Dette betyr ingenting.

Dette er et gammelt bilde. Kanskje 2 eller 3 måneder gammelt. Det er tatt inne på skolen min, Norges Kreative Fagskole, hvor jeg oppholder meg omtrent èn dag hver 2-3 måned. Hun som drikker fra en flaske i bakgrunnen er en som går i klassen min, og vi kjenner hverandre.

Her om dagen tikket det inn en melding på Twitter med spørsmål om jeg snart kan blogge igjen.

Jeg blogger ikke, ignorante dust. Jeg oppdaterer hjemmeside. Er det så sjukt vanskelig å forstå? Det er flere år siden jeg blogget sist. Det var før revolusjonen i hjernen min i 2010, som gjorde at jeg ga slipp på alt som har med miljøer å gjøre. Jeg vil ikke ha noe miljø. Jeg vil være en stein i atmosfæren som flyr rundt sammen med en kattepus, helt til jeg kræsjer og dør som 70-110åring. Men jeg vil nyte gode øyeblikk, da. Som å spise tacos på fredager, drikke fernet med Sverre Goldenheim, klappe søte dyr og få skabb på tissen.

Men jeg tror jeg skjønner hva Therese mener her. Jeg har jo faktisk ikke hjalmaret/oppdatert hjemmeside på en stund. Jeg har rett og slett vært altfor opptatt med å være i studio. Jobber jo med artistkarrieren min, akkurat som alle Paradise Hotel-deltagerne. 


Neida, jeg gjør ikke det. Men jeg spiller faktisk inn en sang. Sangen kan man høre i denne filmen.

Jeg får prøve å hjalmare litt, da. Men det er ikke så lett! Jeg har mistet fokuset og klarer ikke å konsentrere på en ting av gangen. Det er kjempeplagsomt. Jeg sitter med laptopen i fanget fra klokken er 09 om morgenen, men får ikke ned et eneste ord for klokken er 23 om kvelden. Så tenker jeg at jeg må være utbrent, og tar et varmt bad for å kvikne til.

Så går jeg og legger meg. Og det er det, og sånn går dagene mine. Masse å gjøre, men gjør aldri noe. Egentlig burde jeg ikke oppdatert hjemmeside nå heller, fordi jeg har en skoleoppgave på 5000 ord som skal være ferdig på torsdag, og jeg har kommet så langt:


Og på onsdag skal jeg drikke fernet med Sverre Goldenheim. Prioritering på nivå med rennemage.

Huff, hodet mitt er egentlig ganske surrete om dagen. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Trenger et kontor, men det er egentlig bare løgn og unnskyldning for min manglende tilstedeværelse. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg ikke var et menneske, men frosk.

Men jeg er ikke en frosk. Halvor, TA DEG SAMMEN! Også tok jeg meg sammen, og lagde ny header til hjemmesiden min. Oi, den var fin! Hva? Snakker du med deg selv, Halvor? Nei. 


Jeg lover at jeg ikke snakker med meg selv. I hvert fall ikke mens andre kan høre det.

Her er et bilde av meg fra i sommer. Se hvor trist jeg ser ut. Det er sikkert fordi jeg hadde besøkt olafiaklinikken den dagen. Ble sendt hjem med en full bærepose.

Noen ganger lurer jeg på hva som skjedde med meg. Jeg som hadde alle muligheter lagt til rette for meg.

Jeg merker at hjemmesiden min er vinterdeprimert, jeg. Hele året. Kanskje den er bipolar. Jeg må bare beklage for det, altså. Jeg kan ikke forhåndsinnstille meg på å være morsom for dere. Dessuten er det viktig at vi er observante på all elendigheten her i verden. Her om dagen hadde jeg for eksempel ikke mer gul Farris igjen. Det var helt forferdelig.

Hva har du gjort i morgen? Har du rånet i Fagernes før? Synes du gallevæske har fiiin kosefarge?

SOPP

Igår var jeg i Asker for å spise middag med hele familien på Big Horn som er en stor restaurantkjede der man kan kjøpe og spise mat. Bildet er tatt utenfor mitt ungdomshjem der jeg i sin tid var god kompis med opptil flere rådyr og en snegle. Plattingen jeg står på, som man så vidt ser nederst i bildet, har jeg faktisk snekret selv. Jeg pleide å vise den frem for å tøffe meg, men det viste seg å være få jenter i 15-årsalderen i Asker på den tiden som hadde særlig stor interesse for plattinger. 


Er ikke plattingen fin?

Tilbake til maten. Det finnes flere ulemper enn fordeler med mat. Fordelen er at man ikke dør, liksom. Ulempen er derimot at det er kjedelig å spise mat, den smaker som oftest vondt, det er dyrt, man blir kvalm rett etterpå, du må belage deg på å gå på do – noe som også er DRITTkjedelig… Mat er et utrolig teit konsept. Fuck Consept, liksom. Dessuten dør man visst uten mat, noe som gir deg dårlig samvittighet dersom du prøver å la være å spise. Med andre ord gir maten deg dårlig samvittighet. Jeg hater å få dårlig samvittighet. 

Derfor spiste jeg en biff, og den var seig. En seig biff som kosta masse penger. Fy flate, sa jeg. Også stjal jeg alle pennene som lå på bordet. Jeg stjal sikkert penner for flere titalls kroner.


Jeg skreiv slemme ting i menyene også. Skrev sånn; “denne entrecoten smaker rennebæsj!”. Nå er målet at Big Horn skal gå konk og dø. Biff kan jeg få gratis hos begge bestemødrene mine. De er snille. Oma og Mommo, heter de.

Oma hadde bursdag for litt siden, forresten. 70 år! Det er verdt å nevne i kommentarfeltet, synes jeg.


Jeg holdt faktisk takk for maten-talen i selskapet. Er ikke det litt ironisk? Eller som jeg sa i talen; “Nå må vi ikke glemme at vi har spist 4-retters middag idag. Selv liker jeg ikke mat, men er svært takknemlig for loffen vi fikk til forrett, samt den påfølgende sjenkingen av alkohol. Det var godt!”. Slipset er det fetteren min på 17 som har knytt for meg. Han heter Ole.

MEN dette innlegget skal ta for seg mer enn kvalitetstid med familien min. Det har seg nemlig sånn at jeg har fått SOPP inne på soverommet mitt!

Personlig har jeg liten erfaring med sopp, for det har jeg aldri likt. Jeg visste heller ikke at det var noe som vokste inne på soverom. En gang ble med de store guttene inn i skogen for å plukke sopp som de skulle ha på pizzaen sin, men de plukket den aldri inne på et soverom. Det virker ikke helt sunt heller. De gamle vennene mine fra asker ser helt forferdelige ut nå. Han ene blør også mye neseblod. De plukker fortsatt sopp, da. 

Fattern sier at smaken vokser med alderen, og derfor tenkte jeg at det er på tide å like sopp. 

Sopp smakte som forventet helt forferdelig. Og med det kommer jeg tilbake til den familiemiddagen igjen.

Jeg har nemlig en onkel som heter Nils og er snekker. En forbanna flink snekker. I gårsdagens familiemiddag spurte jeg derfor om han kunne komme på besøk for å se på soppen min, og det ville han veldig gjerne. Onkel Nils er en utrolig jovial fyr. Et godt eksempel på dette må være taklampa han satt opp for meg i 2007. Uten den hadde jeg ikke hatt lys, og da hadde ikke jeg og Rambo sett noen ting. Her er et bilde av lampa.

Onkel Nils kom på besøk allerede idag for å titte på soppen min. Jeg prøvde å forklare han at den vokste på innsiden, men han insisterte på å stå ute i kulda for å se på den gjennom veggen.

“Detta sekke sæli bra ut, Halvorsen!” – Onkel Nils klarte å se vekst-problemene mine gjennom veggen. “WOW”, tenkte jeg. Onkel Nils er verdens beste snekker!

Så dro Nils igjen. Han sa noe om at soppen hadde kommet seg inn på rommet mitt via en “kuldebro”. Jeg har aldri hørt om en slik bro før, men synes det er dårlig gjort å snike seg inn på soverommet mitt på den måten for å plante sopp. Sikkert noen sigøynere som står bak.

Jeg gikk ut for å finne broen, men den var helt borte.

Så fikk jeg plutselig øye på noe!

En søt jente som gikk bortover gaten! Det er nesten det beste jeg vet!

SE på hun jenta med som går der nede i gaten! Hun har alle kroppsdelene sine intakt!

Så gikk jeg inn i stua og la meg på sofaen for å se på Rambo sove. 

Jeg ønsker meg en tryllestav 🙁

Fredagskos!

Som dere vil se i filmen, så er det ganske travle dager om dagen. Derfor har jeg ikke tid til å oppdatere så ofte. Søren heller, får nesten dårlig samvittighet, men dette går i perioder. Snart plager jeg dere daglig igjen. Hilser fra Rambo, forresten. Han leker med lysecapsen.

TWITTERFILMEN – JACKPOTS

I slutten av november i fjor publiserte vi Twitterfilmen – en helaftens film om Twitter på 10 minutter. Dette er derimot Twitterfilmen Jackpots – en halvaftens bakomfilm med bloopers, vittigheter og zippo-lightere med stå.

Legger ut Twitterfilmen også. Jeg vet at noen av dere har sluntret unna frem til nå.

Hilsen Halvor, Christoffer og Herrmann. 

#2012SKJER

“Hei, serr, jeg feiret nyttårsaften i går, og det var helt sykt. Nå skal jeg fortelle om hvor full jeg ble og legge ut bilder av raketter og folk jeg var sammen med som også var helt syyyykt fulle, yeah!” – Alle dustebloggerne. Jeg er hjalmar.

Men jeg feiret nyttårsaften jeg også. Hjemme hos meg. Eller… Jeg feiret egentlig ikke en dritt. Jeg bare spiste og hygget meg som om det skulle være hvilken som helst dag, bortsett fra at jeg drakk som om det var 17. mai.

I glassene har vi en shot som heter “Jernet”. Det er en blanding av Jägermeister og Fernet. Den anbefales hvis du for eksempel har et stort ønske om å komme i fengsel.

Ved slaget 12, så stod vi i Briskebykrysset og smalt opp to små raketter helt alene. Den ene traff meg halveis i ansiktet. Vi lo godt av det, og så dro vi på Christian. Der var det full fres helt til jeg snublet i spy og ramlet ned en trapp. Da ble jeg sint, og så gikk jeg hjem i snøværet, nesten helt naken fordi dressen min ble ødelagt av spyet. Jeg skjønner ikke hva som er galt med mennesker som tror de MÅ drikke en hel flaske med champagne den 31. desember. Jeg gjorde jo også det i går, men jeg klarer i hvert fall å drikke uten å spy det ut igjen. Noen folk trenger å få banket inn litt selvinnsikt på byen. Mer blind vold! 

Uansett, da. Dette er mitt tredje innlegg som handler om nyttårsaften. I fjor skrev jeg om festen hos Christine og Øystein, og året før det lagde jeg også en film. En film som i dag har blitt å anse som en kultfilm.

I dag har jeg laget en re-make av filmen jeg lagde for eksakt to år siden – filmen som betød så mye for så mange.

I dag har jeg for det meste ligget naken i sofaen og satt opp noen planer for livet mitt. Jeg har utrolig vondt i beinet, også lukter jeg vondt. I løpet av 2012 skal jeg bli rapper, og det er morsomt fordi det er sant.