Første halvdel av 2010 var ikke noe å skryte av. Jeg hadde ikke oppnådd noe som helst, og holdt meg stadig mer inne.

Det passet derfor bra at andre halvdel av året startet med festivalen som betyr mer for meg enn mat.

JULI:

Kong Halvor Camp aka Camp Ufyselig levde opp til navnet. Vi var 45 stykker i campen, og hadde besøk av sivilt politi mestparten av tiden vi var der.

Campen vår mot slutten av festivalen. På dette tidspunktet var det ikke mulig å oppholde seg inne i campen lenger.

Da jeg kom tilbake fra Roskilde, så hang jeg masse ute i byen. Brukte opp NAV-pengene mine på piss og møtte interessante mennesker.

Og når ikke jeg hang i byen, så var jeg hjemme og fikk venner til å gjøre husarbeid for meg.

Så ble Gråen så syk at hun måtte avlives.

Det var en trist dag, men jeg visste inni meg at det var til Gråens eget beste. Nå er hun og lille Svarten sammen i rottehimmelen, og koser seg med å spise opp sengetøyet til Jesus. I mellomtiden, så hadde Wulffern ordnet meg en katt.

Rambo.

Og med Rambo på plass, så startet en hjemmetilværelse bestående av facebook, kokt egg med kaviar og cola.

Random/retard.

Random/retard pt. 2.

AUGUST:

I august gjorde jeg en laber innsats som deltager på årets Øya-festival.

Festival-standaren er satt av Roskilde, og trend-festivalen Øya kan ikke måle seg engang. Gi meg et telt, noe søppel og BILLIG øl. Ikke den dyre, fancy øllen de serverte på Øya. Billetten var også alt for dyr, selv om jeg hadde vært villig til å betale mer for å se Iggy Pop på scenen. En kjip Iggy Pop konsert også. Jeg mislikte Øya-festival skikkelig, men drar gjerne tilbake om jeg får gratis billett. Anybody?

Jeg ble i hvert fall i bedre humør, da jeg fikk nye underbukser i posten. Gratis.

Til slutt tok livet mitt en helt annen vending, da jeg begynte på skolen igjen, etter et seks år langt friår.

SEPTEMBER:

Det var i disse dager at facebook slettet kontoen min. Dette resulterte i en gigantisk spam-aksjon, hvor jeg sendte dem to-tre mailer om dagen, og forklarte hvor viktig facebook var for meg. Uten facebook, så hadde jeg virkelig ingen form for liv lenger.

Etter å ha fått tilbake facebook, så fant jeg forresten ut at facebook SUGER!
Også begynte jeg å henge på twitter i stedet. Det er i dag den viktigste og smarteste avgjørelsen jeg har gjort, noen sinne.

Også skøyt jeg meg selv i hodet, noe jeg for så vidt har gjort hundrevis av ganger før.

OKTOBER:

Jeg ble 22, og skjønte for alvor at jeg ikke kom til å bli yngre. Alikevel, så hadde jeg tidenes bursdagsfeiring med venner og familie.

Så dro jeg og Michael på en fuktig Oktoberfest!

Og så lurte jeg hele Norge til å tro at jeg skulle i fengsel.

Egentlig dro jeg på ferie. Kommer vel tilbake til det en eller annen gang.

MOVEMBER:

Julebrusen var på plass. Jeg har ikke tall på hvor mange julebrus jeg har drukket i løpet av de siste to månedene, men jeg tømte en six-pack bare i går. Jeg digger julebrus.

Jeg slet med å få kontakt med den nye bestevennen min, skiltet g4s.

Men jeg spiste mye kebab, da.

Også satt jeg standaren for årets vintertrend.

Så ble jeg gal.

Og så dannet jeg meg et homoerotisk forhold med lecablokken Charlie.

Alikevel må det kuleste med årets november ha vært skjegget. Et kontroversielt eksprement gjort for å håne alle verdens barberhøvler en gang for alle. Det skal sies at skjegget utviklet seg til å bli utgangspunktet i min sesong-depresjon, og for hver dag skjegget vokste, så bygget jeg meg opp en større og større tiltrekning til å leke med kjøkkenkniven.

DESEMBER:

Jeg fikk en overraskelse i posten.

Og deltok på tidenes innflytningsfest.

Så sluttet plutselig bloglovin’ og blogglisten.no med å oppdatere hjemmesiden min, bare fordi det nesten ikke er en blogg. Dette gikk kraftig ut over psyken min.

Jeg skjønte at det var movember-tendensene som hang igjen, og lagde meg en julebart i stedet for deppe-skjegget. Her i et klipp fra årets beste realityserie Paradise Briskeby.

Jeg har allerede forklart hva jeg synes om adventstiden og julefeiringen, slik den har utviklet seg. Nå er det i midlertid over, og om to dager, så lever vi ikke i 2010 lenger. Blanke ark, og sjansen til å rette opp livet igjen. Noe jeg for så vidt sier hvert år, uten å ha greid å fullføre det enda.

Selv om jeg ikke føler å ha oppnådd noe i 2010, så ser jeg alikevel tilbake på året som ekstremt lærerikt. Jeg har lært hvor enkelt det er å ikke gjøre noe som helst. Det er ingen som kommer til å pushe deg frem om du ikke gjør det selv. Alle tankene mine rundt dette kan jeg prate om i timesvis, men alt er sentralt rundt ideen til tatoveringen min. Lust for life. Jeg er nødt til å lære meg å leve ut tankene mine.

I 2011 skal jeg få til noe.

Godt nyttår.

Hei, jeg heter Hlavor og er hen liten hore fra briskeby. det er et eget land inne på frogner, men ikke rett ved frognerparken. Der bor det bare gamle ullernhorer som spiser suppem og driter ned alle duene i hagemn. Om de har hagde, da. Antageligvis har det det. fullt av overvåking. CIA IS TRYIN TO KILL ME, vel, så skyt deg selv først og behold æren. Jeg hater duer forrestn. Men jeg digger svaner. Svaner og kreps sjøklreps helst. KJenner du morra di ordentlig. Trukke det. Jeg kjenner hu, og jehun har tatoverijng av en isbjørn på ræva, yeyeye! Hodet mitt tilnærmer seg en smeltet balong, og armene mine ser skikkelig store ut i den filmen her, fordi jeg bruker et kraftig vidvinkelobjektiv som er gfullt av linser, glass pog sperm fra døde hester. Jeg liker døde hester, og var selv med på å bpukke ut de jeg likte best. Ellers er det endelig slutten av dette året nå, og det klødde nettopp på magen. NÅ slår jeg meg selv i hodet. Sånn, det var digg, nå skal jeg snart åpne meg en faris, men det jkommer ikkem med på ilmen, for jeg har den ikke fremfor meg. Eller, så vil jeg gjerne fortelle dere hisdtorien om en kompis av meg som heter Svein. PS;: Det er etsynonym for møkkafolk. Det gjelder alle dere horer utpover hele dette råtne landet som jeg en dag skal tatovere flagget til mitt i kukkhodet. Det blir digg det, tenker jeg! Har du klamydia? Gi meg litt a. Forbanna hår over hele trynet. Blir sprø. Det klør i øynene og jeg må skjerpe meg ekstra mye, noe som er vanskelig da jeg har adhd diagnosen injesert inn i  hjernen fra barndommen av. Egentlig er det bare en unnskyldning. Også liker jeg fisk, bedre enn jeg liker frukt

 

Ferdig,.

Hva lærte DU av dette?

Da jeg jobbet i fotobutikk, så var jeg også en del bak på labben. Der hadde vi en stor printer, som vi stadig måtte tømme for kjemi-avfall. En ganske ekkel, boblende og lunken guffe, som du helst ikke vil drikke til frokost. Poenget er at det er den samme guffen som lagde de stygge bildene dine fra Kreta! Akkurat som mat og bæsj. Akkurat som bensin og eksos. Vel, det samme finner du her hos meg. Jeg sitter inne med en rekke tanker, skriver det ned og formulerer det. Noe av det blir (dessverre) offentliggjort, mens resten bare blir svevende rundt i lufta, uten noe å ta tak i. Akkurat som urin i verdensrommet. Akkurat som sædcellene som ikke ble til baby. Vel, denne spalten er min sæd som ikke ble noen baby.

Min offentlige avfallsplass for døde hjerneceller, og med hodet fullt av ubrukte babyer, så var det på nytt duket for å tømme avfalls-tanken.

LIBERTINES-TIME FOR HEROES

Jeg fikk en pappeske av Fattern til jul. På ønskelista stod det egentlig klatrestativ, men jeg tror det var det han mente.

Rambo koser deg i den nye kose-plassen sin!

Han trives i hvert fall bedre enn hva han gjorde med det gamle klatrestativet som jeg lagde til han.

Den lilla flekken i ansiktet var et forsøk av meg på å lage kunst. Rambo digga ikke å ta del i kunsten min.

Hilste dere på Kisse Gassen her om dagen, forresten? Jeg skal hilse så mye og fortelle at han havna skikkelig på kjøret med noen bærter på Grünerløkka her om dagen. Først ville de bare kline og sånn.

Men så begynte de visst å kle han om som dame. Leppestift, og hele pakka. De var visst lesbiske, disse grisete tøysejentene.

Kvelden endte med at Kisse Gassen ble sodomisert med en knust ølflaske i en leilighet på Frogner, mens radio’n spilte DDE med “Det går likar no”. Ingen heldig kveld for Kisse Gassen, altså. I dag har han slappet av med Klassekampen og en smoothie.

Møtte en jente i sentrum for litt siden. Hun holdt en stor plakat som det stod Natur og Ungdom på, også ville hun at jeg skulle blogge om det. Fattern var jo hardbarka Natur og Ungdom-representant i sine yngre dager, så det skulle jo bare mangle. Og nå har jeg gjort det. Også skulle jeg huske navnet hennes! Hun het Agnete, Agnes eller Thomas. Sånn ser hun ut. Hun er den eneste fan’en min, og insisterte på at jeg var kjendis.

Husker ikke hvem av dem det var. Mente egentlig å huske at hun var skalla. PS: Jeg er ikke kjendis. Jeg er en dum liten gutt med store fritidsproblemer, men det er hyggelig å få klem av ukjente mennesker forde.

Etter å ha googlet meg selv to ganger om dagen siden sist, så har jeg kommet frem til disse linkene. Jeg liker å google meg selv, og blir like glad hver gang jeg får treff. Jepp, det var et skikkelig tydelig hint til alle dere andre.

• ALIEN MEXICANER
• SOLAFRID
• ERBROS
• T92
• GRANATMUFFIN
  For ikke å snakke om
• GLASSKÅR
• LINNIIIE

Dere som ikke vil gi meg noe å google etter, dere kan tegne et bilde av meg og sende det til meg i posten. Samler på tegninger av meg selv, og trenger å finne andre ting i postkassa enn regninger. Send meg en mail, så får du adressen min. Jeg har øks, så ikke prøv å komme hit. (På ekte)

Line viser hvorfor man skal sende brev til Halvor. Det er hysterisk morsomt, faktisk!

Og mens vi først er i gang, så kan dere lese noen sykt kule intervjuer hos Kari, Joakim og Smuglesning.

Også må dere besøke hjemmesiden til sjefen av Stavanger. Han heter Atle Østrem og er et sånt menneske som Gud hadde advart før en eventuell ny oversvømmelse av jorda.

http://www.atleostrem.com, altså.

Jeg savner at navnetmitterskikkeligstygt blogger i kommentarfeltet mitt.
Jeg savner at resten av dere 1000 gribber som smugtitter på hjemmesiden min blogger litt i kommentarfeltet mitt, dere også.
Jeg synes NSB og Oslo sporveier burde ta rennafart og drite seg selv i trynet.
Jeg synes alt av norsk politi og vektere kan ta rennafart og drite seg selv i trynet, de også.

Jeg synes noen burde sende meg penger, silk at jeg kan kjøpe… Ting.
Jeg vil tatovere meg. Jeg vil tatovere et denied-stempel midt i ansiktet.
Jeg har dårlig ånde akkurat nå, og venter på at fiskegratengen skal bli ferdig.
Jeg har fjernet den lille reklamen, forresten. Totally not worth it. Kommer sikkert noe annet, morsomt senere.

Jeg savner deg, R…

Også savner jeg Roskilde. Er det lenge igjen nå, eller? (Må rett inn på Roskilde-festival.dk og sjekke med det samme) @kvanneid @cecekaa Jeg elsker dere <3

Rett før jul, så hadde vi tidenes julebord med alle kongene av Oslo. Her ser vi min outfit for anledningen.

Vi hadde leid et stort lokale like ved Nordstrand, med julemiddag og hele pakka. Det gikk ganske pent for seg, helt til vi begynte på champagnen.

Få timer etter dette bildet ble tatt, så var alt knust. Alle sloss og ingen husker noe. Selv banka jeg to jenter, trodde at Emma Clare og Julie Aida var samme person, og fikk de kvinnelige gjestene på Fisk og Vilt til å gråte. Med andre ord, så var dette det garantert råeste julebordet siden i fjor, og jeg kan nesten ikke vente med å toppe det til neste år.

Til slutt, så vil jeg bare meddele at barten har røket. Det var en fin reise denne julen også, og vi avslutter mens leken enda er god. Dessuten er det faktisk litt ukomfortabelt med isen som danner seg i barten i den verste kulda, på grunn av dugg fra nese og munn.
Si “På gjensyn, kompis” til barten, folkens! Om ikke før, så sees vi i hvert fall igjen til neste år.

Også snakkes vi i morgen. Kan knapt vente med å legge 2010 bak meg.

I dagens episode ser vi Linnéa i dyp anstrengelse, mens hun spiller (verdens mest awesome spill ever made) Angry Birds på telefonen. Halvor har vondt i hodet. Det har vært intimt inne i huset, og kirken forbanner offentliggjørelsen av det kritikerne anser som sterkt sexuelt innhold.

Tråkket vi over grensene denne gangen? Vi i redaksjonen synes vi – i 2010 – må takle denne formen for reality på tv, og lover mer enda mer action i fremtiden.

Hei, alle sammen! Jeg er en gris.

Jeg vokste opp i et narkotika-belastet miljø på ytre Nordstrand. Altså ikke den fine delen, men der hvor det er fullt av blokker og brakker og sånt. Her ble jeg misbrukt, lurt til å teste alle slags stoffer og levde generelt fra hånd til munn som en skygge av meg selv.

For to år siden, under en av de daglige narkotika-festene, så kom det en snill jentegjeng på besøk. De så det sorte hullet i øynene mine, og skjønte at livet mitt hang i en relativt tynn tråd. Jentene bestemte seg derfor å snike meg med seg hjem, og med det reddet de livet mitt.

Min nye tilværelse var trygg, og jentene var snille mot meg. Alikevel, så var jeg ikke helt fornøyd. Var det litt for trygt? Heldigris skulle livet mitt på nytt gå gjennom store endringer. For en ukes tid siden, så forlot jeg mitt andre hjem for å utforske livet. Nei, jeg skal ikke bli noen typisk A4-gris, nei!

I dag, så har jeg vært i Oslo hele dagen. Tittet på byen, og gjort litt ærender. Her ser vi meg foran stortinget. Selv stemmer jeg Rødt, hva stemmer dere?

Paradegaten Karl Johan.

Ååh, den koselige julestemningen. Jeg liker det, jeg.

Se! Her står jeg på skøyter i spikersuppa. Det var masse mennesker der i dag, så jeg var der ikke så veldig lenge, for jeg er ikke så god enda.

Plutselig kom jeg på at jeg vant penger på flaksloddet mitt! Snakk om griseflaks!

5 like stjerner, og 50 kroner rikere. Jippi!

Med penger i pungen så jeg min rett til å kjøpe litt mat.

Bare fordi jeg er gris, så fikk jeg ikke lov til å spise inne. Dumt! Det synes jeg.

Etter at jeg hadde spist, så dro jeg for å shoppe litt.

Så tok jeg noen nye passbilder av meg selv.

Fine?

Hehe, fikk litt lyst til å kjøre t-bane, jeg. Da trenger man billett!

Husk å stemple! Hvis ikke kommer purken å tar deg!

På t-banen var det noen fnisete jenter, som så på morsomme bilder på telefonene sine. Jeg ble nyskjerrig, og sendte lange blikk.

PS: Ikke så lenge at de oppdaget det. Bildet var ikke morsomt, men jeg gikk nok ikke under målgruppen, da.

T-bane er moro! Fornøyd med smilet mitt på dette bildet, forresten!

Etter en lang dag i Oslo, så dro jeg ned på plata for å kjøpe meg en kvarting med makka. Ja, etter en lang dag, så synes jeg nesten det for være greit med en liten stripe. Bare sånn en gang i blant.

Ja, dere vet jo hvordan det er. Det blir aldri bare èn!

Tok meg en liten røyk også. Røyker egentlig ikke, men det er så digg når man speeder.

Etter å ha fått på et par tette, så blei jeg ganske vill i trusa. Jeg la fort merke til denne vakre skapningen som befant seg i samme rom som meg.

Dere kjenner meg! Går jeg først inn for det, så gir 100 prosent! I hvert fall når jeg speeder; da får jeg litt mer guts. Her er jeg og min nye kjæreste for kvelden. Jeg er klar for dominanse.

Og jeg bare: Ohh, baby, gjør hva du vil med meg! Jeg er din lille gris!

PS: Nå skeia det litt ut i dag, men vanligvis er jeg ganske ålreit. For dere som vil bli bedre kjent, så finner dere meg selvfølgelig på facebook!

Hva har dere gjort i dag, da? Noen andre som ikke får lov til å spise på Burgerking? Flere her som liker å ta litt narkotika etter maten?

 

Jeg var et depressivt vrak da jeg møtte enden av 2009, men heldigvis hadde jeg fortsatt et håp. I løpet av året hadde jeg nemlig laget en statestikk over levestilen min, slik at jeg i 2010 kunne gjøre det stikk motsatte.

Det funket ikke.

JANUAR:

Det startet som alltid med nyttårsaften. Året fikk en brutal start da jeg våknet i en sofa på majorstua, med nesa full av fruktsalat og leveren full av Fernet.

For å lade batteriene, så dro jeg til Tenerife med Oma.

Da jeg kom hjem, så dro jeg på sykehus for å…

OG til slutt, så tjente jeg mine siste kroner hos Fotoknudsen på CC-vest.

Jeg husket å legge igjen en personlig hilsen før jeg dro.

Jeg sluttet på Fotoknudsen fordi jeg ville utvikle meg kreativt, visualisere ideene mine, og finne meg et liv.

Det funket heller ikke.

FEBRUAR:

Første hendelsen i mitt “nye” liv må ha vært tannbørste jeg fikk i posten.

Jeg skjønte fort at jeg aldri kom til å finne meg noe liv ved å vanke hjemme med kjeften full av tannbørste, og begynte å late som at jeg hadde jobb i stedet.

Jeg fikk jobb for en dag hos Microsoft.

Også rømte jeg til Klækken.

I slutten av februar, så sovnet Svarten stille inn etter et relativt fint liv med søsteren Gråen.

Jeg hadde for lengst innsett de tiltaksløse forholdene. Jeg holdt meg mye inne og brukte tiden til å ta bilder av meg selv i kinky positurer.

Så kom plutselig sola!

MARS:

Jeg våknet i en haug av søppel, tomflasker og inntørka dasspapir, og tittet ut.

Jeg skjønte hvilken måned vi var kommet til, og gjorde alt jeg kunne for å fjerne alle spor av vinteren.

Vi hadde noen fete fester på badet.

Og jeg fikk for alvor øynene opp for gunnere.

Så fikk jeg kopp i posten.

Og det hele toppet seg da stemoren min ga meg en søster.

Tross for at jeg både kjøper og selger barn, så var det lite penger å hente. Etter å ha solgt alt jeg eide og hadde, inkludert kroppen og sjela mi, så meldte jeg meg inn hos NAV.

De kunne ikke tilby veldig mye penger, men det var i hvert fall nok til å fylle opp kjøleskapet.

Jeg gjorde noen dårlige forsøk på å trene.

Også ble jeg besatt av å spille GTA hos Ove og Siri på Birkelunden.

APRIL:

Under en viktig oppdagelsesferd, så fant jeg plutselig løsningen på alle mine problemer.

Livet var plutselig mye bedre, og jeg avtalte med meg selv at jeg virkelig skulle slå gjennom med planene mine i løpet av April. Jeg startet med å dra hjem til Asker.

Så sorterte jeg alle filmene mine i alfabetisk rekkefølge.

Og tørket støv av hele leiligheten, inkludert meg selv.

For å belønne mitt eget tiltak, så dro jeg på Metallica-konsert, og fikk meg to nye bestevenner.

I slutten av April, så rømte jeg til Lillehammer.

Så ble Briskeby angrepet av aske-støv, og jeg så meg nødt til å isolere meg på badet.

Tross det siste bildet, så var egentlig april en ganske bra måned. Aske-skyen var som alt annet bare en tøysete bløff, og plutselig begynte pengenivået mitt å stige igjen.

MAI:

Livet kunne ikke bli bedre. Under en spasertur i Karl Johan møtte jeg nemlig forbildene mine fra Paradise Hotel!

Også prøvde vi å parre Gråen med mini-isbjørnen, Emma. Det gikk ikke.

Jeg rømte til Porsgrunn, Brevik og Langesund.

Og feiret yndlingsdagen min på tradisjonelt vis.

Jeg ble et nytt menneske da jeg brukte spenna mine på klær, og lanserte en ny pose. Magnum!

Magnum gjorde sitt gjennombrudd, men slo aldri klassikerne “gunnern” og tommelen.

Sommern nærmet seg med stormskritt, og innen utgangen av Mai, så tok jeg årets første bilder med gressklipperen. Jeg brukte den aldri.

Mai endte med at Norge tapte Grand Prix så det sang! Tyskland vant, og jeg har aldri før vært mer stolt over å være kvart tysk.

JUNI:

Jeg var på konsert med fettern min på AC/DC.

Og med Fattern på Mark Knopfler.

Jeg gjorde alt jeg kunne for å skaffe spenn uten å jobbe.

Og det klarte jeg. Plutselig hadde jeg masse penger.

Jeg rømte en liten tur til Tusenfryd.

Og lagde meg verdens feteste singlett.

Så jobbet jeg plutselig for Ben & Jerry’s.

Jeg tjente ingenting, men det gjorde ikke noe. Jeg hadde jo masse penger fra før.

Foreløpig hadde jeg verken utviklet meg kreativt, visualisert noen ideer, eller funnet en annen form for liv enn gutteprostitusjon og penger. Første halvår av 2010 var over, og jeg innså at jeg måtte ta tak i meg selv.

Noe som for så vidt ikke funket, det heller. Jeg er som en unge, altså!

Skulle du ønske at du var meg fra januar til juni 2010?

Selv om jeg hater den overfladiske delen av julen, så betyr det ikke at jeg ikke drar hjem til mine egne juletradisjoner i Asker. Lille julaften, så dro jeg på lutefiskparty hos besteforeldra mine (Mommo og Bestepappa). Jeg spiste selvsagt ikke noe lutefisk, men èn pølse og to glass med solo. Ble mett som ei (Denne blir grov) voldtatt hore! (Hihi) Så dro vi hjem til hovmestern og pynting av juletreet.

Jeg pyntet egentlig ingenting, men krevde å bli avfotografert, mens jeg “satt på” stjerna. Etter at bilde ble tatt, så tryna jeg inn i treet, og gjorde slik at Oma (Mormor) og Ruben (Lillebror) måtte gjøre alt på nytt. Så dro jeg på byen i Asker, prøvde å slå ned en dørvakt og havnet på glattcella.

Neida, det skjedde ikke. Ville bare vise dere hvor enkelt det er å lure blogglesere til å tro på ting, men ta det med ro, folkens! Nå er dere ikke på en blogg, men en hjemmeside. Av ypperste klasse. Jeg er stolt.

På selve dagen (Julaften altså, for deg som treffer målgruppa mi), så dro Fattern meg med på kjøretur til Asker kirke. Litt for å besøke graven, og litt for å lure med meg på en julegudstjeneste.

Her ser vi Fatterns partypack med gravlykter. Morbid, men økonomisk. Han kjører alltid rundt med gravlyktene i bagasjerommet på bilen.

Hver gang vi har pyntet graven, så tar vi bilder og prater litt. Sånn har det vært siden 1990. Her ser vi meg ved graven. Til Mamma.

Så dro vi opp til kirka og fikk med oss slutten av en gudstjeneste.

Jeg var mest opptatt av å stirre opp i taket for å finne en stjerna som mangler i mønsteret (Intern Asker-greie), mens Fattern koste seg, og kunne alle sangene utenatt.

Fattern er faktisk så gira på gudstjenester at han dro til Drammen for å få med seg et par til!

Jeg dro hjem og lekte med lillesøsteren min, Stine. Hun har kanskje et søtt blikk på dette bildet, men sannheten er at hun nettopp har fått øye på den venstre øreringen min.

Så hoppa Ruben opp i fanget også. Dette bildet er absolutt ikke et resultat av at jeg ville ha et overfladisk familiebilde av meg og søsknene mine for å legge ut på hjemmesiden min, slik at leserne mine (Dere) kan si: Ååå, så søte dere er! <3<3

Men dere må gjerne si noe om hvor søte vi er, alikevel.

Kleineste øyeblikk, 2010. Stemoren min avfotograferer meg i en vittig pose foran treet, mens resten av familien står og ser på.

Men det gjør ikke noe. Jeg mistet verdigheten i 1995, jeg.

Så var det klart for ribba. Jeg spiste selvsagt ikke noe ribbe, men èn julepølse, èn medisterkake og halvannen liter med julebrus. Ble mett som ei (Denne blir grov) voldtatt hore! (Hihihi, udødelig grovis!)

Så kom julenissen. Lillebroren min var sikker på at det var meg, selv om jeg stod ved siden av og tok bilder av han.

Han fikk i hvert fall en kar som så ut som nissen, da. Da jeg vokste opp i Huldreveien i Asker (ghetto-ish), så fiksa Fattern en julenisse fra Ghana som ikke snakket norsk. Er det RART jeg ble til meg, eller?

Her ser vi Stine med sitt nye skateboard, noe hun har ønsket seg siden i sommer.

Mens Ruben fikk en slags superhelt-drakt. Jeg vil anse dette som det mest meningsløse klesplagget noensinne.

Jeg satt mest på twitter, og fortalte alle om barten min. Den ryker nok snart, da jeg har funnet ut at den ikke er i stand til å skaffe oss barn.

Jeg fikk også noen gaver, da! En åpnet boks med engelsk konfekt.

En pakke med Ikea-batterier, og en pakke med kaffe.

Og nok sokker til å mette hele Sudan.

Nå gleder jeg meg bare til 2011, slik at dette duste-året kan bil ferdig. Hvordan var deres jul? Eller, nei… Ikke svar. Det er bare bloggere som later som at de bryr seg om hvordan leserne har det. Svar på dette i stedet:

Jesus ble litt over 30 år gammel, men han ble jo drept i påsken? Det er bare 4 måneder til.

(Passende julesang for anledningen.)

Så var plutselig julaften her. Den kom raskere enn jeg trodde i år også, men det betyr ikke at den kom for tidlig. Advent er endelig forbi, og som vanlig, så husker jeg ikke noe som helst fordi jeg gjemmer meg så mye inne at det er skummelt. Men nå kan endelig psykologen min slappe av, og ta seg en ribbe. Jula er her, jeg er hjemme hos folka mine i Asker, og så er det bare sånne dulledager frem til 2011. Mens jeg lader batteriene, så kan dere gi meg og familien min en overfladisk julehilsen. Jeg håper å komme sterkere tilbake når denne psycho-måneden er over.

Ønsker dere en god jul, jeg.

Felles hilsen fra de store sjefene av Oslos underverden, og Rambo. Han er verst av dem alle.

Skal jeg gjøre et forsøk? Ok, jeg prøver.

Etter at jeg fikk fri fra skolen for snart to uker siden, så bråbremset livet mitt. Jeg satt meg tilbake i den rare, røde stolen, og tok en titt på livet mitt. Ingen god idè om du heter Halvor, er 22 år, bor på briskeby og – mot alle odds – faktisk er meg.

En ting er at livet mitt egentlig ikke er så interessant å titte på. En annen ting er at stolen jeg satt meg ned i er over 100 år gammel og lukter urin. Ikke min urin, men Oldemor sin. I følge farmoren min (Mommo, ikke Oma), så var det nemlig Oldemor sin stol.

Og det ble jo ikke bedre. Plutselig fikk dataen min nok, og tok seg en to ukers ferie på verksted. Så røk kamerautstyret, og så røk resten av pengene. Så jeg ble sittende der, da. Inne. I stolen til Oldemor. Ikke ville jeg dra ut heller. I følge yr.no var det selvmordskaldt ute, og den påtvungede julestemningen i sentrum styrket ikke utfluktsplanene.

Jeg fant frem de gamle tegnesakene (èn penn), og prøvde meg på noen skriblerier.

Men det funket ikke. På den femte mislykkede tegningen av FlinkePiker-Linnea naken, så ga jeg opp, og kastet pennen hardt i veggen, slik at Rambo skvatt og løp under badekaret.

Det var krise, og i disse internett-dager, så skjønte jeg at det bare var ÈN ting som kunne hjelpe meg!

Jeg måtte invitere over venner med data.

Lisa kom på besøk, og twittermeldingene rant ut av hjernen min som babybæsj på syretripp. Etterpå ble jeg slått ut av alle one-linerne Lisa hadde på lager! Hun er den søteste jenta fra Halden til Oslo, men får hun i seg en flaske cava for mye, så blir den prektige høyre-patrioten omgjort til en grisevise fra Harstad.

Lisa er ikke alene om slike vitser, forresten. Man bare forventer ikke at hun kan dem.

Selv er jeg tysk. Og dum.

Og snakk om tysk! Jeg inviterte meg selv i bursdagfesten til Christine, kun fordi alle i den gjengen der har iPhone aka twitter. Uten å helt vite det selv, så steppet jeg opp i festen som Hitler. Hail Halvor, liksom.

Ser dere hun dama jeg sitter sammen med? (Eeeh, ja..) Hun hadde brukt alle pengene sine på hårspray, stakkar, men så kastet jeg konfetti på hun hele kvelden, da. I noen land kan man sikkert betale i konfetti. I Nittedal, for eksempel.

Så prøvde jeg å tre en ballong over tissen. Det er slik jeg pleier å imponere nye mennesker.

Legg merke til iPad’en. Jeg sa jo at menneskene der var iMennesker!

Men så klarte jeg ikke å tre ballongen på tissen, og skuffet alle- inkludert meg selv. Ikke fordi tissen er så svær, men fordi jeg- som nevnt tidligere- er dum. Så blåste jeg opp ballongen, puttet den i buksa for å lure jentene, og drakk opp colaen min.

Jeg husker ikke noe mer av denne kvelden. Jeg skylder på all whiskyen som var blanda ut i colaen.

Nervene tok kverken på meg, og i et desperat forsøk på å overleve denne råtne adventstiden, så prøvde jeg å spise Rambo.

Heldigvis kom hjernen min til unnsetning! Venner. Med data. Internett. Twitter!

Så jeg ringte Ida, da. Hun er tross alt dronningen av internett, OG heldig eier av både Mac og iPhone. iWulff, som jeg kaller henne.

Jeg prøvde å ta på puppene hennes, men fikk ikke lov. Eller gjorde jeg?

iPupper. Hehe

Også prøvde jeg å få Ida til å ta på mine pupper, men da brakk hun seg.

Så ga hun meg nummeret til restylan-folka sine. Eller var det Dikemark mentalsykehus? Jeg husker ikke. Jeg husker ikke hva dette innlegget handler om engang. Frosk?

I stor forvirrelse- og desperat søken etter liv, så fant jeg Linnea på Deli DeLuca – også i søken etter liv. (Hun bittre, altså. Ikke hun kåte.) Linnea har også iPhone, og på den har hun lastet ned noe utrolig nytt- og spennende som heter “APP”. Med en slik “APP”, så kan man for eksempel ta bilde av seg selv, også ser man GAMMEL UT!

Etter å ha tatt dusinvis med slike bilder, så spilte vi Angrybirds til batteriet på mobilen hennes døde. Jeg har funnet ut at Angrybirds, ene- og alene, er gyldig grunn til å bruke penger på iPhone. Angrybirds og “APP”.

Uten iBatteri på iPhonen, så måtte vi trekke ut av Deli DeLuca for å finne liv et annet sted. På veien oppdaget Linnea en reklame som visstnok var retusjert, mens jeg oppdaget en navel som jeg gjerne ville slikke litt i.

Retusjering er noe slemme mennesker gjør, for å gjøre stygge damer pene. Jeg retusjerer meg selv, for eksempel.

Så dro vi på Zara for å stjele noen stygge sko. Der inne møtte vi Kjetil og Radio-Ida Fladen også. Jeg vet ikke hva Kjetil skulle stjele, men Radio-Ida hadde funnet frem ett plagg som alternativ julegave til typen. Dette plagget er sensurert, da jeg lever i en illusjon om at alle kjærester i Norge leser bloggen min, som ikke er noen blogg i det hele tatt!

Dette var for så vidt det siste jeg gjorde av sosiale interesser denne adventen. Etter at vi fikk nektet adgang hos Zara, så dro jeg hjem igjen. Alene. Jeg har brukt mer tid hjemme alene enn noen sinne tidligere, og blitt kjent med deler av meg selv, som jeg ikke visste fantes. I hvert fall ikke av en slik grad som jeg nå har opplevd. Blant annet, så har jeg knekt sammen i gråt 2 ganger av reklamen til Hotel Cæsar, 4 ganger til Cops, og 3 ganger i det jeg har gått fordi meg selv i speilet.

Nå er det heldigvis bare noen få dager igjen, uansett. Da er denne dustemåneden over, også er det “bare” selvmordskulda og mørket igjen. I noen måneder. Jeg gleder meg til Roskilde…

Kunne jeg byttet bort hele året med èn måned Roskilde… Da hadde jeg nok gjort det.

… Og med det ønsker jeg meg selv velkommen tilbake til hjemmesiden min. Livet er herlig, dere.

I går satt jeg på dataen, uten å gjøre noe som helst, fra klokken var 14:00 til 02:00. Altså 12 timer. Eller er det 10 timer? Uansett hvor mange timer det er, så har dette vært en typisk dag i mitt liv, etter at sola backstabba oss tidligere i høst. Det hjelper heller ikke at vi har fått en hel måned med juleferie fra skolen.

Jeg vil ikke ha ferie, for jeg har ingenting å gjøre. Jeg blir bare sittende her. Det mest kreative jeg kom på i går, var å ta selvmord!

I stedet for å gjøre det, så drakk jeg 10 bokser med energydrink’s og la meg. Så drømte jeg at jeg var speedfreaker og mentalt gal, mens jeg bråvåknet til mitt eget dødsbrøl 2 ganger i timen. Jeg føler meg psykisk voldtatt om dagen, og kreativiten min når ikke lenger en Twitter, hvor jeg bevisst prøver å få følgerne mine til å unfollow’e meg.

Dette er selvsagt ikke bare min skyld. Jeg er kanskje en tiltaksløs- og manisk klovn, men jeg nekter å ta hele ansvaret selv. Det er flere punkter der ute, som gjør hverdagen vanskelig for små frogner-gutter som tenker litt for mye på det meste!

• Vinteren, fordi den er kald og mørk. Det ligger en obligatorisk- og tradisjonell vinterdepresjon bak denne unødvendige årstiden, og det finnes ingen lysskjerm i verden som kan hjelpe meg. Kanskje det hjelper midlertidig med Fjols til fjells på tv og litt spooning, men det skaper i de fleste tilfeller bare problemer. Hjernen er alene, og det er bare jeg som kan hjelpe den. Derfor lurer jeg meg selv til å låse meg inne i varmen, mens jeg prøver å drepe de råtne tankene mine med internett, junkfood og pils.
• Jula, fordi den gir en falsk illusjon av “juleglede”, som voldtar hele verden ÈN HEL tolvtedel av året. Jeg har det kjempekoselig med familien min i Asker på selve julaften, men resten av adventstiden er en skummel- og unødvendig lang preiode med kjøpspress, alkoholisme og likegyldighet til de virkelige problemene i verden. Problemer som for eksempel DEPRESJON. For ikke å snakke om alle de fattige, iskalde og sultne medmenneskene våres, som ikke har noe varmt sted de kan dra hjem til. Lurer på om de har mye juleglede, jeg, der de ligger pakka inn i søppel og tigger penger under en gigantisk julebjelle i paradegaten Karl Johan.
• Det hjelper heller ikke at alle mine verktøy for kreativ utfoldelse er defekte- og utilgjengelige. I følge forhandleren, så har for eksempel harddisken til dataen min tatt selvmord! Den vises ikke lenger på skjermen, og alt innhold har visst gått dukken.

  “Vinterdeprimert”, ler jeg litt for meg selv, mens jeg vinker farvel til alle barndomsbildene- filmene- og redigeringsprogrammene mine.

• Ikke får jeg tatt nye bilder heller. Speilreflekskameraet mitt nekter å samarbeide med objektivene mine, mens kompaktkameraene mine har fått så mye juling at de nekter å samarbeide med meg.

  Oppå det hele, så begynner kontoen min å trekke seg tilbake til start, noe som minner om at dette antageligvis blir nok en jul hvor jeg må utsette gavedrysset til neste år. Nå liker jeg egentlig å produsere gavene mine selv, men som jeg nettopp har nevnt, så eier jeg ikke utstyr til å lage noe som helst. Det eneste jeg har er søppel og en lim-pistol, men jeg tror jeg skal spare dere, kjære familie…

• Også skylder jeg litt på frp, da. Alt de står for er så latterlig teit, så man må alltid skylde litt på dem også.

Konklusjon? Ok, skal prøve.

Vinteren er deprimerende. Det er ingen nyhet, men jaggu skal jeg syte over det i år, også! Jeg kommer meg nok gjennom, men det er sinnsykt vanskelig å fokusere på de rette tingene. I første omgang, så skal jeg selge kameraet mitt, objektivene mine, dataen min og livet mitt. Sistnevnte må jeg sikkert gi bort på kjøpet, men jeg håper at jeg tjener nok penger på data- og kamerautstyr til å kunne anskaffe meg en MacBook Pro, iPhone, Nikon D7000, noen fete objektiver og et par nye kompakte lommekameraer. Altså, pengene holder nok ikke, men jeg skal jo ikke juge og si at ikke jeg krysser fingrene på at denne smakløse juleshoppingen også skal havne i favør for en depressiv tulling som meg selv.

Jeg avslutter herved min kreative tilbakeholdenhet for i natt, drikker 10 nye energydrink’s, og håper for min egen del at jeg kommer tilbake igjen i løpet av året med et innlegg i typisk Halvor-stil. For øyeblikket er jeg ikke fornøyd med hva jeg klarer å prestere på sms engang.

Mens vi venter (på sola), så hører vi gjennom årets garantert beste låt (aka gåsehud) bare ÈN gang til…

“God Jul” – Hilsen Halvor som jobber hardt for å la brødkniven ligge, om dagen.