HÆÆÆÆ

HÆÆÆÆÆ?

Hører på nye skiva til Shitrich mens jeg skriver dette. HÆÆÆÆÆÆ? Dere burde, HÆÆÆÆÆÆÆÆ, sjekke den ut, den er fet. Men jo. Månendsoppdateringene mine har begynt å HÆÆÆÆÆÆ bli en velfungerende praksis for dette døende hjemmesidekadaveret som gjennom de siste fem årene ikke har generert til så veldig mye mer enn dårlig rygg, svekket syn og potensiell impotens. Og fortsatt klarer jeg ikke å oppdatere både dere og meg selv oftere enn en gang måneden HÆÆÆÆÆ jaja, samma det. PS: Jeg er kvalm og depressiv. HÆ? Neida. Jooooda. HÆÆÆÆ

17. mai 2014: Halvor drar hjem til sitt safehouse i Asker (det eneste stedet han kan rømme fra virkeligheten og bare puste ut litt) for å glemme den labre livskvaliteten han har utviklet gjennom noen år på egenhånd i storbyen. Han har blant annet begynt å omtale seg selv i tredjeperson HÆÆ hold kjeft tredjepersonhalvor!!!!!!

Lillesøsteren min vekket meg på morgenen. 

Hun bare: Halvor, nå må du barbere deg snart – det ser ut som du har kjønnshår i trynet. Det er ganske pinlig, faktisk. Og jeg bare: ok, skal fikse det, sorry. Og hun bare: Gjør noe med livet ditt, Halvor. Du er en skam for familien. Så tok vi selfie og gikk i barnetog.

Så dro jeg til Oslo og møtte Mila. Han bak der er fettern til Mila. Han jobber på Joe & Juice og der ga de bort gratis drikke HÆÆÆÆÆÆ vi var der i 15 timer omtrent.

Så dro Mila og jeg til London en tur for å gjøre det vi elsker best av alt; drikke øl og snakke dritt om de som går forbi.

På kvelden var vi på fest med OnePiece-gründerne og vennene deres. Jeg aner ikke hvordan jeg endte opp der, men fetteren til han ene i One Direction var der, og han hadde visst mange millioner følgere på Instagram fordi han er fetteren til han ene i One Direction. Jeg kjenner ikke så veldig godt til One Direction, men i en hylle inne i festlokalet var det masse OnePiecer som visstnok var håndlaget av OneDirection. Den ene var til salgs for 140 000 PUND!!!!! HÆÆÆÆÆÆ!!?? Det er sant, liksom.

Såjeg fulgte instinktet mitt og stjal de, jeg da.

Og så mistet jeg de i en elv da jeg prøvde å bade. Nå skylder jeg OnePiece 400 000 pund eller noe. Eller kreftforeningen, siden det var de som skulle få pengene fra OnePiece. Noe sånt. Med seriøst, OnePiece eksisterer da – det er jo litt gøy. Minner meg om 2009, liksom, da jeg begynte med hjemmesideskriving og VOE var 13 år og brukte OnePiece. De spurte om jeg ville ha én. Jeg takket pent nei. Så dro jeg for å bade i en elv HÆÆÆ

Møtte en fin løve.

I London zoo hadde de en egen avdeling for ugler. Jeg ønsker meg en ugle. Det er verdens kuleste fugl sammen med måke og dumpap.

Oi, den siste der var jo fra hagen min? Jeg har jo en ugle, jo! :-DDD HÆÆÆÆ

I tillegg til løver og ugler kom jeg også over en orgie under Londonbesøket mitt. Både her.

Og her.

Så dro jeg hjem igjen for å dra på konsert med Fredrik Milde. Sonysphred, eller noe sånt het arrangementet – men Metallica og Slayer spilte, så det var verdt å dra dit selv om det høres ut som en industriell thunderdome rave-festival.

Møtte flere bekjente underveis også. Stian og Petter hadde faktisk dratt feil – de trodde at Sonixsphere var en industriell thunderdome rave-festival, og ble nærmest satt ut da Metallica og Slayer kom på scena. HÆÆÆ

Drømmesituasjon for en hver vekter.

Har dere forresten fått med dere den nyeste måten å swage på? Ikke? Tenkte meg det. Norge henger alltid noen år bak (…) meg.

Som sagt. Dette er den nyeste måten å swage på – og jeg fant det opp helt selv.

Det er faktisk litt interessant det der, for da jeg begynte å gro hår og skjegg var det ment som et prosjekt for min egen del – kun for å se hvordan det ville bli – og det var på ingen måte en internasjonal trend som enhver identitetsløs fjott kastet seg på for å virke sær og annerledes. Det var i hvert fall ikke det i Norge. Midt i prosjektet mitt blei det dog sånn, og disse jææævla hipster wannabe-skjeggene popper opp raskere enn kvisene til Torgeir på barneskolen. (Sorry, Torgeir.) Det er hovedgrunnen til at jeg barberte haka og lagde meg en half ass – men personlig tilfredstillende – Lemmy-bart i stedet. Ikke fordi jeg ikke synes skjegg er fint og kult, men det er ikke fint og kult når alle taperne i hele landet skal følge Ricki fuckin Hall på Instagram og ta førstegradstumblrinspirerte engangskamera-bilder med tenkende blikk som utstråler en trist (identitetsløs) fortid som uviktig for alt og alle. (Jeg, det var grunnen min også.) (Ja, jeg har farget barten svart.)

Se, jeg er på kjemisk institutt med en kjempestor karaffel!

Jeg har prøvd å få tid til litt maling den siste måneden også. Her poserer jeg foran mitt siste verk sammen med en stor kanin (eller marsvin?) som jeg fant.

Jeg har vært i Asker med Stephen for å ta bilder av undertegnede i hyggelige omgivelser. Bildene skal jeg legge ut litt senere. I løpet av turen klarte Stephen å skrubbe kneet borti en kant, noe som gjorde at det kom bittelitt – hold deg fast – blod ut.

Stakkars Stephen. På grunn av blodtapet orket han ikke mat, engang.

«Se hvor dypt såret er, og hvor mye blod som kommer ut a’, Halvor!»

🙁

Dette er så og si bakgården til huset jeg vokste opp i, i Asker. På den tiden syntes jeg det var kjedelig og dritt å være der, men nå skulle jeg seriøst aller helst gått en tur der hver eneste dag. Jeg setter til og med pris på flåtten som vanker rundt der. De er ikke så ille når man først blir kjent med dem. 

Forbereder, prøver ut og planlegger årets julekort. Vil du ha julekort av meg? 

Si fra i kommentarfeltet, så skal jeg se hva vi får til. Jeg liker å sende brev. (Og skylder fortsatt noen av dere brev, men jeg har faktisk sendt ut … 60-70 brev og tegninger etc i år!) (Det jeg prøver å si er at jeg er lojal, jovial, og ekte som faen!)

Btw: Trikset til Christer fra Paradise funker faktisk. Tynne menn burde bruke strikker rundt armene – da ser man mye større ut, og blir psykisk sterkere! (Noe som for øvrig som passet meg fint med tanke på all aktiviteten i humørbanken om dagen.)

Til slutt vil jeg sende ut en hilsen til alle bestemødrene der ute som har delt bildet mitt på Facebook

Segwayen min funker fortsatt ikke, og jeg har klaget til Forbrukerinspektørene på NRK, men de bare lo av meg og sa at jeg var blitt lurt. Lurt og lurt, fru blom. 3500 kroner for Segway er jo dritbillig, og jeg skjønner jo at den kanskje trenger en reperasjon før den funker skikkelig. Skulle bare ønske at mannen som solgte den til meg ikke løp så fort jeg ga han pengene – jeg kan jo ingenting om Segway og vet ikke hvor de kan reparere den. Alle jeg har spurt hittil bare ler av meg. Håper hvertfall på å få fikset den så fort som mulig, sånn at jeg kan bruke den fra 1. juli da Segway er offisielt lov. HÆÆÆÆ!?

Et døgn i Asker. (Video)

Som jeg nevnte i forrige innlegg, så filmet jeg også oppholdet mitt i Asker sist helg. Her er resultatet av filmen. La meg på forhånd innformere om at dette hverken er spesielt bra, morsomt eller interessant. Det er kun en enkel dokumentering som det er opp til seeren å tolke helgelivet (hverdagslivet) i Asker ut fra. 

Er du fra Asker? 

Et døgn i Asker.

På lørdag rant angstbegeret over for meg slik det gjør omtrent en gang i måneden, og jeg måtte flykte til Asker – safezone – for å friskmeldes. Asker for meg er stedet jeg kan rømme fra Oslos klaustrofobiske, sosialsuppe som tidvis kan gi meg så mye angst at jeg får pustebesvær. Det skal sies at jeg rømmer tilbake igjen til Oslo etter maks et døgn i Asker av samme årsaker, men det gjør godt for sjela mi, og gir meg tillit til et nytt forsøk i søpleoslo med alle søplefolka som jeg selvsagt elsker av hele mitt hjerte. Jeg har jo vokst opp i Asker og er nok sosialskadet for livet, men det er egentlig et helt ålreit sted, og jeg har det alltid “helt sykt mongolættis” når jeg er der og møter de gamle vennene mine som alltid uan-fukking-sett er der og møter meg, selv om jeg er en egosentrisk, selverklært freak med et vridd syn på egne fremtidsutsikter.

Sør i Asker ligger Heggedal. Heggedal er for Asker det Asker er for Norge, tolk det som du vil – du har rett så lenge det inneholder trimma mopeder, sprit, fotball og mekken på VGS. Vennene mine hadde fest i Heggedal på lørdag, så jeg dro dit for å besøke dem. På scooteren min, faktisk, selv om den ikke er trimma. (Ikke si det til noen i Heggedal – da kommer de til å le av meg!!!)

Fra Heggedal er utsikten mot Dikemark som et postkort for alle med en forkjærlighet til mentalsykehus. Mentalsykehusbestanden i Asker omegn er på ingen måte til å kimse av. Våpenskjoldet til Asker viser tre asketrær, men det er nesten ingen asketrær i Asker lenger… Mye mer mentalsykehus. Det burde vært bilde av mentalsykehus i stedet.

Jeg dro fra festen med et par av vennene mine for å se på Norge fra en av Heggedalskogens skjulte utsikter. Bak meg kan man skimte Oslo i det fjerne.

Tenk at en så liten by (Oslo, altså) kan huse så mye kjipe mennesker. De kjipe menneskene flytter fra småstedene, vett.. Det er det som er greia. Akkurat som med meg.

1) Dritkjip fyr med “jeg er spesiel”-mentalitet.
2) Flytter til Oslo.

Målet mitt er å bli et bra menneske, da. Og fronte så gode verdier som overhode mulig. Og at alle skal skjønne dette, gi meg penger, tillit og frie tøyler. Så kan jeg jo eventuelt flytte et annet sted. Kanskje til en øy med disse menneskene. Og wifi, da – masse wifi.

På vei fra utsikten til puben i Heggedal (der Askerpolitiets fritidsrockeband bydde opp til dans/fotballrølpefest) gikk vi forbi Hovedgården ungdomsskole. Lurer på om rektor ved Hovedgården er klar over at våpenskjoldet til Asker (i bakgrunnen) kommer til å bli byttet ut med mentalsykehus, og at alle de klin koko elevene som har blitt (forsøkt) uteksaminert fra denne skolen antageligvis er grunnen.

Dette er Michael. Eller Mikkal som vi kaller han, vi som hang på hiphop.no-forumet i 2003. Han er en førsteprioritetsvenn (favorittvenner som du vet at mener det samme om deg), også når han grøfter som en fjortenåring på parkeringsplassen til den lokale ungdomsskolen. Men det er helt OK. Alle gjør dette i Heggedal:

(Petter vil også være med. Han er også en førsteprioritetsvenn, eller hva jeg nå kalte det.)

(Jeg husker ikke hvem som vant denne fighten. Det gjør ikke det heller.)

Jeg har ingen bilder fra puben, men en film av hele opplevelsen min fra dette døgnet er i ferd med å lastes opp og der kan dere se hvordan det faktisk er å dra på fylla i Heggedal. Om dere tør. I mellomtiden må jeg spole kvelden fire timer frem. Da endte jeg nemlig opp i Bondivann etter å ha toget fra Heggedal til Asker, møtt kompisen min Thomas (han er også sånn førsteprioriblablakompis), drukket øl til det tøt ut av alle kroppsåpningene mine, og kommet på denne ufattelig dårlige ideen på veien hjem til han.

Bondivann i Asker, mine damer og herrer. Et av mange steder du helst ikke vil bade med mindre du prøver å begå selvmord eller er ekstremt glad i å utsette kroppen for skumle bakterier. Dette finnes dessverre også på filmen som dukker opp så snart det forhistoriske nettet mitt fra Nextgentl får speeda opp noen hakk.

Dagen derpå var preget av alt annet enn slumring. Thomas er en sånn bodybuilder-type, og innen klokka var 11 hadde han dytta i meg merkelige piller for hodet mitt, sykt smud frokost og en liter med kaffe.

Deretter dro vi til Skaugumåsen for å gå tur.

Skaugumåsen er den fineste plassen i Asker. Kanskje den smarteste ideen jeg har utført dagen derpå siden den gangen jeg fant ut at man kunne kurere bakfyll med å drikke enda mer.

Det hadde dog vært digg med noen kalde øl på toppen av åsen, men Thomas tillot ikke noe annet enn shakes. Jeg var en shakefyr på søndag. Midt i skogen. Andre turgåere må ha ombestemt seg og dratt hjem igjen… Det er jo faktisk ikke greit!?!?

Toppen av Skaugumsåsen med Konglungen, Vollen og etterhvert Slemmestad og Håøya i bakgrunnen langs Oslofjorden. Turen opp tar omtrent tjue minutter. OBS: Det er strengt forbudt å kommentere størrelsesforskjellene på Thomas og meg.

Jeg vil dra opp dit oftere. Det eneste minuset er at det er litt dårlig wifi.

Vi gikk omveien rundt Semsvann på vei ned igjen. Semsvann er på en måte Askers svar på Sognsvann bare uten homosexen.

.. kun ungdommer som ikke har råd til å dra på backpackertur til Sør-Amerika for å ta bilde ved eksotiske fossefall, men later som.

Så var dagen over og jeg dro inn til Oslo igjen. Denne gangen skulle jeg likevel ønske at jeg kunne bli i Asker en dag til. Det er mye dritt å påpeke om det stedet også, men ekteheten i vennene mine der er like kraftig som armene til Thomas, og jeg kan være meg der uten å bli tråkka på.

Sånn forresten! Barten er veldig midlertidig. Jeg tror vi snakker maks en måned, så takker jeg endelig farvel til hårvekstprosjektet mitt. God natt, og husk at jeg lodder ut Hovebilletter HER.

SUSSUDIO! (Vinn billetter til Hovefestivalen 2014)

EDIT: Konken er over, og jeg har fått masse nye låter til Spotifylista mi. Jeg takker for flere tips, og ønsker alle velkommen til Sussudio! Vinnerne har fått mæil.

Mine aller beste venner! (Mennesker jeg aldri har møtt.) Jeg skal tilbake til Hovefestivalen i år for å arrangere fest på Kinoteateret på torsdagen. Jeg er ingen DJ, men jeg er veldig glad i å danse, og siden jeg får velge konsept på festen har jeg utviklet retrofestkonseptet SUSSUDIO som lener seg på de spartanske, synthbefengte tonene fra vakre 80-tallet. Jeg inviterer DEG til å komme å danse med meg! Ja! Bli med! Gjør det!

bWVCziN5Rc

Jeg har laget en 80s-liste på Spotify som du kan høre på HER. Jeg er ganske fornøyd med, men den er langt fra ferdig og det er sikkert mange ting som burde vært med i lista mi. Nå har jeg til og med fått lov av Hove til å dele ut noen billetter til festivalen, og derfor spør jeg DEG om å komme med dine 80s-favoritter i kommentarfeltet. Jeg lodder ut et par vinnere derfra i løpet av uka som da får ukespass til Hovefestivalen.

Da sier jeg som Beth Anderson; Dance, dance, dance! Og ønsker dere lykke til. Håper jeg får noen nye favoritter til lista mi som jeg kan danse til på hove. 

Sosialt Oppegående.

Magnetkraften mellom leiligheten min og meg er sterk om dagen (med “om dagen” mener jeg jo egentlig “de siste fem årene”) og på samme måte som en narkoman tilretter seg et liv som narkoman, så tilretter jeg meg etter et liv der jeg ikke trenger å bevege meg ut fra leiligheten. Det vil si at jeg bestiller alt jeg trenger på internett, gjør arbeid mot penger via internett (jeg viser frem tissen mot penger på lugubre chat-kanaler) og når jeg på død og liv skal oppnå sosial kontakt med andre mennesker – slik legen min hele tiden maser om – så gjør jeg alt jeg makter for å få dem til å komme hit. Det gjøres ved å tilby dem penger, evt vise frem tissen dersom de som skal komme på besøk er invitert via jobben. PS: Jeg lyver mye – hold deg unna meg.

Nå har jeg også skaffet meg egen malevegg i hagen. Det betyr at jeg ikke trenger å dra avgårde for å finne andre steder å gjøre det jeg liker best. 

Egentlig ville jeg male rett på veggen, men det fikk jeg ikke lov til av styret. Så tok jeg en del av veggen i boden til styreleder i stedet, og plasserte den i hagen. Styreleder bruker ikke lås på boden sin for å illustrere for alle beboerne at vi skal stole på hverandre her. Alle stjeler i boden hans, haha, jeg pleier å møte andre beboere i boden hans. En gang hadde vi fest i boden hans, jeg og alle de andre beboerne. Da drakk vi opp hele vinsamlingen hans, spilte kurong og bladde oss gjennom dagbøkene hans. Sykt bra stemning oss naboene mellom.

Grr! Hvis noen vil kjøpe graffitikunst av meg; send mail til [email protected]! Jeg kan tegne nesten hva som helst. En tiger. En maur. En snegle. Du velger helt selv.

Noen ting kan man dog ikke bestille hjem, og det er nye tattoser fra mine favoritttattoskunstnere. Alle de fine fargene og de fine dyrene er viktig for meg. Her er to tvillingfugler av Jimmy Duvall. Den ene er min, den andre er Mila sin.

Noen dager etterpå var jeg jammen på besøk hos Tony også. #sommerkroppen2014, eller hva dere?

Tony hadde relativt frie tøyler til å gjøre hva han ville, og på ønskelista stod alt fra MacGyver og Björn Borg til en puma eller hissig gorilla. Skal sies at jeg ønsket meg en gorilla enda litt mer enn de andre alternativene både fordi Tony lager sjukt fete gorillaer fra før av, og fordi det virkelig er en av mine topp ti dyr å kose med. Seriøst liksom, bare SE denne filmen!

«Det gjør ikke vondt å tatovere beina.» – Halvor.

Hehe, nå trodde du sikkert at jeg egentlig hadde skikkelig vondt, og at jeg siterte meg selv ironisk for å understreke hvor sykt vondt det er å tatovere beina, men egentlig prøver jeg bare å se ut som en ropegorilla. Beina er fortsatt ikke SÅ vondt. ;););)

Jeg vet ikke hva gorillaen min skal hete enda, da. Noen ideer?

Apropos gorillatatoveringer. Dette er Henrik! Jeg satt med han i parken her om dagen, og det var drithyggelig selv om parken kun er femti meter fra leiligheten min, og jeg ikke var utendørs i mer enn ti minutter. Da ble jeg rett og slett litt redd av hele situasjonen og fikk Henrik til å bli med hjem til meg for å sitte der i stedet. Hunden vet jeg ikke hvor kom fra.

Men folkens, STANS MOTETOGET (eller de kleine filmene på minmote.no), sommer-Halvor har tråkket inn i Frogners gater for å bli!

Neida, jeg løp innendørs igjen så raskt bildet ble tatt. Bildet er for øvrig fotografert av en meget hyggelig skjære som jeg kom i prat med ute i hagen etter at Henrik hadde dratt ut igjen for å møte de såkalte “sosialt oppegående” vennene sine i den “ordentlige parken” som “ikke bare er et gressbelagt veikryss rett utenfor døra di, Halvor”. Særdeles trivelig fyr. Denne skjæren altså. Vi snakket om hvor viktig det er med komforsone når det kommer til vennskap og oppholdsted. For min del gjenspeiler jo disse to tingene seg i katten og leiligheten min. For skjæren sin del var det ikke like lett. Etter å ha vokst opp i et rede med en alkoholisert far som slo moren flyttet han ut allerede i halvtårsalderen og flakset rotvill rundt i Oslos slumverden av vold og rus før han ble lagt inn på avrusning. En mastergrad i livets skole senere begynte han å jobbe som gymlærer på en ungdomsskole i Ski der han etterhvert fikk et godt øye til mattelæreren Bente. De to giftet seg og fikk tre små barn. Tre jævlig stygge skjære/menneskebarn. Dessverre var Bente syk, og døde. Hun hadde bihulebetennelse som spredde seg til skjellettet. Sykt trist når ting sprer seg til skjellettet. Skjæren hadde det tungt, men ga ikke opp livet av den grunn og var en god far for barna til de vokste opp én etter én. Nå var han pensjonist og barna er godt voksne med sine egne familier. Han ser ofte til dem, og på dagtid liker han å tusle litt rundt på hageflekken min og sånn. Dette er en fyr som har lært et og annet om livet. En veldig interessant fugl å prate med.

Hva navnet til skjæren var fikk jeg dessverre ikke med meg i farten. Jeg er usedvanlig dårlig på navn. Jeg skulle jo så gjerne addet han på facebook. Hvis du ser dette, kjære skjære, så add meg a’!