januar 2012

Dette betyr ingenting.

Dette er et gammelt bilde. Kanskje 2 eller 3 måneder gammelt. Det er tatt inne på skolen min, Norges Kreative Fagskole, hvor jeg oppholder meg omtrent èn dag hver 2-3 måned. Hun som drikker fra en flaske i bakgrunnen er en som går i klassen min, og vi kjenner hverandre.


Her om dagen tikket det inn en melding på Twitter med spørsmål om jeg snart kan blogge igjen.


Jeg blogger ikke, ignorante dust. Jeg oppdaterer hjemmeside. Er det så sjukt vanskelig å forstå? Det er flere år siden jeg blogget sist. Det var før revolusjonen i hjernen min i 2010, som gjorde at jeg ga slipp på alt som har med miljøer å gjøre. Jeg vil ikke ha noe miljø. Jeg vil være en stein i atmosfæren som flyr rundt sammen med en kattepus, helt til jeg kræsjer og dør som 70-110åring. Men jeg vil nyte gode øyeblikk, da. Som å spise tacos på fredager, drikke fernet med Sverre Goldenheim, klappe søte dyr og få skabb på tissen.

Men jeg tror jeg skjønner hva Therese mener her. Jeg har jo faktisk ikke hjalmaret/oppdatert hjemmeside på en stund. Jeg har rett og slett vært altfor opptatt med å være i studio. Jobber jo med artistkarrieren min, akkurat som alle Paradise Hotel-deltagerne. 

Neida, jeg gjør ikke det. Men jeg spiller faktisk inn en sang. Sangen kan man høre i denne filmen.

Jeg får prøve å hjalmare litt, da. Men det er ikke så lett! Jeg har mistet fokuset og klarer ikke å konsentrere på en ting av gangen. Det er kjempeplagsomt. Jeg sitter med laptopen i fanget fra klokken er 09 om morgenen, men får ikke ned et eneste ord for klokken er 23 om kvelden. Så tenker jeg at jeg må være utbrent, og tar et varmt bad for å kvikne til.


Så går jeg og legger meg. Og det er det, og sånn går dagene mine. Masse å gjøre, men gjør aldri noe. Egentlig burde jeg ikke oppdatert hjemmeside nå heller, fordi jeg har en skoleoppgave på 5000 ord som skal være ferdig på torsdag, og jeg har kommet så langt:

Og på onsdag skal jeg drikke fernet med Sverre Goldenheim. Prioritering på nivå med rennemage.

Huff, hodet mitt er egentlig ganske surrete om dagen. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Trenger et kontor, men det er egentlig bare løgn og unnskyldning for min manglende tilstedeværelse. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg ikke var et menneske, men frosk.


Men jeg er ikke en frosk. Halvor, TA DEG SAMMEN! Også tok jeg meg sammen, og lagde ny header til hjemmesiden min. Oi, den var fin! Hva? Snakker du med deg selv, Halvor? Nei. 

Jeg lover at jeg ikke snakker med meg selv. I hvert fall ikke mens andre kan høre det.

Her er et bilde av meg fra i sommer. Se hvor trist jeg ser ut. Det er sikkert fordi jeg hadde besøkt olafiaklinikken den dagen. Ble sendt hjem med en full bærepose.


Noen ganger lurer jeg på hva som skjedde med meg. Jeg som hadde alle muligheter lagt til rette for meg.


Jeg merker at hjemmesiden min er vinterdeprimert, jeg. Hele året. Kanskje den er bipolar. Jeg må bare beklage for det, altså. Jeg kan ikke forhåndsinnstille meg på å være morsom for dere. Dessuten er det viktig at vi er observante på all elendigheten her i verden. Her om dagen hadde jeg for eksempel ikke mer gul Farris igjen. Det var helt forferdelig.

Hva har du gjort i morgen? Har du rånet i Fagernes før? Synes du gallevæske har fiiin kosefarge?

SOPP

Igår var jeg i Asker for å spise middag med hele familien på Big Horn som er en stor restaurantkjede der man kan kjøpe og spise mat. Bildet er tatt utenfor mitt ungdomshjem der jeg i sin tid var god kompis med opptil flere rådyr og en snegle. Plattingen jeg står på, som man så vidt ser nederst i bildet, har jeg faktisk snekret selv. Jeg pleide å vise den frem for å tøffe meg, men det viste seg å være få jenter i 15-årsalderen i Asker på den tiden som hadde særlig stor interesse for plattinger. 

Er ikke plattingen fin?

Tilbake til maten. Det finnes flere ulemper enn fordeler med mat. Fordelen er at man ikke dør, liksom. Ulempen er derimot at det er kjedelig å spise mat, den smaker som oftest vondt, det er dyrt, man blir kvalm rett etterpå, du må belage deg på å gå på do - noe som også er DRITTkjedelig... Mat er et utrolig teit konsept. Fuck Consept, liksom. Dessuten dør man visst uten mat, noe som gir deg dårlig samvittighet dersom du prøver å la være å spise. Med andre ord gir maten deg dårlig samvittighet. Jeg hater å få dårlig samvittighet. 

Derfor spiste jeg en biff, og den var seig. En seig biff som kosta masse penger. Fy flate, sa jeg. Også stjal jeg alle pennene som lå på bordet. Jeg stjal sikkert penner for flere titalls kroner.

Jeg skreiv slemme ting i menyene også. Skrev sånn; "denne entrecoten smaker rennebæsj!". Nå er målet at Big Horn skal gå konk og dø. Biff kan jeg få gratis hos begge bestemødrene mine. De er snille. Oma og Mommo, heter de.

Oma hadde bursdag for litt siden, forresten. 70 år! Det er verdt å nevne i kommentarfeltet, synes jeg.

Jeg holdt faktisk takk for maten-talen i selskapet. Er ikke det litt ironisk? Eller som jeg sa i talen; "Nå må vi ikke glemme at vi har spist 4-retters middag idag. Selv liker jeg ikke mat, men er svært takknemlig for loffen vi fikk til forrett, samt den påfølgende sjenkingen av alkohol. Det var godt!". Slipset er det fetteren min på 17 som har knytt for meg. Han heter Ole.

MEN dette innlegget skal ta for seg mer enn kvalitetstid med familien min. Det har seg nemlig sånn at jeg har fått SOPP inne på soverommet mitt!




Personlig har jeg liten erfaring med sopp, for det har jeg aldri likt. Jeg visste heller ikke at det var noe som vokste inne på soverom. En gang ble med de store guttene inn i skogen for å plukke sopp som de skulle ha på pizzaen sin, men de plukket den aldri inne på et soverom. Det virker ikke helt sunt heller. De gamle vennene mine fra asker ser helt forferdelige ut nå. Han ene blør også mye neseblod. De plukker fortsatt sopp, da. 

Fattern sier at smaken vokser med alderen, og derfor tenkte jeg at det er på tide å like sopp. 








Sopp smakte som forventet helt forferdelig. Og med det kommer jeg tilbake til den familiemiddagen igjen.

Jeg har nemlig en onkel som heter Nils og er snekker. En forbanna flink snekker. I gårsdagens familiemiddag spurte jeg derfor om han kunne komme på besøk for å se på soppen min, og det ville han veldig gjerne. Onkel Nils er en utrolig jovial fyr. Et godt eksempel på dette må være taklampa han satt opp for meg i 2007. Uten den hadde jeg ikke hatt lys, og da hadde ikke jeg og Rambo sett noen ting. Her er et bilde av lampa.


Onkel Nils kom på besøk allerede idag for å titte på soppen min. Jeg prøvde å forklare han at den vokste på innsiden, men han insisterte på å stå ute i kulda for å se på den gjennom veggen.


"Detta sekke sæli bra ut, Halvorsen!" - Onkel Nils klarte å se vekst-problemene mine gjennom veggen. "WOW", tenkte jeg. Onkel Nils er verdens beste snekker!


Så dro Nils igjen. Han sa noe om at soppen hadde kommet seg inn på rommet mitt via en "kuldebro". Jeg har aldri hørt om en slik bro før, men synes det er dårlig gjort å snike seg inn på soverommet mitt på den måten for å plante sopp. Sikkert noen sigøynere som står bak.


Jeg gikk ut for å finne broen, men den var helt borte.


Så fikk jeg plutselig øye på noe!


En søt jente som gikk bortover gaten! Det er nesten det beste jeg vet!


SE på hun jenta med som går der nede i gaten! Hun har alle kroppsdelene sine intakt!


Så gikk jeg inn i stua og la meg på sofaen for å se på Rambo sove. 


Jeg ønsker meg en tryllestav :-(

Fredagskos!

Som dere vil se i filmen, så er det ganske travle dager om dagen. Derfor har jeg ikke tid til å oppdatere så ofte. Søren heller, får nesten dårlig samvittighet, men dette går i perioder. Snart plager jeg dere daglig igjen. Hilser fra Rambo, forresten. Han leker med lysecapsen.

TWITTERFILMEN - JACKPOTS

I slutten av november i fjor publiserte vi Twitterfilmen - en helaftens film om Twitter på 10 minutter. Dette er derimot Twitterfilmen Jackpots - en halvaftens bakomfilm med bloopers, vittigheter og zippo-lightere med stå.


Legger ut Twitterfilmen også. Jeg vet at noen av dere har sluntret unna frem til nå.


Hilsen Halvor, Christoffer og Herrmann. 

Et brev til Ruter.

På torsdag i forrige uke ble tre billettkontrollører knivskadd inne på en trikk ved Solli plass i Oslo. Kontrollørene var i gang med en av sine billettkontroller da det oppstod en konflikt med to passasjerer som utløste knivangrepet. En tilsynelatende bestial handling, men kanskje ikke helt uventet?

Som aktiv bruker av kollektiv transport i Oslo i snart 10 år, så har jeg opplevd billettkontroll hundrevis av ganger. Den ene mer ubehagelig enn den andre. Billettkontrollørene på trikken- og t-banen i Oslo opptrer både sivilt og uniformert på usedvanlig ubehagelige premisser for passasjeren - uavhengig av om vedkommende faktisk har billett eller ikke. Det hele kan minne om politiets klassiske "stopp-og sjekk" som betyr at politiet stopper og ransaker deg som følge av at de har hatt en "skjellig grunn til mistanke" - noe som i seg selv ikke betyr noe som helst, men greit nok; det er politiets eget smutthull til å kunne boltre seg løs og markere sin autoritet. Poenget er at det samme skjer under en kontroll - der kontrollørens utgangspunkt og skjellige grunn er at ingen har billett.

Billettkontroll gjennomføres på forskjellige måter. Den vanligste metoden er at kontrollørene sitter på trikken som sivile medpassasjerer. Andre ganger er de uniformert, men da sier det seg selv at flere klarer å unngå dem i tide og dette vet kontrollørene, så de går oftest i sivil.



Terrorbussen er et kjent begrep for oss som bruker lokal transport ofte. Bussen fylles med kontrollører, steller seg langs trikkestoppet og stanser alle trikkene som kjører forbi - helt inntil bussen som gjør det er umulig å komme seg ut eller inn. Med et stort overraskelsesmoment fylles trikken opp av uniformerte kontrollører, og alle billettløse blir dratt med ut av trikken og inn i terrorbussen som har fått bygd dører på venstre side. Ekstremt ubehagelig og klaustrofobisk for passasjeren.

Dette fører også til forsinkelser på linjene.

Man hører også om tilfeller der t-banestasjonene blir barikert med brannvegger, slik at eneste utvei er å sluses ut forbi vekterne. Dette har tidligere ført til at personer uten billett hopper i sporet for å unngå Ruters lange arm. 

Ruter sier selv at deres mål er å ta flest mulig i kontroll - de ønsker bare at alle skal ha gyldig billett. Jeg føler det ikke slik. Ruter sniker seg rundt hjørnene for å ta bakholdsangrep på de uvitende. Ingen unnskyldninger godtas. Du SKAL ha med deg boten hjem, og klaginga kan du selv ta deg av på internett - men det er egentlig ingen vits, og prossessen tar mange uker. Alt er lagt opp til at den uheldige passasjeren skal betale Ruter 900 kroner, uavhengig av betalingsvanene.

Jeg har sittet på trikken og sett kontrollørene verbalt angripe barn for å kjøre uten billett. En gang satt en liten jente alene og gråt, mens to middelaldrene og totalt fremmede menn i Ruter-uniform tok foreldreansvaret og ga henne leksjon om hva som er rett og galt - i Ruters øyne, vel og merke.

Er denne gestapo-virksomheten etisk riktig? Er kampen mot snikerne viktig nok? Ruters egne billettkontrollører har ingen utdannelse i håndtering av mennesker. De er akkurat som en parkeringsvakt - i en provisjonsbetalt rolle der man har muligheten til å spille ut sitt autoritære markeringsbehov. Jeg rettferdiggjør på ingen måte voldshandlinger og synes selv tanken av å gå med kniv på seg er moralsk forkastelig, men disse menneskene finnes og det må man forholde seg til. Det er nettopp derfor yrker som krever mye kontakt med mennesker, også krever en lang utdannelse. Når Ruters billettkontrolljugend spretter opp fra setene sine på likt og angriper menneskene rundt seg, så takler medpassasjerene dette på veldig forskjellige måter. At noen, gjerne etter en runde kverulering og et økende aggresjonsnivå fra begge sider, velger å ty til kniven kan ingen vite på forhånd - derfor burde situasjonen heller aldri blitt lagt til rette for fra starten av. I hvert fall ikke av personer hvis yrke ligger lavere på den sosiale rangstigen enn en søppeltømmers.

På bussen har Ruter leid inn Securitas til å ta seg av jobben. Hvorfor de skiller på dette; det vet jeg ikke. Til tross for at jeg ikke sitter inne med en brennende forkjærlighet til Securitas-vekterne heller, så synes jeg i hvert fall at de passer bedre til en slik jobb. Selv skulle jeg helst sett at hele billettsystemet ble fjernet. Kollektiv transport burde vært Norge gratis.

Knivstikkingen sist torsdag er et svar på et system som ikke fungerer. En venn av meg som heter Martin har også skrevet litt om hendelsen.

"Forleden morgen fikk jeg tilsendt en sms fra ei venninne, hvor hun spurte om jeg hadde vært på Solli Plass, med et smilefjes som indikerte en humoristisk undertone. Jeg forstod ikke, og svarte at jeg hadde tilbragt en aften der for en tid tilbake, utelukkende for å drikke meg snydens, til hårreisende priser. Senere den dagen fikk jeg av mediene servert nyheten om at to mannlige og en kvinnelig billettkontrollør hadde blitt knivstukket. Tekstmeldingen hadde referert til mitt varme syn på disse menneskene.

Dette er en omfattende skandale som lenge har bekymret meg. Ikke livsfarlige knivdesperadoer, de har jeg foreløpig i livet mitt vært en kløpper til å unngå, skandalen dreier seg om grunnlaget for denne hendelsen. Kontrollørenes arbeidsmetoder.

I ettertid viste det seg at en av gjerningsmennene bak angrepet selv hadde meldt seg til politiet kort tid etter dramaet utspilte seg på den ellers så rikmannsbefengte og idylliske Solli Plass.

Dette vitner kun om spontaniteten i det hele, ettersom planlagte kriminelle handlinger planlegges nettopp i den hensikt å hindre gjerningsmannens (eller gjerningsmennenes) arrestasjon. I tillegg er jeg sterkt i tvil om hvorvidt dette er erfarne kriminelle, ettersom hvem som helst forbryter med vettet i behold som har vært i den typen kontakt med loven, aldri vil overgi seg til styrken med maktlystne, nedverdigende stenansikter frivillig. Den eneste logiske slutning å trekke ut ifra dette, er at de to trikkepassasjerene ble provosert nok av kontrollørene til å trekke våpen og skade de alvorlig, midt i Norges hovedstad, på høylys dag, foran utallige vitner. Og for enhver sniker, eller empatisk borger i det hele tatt, som har sett disse sporveisansatte i aksjon, blir slutningen enda mer logisk. For en person med en alminnelig sterk psyke og god selvtillit, vil det være en flau og aggresjonsvekkende, men overkommelig opplevelse å få utdelt en bot fra kontrollører, som generelt sett har en så nedsettende, latterliggjørende og autoritær holdning at det grenser til parodisk.

For en person med allerede ganske frynsete nerver, som ikke tåler slik grenseløst provoserende behandling like godt, vil det være et rent helvete å bli konfrontert av denne typen umenneskelig rollespill. De medlemmene av vårt samfunn som allerede sliter, som kanskje allerede har en mengde sinne å finne utløp for, blir hensynsløst overkjørt. Kontrollørene tar utgangspunkt i at alle som velger å reise kollektivt er like sterke mentalt, tåler like mye drittslenging, og i tillegg skal vise en slags absurd form for respekt. De er rett og slett så anti-humane det går an å få blitt.

Og hva skjer, når vi her får illustrert hvordan de iløpet av noe så uskyldig som en billettkontroll får begeret til å renne over, og fremprovoserer en så ekstrem handling som et mulig drapsforsøk? De får en uendelig mengde sympati fra De gode borgere. Etter årrekker med trakassering av folk med en så dårlig økonomi at de ikke har råd til en billett i underkant av 30 kroner, påtar de seg selvfølgelig offerrollen. Stakkars ordentlige, hardt arbeidende mennesker, som utsettes for et slikt beist av en voldsmann! En grusom, grusom voldsmann, som ble så preget av hendelsen at han i løpet av kort tid spaserte frivillig inn i håndjern og varetektsfengsling. Hvor ondt kan et menneske være, om han etter å ha vist nok hat mot de uniformerte til å stikke en kniv inn i kroppen deres, overgir seg til nettopp de uniformerte for å ta sin straff? Men dette er ikke relevant for Ola Nordmanns enkle hode. Her har vi med en samvittighetsløs psykopat å gjøre, ferdig med den saken.

Selvom jeg har like lite til overs for voldsbruk og knivstikking som hvilket som helst oppgående, moralsk person, la meg legge faktaene frem, objektivt og usympatisk: Enkelte mennesker tåler ikke å bli behandla som en ulydig bikkje, og behandler du disse menneskene deretter, kan det få alvorlige konsekvenser. Og så lenge ruters kontrollører fortsetter å ta i bruk disse usmakelige arbeidsmetodene, vil det skje igjen. Så de får selv ta valget, hvorvidt de synes det er verdt følelsen av å ruse seg på makt de forøvrig ikke har (og aldri har hatt), opp i mot muligheten for å få enda et beger eller to til å renne over. Ser jeg ikke en forandring i holdningene deres nå, graver de nesten bokstavlig talt sin egen grav." - Martin le Bart

La meg til slutt få skyte inn at jeg alltid kjører kollektivt med billett. Jeg er bare livredd for å glemme å stemple den først.

#2012SKJER

"Hei, serr, jeg feiret nyttårsaften i går, og det var helt sykt. Nå skal jeg fortelle om hvor full jeg ble og legge ut bilder av raketter og folk jeg var sammen med som også var helt syyyykt fulle, yeah!" - Alle dustebloggerne. Jeg er hjalmar.

Men jeg feiret nyttårsaften jeg også. Hjemme hos meg. Eller... Jeg feiret egentlig ikke en dritt. Jeg bare spiste og hygget meg som om det skulle være hvilken som helst dag, bortsett fra at jeg drakk som om det var 17. mai.









I glassene har vi en shot som heter "Jernet". Det er en blanding av Jägermeister og Fernet. Den anbefales hvis du for eksempel har et stort ønske om å komme i fengsel.



Ved slaget 12, så stod vi i Briskebykrysset og smalt opp to små raketter helt alene. Den ene traff meg halveis i ansiktet. Vi lo godt av det, og så dro vi på Christian. Der var det full fres helt til jeg snublet i spy og ramlet ned en trapp. Da ble jeg sint, og så gikk jeg hjem i snøværet, nesten helt naken fordi dressen min ble ødelagt av spyet. Jeg skjønner ikke hva som er galt med mennesker som tror de MÅ drikke en hel flaske med champagne den 31. desember. Jeg gjorde jo også det i går, men jeg klarer i hvert fall å drikke uten å spy det ut igjen. Noen folk trenger å få banket inn litt selvinnsikt på byen. Mer blind vold! 

Uansett, da. Dette er mitt tredje innlegg som handler om nyttårsaften. I fjor skrev jeg om festen hos Christine og Øystein, og året før det lagde jeg også en film. En film som i dag har blitt å anse som en kultfilm.


I dag har jeg laget en re-make av filmen jeg lagde for eksakt to år siden - filmen som betød så mye for så mange.



I dag har jeg for det meste ligget naken i sofaen og satt opp noen planer for livet mitt. Jeg har utrolig vondt i beinet, også lukter jeg vondt. I løpet av 2012 skal jeg bli rapper, og det er morsomt fordi det er sant. 

hits