Vi står samla i kveld, vi skal stå samla for alltid

Det er så ubegripeleg og uverkeleg. Ei heil verd er i sjokk, ein heil nasjon i sorg. Ingen hadde nokon gong trudd at dette kunne skje oss. Det er fortsatt vanskelig å tru at det har skjedd. 

Ein heilt naturleg reakjson på denne hendinga hadde vore hat, men midt opp i det heile har vi stått saman, heile Noreg står samla, vi har vist at vi ikkje let oss knekke. Dei omkomne er heltane våre, dei vil aldri bli gløymde, i respekt av dei skal vi vise at vi kan komme ut av dette sterkare enn nokon gong. Vondskapen og hatet skal ikkje sigre, vi står samla i kjærleiken til landet vårt og kvarandre. Vi gret, vi ber, vi tender lys og vi sender varme tankar til dei som har mista nokon som stod dei nær. Kvar og ein av dei var umistelege, likevel er dei borte for alltid. Vi kan ikkje forestille oss korleis dei pårørande har det, og det verkar nesten feil å sitte heime i si eiga stove og framleis ha alle ein er glade i rundt seg. Likevel finnast det ingenting eg er meir takknemleg for. 

Alt eg ynskjer meg no er at landet og folket vårt kan forbli så samla som det er no, for alltid. La oss fortsette å bruke kjærleiken mot hatet. La kjærleiken bli så sterk at den er alt som står att ♥

Dei varmaste tankar til alle dei som er ramma av denne forferdelige tragedia.

– Skrevet av Benedikte Flataker. 

Takk ABB!

Takk ABB!

For solidariteten du nå har skapt. For samholdet mellom oss. For toleransen som har blomstret i kjølevannet av dette. For den styrken du har gitt vårt demokrati. For det hat som nå kommer til å svinne hen. Takk for at gamle og unge på tvers av hudfarge nå søker sammen. Takk for at kristne, muslimer og ateister nå holder hender over hele vårt land. For at prester og imamer nå står sammen og trøster hverandre. Takk for at du har revet bort så mye frykt og fordommer. Takk for at du har skapt en bevissthet og en nasjonal revolusjon som kommer til å vare mye lenger enn 60 år!
Vi andre la ned våre roser på mandag. Men jeg vet at du kommer til å bære “din” med stor omhu i de lange årene som kommer.

One person with a belief is not safe to the force of 100 000 men who have only ONE interest… 😉

– Skrevet av Odd-Magnus Williamson.

VÅRT LILLE LAND


Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn.
– Nordahl Grieg, 1940

Fredag 22. juli 2011 satt jeg hjemme i sofaen med macen i fanget, akkurat slik som jeg gjør nå. Klokken nærmet seg halv 4 og jeg var relativt sliten etter å ha tømt youngstorget for drikkevarer kvelden før. Jeg skulle bare oppdatere de rundt 15 twitterkontoene mine èn siste gang før jeg måtte hoppe på bussen til Slemmestad for å feire 20-årsdagen til fetteren min Markus.

Så smalt det.

Jeg hoppet i taket. Katten min ramlet nesten ut av sofaen. Hele leiligheten ristet, og jeg var sikker på at vinduene mine skulle knuse. Den første tanken min var at det tordnet, men jeg hadde ikke sett lynet. Jeg skrudde raskt på tv’en og åpnet opp samtlige nettaviser. Det gikk noen minutter før den første responsen til det voldsomme braket dukket opp på twitter. “Hva faen var det smellet?“, skrev Tor Milde. Kort tid senere dukket det opp en rekke spørsmål på twitter. Så kom tweeten fra Jaa9; “å fytti saatan!! Nå smalt det akkurat i regjeringskvartalet så glass knustes langt oppover gata. Det regna fuckings glass over hele meg“. Kort tid senere er det klart at det er en bombe som hadde gått av i regjeringskvartalet, midt i Oslo sentrum.

Det ble telefonmaraton ut og inn fra den eldgamle mobilen min, samtidig som jeg fulgte med på 2 tv-kanaler, 7 nettaviser og twitter samtidig. Det var umulig å samle tankene, og den konstante strømmen av nyheter fylte hjernen min med ubegripelig informasjon om det som foregikk rett utenfor døra. 

Konspirasjonene utartet seg, og i løpet av kort tid havnet hele Oslo i en limbotilstand der ingen, inkludert politiet, hadde kontroll på noe som helst. Så skrev Bjørn Tore Hansen denne tweeten: “Meldt om skyting på Utøya. Fikk beskjed nå. Politiet på vei.

Da raknet det. Det som fra før av var vanskelig å forstå ble plutselig absurd og surrealistisk. Hva faen skjedde på Utøya? Den kommende timen ble jeg, via twitter, vitne til en direktesendt virkelighet av den største voldtekten mot Norge og hele Norges befolkning siden krigen.

  • Noen skyter på Utøya. Oppdater politiet!! – Kjetil Vevle
  • @BjornJarle vi sitter ved vandet. En mann som skyter ikledd politiuniform. Hjelp oss ift når politiet kommer – Kjetil Vevle
  • Skytter på Utøya skal være iført politiuniform eller lignende. Har håndvåpen, “Skyter villt” rundt seg, sies det. – B. J. Røberg-Larsen
  • Det er skyting på Utøya. IKKE ring noen der. De gjemmer seg i busk og kratt! Politiet er på vei. – Halvor Frihagen
  • Personer har lagt på svøm på Utøya, men det er i følge VG langt til land. Alle som er i nærheten, hjelp med båter! Spre ordet. – Annette Fischer
  • Jørgen Slips direkte fra fastlandet utenfor Utøya. Hører stadig vekk skyting! – Christian Falch
  • Er skutt på Utøya. Mange døde – Adrian Pracon
  • Sms fra Utøya: “Alt bra med meg. Har gjemt oss i et tre. En av oss er skutt to ganger i foten.” – Marius Vesteraa
  • Ei venninne (vitne til ) forteller at gjerningsmannen er tatt – Eirik Sande

Tragedien var et faktum. Alikevel greide Norge å vise en kjærlighet og solidaritet til hverandre som jeg aldri har sett på maken til før.

  • kan noen kjøre meg til ullevaal så jeg kan gi blod? – Knut-Eirik Lindblad
  • Jeg kan gjerne kjøre folk til Ullevål, hvis noen sitter hjemme og vil gi blod. – Mads Løken
  • Folk med blodtype O ring 22118865/22118900. Dere må være registrert hos blodbanken. Jeg henter og kjører til Ullevålsykehus. PM meg!! – Sumeet Singh Patpatia
  • Er i utlandet men har et rom ledig i nerheten av Ullevållsykehus, vidarsgate 20a. Ring +4798492059 hvis det er noen pårørende med behov. – Isak Eymundsson
  • Rammet av tragedien og trenger husly? Gjesterommet vårt på Løren i Oslo står ledig. Plass til to, pluss har ledig barneseng. – Geir Gråbein Nordby

Hodet kaldt, hjertet varmt. Dette gjaldt også når drapsmannen, Anders Behren Breivik, sitt navn ble kjent. Et navn vi aldri kommer til å glemme. Ikke som en martyr, men som en feig, vrangforestilt morder.

  • Han skal ha en forsvarer, en lang og god rettssak, human straff, så takler vi dette som det vi er: Et sivilisert samfunn. Sånn vinner vi. – Anders Heger

Jeg er stolt over mine medmennesker.

På lørdag våknet jeg, etter 11 timer i drømmeland, til virkeligheten og rundt 50 tekstmeldinger. Tekstmeldinger fra lesere, twitterfølgere, etterlatte og folk som ikke visste hvem andre de kunne tømme tankene til. Blant disse var det en rekke brutale historier direkte fra Utøya og pårørende som savnet familiemedlemmer og vennene sine. En av tekstmeldingene jeg fikk lød omtrent slik: 

Kan du tenne lys for 3 av venninnene mine i Domkirken? Ida, Marie og Kristine. Han skjøt vennene mine.

Her er lysene.

Over 80 unge mennekser ble skutt ned og drept på Utøya. 7 stykker døde i eksplosjonen i Oslo. Jeg vet ikke hvor mange som er savnet og på sykehus, og jeg vet ikke om jeg er i stand til å oppsøke svarene. Hjernen min er overbelastet og hjertet mitt er knust.

Jeg har nesten uavbrutt grått for landet vårt i 3 dager. Denne nasjonale tragedien stikker som et spyd i hjertet mitt, og jeg blir konstant hjemsøkt av et uønsket hat. Jeg tenker på alle ofrene, de pårørende og alle som bor i Norge. Lille, uskyldige Norge. Det er også en naturlig reaksjon for meg å tenke på Scandiavian Star-ulykken som i 1990 krevde 160 menneskeliv, inkludert min gravide mor, da en ukjent person tente på båten ved midnatt. Jeg var også ombord, men ble reddet ut av Fattern.

Vi er sammen om dette. Vi er sammen om sorgen. Vi må bruke denne saken til å bli sterkere mennesker, og aldri la noe slikt skje igjen. Ondskapen skal ikke seire. Tro på mennesket!

Mandag blir det et gigantisk rosetog fra Rådhusplassen til Youngstorget klokken 18:00. Jeg håper, tror og forventer at alle som har muligheten stiller opp. Jeg oppfordrer også alle butikkene i Oslo til å stenge tidligere slik at alle ansatte kan delta. For deg som ikke bor i Oslo, så finnes det oversikt over alle rose- og fakkeltogene HER.

Livet er verdifullt. Du er verdifull. Klem fra meg til hele Norge. Hjertet mitt gråter for dere alle. 

Om det oppdages feil i innlegget, si gjerne i fra. Skrevet under vanskelige omstendigheter, mye personlig stress og tvangstanker. Anbefaler dessuten å lese innlegget til Prableen Kaur som overlevde massakren på Utøya. Hun er et sterkt menneske.

COFFINCAMP 2011

HEI!

Nei, men sånn seriøst. Jeg har vært på en reise inn i hjernen og funnet ut at festivalfylla i 4 uker ikke er sunt. Jeg har prøvd å rehabelitere meg helt siden jeg kom hjem Roskilde og Sveits, men kroppen roper etter øl, og øl har den fått. Og vin. Og whisky. Og rom. Og jägermeister. Og fernet branca. Samtidig. I en blender. Med sprøyte. Det er derfor innlegget mitt, som sikkert blir dødskjedelig uansett, har tatt en uke å skrive ned. Fokus på feil sted ( . )( . ) i stedet for å konsentrere på de tingene som må gjøres. Som å skrive blogginnlegg gratis for folk som tydeligvis ikke drar ut hjemmefra.

Vi skulle egentlig kjøre bil til Roskilde i år, men av forskjellige årsaker måtte vi ta danskebåten til København i stedet. Her er Øystein, Christine og meg i en siste edruelig tilstand – minutter før den danske kulturen skulle ta overtaket på oss.


Danskene som jobber på danskebåten klarte å gi oss feil lugarer, og til kompensasjon fikk vi gratis middag. Vi spiste og drakk for 3-4000 kroner. De andre spiste. Jeg drakk.


Etter at vi hadde spist, så tok vi det obligatoriske danskebåtbildet på dekk. Jeg hadde lyst til å ta en dukkert, men de andre holdt meg igjen. Følte meg ydmyket som en liten unge, og det er derfor jeg ser litt misbrukt ut på bildet.

På kvelden drakk vi øl og sterk sprit på danskebåtdiskoteket. Bildet nedenfor er imidlertid tatt på veien tilbake til lugaren, rett etter at jeg forsøkte å delta i en fotballslosskamp.

Etter en dårlig natts søvn ramlet vi ut på kaia i København og begynte vår lange ferd til Roskilde. Coffinblaster ble hentet av et flyttebyrå, og Øystein og Christine satt på med dem. Jeg måtte finne et tog. På veien møtte jeg to fortapte sønner av Skien, og Kevin. 


Kevin hadde flydd helt fra Portland i Amerika til København for å bli med i Coffincamp. Hittil er han den eneste verdige amerikaneren jeg har truffet, og grunn nok til å besøke voldtatte USA i løpet av livet mitt – om jeg slipper inn …

Etter mange timer i bevegelse på skinnegangen og i taxi, så kom vi endelig frem. Coffincamp var de første ankomne til Roskilde og med sikret plass fremst i køen, så kunne jeg sette meg ned med et par (brett) øl, og reparere formen. 

Tenk at jeg faktisk er lykkelig på bildet ovenfor.

Vi stod i køen i nesten 30 timer før dørene ble åpnet, og vi kunne løpe inn for å finne den rette plassen. På 20 minutter var det enorme, tomme jordet på Roskilde blitt en by av telt. Her rettleder jeg alle i campen til å sette opp teltet mitt, slik at jeg selv kunne …

… sove.


Jeg sov veldig mye på bakken på dagtid, men så fort solen gikk ned, så våknet udyret i meg – eventuelt den kvinnesjikanerende versonen, med hjernen druknet i jägerbombs og ansiktet fullt av løsbart.


Disse småjentene tok turen bort til campen vår for å hilse på. Jeg håper det går bra med dem nå.

Jeg holdt meg ufrivillig våken de fleste nettene ved å drikke dansk sprit. Jeg vet ikke hvem disse jentene er, men jeg har garantert poket dem på facebook.

Og så sovnet jeg igjen.

Her er hele Coffincamp, forresten. Det var vi som tente på telt og spyttet lightstickvæske i ansiktet på de aller yngste- og mest tøsete jentene om natten.

Her er noen av de nevnte jentene på dagtid. Hun ene ga meg buksa si, men jeg fikk aldri brukt den til noe annet en prevensjon da jeg prøvde å ligge med en hivsmittet gjedde fra den e-coli-infiserte badedammen.

Så åpnet festivalområdet. 

På dette tidspunktet var jeg så utmattet og lei av Roskilde at jeg aller helst ville hjem igjen. Jeg savnet katten min.

Her er jeg på en konsert som tok av helt. 

Og så spiste vi pølse. 

De aller fleste får èn favoritt når det kommer til den beskjedne festivalmaten. Jeg spiste nesten bare hjemmelagd pølse.

Og så sovnet jeg igjen, med dansk sprit tytende ut av alle kroppsåpningene. 


Siste natten festet jeg med noen fantastiske bergensere, og fant ut at mine beste venner på hele jorda er mennesker jeg ikke kjenner. Alle smilte, jeg smilte og så hørte vi på tysk techno fra 1995. 

Så gikk jeg hjem til campen igjen, og la meg til å sove på bakken.

Etter nesten 2 uker på Roskilde, så var kroppen klar for å dra hjem. Jeg våknet etter noen timer og gledet meg over at togene hadde begynt å kjøre igjen. Se så glad jeg er.

Jeg satte meg opp, plukket ut årets siste Roskilde-buse og drakk en sjokolademelk.

Så spaserte jeg vekk fra slagmarken, og ned til Roskilde togstasjon. Der tok jeg toget til Købehavn igjen, og bussen til brygga. Takk for i år Roskilde.

Her er jeg, Berit, Linnéa og Christine på båten igjen etter 2 uker i bedugget tilstand. 


Og her har vi en stereotypisk asiater som tar bilde. Skjønner ikke hva som er galt med disse asiaterne som tar bilde av alt de kommer over.

På kvelden gjorde jeg mine siste forsøk på å konsumere alkohol, men ble slått ut av all ungdommen på båten som gikk kledd i Ed Hardy. Min beste venn denne kvelden hadde rosa hår, og etter at vi hadde fått dansebandet på båten til å spille Careless Whisper for oss, så la meg hos Linnèa for å bli massert i hjernen. Sovnet på gulvet i lugaren hennes.


Kort oppsummert, så har jeg for fjerde år på rad oppholdt meg på et jorde i Danmark. Jeg har spist dårlig mat og drukket alkohol til alle døgnets tider, og jeg kommer til å gjøre det igjen neste år. Tips til dere som blir med neste år. Roskilde og landstreffet på Tryvann er ikke det samme. Nå legger jeg meg til å dø. Dette innlegget tok meg 7 dager å påbegynne, og 5 timer å skrive.

Å ikke la dere lure av den glade festivalbloggerreklamen jeg avslutter innlegget med. Jeg har vondt i hjernen, men håper på en gratis billett av Pepsi Max til Øya-festivalen. Natta.

10.000

Ønsk meg velkommen tilbake! Jeg blir hjemme i 2 dager, og så reiser jeg med fly til Openair Frauenfeld-festivalen i Sveits. Skal du dit? Ta kontakt. I mellomtiden har jeg laget en ny film. Mens jeg er veldig naken – til disposisjon for mitt stadig økende fravær. 

Altså, forfatteren av kommentar nummer 10 000 får GAVE og gaver det er GØY!