mai 2014

NORSKE VERDIER

17. mai er først og fremst ikke en dag for å feire landet, menneskene, det påtatte samholdet og friheten - ei heller en hyllest av norgeshistorien som de færreste har en nevneverdig kjennskap til eller interesse for. 17. mai er først og fremst en dag der sneversynte, lett provoserte surpumper som har vokst opp med gullhår i ræva i verdens beste land stigmatiserer både utlendinger og nordmenn med sine dølle holdninger og stereotyper. De sitter på internett og syter over alt som er feil ved feiringen av nasjonaldagen, og bidrar i høyeste grad til å danne skille mellom "oss og de" med sitt evinnelig mas om "norske verdier" og "norske tradisjoner" som jeg stadig ønsker å høre noen gode eksempler på hva egentlig er.

Vikinger? Jeg vil ikke assosieres med vikinger. De drepte, voldtok og lagde et frykthelvete for mennesker over store deler av Europa. Mord og voldtekt er langt unna mine verdier. Jeg setter også liten pris på religionspresset vi blir utsatt for fra alle kanter fra man blir født, som så mange fortsatt tviholder på, selv om jeg tviler sterkt på at budskapet blir utført i praksis. Motstandskampen under krigen er jo alltids noe å være imponert over, da. Men merk dere at det er stor forskjell i å være imponert og å være stolt. Jeg vil ikke sole meg i glansen fra heltemotet andre mennesker har hadde, 50 år før jeg ble født.

Naturen her er vakker, da. Og velstanden er unik i verdenssammenheng, men den kollektive politikken som har ført til at det er blitt slik virker det jo ikke som om noen er stolt av - og "vi" elsker å hate politikere. Disse snevre surpompene jeg ikke ønsker å være en del av som klager over alt og alle, hater innvandring og andre kulturer (jeg er ikke rasist, men...) mens de selv ikke bidrar med en dritt for å gi oljesamfunnet vårt noe skikkelig å være stolt over, og bruker landstilhørligheten som et image. Så fort noe ikke faller i den systematiserte, påtatte malen på hvordan ting skal være - spesielt på merkedager - så blir dette sett på som truende, og angrepet. "Flaggdebatt" er et eksempel på alt dette, og jeg blir flau hvert år når denne idiotiske diskusjonen dras opp i kommentarfeltenes sorte hull.

I 2014 er Norge et land med stort mangfold av forskjellige mennesker og kulturer - ingen dag er da bedre å få vist frem dette enn selveste nasjonaldagen. Flagg i flere farger for å representere mangfoldet vi er blitt beriket med de siste tiårene er kult, gøy, fint og ikke minst viktig for å vise hvor langt vi har kommet. Det samme gjelder selvsagt klær, musikk, mat og dans. Noe annet ville vært sensur og dannet et feil bilde av hva vi er. «Men dette er jo VÅR dag!», sier de snevre surpompene, og glemmer hvor mange forskjellige mennesker dette nå faktisk inkluderer. Skal 17. mai virkelig bli dagen forbeholdt for kjipe, snevre surpomper som lever i en illusjon av hva vi egentlig feirer?

Nei.

Trekk føttene opp av den seige nasjonalistwannabesuppa dere sitter fast i, og vær et positivt bidrag til dettalandet - i stedet for å være en sur pikk som ingen egentlig har sansen for. Det er NÅ vi skaper historie, fothermuckers. La oss gjøre neste generasjon stolte på ekte.    

ZANZIBAR

"Zanzibar? Hvor er nå det?", sang Sputnik i en av sine fem tusen utgitte sanger. Ikke visste jeg før jeg selv endte opp på andre siden av jorda for å feriere på Zanzibar.

Planen var egentlig å dra på Safari i Kenya, men det turen ble i siste liten avbestilt på grunn av Al Shabaab som sprenger bomber og kidnapper turister og sånn. Siden jeg og de andre (Anders og Alex) først hadde pinglet ut fra én tur spurte vi reisemannen på Kilroy om det fantes noen steder i Afrika som ikke var farlig. Og dermed endte vi opp på Zanzibar - en liten øy øst for Tanzania.

Zanzibar er omtrent som Tenerife, bare at det er mye dårligere infrastruktur der, kjipere mat, frekkere folk, mer diaré, større innsekter, dårligere strender og sist men ikke minst helt forjævlig å komme seg frem til. Dersom du vurderer å dra til Zanzibar: Ikke gjør det. Dra til Tenerife i stedet. Det tar seks timer. Zanzibar tar et døgn, og innebærer en vanvittig kjedelig flytur over Europa og nord-Afrika (man ser ingen dyr eller pirater fra flyet), verdens kjipeste flyplass EVER (Dar es Salaam), tusenvis av mennesker som prøver å lure deg hele veien fra flyplassen til havna der du må stå i kø i flere timer sammen med flere tusen andre for å vente på en båt som ER veldig farlig over til Zanzibar. Folk dør på grunn av den båten flere ganger i året, og det er faktisk sant. Turen fra Norge til Zanzibar er på topp fem over de verste hendelsene i mitt liv, rett under Metallica-konsert på Telenor Arena i 2010.

Da vi omsider kom frem til den første resorten helt sør på Zanzibar, etter en taxitur på to timer - nærmere 30 timer etter at vi hadde reist fra Oslo, kunne jeg endelig lene meg tilbake med en kjøleskapskald Kilimanjaro (som for øvrig var første gang vi var i nærheten av kald drikke siden mellomlandingen i Tyrkia). Det er ingen tvil om at det er vakkert på Zanzibar - alt hadde bare vært så sjukt kronglete hittil. Det var overhodet ingen regler, retningslinjer eller kontroll på noe. Ingen køer noe sted. Ingen steder å få kjøpt kald drikke. Fluer..

«Hei, Pappa! Jeg er i Afrika og har sett fluer! :D:D:D»

OK, nok syting.


Dagen etter var humøret litt bedre. Det hjalp vel å sove tre timer. (Mer gikk ikke - det var nemlig ikke air condition på rommet, og vi var redde for å få de store edderkoppene hang over senga inn i en av kroppsåpningene.) Vi fant også ut at vi var de eneste gjestene på resortet vi bodde på (husker ikke hva det het) og dermed hadde hele området til egen disposisjon. Det var ganske digg, selv om mangelen på gjester gjorde at all maten vi fikk antageligvis var litt utgått hver dag.

Daygame;-)) Fiksa noen babes til kvelden.


Slik så rommene ut, forresten. Som dere ser på trynet mitt er det ingen air condition der. Edderkoppene hang som regel i myggnettet om nettene - på innsiden.



Slik så det ut på resorten. Vi var helt alene der, og kunne la datautstyret stå i baren hele dagen mens vi hang rundt og lette etter søte kråkeboller ved vannet og sånn. Bassengvannet var helt ubrukelig. Jeg tror kloakken rant ut i bassenget, for så å bli renset av en kilo klor som de ansatte kastet ut i vannet flere ganger om dagen. Jeg fikk syreskader på beina etter at dette bildet ble tatt.



Indiahavet var akkurat så varmt som Indiahavet høres ut som. Jeg tipper 70-80 grader. Her står jeg på den ene plassen der det ikke er korallrev som kan stikke hull på føttene. Det er korallrev absolutt overalt - hvertfall på sørsiden.



Etter noen dager sørpå dro vi på Delfinsafari i Indiahavet. Jeg må innrømme at det er noe av det kuleste jeg har vært med på - mest fordi det høres helt sjukt globetrotter ut, og jeg kommer fra en familie der det lengste man drar til på ferie er Klækken hotell i Hønefoss.



På delfinplassen så vi andre turister for første gang siden båtkøen i Tanzania. De strømmet til fra alle kanter for å bade med disse enorme pattedyrene som er totalt ukontrollerbare, og kan drepe mennesker dersom de skulle bestemme seg for det. Ikke at jeg har hørt om tilfeller der det har skjedd før, altså, jeg ønsker bare å understreke hvor redd jeg var. Jeg var redd for bølgene også, og vurderte å droppe safarien på grunn av dette. Og havstrømmer så klart. Og tsunami. Jeg er et av de menneskene som går rundt i livet og er konstant redd for tsunami - det ække kødd engang.



Nå skal jeg gjøre noe som ikke er lov; skryte uten å kunne bevise. Men det er faktisk sant. Jeg badet i Indahavet. Med delfinene. Eller. I nærheten av delfinene hvertfall. Jeg prøvde å dykke etter dem, men DET må ha sett helt mongo ut. Jeg klarer jo ikke å bruke snorkel (drittoppfinnelse) i det hele tatt, og fikk en stor utfordring med å få saltvann ut av lungene mens jeg lå opp ned i vannet for å se delfiner. Men jeg så noen!!! Da prøvde jeg å rope på dem, og endte med å få så mye sjævann i lungene at guiden vår møtte dra meg opp av vannet, pumpe meg og sparke meg i trynet for å kastet opp vann og litt frokost som var utgått på dato i båten hans.



Siste dagen sør. Første dag i nord.

Som de globetrotterne vi er hadde vi booket oss inn flere stedet på øya for å se mest mulig. Vi takket hadet til alt og alle (kelneren, vaskedamene og resepsjonisten som solgte t-skjorter med påskriften "zanzibar" og bilde av en palme) og hoppet i taxi.



Taxituren fra sør til nord tok fire timer og kostet omtrent to hundre kroner. Billig, dritkjedelig, men vi så en ape. Vi gjorde faktisk det. Og helt sykt mye politi. Det er nemlig ikke noe kriminalitet på Zanzibar (som jo også var grunnen til at vi endte opp her), så politiet har så lite å gjøre at de setter opp veisperringer OVERALT der de krever "bompenger" aka bestikkelser av turister for at dem skal få kjøre videre. Med andre ord: De eneste kriminelle menneskene på Zanzibar er politiet. Ganske trygg og god følelse. Heldigvis hadde vi en ekte player som sjåfør. Han hørte kun på 50 Cent og Jean Paul, og sjarmerte de om lag 3000 politisperringene vi var innom på veien slik at vi nesten ikke trengte å betale noe.



Hilton Hotel, helt nord på Zanzibar er den definitivt vakreste resorten jeg har vært på (jeg har vært på to, Hilton og den forrige i sør) - samtidig som den fremhever den litt vonde smaken i munnen av vestens inntog i Afrika. Store murer sperrer de rike, vestlige turistene inne slik at man slipper å møte på fattigdommen og steinhusene utenfor - og vakter beskytter stranden slik at tiggere og selgere ikke kommer inn strandveien for å "plage" oss. Han som dreiv stedet var bleikere enn rumpa til Simone. Men. Hvem lar seg ikke blende av litt luksus. Vi kunne i det minste unnskylde oss med at turen vår var sponset (det er sant, faktisk) og at vi ikke eeegentlig var rike douchebags. Jeg tør faktisk påstå at vi var de høfligste gjestene der - kanskje de høfligste gjestene der EVER!!! (Vi er sykt høflige.) (SYKT høflige.)

HØFLIGE"!!!!!!IWYH(=")E!&"GE!"



Nord-Zanzibar var ikke like tildekket av korallrev som i sør, så det var mulig å bade litt mer her.



De siste dagene kom to svenske kompiser og møtte oss også. De hadde faktisk trosset terroren og dratt på safari i Kenya før de kom til Zanzibar. Å ha blitt "snytt" for Kenya er faktisk enda verre enn den gangen pappa sa jeg skulle få iskrem, også var det tomt for iskrem også fikk jeg en frossen kyllingvinge i stedet som pappa sa at var iskrem, og så satt jeg den i halsen og holdte på å dø.



Mange ting jeg ikke har skrevet nå. For eksempel en større påpekelse av all diareen. ALDRI finn på å ta bryllupsreisen til Afrika. Det er en VELDIG dårlig idé!!! Dra heller til Klækken i Hønefoss.

Hmm.. På Hønefoss, i Hønefoss? Fankern heller, jeg HATER i og på!!! JEG HATER DET!!!!!! Forresten. Mattias, han til høyre i bildet ovenfor. Han tatoverte et bilde av meg på armen noen uker etter at vi møttes. Så hvis dere ser en partysvenske med tatovering av meg - hils!





Nå orker jeg ikke skrive mer. Herregud, så kjedleig dette plutselig nble. Otker ikke lese korrektur heller. SNAKKAST!!!!

VÅRBYVANDRING 2014

Her venter jeg på Fattern.



(Det er egentlig litt løgn - det er jo Fattern som har tatt bildet. Men jeg satt der og ventet på han før bildet ble tatt, så man kan se på bildet som en fiksjonell reproduksjon av noe som hendte bare 20-30 sekunder før det ble til. Dette til orientering.)

Byvandring er det beste jeg vet. Ikke om vinteren, da er alt i Oslo dritt, men nå er solen såvidt tilbake. Da trekker Bossebjørnen (det er jeg som er Bosse Bjørn!!!) ut av hiet sitt på Briskeby for å kjenne varmen fra asfalten. Den første vandringen var jeg i lag med Fattern. Han er også glad i å spankulere rundt. Titte på ting. Kjenne igjen steder fra Olsenbanden. Ta ringepigg på statsministerboligen...



Jeg liker slottet. Jeg liker ikke de som er inni slottet. Men slottet i seg selv er fint.



Jeg håper vi i nær fremtid kan avsette monarkiet, og gjøre slottet åpent for folket. Helst som et slags kulturhus med masse fine tilbud for ungdommen! Visste dere at slottet er større enn alle ungdomstiltakene i hele Norge tilsammen? Det er litt kvalmt. Men ikke hvis vi kan gjøre noe positivt ut av det! Mitt drømmeslott skulle hvertfall vært et døgnåpent tilbud med workshops, musikk og kunst og masse fine dyr. Dyrene skulle båre gått rundt der inne og hilst på de besøkende. Gardistene kunne godt blitt igjen, men bare fordi turisten og barn synes det er gøy å se på de - og det er positivt at unge gutter lærer seg å stryke skjortene sine. På 17. mai skulle de søte dyrene stått på balkongen og vinket til barna. En apekatt. En hest. En litt tjukk valross. En gaupe. En kamelon. Og en løpebille. De skulle stått der, på balkongen, og vinket til alle de glade barna. Jeg gleder meg sånn til det blir slik!! :D:D:D

Vi dro til Youngstorget og spiste sånn dyr hamburger som Fattern spanderte, og så dro vi tilbake til Briskeby. På veien tilbake gikk fortsatt Erna Solberg rundt i nabolaget og så etter de som hadde ringepigget på døra hennes. Kunne det ha vært Jens Stoltenberg som var ute og tøyset, montro? Eller kanskje det var Dalai Lama som tok igjen fordi hun ikke ville hilse på han. Haha, Erna så passe paff ut i fleisen der hun var blitt lurt trill rundt av det gamle radarparet Halvor og Fattern!



Så var jeg ute og gikk tur i Oslo sammen med Christian, min aller beste venn og kommunalt betalte hjelpeverge.  Litt rart, egentlig. Alle i vennegjengen min får betalt når vi henger sammen, bortsett fra meg. De skriver timelister når vi henger sammen, og vil aldri være med meg i mer enn fire timer om gangen. 



En av favorittplassene min i Oslo. Mitt økonomiske mål i livet, etter å faktisk ha økonomi, er å flytte til Tjuvholmen. I denne leiligheten.



Jeg blir alltid litt depressiv av å henge for lenge foran drømmeleiligheten min. Altså... Jeg vet at jeg kommer til å få god nok råd i løpet av noen år dersom jeg er flink til å spare, og jeg har jo høye fellesavgifter der jeg bor fra før av, men jeg er en sånn som vil at ting skal skje med én gang.

Det ble egentlig ikke bedre av at jeg dro til Slottsparken. Jeg har jo et mål om å selv kjøpe opp hele slottsparken en dag for å ha et sted å spankulere i fred mens jeg grubler på store ting i livet. Som for eksempel hvor ekkelt det egentlig er at det er det samme vannet som har blitt resirkulert på jorda for alltid. Jesus pissa i drikkevannet mitt, liksom. Dinosaurer bæsja i drikkevannet mitt. Farlig avfall blir helt ut i drikkevannet mitt. Det er egentlig ganske ekkelt, og noen (WHO for eksempel) burde rette mer oppmerksomhet mot. Vi burde skifte ut vannet med nytt vann snart. Bestille nytt vann, eller lage nytt vann. Ikke vet jeg, det får vannetatene og vannfabrikkene finne ut av - jeg skal i hvert fall ikke drikke noe annet en farris ferm til vannbeholdningen på jorda blir skifta ut. Jeg drikker ikke flere milliarder år gammelt kloakkvann!!!



Her er jeg og et tre.



Har dere sett den nye sekken min, forresten? Jeg fant den i kjelleren hjemme i Asker. Det er den gamle sekken til Fattern fra typ 1945 da han jobbet på Norges birøkterlag. Nå er den min. Jeg er den eneste i verden som har den. Den er unik vintage, og hvis noen vil kjøpe den; 13450718y5+923hr0x19384owyqtg9 kroner. Dere kan by i kommentarfeltet.



Her er Christian, forresten. Sliten etter en lang dag. Med meg. Dere kan sende Christian sympatimeldinger på Facebook.



Nå vil jeg ikke skrive mer. Nå har jeg lyst på en gul Farris. Nå slutter jeg å skrive for å drikke gul Farris i stedet.

NEW YORK 2013

Det er jo lenge siden nå, men før jula var jeg i New York, USA, AMERIKA, STATENE, ANNET KONTINENT, uten verge, for første gang i mitt liv. Det var veldig spennende selvom det er altfor langt dit. (Man må over et dritstort hav som jeg ikke husker hva heter, sikkert Glomma eller noe sånn.) Jeg liker egentlig ikke steder meg ikke når frem til med 19-trikken. Det vil si: jeg hater alle andre steder enn Majorstuen, Briskeby, Nationaltheateret, Gamlebyen og Ljabru. Det er veldig kjedelig å dra til Ny York.



Flyplasser er seriøst det kjedeligste jeg vet om i hele veien. Internettet funker aldri skikkelig, stolene er dritt, og folk (jeg) lukter vondt. Det er kulere å henge på Briskeby trikkeholdeplass. Der kan man fortsatt snylte på den gamle Wifi'en til den gamle stampuben min, Olsen café, som dessverre ikke finnes lenger. Dette er Heathrow drittflyplass. Mellomlanding. Det burde vært en Olsen café her.



Vi kom frem til New York uten å dø av hverken flystyrt i Mjøsa eller kjedsomhet. Det var egentlig en positiv overraskelse å komme frem til New York, selv om ikke 19-trikken går dit. De har TV der, og sykt mye junkmat. Vi kjøpte øl og mat og så på TV de to første dagene.



Vi tok mye "subway" som er nesten det samme som t-bane. Det er akkurat det samme faktisk, men i Norge betyr "subway" derimot baguette-butikk. I USA betyr ikke ordet "t-bane" noe som helst. «Lets take the t-bane!» så jeg til en digg dame jeg ble kjent med på Tinder. Hun skjønte ingenting.



Her er hun, forresten.



Jeg er helt sikker på at politiet ved Time Square (samme som Egertorget i Karl Johan, bare i New York) er betalte statister som skal spille amerikanske stereotyper. De er ikke politi på ekte. Jeg satte faktisk dette på prøve og sparket en uteligger på andre siden av gaten i hodet 10-15 ganger, og det var ingen som brydde seg.



Bilde jeg tok av frihetsgudinnen. Veldig streetart-inspirert, med overfortalte motsetninger. Ikke særlig fritt i Amerika akkurat, om dere skjønner hva jeg mener! (Prøvde f.eks å ta på puppa til Shameca, og da slo hun meg i fjeset. I et fritt land burde man kunne ta på pupper uten å bli utsatt for vold av store, afroamerikanske damer fra Bronx!)



Her står jeg foran Empire State Building, sett fra toppen av Rockefeller Center. Den er mye større enn Rockefeller i Oslo. Den i Oslo er bare fem etasjer, men her var det litt mer.. 500 etasjer kanskje.



I bakgrunnen på dette bildet ser vi den kjente parken, Jurrasic park eller noe sånn. Jeg gikk tur i den et par dager senere, og den var mye større der enn hva det ser ut som på bildet! På bildet ser det mest ut som en grønn kappe som man kan kle på seg og se ut som en miljøsuperhelt. Men egentlig er det store trær og masse vann og sånn der. New York ass, overrasker hele tiden!







Drikker kaffe på café. Later som jeg er med i Seinfeld. Solhatten kjøpte jeg faktisk i New York, og det er den første solhatten min! Nå har jeg kanskje... seks solhatter. Jeg samler på solhatter nå.



Det er Starbucks overralt i New York, så det er mange steder å ta bilder av kaffen sin. På Starbucks tusjer de navnet ditt på koppen før du får den. På min kopp står det "Knulle". På Anders sin kopp står det "Runk". Vi kjøpte veldig mye kaffe på Starbucks for å hete morsomme ting som de ansatte måtte rope utover lokalet. Det er sånne små gleder i livet som gjør at man lever litt lenger.



Jeg var på Late Show med David Letterman også! For det første bodde vi i den samme bygningen, noe som fikk det til å krible litt i magen mens vi lå på rommet og så Late Show live på TV. Når publikum på TV klappet kunne vi liksom høre dem gjennom de tynne hotellveggene. Men vi var faktisk publikum selv en dag også!



David Letterman er veldig gammel.

Vi fant Taco Bell etter fire-fem dager med leting. På dette tidspunktet hadde vi spist alle dagens anbefalte måltider på forskjellige fast food-kjeder, men Taco Bell hadde vi liksom lett bevisst etter uten hell. Endelig var vi der. Vi hadde funnet det vi lette etter!!!



Anders spiser taco.



Halvor spiser taco.



Etter at vi hadde spist taco dro vi og kjøpte med oss pizza tilbake til hotellet for å se TV og slappe av litt.



Så dro vi til Jurassic park, eller hva det het. Nedenfor kommer bilder fra den parken. Veldig fint der. Mange ekorn.











Drikkevannet til New York befinner seg her.


Iskrem.



Litt tagging.



Nye shorts. (Merker dere at jeg ikke orker å skrive mer nå?)



Jeg kjøpte meg en fin jødehatt hos en forhandler i Green Village. Denne setningen skrev jeg kun for å forsikre dere om at vi ikke hang rundt på Egertorg.... Time Square selv om alle bildene er derfra. Vi bodde der, så vi måtte nesten henge der litt!!!



Den ene kvelden var vi på fylla med Kristine Ringnes på taket av et stort hus. Det var gøy. Tror jeg. Husker ikke det, egentlig. NÅ orker jeg ikke skrive mer, jeg vil ut og nyte solen nå!! Jeg vil henge på trikkestoppet på Briskeby og vente på at 19-trikke begynner å gå igjen! VÆR så snill, ikke la det være flere bilder fra Nw Uork nå! Jeg viL "hjem" igjen liskom....



Siste bildet. Morten Transeth og meg og Anders på pub. Jeg mistet solhatten mi.n Kjøpte ny, og helt lik dagen etter og så dro jeg hjem



Nåp ortker jeg ikke skrive mer!!! NaTTA!!!!!!!

PS: Håper vi sees til åpningen av Briskebylinjen den 16. mai!

BLUECHEESE

Etter nok en intens vår er jeg endelig ferdig med å sniffe løsemidler i oppdrag fra russen. Det er både negativt og positivt. Negativt fordi løsemidler kan ha en avhengighetsdannende effekt på hjernen. Positivt fordi det er veldig farlig å sniffe løsemidler (dessverre), og jeg har nok av andre ting å drive med - jeg refererer til statusen min for litt siden nå.


Med min årlige involvering i russen unnagjort kom humøret mitt tilbake igjen. Humøret mitt kan oppsummeres med et apatisk, tomt blikk, som kvikner til med dumme grimaser og gapende smil så fort det er et kamera tilstede. Cheese, roper jeg høyt. Til kelneren, og får dermed ekstra ost på burgeren jeg bestilte.


Faktaopplysning: Visste dere at jeg spiser restaurant-hamburger med bluecheese til middag hver eneste dag? Ikke. Vel, nå gjør dere det. Jeg elsker hamburger. Med bluecheese.

Runar hadde bursdag her om dagen, da. Her feirer vi han. Runar kunne ikke komme, dessverre. Han var hjemme hos foreldrene sine. Men det var en fin feiring.


Jeg har funnet ut at jeg skal begynne med moderne kunst i det jeg har av overskuddstid, forresten.


Bildet ovenfor er for øvrig ikke en middag. Det er frokost. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg spiser hamburger med bluecheese hver eneste dag. Det skal bli nye greia mi. "Han fyren som alltid sitter på restaurant og spiser hamburger med bluecheese", skal bli det folk kommer til å omtale meg som. Det, og "han fyren som lukter stramt på 19-trikken".

Snakk om trikken forresten. Nå er det bare noen få dager igjen til 19-trikken kjører hele veien til Majorstuen igjen! Jeg skal være der. Jeg skal feire nyåpningen av Briskeby-trikken ved å sitte på bakerste sete - i en sterk eim av stram kroppslukt - mens jeg skraper inn moderne kunst på vinduene med en ølkork. Kom dere og! Få en kulturopplevelse!

Dette er onkelen min. Nils. Han spiller trommer i et band som heter "Alt for Damene". For litt siden spilte de konsert i Slemmestad, og jeg var der for å se på.


Jeg var der sammen med kompisen min, Thomas, som passer på meg når jeg er utenfor Briskeby. (Jeg er veldig redd når jeg er utenfor Briskeby.)


Legg merke til at Thomas tvinger en tilfeldig medpublikumer til å lukte på penisen sin som han gledelig vifter rundt seg. Det er aldri noen som tør å si til han at han skal slutte med dette. Det er sikkert fordi de er redd for at han skal slå dem med den.

Som dere skjønner går alt i ett for meg om dagen, med både moderne kunst, konsertopplevelser og konsumering av hamburger med bluecheese. Oppi alt dette er det også viktig med litt kvalitetstid med de man er mest glad i.


Men atte her om dagen dro jeg til Jimmy Duvall for å tegne litt på beinet mitt. Jeg trengte nemlig en hai. Alle burde ha en hai. Og Jimmy er veldig flink til hai.


Den lille flasken der inneholder faktisk urin. Det er vanlig å smøre tykk urin over huden før man skal tatovere. Det er for å desinfisere huden. Man får kjøpt urin på apoteket.

Jimmy laget hai på hele beinet mitt. Han kommenterte den stramme kroppslukten min - særlig fra føttene. Jeg sa at det var et moderne kunst-prosjekt. Han likte det. Jeg tror han kommer til åpningen av 19-trikken.


Nå har beina mine mange fine farger.


Det gjelder beina til Fattern også. Jeg fikk denne meldingen av han før i dag.


Her er Runar og jeg på vei opp for å titte på sporarbeidet langs Briskebylinjen. Vi gleder oss dritmasse til 19-trikken begynner å gå der igjen.


Ja. Jeg har bartevoks i barten min. Eller har jeg det? For alt dere vet kan det være ansiktsfett som samler seg opp i ansiktshåret slik at jeg kan tvinne det rundt og få barten til å holde seg på plass. Ja. Det er faktisk det.

Har vært på besøk hos morfaren min. Han bor på toppen av Sollihøgda. Veldig fin selfie-utsikt der.


Han kjente meg ikke igjen da jeg kom dit, så det ble litt flaut fordi politiet kom og sånn, og jeg hadde glemt igjen legitimasjon hjemme. Men det gikk bra, politiet der oppe har begynt å huske meg nå - dette skjer liksom hver gang jeg kommer til Morfar på besøk. Jeg hadde vært redd selv, jeg. Det er ikke bare-bare å ende opp med barnebarn som lukter kroppslige avfallsstoffer og bluecheese.

Har blitt med i klubb, forresten. Endelig fant jeg en klubb for meg.


Men nå må jeg sove. Jeg skal oppdatere dere mer senere om hvordan det går med den moderne kunsten min. I morgen skal jeg bæsje på en lampe og stille den ut utenfor Astrup Færnly for og se hvor mange asiatere og tyskere som tar bilde av den. God natt.

OLJEBARNA

Oljebarna er en VGTV-serie om hvordan det er å vokse opp i verdens rikeste land. Det vet jeg jo ett og annet om, så derfor er jeg med i den nyeste episoden som tar for seg bloggere - eller hjemmesideskapere (hjalmar) som jeg liker å kalle det. Ariel er også med. Hun viser frem puppene, så hvis du synes jeg er teit og dum kan du i det minste få sett litt pupp. 

hits