oktober 2013

En liten del av livet i reprise.

Jeg trenger å oppsummere høsten for min egen del. Nå har jo hele hjemmesideoppdateringa gått ganske seigt i det siste, og da er jeg selv avhengig av å passe på så ingenting faller utenfor. Dette er tross alt ikke kun en side der dere kan le av det triste livet mitt - det er også det eneste stedet jeg kan besøke for å holde kontroll på hva jeg selv har drevet med. Eksempel: Hadde det ikke vært for at det siste innlegget mitt handler om at jeg har vært i Legoland, så hadde jeg ikke visst at det skjedde lenger. Jeg har nok demens. Eller så er jeg løsemiddelskadet. Eller bare litt dum, men veldig, veldig søt.

Så hva har jeg gjort i høst, egentlig, bortsett fra å være i Legoland? Jo, jeg har møtt Øystein Meier Johannessen på en kafé i Oslo! Jeg ble jo mildt sagt ganske starstruck - som dere sikkert forstår.

Dersom noen av dere av en eller annen grunn ikke vet hvem dette er fra før: Øystein Meier Johannessen er grunnlegger av det anarkistiske partiet "Samfunnspartiet". De liker å brenne biler, demonstrerer utenfor Stortinget med hestehoder, og brenner europeiske flagg. Det er umulig å ikke like denne tøysete lurifaksen!

Jeg brukte noen timer på å samle hodet etter det spektakulære møtet med min favorittpolitiker. Noen øl måtte også til. Plutselig var klokken fire om natten - og der stod jeg... Utenfor Jan Thomas med den gale vennen min, Runar. Vi trodde det var 7eleven, men det var dessverre heldigvis stengt. Det ble med andre ord ikke pølse på oss til nattmat.


Dagen derpå bestemte jeg meg for å dusje. Det hender jeg dusjer en gang i blant for å unne meg "det lille ekstra". Dessuten har jeg gratis vann i leiligheten min. CHILL!


Jeg har hengt ut med "klysa" Paradise Hotel-Thomas. 


Og som om det ikke holder med Paradise Hotel-bekjentskap, så har jeg i tillegg klina med denne billige Ikea-rammen. 


Men altså, jeg har jo egentlig mye erfaring med både Ikea-rammer og Paradise Hotel-deltagere. I våres lagde jeg jo en hel sang om dagsfylla til ære for våre festglade reality-venner - sammen med Anders og Alexander.

Men det var jo egentlig bare en digresjon - ikke en Paradise Hotel-blogg. Jeg elsker digresjoner. Det var også en digresjon. En digresjon om digresjoner. Eller "metadigresjon" som det også kalles. *medisinpause*

Har dere sett musikkvideoen jeg lagde for Klish enda, forresten? Gjør det HER og del gjerne videre. Dette var også en digresjon. Nå skal jeg slutte å digresjonere.


Gladsak! Jeg har kjøpt meg ny Macbook! For meg er det som å føde en ny unge - og jeg behandlet den selvsagt likt som storebroren sin.

11. februar 2011:


5. oktober 2013:


11. februar 2011:


5. oktober 2013:


11. februar 2011:


5. oktober 2013.


Hilsen Pappa-bloggen!

Rambo fikk den gamle macen min da jeg kjøpte ny. Det tok ikke lang tid før han var inne og tittet på damene.


Så kom bursdagshelgen min. Jeg hadde bursdag på søndagen, og på lørdagen pakket jeg sakene mine og dro til hjem til Asker for å feire med familie og gamle Asker-venner. Når man skal feire bursdag er det jo viktig å se litt bra ut! Jeg valgte å tappe årene for blod for å få en fin retro middelalderlook. Toppet med Henri Lloyd, så klart. Jeg digger Henri Lloyd.


Først feiret jeg litt hjemme hos Fattern med familien. Så møtte jeg noen venner i Asker. Eller. Jeg møtte én venn i Asker. Vi drakk øl for å slippe å snakke med hverandre.


Dette er toalettet på utestedet Baracoa i Asker. De har veldig kult tørkepapir der - verdt å besøke.


Nå var vi blitt flere venner, og så ballet det liksom bare på seg. Jeg skjønner ikke hvor alle vennene kommer fra, men Halvor var kjempeglad og sammen konsumerte han og vennene veldig mange øl. 

I Asker finnes det ikke noe annet å gjøre enn å drikke øl dersom man ikke boler, råner eller tar dop. Eller gamer, da, som dekker alle de nevnte alternativene på en gang. 

Egentlig skulle jeg sove hjemme hos Fattern, men basert på sinnstemningen i bildet ovenfor tok jeg en sjefsavgjørelse midt i min innarbeida blackout og tok en taxi. Hjem. Til Briskeby. Regningen kom på nesten 1000 kroner. Totally worth it.


To timer senere måtte jeg for øvrig stå opp igjen. Ikke fordi jeg ble bursdagsvekket av Rambo, men for å hjelpe Stephen Butkus med å lage musikkvideo for Sandra Lyng. Det er sånn livet mitt funker. Sover ikke. Prøver å gjøre ting. Hele tiden. Jeg vil være produktiv. Klarer det sånn middels.



Digresjon (fun fact) nummer 100: Location er fra det  særdeles lite fasjonable "Ullern Mansion" som er kollektivet til noen folk jeg kjenner. Huset er over 700 kvadratmeter stort, og de bruker det aktivt for å lage utkledningsfester i troen om at de er et amerikansk fraternity. Noe sånt. Jeg bare ville nevne det. Gøy hvordan noen driver med det - mens andre sitter hjemme og blogger om katta si. (Men Rambo er veldig søt, da.)



Vi fikk spilt inn det vi trengte til filmzen. 


Så dro jeg hjem for å lade batteriene til bursdagsfesten jeg hadde fått stelt i stand på BAR Bygdøy Allé. (Det er for de som ikke vet det et av de mest fancy utestedene i Oslo.) Mens jeg lå på sofaen og tenkte "Hva faen skjer med livet mitt, egentlig?" fikk jeg plutselig en tekstmelding av One Call som ønsket meg gratulerer med dagen fra alle de som jobbet der. Det synes jeg var usedvanlig koselig. Tenk at alle som jobber i One Call har husket at jeg har bursdag, og gått sammen om å sende meg en slik melding. Selv om jeg alltid ligger etter på regningene har de husket på dette. De må ha skjønt at jeg lever et rotete liv og kunne ha godt av denne oppmerksomheten. Det er når man får slike meldinger at man får troa tilbake på menneskeheten.


Med batteriene (hjernen) ladet kunne jeg sette igang min egen fest på BAR. Jeg har ingen gode bilder fra kvelden, men jeg tror den var ganske vellykket. Det kom kjempemange fine mennesker og drakk som kanakas sammen med meg, og det er det beste jeg vet. 

Tenk at så mange av mine venner og bekjente kan dra på superfylla på en søndag. Vakkert. 


Det er dette som er beviset på velstanden i detta landet. Det, og at jeg ga bort alle gavene jeg fikk til ukjente mennesker samme kveld. Jeg har heldigvis fått kontroll på gavene igjen nå, så ingen trenger å få vite om det. (Satser på at vennene mine får nok av meg fra før, og ikke gidder å lese hjemmesiden min.)

SÅ skulle du vel tro at jeg brukte mandagen på å sove skikkelig ut. Men nei. Jeg stod opp klokken 07 dagen etter. Møtte Anders på flytoget, og peisa på til Gardermoen. Vi skulle på ferie sammen. Vi tar den biten i neste innlegg - nå må du drikke et glass melk og slappe av etter å ha lest all den dritten her. Hvis du orket å gjøre det da. Gjorde du det? Hva handlet det om? (Raskt oppsummert, i dine ord, men med overdreven bruk av "lissom".)

Eksotisk reise til Legoland.

Ok. Vi har litt å ta igjen her. Jeg har hengt med trynet ned i Final Cut for å gjøre ferdig musikkvideoen til Klish - i tillegg til flere eksotiske reiser som New York, Danmark og Sagene. Jeg starter med Danmark, På andreplass over den siste tidens eksotiske ferieturer - etter Sagene, så klart.

Jeg har skrevet om mitt forhold til Legoland tidligere. Jeg var besatt av lego som barn, og nå kan jeg endelig leve ut kjærligheten min for lego gjennom mine småsøsken. De driter egentlig i lego - det er jeg som vil dit. Jeg elsker lego. Jeg pleide å spise lego da jeg var yngre. Jeg har en pose med lego hjemme i Oslo, kun for å berolige meg selv med tanken på at det er lego i nærheten.

Jeg reiste til København alene med fly, og møtte Fattern, bruttern og søstern min der. 


I Danmark var den blåblåblå (hvor mange blå'er er det?) regjeringen allerede trådt i kraft. Segwayer så langt øye kunne se. Jeg ønsker meg segway til jul, for å si're sånn.


Så kjørte vi til Odense - i retning Legoland. Det var stor ståhei i bilen da jeg tok DJ-rollen og spilte favorittene mine i bilen. Blant annet gikk det i DJ Broiler med Afterski. Burzum med Det Som En Gang Var. Og selvsagt Bjørn Eidsvåg med Eg Ser. Sistnevnte havnet for øvrig høyt på lista over favorittene til min kjære søster, som tvang oss med sine skjærebrennende skrikelyder til å høre Eg Ser minst 150 ganger i løpet av turen. Dette er ikke tøys. Jeg har nok fått ødelagt den sangen for alltid.


Når familien min er ute og reiser pleier vi å gå for et billigere alternativ til hotell. Konseptet "vandrehjem" er faktisk så genialt at det er verdt å støtte - selv om det ikke er en win-win-situasjon. Tanken går ut på at man tilbyr små rom, på størrelse med fengselsceller, som er utstyrt med hengekøyer. Det er noe sjarmerende Auschwitzkt over det hele. Gjesten betaler penger for å bo der, men premisset går ut på at man selv må ha med håndklær, baderomsprodukter og sengetøy, og man må vaske seg grundig ut av cellen før man drar. Med andre ord: Du betaler penger for å være vaskehjelp på din egen ferie. Genialt. Jeg elsker det. Kjempesmart. Lillesøsteren min viser finger på bildet under, forresten. Jeg er et dårlig forbilde.


Odense ligger på lista over verdens beste byer, og grunnen til det er at de har installert gratis Wifi over hele byen. Dette er den klart smarteste ideen turistkontoret i byen (som ellers kan by på et gørrkjedelig museum om H. C. Andersen) har gjennomført, og turismen i byen skal nok ha betraktelig. Da vi kom frem til vandrehjemmet brukte jeg to hele dager på å pløye meg gjennom alt det jeg hadde missa i løpet av gårsdagen da jeg var i København. Jeg har et dårlig liv.


Heldigvis har jeg jo søsken med bedre utsikter enn meg selv. I hvert fall frem til de blir gamle nok til å registrere seg på sosiale medier/kjøpe Fernet på polet.


Fattern er et viktig menneske i livet mitt - og i verden. Ta vare på familiene deres - selv om det finnes uenigheter.


Dette bildet synes jeg beskriver meg ganske greit. Alene på en stor sandstrand, glanende utover horisonten, et sted jeg ikke hører hjemme - uten å vite hvor jeg skal. Det er sånn jeg føler meg. 

Neida, jeg føler meg jo bare som en snill gutt med mange tanker om livet mitt, som er greit middelmådig på metaforer. Noen må gi meg en premie i "try hard" snart.

Men så! Legoland! Endelig! Brusjan og jeg flashet noen passende gangsigns for kamera før vi sprang innenfor portene.


Vi flashet noen fete gangsigns på innsiden også. Familiebedriften vett. 


Vi var dessverre ikke så lenge i Legoland denne gangen. Været var dårlig og flere av attraksjonene var stengt. Men jeg var veldig glad i flere timer, så jeg er fornøyd. Kompenserte for de gode været med en kakao. Kakao er en drikk som er laget av varm sjokolade. Veldig godt - kan anbefales for alle.

Kakao er på en måte sønnen til Kaffe (far) og Te (mor). Jeg lurer på hvordan det ser ut når Kaffe og Te har sex. Ikke fordi jeg er pervers eller noe sånt, men altså ... Alle har vel hatt den tanken før? Ikkesant?

Vi tok ferge hjem til Norge igjen.


(Ferge er egentlig bare en stor båt, så jeg kunne faktisk like gjerne ha skrevet:)

Vi tok en stor båt hjem til Norge igjen.


(Sånn. Nå kan du velge selv hvilken bildetekst du liker best.)

Håper verden er fin mot dere. Dra til Odense! Hilsen Halvor. PS: Halvor er jo egentlig veldig snill.

Klish - Jenter med Tatoveringer

Nå ser jeg på åndenes makt, og derfor må jeg fylle på dette innlegget litt senere, MEN nå er i hvert fall musikkvideoen jeg har laget for Klisne Fingra ferdig, og resultatet ser du nedenfor. Jeg advarer på forhånd om at låta og filmen kan være støtende.



Bilder fra innspillingen:

















Hva synes dere?

PRTeY

Min store kjærlighet, Sandra Lyng Harsem, og min norske favorittfotograf Stephen Butkus Richardson trengte Halvor-hjelp til å gjøre ferdig førstnevntes nyeste musikkvideo PRTey. Låta er dritkul - litt som Miley Cyrus bare uten alle de ekle tungegreiene, og jeg ble selvsagt med. Resultatet ble en hyggelig frokost og en herlig putekrigfest med mine besteste venner. 


Nå er endelig filmen ferdig, og du kan se resultatet av den her. Det kan forresten være at Sandra og jeg blir kjærester i nærmeste fremtid. Jeg håper hvertfall det. Kanskje hun kan lage mat til meg og luske håret mitt. Mmmmmm. 



Fin sangvideo?

hits