juni 2013

Bestevenner i Stavanger

Som dere kanskje har fått med dere skal jeg til Hove igjen i år for å lage litt tull og tøys med Anders og Alexander, men før vi drar til dit ville Anders ta en tur hjem til Stavanger for å treffe familien sin og sånt. Siden jeg bare bomser rundt uansett bestemte jeg meg for å bli med. Jeg vet ikke om Anders synes det var en god idé, men jeg ga han egentlig ikke noe valg. Jeg er faktisk ikke så verst når det kommer til retorikk og hersketeknikk. Det var litt sånn:

Anders: Jeg skal til Stavanger før Hove og få meg noen dager med familie og gamle venner, jeg!
Halvor: Jeg blir med!
Anders: Tenkte jo egentlig å ... møte familien min og sånn, da. Og gamle venner. De gode gamle, vet du.
Halvor: Kult! Gleder meg til å møte dem. 
Anders: ...
Halvor: Sånn, nå har jeg bestilt flybilletter til begge to! Jeg kan spandere på deg. Eller Fattern, da. Fattern spanderer alltid på de som orker å være med meg. YES! Anders! Nå kan vi endelig bli bestevenner! WOOOHOOO! Hva skal vi gjøre først? Skal vi se på rare sverdene? Og så leke parkour ved oljemuseet? Og så kan vi drikke øl i lysstripa og wingman'e hverandre! JA! Jeg spanderer! (Eller Fattern, da.)
Anders: ...
Jeg må forresten lage innlegg om turen sånn at Fattern ser at vi faktisk er venner! DETTE BLIR SÅ BRA!
Anders: ...

Jeg lagde en jovial Vine-film idet vi ankom Sola Lufthavn i går - for å etablere den gode stemningen som oppstår når to bestevenner er på ferie sammen.

Jeg fikk med meg Anders ut på byen i Stavanger i går, og det var helt OK. Anders prøvde å sjekke opp jenter - og jeg prøvde å wingman'e han samtidig ved å klatre på han for å vise hvor sterk han er. Det endte med at vi gikk sammen hjem igjen til Anders. Alene. Skikkelig bestevenner-ting å gjøre, liksom. Jeg fortalte Anders en del av livshistorien min på veien. Han digga det, tror jeg, for han prøvde hele veien å ringe til forskjellige folk for å fortelle dem om den fantastiske oppveksten min - tror jeg.

I dag våknet jeg opp sånn her - med pustevansker. 


Så satt jeg meg på do for å ... bare sitte der. Jeg måtte egentlig ikke på do, men jeg liker å sette meg på do for å slappe av litt noen ganger. Og når man har sittet der lenge, så hender det at man må på do uansett, og da slipper man å reise seg fra sofaen for å gå på do - nettopp fordi man allerede er der. Dritsmart! (Vennligst ring ordspillpolitiet.)


Så gikk jeg ut i stuen der Anders allerede satt og jobbet med EPen vi snart gir ut. 


Det er helt sant faktisk. Vi lager en EP som heter Groovy Summer Tunes med sterke låter som Pop Antibacen og Blackout.


Anders er veldig konsentrert når han jobber. Med andre ord besitter han to kvaliteter jeg mangler; konsentrasjon og jobb. Jeg har mest lyst til å leke og tulle og være enda mer bestevenner, men fikk ikke så mye respons da jeg prøvde å få oppmerksomhet.

Halvor: Hei, hei Anders! God morgen! Blir du med å løpe om kapp? Eller bake en tøysekake med tulleingredienser?


Anders: ...


Så fortalte jeg Anders en Svensken, Dansken og Nordmannen-vits (de beste vitsene jeg vet om).


Anders digget det også.


Jeg syntes Anders så litt bleik og sliten ut - sikkert fordi jeg helte sprit i ølen hans uten at han merket det i går. Derfor tenkte jeg å synge noen av yndlingssangene mine for han.


Etter å ha sunget refrengene (husker alltid bare refrengene) og nynnet versene på 47 sanger begynte Anders endelig å kvikne til litt.


Yes, tenkte jeg, endelig kan vi finne på no gøy! 

Anders, se på meg, jeg står her på denne rare stolen!


Se på meg, Anders! Jeg er Gollum fra den rare filmen med alle dvergene! Se nå, jeg tar datamusen din sånn at ikke du kan jobbe mer på den teite datamaskinen din!


Jeg sitter under bordet, jeg, Anders! Blir du med å lage hytte under bordet, Anders?


Se på meg, jeg leker skyskraper! Blir du med å klatre på meg og leke King Kong? Jeg digger gorillaer, forresten, Anders! Digger du Gorillaer?


Gjemsel - ser du meg? Blir du med å leke sisten etter at vi har lekt gjemsel? Blir du med å danse Gangnam Style?


Kjedelig. Jeg vil se på sverd og kjøpe iskrem på brygga. Hva som helst. Jeg har ikke konsentrasjon til å sitte inne her nå. Jeg vil lære meg å fly eller noe. Eller klatre i trær. HALLO!?


Anders må ha røyka sokkene sine eller noe. Null respons. Håper du setter over penger alikevel, Fattern! Vi ER bestevenner - jeg lover! Hvis jeg får penger til å sjenke Anders i dag også, så kanskje jeg kan få han til å skrive under på en kontrakt der det står at vi er venner og at Anders synes jeg er kul.


Ok, nå sa Anders til meg at han straks er ferdig med å mikse sangene til EPen vår. Jeg sparkesykler litt rundt imens.


Og DER var han endelig ferdig, så nå stikker vi. Vi skal opp og henge på Amfi. Eller kaste fiskesprett. Eller freakeløpe gjennom Stavanger sentrum mens vi skremmer duer og fniser og kaster muffins på hverandre. Det vil i hvert fall jeg! Er du med på det eller, Anders?

Anders: ... 

Yes! Bestevenner! Har du en bestevenn? 

Jeg er et kreativt menneske.

Forord: Dette er mye tekst. For det meste personlig synsing basert på livet mitt etter at jeg blei myndig. Håper du vil lese det likevel. Kanskje du kjenner deg igjen i roterommet jeg har inne i hodet.


Jeg er et kreativt menneske. Med det sier jeg ikke at jeg er flink til noe som helst, men jeg ønsker å skape noe - konstant. Jeg har alltid likt å lage ting, tegne, bygge, skrive, utvikle, fotografere og leke med film, men jeg trodde aldri at det var noe jeg skulle jobbe med - bortsett fra barnedrømmen så klart; produktutvikler for Lego i Danmark. 



Dessverre underbygger mennesker ofte kreativiteten sin. Etter å ha dumpet ut av formgivningsfag på Bleiker grunnet strykkarakterer i alle andre fag enn faktisk formgivning, så begynte jeg tidlig på jobblivet. A4. Hver dag, og annenhver helg. Jeg var sikker på at butikkjobbing skulle bli min vei gjennom livet, og målet ble å én dag kunne eie en eller annen fet butikk med kule ting i - selv om tanken på å være selger resten av livet stakk meg i ryggraden som spiss kniv, og utløste en fuck alt-holdning som gjorde meg til én av de som ikke ser noe positivt i noe som helst. 



Så begynte jeg å bli depressiv.

Kreative folk trenger å få utløp for tankene sine. Jeg var bare 20, men merket at det begynte å haste. Jeg hadde ikke fullført noe som helst, og hadde ingen ting å være stolt av noe. Jeg så på meg selv som en sutrende, depressiv taper. Hun jeg bodde med fikk naturligvis nok av dette og forsvant. Jeg hadde ingenting. Jeg følte meg svak og undertrykket av jobb og venner fordi jeg ikke var i stand til å stå opp for meg selv. I hodet mitt ble jeg utnyttet av alle - et resultat av at jeg ikke klarte å si nei. 



Så begynte jeg å skrive blogg.

Det var ekssamberen min som foreslo at jeg skulle lufte tankene mine med blogging i stedet for å sutre til alle som stod meg nære hele tiden. Den begynte ganske seigt, og det var vel bare jeg og hun jeg var sammen med på det tidspunktet som leste den. Jeg hadde nok verdens dårligste blogg, men jeg fikk ut mine tanker om alt og alle. Faktisk på et så personlig plan at jeg har måttet slette og sensurere rundt 150 blogginnlegg i ettertid. Så smart var jeg, liksom. Men tanken om å lufte hodet via blogging fungerte, samtidig som det inspirerte meg til å se nye muligheter med livet mitt. Ikke at jeg ønsket å bli blogger, men å bruke bloggen som en portal.



Noen måneder senere sluttet jeg i jobben - rett og slett fordi jeg måtte ut. Begynne "på nytt" selv om det er en LOL ting å tenke for en 20åring. Jeg hadde ingen tanker om hva jeg skulle kompensere med, men jeg følte meg fri. Jeg brukte tiden på å skrive masse, og begynte å finne en form på det hele. Jeg lærte meg å se ironisk over mitt eget rotete liv, og ble stadig flinkere i rettskrivning. Jeg begynte også å lage youtube-filmer, og fikk på den måten både eksponert flere av mine interesser for et publikum. Jeg tjente ikke, og tjener heller ikke, penger på hjemmesiden min (med noen svært få unntak) men det var, og er, en befriende tanke å endelig føle at man gjør noe.

Jeg var også blitt gammel nok til å søke meg inn på filmskole basert på realkompetanse - riktig nok hadde jeg bare ett valg; Norges Kreative Fagskole. Jeg skal skrive langt mer om NKF senere. Det har ikke vært to år jeg er spesielt fornøyd med, og det hjelper lite at det kostet meg 200 000 kroner å gå der. Jeg føler likevel at jeg brukte tiden smart, og jobbet aktivt med å bli bedre kjent med folk som engasjerer, inspirerer og produserer. Dessuten fikk jeg gode klassekompiser via NKF som stiller opp hver gang det gjelder. 



Jeg er ingen blogger.

Jeg har heller aldri vært det. Jeg er en person som ønsker å gjøre alt i verden på en gang, og jobber via flere kanaler for å "få det til". Dette er en fin plass å eksponere tankene min - samtidig som jeg kan leke og prøve meg frem med de tingene jeg synes er gøy (les: Tragikomisk). Skolen er ferdig og jeg bruker all tiden min på å få ut ting. Hva som helst. Hele tiden. Jeg sover nesten ikke. For ett år siden ble jeg kjent med Anders Nilsen og Alexander Asbøll. De er blitt to av mine nærmeste, og vi har mange av de samme målene. Vi skriver og lager ting i fellesskap, og en dag får vi forhåpentligvis pumpet ut dette til almennheten. Det viktigste for oss (bortsett fra penger til mat) er uansett at vi har det kult og får lagd masse gøy - som for eksempel en del av musikkvideoene vi har laget. Det er ikke ment å være noe mer enn hva det ser ut som: Tøys og tull på internett.









Jeg er et kreativt menneske. Jeg ønsker å skape ting som både jeg og (helst) andre kan sette pris på - og jeg ønsker å jobbe aktivt og konstant med dette helt til legen min ber meg om å ta ferie/kroppen ikke orker mer og tar ferie. Jeg tjener knapt penger på det - noe som for meg blir et personlig bevis på at jeg er dedikert til det her. Jeg KAN IKKE bli stående bak en kasse. Jeg MÅ gjøre greia mi - men det har sin pris. Når man velger seg vekk fra et A4-liv, så må man være konstant på ballen - ellers er man ikke annet enn en arbeidsløs unnasluntrer. Hele livet mitt består av løse tråder, og det er kun opp til meg å jobbe for at virkeligheten min ikke rakner sammen. Jeg lever et liv der jeg ikke tjener særlig med penger. Jeg klarer ikke fokusere på praktiske ting i hverdagen som å rydde, spise skikkelig eller ta billappen. Jeg sliter med å tilknytte meg mennesker på et stadium der man gjør mer enn å møtes tilfeldig over noen øl på byen. Jeg har konstant dårlig samvittighet for familien min fordi jeg føler jeg ser dem for sjeldent. Jeg har verden fineste drømmejente i Trondheim som ikke får det hun "trenger" av meg i det hele tatt, og en katt som sikkert ikke hadde hatt vondt av enda mer kos. Rambo får masse kos, altså, men det kan vel aldri bli nok kos?


Verdens peneste kattepus/tiger<3

Jeg har skrevet innlegg på hjemmesiden i snart fire år nå, og det har virkelig vært en rar reise - men mest av alt et springbrett for hjernen min til å få fingern ut av øret og jobbe mot noen mål. Jeg har opplevd utrolig mye, og møtt utrolig mange, på kort tid - kun fordi jeg har gjort det jeg har gjort med livet mitt. Det er helt LOL, men det er jo sant. Det blir løgn å si at ikke jeg har vokst med hjemmesiden. Den har fra første stund vært stor terapi for meg - og absolutt formet mye av livet mitt, samtidig som det er viktig å si at jeg det er jeg som former hjemmesiden og ikke omvendt. Det er måten å tenke på, menneskene jeg møter og prosjektene jeg jobber med jeg snakker om. Bare det at jeg har et konstruktivt miljø å leke i, er for meg et oppnådd mål. Så får vi se hvor denne skuta tilslutt ender.



Hvorfor skriver jeg dette? (Jeg skal snart stanse - lover!)

For å tømme hodet, synse, og forhåpentligvis inspirere. Jeg ser ikke på meg selv som noe annet enn en fyr med alt for mange baller i luften og ønske om å skape noe - aller helst hele tiden. Det er ikke fordi jeg har et brennende behov for å bli rikskjendis, superrik eller noe som helst - men jeg vil bli verdsatt, forstått og mest av alt: Sitte igjen på gamlehjemmet med en følelse av at jeg faktisk fikk til noe. Å oppnå noe er helt forskjellig fra person til person; for meg er det dette, og jeg kommer ikke til å kutte ut med tingene jeg driver med (nesten) uansett hva som kommer i veien. Muligens et spydig utsagn sett i verdenssammenheng. Vi får se på det som et resultat av velstanden vi lever i - her - i verdens beste land. Samtidig har jeg et mål om at alle jeg møter på min vei - sett vekk fra cocky rasshøl, så klart - skal huske meg som en ålreit fyr. Jeg vil være en ålreit fyr.

Halvor på fin restaurant

Jeg er en sånn fyr som ikke kan noen ting om mat bortsett fra at man skal putte det i munnen, tygge, svelge, fordøye, og ... ja, du skjønner hvor jeg vil hen. Mat er ikke innenfor mitt interessefelt, og det er naturligvis også grunnen til at jeg ser ut som en pinne. Derfor synes jeg det var ekstra kult å bli invitert med på fancy restaurant av en kompis av meg som heter Danske-Christian og er dansk. Det er fett å ha danske kompiser. Alle burde ha noen danske kompiser.

Grunnen til at jeg ble invitert på restaurant er fordi Danske-Christian ønsket å lære meg hvordan man spiser på pen restaurant - og med sine mange år i restaurantbransjen er han definitivt rette mannen for denne jobben. Vi dro til Mares som ligger nederst i Skovveien - rett ved Hassan og Den Dama - der en av Danske-Christians gamle venner og restaurantbusinesspartnere styrer skuta. Jeg husker lokalene til Mares fra jeg var yngre. Da var det en italiensk spagettirestaurant som lå der, og jeg og Fattern pleide å spise der før jeg skulle i konformasjonsundervisning på Sagene. Vi kalte restauanten for "Kinesern" for det jobbet bare kinesere der. Herregud, jeg begynner å bli en sånn nostalgijunkie som bare snakker om gamledager. Sorry. Og nå ramlet jeg helt vekk fra hva innlegget handlet om, HERREGUD HVORFOR MÅ JEG VÆRRA SÅ SJUKT DISTRÉ!!??

Fancy mat. Kom igjen, Halvor, dette klarer du!

Dette er Danske-Christians restauranteiervenn med Norges kuleste italienernavn; Luciano. 

Som dere kanskje forstår er det menyen Luciano holder foran meg på bildet. Jeg forstod ikke så mye av det (kan bare matord som "pizza", "burger" og "Halvors spesialspagetti") og ba Luciano velge for meg.

Først fikk vi bittesmå brødskiver som vi dyppet i forskjellige oljer. Mye morsommere enn de kjedelige brødskivene jeg spiser til frokost med kjedelig smør og salami. 


Nam, nam. Sånn ser jeg ut når jeg spiser. Litt slapp i ansiktet, men det er fordi jeg ikke klarer å multitaske flere muskler og ledd på en gang.


Dette er Danske-Christian. Mens vi ventet på maten lærte han meg hvordan man snurrer vin rundt i glasset for å få en bedre smak i munnen. Danske-Christian er veldig flink til å snurre vin. Jeg var ikke så verst til å være nybegynner.


Så fikk vi en forrett. Det var så godt at jeg spiste opp før jeg rakk å ta bildet av maten - men den så veldig .. kreativ ut. 

Jeg vet ikke hva den kreative maten var laget av, men det definitivt mat - og det smakte bedre enn Halvors spesialspagetti.

Så fikk vi kamsjell med masse grønne ting. Jeg er en sånn som egentlig ikke liker grønn mat, men dette funket overraskende bra selv for meg. Jeg husket å ta bildet også - mest for å kunne vise Fattern at jeg har spist grønn mat helt på egen hånd.


Se Fattern! Se hvilken farge det er på maten jeg har puttet i munnen! Det er grønt! GRØNT!!!


Sniff, sniff. Mares har sin egen vin. Jeg kan ikke så mye om vin heller (jeg kan egentlig ingenting om noenting) men sniffet og sa at det luktet ekstraordinært og mye bedre enn dunkvinen jeg pleier å kjøpe. Det stemmer jo helt sikkert, jeg sa det nok mest for å tøffe meg. 

Legg merke til at jeg har prøvd å stelle håret. Har ikke sjangs. Håret skal bort, men jeg SKAL klare å få langt hår først - det vil si at jeg må komme meg gjennom en vinter til. Men det er tungt, kjære bødre og søstre. Det er tungt.

Ny mat! Gåselever og gås og sånn. Aldri spist det før. Jeg vokste opp med Fattern og vi spiste bare fiskepinner. Gåselever smaker bedre enn fiskepinner.

Maten på fancy restauranter ser så mye penere ut enn mat fra ikke-fancy steder. Kebab for eksempel. Jeg har jo en estetiker i meg, og prøvde å pynte maten litt ekstra - mest for å tøffe meg for Danske-Christian og Luciano.

Til dessert fikk vi ost. Jeg forestilte meg at vi skulle få en toast eller noe sånt, men så kom de med dette brettet. 


Jeg vet ikke med dere, men der jeg kommer fra (Huldreveien i Asker) ser ost slik ut.


Danske-Christian og Luciano fortalte meg masse om de rare ostene. Det var veldig spennende, selv om jeg ikke husker så mye. Så spiste vi ostene, én etter én, og det smakte faktisk så godt at jeg måtte ringe Fattern og fortelle han om opplevelsen. Jeg ringer Fattern hver gang jeg opplever et eller annet. Omtrent hundre ganger om dag.. i timen.

Så fikk vi kaffe, og drakk opp vinen. Det vil si: Jeg drakk opp vinen. Mens Danske-Christian var på do.


Voi, voi! Vin er så gøy. Når man drikker vin begynner man å gå litt sånn her. 

Men jeg gikk litt bøyd den andre veien også, da.

Alt i alt: Det var en stor opplevelse for meg å spise fancy mat på fancy restaurant. Det smakte mye bedre enn Dr. Oetker til og med! Ikke kosta det skjorta heller - selv om jeg riktig nok lurte Danske-Christian til å betale. Jeg har for øvrig bare tre skjorter. 

Sjekk ut Mares i Skovveien. Inviter meg gjerne med dit (av medlidenhet om så). Det er veldig viktig å spise - hvis ikke kan man faktisk dø. Det har jeg lært av av Fattern.

Briskeby, pannebånd, dagsfylla og kattepusen min.

BOOM! En hektisk måned er over, uten at jeg helt forstår hvorfor den har vært hektisk. Jeg gjør det samme som jeg alltid gjør; surrer rundt i Halvor-bobla (leiligheten min) på jakt etter et liv i verdighet og selvrespekt. Jeg vet jo at det aldri kommer til å skje, men LA MEG FÅ LEVE I ILLUSJONEN DA!!!


Det er klart; jeg prøver jo å holde meg i form - eller skape en illusjon av at jeg holder meg i form. Som på dette bildet. Det er jo bare løgn. Jeg har aldri i mitt liv spilt tennis, og kommer aldri til å gjøre det.


Jeg er usunn, utrent og umotivert. Det nærmeste jeg kommer friluft og mosjon er når jeg rydder i hagen - noe jeg gjør tre ganger i året fordi styrelederen i sameiet tvinger meg til det.


Jeg kom meg hjem til Asker en tur da. For å se lillebroren min i 17. mai-toget, spise litt skikkelig mat og gråte over livet mitt i fanget til Fattern som også gråter over livet mitt. Men det er veldig koselig hjemme i Asker nå faktisk, for Fattern har kjøpt seg hund! Det er til og med @enlabrador. Lanah heter hun(d).


Jeg er så utrolig glad i dyr. Nalah er intet unntak. Dette er første gangen vi møtes. 


I år var jeg for først gang og så barnetoget i Asker siden jeg selv gikk i samme toget. Det var nostalgisk og se både fanen (som jeg selv bærte på 17. mai for ... 14 år siden) og rektor Bjørn Erik som står til høyre i bildet.


Bjørn Erik! Om du leser dette, så må du ikke tenke på å ta noen ansvarsrolle for at jeg har blitt litt koko. Dersom du husker meg, så husker du meg mest sansynlig som litt koko i alle fall - for det har jeg alltid vært. Hagaløkka skole var gode år - den beste dagen i mitt liv var da vi fikk lov til å tusje ned hele skolen fordi den skulle pusses opp. Takk for at du ga meg det minnet, Bjørniss (som jeg kaller deg fra nå av.)

Jeg husker til og med han som var rektor før Bjørn Erik også, men det blir så fjernt å lese for dere som kommer fra alle andre steder enn Borgen i Asker at det dropper jeg å skrive mer om. Dette er hjemmesiden for mindreverdige, ikke nostalgibloggen for barneskoler i Asker. Vi går videre.

Fattern og meg foran barnetoget. Han ser kanskje litt grå ut på sidene, men det er faktisk bare solen som treffer den tykke, mørke manken hans. I vår familie godtar vi ingen annen forklaring enn det.


Mamma og meg. Jeg har ikke eksakte tall, men jeg vil anta at det finnes omlag 2000 bilder av meg foran denne steinen. Og det skal bli flere. Jeg har vokst opp til å feire alle former som merkedager her.


Så hoppet jeg på scooteren og kjørte inn til byen for å møte Pål og Anders. Og Rambo selvsagt.




Det er ikke så mye mer å si om 17. mai egentlig. Vi feiret dagen slik nordmenn flest og drakk oss sanseløst dritings, sovnet i en grøft og våknet opp to dager senere på sykehus.

Vi skipper videre. Jeg har veldig sansen for denne formen for hjalmaring. Bloggere pusher ut innlegg om alt de gjør hele dagen - jeg oppsummerer. Og likevel er det de som tjener penger. Verden er ond. Det synes Alexander og Anders også - det er derfor vi sitter alt for mye på Olsen og diskuterer rettferd samt ideer til nye filmer vi kan lage sammen.


Dere må følge med på siden vår, da: FUNNYBOYS liksom. Ikke fordi vi er så funny, men vi er definitivt boys - bortsett fra Alex. Følg med, så får dere oppdateringer på nye ting vi gjør.

Olsen (en del av leiligheten min i praksis) er en bra plass for øvrig. Dersom jeg på død og liv skal møte mennesker, så tar jeg det heller der enn å invitere dem med hjem til søppeldynga jeg bor i. Sånn som her; med Dennis. Konge fyr som alle må følge med på.


Dennis og jeg jobber for å få inn pannebånd på trendlista igjen. Pannebånd er mektig undervurdert i dagens samfunn, og ble i sin tid dyttet vekk fra hyllene på en kynisk måte av de falske, rosa pannebåndene som Bærumskeegene begynte med på midten av 2000-tallet. Vår jobb med å få pannebånd inn i samfunnet kan faktisk karakteriseres som en hjertesak mot et bittelite klesplagg som aldri har såret noen - kun jobbet med å holde hår, svette og hjerne på plass.

Jeg vil anbefale alle å kjøpe bannebånd på Ebay (helst fra FILA) og legge ut instagrambilder av pannebåndet med hashtagene: #pannebånd4ever #dagenspannebånd og selvsagt #halvorerkul som er min egen hashtag!


Med mange nok pannebånd trenger man ikke å kjøpe luer lenger. Med andre ord er det både kult - og praktisk.


Så fikk jeg og de andre gutta endelig ut fingeren og gjennomførte en av filmideene våres. Ikke uten komplikasjoner, selvsagt - vi gjør jo ALT selv. Ideen med filmen var å tøyse med sommerdance/Paradise Hotel-trendene, og vi fikk selvsagt god og passende hjelp med på laget. 

Jeg tror bygdegutten drakk en million enheter og hadde den beste dagen i sitt liv - mens Anders, Alex og meg selv fikk oppleve hvordan det er å være ... "sånn" en hel dag.

Med "sånn" mener jeg sånn som dette.


Legg merke til at jeg ser ut som en alien når jeg spiller karakteren "Heff", mens Alexander ser ut som han alltid gjør. 


Her er resultatet av filmen. Til å være en såpass rotete innspillingsdag som det var, så er nok resultatet det "beste" vi kunne fått til med tanke på tid, antall drita Paradise-deltakere og selvsagt sjanger.



Og ja; del filmen videre - klikkene på det vi legger ut er det eneste vi har her i livet bortsett fra søte dyr, TV og øl på Olsen.

Metaironisk nok - med tanke på at vi lagde en ironisk låt - så har det blitt mye dagsfylla i dagene etterpå. Men det er helt greit, egentlig - for det resulterer jo i at jeg faktisk kommer meg ut av leiligheten og møter folk. Som her, på Oslos beste investering siden bysyklene; Tjuvholmen.


Og her, på Oslos koseligste og samtidig supersentrale kafé; Bare Jazz.


Eller sånn som her - i parken på en av Oslos beste dager; Musikkens dag. Hurra så gøy vi har det! :-D


På kvelden er det fortsatt varmt og ingen grunn til å stanse misbruket. Eller. At det ikke finnes noen grunner blir feil å si. Det finnes nok av grunner til å ikke drikke øl hele døgnet. Sånn som dette for eksempel.


Og dette.


Når man våkner opp til bilder av statueporno og senga full av buskas får man angst og låser seg inne igjen. Heldigvis er jeg en av de som har lært meg å se gleden i de små tingene i livet. Og det er da man takker seg selv for å bo sammen med verdens peneste og snilleste og mest forståelsesfulle kattepus.


Bare se det blikket i øynene hans. Det sier: Halvor, du er ålreit og mater meg og sånn, men slipp meg nå før jeg klorer ut øyea dine.

Og jeg bare: Hehe, Rambo da, jeg har jo på meg beskyttelsesbriller. Raring!!! <3<3<3

 Jeg er så glad i katten min. Uten han hadde jeg vært et vrak. På ordentlig. Men nå avslutter jeg innlegget før jeg begynner å gråte. Jeg skal nemlig se på MacGyver nå, og jeg HATER å gråte mens jeg ser på MacGyver. Ha en fin kveld, venner. (Håper det er greit at jeg kaller dere venner.)

HALVOR CRIBS

Tenkte det var på tide at dere ble litt bedre kjent med palasset mitt på Briskeby. Jeg tør ikke å be dere med hjem på ordentlig - så derfor laget jeg denne filmen i stedet.



Husk å følge meg på Vine dersom du synes jeg lager koselige filmer. Der legger jeg ut små snutter hver dag hver dag - også koser vi oss sammen med sang og og moro og uskyldige perversiteter.



Lik innlegget slik at jeg får masse klikk på filmen - så kanskje Farris sender meg mer Farris. Det er det eneste jeg lever for akkurat nå. Dét, og hamburger.

DAGSFYLLA

Hva skjer om du blander sammen de forferdelige gladguttene i Joker i Hatten, halvparten av årets Paradise Hotel-deltakere inkludert Paradise-Stian, kongen av Ayia Napa aka Erlend Hefner, Robin og Bugge på et tak i Oslo Sentrum?

Jo, det blir dagsfylla. 











Resultatet av en dag som dette ble en musikkvideo som, om jeg får si det selv, kommer til å bli husket langt inn i historien. La meg presentere for dere: Joker i Hatten ft. Paradise-Stian og DJ Balle med låta Dagsfylla.



Hvilke Paradise Hotel-folk drar du helst på dagsfylla med?

hits