LUST FOR LIFE

FATTERN

Jeg er stolt over faren min. Det er ganske naturlig, han er jo tross alt en av to som sørget for min eksistens, og har vært til stedet for meg gjennom hele livet. (Noe som ha vært en krevende oppgave.) Men jeg er også stolt av han fordi han er en mann som får til ting. Mange ting. Og det får han til med en historie som kunne knekt den sterkeste.



Jeg har skrevet om Fattern tidligere. Da ble han 50. Det er jo noe å være stolt over i seg selv. Denne gangen skriver jeg om Fattern fordi han nettopp har mottat zola-prisen 2014. Zola-prisen deles ut til mennesker som jobber hardt for bedring av urettferd og urett mot menneskeverd, demokratiet og norsk rettssikkerhet. Det er snart 24 år siden Scandinavian Star-katastrofen inntraff som et hagleskudd i livene våres. Siden den gang har Fattern jobbet hardt for de mange skadelidte, og for at det skal settes igang ny granskning og etterforskning av mordbrannen. Han har også gjort en betydelig innsats for bedre sjøsikkerhet og støtte til skadelidte. Det er dette han nå har mottat en pris for. En viktig pris som stadfester det jeg alltid har visst: At faren min er en sånn fyr verden trenger flere av. En sånn fyr jeg med trygghet kan se opp til, og si meg enig med når det kommer til vanskelige spørsmål i hverdagen. 

Fattern har alltid støttet meg og mine valg - selv da jeg ville slutte på skolen for andre gang, eller ble tatt for å dekorere tog og vegger fmed sprayboks for femte (tiende?) gang. Han har alltid sett potensialet i mine interesser. Han ser alltid det positive i ting, generelt egentlig. Han lar alle mennesker være seg selv, og gir absolutt alle mennesker en sjanse. Eller ti. Han er nok i det naive grenseland, men klarer alltid å stå opp for seg selv. Han er av de som greier å være et ja-mennske, uten å bli overkjørt. Det har han bevist gjennom sitt harde arbeid som han nå mottar en egen pris for. 

Det er nok ikke mange som har opplevd at far tar med seg en narkoman uteligger hjem fra Oslo, som skal dusje, få rene klær og spise taco til Olsenbanden. Eller senest på julaften, da Fattern kom hjem med en eller annen fyr fra Eritrea, som ikke hadde noen å feire jul med, sånn at han kunne feire med oss. Da jeg var barn var Fattern min den pappaen alle i klassen digga. Når jeg møter gamle venner fra Asker er Fattern alltid det første de spør meg om. «Hvordan går det med Jan!?», «Faren din var den kuuuleste faren på barneskolen!», og «Hils Jan!!». Selv når jeg møter nye mennesker får jeg ofte spørsmål om Fattern basert på at de for eksempel har lest om han et sted, eller sett noen av filmene vi har laget sammen.





Vi har utviklet vår egen humor, og elsker å prate lenge og stort om ingenting - som i filmene ovenfor. En dag skal vi skrive et manus sammen, og lage en film. Den skal bli en blanding av Fjols til Fjells, Olsenbanden, MacGyver, Den Fabelaktige Amélie, Fucking Åmål (som jeg så med Fattern på kino - et av de kleineste øyeblikkene i hele mitt liv) og A Beautiful Mind. Det blir nok gøy. Fattern er faktisk en av de menneskene jeg ler mest sammen med.

Y0axhfN5fN

WwHI9hN5S1


Aller helst skulle jeg delt ut en pris til Fattern hver eneste dag - for å være den beste fyren jeg noensinne vil få muligheten til å møte, og som takk for at han vært min største innspirasjon gjennom hele livet. For at han skapt og formet meg til den jeg er i dag, uten å overstyre meg. For at han aldri lot seg knekke, men i stedet valgte å jobbe enda hardere for rettferdigheten, og de tingene han tror på.

Gratulerer med zola-prisen og oppmerksomheten, Fattern. Du har fortjent det.

å, jul med din glede

Jeg har et ambivalent forhold til jul. Det er ikke fordi jeg ikke synes det er koselig å være med familien på julaften, spise god mat og glemme den blytunge mørketiden der ute i noen timer - men jeg liker ikke påtvungen hygge. Spesielt ikke når det er hundre prosent kommersielle krefter som tvinger det på oss. Om du i tillegg plusser på depresjoner, fulle foreldre, klasseforskjeller, ensomme folk og uteliggere i tillegg, så skal juleribba være rimelig tung for å jevne ut vekta.

Det som er bra med julen er vel at den er viktig for næringslivet, og hjelper til med å holde liv i små butikker som enda ikke har blitt spist opp av de store amerikanske kjedene. Dessuten skjønner jeg jo at unger synes det er gøy med en slags felles bursdag som de kan glede seg - selv om jeg skulle sett at det holdt seg til nettopp én dag. Det er ingen ting som danner en større og falskere illusjon av kollektiv glede enn jula. For ingen liker vel egentlig jula mye - bortsett fra barn som er for unge til å forstå hvordan verden fungerer (+ en del voksne som sliter med det samme problemet)? Det er dog viktig å huske at alle kidsa som gleder seg til jul (overhodet ikke alle) kun gleder seg på grunn av gavene. "Julestemningen" dreier seg nemlig kun om det. Jeg fikk også "julestemning" som barn, av lysene, sangene og reklamene - alt fordi det forberedte meg på alle pakkene jeg skulle få etter å ha spist opp medisterpølsene. 

Nå har jeg imidlertid nok, og det er det jeg vil skrive om i dag. Jeg har hatt nok ting i mange år. Og ikke nok med det (pun), men jeg har nok penger også. I hvert fall nok til å klare meg helt fint. Jeg har råd til å kjøpe det meste jeg plutselig skulle trenge - jeg trenger med andre ord ikke å be familien min om å kjøpe det til meg. Den manglende ønskelisten har de siste årene resultert i at jeg har fått masse ting jeg virkelig ikke trenger til jul. Hyggelig det, men nå er leiligheten min så overfylt av ting og tang at vennene mine vurderer å melde meg på «ekstreme samlere». Jeg vil ikke ha mer ting. Jeg vil ikke føle at folk tenker på meg fordi dem . Samtidig lever vi i Norge på et gullhår i den gedigne ræva jorda egentlig er. Dersom vi åpner gluggene og ser litt lenger ut enn Facebook-feeden, så vil vi se at verden er full av dritt. Masse dritt som IKKE blir bedre bare fordi sterke kommersielle krefter og en påtvunget religion har valgt å stanse verden i et par måneder slik at vi kan kjøpe underbukser og gavekort til hverandre.

I år har jeg sagt til min familie at jeg ikke ønsker meg flere ting, men at jeg setter stor pris på en donasjon til tigerfondet mitt. Det finnes under 5000 tigere igjen i verden. De er dermed på den alt for lange lista over dyr det haster å hjelpe. Dersom jeg klarer å bidra til å hjelpe tigeren kan jeg også føle meg litt bedre i denne tullete, stressbelastede juleperioden. Jeg prøver ikke å heve meg over andre ved å gjøre dette, og unner alle å ønske seg pakker og presanger fra sine nærmeste. Jeg bare trenger ingenting. Jeg vil ikke ha mer. Jeg føler at det er tusen ganger viktigere enn å da hjelpe for eksempel utrydningstruede dyr enn å kjøpe inn et lasteplan med vilkårlig utplukkede nødpresanger fra det lokale kjøpesenteret for å satse på et det går rett hjem hos for eksempel meg - en mann på 25 som stort sett ikke sitter igjen med annet enn dårlig samvittighet for selv å ikke ha kjøpt noen gaver på minst fem år. 



PS: Det er flere ting du kan gjøre for å hjelpe til. Sjekk ut WWF for hvilke løsninger de har for dyrene. I tillegg vil jeg anbefale å sjekke ut UNICEF også. Og Røde Kors. Det minste du kan gjøre - med det samme egentlig - er å sende sms GLEDE til 2490. Da gir du automatisk 80 kroner (som tilsvarer to varme middager) til folk som bor på gata. Tigerfondet mitt finner du HER. Dersom dere ønsker å bidra er det veldig enkelt å donere en hvilken som helst sum! Videre vil jeg ønsker dere alle en fantastisk god jul. Jeg er ikke sarkastisk. God advent og jul fra meg. Gjør det beste ut av denne håpløse tiden.

Scandinavian Star

Jeg opplever nesten daglig å måtte forklare forskjellige folk min historie. Da snakker jeg ikke om hvor jeg gikk på skole eller hva slags musikk jeg liker - jeg snakker om Scandinavian Star-tragedien. Blant mine jevnaldrende er ikke denne historien særlig kjent, og for mange av mine yngre lesere og følgere er den helt fjern. Det er over to år siden jeg skrev om forholdet mitt til Scandinavian Star, og det jeg og min familie opplevde. Det er at av mine mest leste innlegg og du kan selv finne det HER.

Den siste tiden er historien blitt dratt opp igjen. Det er det flere grunner til. Hva som skjedde denne tunge natten 1990 er fortsatt ikke oppklart, og vi nærmer oss foreldelsesfristen som er på 25 år. For de etterlatte som har jobbet i alle år med å få saken gjenopptatt er dette et kappløp med tiden. For meg er det et mysterium at gjenopptagelse enda ikke er skjedd, men jeg er ingen talsperson for granskningsgruppen. Jeg har ikke satt meg nok inn i Scandinavian Star-saken til å kunne uttale meg om det. Saken er omfattende, og inkluderer en rekke konspirasjonsteorier. Det jeg derimot vet er at de siste 25 årene har spist av oss som var med, og de mange pårørende, som et umettelig kakemonster. 160 mennesker døde på Scandinavian Star i 1990. Min gravide mor inkludert. Vi er mange som trenger svar.



Jeg var kun halvannet år da jeg var med på båten. Jeg husker ingenting, og det er jeg for øvrig veldig glad for. Jeg har derimot vokst opp med denne saken som en veldig stor del av hele livet mitt. Jeg husker ikke brannen, men jeg husker de utenlandske journalistene som spilte fotball med meg da de fulgte oss for å dekke saken tidlig på 90-tallet. Jeg husker at jeg prøvde å forklare mine jevnaldrende allerede i barnehagen om hva som hadde skjedd meg. Hele oppveksten har jeg lært meg å fortelle historien min. Når folk spør. Jeg forteller bare når folk spør. Men jeg blir spurt ofte. Jeg har aldri brukt historien min som et image. Jeg har heller aldri oppsøkt oppmerksomhet på grunn av den. Men jeg rømmer ikke fra den. Historien min er en viktig del av meg - som et fødselsmerke. Den har formet meg som menneske, og jeg vet at jeg har vokst på den. Jeg vet hvor skjørt livet er. Jeg vet hvordan det er å vokse opp alene med med faren min, og jeg har lært meg å leve med et stort savn.

Jeg husker ikke mammaen min, men jeg savner henne. Hver dag.



Det viktigste for meg er at Fattern har det bra. For ti år siden giftet han seg på nytt (verdens beste stemor), og jeg har fått en lillebror og en lillesøster (verdens beste lillebror og lillesøster). Sammen er vi blitt en stor familie - det beste som kunne skjedd. Disse tingene har jeg skrevet om tidligere, og jeg skal ikke repetere meg selv for mye nå. Hvis du vil lese og lære mer om dette foreslår at du leser innlegget jeg linket til øverst i innlegget + leser litt om Scandinavian Star i nyhetene. Senere i dag kommer det mest sannsynlig et intervju med meg hos VG også. De holder på å lage en større sak om hendelsen, som forhåpentligvis vil gi mange av dere som ikke kjenner saken særlig godt et bedre innsyn i hva som faktisk skjedde på vei til Danmark natt til 7. april 1990.











Jeg er et kreativt menneske.

Forord: Dette er mye tekst. For det meste personlig synsing basert på livet mitt etter at jeg blei myndig. Håper du vil lese det likevel. Kanskje du kjenner deg igjen i roterommet jeg har inne i hodet.


Jeg er et kreativt menneske. Med det sier jeg ikke at jeg er flink til noe som helst, men jeg ønsker å skape noe - konstant. Jeg har alltid likt å lage ting, tegne, bygge, skrive, utvikle, fotografere og leke med film, men jeg trodde aldri at det var noe jeg skulle jobbe med - bortsett fra barnedrømmen så klart; produktutvikler for Lego i Danmark. 



Dessverre underbygger mennesker ofte kreativiteten sin. Etter å ha dumpet ut av formgivningsfag på Bleiker grunnet strykkarakterer i alle andre fag enn faktisk formgivning, så begynte jeg tidlig på jobblivet. A4. Hver dag, og annenhver helg. Jeg var sikker på at butikkjobbing skulle bli min vei gjennom livet, og målet ble å én dag kunne eie en eller annen fet butikk med kule ting i - selv om tanken på å være selger resten av livet stakk meg i ryggraden som spiss kniv, og utløste en fuck alt-holdning som gjorde meg til én av de som ikke ser noe positivt i noe som helst. 



Så begynte jeg å bli depressiv.

Kreative folk trenger å få utløp for tankene sine. Jeg var bare 20, men merket at det begynte å haste. Jeg hadde ikke fullført noe som helst, og hadde ingen ting å være stolt av noe. Jeg så på meg selv som en sutrende, depressiv taper. Hun jeg bodde med fikk naturligvis nok av dette og forsvant. Jeg hadde ingenting. Jeg følte meg svak og undertrykket av jobb og venner fordi jeg ikke var i stand til å stå opp for meg selv. I hodet mitt ble jeg utnyttet av alle - et resultat av at jeg ikke klarte å si nei. 



Så begynte jeg å skrive blogg.

Det var ekssamberen min som foreslo at jeg skulle lufte tankene mine med blogging i stedet for å sutre til alle som stod meg nære hele tiden. Den begynte ganske seigt, og det var vel bare jeg og hun jeg var sammen med på det tidspunktet som leste den. Jeg hadde nok verdens dårligste blogg, men jeg fikk ut mine tanker om alt og alle. Faktisk på et så personlig plan at jeg har måttet slette og sensurere rundt 150 blogginnlegg i ettertid. Så smart var jeg, liksom. Men tanken om å lufte hodet via blogging fungerte, samtidig som det inspirerte meg til å se nye muligheter med livet mitt. Ikke at jeg ønsket å bli blogger, men å bruke bloggen som en portal.



Noen måneder senere sluttet jeg i jobben - rett og slett fordi jeg måtte ut. Begynne "på nytt" selv om det er en LOL ting å tenke for en 20åring. Jeg hadde ingen tanker om hva jeg skulle kompensere med, men jeg følte meg fri. Jeg brukte tiden på å skrive masse, og begynte å finne en form på det hele. Jeg lærte meg å se ironisk over mitt eget rotete liv, og ble stadig flinkere i rettskrivning. Jeg begynte også å lage youtube-filmer, og fikk på den måten både eksponert flere av mine interesser for et publikum. Jeg tjente ikke, og tjener heller ikke, penger på hjemmesiden min (med noen svært få unntak) men det var, og er, en befriende tanke å endelig føle at man gjør noe.

Jeg var også blitt gammel nok til å søke meg inn på filmskole basert på realkompetanse - riktig nok hadde jeg bare ett valg; Norges Kreative Fagskole. Jeg skal skrive langt mer om NKF senere. Det har ikke vært to år jeg er spesielt fornøyd med, og det hjelper lite at det kostet meg 200 000 kroner å gå der. Jeg føler likevel at jeg brukte tiden smart, og jobbet aktivt med å bli bedre kjent med folk som engasjerer, inspirerer og produserer. Dessuten fikk jeg gode klassekompiser via NKF som stiller opp hver gang det gjelder. 



Jeg er ingen blogger.

Jeg har heller aldri vært det. Jeg er en person som ønsker å gjøre alt i verden på en gang, og jobber via flere kanaler for å "få det til". Dette er en fin plass å eksponere tankene min - samtidig som jeg kan leke og prøve meg frem med de tingene jeg synes er gøy (les: Tragikomisk). Skolen er ferdig og jeg bruker all tiden min på å få ut ting. Hva som helst. Hele tiden. Jeg sover nesten ikke. For ett år siden ble jeg kjent med Anders Nilsen og Alexander Asbøll. De er blitt to av mine nærmeste, og vi har mange av de samme målene. Vi skriver og lager ting i fellesskap, og en dag får vi forhåpentligvis pumpet ut dette til almennheten. Det viktigste for oss (bortsett fra penger til mat) er uansett at vi har det kult og får lagd masse gøy - som for eksempel en del av musikkvideoene vi har laget. Det er ikke ment å være noe mer enn hva det ser ut som: Tøys og tull på internett.









Jeg er et kreativt menneske. Jeg ønsker å skape ting som både jeg og (helst) andre kan sette pris på - og jeg ønsker å jobbe aktivt og konstant med dette helt til legen min ber meg om å ta ferie/kroppen ikke orker mer og tar ferie. Jeg tjener knapt penger på det - noe som for meg blir et personlig bevis på at jeg er dedikert til det her. Jeg KAN IKKE bli stående bak en kasse. Jeg MÅ gjøre greia mi - men det har sin pris. Når man velger seg vekk fra et A4-liv, så må man være konstant på ballen - ellers er man ikke annet enn en arbeidsløs unnasluntrer. Hele livet mitt består av løse tråder, og det er kun opp til meg å jobbe for at virkeligheten min ikke rakner sammen. Jeg lever et liv der jeg ikke tjener særlig med penger. Jeg klarer ikke fokusere på praktiske ting i hverdagen som å rydde, spise skikkelig eller ta billappen. Jeg sliter med å tilknytte meg mennesker på et stadium der man gjør mer enn å møtes tilfeldig over noen øl på byen. Jeg har konstant dårlig samvittighet for familien min fordi jeg føler jeg ser dem for sjeldent. Jeg har verden fineste drømmejente i Trondheim som ikke får det hun "trenger" av meg i det hele tatt, og en katt som sikkert ikke hadde hatt vondt av enda mer kos. Rambo får masse kos, altså, men det kan vel aldri bli nok kos?


Verdens peneste kattepus/tiger<3

Jeg har skrevet innlegg på hjemmesiden i snart fire år nå, og det har virkelig vært en rar reise - men mest av alt et springbrett for hjernen min til å få fingern ut av øret og jobbe mot noen mål. Jeg har opplevd utrolig mye, og møtt utrolig mange, på kort tid - kun fordi jeg har gjort det jeg har gjort med livet mitt. Det er helt LOL, men det er jo sant. Det blir løgn å si at ikke jeg har vokst med hjemmesiden. Den har fra første stund vært stor terapi for meg - og absolutt formet mye av livet mitt, samtidig som det er viktig å si at jeg det er jeg som former hjemmesiden og ikke omvendt. Det er måten å tenke på, menneskene jeg møter og prosjektene jeg jobber med jeg snakker om. Bare det at jeg har et konstruktivt miljø å leke i, er for meg et oppnådd mål. Så får vi se hvor denne skuta tilslutt ender.



Hvorfor skriver jeg dette? (Jeg skal snart stanse - lover!)

For å tømme hodet, synse, og forhåpentligvis inspirere. Jeg ser ikke på meg selv som noe annet enn en fyr med alt for mange baller i luften og ønske om å skape noe - aller helst hele tiden. Det er ikke fordi jeg har et brennende behov for å bli rikskjendis, superrik eller noe som helst - men jeg vil bli verdsatt, forstått og mest av alt: Sitte igjen på gamlehjemmet med en følelse av at jeg faktisk fikk til noe. Å oppnå noe er helt forskjellig fra person til person; for meg er det dette, og jeg kommer ikke til å kutte ut med tingene jeg driver med (nesten) uansett hva som kommer i veien. Muligens et spydig utsagn sett i verdenssammenheng. Vi får se på det som et resultat av velstanden vi lever i - her - i verdens beste land. Samtidig har jeg et mål om at alle jeg møter på min vei - sett vekk fra cocky rasshøl, så klart - skal huske meg som en ålreit fyr. Jeg vil være en ålreit fyr.

Valentines Day

I mitt 24 år lange liv har jeg blitt introdusert for et årsløp fullt av dager. 365 for å være nøyaktig. Da jeg var liten var få av disse dagene viktige merkedager bortsett fra bursdagen min, bursdagen til Norge, og en del helligdager - noe jeg på den tiden satte pris på fordi jeg hatet å dra på skolen. I voksen alder avskyr jeg helligdagene. De dukker opp i fleng hele året - som hindringer på veien for oss som ikke har tid til å vente på at a4-folk også skal få lov til å drikke seg dritings på en tirsdag. Dette er dager som har klamret seg til oss i hundrevis av år, og vi slipper nok dessverre ikke unna med det første. Det er likevel ikke helligdagene jeg skal skrive om i dag.



I løpet av barndommen dukket stadig flere nye merkedager opp i Fatterns utslitte almanakk. Dager som er laget for å tvinge enkle mennesker til å huske å gjøre ting. Huske mor. Huske far. Huske å kjøpe blomst til kjæresten de egentlig er dritt lei av. Huske å kle ut ungen som en heks og tigge godteri av naboen. For meg betyr dette kun én ting; å huske at du er en kjedelig og trist person, med en kjedelig jobb, null integritet, ingen ekte venner og en iPhone full av apper du bruker for å imponere kollegene dine. Du trenger disse dagene for å minne deg selv, og de rundt deg, på at du faktisk har de rundt deg. 

I tillegg til dette skal du selvsagt bruke masse penger på utvalgte produkter som til slutt gjør de kreative utviklerne bak alle disse nye merkedagene søkkrike - og alle blir glade. Og du. Du slapp å huske på alle disse tingene selv, fordi Facebook, avisa, reklameplakatene, kalenderen din og alle på den gørrkjedelige jobben din minner deg på det i god tid. Du rekker å kjøpe blomster til dama du egentlig er dritt lei av. Du rekker å kjøpe inn masse godteri som du skal dele ut til barn du ikke kjenner. Du rekker å ringe til moren din og ønske henne til lykke med morsdagen. En markering som strengt talt burde gjelde hver eneste dag i livet ditt ettersom mora di faktisk ga deg dette livet.



La meg påpeke allerede nå. Jeg snakker ikke til hver enkelt av dere. Dette er et inntrykk jeg automatisk blir sittende med under "alle i verden skal vise oppmerksomhet til hverandre"-dager som denne.

Og i dag er virkelig den verste dagen av dem alle. Samtlige av de største restaurantkjedene i landet er overfylte av par som har klart å dra hverandre ut av sofaen for å bevise for seg selv, hverandre, og alle deres bekjente, at det fortsatt er gnister i det tørre forholdet som egentlig burde vært avsluttet for lengst. Enkelte frir til hverandre også - kun fordi det passer så ypperlig fint å gjøre det på Valentines Day! Det er jo virkelig en historie å fortelle barna om når de selv vokser opp og skal dra på sin første date - 14. februar, selvsagt, med en kvisete fjortis som har turt å manne seg opp til å spørre. Det er jo tross alt ganske kjipt å være singel på Valentines Day - og ikke ha en date engang.

Alternativet til alt dette er å klage og syte over hvor teit denne dagen er - og jeg havner nok i denne klubben selv om jeg hater å bli satt i bås. Ikke fordi jeg ikke kan være romantisk. Ikke fordi jeg ikke klarer å møte jenter. Men fordi jeg synes denne dagen, og andre slike "minne på"-dager er kvalme, motsigende og en av de viktigste påminnerne vi har om at vår generasjon er avdankede egoister som trenger en ferdigskrevet kalender til å fortelle hva vi skal gjøre mot våre nærmeste - når vi skal gjøre det - og hva vi må kjøpe for å gjennomføre det.

Nei! Jeg kjøper ikke en blomst og et sjokoladehjerte som det står «Jeg elsker deg!» på. Da kunne jeg like gjerne ha skrevet et brev med teksten: «Jeg har vendt meg til at du er en del av livet mitt nå. Jeg vil aller helst spille Playstation i kveld, men tar gjerne imot en blowjob i bytte mot denne tørre tulipanbuketten som kostet 79 kroner på Kiwi. Penger jeg egentlig kunne brukt på en sixpack øl - men i dag føltes det mer riktig med blomst.»



Jeg tror på mennesker. Jeg tror på folk som ringer faren sin selv om det ikke er farsdag, og jeg tror på gode kjærlighetsforhold som kjøper billige tulipaner selv om det ikke er Valentines Day. Jeg er vel bare en sterk motstander av kollektiv opphausing rundt ting som burde ligget i oss - naturlig - fra før av. Også hater jeg å føle skyld når jeg ikke gjør slik reklameplakatene på trikken ber meg om.

ETT ÅR ETTER

Denne dagen kom brått på, uansett hvor forberedt man var. Den ekle følelsen i kroppen, klumpen i halsen, stillheten. Jeg kjenner det på kroppen i dag - som for ett år siden. Jeg husker det som om det var i går, men det føles som om det er 5 år siden. En 365 dagers lang nyhetsstorm, toppet av en lang og krevende rettsak har fått mellomrommet fra i fjor til i dag til å virke lenger enn ett år.

Personlig tenker jeg på 22.7 hele tiden. For hvert ord jeg skriver. For hvert ord jeg sier. I Oslo står høyblokka tildekket som et evigvarende byggeprosjekt som påminner om det som skjedde. 22.7 har lært meg å tenke på hvordan andre har det, i en langt større grad enn før. Jeg har fått en enda større kjærlighet til menneskene rundt meg, ikke bare i Oslo, men over hele kloden. Jeg har blitt - om det var mulig - enda mer sentimental. Jeg stopper opp bare jeg ser en måke, beskuer den, og priser den for å være den fantastiske skapningen den er. Jeg har også fått øynene opp for de utstøtte - som romfolket. Tidligere var jeg blant de som lot meg plage av disse menneskene, men nå har jeg forstått hvilken elendighet de lever i - både hjemme i Romania - og i ("verdens beste land å bo i") Norge. 

Vi må ikke glemme menneskeverden. Den skal komme først - uansett.

Det har skjedd mye i løpet av det siste året, og Norges befolkning har blitt tvunget til å utvikle seg - til forergrelse for noen, men forhåpentligvis vil også de vokse opp en dag. Norge skal ikke bestå av en innavlet gruppe mennesker som isolerer seg bak en mur av hat og fremmedfrykt - oppe i et lite hjørnet på atlaset. Mitt Norge skal være i samhold med resten av verden, med ønske om å hjelpe, forbedre og dele kunnskap og kjærlighet.

ABB vil jeg ikke bry meg om.  Han er faktisk svært lite i tankene mine når jeg tenker på 22.7. Jeg føler at han har skapt en greie, som han ikke selv er en del av. Han er på utsiden av boblen (eller er han den eneste som er inni?). Han kan sitte der for seg selv, bak den låste døra på Ila, og pirke seg på tissen med plastikkbestikket sitt. Samtidig, så klarer jeg ikke å ikke synes synd på han. Han er så stakkarslig at det gjør vondt. Men ikke vondere enn smerten han påførte landet vårt, den patetiske lille dritten.

I fjor malte jeg og kompisen min Tomas denne piecen for å minnes de som døde 22. juli 2011. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på dem, og familiene deres.


I går tilbragte jeg mesteparten av dagen med Manbir, som jeg ble kjent med i fjor. Money (alle kaller Manbir for Money) er mannen bak alle #OsLove-stickerne du garantert la merke til i fjor. Klistremerkene kostet han mange tusen kroner - men for Manbir var det en helt naturlig måte å reagere på etter den fatale dagen. I år har han klart å samle inn penger nok til å trykke opp 1000 t-skjorter med det samme motivet, som han i dag skal dele ut på rådhusplassen i forkant av minnekonserten. Lik DENNE facebook-siden for mer info om dette - og for å spre et god budskap videre.



Jeg ønsker alle en god markering av denne vonde dagen. Ta vare på de rundt deg - og se de som sliter.

Et tiltak for ungdommen.

Tidligere i kveld så jeg debatten på NRK som handlet om at norske barn- og ungdommer har blitt omvandlet til usikre, p-pillespisende etterdiltere. De ser på Paradise Hotel, leser dameblader, surfer porno på internett og bruker solarium hver eneste dag. De er villedet, og har ingen å snakke med fordi de er i opprør mot foreldrene og helsesøsteren på skolen er sykemeldt. Det er i hvert fall slik det fremstår etter en uferdig live-sendt debatt på én time. Den samfunnsengasjerte Halvoren i meg begynte med en gang å skrive tidenes kronikk-innlegg til hjemmeiden, med historier fra mine egne ungdomsår og ideer til hva som skal til for å løse problemet. Sensur av reklame og aldersgrenser på TV er enorme tiltak man kan se vekk i fra med en gang. Det er naivt å tro at tenåringsgraviditet skyldes Paradise Hotel. Vi må bruke kreftene på ungdommen - ikke alt mulig annet. Jeg kom etterhvert frem til at puslespillet ikke kan løses med et blogginnlegg. Temaet er faktisk ekstremt belastet, og treffer vanskelige familieforhold og et sviktende system for de som måtte trenge det. Jeg vet alt om det her etter å ha vokst opp alene med Fattern, og satt inn i et skolesystem som ikke tillater bråkmakere. 

Det nærmeste jeg kommer en konklusjon er at ALLE barn- og unge burde få tilbud om støttekontakt/fritidskontakt i tidlig alder. Det er noe helt unikt i det å ha en voksen "kompis" som verken er familie eller en del av skolesystemet. Jeg har både hatt og vært fritidskontakt selv, og det er verdifullt. Inkluderende ungdomsklubber og rusfrie arrangementer må også tas kraftig tak i. Det skal ikke mye kreativitet og penger til for å komme med noen bra initiativer, men på lik linje med en gjennomført støtte- og fritidskontaktordning er dette uprioritert. Kommunene ser ikke hvilke enorme verdier det ligger i slike ativiteter.

Internett burde også brukes aktivt for å kommunisere med ungdommen. Det burde egentlig ha vært en slags sentral på internett der kommune, ungdom, helsevesen og andre lett kunne kommunisere med hverandre, dele ideer og tanker, stille spørsmål og spre informasjon om arrangementer. Et forum rett og slett.

Selv tar jeg meg gjerne tid til ungdomsarrangementer, workshops, kinoturer og ungdomsavis. Det er massevis av enkle muligheter der ute. Jeg har tenkt mye på dette, men initiativ og et veldig rotete system har hindret meg i å gjøre noe med det. Jeg ringer kommunen mandag, og anbefaler alle å gjøre det samme. Tanker og ideer må gjerne deles i kommentarfeltet. Det blir ingen løsningen uten tiltak. Et tiltak for ungdommen.

HJERNEN ER ALENE

For 5 år siden ble jeg diagnosert med noe som heter OCD, samt den velkjente trend-diagnosen ADHD. Jeg anskaffet meg disse i størst grad for å unngå militæret - noe som funket kjempefint - men det er utvilsomt betegnelser jeg kjenner meg igjen i, den dag i dag.

Viktig: Jeg skylder ikke ting bort på diagnoser - det er bare et papir. Det er bare slik jeg er, og slik jeg fungerer, men papiret gjør det hele litt enklere å snakke om. 

Det kan forklares som en parasitt som angriper hjernen med 15 nye hjerner, og så er det opp til disse å krangle om hvem som skal bestemme over hodet mitt. ADHD'en gjør at jeg ikke klarer å konsentrere meg om noe som helst med mindre jeg har et brennende engasjement. Det betyr at ting jeg ikke har motivasjonen for, ikke skjer. Om det skjer, så skjer det med et slående ræva resultat - om det blir et resultat. 

Det finnes jo en rekke "medisiner" som holder konsentrasjonen i sjakk, men jeg liker ikke tanken på å bedøve meg selv. Dessuten har disse pillene en bivirkning i form av kraftigere OCD - altså tvangstanker og tiks. Tvangshandlinger. Tidvis har jeg sånne mongo ryktninger i kroppen. Konstant har jeg hodet fullt av både konstruktive og destruktive tanker som jeg sliter med å få ut. Hjemmesiden min er jo et av mange tiltak for dette, bare kjipt at OCD'en min også krever en slags perfeksjonisme som gjør at jeg aldri klarer å publisere innlegg før jeg er 4000% fornøyd, noe jeg aldri blir fordi jeg alltid jobber like hardt med minst 5 andre ting samtidig. 

Det ender som regel med at jeg blir sittende hjemme og deppe fordi jeg ikke klarer å fullføre ting. Det lille jeg fullfører blir publisert og vist frem, og lager et inntrykk av at jeg er et slags feilfritt vidunderbarn. Dette er ikke mine ord, men ting folk sier til meg. Vel, de skulle bare vist hvor mye depresjon og dritt som ligger bak. Alle de ufullstendige tingene mine som bare svever rundt blant alt rotet i leiligheten min. Uansett hvor jeg snur meg, så ser jeg ting jeg en gang hadde et håp om å forvandle til noe helt fantastisk. Jeg har skuffer og skap fulle av ting jeg har et håp om å bruke en dag. Harddisken min er smekkfull av bilder jeg en gang skulle lage morsomme blogginnlegg av. Klarer ikke. 

Jeg får ekstremt mye positiv boost via alle kanaler. Det ville vært løgn om jeg sa at det ikke påvirker meg, men jeg tror ikke nødvendigvis det påvirker meg i en positiv retning. Jeg føler at alt skrytet er med på å gjøre meg til en slags overlegen, perfekt, arisk tufs. Jeg vil ha mer drittslenging. Mer motgang. Da tenker hodet mitt klarere. Det er derfor jeg gjør ting som å barbere hodet og farge det rødt. Det var bare for å slippe alt skrytet av hvor kjekk jeg plutselig var blitt. FUCK YOU, jeg driter i hvor kjekk du synes jeg er. Gi meg noe skikkelig! Be meg om å redde barn i Afrika, eller noe! Da er du en ekte helt da. Folk som har kjøpt en boks med Renati hårvoks er ikke en dritt!

Hodet mitt er et fullstendig rot, bortsett fra de 5-6 tingene jeg så vidt klarer å holde koll på om gangen. Akkurat nå gjelder dette et kjempearrangement vi prøver å avhode rundt juletider, en serie med kortfilmer vi gjør for en kommende spillefilm, et illustrator-kurs for å lære meg grafisk design og trykk, flere store artikler jeg gjør på hobbybasis, manusskriving, kontaktbygging og planlegging av hele livet mitt - i hvert fall frem til våren. Utenpå det er det "faste" ting som hjemmesiden, twitter og skolen hvor vi også holder på med eksamensfilmen vår. Jeg sender mail og sms hele dagen, drikker kaffe med forskjellige folk hele dagen og spiser noen ganger hver dag.

Ingenting av det jeg driver med fungerer som en inntektskilde. Jeg tjener ingen penger.

Jeg vet ikke hva jeg vil frem til med dette innlegget heller. Det startet egentlig som en innledning til et innlegg jeg skulle skrive for å bruke opp en del av bildene som har ligget på vent de siste månedene. De er egentlig verdiløse og ubrukelige. Akkurat som halvparten av klærne mine, som jeg aldri bruker. Jeg er elendig på å kaste ting. Alt blir gjemt bort "til en annen gang".

Jeg føler at mitt private krasj av aktiviteter forhindrer meg i å møte venner og familie, og å gjøre vanlige ting som å se en film. Jeg blir derfor sittende alene hjemme, deprimert, med en følelse av å være innbilsk, overlegen og egoistisk. Mørketiden vi er på god vei inn i gjør heller ikke saken bedre, og nå er jeg tom for stearinlys.

Out.

Hodet kaldt, hjertet varmt.

Da har vi kommet til det punktet som alle har gruet seg til. Et fjols ved navn Vitaliy Versace lager en actionfilm om Utøya som minner om en middels bra videoblogg, bare måneder etter den faktiske hendelsen. Full av faktafeil og med en svært eplekjekk fremtoning, så bruker han provokasjon bevisst for å fremme det labre produksjonsselskapet sitt. Han latterliggjør filmskaper-tittelen, og treffer Norge som et karatespark i ballene.

Vi blir angrepet bakfra på det mest ydmykende, uten mulighet til å stanse det.

Versace er en ubetydelig, low budget-idiot som ingen bryr seg om, og det kan virke utrolig dumt å lage hype rundt hans person. Jeg synes alikevel at det er viktig å ta dette opp. Vi må lære å takle situasjoner som dette, og vi må lære å akseptere at det finnes slike mennesker - selv om det er vondt å svelge det. Dette er jo en fyr som regelrett driter i alt som heter etikk, medfølelse og respekt. 



Jeg linker ikke til selve traileren på den såkalte filmen hans. Den er støtende.

På et tidspunkt måtte det jo skje at noen prøver å lage film av dette, men det er sjokkerende at det skulle komme så tidlig, og ikke mindre sjokkerende at det utføres av en hensynsløs drittsekk som kun gjør dette i egen vinning. Jeg merker at jeg får litt av den samme følelsen i kroppen når jeg ser youtube-filmene til Versace, som da jeg så bilde av ABB for første gang. Avsky. Forrakt. Hvorfor gjør mennesker slik? Spiser han syre? Samtidig som jeg skriver min egen hat-kommentar på den allerede hat kommentar-belastede youtube-kanalen hans, så tar jeg meg selv i å glemme den viktigste setningen fra den vanskelige tiden i sommer:

"Hodet kaldt, hjertet varmt."

Dette gjelder fortsatt like mye. Glemmer vi det, så glemmer vi alt.

Så hva gjør man når folk tar seg til rette og misbruker den friheten 2011 tillater? Skal vi godta denne urettferdigheten? Jeg har tenkt masse på dette i dag. Filmen MÅ JO stoppes, har jeg tenkt. Kanskje vi kan anmelde han til noen? Skulle jeg spurt de største amerikanske kjendisene på twitter om hjelp til å få det hele stanset med en slags kampanje? Eller skal vi bare fortsette å skrive "fuck you" i kommentarfeltet på youtube-kanalen hans?

Vi må uansett forberede oss på at den plutselig dukker opp. Selv om det i prinsippet er snakk om en ubetydelig drittfilm med et produksjonsnivå lik science fiction-rollespill i 3.klasse.

Jeg har ventet lenge på denne diskusjonen. På et tidspunkt kommer også flere til å filmatisere det som skjedde i landet vårt for bare noen måneder siden - forhåpentligvis av noen med en viss moral rundt faget. Kanskje filmindustrien vil lære av denne saken? Uansett hva som skjer, så svir det. Som et rustent spett i et åpent sår.

Hvordan skal vi forholde oss til dette? Kom gjerne med synspunkter - dette er interessant og viktig.

Dette er ikke en sippeblogg.

Det å kunne skrive og publisere ting på nett fungerer for meg som en avlastning for tanker og ideer som gnager på kraniet mitt som en rotte i en pappeske. Mye av det så internt at det kun er jeg og katten min forstår det. Jeg er fullstendig klar over hva jeg publiserer, og får mye varierende tilbakemeldinger. De aller fleste positive, andre mer skeptiske. Fattern sendte meg melding for litt siden og ba meg dempe språkbruken på nett. Jeg vet ikke helt hva han refererte til, men svarte at jeg uansett står for det jeg legger ut, og at jeg har full kontroll på innholdet. Han svarte ikke, men det er greit. Fattern er flott, uansett. 

Jeg skjønner at mye av det jeg kommer med kan virke provoserende, men det er ikke bare absurde fortellinger om mitt syn på livet som blir publisert her. Mange fant terapi i det jeg skrev i tiden rundt 22.7. Det er fint, men det fungerte først og fremst som terapi for meg selv. Vitsene ble lagt på hylla, og det eneste jeg klarte å tenke på var det som hadde skjedd. Jeg vet at jeg fikk mange nye lesere og følgere på grunn av dette. Etter to måneder, så klarer jeg til en viss grad å lage tweets, filmer og innlegg slik jeg selv trives best med igjen. Det er det forståelig nok ikke alle som forstår.

"Du oppfører deg som en hensynsløs dritt, og for å være ærlig så har det gjort sånn at jeg har vanskeligheter med å tro det du sier når du skriver emo-innleggene dine om at du griner og blabalbala." - Sitat fra kommentarfeltet.

Det er lett å ta utgangspunkt i en kommentar som er så langt ute på vidda som nevnte, men faktum er at jeg i tiden etter 22.7 har ventet meg langt fler tilbakemeldinger i den samme gaten. Jeg tror de fleste skjønner at dette ikke er en sippeblogg, og jeg mener selv at det er BRA og VIKTIG at folk klarer å tøyse og provosere igjen. Folk som mener at de ikke misliker andre mennesker og interesser er godtroende fjols eller uærlige psykopater. 

Det er på mange måter kult at folk viser interesse av å lese det jeg kommer med, men det er ikke på grunn av leserne at jeg skriver. Det er en viktig måte for meg å kunne lufte hjernen, og jeg er nødt til å gjøre det på min måte. Hvis ikke blir jo hele vitsen med hjemmesiden borte.



Jeg vet når jeg ikke skal tøyse med ting, og bruker skrivingen bevisst som terapi i tilfeller som 22.7, men dette er ikke en sippeblogg. Det er livet mitt, og min oppfatning av verden. Jeg sliter med tvangstanker, aggresjon og konsentrasjonsproblemer, og det er her det kommer ut. Jeg kan ikke bestemme hvordan hver enkelt skal oppfatte det jeg gjør, men hvis du er en av de som stadig blir negativt overrasket over innholdet, så anbefaler jeg deg å slutte å lese. Jeg må få lov til å være både emo, provoserende, klovn og eksponeringssjuk, sånn som alle andre.



Når jeg ser på bilder av meg selv, så ser jeg alltid for meg at hodet er transparet sånn at jeg kan se rett inn til hjernen. Jeg tror min hjerne ligner på en fluorgrønn luftballong full av mongolske dverger.

Angående minnemarkeringen 22.7.11

 

I forbindelse med markeringen i morgen, 21.8.11, så har jeg sendt et brev til kulturdepartementet, med ønske om å få delta. Jeg håper det lar seg gjøre. Slik så brevet mitt ut:

Hei! 

Jeg har fått med meg at det i morgen vil bli avholdt en større minneseremoni for 22.07. Jeg synes det er et flott tiltak, og har et ønske i forbindelse med dette:

Jeg bruker aktivt nettsamfunnet twitter, og med snart 5000 følgere har jeg blitt en større personlighet der inne. Det høres kanskje banalt ut, men fra det sekundet bomben smalt den 22.07, så la alle brukerne av twitter vitsene på hylla. Det ingen nyhet at ALT som skjer i Norge og verden kommer på twitter først - dette brukte vi bevisst, og jobbet hardt med å spre viktig informasjon. Vi snakket med de på utøya før noen andre i Norge i det hele tatt visste hva som skjedde. Vi ringte både nyheter, politi og naboer til Utøya med de siste beskjedene, som at man ikke måtte ringe ungdommen på Øya, at gjerningsmannen var hvit hadde politiuniform, og at naboer med båt måtte komme seg ut for å plukke opp ungdom i vannet. 

Jeg fikk vite om Utøya 3 kvarter før noen av nyhetskanalene i det hele tatt nevnte det. Jeg satt med 13 nettaviser oppe, 3 tv-kanaler på samtidig og twitter; der jeg konstant søkte etter viktige meldinger for å dele dem videre. 

Flere meldte seg for å kjøre de som ville donere blod til blodbanken. Pårørende fikk tilbudt soveplass. Det ble laget viktige telefonnummer til krisetelefon. - Alle slike beskjeder kunne vi bidra med å føre videre. Den lille "gjengen" som tvitret oslo og utøya-meldinger nådde frem til minst 30-40 000 mennesker, så det er ingen tvil om at det var et ekstremt viktig verktøy på alle mulige måter denne dagen. Både som nyhetskanal, og terapi. 

Vi jobbet også aktivt mot den akutte rasismen som oppstod i Oslo, timene før Breiviks utseende ble kjent.

I ettertid, så har jeg og flere åpnet hjemmene våres for de som har vært alene, redde, trengt en klem eller noen å snakke med. Jeg har fått over 100 tekstmeldinger og telefoner av både berørte som har trengt noen å prate med, selv om de ikke kjenner meg. Jeg har også skrevet flere innlegg på bloggen min.

For meg har det fungert som terapi. Jeg har også sett på det som en plikt å bruke mine leser og følger-tall til å spre den nødvendige informasjon og gode ord. Vi fikk også etablert korrekte lister over ALLE minnemarkeringene i Norge dagene etter. 

Poenget mitt med denne litt lange mailen:

Twitter burde representeres på minneseremonien. Det er faktisk viktig at vi er der og viser ansiktene våres! 

(Her står det egentlig en del navn) - Dette er alle folk som har virkelig har stått på for å bevare roen og kjærligheten, samtidig som viktige meldinger har blitt delt.

Om ikke det er mulig å få inn så mange, så synes jeg de 5 første, inkludert meg selv, bør ha et slikt pass. Jeg håper dette kan ordnes.

Vennlig hilsen Halvor Harsem

 

... mens vi venter på vitsene.

Hjernen min er en suppe av tanker om dagen. Alt fra angsten for å miste noen jeg kjenner, til hvordan jeg skal få tak i nye boxershorts. Jeg er tom for boxershorts, og de jeg eier fra før har stemoren min kjøpt til meg. Jeg vet ikke hvor man kjøper det. Også er det veldig enkelt å bare bli med ut på en pils eller 20. Jeg sliter med å komme tilbake dit jeg var, og må prøve å konkludere tankene mine. Jeg gjør et forsøk her. Selv om jeg allerede nå har brukt nesten 15 timer på å skrive dette innlegget fordi jeg ikke husker hvordan man lager stor forbokstav på tastaturet engang. Nesten.


Det stod mellom dette bilde og et bilde av fryseren min som ikke fungerer lenger. Tips til fryserfeil-tips mottas med takk. 

Ok.

Det har gått to uker siden det smalt. To uker. To uker siden den første blomsten ble lagt ned foran domkirken, og journalister fra Japan intervjuet meg på gata om hendelsen. På en måte virker det som om det skjedde for mange år siden. Det er jo historie allerede. Jeg er ikke gråtkvalt lenger. Avisene skriver om kjendiser, og på twitter har de andre begynt med dårlige vitser om mensen igjen.

Men ikke jeg.

Jeg klarer fortsatt ikke å presse ut tweets og blogginnlegg. Kreativiteten har tatt sommerferie sammen med humøret mitt. Når jeg våkner opp i 13-tiden hver dag, så orker jeg ikke å lage mat engang. Eller dusje. Etter å ha ligget naken i sofaen frem til klokken 17, så tvinger jeg meg en tur ut. Glemmer hva jeg skulle gjøre ute. Drar hjem igjen. Leser dårlige vitser om mensen på twitter. Sovner sittende. Og så går alt på repetisjon igjen. 

Jeg fyller hjernen med aktivitet hele året, noe som periodevis bedøver kreativiteten min. Eksplosjonen i Oslo og massakren på Utøya ble til sammenligning som en psykisk overdose, og jeg merker at jeg sliter med å komme tilbake igjen, selv om jeg har skikkelig lyst. Jeg har lyst til å skrive et sykt omglol innlegg på hjemmesiden min som egentlig er en blogg. Jeg har lyst til å tvitre dårlige vitser på twitter. Jeg har lyst til å rydde leiligheten min og kaste søppelet som har ligget i gangen i snart 3 uker. Jeg har lyst til å stikke ut og lage en fin film om Oslo-sommeren. Men jeg orker ikke. Jeg har lyst til å løpe ut og produsere, men orker ikke. Jeg er fysisk utslitt hele døgnet på grunn av hendelsene i Oslo og på Utøya.



Man må lære seg å komme over den vonde, selv i en så omfattende sak som dette. Jeg har også tenkt til å gjøre det, men det blir feil å tvinge seg forbi sorgen, forvirrelsen og alle tankene som borer seg gjennom kraniet. Jeg kjente ingen som var på Utøya. Jeg kjente ingen som ble direkte rammet i Oslo. Hvorfor reagerer jeg så voldsomt på dette? Det er lett å trekke paralellene til Scandinavian Star-brannen. Jeg lærte tidlig hva et liv er verdt, og hvordan alt kan endre seg i løpet av et sekund.



Jeg er full av sympati, også for de menneskene jeg ikke liker. Jeg synes synd på mennesker som bruker sine egne liv til å gjøre andres liv vondt, og jeg skulle faktisk ønske jeg klarte å si det samme om Anders B. Jeg prøver å ha en sympati for han, men det er vanskelig. Det han har gjort er så absurd og sykt, at jeg ikke engang anser han som et menneske. Han er for meg en illusjon på ondskap. Ondskap som vi i løpet av de to siste ukene har vist å bekjempe med kjærlighet. 

Samtidig er det viktig å påpeke hva som hadde skjedd med landet vårt dersom angrepene kom utenfra. Vi var "heldige" med at det var en autistisk tempelridder fra Ullern som valgte å begrave den råtne, høyreekstremistiske bevegelsen sin på egen hånd. Hadde dette vært et angrep fra utsiden, så hadde det vokst frem en Anders B i farlig mange av oss. Fremmedfrykten har preget nordmenn lenge. Etnisiteten på gjerningsmannen avgjorde hva dette skulle bli til. Ikke glem det.



Jeg har mye mer på hjertet angående denne saken. Om hvorfor navnet hans ikke skal gjemmes bort, at vi ikke skal være naive selv om alle leier hender på dagbladet.no, og litt om at visse partier og mennesker i Norge snart bør få en slags offentlig munnkurv før de påfører det lille landet vårt mer skade. Jeg skulle skrevet mye mer for å konkludere ferdig mine egne tanker, men jeg tror ikke det trengs. Jeg tror egentlig alle er enige. I hvert fall alle de som faktisk har brukt de siste ukene til å tenke nøye over enkelte ting rundt vår eksistens.

Eller noe slikt ...

Nå drar jeg straks til Lillehammer. Jeg skal være der i helgen, og jeg håper det hjelper for hodet å komme seg bort fra Oslo noen dager. Jeg må avslutte dette kapittelet for å komme inn i den gamle rytmen igjen. Jeg vil snakke dritt, le og ta dumme bilder av katten min.

Kanskje på mandag. Jeg vet ikke. Vi får se ...

Kjøp VG på lørdag, forresten. I magasinet dukker det brått opp noen kjente ansikter. Pass på dere selv.

Vi står samla i kveld, vi skal stå samla for alltid

Det er så ubegripeleg og uverkeleg. Ei heil verd er i sjokk, ein heil nasjon i sorg. Ingen hadde nokon gong trudd at dette kunne skje oss. Det er fortsatt vanskelig å tru at det har skjedd. 

Ein heilt naturleg reakjson på denne hendinga hadde vore hat, men midt opp i det heile har vi stått saman, heile Noreg står samla, vi har vist at vi ikkje let oss knekke. Dei omkomne er heltane våre, dei vil aldri bli gløymde, i respekt av dei skal vi vise at vi kan komme ut av dette sterkare enn nokon gong. Vondskapen og hatet skal ikkje sigre, vi står samla i kjærleiken til landet vårt og kvarandre. Vi gret, vi ber, vi tender lys og vi sender varme tankar til dei som har mista nokon som stod dei nær. Kvar og ein av dei var umistelege, likevel er dei borte for alltid. Vi kan ikkje forestille oss korleis dei pårørande har det, og det verkar nesten feil å sitte heime i si eiga stove og framleis ha alle ein er glade i rundt seg. Likevel finnast det ingenting eg er meir takknemleg for. 

Alt eg ynskjer meg no er at landet og folket vårt kan forbli så samla som det er no, for alltid. La oss fortsette å bruke kjærleiken mot hatet. La kjærleiken bli så sterk at den er alt som står att ♥

Dei varmaste tankar til alle dei som er ramma av denne forferdelige tragedia.



- Skrevet av Benedikte Flataker. 

Takk ABB!

Takk ABB!

For solidariteten du nå har skapt. For samholdet mellom oss. For toleransen som har blomstret i kjølevannet av dette. For den styrken du har gitt vårt demokrati. For det hat som nå kommer til å svinne hen. Takk for at gamle og unge på tvers av hudfarge nå søker sammen. Takk for at kristne, muslimer og ateister nå holder hender over hele vårt land. For at prester og imamer nå står sammen og trøster hverandre. Takk for at du har revet bort så mye frykt og fordommer. Takk for at du har skapt en bevissthet og en nasjonal revolusjon som kommer til å vare mye lenger enn 60 år!
Vi andre la ned våre roser på mandag. Men jeg vet at du kommer til å bære "din" med stor omhu i de lange årene som kommer.

One person with a belief is not safe to the force of 100 000 men who have only ONE interest... ;)



- Skrevet av Odd-Magnus Williamson.

VÅRT LILLE LAND


Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn.
- Nordahl Grieg, 1940

Fredag 22. juli 2011 satt jeg hjemme i sofaen med macen i fanget, akkurat slik som jeg gjør nå. Klokken nærmet seg halv 4 og jeg var relativt sliten etter å ha tømt youngstorget for drikkevarer kvelden før. Jeg skulle bare oppdatere de rundt 15 twitterkontoene mine èn siste gang før jeg måtte hoppe på bussen til Slemmestad for å feire 20-årsdagen til fetteren min Markus.

Så smalt det.

Jeg hoppet i taket. Katten min ramlet nesten ut av sofaen. Hele leiligheten ristet, og jeg var sikker på at vinduene mine skulle knuse. Den første tanken min var at det tordnet, men jeg hadde ikke sett lynet. Jeg skrudde raskt på tv'en og åpnet opp samtlige nettaviser. Det gikk noen minutter før den første responsen til det voldsomme braket dukket opp på twitter. "Hva faen var det smellet?", skrev Tor Milde. Kort tid senere dukket det opp en rekke spørsmål på twitter. Så kom tweeten fra Jaa9; "å fytti saatan!! Nå smalt det akkurat i regjeringskvartalet så glass knustes langt oppover gata. Det regna fuckings glass over hele meg". Kort tid senere er det klart at det er en bombe som hadde gått av i regjeringskvartalet, midt i Oslo sentrum.



Det ble telefonmaraton ut og inn fra den eldgamle mobilen min, samtidig som jeg fulgte med på 2 tv-kanaler, 7 nettaviser og twitter samtidig. Det var umulig å samle tankene, og den konstante strømmen av nyheter fylte hjernen min med ubegripelig informasjon om det som foregikk rett utenfor døra. 

Konspirasjonene utartet seg, og i løpet av kort tid havnet hele Oslo i en limbotilstand der ingen, inkludert politiet, hadde kontroll på noe som helst. Så skrev Bjørn Tore Hansen denne tweeten: "Meldt om skyting på Utøya. Fikk beskjed nå. Politiet på vei."

Da raknet det. Det som fra før av var vanskelig å forstå ble plutselig absurd og surrealistisk. Hva faen skjedde på Utøya? Den kommende timen ble jeg, via twitter, vitne til en direktesendt virkelighet av den største voldtekten mot Norge og hele Norges befolkning siden krigen.

  • Noen skyter på Utøya. Oppdater politiet!! - Kjetil Vevle
  • @BjornJarle vi sitter ved vandet. En mann som skyter ikledd politiuniform. Hjelp oss ift når politiet kommer - Kjetil Vevle
  • Skytter på Utøya skal være iført politiuniform eller lignende. Har håndvåpen, "Skyter villt" rundt seg, sies det. - B. J. Røberg-Larsen
  • Det er skyting på Utøya. IKKE ring noen der. De gjemmer seg i busk og kratt! Politiet er på vei. - Halvor Frihagen
  • Personer har lagt på svøm på Utøya, men det er i følge VG langt til land. Alle som er i nærheten, hjelp med båter! Spre ordet. - Annette Fischer
  • Jørgen Slips direkte fra fastlandet utenfor Utøya. Hører stadig vekk skyting! - Christian Falch
  • Er skutt på Utøya. Mange døde - Adrian Pracon
  • Sms fra Utøya: "Alt bra med meg. Har gjemt oss i et tre. En av oss er skutt to ganger i foten." - Marius Vesteraa
  • Ei venninne (vitne til " href="http://twitter.com/#!/search?q=%23utøya" rel="nofollow">#utøya) forteller at gjerningsmannen er tatt - Eirik Sande








Tragedien var et faktum. Alikevel greide Norge å vise en kjærlighet og solidaritet til hverandre som jeg aldri har sett på maken til før.

  • kan noen kjøre meg til ullevaal så jeg kan gi blod? - Knut-Eirik Lindblad
  • Jeg kan gjerne kjøre folk til Ullevål, hvis noen sitter hjemme og vil gi blod. - Mads Løken
  • Folk med blodtype O ring 22118865/22118900. Dere må være registrert hos blodbanken. Jeg henter og kjører til Ullevålsykehus. PM meg!! - Sumeet Singh Patpatia
  • Er i utlandet men har et rom ledig i nerheten av Ullevållsykehus, vidarsgate 20a. Ring +4798492059 hvis det er noen pårørende med behov. - Isak Eymundsson
  • Rammet av tragedien og trenger husly? Gjesterommet vårt på Løren i Oslo står ledig. Plass til to, pluss har ledig barneseng. - Geir Gråbein Nordby


Hodet kaldt, hjertet varmt. Dette gjaldt også når drapsmannen, Anders Behren Breivik, sitt navn ble kjent. Et navn vi aldri kommer til å glemme. Ikke som en martyr, men som en feig, vrangforestilt morder.

  • Han skal ha en forsvarer, en lang og god rettssak, human straff, så takler vi dette som det vi er: Et sivilisert samfunn. Sånn vinner vi. - Anders Heger


Jeg er stolt over mine medmennesker.

På lørdag våknet jeg, etter 11 timer i drømmeland, til virkeligheten og rundt 50 tekstmeldinger. Tekstmeldinger fra lesere, twitterfølgere, etterlatte og folk som ikke visste hvem andre de kunne tømme tankene til. Blant disse var det en rekke brutale historier direkte fra Utøya og pårørende som savnet familiemedlemmer og vennene sine. En av tekstmeldingene jeg fikk lød omtrent slik: 

Kan du tenne lys for 3 av venninnene mine i Domkirken? Ida, Marie og Kristine. Han skjøt vennene mine.

Her er lysene.


Over 80 unge mennekser ble skutt ned og drept på Utøya. 7 stykker døde i eksplosjonen i Oslo. Jeg vet ikke hvor mange som er savnet og på sykehus, og jeg vet ikke om jeg er i stand til å oppsøke svarene. Hjernen min er overbelastet og hjertet mitt er knust.



Jeg har nesten uavbrutt grått for landet vårt i 3 dager. Denne nasjonale tragedien stikker som et spyd i hjertet mitt, og jeg blir konstant hjemsøkt av et uønsket hat. Jeg tenker på alle ofrene, de pårørende og alle som bor i Norge. Lille, uskyldige Norge. Det er også en naturlig reaksjon for meg å tenke på Scandiavian Star-ulykken som i 1990 krevde 160 menneskeliv, inkludert min gravide mor, da en ukjent person tente på båten ved midnatt. Jeg var også ombord, men ble reddet ut av Fattern.



Vi er sammen om dette. Vi er sammen om sorgen. Vi må bruke denne saken til å bli sterkere mennesker, og aldri la noe slikt skje igjen. Ondskapen skal ikke seire. Tro på mennesket!

Mandag blir det et gigantisk rosetog fra Rådhusplassen til Youngstorget klokken 18:00. Jeg håper, tror og forventer at alle som har muligheten stiller opp. Jeg oppfordrer også alle butikkene i Oslo til å stenge tidligere slik at alle ansatte kan delta. For deg som ikke bor i Oslo, så finnes det oversikt over alle rose- og fakkeltogene HER.

Livet er verdifullt. Du er verdifull. Klem fra meg til hele Norge. Hjertet mitt gråter for dere alle. 



Om det oppdages feil i innlegget, si gjerne i fra. Skrevet under vanskelige omstendigheter, mye personlig stress og tvangstanker. Anbefaler dessuten å lese innlegget til Prableen Kaur som overlevde massakren på Utøya. Hun er et sterkt menneske.

7. april 1990


Jeg har opplevd mye til å være 22, og da snakker jeg ikke om opplevelser av den typen som man betaler masse penger for å oppleve. Jeg snakker om livet. Lærdom. Hva man gjør livet til. Livet betyr mer enn å kunne betale for seg. Det byr på godt og vondt, og det kan endre seg på et sekund.

Livet mitt endret seg natt til 7. april 1990, da vi var ombord på danskebåten Scandinavian Star på vei til Frederikshavn for å feire påsken i danmark. Jeg, Fattern og Mamma. Jeg var bare et halvannet år. Mamma var gravid og hadde termin i Juli. Jeg skulle bli storebror.


Natt til 7. april ble Scandinavian Star satt i brann av en ukjent person. Mamma vekket Fattern før hun forsvant. Fattern tok meg på armen og reddet oss ut.


160 mennesker omkom i brannen, inkludert Mamma og min ufødte lillebror.



Hvert år har vi vært på kaia med lys for å minnes de vi mistet i brannen. I alle bursdager har vi besøkt graven med lys, flagg og blomster. Vi har spist både bursdagskake og drukket kakao der også. Jeg tror ikke mange har hengt like mye på en kirkegård som det jeg har gjort under oppveksten, men for meg har jeg ikke bare besøkt en grav. Jeg har besøkt Mamma og Lillebror.


Jeg husker ingenting av ulykken, men det har preget hele oppveksten min. Jeg tenker på ulykken og Mamma hver eneste dag. Og Fattern. Jeg tenker på Fattern hver eneste dag. Han er det snilleste og mest omtenksomme mennesket på jorden. Minnene han har fra Scandiavian Star kunne knekt selv den sterkeste, og han har taklet dem og oppdratt meg samtidig. Han fortjener kun det beste.


Over 20 år etter, så sitter jeg med gode minner. Tapet av Mamma har vært stort, men det har også styrket forholdet mellom meg og Fattern. Vi har dannet unike bånd til hverandre, og det finnes ikke et menneske i verden jeg kunne brydd meg mer om.




Fattern og Halvor. Et kjent utrykk i familien.

I løpet av de siste 10 årene, så har vi etablert oss på nytt. I 2003 giftet Fattern seg igjen, og jeg har blitt storebor for Ruben på 6 og Stine på 1.


Fattern har alltid sagt til meg at Mamma sine hender fortsatt holder rundt meg.




Jeg tror han har rett.

Vi besøker fortsatt Mamma på graven, og vi tenner fortsatt lys for de som døde på Scandinavian Star natt til 7.april 1990.

Minnestøtte for Scandinavian Star som ble satt opp for noen år siden nedenfor Akershus festning.

Fattern har skrevet litt om sin opplevelse i Aftenposten i dag. Anbefaler å sjekke det ut.

Vintertid og juleglede


I går satt jeg på dataen, uten å gjøre noe som helst, fra klokken var 14:00 til 02:00. Altså 12 timer. Eller er det 10 timer? Uansett hvor mange timer det er, så har dette vært en typisk dag i mitt liv, etter at sola backstabba oss tidligere i høst. Det hjelper heller ikke at vi har fått en hel måned med juleferie fra skolen.

Jeg vil ikke ha ferie, for jeg har ingenting å gjøre. Jeg blir bare sittende her. Det mest kreative jeg kom på i går, var å ta selvmord!

I stedet for å gjøre det, så drakk jeg 10 bokser med energydrink's og la meg. Så drømte jeg at jeg var speedfreaker og mentalt gal, mens jeg bråvåknet til mitt eget dødsbrøl 2 ganger i timen. Jeg føler meg psykisk voldtatt om dagen, og kreativiten min når ikke lenger en Twitter, hvor jeg bevisst prøver å få følgerne mine til å unfollow'e meg.

Dette er selvsagt ikke bare min skyld. Jeg er kanskje en tiltaksløs- og manisk klovn, men jeg nekter å ta hele ansvaret selv. Det er flere punkter der ute, som gjør hverdagen vanskelig for små frogner-gutter som tenker litt for mye på det meste!

  • Vinteren, fordi den er kald og mørk. Det ligger en obligatorisk- og tradisjonell vinterdepresjon bak denne unødvendige årstiden, og det finnes ingen lysskjerm i verden som kan hjelpe meg. Kanskje det hjelper midlertidig med Fjols til fjells på tv og litt spooning, men det skaper i de fleste tilfeller bare problemer. Hjernen er alene, og det er bare jeg som kan hjelpe den. Derfor lurer jeg meg selv til å låse meg inne i varmen, mens jeg prøver å drepe de råtne tankene mine med internett, junkfood og pils.

  • Jula, fordi den gir en falsk illusjon av "juleglede", som voldtar hele verden ÈN HEL tolvtedel av året. Jeg har det kjempekoselig med familien min i Asker på selve julaften, men resten av adventstiden er en skummel- og unødvendig lang preiode med kjøpspress, alkoholisme og likegyldighet til de virkelige problemene i verden. Problemer som for eksempel DEPRESJON. For ikke å snakke om alle de fattige, iskalde og sultne medmenneskene våres, som ikke har noe varmt sted de kan dra hjem til. Lurer på om de har mye juleglede, jeg, der de ligger pakka inn i søppel og tigger penger under en gigantisk julebjelle i paradegaten Karl Johan.

  • Det hjelper heller ikke at alle mine verktøy for kreativ utfoldelse er defekte- og utilgjengelige. I følge forhandleren, så har for eksempel harddisken til dataen min tatt selvmord! Den vises ikke lenger på skjermen, og alt innhold har visst gått dukken.

    "Vinterdeprimert", ler jeg litt for meg selv, mens jeg vinker farvel til alle barndomsbildene- filmene- og redigeringsprogrammene mine.

  • Ikke får jeg tatt nye bilder heller. Speilreflekskameraet mitt nekter å samarbeide med objektivene mine, mens kompaktkameraene mine har fått så mye juling at de nekter å samarbeide med meg.

    Oppå det hele, så begynner kontoen min å trekke seg tilbake til start, noe som minner om at dette antageligvis blir nok en jul hvor jeg må utsette gavedrysset til neste år. Nå liker jeg egentlig å produsere gavene mine selv, men som jeg nettopp har nevnt, så eier jeg ikke utstyr til å lage noe som helst. Det eneste jeg har er søppel og en lim-pistol, men jeg tror jeg skal spare dere, kjære familie...

  • Også skylder jeg litt på frp, da. Alt de står for er så latterlig teit, så man må alltid skylde litt på dem også.


Konklusjon? Ok, skal prøve.

Vinteren er deprimerende. Det er ingen nyhet, men jaggu skal jeg syte over det i år, også! Jeg kommer meg nok gjennom, men det er sinnsykt vanskelig å fokusere på de rette tingene. I første omgang, så skal jeg selge kameraet mitt, objektivene mine, dataen min og livet mitt. Sistnevnte må jeg sikkert gi bort på kjøpet, men jeg håper at jeg tjener nok penger på data- og kamerautstyr til å kunne anskaffe meg en MacBook Pro, iPhone, Nikon D7000, noen fete objektiver og et par nye kompakte lommekameraer. Altså, pengene holder nok ikke, men jeg skal jo ikke juge og si at ikke jeg krysser fingrene på at denne smakløse juleshoppingen også skal havne i favør for en depressiv tulling som meg selv.

Jeg avslutter herved min kreative tilbakeholdenhet for i natt, drikker 10 nye energydrink's, og håper for min egen del at jeg kommer tilbake igjen i løpet av året med et innlegg i typisk Halvor-stil. For øyeblikket er jeg ikke fornøyd med hva jeg klarer å prestere på sms engang.

Mens vi venter (på sola), så hører vi gjennom årets garantert beste låt (aka gåsehud) bare ÈN gang til...


"God Jul" - Hilsen Halvor som jobber hardt for å la brødkniven ligge, om dagen.

GRATULERER MED DAGEN, HALVOR!


Part 1.

Klokken er over midnatt, og det er dermed tjueto år siden jeg entret verden. En gledens dag, som bringer frem mange gode minner. Alikevel, så har jeg forsøkt å lage et morsomt innlegg i flere timer nå. Jeg har ikke sjans. Jeg må skrive rett fra hjernen, slik jeg alltid gjør. Jeg vet selv at jeg overdriver, men tanken på at jeg blir eldre blir mer reell for hvert år.

Før, så gledet jeg meg til å bli eldre. Når jeg ble tolv, så kunne jeg sitte i forsetet. Når jeg ble tretten, så var jeg endelig tenåring. På ett eller annet tidspunkt, så konfirmerte jeg meg. Også ble jeg seksten. Da kunne jeg ta mopedlappen, og kjøpe scooter for konfirmasjonspengene. Dessuten fikk jeg en slags sengelapp. Hva er det for en idiotisk lapp? Jeg har hatt min egen seng hele livet.

Mitt største mål i livet var å bli atten. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor, for da jeg endelig ble atten, så ville jeg jo bare bli tjue. Jeg husker det var en svensk dame som ikke ville kline med meg på byen, fordi jeg ikke var tjue. Jeg bare: Jeg kliner som en tjueseksåring, seriøst! Og hun bare: Du ser fortsatt ut som en kosovoalbaner!

Å, søren.

Men i hvert fall. Da jeg ble tjue, så kunne jeg plutselig kjøpe sprit og sånt. WOW, big deal. Så blei jeg tjueen. Hva skjer da, liksom? Som om det ikke er nok alkohol i Norge fra før av, så kunne jeg plutselig kjøpe alkohol i... Amerika av alle ting! Hadde lite å si for meg. Jeg slipper sikkert ikke inn i Amerika engang, og hvem er det vel som vil dra til det voldtatte horelandet uansett?

Bortsett fra voldtatte horer, of course. Omg.

Før, så traff man på spesielle aldere som automatisk ga deg (meningsløse) goder. Nå er det helt opp til meg selv. Pappa vekker meg ikke om morgeningen lenger. Det er ingen som pusher meg til å gjøre lekser, og jeg glemmer å ringe bestevennen min (psykologen min) sånn at han kan avlaste hjernen min for alle tankene mine. Da kunne jeg kanskje også skrevet et innlegg, som ikke lyste av mørketid.

Lyste av mørketid. Lol.

Jeg er redd for å ikke bruke livet mitt riktig. Det er fire år siden jeg ble atten. Hva skal jeg se frem til nå? Kone og barn? Shit, det tør jeg ikke før jeg er minst seksti. MINST!
Kanskje jeg blir suksessrik etter å ha fullført skolen? Men da må jeg jo faktisk fullføre skolen, da. Fullføre noe. Skummelt. Jeg har aldri fullført noen ting, tror jeg. Jeg er tiltaksløs. Jeg har store mål og gode ideer, men mangler tiltaket til å utføre dem. Jeg tror grunnen er at jeg ikke klarer å bruke tid på ting. Jeg er redd for å waste bort tid. Redd for å mislykke.

Derfor sitter jeg hjemme, uten å gjøre noen ting i stedet. Jeg er så smart!


Jeg prøver å lure meg selv til å tro at jeg ikke bryr meg om alderen. Men det er løgn. Tallene dreper meg, selv om jeg bare er tjueto. Èn fjerdedel, tenker jeg. Jeg er ganske redd for å dø, selv om jeg ikke har lyst. Hver dag, så sier jeg til meg selv at døden ikke er noe stress. Etter et liv med inntrykk og lærdom, så skal man jo endelig få svaret på det største spørsmålet av dem alle! Jeg er tror jeg er redd for å bli skuffa. Det er av samme grunn at jeg ikke tipper i lotto.


Jeg skjønner selv at dette temaet kan fortsette i det uendelige (skummelt ord). Poenget mitt er at jeg har kommet til en alder hvor jeg merker at jeg blir eldre. Jeg merker at livet er mitt eget ansvar, og at det er skummelt å være den som har det ansvaret. De siste årene har jeg ikke oppnådd noe som helst, men jeg har et stort ønske om å få dette til å snu. Planen er å glemme den fjerne fremtiden, og fokusere mer på nuet. Lære mest mulig, og fullføre prosjekter. Fullføre. Jeg skal bli sykt mye bedre til å fullføre ting. Fullføre livet. Det eneste som er litt skummelt, er at ingen kommer til å gjøre det for meg. Jeg må gjøre det på egen hånd.

Lust for Life.


Da jeg begynte på innlegget, så var jeg et deppevrak, men det hjalp en del, bare det å skrive dette innlegget. Bestevennen min (Psykologen min) hadde vært stolt av meg. Håper han leser hjemmesiden min. Dessuten, så vet jeg at det blir bra når jeg møter familie og venner i løpet av de kommende dagen. Disse menneskene er mine største inspirasjonskilder til livet, på godt og vondt. Også de som ikke lever lenger.



Part 2.

Det var den "negative" siden rundt min årsdagen min. I dette øyeblikk, så bitchlapper jeg meg selv i trynet og sier:

Kom igjen'a! Det er verdens kuleste bursdag, til verden kuleste fyr!

Jeg gleder meg skikkelig til å bli "vekket" på senga av familien min i morgen tidlig. Så skal jeg flakse rundt hele dagen, og prate om at jeg har bursdag til alle jeg kjenner. På ettermiddagen, så møter jeg mine nærmeste venner, og i tradisjon tro, så skal vi okkupere Olsen Cafè på Briskeby. Her har vi et illustrerende bilde fra fjorårets knallaften.
104333074695605696925105699174507237388n


Jeg håper at jeg ikke drepte hjernene deres med innlegget mitt, for jeg har selvsagt et ønske for anledningen.

Jeg ønsker meg den KULESTE gratulasjonen noen sinne. Får jeg det eller? Da blir jeg så ufattelig glad. Jeg er jo tross alt en selvsentrert datanørd, som finner livsgleden min via internett! Altså. Den KULESTE gratulasjonen noen sinne... eller en brukt g-streng. Opp til deg.


"Gratulerer med dagen, Halvooor! Du er..."

MY SCOOTER ACCIDENT


Jeg har vært nær døden flere ganger, og en av dem var i Asker for fem år siden. Jeg stod i veikanten med scooteren min, da en bil plutselig vinglet mot meg i minst tusen kilometer i timen. I løpet av ett sekund gikk livet mitt i review, og jeg tenkte på vennene mine, familien min, og alle jentene jeg ikke hadde fått spoone med.

Så hoppet jeg. Det var det eneste mulige alternativet jeg klarte å klekke ut på ett sekund.

I det jeg hoppet, så smalt bilen inn i scooteren min, som igjen smalt inn i beina mine. Dermed gjorde jeg en ufrivillig, men svært fancy saltomortale, før jeg landet i piggtråden. Det hang nemlig masse gammel piggtråd der.

Så satt jeg fast i denne piggtråden, som en flue i et spindelvev. Det tok meg flere minutter å hekte ut piggtråden av fingrene mine. Og skrittet. Ja, vi snakker arr.

Da jeg kom meg løs, så registrerte jeg scooteren min. Den var dobbel-drept.


Så kom føreren seg ut av bilvraket. Han var ikke så mye eldre enn meg.

Hva F*** er det du DRIVER med!?, ropte jeg flere ganger. Han klarte så vidt å stamme ut ett lite; J-j-jeg ringer til politiet, jeg! Sikkert like greit, for jeg hadde allerede ringt fjorten bilkjørende gangster-kompiser. Og Fattern, så klart. Det er han som tok bildene, og før han gjorde det, så var det fire politibiler, tre ambulanser, to brannbiler og ett helikopter der. Ganske kult.

Her ser dere hvor den store stygge bilen voldtok den lille søte scooteren min.

Her er et tre som ble truffet av bilen. Det var et tre til der, men det var så voldtatt at brannvesenet måtte rive det ned.


Her er den beryktede bilen. Føreren hadde visst akkurat fått lappen, og skulle tøffe seg for noen kompiser. Funka dårlig.


Slik så scooteren min ut, da falck kom for å hente restene. De ringte familien min og kondolerte.


Så råkjørte vi kollektivfeltet til Bærum sykehus. Der stappet legene dop inn i armene mine, og en skrue inn i foten. Jeg hadde visst knust ankelen.

Det hele endte med en gigantisk fot, seks uker med sykemelding og penger til ny scooter. Lol, jeg har scooter. Dessuten ble jeg en jævel på krykketriks.

Ni måneder senere, så sjekket legene foten min. Når man bare er seksten, så er det visst ikke farlig og la skruen bli igjen, men jeg var litt usikker.

Legen: Vil du ta ut skruen igjen?
Jeg: Hva skjer om jeg ikke tar ut skruen?
Legen: Det ene beinet ditt kommer til å bli lengre enn det andre beinet ditt.
Jeg: Kommer jeg til å merke det?
Legen: Du kommer til å SE det.
Og jeg bare: Damn girl. Skrua må ut! Kan jeg få narkose igjen?
Også legen bare: Seeeph, baby!

Narkose er sykt digg. Jeg anbefaler alle en liten narkose, sånn i ny- og ne.

KJÆRE FATTERN.

5. August 1960. På et sykehus i Sverige, så blei Fattern født etter ni lange måneder på isolaten. En blond, liten pjokk uten anelse om hva det kommende livet skulle inneholde. 28 år senere, den 13. oktober 1988. På et sykehus i Bærum (aka. Bærum Sykehus). Halvor ble født etter et lengre opphold i påsan. Opprørsk som han var, så tok han veien ut via keisersnitt.

Hardcore!

Men uansett da. Poenget her er jo at Fattern nettopp har fylt femti år. Han ser ut som fem- og tredve, men han er faktisk femti! Selv, så har jeg jo ikke hatt muligheten til å kjenne han i femti år. Det var først denne nydelig oktoberdagen i 1988 at storken ikke orket å vente lenger. Det banket på døra, og der stod jeg med navlestrengen i hånda. Jeg og Fattern ble bestevenner på sekundet!


7. april 1990, så ble livene våres forandret da vi skulle på påskeferie i Danmark. Du greide å redde oss ut av flammene på Scandinavian Star. Båtbrannen som totalt tok 160 menneskeliv.


Vi ble rammet hardt. Jeg husker ingenting selv, men jeg vet at du husker alt for mye. Til tross for dette, så beundrer jeg måten du har taklet livet på. Dessuten tror jeg at ulykken knyttet oss ekstra hardt sammen som far og sønn.


Du er den klokeste i verden. Jeg kan alltid ringe deg, og få svar på det jeg lurer på. Også driver du med så sykt mange ting på en gang! Fritids-støttekontakt- og hjelpeverge. Freelance-altmulig. Samfunnsengasjert og politisk aktiv. På ett- eller annet vis, så jobber du forebyggende mot narkotika, tror jeg. Du er kreativ og SVÆRT produktiv.

(Forresten... Jeg skjønner FORTSATT ikke hva jobben din eeegentlig er. Jeg vet at jeg spør deg om det flere ganger i året, men... Kanskje du kan skrive det ned til meg på en mail, så kan jeg få Michael eller Christian til å forklare det for meg?)

Ellers, så er du religiøs. Du er en god familiefar. Du hjelper ALLE som spør- eller trenger hjelp til noe. Du er gavmild og snill. Kontoret ditt er fullt av hyper-sosiale og pratesyke gærninger hele dagen. Plutselig, så har du med deg en uteligger hjem for å spandere middag og en dusj. Jeg skjønner ikke hvordan du får til alt sammen. Du rekker til- og med å henge på cafè med gæmlissene, og en gang oppklarte vi en svindlersak sammen. Det var ganske kult.

Jeg ser opp til deg, og tenker på deg hver eneste dag. Du ga meg livet i gave, liksom. Det er ganske heftig!

Forresten! Den der hyttetomten på Eidsbugarden i Jotunheimen... Blir det noen hytte der snart, eller? Jeg trenger et sted og kjøre til når jeg endelig får ut fingern, og skaffer meg lappen.

Og angående 2pac t-skjorta mi... Vel, jeg skylder på oppveksten min i Huldreveien i Asker. Thug-life.

Som sagt da, så er du min største inspirasjon. Her prøver jeg faktisk å VÆRE deg.


Og her er vi på Mark Knopfler konsert, litt tidligere i år. 

Vi har også sett Kaizers Orchestra, Bob Dylan, Offspring og...

E-Type. Jepp, vi har sett E-Type...

Utover dette, så har vi hatt gjevnlige turer til Lizzy`s i Drammen. Vi har sett hundrevis av kinofilmer sammen. Blant annet, så var vi vel de eneste gutta i salen på "Den fabelaktige Amelie fra Montmartre". Du har vel aldri digga actionfilmer noe særlig, men denne gangen gjorde det ikke noe. Begge digga Amelie! 

Også har vi kjørt rundt i hele Scandinavia med Volvoen da, mens vi overnattet på ymse bondegårder. Selv var jeg svært glad i de årlige turene til Legoland. Vi holdt oss mye i Scandinavia siden du er ikke så glad i å fly. Til gjengjeld, så KJØRTE DU til Italia for å hente meg og Oma i påskeferien 2002. Spontantur til Nord-Norge har forekommet. Why not. I det siste har vi fått til noen mindre kjøreturer til Stavanger, men planen er vel å råne litt i Stockholm før året er omme?

Du er spesiell på en bra måte. Jeg kjenner ingen andre som sitter alene på kontoret og ringer sentralbordet til NRK for å stemme på folk i Idol på TV2. Også får du skikkelig latterkrampe også. Alene.

Jeg digger det.

..................................................................................................................................................................

Nå er klokka 04:05. Jeg har brukt åtte timer på dette innlegget fordi jeg sitter på Fatterns laptop hjemme i Asker, og av den grunn har greid og slette innlegget fjorten ganger. Ulempen ved å være teknisk tilbakestående, vett. Men jeg har ett siste ønske før jeg forhåpentligvis (Hvis ikke, så knuser jeg daten til Fattern i gulvet) får publisert innlegget mitt!

Fattern har blitt femti, og hvis du virkelig mener at all den tiden du bruker her inne er verdt det, så foreslår jeg at du skriver en hilsen til han. Gjerne en utfyldene en, for da blir alt så mye morsommere, også skjønner kanskje Fattern at jeg ikke er HELT hjerneskada, selv om jeg driter meg ut på internett hele tiden. Okay? Thanx, og god natt. Selv skal jeg opp om tre timer for å synge åsånn. Fett...


"Kjææære Fattern til Halvor..."

ET INNLEGG DEDIKERT TIL ÅRETS RAMMESTE DAME 2010!

Jeg vokste opp alene sammen med Faren min igjennom hele min barndom. Vi levde slaraffenlivet i Huldreveien i Azker, og hadde ingen hast med livet. Jeg er en generelt tiltaksløs type. Fattern er også glad i å slappe av.

En vakker Påskedag i 2003 skulle alikevel livet mitt få en drastisk endring, for ikke å snakke om Pappa`s singelliv. Fatter`n fant ut at det ikke var noe moro å være singel lenger, og gifta seg med TIDENES dame etter få måneder. 20. Desember 2004 kom gaven jeg hadde venta på siden min egen fødsel i 1988.

Lillebroren min titta frem etter 9 lange måneder i reiret, og tok verden med STORM!

Gangster. Akkurat som broren sin! Og jammen har vi ikke funnet på mye sprell sammen også!



Jeg har tidligere hørt at en fødsel NESTEN er like vondt som å få en fot tuppa opp i skrittet. Alikevel, så må jeg knele for det andre kjønnet, da en fot tuppa opp i skrittet kommer uforberedt. Ihvertfall i de fleste av tilfellene.

Når man skal føde, så er man HELT bevisst HELE tiden, og jeg tror en mer kurrant sammenligning f.eks kan være å skjære av seg hodet med en sløv kniv. Det anbefaler jeg såklart ingen. Jo. Nei... Jo. MEN, med andre ord, så skal man være ganske beinhard for å presse ut en unge. Beinhard. Èn unge.

Og her kommer nyheten!

Etter 5 år, så var altså min små-gærne stemor klar IGJEN, og IDAG fikk JEG en LILLESØSTER!

YEAH!


Ikke var det nok med å få kustus på Azker`s slappeste gutteklubb, og atpåtil føde ungen til en av dem! Her snakker vi altså om å føde ÈN UNGE TIL! Da snakker vi TO unger, og det er liksom beinhardt å føde èn!? Her snakker vi faktisk beinhard av en annen dimensjon! HallO?

Altså... Jeg har tuppet meg selv i skrittet opptil FLERE ganger idag, men er enda ikke i NÆRHETEN av å bli like rå. Jeg bøyer meg i støvet, og prøver å legge vekk tankene om å skjære av meg hodet med en sløv kniv. Stemora mi er BEINHARD!

BEINHARD, sier jeg!


Fatter`n! Din hingst! Du har skaffa deg den rammeste dama, og atpåtil vært smart nok til å innvie nye medlemmer i familien vår. Lillebrutter`n er enig!


FOLKENS! Jeg er ikke en slik sosiopatisk kommentar-jeger, men idag håper jeg alle som besøker meg gir en kjempehilsen til stemoren min som tross all sunn furnuft, bidrar til å gjøre familien min ENDA sterkere en den allerede er!

HURRA FOR LIVET! Hilsen en arbeidsløs pessimist, som liksom ikke liker noe....

hits