, så derfor måtte jeg spise snø i stedet.

Nam nam, snø. 

Så var jeg i Asker for å feire bursdagen til lillesøsteren min, Stine, som ble tre år. I familien min vekker vi hverandre grytidlig om morgenen når noen har bursdag for å starte dagen til vedkommende ekstra hardt og brutalt. Her er klokken 05:45.


Søsteren min fikk noen ballonger og en pakke som hun ikke orket og pakke opp. Hun skjønte ingenting.


Jeg hadde ikke gave til henne fordi jeg har brukt opp alle pengene mine på EBAY. Til gjengjeld sparer jeg til en MAC (trendy datamaskin) som hun skal få i presang når hun blir tretten - slik at hun kan begynne å blogge og dermed bli rik. Det kalles investering og sunn fornuft, bare at "sunn fornuft" er byttet ut med "mangel på selvinnsikt". Vi lever da tross alt i 2023 og har nettopp påbegynt den femtende sesongen med Paradise Hotel. Da får det værra grenser på hvor smarte og intelektuelle og aksjemeglete vi skal værra, hva??!?!!?? HÆ?? JEG VIL HA SILIKONPUPPER, JEG ER VOKSEN!!!! 

«Hva har skjedd med hodet mitt?» «Ah, ikke noe spess. Du var bare offer for et lite tillitsbrudd til den neste generasjonen. Nå er du naiv og ubrysom igjen.» «Ok, flotters!»

Her er Fattern og meg selv utenfor hovedkvarteret i Asker. 

Det er der inne jeg levde ungdomsårene mine, og en dag skal det bli et museum som skolebarn og folk med psykiske utviklingshemninger kan komme for å spise overpriset is og vafler. Jeg vet ikke hva som skal stilles ut - men det skal være noe som er utrolig gammelt og kjedelig. Kanskje reguleringen min. Eller pornotegneserien jeg lagde da jeg touchet innom "puberteten". Kanskje de en gang positive fremtidsmålene mine kan henge der inne et sted, også. Så rart det kommer til å bli når jeg i mangel på en karriere må jobbe som vaskehjelp på mitt eget museum.

Det er nemlig ikke bare-bare å være en 24 år gammel mann uten inntekt, med EBAY-avhengighet og et for alltid ødelagt renomé. Fattern prøver alltid å forklare meg at det er viktig å ha mer inntekt enn utgifter. Han skulle bare visst hva jeg kjøper for pengene jeg ikke har når jeg ruser meg på EBAY....

Som denne råkule sadomasken til 500 kroner.


Og denne boken om japanske underliv.


Og denne rådyrmasken som jeg kjøpte fordi jeg synes rådyr er råsøte - men aldri får kost med dem. Det gir ingen mening. 


Så dro jeg på byen med Alexander, Linnéa og meg selv for å drikke øl jeg ikke har råd til.


Øldrikkingen min har gått fra å være sosial eksperimentering, til å bli en nedbrytende, asosial, pengeslukende virkelighetsflukt. Ikke fordi jeg har problemer med øl, men fordi jeg er naiv og tror jeg orker å dra ut alt for ofte. Når jeg først drar ut forstår jeg hvorfor jeg hater å dra ut. Fulle nordmenn på byen i Oslo er verdens verste mennesker. De er forferdelige. Og da rygger jeg inn i et hjørne med meg og mine - totalt uinteressert i å snakke med omverdenen - mens jeg misbruker så mye øl som mulig (+ en fernet eller fem) for å få blackout og forhåpentligvis våkne opp hjemme uten å huske hva som skjedde. Sånn er tankegangen min - og det er på grunn av den tankegangen at jeg ikke liker å diskutere holdning med familien min. Jeg prøver ikke å fremstå om en sær einstøing, men jeg er ikke en høyrevelgende Moods of Norway-bruker heller.

Meg og Linnéa i et hjørne på et utested. Takk gud for iPhone i sosiale sammenkomster. Uten den hadde jeg nok druknet.


Dagen derpå gjør jeg det samme som jeg gjør hver dag. Sitter i sofaen med pus og tar bilder av meg og pus. Mens vi søker etter et innholdsfullt liv på Finn.no. Jeg vil bli LEGO-entrepenør. Rambo vil bli kokk. 


Rambo er verdens beste katt, selv om han er gal og vil overta verden med atomvåpen. Her blir han intervjuet av en fyr som ikke skjønner at Rambo egentlig bare snakker kattespråket "Mjau".


Her om dagen tok jeg med meg Rambo til dyrlegen for første gang - kun for å se at alt (bortsett fra psykopat-trekkene hans) står bra til.


Meg og pus. Vi er bestevenner. Han fikk en vaksine av legedamen, og masse skryt for å være verdens peneste katt noen sinne. 


På vei tilbake så vi en parkeringsvakt som stod og skrev ut bot til en usynlig, feilparkert bil. 

Dette understreker min påstand om at parkeringsvakter er en menneskerase som er enda dummere enn meg selv - og burde skjermes fra samfunnet.

Til slutt vil jeg gjerne fortelle at jeg ar begynt å trene - og dermed også påstartet nok en "gå opp i vekt"-diett. En diett som aldri før har funket. Jeg veier under 65 kilo. Her er en cheeseburger fra McDonalds. Den smaker urin, men Anders (menneske) sier at jeg må spise drittmat. (Les: Mer drittmat enn før.)


Treningen innebærer også trening. Beinhard trening. Push it to the limit! Sky high! Power boys for life! (Prøver å lage noen fete mottoer som jeg kan syngerope mens vi jogger - sånn som i Fangene på Fortet.)


Mye av treningen består av å ta bilder av at Anders trener. Anders har spist drittmat og pumpa muskler (treningssjargong) i så mange år nå at han har blitt biff (sterk) - så det er mye kulere å se hvor rå han er til trening enn å gjøre det selv.


PUSH IT TO THE LIMIT!!!!!!!! SKY HIGH!!!!!! POWER BOYS FOR LIFE!!!!!!!!!!! 


Legg merke til pannebåndet mitt. FILA selvsagt - bestilt på EBAY. Pannebånd skal være mitt virkemiddel til å komme meg gjennom sommeren uten å klippe meg. Målet er å se ut som monsterbomsen i Mulholland Drive innen 17.mai 2014.


UÆÆÆÆÆÆÆ!!!!!!! 


Jeg vet ikke om du skvatt like mye nå som jeg gjorde første gangen jeg så Mulholland Drive, men jeg antar at du gjorde det da jeg er en mester i min nådeløse skrekkfilmdramaturgi.

Etter trening feiret jeg økten med noen øl.




Ingen ting er som noen øl.

Et innlegg om vafler og heltemot.

Det har vært en lærerik uke, men det betyr ikke at jeg har blitt klokere. Jeg sluttet å lære å ta inn ny lærdom etter at jeg dumpet ungdomskolen i åttende klasse. Den siste uka har med andre ord ikke vært lærerik i det hele tatt. Kanskje for andre, men ikke for meg.

For meg har det vært en helt vanlig uke. Den begynte med at jeg ble invitert på nabobesøk hos Linnéa, sammen med Magnus. Vi er nemlig naboer - sett i et perspektiv der alle menneskene på Jorda er naboer -  et perspektivet som krever at det også bor mennesker på planeter som for eksempel Merkur og Neptun. Men det gjør det ikke. Derfor er ikke alle menneskene på jorda naboer. Men det er Linnéa, Magnus og jeg. Vi er Frogner-naboer. Derfor inviterer vi hverandre på nabobesøk.

Vi skulle spise vafler. Magnus er veldig jovial og hadde med seg lettrømme på tube, syltetøy på tube og brunost. I tillegg kjøpte han smør. Jeg hadde ingenting. Det er ikke fordi jeg ikke jeg er jovial - jeg er bare lite omtenksom.


Her er Linnéa og Vetle. Vetle og linnéa bor sammen i et kollektiv. De er naboer inne i naboskapet de allerede har til Magnus og meg selv. Metanaboer.

Vetle fikk en flaske i trynet kvelden før og derfor har han plaster uder øyet. Men dere skulle sett han andre! (For det var det ingen andre som gjorde - så ingen fikk sagt fra at det var dårlig gjort å kaste flaske på Vetle.)

Magnus er en typisk "rømme og syltetøy på vaflene"-guy, mens jeg er litt mer "plain brunost"-guy.


Etter at vi hadde spist nabobesøkvafler fortalte vi sladder og rykter og slemme ting bak ryggene på folk vi kjenner. Så dro vi ut for å gå nabobesøktur i Frognerstrøkene. Jeg tok dette bildet av oss rett før jeg kræsjet i en stolpe.


Her er stolpen. 


Så gikk jeg hjem og la meg i fosterstilling. Fosterstilling kan anbefales til alle som sliter med mindreverdighetskomplekser under spesielle omstendigheter. De spesielle omstendighetene er livet mitt som ikke henger på greip i det hele tatt. Jeg må få til noe snart, ellers skriver jeg en fuckings diktsamling om stokkender.

Men så skjedde det. Jeg lå stille og rolig i fosterstilling da jeg plutselig skvatt til av en høy pipelyd ute i gangen. Jeg gikk ut av døren og fulgte lyden opp til tredje etasje. Der ventet det en sjokkerede overraskelse som skulle endre livet mitt for alltid. Jeg forklarer nærmere.

I tredje etasje. Stod heisen fast.


Og ikke nok med det, men det satt en dame inni der også. Hun gråt og banket på døra og trykket på pipelydknappen (den gule) og virket nærmest manisk - så jeg bestemte meg for å gå ned igjen for å finne ut hva dette kunne være. Damen i heisen skrek av fortvilelse idet jeg forsvant ned trappen. Damer, ass...

Tilbake i leiligheten lagde jeg meg en kopp varm sjokolade, og så googlet jeg meg frem til noen sjokkerende opplysninger om hva jeg nettopp hadde vært vitne til. 


Jeg satte nesten kakaoen (den varme sjokoladen) i halsen. Var heisen bare et triks for å avlede mistanke til et tyveri? Et ran? Eller et kupp? Kanskje damen i heisen var i besittelse av kronjuvelene til Kongen av Asanthi? Kanskje hun skulle stjele heisen fordi hun ikke hadde heis i sitt eget bokompleks?

Jeg ble lamslått av denne høyst konfidensielle informasjonen som jeg fant på Google.


Rambo var også lamslått.


Så sovnet jeg litt, men våknet etter en halvtime av den forferdelige pipelyden fra heisen. Ja ja, tenkte jeg, og tenkte at det viktigste måtte være å få den masete mestertyven ut av heisen. Så ringte jeg brannvesenet. Og så kom brannvesenet med en stor brannbil som jeg ikke fikk lov til å prøvekjøre.

Her er brannvesenet. De hadde ikke hjelmer på seg, noe jeg syntes var kjedelig, men de hadde et nøkkelknippe med nester milliarder nøkler på. Eller kanskje 40-50 styker hvert fall.




Den ene brannmannen hoppet inn i heisen fra et lokk i taket, og løftet damen ut gjennom lokket igjen.




Det viste seg at hun ikke var tyv, men vaskehjelp. Men det er egentlig helt uviktig. Etter å ha håndtert denne situasjonen slik jeg gjorde, så har jeg jo faktisk reddet et liv! Et vaskehjelpliv! Damen kunne ha råtnet opp inne i heisen av sult og kjedsomhet. Men så reddet jeg henne! Jeg er en HELT. EN HELT! HELT!!!

Brannvesenet skrev en pressemelding om heltedåden min på Twitter kort tid etterpå. De var nok stolte av å ha fått lov til å være med på en av Halvors heltedådaksjoner. 


Så fortalte jeg nyheten til Ida Susanne som ble kjempestolt av meg.


Så skrev jeg en oppsummerende tweet for å passe på at ingen detaljer fra kveldens store heltedådaksjon utelates.


Det var en sinnsykt fresh og kool yo opplevelse å redde liv. Ikke for å skryte liksom. Jeg redder jo seff liv fordi det bare er greia mi lissom. Sorry for at jeg født kul lissom. Fattern puttet kool dop yo swag-pulver i helmelka da jeg var kid eller no ass. 

Har du reddet noen liv før? Liker du vafler?

Kahlo.

Jeg har blitt avhengig av EBAY og bestiller nå varer for penger jeg ikke har, helt ukritisk, flere ganger om dagen. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre - men må snart vurdere å få meg en jobb for å kunne tilfredstille lidelsen min. Jeg har fått mange rare ting tilsendt hjem til grotten min på Briskeby i det siste, og i dag dumpet plutselig Kahlo ned postkassa.

Dette er Kahlo. Frida Kahlo er en kvart tysk-jøde-kommunist med rumensk blod, fra Meksiko. Hun maler bilder av seg selv med unibrow. 


Som den Oslolosen jeg er, så bestemte jeg meg for å gi Kahlo er liten rundtur i vårt styggvakre Oslo. Et Oslo vi elskhater mens vi drukner de overfladiske sorgene våre med glede på tapp til 70 kroner halvliteren.

Her er Kahlo på Tjuvholmen. Tjuvholmen er en forlengelse av Aker Brygge, og er interessant for deg som liker å gå tur til steder du aldri vil få økonomisk mulighet til å bo selv. Bak Kahlo ser vi Astrup Fearnley-museet. Et sted der "se hvor gæren jeg er"-mennesker kan utfolde seg kunstnerisk.


Her er Kahlo på Rådhusplassen, mens hun koser seg med en kaffe. Nam, nam.


Jeg tok med meg Kahlo videre til Akershus festning for å se på horer - men det er visst ingen horer i dette området mer. 

Det var synd. Jeg husker selv da jeg var liten, og kjørte rundt i dette området med Fattern for å finne parkeringsplass, og så alle horene som vanket her. Jeg ble fascinert over måten de bydde frem kjønnet sitt som om det skulle vært gratis. Slikt ser man ikke nå lenger. Det var synd at ikke Kahlo fikk sett dette.

Men vi mistet ikke motet av den grunn! Rundt neste sving var veien kort til Bjørvika og Operaen! Stedet som for få år siden kun var en sliten brygge full av narkotikamisbrukende uteliggere - og som nå er blitt en praktfull fasade, full av turister, og narkotikamisbrukende uteliggere. Kahlo fant dobbeltmoralismen i samfunnet vårt som direkte fantastisk.


Her er Kahlo ved østlandets knutepunkt; Plata. Eller Børsen som det også kalles her. Bak henne kan vi se den velkjente Tigerstatuen, som er et symbol på bygdefolkets hat mot Oslobefolkningen.


På Plata møtte vi på to pillefjerne bolere. De var så søte da de gikk rundt og skulle banke alle turistene, men ikke fikk det til fordi turistene trodde fråden i munnviken var rabies. Det er derfor slike mennesker burde dope seg ned og banke folk om natten i stedet - for da ser man ikke fråden. Men, men. Det var jo så herlig vær ute i dag, så NOE må man jo også gjørra, si!

Noen jenter syntes Kahlo var så fin at de ville ta bilder med henne. Jeg snek meg også med på bildet. Det er fordi jeg ikke vil bli glemt når jeg dør.


Karl Johan! Norges hovedgate. Hit kommer turister fra hele Østfold for å kjøpe ting i butikker som finnes absolutt overalt, bli overfalt av svenske selgere og gi penger til østeuropeiske tiggere. Kahlo følte seg naturligvis hjemme blant rumerne - men hatet de svenske selgerne av hele sitt hjerte.


Vi gikk videre, og kom så til Stortinget som ligger i det området i Oslo der det lukter mest kloakk - ironisk nok med tanke på at politikere flest er dumme, egoistiske rasshøl. Kahlo syntes ikke noe særlig om dette området - nettopp fordi hun, som de fleste av oss, ikke har sansen for dumme, egostiske rasshøl som lukter kloakk.


Vi bestemte oss for å trekke hjemover igjen. Det passet fint, for da kunne jeg vise Kahlo slottet på veien. Dere vet; det store bygget der Norges desidert mest tvilsomme sektmiljø gjemmer seg fra resten av samfunnet, oversett av barnevernet, og finansiert av staten. Det beste med slottet er at man kan få komme inn og se hvordan denne statsfinansierte kassa ser ut for KUN 95 kroner per person. Totally worth it!!!

Kahlo sa til meg at hun heller ville kjøpt seg en halv Carhartt-lue, enn å betale penger for å se noen rom i et statsfinansiert slott. «Jeg driter i det teite dusteslottet!», sa hun.

Så dro vi hjem og drakk kakao.


Har du vært i Oslo før? Synes du Kahlo er digg?

Har du smakt bæsj før?

Det har vært februar for tjuefemte gang i mitt liv - og jeg har digga det! Jeg digga det så mye at jeg begynte å trene igjen!


Neida. Jeg har hatt et helt normalt og avslappet forhold til en av de kaldeste månedene i året, og jeg har kun trent to ganger siden jeg meldte meg inn for tre uker siden.

Men jeg har drukket øl, og det er det beste jeg vet. Spesielt hvis det er midt på dagen, og tirsdag.


Denne kvelden dro vi på Bar Django. Den er ganske ny, så vi har prøvd å støtte den litt. Målet med å støtte pubene rundt på Frogner er selvsagt å kunne slippe å reise til sentrum for å drikke øl. Jeg hater sentrum. Elsker Frogner.



Denne kvelden var det i tillegg #tweetuposlo på Bar Django. #tweetuposlo er en samling mennesker som lever livene sine fullt ut på internett - akkurat sånn som meg. Derfor passet det egentlig fint at #tweetuposlo hadde samling på baren som ligger 100 meter fra leiligheten min.



Det eneste som er litt kjedelig med Briskeby og Frogner er at pubene stenger klokken 01 og ikke 03. Derfor inviterte jeg hele #tweetuposlo hjem til meg i stedet.

Det var ingen som ville bli med, bortsett fra Fredrik, Christian og Ida. Dette er de eneste vennene mine.



Og Magnus, da. Vi øvde på å ta "rød løper-bilder" foran DVD-hylla mi.








Jeg var paparazzi, og Magnus var seg selv. Jeg lærte han blant annet å posere på utpust. Dette har jeg selv lært av en modell som heter Sandra Marie. Man får visst vind i ansiktet eller noe, og det er bra - det har vi bevist med bildene av Magnus. Dere må forresten huske å følge med på den nye serien hans "Verdens Beste Ferie" som begynner på VGTV om to dager.

(Magnus betalte meg 2000 kroner for å skrive dette, og legge ut bildene av han. Dette er egentlig en kryptisk pressemelding.)

Dagen etter tok jeg tatovering hos Morten Transeth. Det gjorde ikke vondt i det hele tatt, men jeg ble litt skuffet da den rant bort i dusjen tre dager etterpå.


Slik ser forresten coveret til den nye gruppa vår POWBRTL ut. Kjøp sangen "Hipsterliv" på iTunes og stream den på Spotify!


Kjøp den! Be alle vennene dine om å kjøpe den! Jeg er blakkere enn Mike Tyson, og trenger penger til gul Farris og hamburger på Grills Ville.

Snakk om penger! Det er jo mange grunner til å jeg ikke har jobb, og en av dem er at jeg ikke fungerer som en brikke i samfunnets grunnmur. Jeg er en sånn som prøver å pusle puslespill, men legger alle bitene feil. Men her om dagen, så jobbet jeg, og tjente penger! Det er helt sant!

Jobben gikk ut på å reise til Ålesund med flymaskin (skummelt) for å filme et band som heter Man Get Out på innspilling i et studio på Giske. Dette gikk jo selvsagt ikke feilfritt da jeg bestilte flybillett og reiste til Gardermoen feil dag. Her er jeg på Gardermoen, med en billett til 1700 kroner, rett etter at jeg har fått vite at jobben skal gjøres dagen etter. Ser dere hvor glad jeg er?


Jeg reiste hjem igjen med flytoget, og tenkte at jeg sikkert bare hadde godt av å stå opp 04:45 og bruke 1700 kroner på ingenting. Heldigvis ble jeg litt glad igjen da jeg så denne rare kråken spise hundebæsj.


«Ser du på meg, mens jeg spiser litt på denne bæsjen her???»


«Ok, samma det. Må spise denne bæsjen før noen andre tar den. Nam nam.»


Jeg har aldri sett en kråke spise bæsj før - men jeg må ærlig innrømme at det ikke så aller verst ut.

Dagen etter gikk alt som det skulle - og innen klokka var passert 8 om morgenen, så var jeg på plass i Ålesund.


Slik ser det ut på Giske. Det var veldig fint der - selv om jeg blåste ut i vannet og ble våt og kald og fikk feber og kastet opp og alle trodde jeg hadde tisset på meg.


På vei tilbake måtte jeg på do og tisse - nettopp fordi jeg IKKE tisset på meg. Tissing er noe alle mennesker driver med - og det anbefales av helsedirektoratet. Det har dem åpenbart ikke fått med seg i Ålesund, for jeg havnet jo på forsidene av Sunnmørsposten så raskt jeg dro ned buksa, HAHAHA, MORSOMT, IKKE SANT!!??


Men livet mitt står jaggu meg ikke stille om dagen, heller. Jeg rakk knapt å komme meg hjem før det ringte på døra, og Bring ba om å få levere meg en pakke.


Det var til stor glede å finne ut at Farris har fått med seg hvor glad jeg er i gul Farris, og derfor bestemt seg for å sende meg en kasse med Farris, og en grill! Tusen takk, Farris.


To ting, bare! Skal jeg grille Farris, eller hva er greia? Og jeg har drukket opp kassen for lengst. Kan jeg få femten kasser til? Det beste er egentlig om jeg kan få en kasse annenhver dag.

Alle nordmenn burde få en kasse med gul Farris annehver dag, og staten burde betale for det! Det skal bli min kampsak når jeg en gang i fremtiden starter mitt eget parti - og jeg håper dere, sektmedlemmene mine, er klare for å støtte meg!

Over til noe helt annet. Jeg var konferansier på UKM i Asker i helgen. HAHA! Det er det rareste jeg har gjort ... siden forrige helg (da tatoverte jeg en sigøyner på armen med tusj). Men, til å være like uforberedt som en iguan på pornoinnspilling, så gikk det helt ... ok. 


Dette er Ida Susanne. Jeg har lært henne å kjøre trikk. Eller ... sitte på med trikk, i hvert fall. Det var dødsgøy. Vi tok trikk helt fra Niels Juels Gate til Aker Brygge, men da måtte vi gå av fordi det ble kontroll.


Etter at vi hadde kjørt trikk kom Mommo (farmoren min) på besøk. Vi drakk helmelk og koste oss.


Og på kvelden kom Oma (mormoren min) og Jonas (fetteren min) også! Vi dro på Olsen (mitt andre hjem) for å spille quis. Camilla (kusina mi) var også med, så vi var mannsterke fra familiesiden. Vi kom dessverre bare på femte plass, men det var Jonas sin feil fordi han insisterte på å ha rett svar hele tiden. Han er midt i trassalderen (20 år), så han blir fort grinete når vi prøver å fortelle at han tar feil.


Det viktigste er heldigvis ikke å vinne - men å huske å spise hamburger på Grills Ville etterpå. Grills Ville er på Frogner, og jeg spiser hamburger på Grillsville et par ganger om dagen.


Så dro vi hjem for å sove. God natta, verden.


Den ellevte barten.

Jeg er en sesongbartemann. Det betyr at jeg tidvis sparer opp en liten bart, og lar den være der til jeg går lei av den. Jeg har hatt elleve barter. Her er livet til den siste av dem.

Det var på nyåret at jeg bestemte meg for å få en ny bart. Da var det omtrent fire måneder siden sist. Jeg ble enig med katten min om det på forhånd etter en samtale om at dette var noe jeg virkelig ville. Det er viktig i et samboerskap at man snakker sammen og blir enige om slike ting.


Her er barten i uke 3. Jeg har ikke en veldig god skjeggvekst, så det tar alltid litt tid.


Uke 4: Barten begynner å ta form. 

La oss bare overse at jeg får hjelp til å rette ut håret på dette bildet. Jeg hadde aldri rettet ut håret før - og hadde muligheten tl å prøve. 

Her er jeg med barten, og en annen kompis av meg som heter Christian (til høyre), på Illegal for å spise hamburger. Det er viktig å spise selv om man har bart.


Uke 5: På dette tidspunktet er barten min på det mest optimale. En tynn, sort strek - med sjarm. Jeg dro til Charlottenberg for å handle billig øl, og prøve den nye barten min.


GODKJENT!

I Charlottenberg kom jeg forresten over et kjempetilbud. To dobbelte CDer med "Stillhet" til 99 kroner! Det blir fire CDer, og DET er en god deal!


Jeg var strålende fornøyd med kjøpet, og dro hjem for å høre på stillhet i fire timer. Akkurat nok tid til å gå gjennom livet sitt og finne ut at man egentlig er en arbeidsløs taper.


Jeg liker å ha bart - men etter noen dager merket jeg at vi begynte å vokse fra hverandre. I uke 6 forsøkte jeg meg på en ny bartefasong, men fikk raskt høre at den allerede var oppbrukt - og ikke lenger sosialt akseptabel.


Jeg fant ut at det var like greit å ta den helt bort. Slikt kan gjøre vondt i sjela, men noen ganger må man ta valg i livet som ikke alltid er like morsomme. Det er kjedelig å henge opp klær også, for eksempel. Man kan velge å la være, men da begynner klærne å lukte vondt. LItt samme greia.

Jeg blir alltid litt trist når barten har vokst fra meg, men heldigvis har jeg en katt (med bart) som trøster meg i slike situasjoner.


Halvor: Rambo! Trøst meg! Si at det går bra! GJØR DET!!! Si at jeg har venner, og at alle liker meg! Trøst meg, Rambo! Si at jeg har jobb!!!
Rambo:



På Valentines Day hjalp jeg Odda med å lage en tegning til kjæresten hans. Der har dere meg, liksom. Kirsten Giftekniv! Eller "Rohypnol-Halvor" som dem også kaller meg.


Når man har mistet noen man var glad i, som for eksempel en bart, så må man fylle tomrommet med noe. Derfor har jeg begynt å trene! Her er treningsbodyen min - i matchende svart. Jeg er motebevisst når det kommer til treningstøy.

Legg merke til at jeg har fått meg overhead. Det er sykt SWAG med overhead.

Også har jeg skrevet spalte i Woman. Det finnes ikke grenser for hva jeg kan finne på å gjøre når jeg skal fylle tomrommet, eller "hjernen" som fastlegen min kaller det.


Jo, også fikk plutselig hjemmesiden min vanvittig mange treff på grunn av innlegget mitt om Blog Awards! Ganske ironisk å bli sendt til toppen av lista for et innlegg som handler om hvor teite toppbloggere er.



Ulempen med å havne høyt på topplisten, bortsett fra at man mister verdigheten sin, er at man får masse stygge kommentarer som er triste og gjør at man får liten selvtillit. Jeg fikk for eksempel veldig liten selvtillit da disse fire helt forskjellige personene skrev nedlatende ting til meg.



Heldigvis har jeg en katt som trøster meg.


Halvor: Jeg er VELDIG lei meg nå!!! Trøste meg? Kan du gå på butikken og kjøpe is? Eller øl?
Rambo:



Nå vurderer jeg å spare til bart igjen. Jeg har snakket med Rambo om det. Han var enig, og så gikk han og spiste litt mat og jaktet på en snor. Jeg har kjøpt snor til Rambo. Han elsker den.

Gjennomgang av årets vinnere av Vixen Blog Awards 2012

Da var det nok engang avholdt Vixen Blog Awards - det nærmeste man kommer en slags offisiell kåring av Norges mest utpregede blogger i 2012. Jeg fikk dessverre ingen invitasjon i år heller - noe som klargjør at Vixen holder prisutdelingen sin ren for folk som kun oppdaterer hjemmeside. Det er fair. Så kan man jo spørre seg hva halve homsenorge, realitydeltager-Norge, og alt som kan krype og gå av j-kjendiser gjør der, men det skal jeg ikke legge meg opp i.

Fagjuryen bestod i år av Nathalie Helgerud - hun sure fra Oslo Girls. Silje Pedersen fra KK. Espen Hilton fra homopatruljen og Therese Kokkim fra Only (kjøpesenter-klesbutikk). En skikkelig kosegjeng med en felles interesse for én ting: Mote. Kvinnemote. Mainstream kvinnemote, som hvert år får 90% av alle norske jenter til å kle seg prikk likt. Men ok, jeg er hverken kvinne eller spesielt fjollete, så jeg skal ikke legge meg opp i hvor identitetsløse nordmenn er i ferd med å bli. Jeg vil bare sette på spissen at dette er gjengen som avgjør hvem som er Norges beste bloggere - sammen med alle stemmene de nominerte bloggerne har brukt vinteren på å sanke inn til fordel for klikkprosenten til Vixen. 

Jeg fikk faktisk forespørsel om å bli nominert til semifinalen, men da jeg sa at jeg ikke var interessert i å bruke hele vinteren til å plage leserne mine med å stemme på meg, så ble det hele uinteressant for Vixen. Det er jo strengt tatt bare én grunn til at Vixen avholder denne prisutdelingen, nemlig oppmerksomhet, noe jeg selvsagt synes er helt OK. Jeg kunne jo bare laget min egen prisutdeling dersom jeg kun skal syte og klage over hvor misvisende jeg synes Vixen Blog Awards er - men det gjør jeg jo ikke. Derfor skal jeg i stedet gi Norges beste bloggere (i følge Vixen) en fair sjanse og ta en gjennomgang av disse for mine lesere - eller sektmedlemmer som jeg liker å kalle dem.

Folket favoritt: Voe


Voe sin blogg består av bilder av Voe som poserer i de nyeste klærne sine ute på gaten. Under bildene står det en henvisning til hvor klærne er fra slik at også DU kan kjøpe disse klærne og ta bilde av deg selv i dem utenfor huset. Voe ER faktisk folkets favoritt. Noen ganger blogger Voe om venninnegjengen sin. Voe blogger hver eneste dag. 

Beste Dagens Outfit: Explode


Explode sin blogg består stort sett av bilder av henne, i sine nyeste klær, med en henvisning under bildene til hvor klærne er kjøpt. Veldig praktisk dersom DU ønsker å kjøpe de samme klærne som Explode. De fleste bildene av Explode er inntil en hvit vegg, eller nede ved brygga. Noen ganger legger Explode ut bilder av venninnegjengen sin også. Explode blogger hver dag, noe som er bra, men skaper umiddelbar konflikt med tanke på at jeg allerede kler meg slik som Voe.

Årets interiørblogg: Stylizimo


Stylizimo legger ut bilder av interiør, og ting som har med interiør å gjøre. Stort sett tekstplakater med motiverende budskap i form av skilt, kjøleskapsmagneter og andre ting som illustrerer et hjem der det drikkes mye te. Blogger ikke hver dag, og er ganske upersonlig. Man får ikke vite noe særlig om venninnegjengen til Stylizimo. Dette trekker ned, synes jeg. Tenk om jeg dekorerer leiligheten min likt som Stylizimo, og så viser det seg en dag at hun ikke har venner! Det er kleint.


Årets kjendisblogg: Camilla Pihl


Camilla Pihl er 34 år gammel og blogger tre ganger om dagen. Hun blogger for det meste bilder av seg selv de nye klær med en henvisning til hvor hun har kjøpt det. Dette har hun gjort i 9 år. Jeg har ikke hørt om henne før, men hun er visst kjendis på en eller annen måte. Denne typen kjendiser har vi mange av i Norge. Ingen vet hvor de kommer fra, hva de har gjort, hva de heter eller hvordan de ser ut.

Årets fotoblogg: Maren Vik


Maren Vik blogger veldig mange bilder av seg selv og rommet sitt - gjerne med en bildetekst der hun henviser til hvor hun kjøper klærne sine. Mange fine farger i bildene - og bokeheffekten er med på å gjøre bildene av for eksempel Maren Vik veldig tøffe. Derfor er hun årets fotoblogger 2012.

Årets internasjonale blogg: Tina Maria


Dette er en stor pris. Dette er en ekte toppblogger på internasjonalt nivå, og det ser man når man går inn på bloggen til Tina Maria som for det meste består av bilder av Tina Maria mens hun poserer i de nyeste klærne sine. Gjerne med en henvisning under bildet til hvor klærne er kjøpt - noe som gjør at leseren, DU, kan kjøpe de samme klærne og dermed kle seg likt som Tina Maria. Og Voe. Og Explode. Og Maren Vik. Og Camilla Pihl. 

Årets skjønnhetsblogg: My Awesome Beauty


My Awesome Beauty blogger nærbilder av neglelakk og sminke og andre ting med fine farger. I bokeh, selvfølgelig. Og med en henvisning til hvor man kan kjøpe produktene slik at også DU kan kjøpe de, og ta fine, fargerike bokehbilder av neglelakk og sminke. Denne bloggen blomstrer av bokehbilder og fine sminkeproduktbilder. Derfor er dette årets skjønnhetsblogg.

Årets nykommer: Stylezebra


Stylezebra blogger på Vixen sine egne bloggesider. Hun tar bilder av seg selv, i de nyeste klærne sine - og henviser til leseren, DEG, om hvor klærne kan kjøpes. GENIALT! Dessuten legger hun på tøffe fargefiltre på bildene sine, som får det hele til å virke mystisk og spennende. Blant de 200 000 bloggene som ble opprettet i fjor er Stylezebra er definitivt årets nykommer. 

Årets inspirasjonsblogg: Hedda


Årets inspirasjon er Kristiansundjenta Hedda. Hun blogger daglig bilder av seg selv mens hun poserer foran et hvitt gjerde i sine nyeste klær. Det som er veldig fint med bloggen til Hedda er at hun skriver under bloggen hvor man kan kjøpe klærne! Dette gjør det hele veldig enkelt dersom du selv vil ha disse klærne - slik at du kan kle deg som Hedda. En blogg som denne kan inspirere unge jenter til å ta riktige valg i livet - i form av å velge riktige klær om morgenen. Det er bra - i hvert fall om man skal tro fagjuryen som tross alt kan detta.

Årets moteblogg: Ulrikke Lund


Årets hva da? Mote? Ah! Moteprisen! Tøft. Prisen for beste moteblogger i Vixen Blog Awards. Den har jeg ventet på! Ulrikke Lund er en slags superstjerne når det kommer til å blogge bilder av seg selv, i sine nyeste klær, mens hun gir en henvisning til hvor klærne kan kjøpes. Det hun gjør må anses som så unikt at Ulrikke vant denne prisen i år. 

Årets herreblogg: Onlyjonas


Onlyjonas er så vidt på grensen til å være bittelitt feminim - noe som forteller meg at Onlyjonas muligens er homofil. Onlyjonas har også et veldig passende navn, for bloggen hans består nettopp av det; Onlyjonas. Masse bilder av Onlyjonas mens han poserer i sine nyeste klær. Under bildene henviser han til hvor de klærne kan kjøpes. Jeg tror Jonas leser bloggen til Stylezebra, for de bruker nøyaktig de samme klærne. En real gutteblogg detta her!

Årets blogger: Camilla Pihl


WOW! Hun kjendisen ingen har hørt om, som har blogget bilder av seg selv i 9 år, vant prisen som årets blogger også! Rambo og jeg gratulerer. 

Nå har jeg skjønt hvordan blogging gjøres. Nå vil jeg også prøve.

Skjønnhet:


Her har jeg valgt å gå for fine farger. Plagget koster 499,- på Standard. Luen koster 99,- på samme sted. Funker veldig bra, både når man skal kle seg pent, og i en mer casual sammenkomst.

Inspirasjon:


Med dette plagget vil jeg få frem at man ikke MÅ ha fullført videregående for å ELSKE rødt. Plagget lå igjen i leiligheten min etter en nachspiel i 2009, så jeg vet dessverre ikke hvor det kommer fra. Flagget er derimot kjøpt på Nille for 29,- i 1994. Det er VELDIG inn med flagg i år. 

Mote:


Som sagt, så er flagg svært inn i år. Her har jeg kledd meg i hvitt, med en rød sokk på penis for å illustrere det japanske flagget. Japan er inn i år. De hvite sokkene og t-skjorten er kjøpt på HM. Den røde sokken er kjøpt på Cubus. Dette er et veldig enkelt plagg, som kommer til å være veldig inn til sommeren. 

Synes du klærne mine var fine?

EBAY

For noen uker siden fant jeg Ebay. For de fleste av dere er dette gammelt nytt - men jeg er en sånn som kommer litt sent inn i ting. Jeg har ikke sett Breaking Bad enda, for eksempel. Uansett, da. Jeg fant Ebay for noen uker siden og fikk helt dilla. Jeg har egentlig ingen penger, men på Ebay bruker man bare tøysepenger (PayPal-penger) og alt man trenger å gjøre er å trykke på en knapp. Jeg trenger herved ikke å gå ut lenger - med unntak av en Sverige-tur en gang i blant for å fylle opp fryseren, samt korte turer til Joker og Olsen Café på Briskeby for å kjøpe Farris, og drikke øl. Jeg har klikka mongo på Ebay. Jeg har kjøpt alt mulig rart. 

Og så dro jeg på ferie til Tenerife - og så kom hjeg hjem igjen. Og postkassen min. Var. Full. FULL!!! Av hentelapper, da. Ikke øl. Det er sykt rart om en postkasse blir full av øl. Ikke fernet, da. Alle blir fulle av fernet.


Her er fangsten min etter en uke i Tenerife, og jeg vet at det er masse mer på vei. Livet mitt føles bra. Selv om jeg innerst inne vet at det kun er en midlertidig illusjon som brytes så fort jeg ikke får betalt på Joker fordi alle pengene mine har blitt brukt opp på Ebay. Men den tid den sorg.


Julaften!


Det beste med å få masse pakker i posten er at det føles ut som om det er noen andre som har gitt deg gaver - og det er utelukkende ting du ønsker deg! Jeg ønsker å foreslå at vi avvikler julaften (døll dag) og lanserer Ebay-aften i stedet. Hver uke! Jeg er sikker på at nordmenn blir lykkeligere dersom de slipper jul, og får pakker fra Ebay i posten i stedet.

Staten: Halvor?
Halvor: Ja?
Staten: Du er genial. Vi frasier oss herved alle verv, og gir makten i landet over til deg. Ok?
Halvor: Tja, hvorfor ikke, liksom. Sikkert lættis å styre et land, liksom.

Her er søppelhaugen min etter gårsdagens Ebay-aften.


Og her er noen av gavene jeg fikk.


Jeg har blant annet fått meg masse FILA-klær. FILA er et merke alle brukte før - men så forsvant plutselig. Nå skal jeg, Halvor fra Briskeby, føre det inn igjen.


Også har jeg fått meg t-skjorter og longsleeves med lugubre motiver - pluss masse CDer og sånn.


Også har jeg kjøpt tidenes feteste Adidas-jakke (venstre) og en fet olavest (aldri hatt olavest) og en dødsfet genser med en kongekatt i verdensrommet. Det er et av favorittplaggene mine for øvrig. Og jeg har mange plagg nå. Jeg har brukt alt for mye penger på Ebay-gaver de siste ukene. Og jeg har ikke jobb.


Men jeg tenker uansett at penger ikke er det viktigste. Eller. Det er det jo, selvsagt. Men det er viktig med fine klær også. Jeg liker klær. Og Farris.

Men hva er det egentlig jeg driver med? Som om dere har noen interesse av å se meg posere i de nye klærne mine som en blogghore foran speilet. Sånn! Her er et bilde av meg i hockey-stilling på en stige, i stedet.



Liker du hockey?

Charterfeber

Jeg har vært på ferie i Tenerife i en uke, med fetteren min Jonas, og Oma (mormor). Nå løy jeg. Mennesker uten jobb har jo ikke ferie. Som arbeidsløs kan jeg vel heller kalle oppholdet mitt, som utelukkende bestod av soving og drikking, for jobbreise. (Aner ikke hva jeg snakker om.) Jeg har vært i Tenerife to ganger før. Begge gangene har jeg vært der med Oma. HER kan dere lese om forrige gangen.

Jeg elsker ikke å fly med flymaskin, nettopp fordi flymaskiner flyr oppe i lufta, og der oppe har ikke mennesker noen ting å gjøre. Det er fuglene sitt territorium, og det må vi respektere. Også er jeg, som alle andre, bittelitt redd for å dø i et flykræsj. Heldigvis ble jeg plassert ved siden av en råhyggelig kar fra Ålesund-traktene, 80 år gamle Olav, og vi holdt praten i gang hele reisen. Også drakk vi vodka, da.



Vi kom trygt frem denne gangen også - og det var ingen menneskeliv, eller fugleliv, som gikk tapt på veien. Jeg var litt brisen på grunn av vodkaen til Olav. Vi tok taxi inn til sentrum av Tenerife, og ble raskt introdusert for hva denne surrealistiske øya har å by på. La meg forklare nærmere:

Det er fem typer mennesker som drar på ferie til Tenerife.

Gamle mennesker: Denne menneskegruppene er det desidert flest av på Tenerife. De subber rundt, frem og tilbake, føler seg beæret over å bli mast på av de svenske innkasterne (som av en eller annen grunn ikke bor i Norge), og kjøper rare ting som de kan ta med hjem og aldri få bruk for. De er i Tenerife i ukesvis og månedsvis om gangen, og er ikke sky for å ta av seg sine ferskenfargede klær for å sole brystene. Etter en uke i Tenerife har jeg blitt herdet for gamlingpupper for resten av livet.

Feite, fulle briter: De desidert verste menneskene der nede fyller også en stor prosentandel. De har kun med seg fotballsupporter-klær, og har kroppen full av tatoveringer som ligner på noe de har laget selv, på fylla, med en rusten kniv og en kulepenn. De er høylytte og kommer i flokk. Heldigvis holder de seg på hotellet ved hotellbasenget fordi de er for feite til å bevege seg til stranden. Derfor slipper man å møte disse utendørs.

Småbarnsfamilier fra Norge: De har endelig spart opp nok penger til å fly avgårde med de stakkars ungene som de sender ut på stranda, kliss nakne, med kjeks og banan smurt inn i hele ansiktet. Disse menneskene tror andre mennesker synes det er kult å få besøk av nakne småbarn når de selv er iført minimalt med plagg - og gir deg blikket dersom du ikke ler og vil leke og synes det er kjempekos med ekle unger på stranda når du prøver å bli full i fred. Ungene har alltid sykt dumme navn - og foreldrene kommer garantert fra Nittedal eller Vestby eller noe sånt.

Backpackere som skal finne seg selv: De har rastahår, maori-tatoveringer, spiraler i ørene, Just do it-tskjorte og Jamaica-farget adidas-jakke for å illustrere at de er i opposisjon mot streitingene hjemme. De backpacker for å finne seg selv (røyke hasj) og har gjerne holdt på med dette i 10 år. De jobber som Dubstep-DJer på de få konseptklubbene - antageligvis gjør de det gratis for å promotere seg selv til et større publikum (full briter og pensjonister). De bor på stranden, og har alt de trenger i den gigantiske ryggsekken de alltid bærer på. De er som snegler. De er også like treige som snegler fordi de røyker hasj i stedet for å puste oksygen. 

Sånne som meg: Som sliter med å finne seg til rette blant de andre uten et sted med internetttilgang og øl. Konstant redd for å gå glipp av noe hjemme i Norge.



På Tenerife finnes det nemlig ikke internett noen steder. Hotellet hadde ikke wifi engang. Jeg gikk motvillig ut for å sole meg i stedet, selv om jeg synes det er sykt kjedelig. Man bare sitter der, og stirrer på sola. Helt idiotisk.


Her har jeg sittet en del og solt meg den siste uka. Sett på solen, og fundert på om det skjer noe spennende på internett.


Så gikk Jonas og jeg for å se på TV. Han hadde nemlig med seg macen sin, og den var full av filmer og serier. I løpet av turen har vi sett fem filmer, og to sesonger med familyguy. Ting jeg aldri tar meg tid til hjemme - så dette var definitivt med på å gjøre turen til en suksess. Hvem trenger sol når man har så kraftig lys på skjermen?


Og så kom Oma og ba oss stikke ut. Hun mente at det er feil å sitte inne og se på tegnefilmer når det er 25 varmegrader ute.


Vi hører alltid på det Oma sier, og bestemte oss for å utforske øya litt. Jeg ble imponert over det jeg fikk se. Ananaser. Svære ananaser. Og det var masse av dem!

Denne ananasen er overmoden og klar før innhøsting.


Her er det en litt mindre ananas som vokser rett opp av gangfeltet.


I denne lille grønnsakshagen fant jeg en litt mindre ananas - men den er fortsatt mye større enn de vi har i Norge. 


For første gang ble jeg rett og slett litt imponert over hva Tenerife har fått til. De har klart det nå. Med så mye ananas vil de kunne leve på eksport av ananas til pizza-kjeder over hele verden. Selv spiser jeg ikke ananas - men jeg liker nesten ingenting. På pizzaen min skal det helst bare være masse kjøtt. Biff, kjøttboller, skinke, pepperoni og bacon. Det lker jeg.

Jeg lette etter ananaser hele dagen. Oma var også med. Her står vi foran noen nydelig ananaser i Los Christianos.


Dagen etter bestemte vi oss for å bestige Teide som er en 3717 meter høy vulkan. På veien dit fant vi enda flere ananaser. Baby-ananaser. En liten familie med baby-ananaser.


Ved roten av Teide fant jeg enda fler. Masse baby-ananaser som venter på å vokse seg opp til en verden full av muligheter.


Vi brukte omtrent 7 minutter på å gå opp. Det gikk veldig fort, synes jeg. Det har sikkert noe med temperaturen i Tenerife å gjøre. Ja. Det må være det.

Her er jeg på toppen av Teide. Ganske stolt. Ser du meg, Fattern?


Etterpå feiret vi med et slag minigolf. Jonas vant med 60 slag. Oma kom på andre plass med 66 slag. 


Jeg tapte denne gangen - men lå like bak de andre med 103 slag. Jeg skylder på at det har konsentrasjonsproblemene mine å gjøre. Ja. Det må være det.

Etterpå gikk Jonas og jeg ut for å finne flere ananaser - men ble i stedet vitne til dette politiske budskapet. Her har tenerifeanske blitzere vært ute og sagt i fra hva de synes om politiet.


Jeg vet ikke hvorfor tenerifeanske blitzere vil ha sex med politiet. Politiet er nemlig svært fraværende i det som tilsynelatende er en fredfull ferieplass for gamlinger og fulle briter. Det er nemlig ikke alle som følger lov og orden på denne sydhavske vulkanøya.

Eksempel: Det er tydelig markert at det ikke er OK å sitte på denne benken. Likevel sitter en anarkist på benken, og demonstrerer sitt hat mot lover og regler - mens han ser på de nakne barna nedeved stranden.


Vi ble sjokkerte av denne opplevelsen og dro hjem til hotellet for å se på Family Guy.


På kveldene dro vi ut og spiste hver dag. Det er kjedelig å skrive om.


Nam, nam. Mat.


Men etter at vi hadde spist dro vi ut og fant enda flere ananaser! Det er helt latterlig mye ananas i Tenerife.


Her er en fontene som som spruter vann i takt med musikk hver kveld klokken 21. Her er Oma og jeg foran fontenen.


Og her i wifi-puben vår. Hit dro vi fem ganger om dagen for å oppdatere oss på internett. Oma storkoste seg hver gang Jonas og jeg skulle sjekke internett på wifi-puben.


Og etter at Oma hadde gått og lagt seg (22:00) dro vi ut og fant andre gamle folk å henge med. Disse er fra Elverum. Råhyggelige folk. Vi hadde en to timer lang samtale sammen om elgestatuene utenfor Skogbruksmuseet.


Men jeg har gjort mer enn å bare drikke øl med gamle folk, og funnet store ananaser. Den siste dagen badet jeg.


Så fløy vi tilbake til Norge - kjøpte taxfree-varer (det beste jeg vet) og tok flytoget hjem. Jeg liker flytoget. Det prøver å være en flymaskin. De som jobber der tror de er flyvertinner, også ber de om at du leser sikkerhetsbrosjyren på toget og sånn. De er så søte.

Nå er jeg hjemme igjen. På Briskeby. Prøver å finne ut av livet mitt - men det er ikke så lett.


Liker du ananas?

Reportasje om meg.

De flinke film- og tv-studentene Simen og Alvin har laget en liten reportasje om (om du skal gjette, så må du gjette raskt - det avsløres nemlig i slutten av denne setningen hvem reportasjen omhandler) MEG! Den varer i 15 minutter, og inneholder blant annet to jenter som vet hvem jeg er, en Meny-ansatt som sier at det ikke er tilbud på Farris selv om det var tilbud på Farris, og en del synsing i hvorfor alt er som det er. 



Jeg vil bare si med en gang: Jeg tar ikke ansvar for noe av det som blir sagt i filmen. Jeg var full og ble tvunget til å si alle tingene av Rambo. Det gjelder spesielt det med snekkere. Jeg kjenner opptil flere snekkere, og det jeg sier om at snekkere har kjedelige liv gjelder selvsagt ikke de snekkerne jeg kjenner. (Nils! Simen og Alvin klippet i setningen! Jeg mente selvsagt de som har 8-16 jobb fordi de ikke har noen interesser. Du har jo både interesser - OG inspirerer meg med din fantastiske personlighet, og din nydelige musikk. Ikke utstøtt meg fra familien. Ikke gjør det, Nils! Du er verdens beste onkel. Jeg kan spandere gul Farris på deg en dag!)

Sånn ellers, så vil jeg bare si én ting: Èn ting. 

Halvorpedia

Redigert! Katten min skrev denne posten i går - uten at jeg visste det! Nå er den redigert til det ugjenkjennelige, slik at ikke Rambo må i fengsel. Internett er skummelt!



NB: Jeg skriver ikke dette fordi jeg er selvgod at jeg forventer en Wikipedia-artikkel (som om det er så stort, liksom), men det har blitt et prinsipp - og jeg nekter å bli "satt på plass" av folk som ikke veit en dritt.



Dette er saken:

Wikipedia hater meg. Dette er ingen konspirasjon, men en faktaopplysning. De mener at jeg ikke er relevant for Wikipedia, noe som selvsagt bare er tøys.

I løpet av de siste årene er det blitt forsøkt å lage Wikipedia-artikkel om meg rundt 10 ganger - og hver gang blir det slettet. Jeg har ikke laget artiklene selv, engang - og mange av de har sikkert vært useriøse. Sist gang dette skjedde var i desember. Jeg fikk tilsendt en link til en Wikipedia-side, gledet meg til å lese den, men så var den allerede slettet. Dette førte til et lite utbrudd på Twitter, noe som igjen førte til en diskusjon med en av "Wikipedias håndhevere" (les: Wikipedias maktmisbrukere) - en person som på ingen måte burde sitte i posisjon til å kunne bestemme hva som er relevant og ikke relevant på internett. Med meg i denne diskusjonen var også den spennende Twitterskikkelisen "Secreto". Jeg har aldri møtt henne før, men hun virker kulere enn de fleste. 





Etter dette lagde "Secreto" en ny Wikipedia-artikkel om meg. Det er ikke et prinsipp for meg å være på Wikipedia, men i det samme prinsippet er det ingenting som tilsier at jeg ikke skal være det. Sånne ting blir jeg kranglete av.

Den nye artikkelen ble denne gangen "foreslått slettet" av en annen person som ikke burde ha noe med overstyringen av norsk populærkultur å gjøre i det hele tatt.


Etter at jeg skrev dette innlegget ble i tillegg den nye artikkelen min slettet på flekken. Ikke så rart i - med all den korrupsjonen og overstyringen moderatorene tillater seg. 



Men det er ikke noe stress for meg. Jeg vil ikke ha en skitten Wikipedia-side lenger. Fattern lærte meg å "gjøre det selv" - så derfor lager jeg herved mitt eget Halvorpedia her på hjemmesiden! Her kan jeg skriv MIN egen fasit - akkurat slik diktatorene på Wikipedia gir seg selv den samme friheten på sin hjemmeside.

Halvor Harsem (@konghalvor):

- En trivelig fyr med mange interesser. Bor sammen med katten Rambo, som er Norges mest kjente katt, og Leca-blokken Leca Charlie. Halvor er oppvokst i Asker, men bor nå på Briskeby i Oslo - der han i tillegg er konge. Halvor setter pris på skikkelige folk, og ikke tullinger med vridd syn på verden. (Som for eksempel moderatorene på Wikipedia.)

Det er bare å komme med flere forslag dersom dere ser at noe som burde være på Halvorpedia mangler på Halvorpedia! 

Oppsummering av 2012

Nå er det nøyaktig litt over et år siden jeg feiret at 2011 var over, og gjorde nettopp det samme som jeg gjør nå; bruker opp tiden min på en klein kavalkade. Jeg slipper ikke unna å oppsummere 2012 før jeg kan komme igang med 2013. Det er et tvangsbehov som setter seg når man begynner med internett - og er grunn nok til å heller holde seg unna. 

Vurderer du internett? Ikke gjør det! Det er avhengighetsskapende, fordummende og fullt av gratis kvalitetsporno!

Eeh.. Uansett, da. Tidlig januar i fjor spilte jeg inn den reklamefilmen for Kims, skrev om billettkontrollene til Ruter, og var gjest i Tweet4tweet med Odd Magnus, Jenny Skavlan, Hasse Hope og Øivind Vogt.

Så lagde jeg min første trilogi med filmen Worthless 3! Eneren finner du HER og toeren finner du HER. Filmene kan minne litt om Ringenes Herre, bare uten orker.

Jeg har vært i Asker og hilst på Fattern.


Jeg var på bloggetreff i Drammen og møtte norges "største" bloggere. (I virkeligheten var kjempesmå.)




Filmen Bestevenner har for øyeblikket over 54 000 visninger, noe som gjør den til en av mine mest sette. Rambo er stolt og har begynt å gå med store solbriller for i "unngå" å bli gjenkjent på gata.

Så snakket jeg litt om Twitter på NRK P3.


Jeg har møtt mange gamle og nye venner


Så dro jeg til Bergen.


Og så dro jeg jaggu meg til Thailand.

I løpet av våren sendte jeg inn en hel haug sladder om meg selv til en sladreside om bloggere. Skjønner ikke hvorfor de skriver om meg, egentlig, jeg er jo ikke blogger. I tillegg har jeg skrevet om bedrifter som spammer, fikk 100 000 visninger på "Posemannen", luftet hjernemassen min, og var på Ettermiddagen (dårlig TV2-program) - men sistnevnte eksisterer ikke lenger. Synd, for Rambo gjorde en kjempeopptreden der.

Så spiste jeg død hud og ble en delfin


Jeg har vært i Molde og besøkt Linnéa.

Og hun var vært på Briskeby og besøkt meg.


 Og så dro vi sammen til fjortismekkaet Hovefestivalen. (På linken vil du blant annet finne et utvalg av Hovefestivalens mange tribal-tatoveringer.)


Jeg dro rett fra Hove til Roskilde. Jeg tror jeg er ferdig med Roskilde nå.


Jeg var med å dele ut #oslove-tskjorter med Manbir & co på ettårsmarkeringen til 22.Juli. I tillegg skrev jeg litt om tankene mine, ett år etter.


Også har jeg besøkt "gamlelandet" mitt; Tyskland - sammen med familien og venner av familien.
 

Jeg og lillebroren min, Ruben, har laget Cribs!

Festivalsommeren tok NESTEN livet av meg i år, da den varte i flere måneder. Her er jeg på Øyafestivalen


Photoshoot i hagen med Øystein A. Bjerke. 

Jeg minner alle fotografer om at jeg er veldig selvopptatt og glad i å bli fotografert. Jeg har blant annet lyst på et bilde der jeg bader i maling. Får vi til det? Si i fra. Jeg vet om et bra sted vi kan stjele maling.


Linnéa ga ut bok! Hun er flink. (I tillegg til alle andre komplimenter i komplimentordboka.)


og i september slo jeg personlig rekord og hjalmaret kun tre ganger. Til gjengjeld var det vel tre relativt gode filmer, da. Eeh...

En dag i mitt liv.


Halvors sminkefilm!


Og selvsagt rap-låta til Anders og meg! Vi spilte inn #denfølelsen, sang og video, på to dager.

Så dro jeg til Legoland med Fattern og søsknene mine! 


Kom hjem igjen, og maste om at dere må prøve å forstå den misforståtte musikken fra 80-tallet og 90-tallet. Også hadde jeg bursdag, da!


To dager etter bursdagen min lagde jeg musikkvideo for rapperne Alfalfa og Lars fra Mars! "Spriiittuuusj!"


Hyttetur med gode venner. Hurra! 


Har blitt mobbet av naboer som borer når jeg prøver å sove. Dårlig gjort!


Joker i Hatten ga ut ny låt! Den ligger på Spotify også.


Til slutt orket jeg ikke mer, noe som begynner å bli tradisjon på den tiden av året, og dro hjem til Asker for å feire jula med familien, noe som også har blitt tradisjon på den tiden av året. Var der i et par dager, dro hjem til Briskeby igjen og avsluttet året med knust vindu og vannlekkasje


Jeg føler at jeg ikke har gjort noe i år, men etter gjennomgangen merker jeg at det kanskje ikke var så ille like vel. Uansett; jeg fortsatt en blakk boms på Briskeby, og krysser fingrene for et gavmildt (les: NAVmildt) 2013.

Nyttårsforsetter: Tatovere noe av det beste jeg vet (gjett hva!), begynne å trene igjen og drikke masse Tran og gul Farris.

Og forresten! Jeg er en av de som oppdaterer hjemmeside alt for sjeldent, så husk å følge med på det jeg gjør via andre kanaler også (men ikke med rumpa, det kan gjøre vondt). Instagram, Twitter, Facebook, Penis. Rambo er på alle de samme kanalene - bare søk etter @PrinsRambo. Nå skal jeg sove. 

hits