Jeg har vondt i ryggraden. Angstfølelsen knekker humøret mitt, kreativiteten, motivasjonen, og tvangstankene får meg til å tenke stygge tanker om de jeg er glad i – og ikke minst om meg selv. De siste ti dagenes hypersosiale festivalopplevelse stanset med en brak i det jeg gikk inn døren hjemme for to dager siden, og siden da har jeg fortsatt å ta konstant kontakt med venner jeg kan stole på – som jeg vet at ikke vil gi meg et judasdolken i ryggen etter å ha misbrukt naiviteten min – for å være sammen med noen andre enn meg selv.
Min beste fiende, hjernen min.
Tiksen min er aggresiv, og vitner uttad om uværet i hodet mitt. Jeg blir fysisk kvalm av ryktningene jeg lager med halsen og i magen. Jeg vil gjøre drastiske endringer i livet, komme med noe nytt, men står på bar bakke og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Litt som i en drøm, når man prøver å løpe men blir holdt igjen. Ekstremt klaustrofobisk. Den spontane løsningen forteller meg at jeg bør flytte inn i kollektiv, eller aller helst hjem til familien min, men det blir jo selvsagt helt feil. Det er et større skritt tilbake, enn å holde det status quo slik jeg har gjort de siste årene. Men jeg føler det er skummelt å stå status quo der jeg er nå – at isen under meg smelter, og flammehavet er klar for å ta meg imot. Status Quo er vel så vidt jeg vet, ironisk nok, et svært begrenset band, med en svært begrenset storhetstid. Men de gjorde det kanskje smart ved å holde seg til den lille greia de skapte for 40 år siden og fortsette med det? Å forlate skipet er ikke min måte å jobbe på heller. Som jeg har sagt siden jeg var 12 år og fortsatt bygde lego og samlet Donald-bladene mine i permer: Jeg skal ALDRI slutte med de tingene jeg driver med.
Jeg vil ikke å ringe psykologen min – jeg føler meg så dum når jeg drar til han for å syte om ting som ikke er viktig for andre enn det sneversynte, påtattintelligente egoet mitt. Jeg sliter ikke med annet enn hva alle andre mennesker gjør, men jeg tar det jevnlig opp med meg selv, og minner meg selv om at jeg ikke er der jeg ønsker å være, for å tvinge meg til å komme videre. Som en hyllest til jantelov og selvkritikk – som en bipolar fjortenåring med litt for mye selvinnsikt – prøver jeg å sluke alle kamelene for å starte på skrætsj, kvele stoltheten, finne nye veier. Det er ikke så lett, og påminnelsen om alle kreftene som denger psyken min med balltre mot pikken er jævlig vondt og jævlig ydmykende. Kunstnerhodet mitt tåler ikke, takler ikke, og godtar ikke å skulle trimmes ned av andre. Jeg må gjøre alt selv, og da blir jeg heller sittende her – i konstant kamp mot meg selv – mens jeg prøver å finne veien til å lage noe nytt og stort. Greien min. Min rus. Mitt liv. Min selvdyrkelse – av og for meg, først og fremst.
HVA SNAKKER DU OM, DITT FJOLS!?
Ok. Hvem prøver jeg egentlig å lure? Pictures of Matchstick Men er jo en sykt rå låt, og ved et nærmere wiki-søk ser man at Status Quo har holdt det ekte og gående innenfor sin greie kontinuerlig siden 1962, med mer suksess enn de fleste andre rockeband. HALLOIS!? De er jo det jeg ønsker å få til! Jeg siterer Marcellus Wallace og sier “Fuck Pride”! Den falske stoltheten kan analpenetrere seg selv med både penger og fame. Det er ikke derfor jeg har formet meg til den jeg er, ei heller å bli en sytepave på nett eller overfor psykologen min. Han er kul. Det er også vennene mine – de jeg stoler på, som jeg vet at er der slik de vet at jeg er der for dem. Alltid. Uansett. For ikke å snakke om de mange som følger med på berg- og dalbanen jeg har skapt uttad, og konstant kommer med tilbakemeldinger som styrker troen min på å få til mer, noe nytt, og noe evig. Noe som representerer det jeg har ønsket å representere helt siden jeg begynte å tenke sjæl i en alder av fuckings syv, og de andre i klassen trodde jeg var sprø.
Jeg var jo sprø, men ikke sprø nok til å ikke få til bra ting. Jeg skal bli fakkings Status Quo innenfor sjangeren “Halvor”.
