Turkompis

For et par uker dro jeg og TV8 ut i marka for å lage et program som heter Turkompis. Jeg stiller alltid opp dersom lokalsamfunnet skulle trenge meg, og her følte jeg virkelig at jeg hadde noe å bidra med. Lokal-TV er det beste jeg vet om. Et format som har holdt seg siden 90-tallet. Alt stemte for at jeg kunne bli med på tur.

Her blir jeg intervjuet av Astrid i TV8s studio som ligger mellom Ski og Spydeberg. 

Og her er selve programmet. De klippet bort veldig mye her, dessverre. Men ellers hadde jo programmet vart i 2 timer, og det har jo selv ikke TV8 tid til.

Dersom det er mulig å stemme på meg for å vinne turkompispremie, så håper jeg dere gjør det! Det er viktig for meg å vinne denne konkurransen! Jeg har skikkelig lyst på kvikklunsj-sjokolade i et helt år, for eksempel. Da skal jeg dele med narkomaner og rom-folk og Rambo.

BONUS:

Jeg har vært på TV8 før også. Og spist nattmat. Midt på dagen. TV8 er så søte!

Som dere skjønner; TV8 er fett!  

BORRING

Alle naboene mine borrer om dagen. Jeg vet ikke hva de borrer, og det virker som de gjør det mest for å erte. Nå har jeg laget en videoblogg for å vise resten av verden hvilken elendighet jeg lever i. Målet mitt er at FN griper inn. I mellomtiden vurderer jeg og Rambo å etablere en liten gerilja. Litt for å kjempe mot borringen, men også litt fordi det er spennende å prøve noe nytt. 

HER kan dere lese resultatet av meldingen jeg sendte Jens på facebook. Til slutt fikk jeg svar fra den offisielle facebook-kontoen til Arbeidepartiet, og de kalte meg for Kong Halvor. Det betyr at Arbeiderpartiet (Jens Stoltenberg) vet hvem jeg er, og er inneforstått med at jeg har vetorett i denne saken og dermed kan forby borring. 

Har du vært med i en gerilja før? Er du en av de som borrer, eller en av de som blir borret mot? Har du også vetorett?

ULTRAVOX

For litt siden beskrev jeg mitt forhold til musikken som ble produsert på 90-tallet, og det kan dere lese mer om HER, men nå har jeg tenkt til å strekke meg enda lenger tilbake i tid. I natt skal jeg snakke litt om mitt forhold til musikken som ble produsert på 80-tallet – for dere som uansett bare sitter oppe og kjeder dere. Nå skal dere (forhåpentligvis) få lære litt, og er jeg riktig heldig klarer jeg til- og med å konvertere noen unge beliebers.

I motsetning til 90-tallet, så har jeg knapt opplevd 80-tallet. Jeg husker faktisk ingenting av det, for jeg ble født i 1988 og de færreste husker noe som helst fra baby-perioden sin. Ikke hadde jeg et spesielt forhold til musikk på den tiden heller – på lik linje med 99% av dere kjære, umyndige leserne mine.

Men etterhvert ble jeg jo eldre (som de fleste andre babyer) og hørte stadig mer på musikk (akkurat som nesten alle andre mennesker på jorda). Dette utviklet seg (veldig vanlig), og i løpet av de siste årene har mye av denne musikken bestått av det jeg vil kalle for “musikalske eksperimenter fra 80-tallet”. Eller 80-tallsmusikk som alle andre kaller det. Poenget er at det ble produsert mye bra!

80-tallet er nemlig langt mer enn tiåret for tidenes beste themesongs. Musikken var i total forvandling, og med band som Duran Duran, Depeche Mode og Kraftwerk var 80-tallet med på å forme nye sjangre. Jeg vil kalle det for en tidlig form for electro – og det vil være galt å utelukke dem som grunnleggerne av dagens populærmusikk- og kultur. Nå kommer jeg til saken!!

I mitt dypdykk inn i 80-tallet kom jeg plutselig over Ultravox. Ultravox er et band som svært få kjenner til, og det er veldig synd og ufortjent. De var blant pionerene innen synthpopen som dukket opp rundt 1980. Jeg gidder ikke å sitere Wikipedia for dere (ja, det var en link – trykk på den), men jeg kan be dere om å se tribute-filmen min nedenfor. Den lagde jeg til heltene mine i Ultravox tidligere i år, etter at det hadde gått opp for meg hvor bra denne gruppa faktisk er.

Jeg er fortsatt fersk i 80-tallsgamet, og trodde ikke jeg skulle få gleden av å høre Ultravox via andre kanaler enn Spotify og Youtube. De har ikke gitt ut musikk siden midten av 90-tallet, og det er ingen av vennene mine som bryr seg. I sommer fikk jeg derfor en stor overraskelse da Billettservice spammet mailen min med info om at Ultravox skulle spille konsert på Rockefeller i forbindelse med sin nye plate “Brilliant”. Jeg kjøpte billett med det samme, og for fire dager siden var jeg på konsert med et av 80-tallets viktigste band; Ultravox. Og det var helt sinnsykt bra.


(Daten min for kvelden, Ann!)

Det er vanskelig for meg å forklare, men jeg ble faktisk litt rørt av konserten. Rockefeller var langt over halvfullt, og Ultravox leverte så det SANG (ordspill, pling pling!). De spilte den ene slageren etter den andre, og holdt det middelaldrende publikummet i bevegelse i 2 hele timer. Det er nesten umulig å forklare uten å vise liveopptak fra konserten, men det var helt seriøst en av de beste konsertene jeg har vært på noen sinne. Jeg er fortsatt målløs – og litt missunnelig på de som var konsertgjengere på 80-tallet. Det må ha vært en helt spesiell atmosfære å være på konsert på den tiden, og det var stort for meg å få ta en liten del i dette på søndag.

Tusen takk for at dere fortsatt eksisterer, Ultravox.

Dette ble muligens veldig mye surr, så jeg skal oppsummere det enkelt for dere som ramlet ut på “de færreste husker noe som helst fra baby-perioden sin”:

Jeg vil si at 80-tallet etablerte starten på populærmusikken vi hører på i dag. Jeg nærmest krever at dere alle sjekker ut Spotify-lista mi JAPPE COKE, og dersom dere har egne lister og sanger å tilføye, så send meg veldig gjerne linken til dette i kommentarfeltet. Takk. Og god natt.

JULEBRUS2012

Jeg er ikke en stor forkjemper av jula, men jeg er en veldig stor forkjemper av julebrus fra Hamar og Lillehammer Bryggeri. Jeg har skrevet om dette hver jul siden første gang jeg ble introdusert for denne fantastiske drikken, høsten 2009, og minnene har blitt mange!

Nå har jeg gått et helt år og sultet. Og det har vært tungt. Men nå er den her igjen. I dag spratt jeg årets første Hamar og Lillehammer-julebrus sammen med to gode venner. 

Har du sprettet din Hamar og Lillehammer-julebrus enda?

Tradisjoner!

Liten spørsmålsrunde! Halvor! Hva har du gjort i det siste egentlig? Jo, nå skal du (meg selv) høre! Jeg har feiret bursdagen min. Ok, det høres interessant ut! Kan du fortelle litt mer om det? Ja, selvsagt.

Når noen i familien min har bursdag, så feirer vi vedkommende. Dette er en tradisjon familien min har opprettholdt i generasjoner. Det høres kanskje rart ut for dere, men vi drar den helt ut med både kaker og pølse. Her er bilde fra familiebursdagen min sist lørdag. 

Jeg ble vekket på sengen hjemme i Asker (tradisjon) og så kom hele familien min for å SYNGE for meg. Syngingen er også tradisjon, og gjøres kun for å se hvor pinlig berørt det er mulig å gjøre en liten gutt som nettopp har fylt 24.

Etter at jeg har spist 0 kakestykker (spiser ikke kake) og spist 2 pølser (blir fort mett), så dro jeg hjem til Oslo for å møte vennene mine – noe som også har blitt tradisjon. Her er vi hjemme hos meg.

Som dere ser, så snakker alle med hverandre – mens jeg tar bilder av meg selv og styrer med mine egne ting. Jeg er så SØT!

Så dro vi til Olsen. Det er tradisjon det også. Legg merke til hvordan alle de andre ler og koser seg, mens jeg tar bilder av meg selv og styrer med mine egne ting. SØT!

Her er Alexander Asbøll som jeg har vært venn med i to uker. Han er litt einstøing. Vi har en del til felles.

Det blir folksomt på Olsen 13. oktober. Zia (sjefen på Olsen) er veldig glad i vennene mine, selv om de søler øl på biljardbordet.

På Olsen har de både dart og biljard. Alle dart-pilene er ødelagte og dartbordet er skeivt. Olsen er den beste puben i Oslo.

Dette er den gamle Briskeby-gjengen. Meg, Hanna og Christian. Hanna dubber stemmen til Hannah Montana i Norge. På ekte!

Her hilser jeg på en av gjestene i et forsøk på å involvere meg mer.

Fettern min, Jonas, og Eivind Trædal. 

Fredrik, Mikkal og Malin. 

Mikkal er en av bakmennene bak verdens største sirkusbjørnblogg “cirkusbear.blogg.no” – den eneste bloggen jeg leser selv, faktisk. Sjekk den ut, legg den til i bloglovin og del den videre. Måtte sirkusbjørnbloggen leve!

Alexander Asbøll (einstøing) og meg og Christian. 

Vi har på dette tidspunktet fortsatt ikke klart å infiltrere den øvrige samtalen blant alle bursdagsgjestene mine, men det gjør ikke noe når man unsett har drukket minst 14 fernet hver.

Dette er Sulayman.

Sylayman har en lillebror som er prikk lik Sulayman. En gang møtte jeg broren til Sulayman, og trodde at det var Sulayman, men så var det jo broren, og så fikk alle sammen skikkelig lættis, og så dro jeg hjem og så på MacGyver.

Fulvio reiser inn til Oslo fra Askim eller noe sånt – kun for å ferie bursdagen min. Det er tradisjon, faktisk. Han har tatovering av norrøne guder på kjønnsorganet, SKRIVER ALT I CAPS LOCK (bare sjekk facebook), og er glad i katter.

Christoffer Krook er svensk. 

Her er Silje og meg. Silje malte stua mi gratis mens jeg var i Thailand. Så kul er jeg!

På bildet kan det muligens se ut som om en mann har puttet hodet sitt i skrittet mitt, og det er faktisk akkurat det som skjer også.

Tilbake til spørsmålsrunden: Halvor, kan du ikke vise frem noen av gavene du fikk til bursdagen din, da? Jo, selvsagt kan jeg det!

Jeg fikk masse nytt undertøy – blant annet ny truse.

Nye Lacoste-klær (ett av maks fjorten merker jeg kler meg i).

Jeg fikk graffiti i presang av den verdensanerkjente kunstneren Achoe.

Også fikk jeg påfyll av Fernet.

Fetterne mine, Jonas og Ole, hadde til- og med laget en Fernet-flaske som lignet på meg (!) – og de har ikke gått på Steinerskolen engang!

Det er på tide å kåre årets beste bursdagspresanger. På tredjeplass: Perleportrett av Rambo, laget av Fredrik Milde.

Kritikerne (Rambo og meg) mener at gaven var kreativ, morsom og nødvendig, men hadde delte meninger om hvor vidt presangen var relevant til Halvors bursdag 13. oktober. Gaven kan dog forsvares ved at Rambo får et tilsvarende perleportrett av Halvor til sin bursdag 18. juli. Takk for forståelsen, Fredrik Milde. Du er helt klart Steinerskoleverdig.

Andreplassen går til Emma og Nils som ga meg en hel kasse med den livsnødvendige drikken “gul Farris”.

Kritikerne (meg selv) sier: Nam, nam. Nå er forøvrig gaven drukket opp. Jeg venter fortsatt i spenning på at Farris skal tilby meg gul Farris ut livet. Jeg vet ikke helt hvorfor det er noe de bør gjøre, men det føles riktig. Akkurat som å knuse ølflasker å fylla, eller å ta på puppene til utstillingsdokkene på HM.

Da jeg skulle velge førsteplassen over året bursdagsgaver var valget enkelt. Mommo (farmor) har brukt 2012 til å strikke meg min helt egen halvorgenser! Kritikerne (meg selv) er målløse! Har dere sett noe så fett før?

Problemet med å ha en så kul halvorgenser er at jeg kommer til å bruke den hver dag resten av livet. Det kan by på vond lukt i lengden, men det er i det minste ikke like ille som alle tv-reklamene til OneCall. Det er de verste reklamene i verden!!!!

Takk for oppmerksomheten. Nå skal jeg klappe pusekatten min og nynne på en fin sang.

Pause: Seminar for mennesker som vil ting! (Viktig)

EDIT: Uææ! Det er visst helt fullt nå! Gøy. Vi sees hos DNB!

Hei, kjære mennesker og enkelte kattepuser. Jeg har skrevet masse om boligmangel og sånt tidligere, men nå skal jeg bare videreformidle en sak. 

DNB gjør en stor innsats for å gjøre det lettere for mennesker å være et mennesker – spesielt om man ønsker å bo et sted, og ikke har vunnet i lotto. Den 30. oktober avholder DNB et gratis seminar i de nye lokalene sine i Bjørvika for alle som ønsker å komme inn på boligmarkedet. Blant annet kommer Silje Sandmæl fra Luksusfellen (kjendis!) og Kjersti Haugland fra DNB Markets for å snakke om penger og bolig og alle sånne vanskelige ting. Jeg skal dit. Anbefaler dere å dra dit.

HER er link til påmeldingsskjema. Trykk på den. Meld deg på. Spis velfortjent lunsj.

Seminaret er altså den 30. oktober fra klokken 17 til 20. DNBs nye lokaler (les; slott) ligger i Dronning Eufemias gate 30. Det serveres visst også noe mat og drikke. Vi sees da!

EDIT: Uææ! Det er visst helt fullt nå! Gøy. Vi sees hos DNB! 

BURSDAG2012

For 2 år siden skrev jeg DETTE innlegget i anledningen; min bursdag. Idag er jeg 24, og ser nok litt lysere på livet – selv om jeg ikke er i mål enda. I dag skal jeg slappe av i dag, og se tilbake på de tingene jeg har gjort siden jeg fylte 23. Så kan jeg stresse med å bli verdens viktigste person igjen i morgen.

Film fra bursdagen min i fjor.

Annette lagde radioinnslag med meg til skolen.

Petter og jeg lagde videodagbok da vi var på klassetur i Krakow. Anbefales dere å se alle fire episodene – de er (ironisk) bra!

Jeg har testet nattmat med TV8 midt på dagen. Legg merke til skuespillerprestasjonene mine.

Jeg har hatt rødt hår.

Jeg har gitt ut film om Twitter!

Rambo og jeg har lagd sekt og blitt bestevenner!

Jeg har debutert som rapper.

Og så var jeg med i det kritikerroste NRK-showet Tweet 4 Tweet. Du kan se det ved å trykke HER.

Bloggetreff i Drammen i regi av Trine Grung!

Så dro jeg til Thailand (andre siden av verden)!!!

Og så dro jeg til Bergen.

Og så dro jeg til Trondheim, Molde, Hove, Roskilde, Tyskland, Øya og Legoland.

Radiointervju på ordentlig radio.

Joker i Hatten – Livet er herlig!

Tweetup Allstars – #Denfølelsen

Og til slutt dro jeg på Scooter-konsert og fikk et godt liv.

Takk for at dere følger med, fine mennesker! Håper jeg ikke drukner i Fernet Branca på Olsen café i kveld. 

HYPER HYPER

Jeg mangler nok noen diagnoser i repertoaret mitt. Humøret svinger som en ødelagt huske – noe som går ut over både psykisk og fysisk helse. Det hele topper seg mot slutten av august – den siste sommermåneden. Jeg tror det har noe å gjøre med at mørketiden nærmer seg. Jeg liker det best når det er lyst.

Husker dere DENNE

Dette er liksom min typiske sensommer oppførsel. Så hører jeg på BEGRAVELSESMUSIKK-lista mi på Spotify, og drikker gul Farris mens jeg klipper neglene altfor langt inn mot der neglen sitter fast. Og gråter. Så drar jeg til legen min og sier at jeg er syk, og så sier legen min at jeg er frisk, men mangler D-vitaminer. Så drikker jeg tran, og blir jammen i bedre form igjen. Selv om sola stadig går ned tidligere.

Og så kom plutselig Scooter-billettene mine i posten.

Jeg fikk min musikkinteresse rundt 1998, og rettet den raskt inn mot den relativt nyetablerte trance/techno-sjangeren. Jeg likte rock også, men i en periode rundt 98-99 var det i høy grad elektronisk, pulserende, hardcore eurotrash som pumpet ut av høytalerne på soverommet mitt i Huldreveien 47. Alt fra tysk satantechno til Darude og ATB. Men midt i denne fargerike og statisk elektriske CD-hylla var det to navn som utmerket seg. E-Type og Scooter. E-Type så jeg sammen med Fattern på Rockefeller i 1999, men Scooter fikk jeg aldri sett. Så dukket de plutselig opp i den gigantiske sirkusforestillingen “We love the 90s” som kun er laget for at folk som aldri har hatt et forhold til slik musikk kan stå og le av det. Jeg HATER det råtne opplegget der. Man står ikke og ler av de som var med å skape den musikkscenen vi har i dag. Og musikken på 90-tallet er ikke dårlig og teit. Man må høre på musikken for det musikken er. Musikken på 90-tallet må man høre på i bevissthet om at den er laget på en tid der pop’en var i total forvandling – og mange nye genre ble etablert. Så FUCK YOU til alle dere som setter på 90-talls på fest for å le og synge ironisk med. Dere fortjener ikke å høre på musikk med deres uviten!

Uansett. På torsdag var Halvor på konsert, og han elsket det.

Lighsticksa er ironiske, men bortsett fra det mener jeg dette helt seriøst.

Som en hyllest pionerene fra 90-tallet har jeg begynt å fylle opp en Spotify-liste. Og dette er ikke en liste jeg skal sette på for kødd når jeg er på vorsspiel – men en liste jeg kan høre på når jeg vil drømme meg bort til en tid som er så nærme, men dog så langt unna. HER er lista. Kom gjerne med tips på ting jeg har glemt, og da mener jeg dere som faktisk hørte på slikt på 90-tallet.

Ruben tar lappen!

Jeg har ikke lappen. Jeg har lyst til å ha lappen, men jeg har ikke lyst til å ta den. Lillebroren min, Ruben, har derimot gjort en innsats denne uka, og tok lappen på kun 20 minutter! De er så mye mer effektive i Legoland. Rimeligere er det også. I Norge koster lappen 20-30 000, mens i Legoland koster det 70 kroner – med forbehold om at den danske krona er svakere enn den norske!

Ruben bestod selvsagt med null feil – noe man tydelig ser i den feilfrie, nydelige bilkjøringen. Det var faktisk han som kjørte meg til flyplassen senere på kvelden. Jeg er stolt av han.

LEGOLAND

Jeg og Fattern var i Legoland en rekke ganger gjennom 90-tallet. LEGO var ett av mine viktigste kreative utløp som barn. Målet mitt var å flytte til Legoland for å jobbe som produktutvikler for LEGO. Det skjedde aldri, men jeg er fortsatt en stor LEGO-entusiast. Nå er det rundt 13-14 år siden vi tok pilgrimsferden Legoland sist. Det har blitt generelt dårlig med bilturer med Fattern – noe jeg virkelig savner. Det var til stor glede da Fattern spurte om jeg ville være med han og søsknene mine, Ruben og Stine, til legoland i fellesferien (gjelder ikke meg, for jeg har ikke jobb). Det ville jeg selvsagt. Så hoppa vi i bilen, og kjørte.

Vi Harsem-folk liker å tenke at turen er en del av ferien. Det er derfor ingen grunn til å haste. Vi tok første stopp på et sted som heter Varberg – like utenfor Göteborg. 

Dagen etter kjørte vi båt til Danmark. Her fikk vi smake på den danske kulturen ved å spise den danske nasjonalretten “Fransk hotdog”.

Så kom vi frem til Danmark, og kjørte raskt inn til København for å se på en statue. Den var veldig spennende å se på.

Vi så på statuen i ett minutt, og så kjøpte vi nøtter og kjørte videre. 

Så du filmen til meg og Fattern? Trykk HER. Og skriv gjerne noe koselig til Fattern i kommentarfeltet. Han fortjener det, for han et viktig menneske for meg – og verden.

Vi tok et nytt stopp i Odense, men det var ingen som klarte å sove fordi alle gledet seg sånn til å komme frem til Legoland.

Vi dro inn i Odense for å spise middag og kjøpe klær på salg, men fant ingen av delene. Drittsted!!! Neida. Alt er bra med Danmark.

Og så, etter to lange dager med reise, kom vi endelig frem til vakre Legoland. Vi tok inn på Legoland-hotellet og fant oss til rette i en stol som jeg ønsker meg til bursdagen min neste uke. (13. oktober!)

Dersom lego og barn er det verste du vet, så bør du holde deg unna Legoland. Det er lego og barn overalt der. 

Utenfor hotellrommet vårt hadde vi en legopingvin med briller og slips. Jeg koste med den – men den responderte ikke, og da ble jeg litt lei meg. 

Det verste som finnes i verden er hungersnød, rasisme og når pingviner ikke vil spoone. Jeg elsker spooning. Og pingviner. Og lamaer og gul Farris.

Fra hotellrommet hadde vi utsikt rett ned til fornøyelsesparken. 

Jeg skulle ønske at det gikk an å bo der for alltid – men det var ikke lås på toalettdøra der, så det hadde ikke fungert i lengden. Jeg liker å kunne låse. Det eneste jeg krever her i livet er en stakkars dass med lås! Derfor dreit jeg på dassen ved resepsjonen i stedet. På en do som var 30 cm høy. Jeg tror den var beregnet for barn eller pingviner. Jeg elsker pingviner. Og gul Farris. Det kjipeste med utlandet er at de ikke selger Farris der.

Men Farris eller ikke. Vi var i Legoland, og endelig kom vi oss ut fra hotellet – og inn i parken. Til stor glede var jeg høy nok til å ta alle atraksjonene! Jeg var høy nok i 1998 også, men man vet jo aldri med danske lover og regler.

Her prøver Fattern å lage illuminati-trekantsymbol med hendene, men får det ikke helt til. Han hører definitivt ikke nok på amerikansk rap.

Ruben og jeg hang sammen mesteparten av tiden. Jeg lurte han til å ta alle berg- og dalbanene selv om han var livredd. Jeg var også livredd, men det sa jeg jo selvsagt ikke.

Det er viktig at vi får tid sammen slik at han etterhvert innser at jeg er en taper, og at han aldri må bli sånn som meg. Blant annet så spyttet jeg på meg selv, sklei i en kjøttmeisbæsj og tegnet snurrebarter på vin-menyen i hotellrestauranten.

I Legoland er nesten alt bygget med lego. Her er et legotog, for eksempel.

Og her kan man late som at man har blitt spist av en glad legoløve. 

For å vinne tillit spanderte jeg brus på Ruben (med Fatterns penger). Så koste i oss sammen med en legohore.

Her diskuterer jeg presidentvalget i USA med noen legomeksikanere. 

En legolama!

Lamaer er et undervurdert dyr. Jeg digger lamaer. Og kattepusen min, da.

Til slutt dro vi på Lego-butikken for å bruke opp resten av feriebudsjettet til Fattern.

Lego-butikken er et genialt konsept som går ut på at man kun selger lego i butikken. Dette er drømmebutikkene mine:

Lego-butikken.
Gul Farris-butikken.
Lama-butikken.

Det jobber selvsagt snille jenter i alle disse butikkene, og alle synes jeg er snill. Også skulle jeg hatt aspergers! Og jentene hadde gitt meg kos og latt meg hjelpe til i butikkene mot at jeg får klappe lamaene og sånn.

For dere som ikke har vært i Legoland før, så kan det være viktig å bryte illusjonen av at absolutt ALT er bygget i lego. Tapeten på hotellet, for eksempel: Ikke lego.

Den vakre blomsten i vinduskarmen: Heller ikke lego.

Vi hadde en dritbra tur, men jeg hadde en Scooter-konsert å rekke, og en kattepus og kose med. Derfor fløy jeg hjem igjen – to dager i forveien. 

Hva er din beste gul Farris-historie? Liker du den store eller lille flasken med gul Farris best?