Dette er det siste innlegget mitt fra Trondheim. Det er fordi jeg ikke har flyttet dit – og derfor er tom for “materiale” om Trondheim. Men jeg har spart det beste til slutt, og med det beste mener jeg ikke en kald Mack på Olsen – selv om det også er ganske digg. Jeg mener selvsagt TIMBER! Du visste det alt? Innlegget heter det, ja, ok.
Fikk lyst på en kald Mack nå.
Timber er mopsen Ida Susannebor sammen med. Jeg hadde jo hørt masse om han på forhånd, så det var forløsende å endelig få møte han. Det tok ikke lang tid før Timber og jeg ble svært gode venner.
Likte du filmen? Har du noen kule evner?
Timber har mange kule evner. Her viser han frem viser DJ-imitasjonen sin.
Her poserer vi sexy foran kamera!
Vi ble selvsagt venner med det samme. Så gikk vi tur.
Tenk at denne fantastiske skapningen opprinnnelig stammer fra ulv – akkurat som alle andre hunder. Ulven er på en måte bindeleddet for alle hunderaser – akkurat som kloakkrotter er bindeleddet for politikere.
Etter å ha hengt med Timber i noen dager lærte jeg meg han å kjenne. Han på ingen måte en dum fyr. Intellektuell, erfaren og farlig god i hoderegning. Derfor merket jeg at jeg ble mektig provosert da jeg kom over dette reklamevinduet.
Her blir mopserasen tydelig latterliggjort til fordel for det kommersielle markedet, og jeg synes synd på den stakkars mopsen på bildet som har latt seg lure med på dette – i troen på å én dag kunne leve som modell. De kunne jo brukt en schæfer, eller en labrador, men neida, her går vi rett på en forsvarsløs, utsultet mops fra Østeuropa. Reklamebransjen burde skjerpe seg.
Det er synd at mopser nærmest blir sett på som “den nye chi hua hua’en” bare fordi de er små og rare. Timber og jeg snakket litt om det faktisk. Hvordan han blir fremstilt dum, bare fordi han er liten og har et .. kreativt ansikt. Vi er begge enige at det trengs en langt mer inkluderende hundepolitikk her til lands.
Så dro jeg hjem til Oslo igjen. Selv om jeg egentlig ikke ville. Timber ville heller ikke at jeg skulle dra, og prøvde i et desperat forsøk å gjemme seg i bagen min for å bli med.
Som dere vet har jeg vært på en real jordomseiling i Trøndelag, og på reisen tillot jeg meg også å filme litt. Klippet dere nå skal få se er en kunstfilm laget under en rånetur i Namsos. Jeg har valgt å kalle den for “Fire pils og en pizza” – oppkalt etter Åge Aleksandersens sang med samme navn. En av de beste sangene som noen sinne er skrevet og gitt ut på kassett.
En dag skal denne filmen bli til en installasjon som jeg skal stille ut på Astrup Fearnley. Dere er alle invitert til vernissage.
EDIT: Jeg har endret det opprinnelige innlegget som kun bestod av selve filmen. Mindre rot.
DJ Balle – Fuck Russen. Dere har sikkert fått med dere årets russelåt, og da kanskje også fått med dere at den for to dager siden ble fjernet fra YouTube. Historien bak dette er at YouTube-kontoen til ROK (Russens Organisasjonskomité) flagget filmen fordi de mente den inneholdt filmsnutter eid av ROK. De sendte ikke melding til oss om dette først – men gikk rett på sak for å fjerne filmen som på under to dager hadde nådd over 27 000 avspillinger på Youtube. Ganske kjipt gjort. Og med en ganske lame grunn.
Har ikke ROK bedre ting å gjøre 5 dager for Russetiden begynner enn å sitte på YouTube og “anmelde” filmer som strengt talt er laget FOR russen? (Det er faktisk litt jobb da man må kunne vise YouTube eksakte klipp og sekunder og slikt.) “Fuck “Russen” har kostet rundt 5000 å få produsert, har blitt laget på dugnad av 20 ubetalte stå på-karer, og falt i smak hos ønsket målgruppe i løpet av noen dager. Og så blir den slettet på grunn av et såkalt “stockphoto”? Representerer virkelig ROK noe så useriøst? Wow.
Vi tok dermed kontakt med “Marketing and Web”-ansvarlig (viktig med engelsk tittel i et russefirma) i ROK – samme fyr som stod for rapporteringen av filmen – for å høre om dette virkelig var så viktig for dem. Det var det tydeligvis.
(Vennligst overse skrivefeilene mine.)
Ja, ja. Det var 27 000 visninger og fantastisk hype fra 730, Natt&Dag, SMUG, bloggere, og ikke minst russen selv, rett i dass. Jeg talte til 10 for å ikke klikke kaste iPhonen min i veggen, og åpnet prosjektet opp i Final Cut igjen for å klippe bort de 23 FPSene i filmen som tilhørte ROK. FPS står for Frames Per Second. I et sekund er det 25 frames. Det betyr at MINDRE enn ett sekund av filmen som varer i 3:46 sekunder er grunnen til at ROK valgte å bruke sin åpenbart ikke-hektiske tid på å flagge filmen vi hadde klart å få 27 000 visninger med. 27 000. Det er hele Trøgstads befolkning 5 ganger, det. GOD STEMNING – NOT!
Så da har vi lastet opp filmen på nytt. Dere kommer ikke til å merke forskjell – da vanlige mennesker (ikke ROK tydeligvis) ikke er i stand til å registrere to tredjedeler av et sekund i en musikkvideo. Spre gjerne filmen videre på Facebook, blogger og Twitter – og link gjerne til dette i kommentarfeltet, så kan jeg spre lenkene, dele og retweete. Hva gjør vi ikke for klikk i 2013, hva? ;-)))
Her er noen bilder fra innspilling + respons på låta!
Låta ligger også på Spotify og iTunes. Hva synes du om den?
Da jeg var yngre (november 2004) hadde jeg en drøm om å bli rapper – men jeg kom meg aldri så langt. Jeg begynte på en tekst, men skjønte raskt at ingen ville gidde å høre på en raplåt om plastikkposer fra Rema 1000. (Heter det Rema 1000 lenger?) Jeg la dermed rapkarrieren min på hylla, og endte opp med å bli en boms som legger ut flatterende bilder av kroppen sin på internett.
I ettertid har jeg lurt litt på hvorfor jeg aldri plukket rapkarrieren min ned fra hylla igjen. Kan det ha vært på grunn av at det faktisk ikke ér fysisk mulig å legge en karriere på en hylle – og at det som skjedde egentlig var snakk om god gammeldags latskap? Jeg tror nok det. For jeg er en sinnsykt lat fyr. Helt til nå – da jeg plutselig fikk en mail med informasjon om noe som heter Rapvalg.
Jeg har aldri hørt om Rapvalg tidligere, men det er altså en landsdekkende musikkonkurranse der man deltar ved å sende inn en egenprodusert låt om et samfunnsrelatert/politisk tema. De 30 beste låtene plukkes ut av en jury, og lastes opp på Rapvalg.no slik at alle (alle i verden!!!) kan stemme frem de beste bidragene. Deretter blir det avholdt finale på Blå i Oslo (trendy utested) – og vinneren av 100 000 kroner blir kåret. Det er ingen nedre aldersgrense for å melde seg på Rapvalg. Øvre aldersgrense er 35. 35. 35 år. Det betyr at jeg kan delta også – og vinne 100 000 kroner. Kanskje sangen min om plastikkposer er mer relevant i dag med klimakrisa og sånne ting? Kanskje dette er min mulighet til å få til noe i livet!
Eventuelt, så bare anbefaler jeg konkurransen videre, og tar noen nye bilder av meg selv mens jeg smører inn den nakne kroppen min med ketchup. Det finnes ingen grenser for hva man kan gjøre for å få tiden til å gå!
Altså! Konkurransen er åpen for alle sjangre, og både gutter og jenter kan delta. Lag en fet låt med et samfunnsrelatert tema – det betyr i prinsippet hva som helst, men ikke om plastikkposer – det er min idé! Man registrerer seg her: http://rapvalg.no/registrer/For mer informasjon om konkurransen; sjekk ut nettsiden rapvalg.no. Det er cirka en måned igjen av konkurransen.
PS: HVis du vinner, så håper jeg du bruker et par hundre kroner av premien til å kjøpe en kasse Farris til meg, som takk for tipset. Lykke til, youngstas!
Med mindre dere er født i et annet århundre og ikke lever nå – så har dere muligens en smartphone, 3G + diverse kontoer på forskjellige såkalte “sosiale medier”. De av dere som følger meg på Instagram; fikk kanskje med seg at jeg har vært i Trondheim en tur. De av dere som ikke følger meg på Instagram foreslår jeg at dere begynner med det samme, så slipper dere å henge igjen med to uker, akkurat som dette for lengst utdaterne hjalmarinnlegget om hva jeg gjorde da jeg var i Trondy for to uker siden – HERREGUD – jeg er treig! Det er ikke meningen å være en sånn som skriver to uker på etterskudd hele tiden, men jeg er sinnsykt treig og vurderer å begynne med hard narkotika for å få opp tempoet litt. På en annen side, så driter jeg i når jeg skriver hva hvor – og da foreslår jeg at dere gjør det samme. Herregud, det er jo strengt talt bare en hjemmeside!!!!!!! ÆRLIG TALT!!!!!! HERREGUD!!!
«Halvor! Ta medisinen din!» «Ok…»
Altså: Jeg kjøpte billett. Jeg pakket sakene mine. Jeg dro til Gardermoen med flytoget. Jeg fikk Ida Susanne til å ta bilde av meg på Gardermoen.
Så gikk jeg en tur på do. Leste avisen. Tok noen flere bilder av meg selv på Gardermoen. Sjekket klokken for å se hvor lang tid det var før flyet gikk. Å ja? Tre timer, ja? Fint å ikke kunne klokka, da!
Det er faktisk sant. Vi kom tre timer for sent til flyplassen fordi jeg ikke kan klokken. Jeg var mest redd for at Ida Susanne skulle hate meg for å misbruke tiden hennes, noe jeg gjør allerede, men hun var ikke sur i det hele tatt. Hun er aldri det.
Her er Ida Susanne, forresten. Hun har fine … klær og hår og nese.
Så kjørte vi fly, og tok hundre bilder av Norwegian-vingen fra luften som vi vurderte å legge ut på Instagram, men droppet i siste liten fordi alle menneskene på jorda allerede har gjort det.
Og så! Endelig fremme i Trondy! Jeg ble raskt introdusert med min nye bestevenn den kommende uken; Timber.
Timber er en mops. Han er som mopser flest, bare kulere. Han har også en Instagram-profil som heter @Timberthepug. Den forslår jeg at du følger dersom du lever i dette århundret og har smartphone – sånn som jeg beskrev tidligere i innlegget.
Hittil i mitt og Ida Susanne sitt bekjentskap til hverandre har jeg vært guiden hennes i Oslo. Nå var det hennes tur til å vise meg Trondy.
Vi spankulerte mye rundt og tittet på byen. Jeg tror retningssansen min ble igjen i Oslo, for jeg har fortsatt ikke sjans i havet til å forklare hvordan man kommer seg til noe som helst sted i Trondheim. Jeg kan Oslo, Bergen, Stavanger, Slemmestad og alle de andre norske storbyene ut og inn, men jeg klarer ikke Trondheim. Jeg tror det skyldes at Trondheim ligger såpass nærme havet at alt blir bittelitt forskjøvet om natten. Ganske fascinerende, egentlig.
Her er trikken i Trondy!
Med “trikken” så mener jeg faktisk “trikken” som i “dén trikken”. Det er nemlig bare én trikk i Trondheim. Den er det i tillegg nesten ingen som bruker, og derfor må den få statsstøtte. Litt sånn som kongefamilien. Vi har én – vi trenger den ikke – vi bruker masse penger på å finansiere den. Men trikken er mye koseligere enn kongefamilien, da. Så den kan få bli! Jeg digger trikk. Spesielt 19-trikken. (Briskeby-trikken.)
Så dro vi på kafé. I Trondheim elsker dem kafé. Men på kafé i trondheim drikker man ikke kaffe. Man drikker “Dahls”.
Så vi drakk massevis av Dahls og så dro hjem for å leke med Timber som blir vanvittig glad hver gang noen kommer inn døra. Litt anderledes enn Rambo. Hver gang noen kommer inn døra hos meg, så tenker Rambo «Fuck off!» og så gjemmer han seg under en stol.
I Trondy stenger all alkoholservering senest 02. Det betyr at man våkner en time tidligere enn i Oslo, og dermed har tid til å oppleve mer. Ganske smart. Jeg valgte å bruke denne ekstra timen av livet mitt på oppleve Norge!
Først tok jeg båt til Brekstad i Ørland. Et utrolig spennende sted, med alt en by kan trenge.
Deretter dro jeg til Verdalen. Dere vet; det stedet fra den femten år gamle Lotto-reklamen som alle parodierer når de ikke har noe bedre å si. I Verdalen var det rånetreff – noe jeg på ingen måte kunne gjettet meg frem til på forhånd. Les ironien.
Jeg synes for øvrig at råning er ganske fett. Jeg er jo tross alt oppvokst i et tettsted med rånekultur, og har faktisk rånet litt selv. Det var i 2004, på vei hjem fra en fest, men jeg husker det egentlig ikke.
Så dro alle rånerne, bortsett fra disse smartingene som prøvde å kjøre rånebilen sin over en stor betongblokk.
Jeg pekte og lo av dem mens de sleit med å få bilen hektet av betongblokka igjen. De ropte om hjelp og sånn, men altså HAHAHAHAHA det er jo ikke mitt problem, da.
Så dro jeg til “Rock City” – bedre kjent som “Namsos Rock City” – bedre kjent som “Namsos” som egentlig ikke er så veldig kjent, med mindre man kommer fra Trøndelag og har for eksempel en bestemor eller en onkel boende på Namsos. Da vet man kanskje hvor det er.
Jeg hadde det sinnsykt fett i Namsos. Sykt mange fete ting skjedde her.
Sent om natten kom jeg frem til Steinkjer, og forstod at den ekstra timen jeg vant på at ølserveringen i Trondheim stenger 02, for lengst var over. Jeg tok dermed toget tilbake igjen. Ida Susanne hadde jo ventet i uvisshet hele denne tiden i tillegg. TENK OM HUN TRODDE JEG VAR DØD?????
Hehe, neida, hun var selvsagt med hele tiden for å ta bilder av meg på alle de rare, nye stedene.
Dagen etter hoppet vi på toget for å reise til Stjørdal. Det er der Ida Susanne kommer fra.
Togturen var helt fantastisk, og naturen traff meg som en kanonkule. Dette var definitivt noe annet enn tunnellen mellom Asker og Sandvika.
På veien til Stjørdalen var jeg i tillegg vitne til en real foto-session. Det var to jenter som tok bilder av hverandre, mens de byttet på å posere på en benk, og jeg fant det like fascinerende som når man catcher nabobikkja i å parre seg med en fotball.
Man kan jo undres hvorfor de ikke ventet med å gjøre disse tingene til etter at toget bak dem (med Ida Susanne og meg i) hadde kjørt. Det var nemlig ikke bare jeg som syntes det var et morsomt syn. Han fyren foran meg, som hadde lent setet sitt helt ned i kølla mi omtrent, med en 12 år gammel jente på fanget, kommenterte også at han syntes det var kleint – omtrent samtidig som jeg tok bilder av han for å dokumentere hvor fæl holdning enkelte mennesker har på et tog.
Konklusjon. Vent med å ta kleine “posere på benk foran vannet”-bilder til det ikke er noen andre rundt deg. Ikke la din 12 år gamle kjæreste jokke på fanget ditt på et tog, mens du har setet ned i skrittet på personen bak deg. Ikke gidd å være drittfolk. Drittfolk er sykt ræva.
Så kom vi frem til Stjørdal. Hurra! Jeg var skikkelig happy for å endelig ha kommet frem.
Nå tror sikkert dere at jeg var på sånn familiebesøk hjemme hos Ida Susanne og sånn, men det var jeg faktisk ikke. Vi dro til Stjørdal for å drikke øl på Bamses Pub, vi. Her er Bamses Pub.
Og her er Ida Susanne. Jeg synes hun er penere enn diamanter, faktisk.
Jeg fikk kommentar tidligere om å ikke bli en klissete hjalmar, men det må være lov å være litt stolt over at noen faktisk gidder å henge med meg!!! Jeg har fjorten diagnoser – blant dem; ADHD og tvangshandlinger. Jeg prater mye om lite. Jeg må. Jeg MÅ!!! JEG MÅ!!!!!
«Halvor! Ta morfinen din!» «Ok.»
Vi drakk opp ølen, tok toget tilbake, og dagen etter måtte jeg snike meg sakte ut – pisstidlig om morgenen – for å ta fly hjem igjen.
Det er ganske dritt at det er så langt mellom Trondheim og Oslo – men turen var råbra, og jeg fikk tatt masse bilder av meg selv foran rare steder. Jeg elsker bilder av meg selv foran rare steder.
Jeg var ganske trøtt da jeg satt meg på flyet, og oppdaget at de hadde 3G inne på flyet! Jeg kunne ikke dy meg, …
– Hva er champagne, spør du? Jo, det har jeg lært. Champagne er kullsyreholdig vin fra et Alpene.
– NEI, DET ER JO HELT FEIL HALVOR DU KAN IKKE EN DRITT OM CHAMPAGNE!!!!!!!!!!!
– Å, er det ikke kullsyreholdig vin fra Alpene? Puuh, flaks jeg har blitt invitert med på champagne-fylla med Mumm, da – for å lære alt om champagne fordi jeg er en sånn som liker å lære nye ting + dra på fylla.
Det er helt sant, faktisk. Noen må ha rotet det til med kontaktinformasjonen på rosabloggerne, for plutselig fikk jeg jammen meg invitasjon til å bli med på en helaften med champagne-brandet (er det riktig å si champagne-brand?) Mumm. Dette kunne jeg selvsagt ikke si nei til. Før jeg dro passet jeg på å pynte meg skikkelig. Champagne er jo alkohol av ypperste klasse, og da nytter det ikke å se ut som en boms.
Dagens champagne-outfit:
1. Jungel-t-skjorte – kjøpt i Thailand for 14 kroner. 2. FILA-jakke – kjøpt på EBAY for 500 kroner (med frakt). 3. partyshorts – kjøpt på EBAY for 300 kroner (med frakt). 4. Svarte sokker – fått i bursdag av Fattern (thanx!!!). 5. Svart hund. Alle sorter hunder funker.
HAHAHA, neeeeida, selvfølgelig gikk jeg ikke i dette på Champagne-treff-møtet-konferansen-middagen! Jeg hadde på meg olabukse (nyvasket), pånnebånd, den mørke Fred Perry-skjorten min og en hettegenser. (SWAG!) Men hvorfor forteller jeg dette? Jo, det er selvsagt i tilfelle Mumm-folka sjekker ut hjemmesiden min – ser at jeg ikke egentlig er en rosablogger – og krever tilbake pengene for de fem flaskene jeg drakk alene på tretti minutter. NEIDA, men det var sikkert tre-fire flasker. Jeg ble drita!!! Neida. Men jeg ble ganske brisen. HERREGUD, SLUTT Å SKRIVE. Ok, jeg kommer tilbake til det.
Her står sjefen, bossen, lederen og hertugen av Mumm. Jeg tror i hvert fall at han er det. For øvrig heter han Christian, og Christian kan pissmye om Champagne.
Ved min side hadde jeg selvsagt Ida Susanne – litt fordi hun er dritdigg, og litt fordi hun har blogg, og litt fordi jeg spurte om det var OK at hun blei med – og det sa de ja til.
Christian snakket om champagne og Mumm i et kvarter omtrent. Fortalte litt om hvordan man lager champagne, hvor det stammer fra og hvorfor Mumm er diggere enn noe annet. Alt dette var veldig spennende – du kan selv lese om disse tingene på Wikipedia. Så fikk vi endelig første smak av Mumm. Mumm, Mumm, Mumm. Ordet flyter like bra i kjeften som champagnen, si!
Etter å ha tømt noen flasker ba Christian oss om å bli med ut. Han skulle vise oss hvordan man kan sable av tuppen på flaska med en kniv. Han gjorde det én gang selv først – og så spurte han oss om å prøve. Hva er vel bedre enn å sable masse champagne for gøy?
Jeg har jo selvsagt gjort dette tusen ganger før, og tok utfordringen på strak arm (bare at jeg har begge armene litt bøyd).
Poff, sa det. Eller. Jeg sa det. Jeg lager alltid dumme lyder når jeg slår i ting med store kniver.
Etter å ha sablet i stykker omtrent femten flasker med pissdyr champagne begynte Christian å leke med den dyrebare væsken og noen rare glass han hadde stablet i et tårn.
Her er forresten jeg med en kjempestor champagne-flaske. Disse bildene skal bli mitt alibi for å komme inn på utesteder på Solli plass til sommeren.
Det er viktig å spise en god middag dersom man skal drikke mye alkohol. Jeg hadde glemt å spise, men heldigvis fikk vi servert middag. Én reke og én tapas-loff. Det smakte digg, og jeg ble stappmett.
SÅ var det ENDELIG klart for champagne-fylla alle hadde gledet seg til. Vi fikk to glass hver – ett til hver hånd.
Til slutt kom partyshortsen min på, og da vet jo alle at formen i fin.
Nå forventet du kanskje noen heeelt crazy bilder av superfylla, men det har jeg ikke. Grunnen til dette er at hverken Ida Susanne eller jeg visste at man burde ta med seg kamera på slike eventer. Derfor måtte jeg låne kamera til Rafiq (bloggbakmann og legende) og han dro rett før det rakna for hjernen min. Vi ble pælma ut av lokalene etter å ha drukket opp latterlig mye Mummumumummmumumumum med hver vår goodiebag med sjampis + noen flasker på innerlomma. Så dro vi til Briskeby, kjøpte godteri og stakk hjem til meg med Juneog typen hennes for å drikke opp det vi klarte å lure med oss ut.
Og så stakk vi på Olsen. Jeg spøy med vilje før jeg la meg fordi jeg hadde 5.6 i promille og skulle opp klokken 8 dagen etter. Det gikk til helvete.
Men jo – det var gøy å være med. Det er bare å si fra dersom du er i besittelse av dyr alkohol og trenger hjelp til å drikke opp! Ida Susanne og jeg kommer, vi!
I dag har feiret 1. april ved å lage en film til dere der hjemme. Men jeg advarer: Det er en sjangse for at du kan føle deg rundlurt etter å ha sett filmen. Filmen er nemlig en lurefilm.
Ble du lurt? Jeg vil bare understreke at jeg advarte om det på forhånd. Det er ingen grunn til å være gretten på meg nå, dersom du føler deg ydmyket. Du har nettopp sett en lurefilm, og jeg advarte mot det på forhånd.
Har du lurt noen i dag? Jeg vil ikke høre om det, men … kult!
1. april-quiz: Jeg er verdens kuleste, råeste, snilleste, svært omtenksomme, særdeles intellektuelle, nyskapende, morsomste, lurete, rarete, bamsete, feite, prikkete og rosa Briskeby-konge! Fakta? Eller bare tøys og fjas? (Hihi.)