Jeg har som mange sikkert har skjønt en større kjærlighet til Roskilde enn hva jeg har til de aller fleste mennesker, med unntak av meg selv og katten min, mye fordi Roskilde i seg selv ER en kjærlighet til mennesker. For meg er hele året kun en nedtelling til Roskilde, og når Roskilde er over begynner nedtellingen igjen. I skrivende stund er det 25 dager og 13 timer igjen.
Jeg har tidligere hatt min egen camp på Roskilde med et utvalg av alle jeg kjenner, men i år skal jeg bo på Coffin Camp; en camp som burde være velkjent for alle som har vært på Roskilde før.
Alle som bor i Coffin Camp er kjent for de røde datarock-draktene og i går kom Kvanneid og Christine, campens to viktigste elementer, med min egen datarock-drakt.
Jeg flyttet inn i de nye klærne med det samme. Så ble vi sittende å se på TV EKSTRA på VGTV, selv om jeg er litt snurt over ikke å være med selv.
Jeg har tenkt på Roskilde helt siden jeg kom hjem derfra i fjor, men det er først nå jeg har innsett at det knapt er 20 dager igjen til vi kjører nedover. I løpet av den siste uka har jeg begynt å gråte 3 ganger i glede over å snart tråkke rundt på verdens beste åker igjen. Det blir min fjerde Roskilde-sommer på rad.
Jeg skal skrive mer om Roskilde både her og på Blogit.no før jeg reiser. I mellomtiden anbefaler jeg alle som ikke er spedalske mammaklaskere å bestille en billett. Det er bare å spørre meg om det skulle være noen spørsmål.
Jeg vet ikke om dere fikk med dere den store nyheten avisene kunne skrive om her om dagen, men historien er veldig kort og enkel. Jens Stoltenberg har siden påsken ruget på noen egg ute på verandaen sin, sammen med andemor Veranda. Torsdag morgen, så klekket eggene, og syv små rabagaster var klare for å oppleve andre siden av gjerdet; Andedammen i Slottsparken.
Vi var nok ikke få som fulgte spent med på ferden ned trappen, over veien og gjennom gjerdet. Selv satt jeg som klistret til skjermen, mens de emosjonelle følelsene strømmet til.
Jeg måtte komme meg ut av leiligheten, og ned til Andedammen for å se på. Disse vakre skapningene er et tegn på liv, og det er ikke noe annet enn nettopp liv jeg jakter på i denne tomme, mørke atmosfæren jeg har oppholdt meg i, i over 22 år. Siden jeg er en sosialt tilbakestående autist, så inviterte jeg til utflukt både på twitter og facebook. Deretter dro jeg til Slottsparken for å møte de fremmøtte samt finne endene til Jens. Legg forresten merke til beina som stikker ut nedenfor plakaten. Det ser ut som tøysebein som jeg har klippet inn i photoshop. Men det er ekte bein.
Jeg har 2700 følgere på twitter, og 1400 venner på facebook.
Det kom 6.
I starten slet vi litt med å finne andungene, og gikk flere runder rundt Andedammen. Vi så ikke Jens noe sted heller.
Mens vi lette, så spøkte vi med at Jens kanskje hadde tatt med seg andungene hjem igjen.
Er dette en andemor Veranda, kanskje?
Etter å ha marsjert rundt slottsparken 3-4 ganger og fortalt dårlige ordspillvitser til hverANDre om ender, så oppdaget vi endelig en busk.
Og inne i busken var endene til Jens!
Etterhvert dukket det opp flere på utflukt for å se på endene til Jens.
Jeg spurte om de hadde funnet veien til Slottsparken via twitter eller facebook, men de hadde visst hørt om det på radio. Jeg sa jeg hadde sett det på fjernsyn, men de brydde seg ikke noe om det. De ville bare se endene til Jens, som vi hadde funnet for dem. De ville ikke være med på bilder heller. Noen folk er alt for opphengt i and.
Men i hvert fall, da, så begynte endene til Jens å gå bortover, og jeg ble så glad at jeg tisset på meg. Jeg elsker ender, spesielt når de er Jens Stoltenberg sine. Tenk at Jens har ruget på disse endene siden påsken!
Jeg har så utrolig lyst på en and hjemme. Jeg skulle kost med den og laget mat til den hver dag.
Pressen var raskt tilstede for å dokumentere at endene til Jens gikk bortover.
Etter å ha løpt rundt i Slottsparken i en times tid for å se på endene til Jens, så dro vi opp til Jens for å forhøre oss om hans fravær.
Her sto vi og klappet og ropte på Jens, men han kom aldri ut. Jeg synes det var litt dårlig gjort, men det kan jo være at han ikke fikk lov til å leke mer av pappaen sin.
Vi bestemte oss for å avslutte denne herlige utflukten på Briskeby, nærmere bestemt på Olsen Cafe.
Her er Zia, sjefen på Olsen Cafe, og ønsker alle forbipasserende vel møtt til en øl og en prat om and. Zia er veldig glad i and.
@ckrook, @ostepoppers og @christineloven viser frem velkjente gangsigns fra twittermiljøet, henholdsvis hashtags og ANDførselstegn. Blant de andre fremmøtte var også @miamilde og @viggovenn. Sistnevnte lagde til- og med en film av utflukten i et håp om å bli the human app.
Det hadde vært en lang og givende dag. Jeg har sjeldent sett så mange ender, og sjeldent vært med… mennesker. Jeg var svært fornøyd.
Jeg takker Jens, endene og twitter for en fantastisk dag. Jeg har nå også opprettet en side på facebook for endene til Jens. Jeg har knyttet meg sterke bånd. Jeg er oppriktig glad i hver og en av de små rakkerne, og Veranda er ei flott dame. Milf, nesten. Neida.
Joda.
Men snakk om flott dame! Da de andre hadde dratt, så dro jeg på dubstep-party på Revolver, og der støtta jeg på en jente som var dritsøt, men hun ville ikke bli med meg hjem på nachspiel fordi hun trodde jeg var svensk og at Briskeby var på feil side av elva! Men jeg er ikke svensk, og Briskeby ligger jo på østkanten i forhold til for eksempel Krogstadelva, så jeg har dermed ikke gitt opp nachspiel-håpet helt enda.
Jeg tror hun jenta het Synne eller Signe og jeg tror hun hadde bursdag. Også lyste hun på meg på en blå finger. Også var hun blond, og venninna hadde helt kort hår. De var tre stykker, og jeg prøvde å legge inn aksjene ved å danse for dem slik som det her:
Håper Synne/Signe skriver til meg på facebook, slik at jeg kan invitere henne på nachspiel. Da skal hun få lyse på meg med den blå fingeren sin helt til hun ikke orker mer.
Før jeg begynner å unnskylde innlegget, så vil jeg starte med å si at Paradise Briskeby fortsatt er under innspilling, med unntak av en liten vinterferie. Tidligere episoder kan sees under kategorien ATOMBOMBE hvor jeg legger ut masseødeleggende blogginnlegg. Anbefales ikke. PS: Jeg er ikke frisk.
Før jeg begynner dette ellers korte og relativt uinteressante innlegget, så vil jeg bare unnskylde meg selv og nevne at det finnes en rekke utkast som fortsatt ligger på vent, som fortsatt skal publiseres selv om dagens innlegg avslører drastiske endringer av mitt utseende. Når disse utkastene først blir publisert, så er dere pliktige til å late som dere ikke har sett dette innlegget, for så å måtte se dette innlegget igjen etterpå. Forvirret? Det er meningen. Spis en syrelapp.
Før jeg viser dagens episode av Paradise Briskeby, så vil jeg bare forklare kjapt hvordan jeg gikk gjennom en utseendemessig stor forvandling. Det innebar blant annet at jeg ikke lenger er i stand til å få en erigert….
Før jeg driter meg enda mer ut ovenfor familie og nærme venner, så skal jeg fortelle litt om gårsdagen, da jeg klippet håret hos min kusine og ekskjæreste, Camilla. Hun er singel, forresten.
Før jeg la meg under saksen, så måtte vi ta noen bilder av den gamle sveisen.
Her sitter jeg i frisørstolen med et dynetrekk rundt halsen. Det er ikke en ekte hånd jeg grer håret med. Det er en pakke med wienerpølser fra Gilde. Kusina mi er singel, forresten.
Først måtte jeg vaske håret. Litt fordi det er lettere å klippe nyvasket hår, og litt fordi jeg hadde gnidd inn oksesperm i det. Tatoveringen er ikke ekte. Det er en tøysetatovering som jeg fikk i turtles-tyggisen som jeg spiste sommern 1994. Kusine mi er ekte, da. Og singel. Hun heter Camilla og er glad i å lage mat.
Så begynte vi og klippe. Eller. Ikke jeg. Camilla klippet. Hun er singel. Jeg er ikke skeptisk, selv om det ser slik ut. Jeg er bare sykt klar for å spille i en svenskprodusert pornofilm med èn dame og femten karer.
Men jo! Så var vi endelig klare. Hårklippen tok omtrent èn time; ikke bare et avsnitt, slik som i dette blogginnlegget. Det er kun et knep jeg har muligheten til å bruke når jeg skal korte ned en lengre historie til kun noen få minutter. Kan sammenlignes med de gamle videobloggene til Ingrid Espelid Hovig.
Før jeg legger ut bilde av meg og Camilla, kusina mi, så må jeg bare si det at klippen ble kjempebra, og at jeg kommer til å få mye damer nå. Greit å vite. Camilla er singel, forresten. Og sykt flink til å massere og tørke støv.
Nå kommer bildet av meg og min nye sveis, og jeg anbefaler samtlige å hente tørkerullen først. Klar? Her er bildet. PS: Jeg er veldig sexy på bildet. Kusina mi også, og hun er SINGEL! Hunden også, for så vidt.
Men nå har jeg tynet dere alt for lenge med tekst og bilder som egentlig ikke har noe med innlegget å gjøre. Dagens innlegg handler nemlig ikke om meg engang. Det handler om STORE BÆSJEKLUMPER!!!!! Neida. Nyt filmen. Den er kjempedårlig.
Frierier kan sendes inn til meg og sånn, men ikke prøv deg på kusina mi! Da skal jeg få en kompis fra Drammen til å sende en kompis fra Mjøndalen på deg!
Jeg vil starte innlegget med å avsløre at… ja, jeg er den nye kjæresten til Ulrikke Lund. Vi har vært sammen i en uke nå, og jeg er kjempeforelsket og sånn.
Jeg later som jeg har sykt mye å gjøre, men egentlig sitter jeg bare hjemme og leter etter bilder av meg selv fra steder jeg har vært og sånn. Se på dette bildet, for eksempel. Ser du meg? Jeg visste at jeg var på Stratos denne dagen, og nektet å gi meg før jeg fant minst et bilde. Det er av nettopp slike grunner at jeg kaller meg selv en vinner. Jeg gir aldri opp.
Æsj, dette innlegget suger. Tror jeg gir opp. Frosk?
Og så møtte jeg enda en fyr med bart. Antageligvis samme fyren med bart. Han er sikkert matros eller gartner.
Jeg har vært på skolen minst to ganger siden nyttår. Det er derfor jeg har glemt å klippe meg.
Kusina mi, hun jeg var kjæreste med i 1993, kommer i morgen for å spise middag og klippe håret mitt. Jeg lurer skikkelig på hvordan jeg skal ha det. Jeg vil ha noe sjokkerende! Noe som Fattern kan bli sykemeldt av. Lurer på om kusina mi har lyst til å bli kjæresten min igjen, jeg.
Også lurer jeg på om jeg skal spørre på Julie Aida, eventuelt at noen kan gjøre det for meg. Hun er nemlig kvinnen i mitt liv. Men bare i hverdagene, og helst når jeg er opptatt med å gjøre andre ting og trenger noen som kan kile meg på armen slik at jeg roer meg litt ned i pausene. Jeg føler meg ikke så bra, jeg. Trenger sårt en mikrofon og et headset. Liker å rope beskjeder til meg selv, som ingen andre kan høre. Interne vitser. Leke med små barn i en park. Mobil fra 1999. Olabilløp i Asker her om dagen, var der ikke, hadde ikke olabil. Har en katt. Den er fin. Julie. Rim. Jobb. Jeg skal spandere en strikk på deg.
Unnskyld. Håper det går fint med hjernen din.
Disse innleggene er jo egentlig laget for å tømme datamaskinen min for bilder; ikke for å underholde verken dere eller meg selv. Derfor skal jeg nå skrive litt om to bilder som ble tatt av meg og Petter i klassen for noen uker siden. Jeg fikk nemlig to bilder av meg og Petter, og fikk lyst til å bruke det ene bildet som profilbilde på facebook. På det ene bildet hadde jeg lue på.
På det andre bildet hadde jeg ikke lue på.
Jeg valgte å gå for det bildet uten lue på.
Nå har jeg i midlertid byttet bilde igjen. Nå er det bilde av meg og han fra Finnland. Vil dere se? Ikke? Jo? Ja? Bæsje i et hoppeslott?
Den siste billetten jeg kjøpte var nok mer et offer for det som heter impulskjøp, men jeg har en slags unnskyldning. Da jeg var en liten gutt på slutten av 90-tallet hadde jeg nemlig et stort forhold til house- og techno og har derfor alltid hatt et ekstra øye (øre) på DJ Tiesto, men da jeg kjøpte billett til hans konsert i spektrum i august, så tenkte jeg ikke på at det er store odds for at det hele blir et fjortis-mekka for alle taperne som savner Sensation White og at jeg kanskje burde brukt livet mitt til å se DJ Tiesto for 4 år siden i stedet. I så fall, så vil jeg ikke dit alikevel, og selger billetten overpriset til noen av dere. Ok? Jeg kan spandere en kaffe og vise frem magen til den som kjøper, om det hjelper.
Kalte jeg dere nettopp indirekte for tapere? Ja.
Visste dere at Rick Ross er faren til Diana Ross, forresten? Sammen har de et barn som har spilt i verdens mest populære serie. Jeg gråt da de sendte siste episode.
Også har jeg bestilt intensivkurs for å ta billappen. Før det, så må jeg bestå teorien, men jeg aner ikke hvordan jeg skal klare det. Eventuelt, så dropper jeg å ta lappen, også bruker jeg pengene på en splitter ny hagle i stedet. Og en snickers-iskrem.
Nå har jeg egentlig gått tom for bilder, og har dermed ikke mer å skrive om. Jeg holder jo på med både svar på spørsmålsrunden fra april og portrettintervjuet med Rambo, men det er dritkjedelig å skrive innleggene, så derfor må jeg prøve å tyne dette innlegget litt til. Dette bilde tok jeg akkurat nå.
Sånn. Nå orker jeg ikke mer. Nå vil jeg spise fiskegrateng. Natta.
Mennesker liker å demonstrere, og det er fint. Noen ganger demonstrerer vi mot den dårlige behandlingen vi mennesker får av staten; for lite trygd og for mye skatt, også videre. Andre ganger demonstrerer vi mot ting som er litt mer trendy; for et fritt Palestina, for eksempel. Kjøpe billige Palestina-skjerf på HM og sånn. Jeg har fått dilla på demonstrasjoner selv, og har oppsøkt flere sammenkomster gjennom våren. Her er noen av dem:
Disse folka er dritt lei, og sier tydelig i fra. Vi lever i 2011 og burde slippe denne dritten! – Jeg er for så vidt enig.
Her har noen prøvd å angripe politiet med en røykbombe, noe som endte med at han politimannen til høyre i bildet begynte å hoste. Målet var visst å få hjertet hans til å stoppe slik at hele familien hans tok selvmord i ren ulykkelighet over å ha vært i familie med en idiot som ikke klarte å oppnå noe mer i livet enn en autoritetisk psykopat-jobb. Når det kommer til røykbomben, så synes jeg aktivistene valgte en ypperlig brun-oransje farge, med en svak antydning til en lysere rød. Fint.
Denne vennegjengen digger filmen V For Vendetta og ser den opp til flere ganger i uka på storskjerm hos en som heter Tor Magnus fra risløkka. Nå har de riktignok fått NOK, og krever en oppfølger før de faktisk vurderer å ikke se på V For Vendetta mer. Tragisk sak.
Disse folka demonstrerer egentlig ikke. Det er et bilde som kom med i innlegget ved en feiltagelse, og er egentlig fra Gatas Parlament-konserten i Kuba-parken på 17.mai. Slagord: VI VIL DANSE MER, VI VIL DANSE MER!
Her er det en politimann i rullestol, med en trofast kollega som støttespiller. Han har måtte klippe av seg håret, stakkar, fordi det kan tvinne seg fast i hjulene på rullestolen. Denne politimannen sliter en del med dysleksi, men som man kan se, så ønsker han seg blant annet bedre venner enn de han har i politiet og fri flyt-kosttilskudd fra omega-3. Det siste ordet er helt umulig å tyde. Denne mannen har åpenbart store problemer.
Disse folka står og markerer kontaktlinsedagen. En dag jeg aldri har hørt om før, og som ikke står oppført med beskjeden skrift i almanakken min – nedenfor der hvor det står når kjente nordmenn har bursdag.
Jeg tenkte at jeg skulle teste ut denne linsetrenden, jeg. Så stakk jeg på Specsavers og ba om en pose med linser. Hun hora bak disken sa jeg bare trengte to, også spurte hun om hvilken styrke jeg hadde. Litt frekt å spørre en som sliter litt med det fysiske om hvor mye han tar i benken, men jeg svarte ærlig. 20 kilo. 20 kilo?, sa hun. Også dro jeg ut av butikken igjen. Ellers en fin dag.
Det var da jeg møtte på denne fyren.
Personen på bildet formidler altså budskapet om at dommedag nærmer seg. 21.Mai. Det er faktisk i dag, det! Jeg tok i mot lappen han hadde med seg, og der stod det blant annet en del om at det ikke hjalp å bli kristen nå, og du skulle aldri syndet og sånn. Om du var redd, så burde du i hvert fall ikke oppsøke en prest, for de er de største synderne av dem alle. Veldig mye logikk, altså. Les HER for mer informasjon om det som tydeligvis skal skje i dag. Det blir ikke pent, dette her.
Selv har jeg demonstrert litt i det små, hjemme for meg selv. Jeg har demonstrert mot ukentlig støvsuging. Jeg har demonstrert mot tiltaket som oppstår når man skal bytte sengetøy. Gå ned til underetasjen med søppel er ikke spesielt givende eller morsomt. Jeg hater å pusse tenner om kvelden, og nekter å spise opp grønnsakene mine. Det er mye å ta fatt i, og det hjelper ofte å demonstrere litt.
17. Mai er en av de beste dagene i året, og tirsdag var ikke et unntak. Jeg hadde i tradisjon tro frokost med den innerste sirkelen – en sirkel bestående av gjøglere, tryllekunstnere og hardt kriminelle, velstående småbarnsfedre.
Etter ha ha drukket 6-7 øl til frokost trakk vi ut av slottet mitt på Briskeby og inn i byen for hilse på folket. Dette bildet er tatt fra røykehjørnet til Hartvig Nissen skole – med sentral beliggenhet midt i Briskeby sentrum.
Det jeg liker med 17.mai er å gå uforpliktet rundt i byen og møte masse mennesker. Her har jeg møtt noen svensker på kontraskjæret som tydeligvis hadde mistet longboardene sine. Svensker uten longboard sitter. Her gjør vi et forsøk på å forflytte oss fra Kontraskjæret til Kuba-parken. Jeg var vel oppe i min femtende enhet på dette tidspunktet, og ville helst stå stille.
Men tross alle odds, så kom vi oss frem. Gjett hva som stikker ut av buksa til venstre i bildet, som jeg har valgt å klippe bort?
Det var en stor underholdningsfaktor på Kuba. Gatas Parlament og flere andre artister holdt konsert, men jeg kan nok trygt si at flertallet av de fremmøtte hadde kommet for å se på morsomme hipstere, hippier og andre finurlige mennesker med adresse på grünerløkka. Når det kommer til personen i bildet over, så er nok ikke han verken hippy eller hipster. Det er ikke sikkert han bor på Grünerløkka engang. Personen i bildet over har nok bare gitt opp.
Blank og fin. Jeg elsker mennesker og takker gud for at han skapte dem unike. Så lenge jeg slipper å snakke med dem, da. Eller ha dem på besøk. Eller jobbe med dem, lære dem ting eller være avhengig av dem på noen måte.
Jeg trakk meg etterhvert bort fra Kuba igjen, helt uten å bli oppdaget av hipstere. Jeg ble ikke passiv stein engang. Så dro jeg til youngstorget for å spille inn en film for fremtiden, @FemteFane, sammen med noen venninner fra twitter.
Når jeg kan ligge slik på magen; da vet jeg at livet er godt å leve.
Så dro vi innom Fisk og Vilt for å drikke øl, og så dro vi innom Stratos for å drikke mer øl og se på fulle kjendiser. Sykt moro, selv om alle kjendisene pekte og lo av meg, og kastet mynter på meg. Jenny og Kine, de blonde jentene med bunad, stod bare i et hjørnet og ristet på hodet. Kine begynte visst å gråte, men det husker jeg ikke.
Jeg våknet i hvert fall opp hjemme.
I går var ingen bra dag, men jeg gleder meg til neste år. Da skal jeg hoppe fallskjerm, sniffe bensin og dra på elgjakt på grønland. Det blir bra, det.
Jeg har aldri vært russ. Sett bort i fra at jeg deltar litt i de praktiske forberedelsene, så hater jeg egentlig russ så inderlig hardt og lenge at jeg i mars prøvde å caste inn Al Qaida for å hjelpe meg med en liten boeing 767 oppe på Tryvann. Jeg synes klærne er dritt, jeg synes musikken er dritt, jeg synes folka er dritt og måten de danser på burde forbys. Bittert?Nei, egentlig ikke. Det er vel ingen andre som liker hva utrykket russ står inne for, enn de som faktisk er russ og de taperne som aldri gjorde noe lignende igjen og nå ser seg nødt til å lage x-russefeiringer, melde seg på Paradise Hotel eller begynne på BI. DET er bittert, det!
Men jeg skal ikke skyte meg selv i foten her nå, for dette innlegget er faktisk ment å gi et positivt utfall for denne motbydelige, mistolkede tradisjonen. Det hele begynte for en liten stund siden, da jeg var castet inn som statist for Hotel Cæsar. Her i garderoben.
Til informasjon, så er jeg fortsatt i garderoben. Inne i studio til Hotel Cæsar. Og som dere kanskje ser er jeg iført en russedrakt.
Jeg følte meg på en måte som Judas selv, men på en annen side genererte de nye klærne mine til en massiv photoshoot foran speilet, og det synes jeg jo er ganske kult. Derfor valgte jeg å statistjobben en sjanse, noe som blant annet resulterte i skryt fra Tom Sterri som syntes jeg var en flink statist.
Jeg er en flink statist. Putt utdannelsen din i ræva!
Det var nesten litt vemodig å dra hjem igjen, uten russebukse. Vi ble på en måte knyttet sammen, der vi satt klokken 12 på dagen og hadde russevorspiel i et studio.
Ukene som gikk var ikke så lette. Jeg var aggresiv som en fjortis på hasj, og det ble ikke bedre da skolen min arrangerte en sånn JÆ*** x-russefest for alle de taperne som fullførte videregående.
Jeg tok den plakaten, jeg. Pissa på den og prøvde å tenne på, noe som ikke gikk på grunn av alt det våte tisset. Så skjedde det plutselig noe sprøtt. Jeg var nede i sentrum, da jeg plutselig støtte på en jente som jeg ville ta bilde av.
Etter å ha tatt bilder av henne, så fant jeg ut at hun var russ. I år. Jeg ble ekstra imponert da jeg så at hun var dronning. I Lier, faktisk. Det er like ved der jeg kommer fra, det.
Janne het russejenta, og siden jeg så opp til henne, så ga jeg henne stilongsen min. Og det var da jeg la merke til det. Den lille detaljen nede på det høyre kneet. Ser dere hvem det er, eller?
Det er han russiske presidenten! Han der… Slobodan, eller hva han heter! Og han ligner skikkelig på meg. Fett.
Jeg skjønte at russetiden ikke hadde forbipassert meg riktig enda, og fikk med dette en kraftig trang til å menge meg med russ.
For å fullføre løpet helt ut, så kjøpte jeg meg et par blå bukser på Zara, den homobutikken i Bogstadveien, og reiste opp til Tryvann. Jeg var klar for å feste.
Her har jeg festa meg bort til en rødruss. Det var så fett at jeg kledde av meg og bare drusa på. Sprengte og sånn. Prøvde å beise noen kæber, men ordna ingenting.
Så festa jeg meg ned til arbeiderklassen, vanland, bygdenorge, valpeflesk og piercing i øyebrynet-festivalen… Det finnes mange navn på dette stedet, og flestparten av dem er navn jeg nettopp fant på.
Her er noen av russevenna mine som jeg fant skikkelig tonen med på Tryvann. Vi hang sammen under store deler av oppholdet.
Disse to betyr sykt mye for meg den dag i dag. Hun jenta skal kanskje føde barnet mitt etter at jeg spydde på henne, senere samme ettermiddag. Jeg vet ikke helt om det blir noe av, men ingenting er umulig. Så var festen virkelig i gang. For dere som er russ til neste år, og lurer på om dere skal opp på landstreffet på Tryvann; gjør det liksom. Det er helt sykt bra liv der. Ser dere han som har laget sorte streker i ansiktet? Klin gal. Spenna gæren. Kokko. Vi bounda skikkelig under hele oppholdet – omtrent 30 minutter.
Gjengen fra Tryvann. Kommer aldri til å glemme dere. Til neste år, så lager vi en fest eller noe, hvor alle tar på russebuksa og fester sammen og får barn sammen og sånn. Vi kan sikkert ha det på skolen min. Yes! Ps: Han gutten fremst i bildet er over 18, men han har en sånn hjernefeil som gjør at han vokser litt tregere. Sykt fet fyr, altså. Ga han en flaske vodka før jeg dro hjem.
Snakk om spying og å dra hjem. Her var det slutt for meg. Han fyren som holder meg oppreist heter Thomas, og han var sjåføren min i russetiden.
Russeferingen var komplett. Jeg fikk festet fra meg, beisa en del visuelt, drusa masse, drukket masse bacardi razz med burn day, og rulla masse – opp og ned til Tryvann minst en gang. Jeg skal aldri vaske russeklærne mine fra Zara igjen, kun for å minnes denne dagen. Jeg har fått et minne for livet, og takker hotel cæsar, Janne og mine nye venner fra utkantsnorge for denne opplevelsen. Min livs opplevelse! Takk.
God 17.mai bitches and hoes. I morgen blir en dag jeg sjeldent kommer til å huske.
Det er bare noen dager siden vi satt der i parken, Christine og meg. Og Øystein, men han tok jo bilde – herregud, SLAPP AV!
Vi drakk en øl og spiste en pølse og sånt. Men det var noe som manglet. Jeg trengte input i livet mitt. Noe krydder. Noe nytt! Det var da Øystein foreslo at vi kunne dra til Biltema for å kjøpe ting vi ikke trenger.
Jeg hater bil og ting som har med bil å gjøre, men jeg digger å kjøpe ting jeg ikke trenger. Selvfølgelig skulle vi til Biltema!
Det var en lang og minneverdig tur ut til Biltema som ligger i en by som heter Alnabru. Vi måtte kjøre både grønn og rød buss for å komme helskinnet frem. Det skjedde mange spennende ting også. Inne på begge bussene var det for eksempel mennesker, og foran satt det en busssjåfør. På den røde bussen, så trengte jeg ikke vise frem billetten min, og på den grønne bussen la både jeg og Øystein igjen hver vår busemann under et sete. Det var kjempemoro også ga vi hverandre high-five før vi sang den norske theme-sangen til Langbein og Sønn i kor, så alle på bussen hørte det og bare tenkte for seg selv; OH MY GOD, those kids are like SO COOL! – bortsett fra han ene mannen som var gravid. Han hadde sikkert mensen eller noe.
Inne på Biltema åpnet en verden av unødvendige ting seg. Mest iøynefallende var nok alikevel dette redskapet.
Earth drill; et ufattelig meningsløst og ubrukelig redskap, i hvert fall for meg og Øystein. Ja, her er Øystein, forresten. Det hadde du ikke trodd det, din skitne skjøge! Øystein liker å feste til klokken 8 om morgenen, og han hadde kjempelyst på en earth drill.
Etter å ha tilbragt flere timer inne på Biltema, så forlot vi butikken med en rekke helt ubrukelige artikler. Jeg kjøpte meg blant annet en sag til 29 kroner og en teleskop-stige som jeg begynte å klatre på umiddelbart. Øystein kjøpte seg 10 feiekoster, en mutter og en flaggstang som må bestilles inn fra Polen. Begge kjøpte iskrem.
Jeg klatret på ting med teleskopstigen hele veien hjem fra Biltema. Litt fordi jeg liker å klatre, litt fordi jeg ikke vet om det er riktig å skrive Biltema med stor b.
Se, her klatrer og sager jeg litt i Bjerregaardsgata! Til høyre i bildet ser du fire rare stenger som kan forlenge. Jeg aner ikke hva man bruker dem til. De kostet 539 kroner.
Så klatrer jeg litt inne hos Christine og Øystein, og hjalp dem med å sage litt i taket.
Jeg vil anbefale alle med penger til overs å kjøpe en teleskop-stige.
Det som er sykt kult er at man kan slå den sammen og ta den med akkurat hvor man vil. Jeg skal for eksempel på harryhandel i Sverige på lørdag, og da skal jeg ha med meg teleskop-stigen. Negativt med teleskop-stige: Man kan ikke se gjennom teleskop-stigen for å oppdage ting som er langt unna – månen, båtene i Oslofjorden og inn i leilighetene i Gyldenløves gate.
Har du teleskopstige? Liker du å klatre og sage på ting? Hadde du kommentert om det ikke var noen spørsmål i slutten av innlegget? Det lukter gjødsel her. Gjødsel liksom. På Briskeby. Hmm, dette var jo ikke noe spørsmål! Skal vi lage barn sammen?
Før vi starter dette innlegget, Halvors forhåpentlige sommer-comeback med fare for unntak, så vil jeg minne om at en del av mine skriverier vil bli lagt ut, nesten som en stomipose, på internettbloggingmagasinet blogit.no. Foreløpig er det referatene mine fra Paradise Hotel som kan bli funnet der; de samme referatene som opptar halve livet mitt om dagen. Jeg angrer bittert at jeg begynte med referatene. Jeg hater Paradise Hotel, alle deltagerne og de animerte, forbanna stygge sommerfuglene.
Da starter vi innlegget, og jeg vil på forhånd si i fra om at jeg ikke oppfordrer til verken dyreplaging eller uanstendig inntak av store mengder vann. OK? Du ser forferdelig ut i den bikinien, forresten.
Jeg har nemlig vært på en reise! Eller… Jeg har ikke vært på en reise. I hvert fall ikke i den forstand av at jeg har tatt toget til Sørumsand, eller båten til Kiel. Nei, det er mer den typen reise som rusmisbrukere snakker om etter å ha oppdaget LSD. Ikke at jeg har oppdaget LSD, altså… Jeg har bare drukket veldig mye øl.
Her drikker jeg også øl. Denne gangen ble jeg så full at de rundt meg ble fulle av å se på.
Her drikker jeg to øl om gangen, og spiser på telefonen min fra 2002. En interessant kveld på Baracoa i Asker, faktisk. Vi drakk øl, jeg og mobilen min, også gikk jeg inn på do for å sove litt, og så ble jeg kastet ut på gata. Så sov jeg på en benk. Good times.
Jeg skjønte at det var på tide å drikke litt mindre øl, og kjøpte meg en flaske med fernet branca i stedet. “Digg med litt urtesprit for å slukke tørsten”, tenkte jeg.
Det var ikke så veldig smart…
Fernet branca-bilde nummer 1.
Fernet branca-bilde nummer 2. Om du lagrer bildene, eller legger de ut på et annet nettsted, så DREPER JEG DEG! (Hint: Bare gjør det.)
Jeg svelget stoltheten, samt resten av fernet-flaska. Så ringte jeg bestemoren min, Oma, og spurte om hun ville komme på besøk for å rette opp livet mitt igjen. Det ville hun veldig gjerne, på én betingelse; at hun kunne få vaske hele leiligheten min.
Dette er for mange ingen nyhet, men Oma DIGGER å vaske. Når hun er hjemme, så vasker hun flere ganger om dagen. Hele huset.
Jeg har aldri sett så mye salmiakk gå med på en husvask før. 4 flasker gikk med. Alt opp i badekaret, sammen med en rekke av tingene mine; der i blant vifta til komfyren, en del husholdningsartikler og alt undertøyet mitt.
Oma var nødt til å benytte gassmaske under vaskeprosessen. Det luktet Auswitch i hele leiligheten, og Rambo har knapt beveget seg siden.
Her er Rambo.
All den gamle dritten var kastet, støvsugd og skrubbet bort, og jeg følte meg som et nytt og bedre menneske. Igjen. Deretter tok jeg på meg spanderbuksene og dro på fin restaurant for å gi meg selv et velfortjent festmåltid av ypperste svensk kvalitet. Legg merke til midtskillen og genseren uten hette. Nytt menneske! Også er det sitronbrus i glasset. Vurderer å lære meg gitar.
Jo, også var jeg med i CSI her om dagen!
Og mens vi først er inne på håret mitt… Jeg har ikke peiling på hva jeg skal gjøre med det, og nekter å klippe meg. Noen ideer?
Nå skal jeg ta munn til munn-metoden på katten. Kommer innlegget til å slutte slik?
