iAdvent 2010

Skal jeg gjøre et forsøk? Ok, jeg prøver.

Etter at jeg fikk fri fra skolen for snart to uker siden, så bråbremset livet mitt. Jeg satt meg tilbake i den rare, røde stolen, og tok en titt på livet mitt. Ingen god idè om du heter Halvor, er 22 år, bor på briskeby og – mot alle odds – faktisk er meg.

En ting er at livet mitt egentlig ikke er så interessant å titte på. En annen ting er at stolen jeg satt meg ned i er over 100 år gammel og lukter urin. Ikke min urin, men Oldemor sin. I følge farmoren min (Mommo, ikke Oma), så var det nemlig Oldemor sin stol.

Og det ble jo ikke bedre. Plutselig fikk dataen min nok, og tok seg en to ukers ferie på verksted. Så røk kamerautstyret, og så røk resten av pengene. Så jeg ble sittende der, da. Inne. I stolen til Oldemor. Ikke ville jeg dra ut heller. I følge yr.no var det selvmordskaldt ute, og den påtvungede julestemningen i sentrum styrket ikke utfluktsplanene.

Jeg fant frem de gamle tegnesakene (èn penn), og prøvde meg på noen skriblerier.

Men det funket ikke. På den femte mislykkede tegningen av FlinkePiker-Linnea naken, så ga jeg opp, og kastet pennen hardt i veggen, slik at Rambo skvatt og løp under badekaret.

Det var krise, og i disse internett-dager, så skjønte jeg at det bare var ÈN ting som kunne hjelpe meg!

Jeg måtte invitere over venner med data.

Lisa kom på besøk, og twittermeldingene rant ut av hjernen min som babybæsj på syretripp. Etterpå ble jeg slått ut av alle one-linerne Lisa hadde på lager! Hun er den søteste jenta fra Halden til Oslo, men får hun i seg en flaske cava for mye, så blir den prektige høyre-patrioten omgjort til en grisevise fra Harstad.

Lisa er ikke alene om slike vitser, forresten. Man bare forventer ikke at hun kan dem.

Selv er jeg tysk. Og dum.

Og snakk om tysk! Jeg inviterte meg selv i bursdagfesten til Christine, kun fordi alle i den gjengen der har iPhone aka twitter. Uten å helt vite det selv, så steppet jeg opp i festen som Hitler. Hail Halvor, liksom.

Ser dere hun dama jeg sitter sammen med? (Eeeh, ja..) Hun hadde brukt alle pengene sine på hårspray, stakkar, men så kastet jeg konfetti på hun hele kvelden, da. I noen land kan man sikkert betale i konfetti. I Nittedal, for eksempel.

Så prøvde jeg å tre en ballong over tissen. Det er slik jeg pleier å imponere nye mennesker.

Legg merke til iPad’en. Jeg sa jo at menneskene der var iMennesker!

Men så klarte jeg ikke å tre ballongen på tissen, og skuffet alle- inkludert meg selv. Ikke fordi tissen er så svær, men fordi jeg- som nevnt tidligere- er dum. Så blåste jeg opp ballongen, puttet den i buksa for å lure jentene, og drakk opp colaen min.

Jeg husker ikke noe mer av denne kvelden. Jeg skylder på all whiskyen som var blanda ut i colaen.

Nervene tok kverken på meg, og i et desperat forsøk på å overleve denne råtne adventstiden, så prøvde jeg å spise Rambo.

Heldigvis kom hjernen min til unnsetning! Venner. Med data. Internett. Twitter!

Så jeg ringte Ida, da. Hun er tross alt dronningen av internett, OG heldig eier av både Mac og iPhone. iWulff, som jeg kaller henne.

Jeg prøvde å ta på puppene hennes, men fikk ikke lov. Eller gjorde jeg?

iPupper. Hehe

Også prøvde jeg å få Ida til å ta på mine pupper, men da brakk hun seg.

Så ga hun meg nummeret til restylan-folka sine. Eller var det Dikemark mentalsykehus? Jeg husker ikke. Jeg husker ikke hva dette innlegget handler om engang. Frosk?

I stor forvirrelse- og desperat søken etter liv, så fant jeg Linnea på Deli DeLuca – også i søken etter liv. (Hun bittre, altså. Ikke hun kåte.) Linnea har også iPhone, og på den har hun lastet ned noe utrolig nytt- og spennende som heter “APP”. Med en slik “APP”, så kan man for eksempel ta bilde av seg selv, også ser man GAMMEL UT!

Etter å ha tatt dusinvis med slike bilder, så spilte vi Angrybirds til batteriet på mobilen hennes døde. Jeg har funnet ut at Angrybirds, ene- og alene, er gyldig grunn til å bruke penger på iPhone. Angrybirds og “APP”.

Uten iBatteri på iPhonen, så måtte vi trekke ut av Deli DeLuca for å finne liv et annet sted. På veien oppdaget Linnea en reklame som visstnok var retusjert, mens jeg oppdaget en navel som jeg gjerne ville slikke litt i.

Retusjering er noe slemme mennesker gjør, for å gjøre stygge damer pene. Jeg retusjerer meg selv, for eksempel.

Så dro vi på Zara for å stjele noen stygge sko. Der inne møtte vi Kjetil og Radio-Ida Fladen også. Jeg vet ikke hva Kjetil skulle stjele, men Radio-Ida hadde funnet frem ett plagg som alternativ julegave til typen. Dette plagget er sensurert, da jeg lever i en illusjon om at alle kjærester i Norge leser bloggen min, som ikke er noen blogg i det hele tatt!

Dette var for så vidt det siste jeg gjorde av sosiale interesser denne adventen. Etter at vi fikk nektet adgang hos Zara, så dro jeg hjem igjen. Alene. Jeg har brukt mer tid hjemme alene enn noen sinne tidligere, og blitt kjent med deler av meg selv, som jeg ikke visste fantes. I hvert fall ikke av en slik grad som jeg nå har opplevd. Blant annet, så har jeg knekt sammen i gråt 2 ganger av reklamen til Hotel Cæsar, 4 ganger til Cops, og 3 ganger i det jeg har gått fordi meg selv i speilet.

Nå er det heldigvis bare noen få dager igjen, uansett. Da er denne dustemåneden over, også er det “bare” selvmordskulda og mørket igjen. I noen måneder. Jeg gleder meg til Roskilde…

Kunne jeg byttet bort hele året med èn måned Roskilde… Da hadde jeg nok gjort det.

… Og med det ønsker jeg meg selv velkommen tilbake til hjemmesiden min. Livet er herlig, dere.

Siste innlegg