mai 2013

Aufstieg Links - Stasi, die mauer og Berlin Tempelhof.

Ny dag, nye muligheter. Berlin er mulighetenes by, og da jeg til min store glede kunne se at s-bahnen hadde kommet seg tilbake på skinnene igjen, så var det ingen tvil om at den måtte testes ut. Men først måtte jeg gunne nedpå en Coca Cola for å dempe den vonde følelsen av sterk-øl og Fernet som ikke ønsket tilhold i kroppen min lenger.


Planene for dagen var klare. Ida Susanne og jeg skulle bli smartere, og lære oss litt historie. Først ut: Stasi-museet som vi fikk anbefalt via OP-5-bloggen.


Siden alt dere trenger å vite om Stasi står i den bloggen, så trenger ikke jeg å fortelle dere det samme, men jeg anbefaler å lese det som står der. Jeg lærte (JEG lærte - ordene som hadde fått den gamle læreren Eva Røed på Borgen skole i Asker til å sette kaffen i halsen) faktisk ganske mye om en fucked up tid i etterkrigs-Tyskland.

***Gir dere en hjemmesidepause for å lese om Stasi hos OP-5.***

Ettersom at dere nå forhåpentligvis har lest om Stasi, så kommer dere til å forstå det jeg nå skal skrive: 

Inne ved skranken til Stasi-museet, som for øvrig har tilhold i det gamle hovedkvarteret til Stasi, falt fristelsen for å skrive meg inn i gjesteboken til museet.


Rett etter at jeg hadde signert vår hilsen - «Halla Stasi-macka-doobie! Takk for lættis og funni tur. Klemz Ida Susanne og Halvor» - så forstod jeg hva jeg nettopp hadde gjort. Jeg hadde signert meg inn hos STASI. De har navnet mitt nå! Nå vet Stasi at vi har vært der, og det er en rimelig sjuk ting å tenke på.

Ida Susanne roet meg heldigvis ned med at alle vet til enhver tid hvor jeg befinner meg uansett fordi jeg har offentliggjort det triste livet mitt på internett, og da ble det litt bedre - i den grad det er bra å offentliggjøre det triste livet sitt på internett. Ida Susanne roer ned nervene mine. Det er derfor Fattern betaler henne penger for å henge med meg.

Så dro vi til Berlinmuren og lærte enda mer om hvordan det må ha vært å bo i Tyskland mellom 50 og 90-tallet. Jeg er jo kvart tysk, så jeg tillater å la patrioten i meg våkne til livet når jeg skriver om dette.

Ja, jeg har nye sko, forresten. Hvor er dine FILA-sko?

Siden både Ida Susanne og jeg er to ildsjeler når det kommer til fotografering bestemte vi oss for å besøke den gamle flyplassen, Berlin Tempelhof, også. Der hadde vi fått anbefalt gode fotomuligheter og en generell avkobling til det stressende storbylivet.

Vi fikk summet oss på banen igjen, og fant - etter å ha bommet omtrent 341454563468789 ganger - ut hvor vi egentlig skulle. 

Prøver å forstå meg på kartet. Der har Berlin mye å lære av Oslo igjen. Men det er kanskje ikke så lett når hver eneste gate i Berlin er på størrelse med kjente gater som Karl Johans gate og E18 i Oslo.

For å feire at vi endelig kom frem tok vi et klissete turistbilde for å feire/bevise at vi klarte det.

Noen flisespikkere vil kanskje påpeke at vi fortsatt ikke er på riktig stasjon - men det var faktisk bevisst valg å gå av på ParadestraSSe*. Vi fikk nemlig bot for å snike på u-bahnen og ble nektet å ta den videre.

*Klarer ikke lage dobbel S med tastaturet. Jeg forstår virkelig ikke hvorfor tyskerne har laget et eget tegn for bokstavkombinasjonen S og S!?

Fremme ved gamle Berlin Tempelhof var det litt skuffende å finne ut at selve terminalen til flyplassen var avstengt. Jeg hadde sett for meg litt urban exploring der inne. Dessuten hadde ikke ydmykelsen ved å bli tatt for sniking gått helt over enda. 


Ipsus Supsis var også litt skuffet. Men hun er fortsatt dritpen.


Men alt i alt var plassen fin. Vi burde hatt med en drage, rollerblades eller gocart eller noe. Det er ganske lite å gjøre på en hel flyplass om man ikke har med seg noen fete effekter, og jeg er ræva på effekter.

Så loka vi oss inn på u-bahnen igjen.

Slapp å få bot selv om vi sneik igjen.

Gikk av på feil stasjon igjen.


Før vi endelig kom vi tilbake til hotellet vårt (som lå i Kurfürstendamm om noen lurte) etter en lang og innholdsrik dag. Selv klovnegutter som meg blir faktisk matt av så mange inntrykk og opplevelser! Nei, det er jammen ikke gøy å bli tatt for sniking i utlandet. Skylder på Stasi.

Vi gjorde selvsagt masse mer også, men med "masse" mener jeg egentlig "drakk rundt om kring på puber i hele Berlin" og det tror jeg er like kjedelig for dere å lese om, som det er for meg å skrive. Tre innlegg om Berlin for holde. Jeg anbefaler selvsagt alle å ta turen dit fremfor steder som for eksempel Strømmen, og sier med det takk for i aften.

Her er et bilde av Ipsus Sapsiss rett før avreise. Dere ser det halvtriste blikket? Det er fordi hun vet at vi kommer til å savne Berlin. + at alle butikkene var stengt da vi skulle dra (1. mai), så vi fikk ikke kjøpt tiger-statuen på Europa-senteret. (Eller kastet stein på purken.) 



Har du vært i Berlin? Har du noe å tilføye på to do-lista, så skriv det gjerne ned i kommentarfeltet. Vi vil tilbake igjen til Berlin ved en senere anledning - og nå kjenner vi jo byen litt bedre, og er ferdig med de viktigste turiststedene.

Berlin Zoo: Fine, farlige, triste dyr og kåte aper.

Berlin Zoo er en kjempesvær og kjent dyrepark med titalls tusen dyr - og stod selvsagt høyt oppe på prioriteringslista. Det var egentlig bare det som stod der, for jeg er sykt ræva på planlegging.

Jeg elsker dyr. Jeg vil ta på de, og kose med de og kalle de for rare ting som "Slurp", "Slafs" og "Raymond". Det er gode dyrenavn. Ida Susanne var selvsagt fortsatt med, og vi har den samme interessen for dyr. Da vi spaserte inn gjennom inngangen til parken stod pulsen høyt, og forventningene var store. Kom vi til å se en iguan? Eller en sebra? Eller kanskje en søt kanin?

Vi var som to unger i ... en dyrepark. SÅ stort er det faktisk for dyreelskere, som Ida Susanne og meg selv, å se dyr som for eksempel denne fjellgeiten.

HVORDAN, kjære Herr Geit, har du klart å komme deg opp dit?  


Vi møtte noen rare kuer også. De hadde horn, og så ut som de var blitt fôret med steroider. Vi vinket til kuene for å spre litt glede.


Men kuene gjorde ingenting tilbake. Sikkert bolet som har gjort dem følelsesløse og iskalde.

Eller kanskje de hadde aspergers og dermed ikke den samme sosiale intelligensen som "oss andre"? Ikke vet jeg. Jeg har ikke sosial intelligens selv heller. Men jeg kjenner en labrador og en katt, da. De er vennene mine.

«Nå sporer du av Halvor!»
«Sorry.»

En stor forskjell på Berlin og Oslo er at man i Berlin kan gå rundt i dyrepark og drikke øl og kose seg, mens i Oslo er alt bare dritt og voksne mennesker kan ikke kjøpe akkurat hva de selv ønsker når de selv ønsker det.

(Ja, jeg spurte en random spanjol om å ta bilde for oss.)

En ting jeg savnet derimot, var muligheten til å kose med flere dyr, sånn som med denne babyhesten.


Og denne strutsen. (Som for øvrig holdt på å knuse linsa på kameraet mitt med nebbet.) 

Strutser er kule. Jeg ønsker meg en søt struts - sånn som denne. Tenk å ha en struts gående rundt i leiligheten sammen med Rambo og meg. Helt fantastisk.

Vi bevegde oss videre, bort til der hvor alle apene er. Dagen skulle brått bli enda bedre. Aper er visst veldig kåte dyr, og bryr seg ikke nevneverdig mye om hvorvidt det står masse turister rundt og ser på. Veldig morsomt. DETTE er sånt som jeg ler av. Min humor: Apepuling.


Og med den siste setningen min frisk i minnet, så kan du jo se for deg hvor overveldende bildet nedenfor må ha vært for meg å oppleve. 

Her er det altså en rase jeg aldri har sett før som har orgie. Det var så sjukt for meg å oppleve at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Å se rare dyr pule er enda morsommere enn å se rare dyr bæsje, og det skal det mye til å toppe! Med det røde lyset i tillegg... Fantastisk. Kun fantastisk. Dette er enkel, fantastisk humor. Elsker det.

*** Prøver å vri innlegget vekk fra dyresex igjen ***

Vi bevegde oss videre fra de vårglade pelsdyrene, og bort mot et dyr jeg selv mener er svært undervurdert. Jeg snakker selvsagt om flodhesten. 



Flodhester er kule. De ligner ikke på hest i det hele tatt, og er mye mer i vann enn vanlig hest. Vi ble stående og titte på flodhestene da flodhesten i bakgrunnen, la oss kalle han for Raymond, plutselig bestemte seg for å gå opp av vannet for å spasere litt for seg selv. 


Raymond er jo en ungdomsflodhest som sliter litt med tilhørlighetsfølelsen om dagen. Han gikk litt rundt for seg selv, sniffet litt på bakken, og grublet over de store spørsmålene her i livet.


Plutselig ser Raymond en flodhest som han aldri har sett før. Kanskje, KANSKJE, kunne dette bli Raymond sin første venn? Han tuslet bort til den nye flodhesten, la oss kalle den for Slurp, og spurte han om kanskje de to kunne bli venner.

Raymond: Hei.


Slurp sier nikker laid back tilbake.

Raymond: Har du lyst til å være vennen min?


Slurp: Eeh. Jeg vet ikke om jeg har tid. Jeg .. Eeeh, jobber så mye!

Så flakset den nye flodhesten av gårde, og Raymond ble stående igjen alene. Uten noen ny venn.

Raymond: Ja-ja. Jeg har jo i det minste helsa.


Så sniffet han videre på bakken. Flodhester elsker å sniffe på bekken. Dét, og å drepe mennesker. Flodhester dreper 3000 mennesker i året, så de holder seg virkelig i god aktivitet. Men det til tross; møtet med den triste ungdomsflodhesten Raymond skulle endre synet vårt på Berlin Zoo. Hvordan skal den venneløse flodhesten klare seg med de åpenbare depresjonene har sliter med? Har dyreparken et skikkelig apparat for å kunne takle depressive flodhester med identitetskrise? Nei. De har faktisk ikke det.

Berlin Zoo er stedet der fine dyr kommer for å dø, og har du først skjønt det, så ser du det overalt.

Døde sauer.


Døde griser.


Døde kengeruer.


Her skulle det egentlig vært en naturforsker, men den er borte. Den døde nemlig i 2006.


Lemlestet måke.


Masse lemlestete homsesvaner.


Her har det nylig dødd en stakkars sjiraff.


Ikke så rart i når de lager alt for lave dører for sjiraffene sånn at de konstant dunker hodet inn i veggen. Det er ikke bra for hjernen å bli slått mye - det sier jo seg selv.


Og verre skulle det bli. Etter å ha gått gjennom hele parken, så endte vi opp i bygningen der de store, farlige dyrene bor. De dyrene vi hadde gledet oss mest til å se av alle. Det skulle bli opplevelsen vår som fikk førsteinntrykket vårt av Berlin Zoo of Death til å totalomvennes fra å være et morsomt sted med puleaper og kosestruts.

Trist og lei seg gorilla.


Trist og lei seg bjørn.


Trist og lei seg tiger.


Trist og lei seg løve.


Det ble ikke bedre av at denne forferdelige gjengen stod på utsiden av gitteret og pekte på- og lo av den fine løven som brølte sårt og hadde tristmunn. De burde ha byttet plass. Da kunne jeg ha kost med løven i tillegg! Vinn-vinn.


Ved tigeren var det færre folk. Sikkert fordi de så hvor kjipt den hadde det. For tigeren hadde det virkelig jævlig. La oss kalle den for Slafs. Slafs nærmest jogget frem og tilbake bak gitteret, mens den hyperventilerte, og minnet meg mer om en speedfreak enn jungelens konge.

Jeg prøvde å vise Slafs et bilde av Rambo, for å vise han at jeg er på hans lag, men han klarte ikke å fokusere.

Så gikk vi til det siste buret med det desidert farligste dyret, mennesket, som er det samme rovdyret som har klart å låse alle de andre dyrene inn i de små, nitriste glattcellene.


Det utbrøt panikk blant de besøkende i dyreparken da mennesket plutselig klarte å komme ut av buret sitt. 

I redsel for å selv bli bedøvet og innesperret løp Ida Susanne og jeg ut av hele parken, og inn på en restaurant for å gjemme oss bak en øl og en wienerschnitzel. Vi var enige om at vi ikke likte dyreparken lenger, til tross for at de hadde puleaper, kosestruts og babyhest.

Berlin: u-bahn, øl og FILA-sokker.

Treige-Halvor<3

Jeg sier det igjen. Det er flaut å komme med innlegg på etterskudd når jeg vet at mange følger med på Instagram og vet at det jeg skriver om skjedde i forfjor, men hvem prøver jeg å lure. Ingen bryr seg om det, historien er jo den samme. HALLO!!!

Men jo. Etter en hektisk ("Hektisk" på hjalmarspråk betyr "Sove sittende foran dataen") vår fikk jeg endelig brukt hodet og gjort noe fornuftig. Det vil si at jeg bestilte meg en etterlengtet ferie. Til Berlin. Jeg har vært i Berlin et ar ganger før, men det teller ikke når man på den tiden ikke har vært gammel nok til å drikke. Det er nemlig dét man gjør i Berlin - men det kommer jeg tilbake til. (OOOH, Halvor legger opp til at innlegget handler om drikking! Så tøft og modent gjort!)

I min feteste swag (Slitte superstar-sko, bukse, jakke, caps og en gigantisk skinnveske fra MOO som visstnok er supertrendy om dagen) dro jeg til Gardermoen.


Noe av det rareste som har hendt meg - siden den dagen jeg våknet naken på do etter å ha gått i søvne - skjedde da jeg ankom flyplassen I Berlin. Mens jeg går fra flyet mot inngangen til Flyplassen banker noen på vinduet fra innsiden. Der stod Oma. Jeg vet ikke om du har opplevd å møte kjentfolk tilfeldig gjennom et vindu i et annet land før - men det var virkelig ikke det første stedet jeg forventet å møte bestemoren min.

Vi begynte å blåse hest på ruta for å skrive hyggelige ting til hverandre, men så kom jeg på at vi lever i 2013 og at vi begge er i besittelse av oppfinnelsen "mobiltelefon". Vi ringte hverandre, og ble enige om at vindumøtet var svært så spesielt. I hvert fall for Oma da hun så barnebarnet sitt bli bortført av vektere fordi han oppholdt seg på rullebanen med en alt for stor MOO-veske. Dekselet på iphonen min er også fra MOO. Hva SKJER med MOO a'???

Jeg bestemte oss for å ta s-bahnen inn til Berlin sentrum, men måtte ta taxi i stedet da s-banen (i bakgrunnen) hadde forvillet seg opp på parkeringsplassen. Haha, dumme s-bahne. Tror den er en bil.


Ja-ja. En 25 minutters taxitur og 30 euro senere stod jeg i innsjekkingen på hotellet. Steigenberger Hotel. Google it - det er classy shit.

Jeg lempet fra meg den vanvittige MOO-veska mi, og dro ut for å finne meg ØL - og med det sa jeg kodeordet for at innlegget endelig kan begynne! ØL ER GREIA! ØLØLØL! :-DDDDD


Som dere kanskje har skjønt til nå, med mindre du er heeelt idiot, så dro jeg selvsagt ikke alene. Man må alltid ha med seg noen som kan ta bilder av deg mens du drikker øl - og da valgte jeg selvsagt å ta med meg Ida Susanne. Det er fordi hun er penere og snillere enn for eksempel Satan.

Dette er den nærmeste puben til Hotellet vårt. Grunnen til at jeg ser så irritabel ut er at ølen min ikke har dukket opp enda. Det er hardt å innse at man også i utlandet må gå inn, kjøpe øl, og bare den ut igjen - HELT SELV. Selv om man er turist og kaller seg for "Kong" på en passe poppis hjemmeside i Norge. 



Dagen etter bestemte vi oss for å sjekke ut denna millionbyen som dem så pent kaller det. Da er bahne-nettverket virkelig smart å begynne med. (I Tyskland heter "bane" bahne" med "h".)


I Berlin har dem både s-bahn, u-bahn og hvem veit hvor mange bokstaver i alfabetet de har klart å fylle ut med bahner. I Oslo har vi bare "t-ban". Oslo har mye å lære av bahnenettverket i Berlin. Siden s-bahnen stod stille på parkeringsplassen utenfor flyplassen måtte ta u-bahnen i stedet.


Vi fikk raskt sansen for området rundt Hackescher Markt, og jeg fikk gåsehud på tunga av butikkene vi kom over der. Som denne - selv om jeg ikke fikk lov av Ida Susanne til å bruke mer penger på Fred Perry etter mine hyppige EBAY-anfall tidligere i vinter.


Jeg er jo veldig glad i shopping - spesielt i andre land. Da kan jeg finne meg plagg som man bare kan drømme om å finne hjemme i Norge. Sånn som dette utsalget av FILA-sokker. 


Nå har jeg en skuff full av FILA-sokker, mens dere bare har vanlige sokker fra HM og sånn. Hehe.

Etter å ha handlet 20 par med sokker så jeg meg ferdig med shoppingen. Jeg digger sokker. Ida kjøpte seg én sko.


Vi bestemte oss for å reise lenger øst i Berlin. Det er dit man må dra for å oppleve noe mer enn veskehunder og dyre restauranter - akkurat som med vest og øst i Oslo. Bare for å sammenligne: Her er jeg i resepsjonen på et av de dyre hotellene i Øst-Berlin. Kultur heter det!


Utpå kvelden dro vi ENDA lenger øst (det er mye mer knivstikking øst i Berlin - akkurat som øst i Oslo!) og møtte noen koko venner av meg som har flyttet dit for å leve det glade bohem-livet. Noe jeg og burde ha gjort om det ikke hadde vært for at jeg til enhver tid er bittelitt er redd når jeg ikke er hjemme på Briskeby.


Tilbake til øl. Dette bildet er tatt relativt sent på kvelden. Øl. Det ble taxi tilbake til hotellet. Og deretter mer soving. 


Det er utrolig trist og kjipt at kroppen på død og liv skal sove når man endelig er på ferie. Men det er vanskelig å gjøre noe med når man ikke orker å ta amfetaming sånn som alle de andre gjorde på den festen vi endte opp på. Noen ganger hater jeg meg selv for å ikke drive med amfetamin :-(((

Det er lov å klikke.

Det er lov å klikke - spesielt når folk maser om å få din stemme til en eller annen lol konkurranse som ikke gir mening for deg på noen som helst måte. Jeg har alltid hatet det selv, og oversett stort sett alle som har mast. 



Så kommer det til et tidspunkt der jeg selv blir den masete like-hora. Anders og Alexander lager en film i forbindelse med en "senk farten"-kampanje der premien er for bra til å la være, og jeg bestemmer meg selvsagt for å hjelpe dem på veien. Man skulle jo tro at det skulle gå ganske greit med alle de Facebook-vennene, Twitter-følgerne og Instagram-følgerne vi til sammen er i besittelse av. Men sånn er det ikke.



Når man ber andre mennesker om likes til en konkurranse blir man automatisk uglesett. Det vet jeg fordi jeg har uglesett en haug av masete "stem på meg"-mennesker fra før av. Når man plutselig blir ett av dem selv har man jo dermed et problem. Man VIL vinne dritten man først har påbegynt, og det skal virkelig koste deg verdigheten. Og det har det gjort. Jeg har blitt til det jeg selv hater, og det samme gjelder Anders og Alex. I to vanvittig lange dager har jeg hjulpet dem med å spamme ned venner og kontakter med ønsket om å vinne - kanskje mest fordi det på et tidspunkt ville blitt for pinlig å tape. Det gjelder i hvert fall meg, som ikke har noe å gjøre med bidraget engang.



Når det er sagt, så vil jeg på vegne av gutta gjerne takke dere som gadd, og gjorde en hektisk hverdag (og nedverdigende oppførsel) litt bedre ved å faktisk hjelpe oss og stemme opp filmen - som IKKE er er hva som helst, men et gjennnomført filmbidrag som jeg selv ser på som morsomt og vinnerverdig, samtidig som budskapet er svært viktig. Det er en grunn til at vi har giddet å bruke masse tid på dette -samtidig som vi har ødelagt vårt kjære internettsosiale rennomé på det her.



Til dere som ikke har giddet å hjelpe Anders og Alex - noe som gjelder ufattelig mange - så gjør det ingenting da jeg forstår det godt. Men jeg bærer bittelitt nag da det har vært ganske obvious at konkurransen i sin helhet er så medmenneskelig å samfunnsviktig som du får det, samtidig som bidraget var kreativt, morsomt og vellaget. Å bidra med å "like" en film, som det i tillegg er brukt tid og kreativitet på å utvikle, skulle for meg bare mangle i en slik situasjon.



Jeg tillater meg fortsatt å si at min egen spam-kampanje ikke rettferdiggjør hverken plagsom spam, plagsomme konkurranser eller plagsomme premier (som f.eks solkort eller sminke - GOSH). Alle dere som har blitt lovet en tegning skal få det - jeg har lagret alle mailene og sendt ut. 

Min tilllitt til at dere har tillitt til meg er like viktig for meg som f.eks Farris. Jeg takker og bukker - og håper at utfallet av denne konkurransen vil by på masse nye impulser som igjen kan generere til masse nye filmer og innlegg som igjen kan generere til at du der hjemme kan fortsette og gasse hjernen din med mine fordummende utblåsninger her på hjemmesiden. 



For deg som fortsatt vil se filmen, som jeg anbefaler deg å gjøre - så finner du den HER - Jeg har som sagt ingenting med den å gjøre bortsett fra å digge filmen og gutta bak. Det var definitivt det beste bidraget. Anbefaler også å titte på bloggen til Alexander. (Og Anders sin, da, som forhåpentligvis snart kommer i aktivitet).Jeg lover å ikke plage dere med slike ting igjen - med det første hvert fall - og ønsker forståelse for at det alltid finnes unntak. Selv om det krever en manns verdighet. (Men come on hvem prøver jeg å lure. Som om noen av oss hadde noen verdighet i det hele tatt fra før av.)

No Doubt - It's My Life (Cover)

Jeg er blant de som sitter oppe om natten, og lurer på hva jeg skal gjøre fordi jeg er for dum til å forstå at jeg må sove. Det som er litt pussig er at Ida Susanne også er sånn. Derfor har vi sittet mye oppe de siste ukene, og prøvd å finne på forskjellige ting å drive med fordi vi er for dumme til å forstå at vi må sove. Vi har laget vine-filmer, drukket té med vodka, sett Brødrene Løvehjerte 5-6 ganger, hatt rollespill der jeg er Katla og Ida Susanne er Karl Løvehjerte, jeg har prøvd å kline, vi spist godteri og drukket gul Farris og nå; laget en coverversjon av klassikeren "It's My Life" av No Doubt. Og jaggu blei den bra og! For å sitere oss selv da låta var ferdig og vi merket hvor bra resultatet blei: «Vi er omtrent som John Cash og hun dama i John Cash-filmen.»

Luk øynene. Nyt musikken og gå inn i din drømmeverden. Her er låta vår. God fornøyelse.


Når jeg ser den nå, så synes jeg det er ganske sprøtt at vi kom frem til et slikt resultat etter bare 10 minutters innspilling. Ja-ja. Noen har det vel bare i seg.

Dagens outfit 11.05.13 - Årets sommermote (pluss konkurranse)

Heia hjemmesideeeen! Håper det går bra med deg, selv om du er en internettside og ike har følelser, hjerne eller sjel. Jeg er glad i deg uansett jeg, hihihi fniiis! Heeeia til dere leserne også. Og fans. Jeg elsker dere! Jeg elsker dere, kjære fans! Bare digger at dere digger meg.

Tenkte jeg skulle vise dere årets sommermote. Koster nesten ingenting, og ser veldig bra ut (,så lenge du ser bra ut så klart!!! stygge mennesker ser jo ALDRI BRA UT!!!). PS: Jeg sparer til en chi hua hua som skal hete Fiola <3<3<3 Å herregud, jeg sporer av hele tiden. Jo! Stygge mennesker!!! ÆÆÆSJ! Heldigvis er jeg pen. Her er årets sommermote.



Digger den poseringen ass. Minner meg om glamour. (Den tv-serien vet dere. Vet ikke helt hvorfor den minner meg om det, men HAHA jeg er så TEEEEEIT LOL)



Årets sommermote skal være på grensen til avslørende, samtidig som man med blikket skal vise at man ikke er en billig HORE selv om man er så digg at man kan kle seg litt snaxy - ikkesant? HAHA! fnis. *loool*



Hva har dere gjort hittil i helgen da kjære lesere?


Denne poseringen stjal jeg fra Fagmag, LOL, han er snæx da!

Hihi, jeg har klippet inn Bin Laden i rumpa, haha, han er så søt.


Topp: Luft, 0 kroner fra BikBok
Bukse: Luft, 0 kroner Vera Modo
Skjerf: Luft, 0 kroner fra Acne
Ascressories (hater å stave det ordet hahaha!!!): Luft det også, 0 kroner på glitter og sånne chille shoppesteder, HAHA!



Skal dere bruke sommermoten i år? Kjenner dere stygge horer dere og? (jeg HAAATER DEM liksom, syykt irritt med sånne "folk"...) Liker dere Kake? Kjenner dere en labrador? Har dere spilt Ludo på hytta før? (Det er sykt koselig haha!)

PS: Konkurranse: Skriv hvorfor nettopp DU skal få en overraskelse i posten, så skal du få det haha (men ikke noe ekkelt da - kanskje et par med brukte sokker eller no aHHAAHAHA jeg har så sykt masse brukte sokker LOL) 

Eliten er en illusjon.

Det store internettet renner over av nettcasino, sosiale medier og andre nettsteder som ønsker at du skal registrere deg, bruke tiden din der inne, trykke på reklamene og kaste bort masse penger som de fortapte gründerspirene bak disse nettstedene tror at de kommer til å bli rike av.

Verst av disse må være de evinnelige datingsidene. Forstå meg rett; jeg synes det er fint at mennesker kan bruke internett til å møte andre mennesker, men noen av disse datingsidene virker mer kyniske i markedsføringen sin enn andre når de prøver å lokke til seg single mennesker ved å få dem til å tro at utvalget er "bedre" - at du kan forvente mer, og føle deg som en ekte Don Draper selv om du faktisk har nådd et punkt der du betaler penger til et nettsted for å finne noen å snakke med. Sidesprang.no er et eksempel på disse sidene, som markedsfører seg som et sted som kan hjelpe deg med å være litt utro på si - pakket inn med fine bilder av folk som smiler og koser seg. Etisk forsvarlig, ikke sant?

Elitepartner er også en av disse, og reklamen deres popper opp overalt om dagen. Den forteller seeren at man kan forvente svært høy kvalitet dersom man velger å registrere seg hos dem. Jeg synes det virket såpass LOL at jeg gikk inn for å se hva dette egentlig er for noe. Og det var akkurat som forventet. Med bakgrunnsbilde av en businessdame på et kontor, emblemer fra rare skoler i utlandet for gi et inntrykk av seriøsiteten til dette totalt useriøse datingnettstedet, og faktaopplysninger om hvor mange millioner medlemmer de liksom har. 13 millioner, faktisk. Ved siden av registreringsboksen står det «For single med høye forventninger» for å understreke at kvalitetssjekken av disse 13 millioner medlemmene er på topp. Ikke rart folk registrerer seg. Her MÅ MAN JO klare å ordne seg en sexy businessdame.



Jeg måtte prøve å registrere meg. Ikke fordi jeg var i desperat søken etter en sexy businessdame, men fordi jeg ville finne ut hvor vanskelig det egentlig kunne være å bli medlem av dette ekslusive datingnettstedet (med 13 millioner medlemmer).

Dette bildet kom opp da jeg trykket på "Registrer deg gratis nå"-knappen. Særlig at disse folka - som for øvrig ser ut som verdens kjedeligste "kvalitetsmennesker" - har registrert seg på datingside på internett. Det er tydelig at menneskene bak Elitepartner.no nettopp har lest boka "Internett-gründer for dummies".



Så begynte jeg å fylle ut skjemaene. Nå skal ikke jeg si at jeg er et fantastisk menneske fra før av, men jeg tillot meg å overdrive bittelitt for å sette det litt på spissen.



























Etter å ha brukt omtrent to timer på å beskrive meg selv som verdens verste menneske ble jeg sendt videre til en slags counter som skulle sette meg opp mot de, jeg sier det igjen, 13 millioner andre medlemmene. Dette tok omtrent syv sekunder, og jeg fikk dessverre ikke vite hvor stor matchen ble.



Så ble jeg sendt til neste side som gjorde meg ganske irritert. Etter å ha brukt dritlang tid på å fylle ut det J**** skjemaet ble jeg fankern meg bedt om å velge hva slags prispakke jeg vil ha. What? Det stod jo at det var gratis registrering!!! Jeg gikk fra å føle meg som en granskende skeptiker og wannabe-journalistspire til å HATE Elitepartner.no for å ha brukt opp tiden min i tro om at jeg skulle få registrere meg gratis. DRITTSEKKER!!!



Det viser seg at Elitepartner lar deg fylle ut dritlange skjemaer gratis, men du må betale penger for å faktisk få tilgang på disse 13 millioner andre medlemmene. Jeg melder meg heller inn i FrP enn å betale penger til Elitepartner.no, derfor får jeg dessverre ikke lagt ut noen stikkprøvebilder av de 13 millioner businessdamene der inne. Men det er egentlig ikke noe. Jeg fikk registrert skjemaet mitt, noe som betyr at hvem som helst andre kan gjøre det samme - og så lenge man i tillegg betaler vil profilene havne der inne - like elitistisk som en sliten cheeseburger på McDonalds.

Nå skal det sies at kvalitetssjekken faktisk kicket inn etter to dager da jeg forsøkte å legge inn et ålreit bilde av Osama Bin Laden som profilbilde. Jeg fikk dermed også bekreftet hvor grenser går for hva Elitepartner ser på som høy kvalitet. Fair nok.

Til slutt kan man jo spørre seg selv hvorfor jeg gadd å bruke flere dager på å registrere meg og lage dette innlegget. Jeg vet egentlig ikke helt selv. Jeg blir nok bare veldig oppgitt over tanken på at mange der ute faktisk betaler nettsteder som Elitepartner.no penger fordi dem faktisk tror at de vil få seg noe "bedre" der enn andre steder. Sånn er det ikke. Nettdating er nok fint og flott, men ikke forvent noe mer av mennesker enn hva andre mennesker kan forvente av deg. "Eliten" er en illusjon. Spar pengene og bruk dem på en fuckings blomsterbukett. 

PUBES

Det kommer til en tid i enhver skjeggs liv der eieren ser seg selv i speilet og forstår at det er gått mange måneder siden forrige gang nettopp det ble gjort. Oppdagelsen vil bemerkes som fatal.



Dersom eieren av skjegget ikke sliter med tunge psykiske lidelser vil han mest sannsynlig velge å fjerne skjegget av hensyn til omgivelsene sine, og det som kalles "etisk forsvarlig sosial omgang" (som er et uttrykk jeg fant på selv nå).

Jeg sliter jo faktisk med tunge psykiske lidelser og får ikke lov til å oppsøke sosiale tilstemninger av psykologen min - men han anbefalte meg å barbere skjegget uansett, så da hørte jeg på han.


Det som skjer når man får over én centimener med skjegg (nok for gutter til å være litt stolt av, jenter) så blir hele hakepartiet hardt og umedgjørlig. Derfor må eieren av skjegget bruke hekkesaks eller hårtrimmer for å klare å trenge gjennom. Jeg hadde ingen hekkesaks, og valgte derfor hårtrimmeren.


INGEN menn barberer skjegget uten å lage en liten tøysehitlerbart. Det er i menneskers natur å oppføre seg litt på kanten når man er alene hjemme, naken, på badet, med de herlige tonene til Chris DeBurgh på spilleren med maks volum.


Når skjeggeieren ikke lenger er eier av et skjegg får han rask en tomhetsfølelse i kroppen. «Var all denne skjeggsparingen forgjeves?», tenker han (og i enkelete tilfeller "hun"). Dessuten er huden rundt kinn, hake og hals skitten - les: full av dritt - fordi det er vanskelig å vaske seg skikkelig bak et mer enn middels godt skjegg.


Jeg for eksempel: Blå. Hvorfor jeg er blå vet jeg ikke. Det kan ha noe med den litt uheldige løsemiddelsniffingen jeg bedriver under en bro i Gamlebyen på søndager.


Ja-ja, litt skitt i ansiktet har aldri drept noen - med unntak av barn i U-land som får skumle infeksjoner som utvikler seg til dødelige sykdommer. Halvor, tidligere kjent som skjeggeieren, er glad i slå to fluer i én smekk, og når hårtrimmeren først var dratt frem er det ingenting som tilsier at det er feil å stusse "det andre skjegget" i tillegg. Ingenting er feil med det, nei, om man ser bort fra at det er den samme hårtrimmeren Halvor bruker i ansiktet.

BRRRRRRRRRRRRRRRRRRR, jeg trimmer så mye hår at naboene tror det er hevn for all boringen.


Halvor er en leken fyr. Etter en lang økt med hårtrimmeren oppdager han blandingen av skjegg og kjønnshår som elegant dekorerer store deler av vasken.


Han samler det sammen til en klump.


Får totally latterkrampe av den søte klumpen.


Later som han skal spise den. (Spiste ikke - smakte bare på litt.)


Lager et ironisk skjegg-skjegg.


Balanserer den på hodet som en ball og lager morsomme sjøløvelyder.


Lager pubes av pubes'a.


Prøver å mate Rambo.


Dominerer Norskehavet.


Får en desperat telefon fra psykologen, og forstår selv at det har gått for langt.


Kaster klumpen i do, selv om man ikke skal kaste hår i do. (Hører fortsatt på Chris DeBurgh.)


Ser på den nye bestevennen min (det er faktisk mange som blir bestevenn med kjønnshårklumper) der den flyter livløs rundt nede i toalettskålen.



Trekker ned.

Puster tungt. Smerte.


Skriver innlegg på hjemmesiden. Oppdager at innlegget er skrevet i tredjeperson. Blir tvangsinnlagt. Lobotomert. Sovner. Drømmer om kjønnshår, skjegg, klumper og gul Farris. Våkner aldri opp igjen. Verden går videre. Glemt.

Litt liten film.

For et par dager siden møtte jeg noen svært unge og svært lovende mennesker som en gang i fremtiden skal styre landet dersom de velger å begynne med politikk, vinner valget og blir statsministere sammen. I så fall er det litt rart at de studerer mediafag, for det er nettopp det disse ungdommene studerer, og det er derfor de møtte meg. For å lage en liten film. Her er den lille filmen. Det er ikke meningen at man skal lære noe her. Det er en liten film, og ikke noe annet enn en liten film. Ikke vanvittig liten, men litt liten. Vel bekomme.



Her er for øvrig et bilde av meg og ungdommene. De ga meg tidenes råeste gave mot at jeg postet den lille filmen på hjemmesiden.

Dersom DU har noe du vil få publisert på hjemmesiden min, og sitter på noe gammelt FILA, så er det bare å si fra. DÉT er en ting vi fikser! For øvrig vil jeg beklage min særdeles dårlige tilstedeværelse som hjalmar. Det er ingen annen grunn til dette enn at jeg ikke gidder, og jeg gjør ikke dette for penger, derfor trenger jeg ikke å hjalmare når jeg ikke gidder sånn som alle rosafjortisene må. HAH, jeg vinner alltid. Og kommer tilbake snart med noen smarte innlegg om kjønnshårene mine blant annet.

Morsom sparing? Saklig!

DNB er igang igjen med nok et konsept som skal få deg og meg til å spare mer penger - noen ganger virker nesten som det er det eneste de bryr seg om. Fy flate!!! Nå har de lansert en ny tjeneste som skal gjøre det morsommere å spare, og jeg har selvsagt blitt velinformert om dette da DNB og jeg har blitt bestevenner i løpet av de siste årene. Det er viktig å bli venner med banken, si! 

Morsom sparing går ut på at du sparer penger hver eneste gang du gjør en spesifikk ting. Eksempel: Hver gang du bruker pengene dine på Farris i stedet for mat, hver gang du sovner på date, eller hver gang du kommer for sent til bursdagen til kompisen din fordi du ikke kan klokken. (Alle eksemplene er fra min liste.) Du kan også spare med vennegjengen din. (Hvis du har venner, så klart - jeg kan kun spare alene.) 

Jeg tror faktisk at morsom sparing kan bli en greie. En snakkis. Et fenomen. Kanskje er det nettopp dette man snakker sammen om i skolegården til høsten? Da er det dumt å ikke være en del av mangfoldet. Les mer om fenomenet HER - og bli kul samtidig som du sparer til det du ønsker deg! (Jeg ønsker meg en tiger, for eksempel.)



PS: DNB har også en kampanje gående på Instagram der du kan legge ut bilde av det du sparer til med hashtagen #morsomsparing og #dnb. Kreative bilder blir belønnet med 1000 kroner på DIN sparekonto - BOOM! Jeg skal definitivt legge inn bildet av en fin tiger.

Hva skal du spare til?

hits