Sjekk den nye musikkvideoen til rap-kollektivet Pissed Off Wolf Boys Ride The Lightning.
Den ferske låta er som alltid laget i regi av plateselskapet Space Camp Records, og videoen er laget av Norges råeste musikkvideoproduksjonsselskap Instagramatics Art. Her er noen bilder fra innspillingen til låta som ventes å slå gjennom globalt innen midnatt.
Jeg er en sesongbartemann. Det betyr at jeg tidvis sparer opp en liten bart, og lar den være der til jeg går lei av den. Jeg har hatt elleve barter. Her er livet til den siste av dem.
Det var på nyåret at jeg bestemte meg for å få en ny bart. Da var det omtrent fire måneder siden sist. Jeg ble enig med katten min om det på forhånd etter en samtale om at dette var noe jeg virkelig ville. Det er viktig i et samboerskap at man snakker sammen og blir enige om slike ting.
Her er barten i uke 3. Jeg har ikke en veldig god skjeggvekst, så det tar alltid litt tid.
Uke 4: Barten begynner å ta form. La oss bare overse at jeg får hjelp til å rette ut håret på dette bildet. Jeg hadde aldri rettet ut håret før – og hadde muligheten tl å prøve.
Her er jeg med barten, og en annen kompis av meg som heter Christian (til høyre), på Illegal for å spise hamburger. Det er viktig å spise selv om man har bart.
Uke 5: På dette tidspunktet er barten min på det mest optimale. En tynn, sort strek – med sjarm. Jeg dro til Charlottenberg for å handle billig øl, og prøve den nye barten min.
GODKJENT!
I Charlottenberg kom jeg forresten over et kjempetilbud. To dobbelte CDer med “Stillhet” til 99 kroner! Det blir fire CDer, og DET er en god deal!
Jeg var strålende fornøyd med kjøpet, og dro hjem for å høre på stillhet i fire timer. Akkurat nok tid til å gå gjennom livet sitt og finne ut at man egentlig er en arbeidsløs taper.
Jeg liker å ha bart – men etter noen dager merket jeg at vi begynte å vokse fra hverandre. I uke 6 forsøkte jeg meg på en ny bartefasong, men fikk raskt høre at den allerede var oppbrukt – og ikke lenger sosialt akseptabel.
Jeg fant ut at det var like greit å ta den helt bort. Slikt kan gjøre vondt i sjela, men noen ganger må man ta valg i livet som ikke alltid er like morsomme. Det er kjedelig å henge opp klær også, for eksempel. Man kan velge å la være, men da begynner klærne å lukte vondt. LItt samme greia.
Jeg blir alltid litt trist når barten har vokst fra meg, men heldigvis har jeg en katt (med bart) som trøster meg i slike situasjoner.
Halvor: Rambo! Trøst meg! Si at det går bra! GJØR DET!!! Si at jeg har venner, og at alle liker meg! Trøst meg, Rambo! Si at jeg har jobb!!! Rambo:
På Valentines Day hjalp jeg Odda med å lage en tegning til kjæresten hans. Der har dere meg, liksom. Kirsten Giftekniv! Eller “Rohypnol-Halvor” som dem også kaller meg.
Når man har mistet noen man var glad i, som for eksempel en bart, så må man fylle tomrommet med noe. Derfor har jeg begynt å trene! Her er treningsbodyen min – i matchende svart. Jeg er motebevisst når det kommer til treningstøy. Legg merke til at jeg har fått meg overhead. Det er sykt SWAG med overhead.
Også har jeg skrevet spalte i Woman. Det finnes ikke grenser for hva jeg kan finne på å gjøre når jeg skal fylle tomrommet, eller “hjernen” som fastlegen min kaller det.
Jo, også fikk plutselig hjemmesiden min vanvittig mange treff på grunn av innlegget mitt om Blog Awards! Ganske ironisk å bli sendt til toppen av lista for et innlegg som handler om hvor teite toppbloggere er.
Ulempen med å havne høyt på topplisten, bortsett fra at man mister verdigheten sin, er at man får masse stygge kommentarer som er triste og gjør at man får liten selvtillit. Jeg fikk for eksempel veldig liten selvtillit da disse fire helt forskjellige personene skrev nedlatende ting til meg.
Heldigvis har jeg en katt som trøster meg.
Halvor: Jeg er VELDIG lei meg nå!!! Trøste meg? Kan du gå på butikken og kjøpe is? Eller øl? Rambo:
Nå vurderer jeg å spare til bart igjen. Jeg har snakket med Rambo om det. Han var enig, og så gikk han og spiste litt mat og jaktet på en snor. Jeg har kjøpt snor til Rambo. Han elsker den.
Da var det nok engang avholdt Vixen Blog Awards – det nærmeste man kommer en slags offisiell kåring av Norges mest utpregede blogger i 2012. Jeg fikk dessverre ingen invitasjon i år heller.
Fagjuryen bestod i år av Nathalie Helgerud – hun sure fra Oslo Girls. Silje Pedersen fra KK. Espen Hilton fra homopatruljen og Therese Kokkim fra Only (kjøpesenter-klesbutikk). En skikkelig kosegjeng med en felles interesse for én ting: Mote. Kvinnemote. Mainstream kvinnemote, som hvert år får 90% av alle norske jenter til å kle seg prikk likt. Men ok, jeg er hverken kvinne eller spesielt fjollete, så jeg skal ikke legge meg opp i hvor identitetsløse nordmenn er i ferd med å bli. Jeg vil bare sette på spissen at dette er gjengen som avgjør hvem som er Norges beste bloggere – sammen med alle stemmene de nominerte bloggerne har brukt vinteren på å sanke inn til fordel for klikkprosenten til Vixen.
Jeg fikk faktisk forespørsel om å bli nominert til semifinalen, men da jeg sa at jeg ikke var interessert i å bruke hele vinteren til å plage leserne mine med å stemme på meg, så ble det hele uinteressant for Vixen. Det er jo strengt tatt bare én grunn til at Vixen avholder denne prisutdelingen, nemlig oppmerksomhet, noe jeg selvsagt synes er helt OK. Jeg kunne jo bare laget min egen prisutdeling dersom jeg kun skal syte og klage over hvor misvisende jeg synes Vixen Blog Awards er – men det gjør jeg jo ikke. Derfor skal jeg i stedet gi Norges beste bloggere (i følge Vixen) en fair sjanse og ta en gjennomgang av disse for mine lesere – eller sektmedlemmer som jeg liker å kalle dem.
Voe sin blogg består av bilder av Voe som poserer i de nyeste klærne sine ute på gaten. Under bildene står det en henvisning til hvor klærne er fra slik at også DU kan kjøpe disse klærne og ta bilde av deg selv i dem utenfor huset. Voe ER faktisk folkets favoritt. Noen ganger blogger Voe om venninnegjengen sin. Voe blogger hver eneste dag.
Beste Dagens Outfit: Explode
Explode sin blogg består stort sett av bilder av henne, i sine nyeste klær, med en henvisning under bildene til hvor klærne er kjøpt. Veldig praktisk dersom DU ønsker å kjøpe de samme klærne som Explode. De fleste bildene av Explode er inntil en hvit vegg, eller nede ved brygga. Noen ganger legger Explode ut bilder av venninnegjengen sin også. Explode blogger hver dag, noe som er bra, men skaper umiddelbar konflikt med tanke på at jeg allerede kler meg slik som Voe.
Årets interiørblogg: Stylizimo
Stylizimo legger ut bilder av interiør, og ting som har med interiør å gjøre. Stort sett tekstplakater med motiverende budskap i form av skilt, kjøleskapsmagneter og andre ting som illustrerer et hjem der det drikkes mye te. Blogger ikke hver dag, og er ganske upersonlig. Man får ikke vite noe særlig om venninnegjengen til Stylizimo. Dette trekker ned, synes jeg. Tenk om jeg dekorerer leiligheten min likt som Stylizimo, og så viser det seg en dag at hun ikke har venner! Det er kleint.
Årets kjendisblogg: Camilla Pihl
Camilla Pihl er 34 år gammel og blogger tre ganger om dagen. Hun blogger for det meste bilder av seg selv de nye klær med en henvisning til hvor hun har kjøpt det. Dette har hun gjort i 9 år. Jeg har ikke hørt om henne før, men hun er visst kjendis på en eller annen måte. Denne typen kjendiser har vi mange av i Norge. Ingen vet hvor de kommer fra, hva de har gjort, hva de heter eller hvordan de ser ut.
Årets fotoblogg: Maren Vik
Maren Vik blogger veldig mange bilder av seg selv og rommet sitt – gjerne med en bildetekst der hun henviser til hvor hun kjøper klærne sine. Mange fine farger i bildene – og bokeheffekten er med på å gjøre bildene av for eksempel Maren Vik veldig tøffe. Derfor er hun årets fotoblogger 2012.
Årets internasjonale blogg: Tina Maria
Dette er en stor pris. Dette er en ekte toppblogger på internasjonalt nivå, og det ser man når man går inn på bloggen til Tina Maria som for det meste består av bilder av Tina Maria mens hun poserer i de nyeste klærne sine. Gjerne med en henvisning under bildet til hvor klærne er kjøpt – noe som gjør at leseren, DU, kan kjøpe de samme klærne og dermed kle seg likt som Tina Maria. Og Voe. Og Explode. Og Maren Vik. Og Camilla Pihl.
Årets skjønnhetsblogg: My Awesome Beauty
My Awesome Beauty blogger nærbilder av neglelakk og sminke og andre ting med fine farger. I bokeh, selvfølgelig. Og med en henvisning til hvor man kan kjøpe produktene slik at også DU kan kjøpe de, og ta fine, fargerike bokehbilder av neglelakk og sminke. Denne bloggen blomstrer av bokehbilder og fine sminkeproduktbilder. Derfor er dette årets skjønnhetsblogg.
Årets nykommer: Stylezebra
Stylezebra blogger på Vixen sine egne bloggesider. Hun tar bilder av seg selv, i de nyeste klærne sine – og henviser til leseren, DEG, om hvor klærne kan kjøpes. GENIALT! Dessuten legger hun på tøffe fargefiltre på bildene sine, som får det hele til å virke mystisk og spennende. Blant de 200 000 bloggene som ble opprettet i fjor er Stylezebra er definitivt årets nykommer.
Årets inspirasjonsblogg: Hedda
Årets inspirasjon er Kristiansundjenta Hedda. Hun blogger daglig bilder av seg selv mens hun poserer foran et hvitt gjerde i sine nyeste klær. Det som er veldig fint med bloggen til Hedda er at hun skriver under bloggen hvor man kan kjøpe klærne! Dette gjør det hele veldig enkelt dersom du selv vil ha disse klærne – slik at du kan kle deg som Hedda. En blogg som denne kan inspirere unge jenter til å ta riktige valg i livet – i form av å velge riktige klær om morgenen. Det er bra – i hvert fall om man skal tro fagjuryen som tross alt kan detta.
Årets moteblogg: Ulrikke Lund
Årets hva da? Mote? Ah! Moteprisen! Tøft. Prisen for beste moteblogger i Vixen Blog Awards. Den har jeg ventet på! Ulrikke Lund er en slags superstjerne når det kommer til å blogge bilder av seg selv, i sine nyeste klær, mens hun gir en henvisning til hvor klærne kan kjøpes. Det hun gjør må anses som så unikt at Ulrikke vant denne prisen i år.
Årets herreblogg: Onlyjonas
Onlyjonas har et veldig passende navn, for bloggen hans består nettopp av det; Onlyjonas. Masse bilder av Onlyjonas mens han poserer i sine nyeste klær. Under bildene henviser han til hvor de klærne kan kjøpes. Jeg tror Jonas leser bloggen til Stylezebra, for de bruker nøyaktig de samme klærne. En real gutteblogg detta her!
Årets blogger: Camilla Pihl
WOW! Hun kjendisen ingen har hørt om, som har blogget bilder av seg selv i 9 år, vant prisen som årets blogger også! Rambo og jeg gratulerer.
Nå har jeg skjønt hvordan blogging gjøres. Nå vil jeg også prøve.
Skjønnhet:
Her har jeg valgt å gå for fine farger. Plagget koster 499,- på Standard. Luen koster 99,- på samme sted. Funker veldig bra, både når man skal kle seg pent, og i en mer casual sammenkomst.
Inspirasjon:
Med dette plagget vil jeg få frem at man ikke MÅ ha fullført videregående for å ELSKE rødt. Plagget lå igjen i leiligheten min etter en nachspiel i 2009, så jeg vet dessverre ikke hvor det kommer fra. Flagget er derimot kjøpt på Nille for 29,- i 1994. Det er VELDIG inn med flagg i år.
Mote:
Som sagt, så er flagg svært inn i år. Her har jeg kledd meg i hvitt, med en rød sokk på penis for å illustrere det japanske flagget. Japan er inn i år. De hvite sokkene og t-skjorten er kjøpt på HM. Den røde sokken er kjøpt på Cubus. Dette er et veldig enkelt plagg, som kommer til å være veldig inn til sommeren.
For noen uker siden la jeg ut DENNE filmen som et tilskudd til Si Fra-kampanjen som skal få bilførere til å senke farten. Det er en konkurranse der du kan sende inn egne filmer og ideer på hvordan DU sier fra på. Jeg setter pris på denne kampanjen, for jeg hater virkelig råkjøring. Når det er sagt, så var jeg nok litt vel streng i den første filmen. Derfor lagde jeg en til – der jeg sier fra på en musikalsk måte.
Lag din egen film HER. Det er en kreativ måte å fronte et viktig budskap på – samtidig som man kan vinne et reisegavekort på 50 000 kroner, ipad og masse streetcreds. Link meg dersom du lager en film! Jeg vil se den.
For noen uker siden fant jeg Ebay. For de fleste av dere er dette gammelt nytt – men jeg er en sånn som kommer litt sent inn i ting. Jeg har ikke sett Breaking Bad enda, for eksempel. Uansett, da. Jeg fant Ebay for noen uker siden og fikk helt dilla. Jeg har egentlig ingen penger, men på Ebay bruker man bare tøysepenger (PayPal-penger) og alt man trenger å gjøre er å trykke på en knapp. Jeg trenger herved ikke å gå ut lenger – med unntak av en Sverige-tur en gang i blant for å fylle opp fryseren, samt korte turer til Joker og Olsen Café på Briskeby for å kjøpe Farris, og drikke øl. Jeg har klikka mongo på Ebay. Jeg har kjøpt alt mulig rart.
Og så dro jeg på ferie til Tenerife – og så kom hjeg hjem igjen. Og postkassen min. Var. Full. FULL!!! Av hentelapper, da. Ikke øl. Det er sykt rart om en postkasse blir full av øl. Ikke fernet, da. Alle blir fulle av fernet.
Her er fangsten min etter en uke i Tenerife, og jeg vet at det er masse mer på vei. Livet mitt føles bra. Selv om jeg innerst inne vet at det kun er en midlertidig illusjon som brytes så fort jeg ikke får betalt på Joker fordi alle pengene mine har blitt brukt opp på Ebay. Men den tid den sorg.
Det beste med å få masse pakker i posten er at det føles ut som om det er noen andre som har gitt deg gaver – og det er utelukkende ting du ønsker deg! Jeg ønsker å foreslå at vi avvikler julaften (døll dag) og lanserer Ebay-aften i stedet. Hver uke! Jeg er sikker på at nordmenn blir lykkeligere dersom de slipper jul, og får pakker fra Ebay i posten i stedet.
Staten: Halvor? Halvor: Ja? Staten: Du er genial. Vi frasier oss herved alle verv, og gir makten i landet over til deg. Ok? Halvor: Tja, hvorfor ikke, liksom. Sikkert lættis å styre et land, liksom.
Her er søppelhaugen min etter gårsdagens Ebay-aften.
Og her er noen av gavene jeg fikk.
Jeg har blant annet fått meg masse FILA-klær. FILA er et merke alle brukte før – men så forsvant plutselig. Nå skal jeg, Halvor fra Briskeby, føre det inn igjen.
Også har jeg fått meg t-skjorter og longsleeves med lugubre motiver – pluss masse CDer og sånn.
Også har jeg kjøpt tidenes feteste Adidas-jakke (venstre) og en fet olavest (aldri hatt olavest) og en dødsfet genser med en kongekatt i verdensrommet. Det er et av favorittplaggene mine for øvrig. Og jeg har mange plagg nå. Jeg har brukt alt for mye penger på Ebay-gaver de siste ukene. Og jeg har ikke jobb.
Men jeg tenker uansett at penger ikke er det viktigste. Eller. Det er det jo, selvsagt. Men det er viktig med fine klær også. Jeg liker klær. Og Farris.
Men hva er det egentlig jeg driver med? Som om dere har noen interesse av å se meg posere i de nye klærne mine som en blogghore foran speilet. Sånn! Her er et bilde av meg i hockey-stilling på en stige, i stedet.
Jeg har vært på ferie i Tenerife i en uke, med fetteren min Jonas, og Oma (mormor). Nå løy jeg. Mennesker uten jobb har jo ikke ferie. Som arbeidsløs kan jeg vel heller kalle oppholdet mitt, som utelukkende bestod av soving og drikking, for jobbreise. (Aner ikke hva jeg snakker om.) Jeg har vært i Tenerife to ganger før. Begge gangene har jeg vært der med Oma. HER kan dere lese om forrige gangen.
Jeg elsker ikke å fly med flymaskin, nettopp fordi flymaskiner flyr oppe i lufta, og der oppe har ikke mennesker noen ting å gjøre. Det er fuglene sitt territorium, og det må vi respektere. Også er jeg, som alle andre, bittelitt redd for å dø i et flykræsj. Heldigvis ble jeg plassert ved siden av en råhyggelig kar fra Ålesund-traktene, 80 år gamle Olav, og vi holdt praten i gang hele reisen. Også drakk vi vodka, da.
Vi kom trygt frem denne gangen også – og det var ingen menneskeliv, eller fugleliv, som gikk tapt på veien. Jeg var litt brisen på grunn av vodkaen til Olav. Vi tok taxi inn til sentrum av Tenerife, og ble raskt introdusert for hva denne surrealistiske øya har å by på. La meg forklare nærmere:
Det er fem typer mennesker som drar på ferie til Tenerife.
Gamle mennesker: Denne menneskegruppene er det desidert flest av på Tenerife. De subber rundt, frem og tilbake, føler seg beæret over å bli mast på av de svenske innkasterne (som av en eller annen grunn ikke bor i Norge), og kjøper rare ting som de kan ta med hjem og aldri få bruk for. De er i Tenerife i ukesvis og månedsvis om gangen, og er ikke sky for å ta av seg sine ferskenfargede klær for å sole brystene. Etter en uke i Tenerife har jeg blitt herdet for gamlingpupper for resten av livet.
Feite, fulle briter: De desidert verste menneskene der nede fyller også en stor prosentandel. De har kun med seg fotballsupporter-klær, og har kroppen full av tatoveringer som ligner på noe de har laget selv, på fylla, med en rusten kniv og en kulepenn. De er høylytte og kommer i flokk. Heldigvis holder de seg på hotellet ved hotellbasenget fordi de er for feite til å bevege seg til stranden. Derfor slipper man å møte disse utendørs.
Småbarnsfamilier fra Norge: De har endelig spart opp nok penger til å fly avgårde med de stakkars ungene som de sender ut på stranda, kliss nakne, med kjeks og banan smurt inn i hele ansiktet. Disse menneskene tror andre mennesker synes det er kult å få besøk av nakne småbarn når de selv er iført minimalt med plagg – og gir deg blikket dersom du ikke ler og vil leke og synes det er kjempekos med ekle unger på stranda når du prøver å bli full i fred. Ungene har alltid sykt dumme navn – og foreldrene kommer garantert fra Nittedal eller Vestby eller noe sånt.
Backpackere som skal finne seg selv: De har rastahår, maori-tatoveringer, spiraler i ørene, Just do it-tskjorte og Jamaica-farget adidas-jakke for å illustrere at de er i opposisjon mot streitingene hjemme. De backpacker for å finne seg selv (røyke hasj) og har gjerne holdt på med dette i 10 år. De jobber som Dubstep-DJer på de få konseptklubbene – antageligvis gjør de det gratis for å promotere seg selv til et større publikum (full briter og pensjonister). De bor på stranden, og har alt de trenger i den gigantiske ryggsekken de alltid bærer på. De er som snegler. De er også like treige som snegler fordi de røyker hasj i stedet for å puste oksygen.
Sånne som meg: Som sliter med å finne seg til rette blant de andre uten et sted med internetttilgang og øl. Konstant redd for å gå glipp av noe hjemme i Norge.
På Tenerife finnes det nemlig ikke internett noen steder. Hotellet hadde ikke wifi engang. Jeg gikk motvillig ut for å sole meg i stedet, selv om jeg synes det er sykt kjedelig. Man bare sitter der, og stirrer på sola. Helt idiotisk.
Her har jeg sittet en del og solt meg den siste uka. Sett på solen, og fundert på om det skjer noe spennende på internett.
Så gikk Jonas og jeg for å se på TV. Han hadde nemlig med seg macen sin, og den var full av filmer og serier. I løpet av turen har vi sett fem filmer, og to sesonger med familyguy. Ting jeg aldri tar meg tid til hjemme – så dette var definitivt med på å gjøre turen til en suksess. Hvem trenger sol når man har så kraftig lys på skjermen?
Og så kom Oma og ba oss stikke ut. Hun mente at det er feil å sitte inne og se på tegnefilmer når det er 25 varmegrader ute.
Vi hører alltid på det Oma sier, og bestemte oss for å utforske øya litt. Jeg ble imponert over det jeg fikk se. Ananaser. Svære ananaser. Og det var masse av dem!
Denne ananasen er overmoden og klar før innhøsting.
Her er det en litt mindre ananas som vokser rett opp av gangfeltet.
I denne lille grønnsakshagen fant jeg en litt mindre ananas – men den er fortsatt mye større enn de vi har i Norge.
For første gang ble jeg rett og slett litt imponert over hva Tenerife har fått til. De har klart det nå. Med så mye ananas vil de kunne leve på eksport av ananas til pizza-kjeder over hele verden. Selv spiser jeg ikke ananas – men jeg liker nesten ingenting. På pizzaen min skal det helst bare være masse kjøtt. Biff, kjøttboller, skinke, pepperoni og bacon. Det lker jeg.
Jeg lette etter ananaser hele dagen. Oma var også med. Her står vi foran noen nydelig ananaser i Los Christianos.
Dagen etter bestemte vi oss for å bestige Teide som er en 3717 meter høy vulkan. På veien dit fant vi enda flere ananaser. Baby-ananaser. En liten familie med baby-ananaser.
Ved roten av Teide fant jeg enda fler. Masse baby-ananaser som venter på å vokse seg opp til en verden full av muligheter.
Vi brukte omtrent 7 minutter på å gå opp. Det gikk veldig fort, synes jeg. Det har sikkert noe med temperaturen i Tenerife å gjøre. Ja. Det må være det.
Her er jeg på toppen av Teide. Ganske stolt. Ser du meg, Fattern?
Etterpå feiret vi med et slag minigolf. Jonas vant med 60 slag. Oma kom på andre plass med 66 slag.
Jeg tapte denne gangen – men lå like bak de andre med 103 slag. Jeg skylder på at det har konsentrasjonsproblemene mine å gjøre. Ja. Det må være det.
Etterpå gikk Jonas og jeg ut for å finne flere ananaser – men ble i stedet vitne til dette politiske budskapet. Her har tenerifeanske blitzere vært ute og sagt i fra hva de synes om politiet.
Jeg vet ikke hvorfor tenerifeanske blitzere vil ha sex med politiet. Politiet er nemlig svært fraværende i det som tilsynelatende er en fredfull ferieplass for gamlinger og fulle briter. Det er nemlig ikke alle som følger lov og orden på denne sydhavske vulkanøya.
Eksempel: Det er tydelig markert at det ikke er OK å sitte på denne benken. Likevel sitter en anarkist på benken, og demonstrerer sitt hat mot lover og regler – mens han ser på de nakne barna nedeved stranden.
Vi ble sjokkerte av denne opplevelsen og dro hjem til hotellet for å se på Family Guy.
På kveldene dro vi ut og spiste hver dag. Det er kjedelig å skrive om.
Nam, nam. Mat.
Men etter at vi hadde spist dro vi ut og fant enda flere ananaser! Det er helt latterlig mye ananas i Tenerife.
Her er en fontene som som spruter vann i takt med musikk hver kveld klokken 21. Her er Oma og jeg foran fontenen.
Og her i wifi-puben vår. Hit dro vi fem ganger om dagen for å oppdatere oss på internett. Oma storkoste seg hver gang Jonas og jeg skulle sjekke internett på wifi-puben.
Og etter at Oma hadde gått og lagt seg (22:00) dro vi ut og fant andre gamle folk å henge med. Disse er fra Elverum. Råhyggelige folk. Vi hadde en to timer lang samtale sammen om elgestatuene utenfor Skogbruksmuseet.
Men jeg har gjort mer enn å bare drikke øl med gamle folk, og funnet store ananaser. Den siste dagen badet jeg.
Så fløy vi tilbake til Norge – kjøpte taxfree-varer (det beste jeg vet) og tok flytoget hjem. Jeg liker flytoget. Det prøver å være en flymaskin. De som jobber der tror de er flyvertinner, også ber de om at du leser sikkerhetsbrosjyren på toget og sånn. De er så søte.
Nå er jeg hjemme igjen. På Briskeby. Prøver å finne ut av livet mitt – men det er ikke så lett.
I mitt 24 år lange liv har jeg blitt introdusert for et årsløp fullt av dager. 365 for å være nøyaktig. Da jeg var liten var få av disse dagene viktige merkedager bortsett fra bursdagen min, bursdagen til Norge, og en del helligdager – noe jeg på den tiden satte pris på fordi jeg hatet å dra på skolen. I voksen alder avskyr jeg helligdagene. De dukker opp i fleng hele året – som hindringer på veien for oss som ikke har tid til å vente på at a4-folk også skal få lov til å drikke seg dritings på en tirsdag. Dette er dager som har klamret seg til oss i hundrevis av år, og vi slipper nok dessverre ikke unna med det første. Det er likevel ikke helligdagene jeg skal skrive om i dag.
I løpet av barndommen dukket stadig flere nye merkedager opp i Fatterns utslitte almanakk. Dager som er laget for å tvinge enkle mennesker til å huske å gjøre ting. Huske mor. Huske far. Huske å kjøpe blomst til kjæresten de egentlig er dritt lei av. Huske å kle ut ungen som en heks og tigge godteri av naboen. For meg betyr dette kun én ting; å huske at du er en kjedelig og trist person, med en kjedelig jobb, null integritet, ingen ekte venner og en iPhone full av apper du bruker for å imponere kollegene dine. Du trenger disse dagene for å minne deg selv, og de rundt deg, på at du faktisk har de rundt deg.
I tillegg til dette skal du selvsagt bruke masse penger på utvalgte produkter som til slutt gjør de kreative utviklerne bak alle disse nye merkedagene søkkrike – og alle blir glade. Og du. Du slapp å huske på alle disse tingene selv, fordi Facebook, avisa, reklameplakatene, kalenderen din og alle på den gørrkjedelige jobben din minner deg på det i god tid. Du rekker å kjøpe blomster til dama du egentlig er dritt lei av. Du rekker å kjøpe inn masse godteri som du skal dele ut til barn du ikke kjenner. Du rekker å ringe til moren din og ønske henne til lykke med morsdagen. En markering som strengt talt burde gjelde hver eneste dag i livet ditt ettersom mora di faktisk ga deg dette livet.
La meg påpeke allerede nå. Jeg snakker ikke til hver enkelt av dere. Dette er et inntrykk jeg automatisk blir sittende med under “alle i verden skal vise oppmerksomhet til hverandre”-dager som denne.
Og i dag er virkelig den verste dagen av dem alle. Samtlige av de største restaurantkjedene i landet er overfylte av par som har klart å dra hverandre ut av sofaen for å bevise for seg selv, hverandre, og alle deres bekjente, at det fortsatt er gnister i det tørre forholdet som egentlig burde vært avsluttet for lengst. Enkelte frir til hverandre også – kun fordi det passer så ypperlig fint å gjøre det på Valentines Day! Det er jo virkelig en historie å fortelle barna om når de selv vokser opp og skal dra på sin første date – 14. februar, selvsagt, med en kvisete fjortis som har turt å manne seg opp til å spørre. Det er jo tross alt ganske kjipt å være singel på Valentines Day – og ikke ha en date engang.
Alternativet til alt dette er å klage og syte over hvor teit denne dagen er – og jeg havner nok i denne klubben selv om jeg hater å bli satt i bås. Ikke fordi jeg ikke kan være romantisk. Ikke fordi jeg ikke klarer å møte jenter. Men fordi jeg synes denne dagen, og andre slike “minne på”-dager er kvalme, motsigende og en av de viktigste påminnerne vi har om at vår generasjon er avdankede egoister som trenger en ferdigskrevet kalender til å fortelle hva vi skal gjøre mot våre nærmeste – når vi skal gjøre det – og hva vi må kjøpe for å gjennomføre det.
Nei! Jeg kjøper ikke en blomst og et sjokoladehjerte som det står «Jeg elsker deg!» på. Da kunne jeg like gjerne ha skrevet et brev med teksten: «Jeg har vendt meg til at du er en del av livet mitt nå. Jeg vil aller helst spille Playstation i kveld, men tar gjerne imot en blowjob i bytte mot denne tørre tulipanbuketten som kostet 79 kroner på Kiwi. Penger jeg egentlig kunne brukt på en sixpack øl – men i dag føltes det mer riktig med blomst.»
Jeg tror på mennesker. Jeg tror på folk som ringer faren sin selv om det ikke er farsdag, og jeg tror på gode kjærlighetsforhold som kjøper billige tulipaner selv om det ikke er Valentines Day. Jeg er vel bare en sterk motstander av kollektiv opphausing rundt ting som burde ligget i oss – naturlig – fra før av. Også hater jeg å føle skyld når jeg ikke gjør slik reklameplakatene på trikken ber meg om.
Jeg ble spurt om å lage en film i forbindelse med en kampanje som skal få bilister til å senke farten. Jeg har jo selv blitt påkjørt og synes det er utrolig ubehagelig med uaktsom kjøring – så jeg svarte selvsagt ja på dette. Nå er filmen ferdig. Jeg føler jeg fikk budskapet mitt frem. Litt underfortalt, men …
Det er viktig å være litt sint. Jeg blir sint når folk kjører for fort. I morgen skal jeg til Tenerife, og hvis kapteinen på flyet går over 110, så klikker jeg mongo på han.
Praten. DEN praten, ja. Du vet sikkert hva jeg sikter til. Kleint? Ja, praten er jo litt flaut, men det er en viktig prat å ta for å kunne opprettholde den gode relasjonen. Noen av dere har kanskje allerede vært gjennom det. I går var det min tur.
Rambo tok det hele ganske bra. Han ble sittende å tenke på det vi snakket om i noen timer, og så kom han ut og sa at han var glad i meg. Jeg har verdens beste pus.
