Denne ferierunden (alkoholturneen) slutter visst aldri (jo da, den gjør det etter dette innlegget). Jeg tok meg nok vann over hodet (idiotisk uttrykk, da man aldri faktisk har tatt vann over hodet på ekte) da jeg planla ferierunden min i år, og etter å ha besøkt Bergen, Trondheim, Molde, Hove og Roskilde i en kontinuerlig og døgnvill rus, så følte jeg meg som en gjengvoldtatt sofapute. Svimmel, svekket syn, forkjølet og ute av stand til å gjøre noe som helst produktivt eller kreativt (derav elendig oppfølging på hjemmesiden).

En hvilken som helst lege ville nok anbefalt meg å legge meg inn på psykiatrisk, men jeg var ikke ferdig med å tyne sommeren og kroppen riktig enda. Jeg hadde étt siste mål. Jeg skulle på treff i Tyskland med Oma og tanten min Beate. Treff. Det er ingen som drar på treff lenger. Bortsett fra meg. Jeg drar på treff. Jeg er rett og slett av den typen mennesker som drar på treff. Treff. Skal jeg skrive treff igjen?

Treff.

Annonsørinnhold

KUN FOR VOKSNE: Kalenderne for en hetere advent

For å komme seg til et typisk treff i Tyskland må man fly, kjøre bil, sykle, gå, krabbe, bruke rulleskøyter, kjøre ufo, bæsje, hoppe med hoppestokk, spille tv-spill, klappe med hendene – eventuelt benytte andre alternativer som vi i 2012 har gleden av å kunne benytte for å frakte oss selv fysisk eller psykisk til et annet sted. Vi endte opp med Kiel-fergen som går til Kiel (et sted i Tyskland).

På Kiel-fergen er det tilsynelatende mange muligheter for å underholde seg selv mens man surrer rundt, men man bruker bare 6-7 minutter på å gå gjennom alle disse mulighetene. Jeg anbefaler derfor alle som skal reise med Kiel-fergen å bruke de 6-7 minuttene til å finne seg en god plass i baren i stedet. Derfra kan man se ut over havet, nyte en god øl og snikfotografere seg selv med ølen – uten at noen ser det.

I mitt tilfelle var det to damer, som ikke hadde glemt å sminke seg for anledningen (det så ut som om de hadde smurt brunmaling inn i trynet), som så at jeg tok bilde av meg selv. Det var flaut, men jeg ser i hvert fall ikke ut som Miss Piggy.

Vi ankom Tyskland ganske nøyaktig én dag etter avreise, akkurat slik det stod på billettene, og på vei til treffet stoppet vi innom noen av de stedene der Oma vokste opp. Det noen av dere kanskje ikke vet er at jeg er 1/4 tysk. Det er derfor Oma heter Oma, og det er derfor jeg ser litt ut som en kosovoalbaner.

I familien vår er det normalt å ta bilder av hverandre foran gravstøtter. Her står for eksempel jeg og Oma foran graven til noen av våre forgjengere.

Tenk at jeg i prinsippet kunne hett Köhler eller Thiele. Eller alt på en gang! Kong Halvor Harsem Köhler Thiele Herzog Olsen Westberg Mohammed jr.

Vi kom frem til treff-stedet utpå kvelden, litt utenfor Bremen. Her står jeg og Oma rett ved bygget vi bodde i. 

Med “rett ved bygget” mener jeg bygget som dere ikke kan se – bak kamera. Bygget bak meg og Oma er et privat slott som vi egentlig ikke fikk lov til å nærme oss. Vi har alltid levd litt på kanten, jeg og Oma. Spesielt når vi er sammen – da blir vi helt viltre og drar på ringepigg og sånn.

Først syntes jeg stedet vi bodde på virket litt slapt og kjedelig, men heldigvis oppdaget Oma at vi hadde et stort tre på parkeringsplassen! 

Titt titt, ropte hun! Noen ganger tror Oma at jeg er 5. Hun er så søt. Hun kiler meg fortsatt på ryggen når jeg sover. Og lusker meg i håret. Jeg elsker å bli lusket i håret.

Så kunne vi endelige møte resten av treffet. Treffet består av den gamle vennegjengen Oma var en del av på 60-tallet og familiene deres (som for eksempel meg selv). De har hatt dette treffet hvert fjerde år, helt siden den tiden de studerte sammen, festet sammen og fikk barn sammen.

Gruppebilder blir tatt hvert treff for å dokumentere hvem som sluntrer unna treffet. Denne gangen var de aller fleste med, bortsett fra mine søskenbarn (Jonas, Ole, Anna og Marie) som ALDRI er med. Selv er jeg med hver eneste gang (noe Jonas, Ole, Anna og Marie ikke kan si imot ettersom at de ikke har en så kul hjemmeside som meg selv). 

Når vi er på treff pleier vi å gjøre forskjellige aktiviteter på dagtid, så ingen skal kjede seg. Den første offisielle treff-dagen dro vi på Teknisk Museum avd. Bremen.

Problemet mitt med Teknisk Museum, uavhengig av hvilken avdeligen det er snakk om, er at jeg aldri skjønner noen av de tingene de stiller ut. Her er den eneste tingen jeg skjønte, en slags målevegg, men den var ikke teknisk, så det teller ikke.

Jeg er mye høyere enn Oma. 

Litt ironisk egentlig, for Oma sa alltid at jeg måtte spise masse gulrøtter for å bli like høy som henne, men jeg spiste aldri gulrøttene. Jeg spiser generelt veldig lite sunt, bortsett fra ketchup.

Her er jeg inne i en rar gang (typisk tysk gang-arkitektur). Bak meg tar Beate (tante) bilde av meg (meta). 

Beate pleier å legge ut bilder av meg på facebook og skrive at jeg er en herlig fetter for hennes egne barn (Jonas, Ole, Anna og Marie). Jeg er det. Og de elsker og forguder meg. Jonas (han eldste) sier at jeg er det viktigste menneske i livet hans (seriøst).

Etter at vi hadde målt hverandre og tatt meta-bilde i den rare gangen, så dro vi på butikken for å kjøpe middag. Etter det husker jeg ikke noe.

Neste dag dro en del av treffet til et parkeringshus der man kunne kjøre små biler kjempefort. 

Før vi fikk lov til å kjøre måtte vi ta på oss Onepiece – helt frivillig. 

Jeg likte det hele svært dårlig. Er det to ting jeg ikke liker, så er det nettopp fart og Onepiece. Jeg liker aller best å sitte rolig i et hjørnet og drikke sterk sprit.

Til tross for frykten for å dø i en kræsjulykke med Onepiece på, så hoppet jeg i det og klarte å kjempe meg frem til en 6. plass! De to som kom bak meg var 11 og 15 år gamle.

Etter å ha dratt i havn en nydelig 6. plass, så fikk jeg nerveanfall og dødsangst på en gang. Heldigvis selger de fernet (angstmedisin) på alle butikkene i hele Tyskland. Her poserer jeg med fernet-flaska og noe politisk tagging som jeg fant utenfor fernet-butikken.

Så slappet jeg av med en Boysnoize Techno Beer. Det fikk kustus på angsten enn så lenge!

Den siste dagen utforsket jeg Bremen. Bremen er ganske likt mange andre byer i verden, bare at det ikke er den samme byen som noen andre byer enn Bremen.

En av de største kulturforskjellene på Oslo og Bremen er at det ikke finnes regler for hvor man skal stå og ikke stå i rulletrapper. 

Her ser vi et eksempel på noe som i Oslo ville blitt straffet med fengsel og piskeslag. Akkurat her har Bremen litt å lære.

Jeg spaserte litt rundt, og fant en av Bremens største turistaksjoner. Starbucks heter den. Man kan se på turistene ved trappen at dette er et populært sted.

Jeg tok bilde utenfor Starbucks jeg også. Synes det ble et fint bilde.

Så kom jeg plutselig over det vakreste jeg noen sinne har sett. Dere husker kanskje min fascinasjon over dyr på dyr? Vel, i Bremen har de en egen dyr på dyr-STATUE! Her er det faktisk Norge som har litt å lære.

Om  jeg kunne velge hva slags dyr jeg ville hatt på min dyr på dyr-statue, så ville jeg hatt isbjørn, rådyr, labrador, kattepus, ekorn, iguan og en liten frosk på toppen. Hva skulle du helst hatt på din dyr på dyr-statue?

Etter å ha beskuet dyr på dyr-statuen i noen timer, så fant jeg denne butikken, brukte opp alle pengene mine og dro tilbake til treffet.

Så drakk jeg mer Techno Beer, mer fernet, og tok dette bildet.

Og så dro vi hjem igjen til Norge. Dette bildet forteller faktisk frihet. både for meg, som endelig skulle få slappe av (noe jeg overhodet ikke har gjort) og for dere som slipper å lese mer om Halvor på ferie.

Jeg setter pris på at dere følger med – men jeg håper dere vet å begrense dere selv, og husker å møte venner og spise og sånn. Jeg vil ikke være en inspirasjonskilde for noe annet enn å gjøre det totalt motsatt. Hilsen Halvor (meg).

Jeg har fått 4 billetter til Øyafestivalen av DNB for å dele dem ut i en spennende konkurranse som også skal være opplysende – akkurat som i søppelsorteringskonkurransen i Kykelikokos. DNB er stolte sponsorer av Øyafestivalen (og noe delvis stolte sponsorer av meg?) og vil bruke muligheten til å fremme det stadig mer gjeldende debatten rundt unge menneskers (oss) boligsituasjon. BSU-grensen er alt for lav, og selv om man fyller både BSU- og BSU 2.0-kontoen helt opp, så tilsvarer det fortsatt kun en liten del av hva leiligheter i Norge koster.

Jeg har vært med på å fronte BSU-kampen til DNB fra starten, og anbefaler alle som ikke skjønner hva i alle dager jeg snakker om, om å lese seg opp på dette. Skal man flytte hjemmefra (anbefales), så er dette med penger liksom det helt essensielle ved kjøp av bolig. Og nå kan du til og med få billett til Øyafestivalen i samme slengen. Det er herlig. Det blir som å oppleve Kykelikokos om igjen.

Funfact: Jeg ringte til Kykelikokos så mange ganger at Bowler måtte ringe Fattern og be han om å trekke ut ledningen slik at andre også kunne komme til. Neida. joda. Neida. Men Fattern gjorde det alikevel – han var redd jeg skulle bli gal, og det ble jeg også hahahahahah! 

Annonse Tights.no

Gigantisk flyttesalg: Opptil 75 prosent på treningstøy

Delta i konkurransen ved å finne svaret på dette spørsmålet, og skrive det i kommentarfeltet:

Boligprisene blir stadig mer surrealistiske, og bare siden nyttår har gjennomsnittsleiligheten økt i pris med en betydelig sum. Hvor mye er det faktisk snakk om?

Svaret på dette finner du på DNB sin kampside for bedre BSU HER. Skriv svaret ditt i kommentarfeltet, og husk navn og mail. Og husk, det er fullt lov å komme med sine ytringer om både boligpriser, BSU og Kykelikokos.

——————————————————————————————————————————

Jurien (Jeg og Rambo) har funnet ut at svaret er 154.000 kroner (noe som er helt vanvittig) og at vinnerne for denne gangen er Magga, Lars, Mariell og Runar. MEN ryktene skal ha det til at det KAN komme et par billetter til om jeg klarer å smiske hardt nok med de kjære, søte, elskverdige og herlige menneskene jeg kjenner i DNB. Nå skriver jeg på nytt innlegg som dere andre kan kose dere med innen noen timer. Jeg er glad i dere. DER, jeg sa det!

Roskilde har betydd veldig mye for meg siden jeg var der for første gang i 2008. Det er de ti dagene i året der ingen ting er viktig – kun leve i nuet og gjøre akkurat det jeg føler for. Samtidig har jeg vaklet på gjerdekanten de siste årene, i forhold til om jeg burde gi meg mens leken fortsatt er god. Bølgen av 18-åringer i russeklær blir stadig større, musikken vannes stadig ut, og folk virker mer og mer interessert i å vise frem kostymene de har kjøpt i lekebutikken, i stedet for å “bare være”. Det er de folka som drar på festival for å prøve å være gærne. Men de er ikke gærne i det hele tatt.

“Se på meg – jeg har på meg green man-suit! Jeg går rart og tar på folk. Jeg er morsom!” “Ikke morsommere enn meg – jeg har på meg borat-string og en rar hatt!” “Se, jeg har en kondom på hodet!!!”

I år var jeg veldig nære ved å selge billetten min, men ombestemte meg i siste liten. Da jeg rømte fra Hove til Oslo dagen før, var Roskilde det eneste jeg tenkte på. Jeg visste at jeg måtte komme meg dit for å vaske av meg den psykiske lidelsen jeg hadde pådratt med ved å oppholde meg på Tromøya en hel uke. På bussen mot Oslo ringte jeg til Markus og Johanna (mennesker) og var så heldig at jeg fikk plass i bilen deres, helt fra Oslo til Roskilde i Danmark.

Det var en herlig tur nedover – og i godt selskap. Ikke bare av Markus og Johanna (mennesker), men også av fluen Frank. 

Frank var med oss helt fra Norge for å imigrere til Danmark og den danske kulturen. Frank har ingen problemer med å sosialisere seg, og få jobb og venner hjemme, så det blir spennende å se hvordan det går med han i Danmark. Han fortalte oss vitser nesten hele veien ned – det var helt umulig å ikke flire (og det på tross av flere groviser).

Vi tok ferge fra Sverige til Danmark. På fergen kjøpte jeg med meg en liter med sprit.

Så var vi endelig fremme – et døgn før åpningen. Jeg hadde kjøpt inngangsbooking ved en annen inngang enn Markus og Johanna (mennesker), så jeg måtte henge i køen alene. Heldigvis hadde jeg med meg en liter med sprit. Dette bildet fant jeg på internett.

Åpningsdagen var helt forferdelig (det er den nesten alltid). Jeg våknet 11 timer før campingen skulle åpne, med en vond smak av misbruk i munnen. I løpet av disse 11 timene var det umulig for meg å gå på do, spise eller drikke. Dermed gjorde jeg ingen av delene, noe som logisk sett går helt fint, men det tærer veldig på kroppen når du står utendørs i 30 grader.

Jeg har generelt veldig lite til overs for å stå 11 timer i kø, og fant ut at jeg måtte bruke tiden litt produktivt. Men etter å ha funnet ut at det dessverre ikke passer å pelle seg på tissen når man står i kø bestemte jeg meg heller for å skrive sms til Oma (mormor) og formulerte en hyggelig melding.

Den første dagen på Roskilde er som sagt alltid tung, og etter at alle hadde løpt inn og kranglet til seg en teltplass, så oppdaget jeg det verst tenkelige idet jeg var ute for å kjøpe mer alkohol.

Kan ikke alle dere som har vært- og skal være russ bare forstå dette med det samme: Russeklær benyttes KUN når man er russ. Aldri ellers. Det er totalt uakseptabelt å spre slik ukultur offentlig, med mindre det er duket for denne ukulturen (og du er i Norge, helst bortgjemt i skogen et eller annet sted).

Heldigvis ble jeg litt glad igjen da jeg gikk forbi bensinstasjonen rett utenfor campingområdet, og kunne konstatere at den søte bensinpumpen spilte dataspill med seg selv. 

Jeg har sansen for slike bensinpumper. De har så mye mer sjarm enn de sure “voksne” pumpene som bare vil se på nyheter og diskutere politikk.

Med teltplass og alkohol i boks kunne festivalen endelig begynne for min del. Her hilser jeg på fjorårets vinner av DM i luftgitar. Det kan umulig være mye penger å hente i luftgitar-bransjen, med tanke på at han skulle ha tomgodset vårt i betaling for bildet.  

Årets viktigste Roskide-begivenhet: Ditte.

Dere leste riktig. Ditte, hun som står bak meg til høyre, og jeg fikk et veldig spesielt forhold. Det hele begynte da jeg skulle kjøpe øl, og det var hun som serverte meg den. Jeg var solgt. Ditte ville dessverre ikke fortelle meg hva hun heter, men jeg har laget en fanklubb på facebook, og håper at jeg på den måten kan nå frem til Ditte slik at hun forstår at jeg ikke er helt sprø. Bli med i fanklubben HER. 

Vi hadde gode dager på Roskilde, selv om jeg merket at kroppen begynte å få nok. Her har vi huket tak i noen ekle dansker som luktet klamydia. Vi skulle bare ta bilde med dem, men jeg husker ikke hvorfor.

Første konsertdag rakk jeg å se The Cure og Araabmuzik. Jeg klarte på dette tidspunktet nesten ikke å bevege meg lenger. Andre konsertdag fant jeg ut at jeg måtte komme meg hjem igjen. Jeg orket ikke mer. Markus og Johanna (mennesker) var enige. 6. juli 2012 rømte vi Roskilde-festivalen. 

Dere kan godt si at jeg pinglet ut, men jeg har kjørt et løp siden i våres som dere ikke kan forespeile dere en gang – og konsertene er uansett det kjedeligste med Roskilde (selv om jeg skikkelig gjerne ville se Gossip). Løpet var forsåvidt ikke over, selv om jeg rømte fra festivalen som har holdt hjernen min stabil de siste 5 årene. To dager etter at jeg var kommet hjem, så dro jeg videre. Til Tyskland med Oma.

Jeg kommer tilbake til det.

Og selv om jeg ligger flere uker etter skjema med hjemmesideoppdateringen (hjalmaring), så kan jeg si så mangt som at jeg har holdt meg innendørs helt siden jeg kom hjem fra Tyskland, og har på ingen som helst måte gjort noe som hadde vært interessant for noen å få med seg. DER! Jeg sa det! Jeg er en einstøing.

Denne dagen kom brått på, uansett hvor forberedt man var. Den ekle følelsen i kroppen, klumpen i halsen, stillheten. Jeg kjenner det på kroppen i dag – som for ett år siden. Jeg husker det som om det var i går, men det føles som om det er 5 år siden. En 365 dagers lang nyhetsstorm, toppet av en lang og krevende rettsak har fått mellomrommet fra i fjor til i dag til å virke lenger enn ett år.

Personlig tenker jeg på 22.7 hele tiden. For hvert ord jeg skriver. For hvert ord jeg sier. I Oslo står høyblokka tildekket som et evigvarende byggeprosjekt som påminner om det som skjedde. 22.7 har lært meg å tenke på hvordan andre har det, i en langt større grad enn før. Jeg har fått en enda større kjærlighet til menneskene rundt meg, ikke bare i Oslo, men over hele kloden. Jeg har blitt – om det var mulig – enda mer sentimental. Jeg stopper opp bare jeg ser en måke, beskuer den, og priser den for å være den fantastiske skapningen den er. Jeg har også fått øynene opp for de utstøtte – som romfolket. Tidligere var jeg blant de som lot meg plage av disse menneskene, men nå har jeg forstått hvilken elendighet de lever i – både hjemme i Romania – og i (“verdens beste land å bo i”) Norge. 

Vi må ikke glemme menneskeverden. Den skal komme først – uansett.

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Det har skjedd mye i løpet av det siste året, og Norges befolkning har blitt tvunget til å utvikle seg – til forergrelse for noen, men forhåpentligvis vil også de vokse opp en dag. Norge skal ikke bestå av en innavlet gruppe mennesker som isolerer seg bak en mur av hat og fremmedfrykt – oppe i et lite hjørnet på atlaset. Mitt Norge skal være i samhold med resten av verden, med ønske om å hjelpe, forbedre og dele kunnskap og kjærlighet.

ABB vil jeg ikke bry meg om.  Han er faktisk svært lite i tankene mine når jeg tenker på 22.7. Jeg føler at han har skapt en greie, som han ikke selv er en del av. Han er på utsiden av boblen (eller er han den eneste som er inni?). Han kan sitte der for seg selv, bak den låste døra på Ila, og pirke seg på tissen med plastikkbestikket sitt. Samtidig, så klarer jeg ikke å ikke synes synd på han. Han er så stakkarslig at det gjør vondt. Men ikke vondere enn smerten han påførte landet vårt, den patetiske lille dritten.

I fjor malte jeg og kompisen min Tomas denne piecen for å minnes de som døde 22. juli 2011. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på dem, og familiene deres.

I går tilbragte jeg mesteparten av dagen med Manbir, som jeg ble kjent med i fjor. Money (alle kaller Manbir for Money) er mannen bak alle #OsLove-stickerne du garantert la merke til i fjor. Klistremerkene kostet han mange tusen kroner – men for Manbir var det en helt naturlig måte å reagere på etter den fatale dagen. I år har han klart å samle inn penger nok til å trykke opp 1000 t-skjorter med det samme motivet, som han i dag skal dele ut på rådhusplassen i forkant av minnekonserten. Lik DENNE facebook-siden for mer info om dette – og for å spre et god budskap videre.

Jeg ønsker alle en god markering av denne vonde dagen. Ta vare på de rundt deg – og se de som sliter.

Jeg har vært kritisk til Hove-festivalen HELE mitt liv – men fikk i år (2012) en gratis billett til nevnte festival (Hove-festivalen) mot å skrive hjemmesideinnlegg for Hove – og kanskje få rettet opp i inntrykket mitt. Her er hjemmesideinnlegget (ganske åpenbart med tanke på innledning og navn på innlegget) – det har gått litt i ett i sommer, så det er en måned for sent. Sorry Hove.

Vi (Linnéa og jeg) ankom Hove-festivalen tidlig på morgenen åpningsdagen, og ble møtt av en trist gjeng med 17-åringer i russeklær og Helly Hansen-seiljakker. Jeg tror få av disse menneskene vet hvordan man seiler. Jeg vet hvordan, men jeg har ikke seiljakke. Det var noe som virket svært galt og merkelig med denne festivalen allerede på dette tidspunktet.

Etter at dørene var åpnet slik at alle 17-åringene i russeklær og seiljakke kunne løpe inn og skaffe seg bra teltplass, så måtte vi med akkreditering (gratis billett) vente tre timer til for å komme inn. Dette var visst for å sikre en dårlig campingplass til opinionsformidlere som meg selv, som skal skrive om festivalen etterpå. Jeg forstod ikke dette helt – men man kan ikke forstå alt her i verden, og jeg valgte å fokusere på å få ordnet meg et telt.

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Jeg hadde nemlig glemt å kjøpe telt på forhånd – litt fordi jeg er ganske dum, og litt fordi jeg er helt idiot. Heldigvis kunne Hove-festivalen henvise meg til en egen festival-kolonial der de solgte et telt-kit til den nette pris av 799 kroner. I dette kitet fikk man med seg et to-mannstelt, og to soveposer. Ikke underlag. Jeg var jo selvsagt litt skeptisk, men også litt brisen ettersom at klokken alt var 11:30, og kjøpte dette kitet.

Her er teltet mitt til 799 kroner.

Ydmykelsen over å ha satt opp det minste teltet på Hove fremprovoserte en, for å være litt direkte, jævlig forbanna Halvor. Når Halvor er i det humøret, så burde han helst låses inne på isolat med tvangstrøye på. Han slår og sparker, spytter, knuser ting og sier slemme ting til de rundt seg. Heldigvis fikk Halvor lov til å returnere telt-kitet igjen, med begrunnelsen “Dette er uholdbart. Jeg skal ha dette ubrukelige hundehuset returnert nå.”.

Etter å ha fått levert tilbake penisforkorteren ble livet brått litt bedre. Jeg hadde fortsatt ikke telt, men herregud, man kan ikke være prippen heller. Det er tross alt festival! Jeg sa alikevel ikke nei takk da Nils Erik (kompisen til Linnéa) spurte om jeg ville få et ferdig oppsatt telt i deres camp, da det var en som ikke kom alikevel. Jeg sov i et skikkelig telt den natten. Iskald i fosterstilling, da jeg ikke hadde sovepose. Det var helt herlig.

Dagen etter satt jeg godt plassert i campingstolen jeg hadde stjålet, og prøvde å nyte min første skikkelige festivaldag i 2012.

Dette skulle vise seg å bli stadig vanskeligere for hver dag som gikk. I løpet av festivalen fant jeg nemlig ut at det finnes fem typer Hove-mennesker, som alle jobber mot slike mennesker som meg selv. 

Gruppe 1: Menn i alderen 18-30 med tribal-tatoveringer og blekstripet hår, rufset til med hårvoks, som kommer for å ligge med drita småjenter og rocke hardt til den ville festivalstemningen Hove byr på (ironi).
Gruppe 2: 16-17åringer som er drita fulle, og plagsomme for alle andre enn mennene i gruppe 1. Jeg tror Hove-festivalen er laget for denne gruppen – og jeg hadde sikkert elsket den selv, om jeg var 16 år på ferie uten foreldre, og med tillatetse til å kunne drikke meg dritings hver dag i en uke, mens politi og vakter bare smiler og går videre.
Gruppe 3: Russ. Du leste rett. Russ. De (forferdelige mennesker) er der for å tøye ut russetiden sin fra de siste 3 årene enda litt til. 1 av 3 på Hove går rundt iført russeklær.
Gruppe 4: Frivilligarbeiderne som jobber med å nekte festivaldeltagerne ting som å ha det rotete i campen, nekte dem å bevege seg på forskjellige steder, og passe på så ingen oppholder seg utenfor campen der brannbiler skal ha plass til å kjøre. Det er veldig viktig at festivaldeltagerne på Hove skjønner at de fortsatt er i Norge (bortsett fra det med 16-åringer på fylla så klart).
Gruppe 5: De som jobber for Hove og gir mer eller mindre blaffen i alt. Kommunikasjon er visst noe tøys ingen har bruk for i 2012 – i hvert fall ikke på en festival som huser over 60 000 mennesker.

Jeg følte meg raskt som en alt for gammel fyr på feil sted med feil folk. Malplassert. Altså, jeg møtte flere kule folk innenfor alle nevnte kategorier, men de veier dessverre ikke opp for alle idiotene – og dem var det sjukt mange av. Linnéa bodde i et eget hus, men kom heldigvis ut og hang med meg mestparten av tiden. Her tar vi Yolo-tatovering for å bevise for oss selv hvor forferdelig verden kan være. Den kostet oss 150 kroner hver og bestod av en sjablong og et penselstrøk. Men herregud, you only live once, så de penga betalte vi.

Til dere som lurer på hva som skjer med armen min (refererer til bloggen til Linnéa) så er det slik en arm ser ut når du spenner den. Prøv – det er ganske morsomt!

Jeg satt for det meste i campen til Nils Erik, med Linnéa og resten av campen (stort sett kule folk). Hørte på sint musikk, og drakk meg opp til kvelden for å orke alle de drita drittungene som flydde ut og inn av campen hele natta.

Så kom kvelden. Dette er nok det koseligste bildet som ble tatt under hele festivalen. Samtidig vet jeg at det bygger på en illusjon skapt av alkohol, og et akutt behov for å posere for kameraer.

På dagtid kom de hyggeligste folka innom. Disse var til og med myndige.

Kjendisbesøk av Storm Pedersen.

Jonas Alaska!

Jeg har aldri hørt noe av Jonas Alaska, men han hang i campen vår hele tiden. Jeg tror ikke han hadde så mange venner.

Meg og Tomas. Tomas har nylig opprettet en musikkblogg. Sjekk den HER!

Vi var som sagt mye i campen de første dagene, og brukte tiden til å klippe i stykker amerikanske flagg som vi hadde stjålet fra noen russ med identitets-issues. Etter et par dager med warm up åpnet festivalområdet også. Endelig var det mulig å gå litt rundt uten å bli plaget av fulle drittunger hele tiden (de får kun lov til å drikke seg dritings på campingområdet).

Bak meg på bildet ovenfor spiller metal-bandet Lamb of God. Det var veldig interessant å se hvordan Hove-publikummet tok oppgaven som rockere. Klippet viser en haug med fulle idioters labre forsøk på “circle pit” og “wall of death“. Dette er hovedsakelig folka jeg beskrev tidligere som gruppe 1.

På kvelden var det hop hop-bar der forskjellige DJer fikk de aller yngste og dummeste jentene til å gnikke rumpe mot et gelender. Det var dritmorsomt!

En av dagene kom jeg på at jeg egentlig måtte skrive hjemmesideinnlegg for Hove mens jeg var der. Jeg fant derfor ut at jeg ville dokumentere tatoveringer, da jeg selv er en stor fan av tatoveringer.

Blir du også inspirert til å ta tatovering?

Her er forresten en fyr som ikke hadde råd til tatovering, og måtte lage en selv.

Tre dager før Hove var ferdig fikk jeg nærmest panikkanfall av hele greia, pakket tingene mine sammen og rømte festivalområdet.

Min siste opplevelse av festivalen var en frivillig-vakt som nektet meg å gå ut av festival-utgangen der han stod. Jeg hadde tre tursekker på meg og kunne se bort til bilen som skulle frakte meg i all hast til Oslo-bussen i Arendal. Fyren stod ved en UTGANG og skulle nekte folk uten stab-bånd INNGANG. Ikke omvendt. Jeg prøvde å forklare han dette, men fikk beskjed om å gå “rundt hele” – det tok jo “bare 15 minutter”. Jeg spurte om han var idiot, men det hadde han ikke noe svar på. Jeg forklarte han at jeg har jobbet for Hove hele festivalen, at jeg hadde dritdårlig tid, at jeg var et halvt skritt unna, og at det ikke gir noen som helst mening at jeg ikke kan gå UT en UTGANG der vakta skal passe på at folk ikke går INN. Han feite kødden med skjegget (finn han, spark han i ballene) nektet. Så måtte jeg gå rundt. 15 minutter. Da jeg kom tilbake til festivalutgangen der han stod, denne gangen på utsiden, så spurte jeg han om han syntes det var morsomt å skape si egen lille verden med sine egne rare regler. “Jeg gjør bare det jeg har blitt bedt om”, svarte han. Så kom det noen Pro Sec-vakter (Pro Sec er de største idiotene i hele Norge) for å backe han opp. Det hele ble så absurd at jeg måtte dra derfra. Jeg fikk sagt “Fuck you, jævla idioter!”, men i ettertid ser jeg at jeg heller burde ha kastet bensin over dem og tent på. Ja, ja, noe å huske på til senere.

Heldigvis kom jeg meg tidsnok til Arendal og rakk bussen som kjørte meg hjem. 

Jeg merket at jeg hadde blitt utsatt for et slags psykisk overgrep etter nesten en uke på hove. Heldigvis hadde jeg en ny plan. Jeg hadde billett til Roskilde.

I går skrev jeg om oppholdet mitt i Trondheim (en by) og i dag skal jeg jammen skrive om oppholdet mitt i Molde (også en by). Jeg må skrive om alle de siste oppholdene mine litt raskt nå om dagen – om jeg skal klare å synkronisere internettlivet mitt, og det vanlige livet mitt (også på internett).

Da jeg kom frem til Molde ble jeg hentet på skyssstasjonen (stasjon for folk som skal få skyss) av Linnéa. Hjemme hos Linnéa og moren fikk jeg mitt eget rom i kjelleren. Her er jeg og Linnéa i kjelleren. Det er ingenting som er rart med dette bildet.

Første natten spiste vi taco og så på en film om en korrupt politimann som voldtok ungdommer og sniffet crack. Vi koste oss rett og slett. Dagen etter dro vi på kjøretur til et sted som heter Visnes for å hilse på en som heter Kamilla Visnes og eier hele Visnes. Hun hadde en hund, men den het ikke Visnes. Jeg tror den bare het Hund.

Annonsørinnhold

Høstsalget er i gang: Spar stort på høstklær og sko

Jeg og Hund koste oss masse, helt til jeg kilte han på ryggen og han tissa på seg (og meg). Da var han mest ekkel. Det ble ikke bedre da det plutselig kom en lang, svart ting ut av hundetissen hans. Han var sikkert syk, stakkars. Jeg mimrer til den fine tiden vi hadde sammen i omtrent 4 minutter.

Så kjørte vi til et sted som heter Atlanterhavsveien og er oppkalt etter en vei som kjører der (som heter Atlanterhavsveien). Der var det veldig fint, og jeg spottet opptil flere fluer som vi også har i Oslo.

Dette er Atlanterhavsveien. Det er faktisk den veien i verden det kjører flest campingvogner gjennom i løpet av et år. I bakgrunnen ser dere en bro som er kjendis fordi det ser ut som den kjører ut i ingenting. Kanskje Norges eneste kjendisbro. Jeg vil ikke ødelegge spenningen for noen, men vi prøvekjørte broen flere ganger, og den er helt vanlig – på nippet til kjedelig.

Deretter dro vi hjem til Kamilla Visnes igjen for å spise middag. Det ble taco. I Molde har visst taco den samme rollen som ris har i Asia – eventuelt samme rolle som spagetti har på Briskeby.

Etter middag (en svært vanlig form for måltid) reiste jeg og Linnéa (menneske) til toppen av et stort fjell for å se på utsikten.

Jeg er en mann som setter stor pris på utsikt, og ble ikke skuffet denne gangen heller. Tidligere har jeg vært på toppen av Fløyen i Bergen og Skaugumåsen i Asker. Jeg vurderte å fri til Linnéa på Molde-fjellet, men turte ikke. Jeg tør aldri noe. Ikke tør jeg i fri til folk, ikke tør jeg hoppe fallskjerm, ikke tør jeg å ligge med en vinkelsliper. Herregud, hva skal det bli til av meg?

På kvelden leide vi en film som ingen så på, og spiste godteri. Det var veldig rart for meg å gå to dager uten å drikke øl. Da jeg la meg den kvelden tenkte jeg på sommerfugler og hvilken effekt de har på mennesker. Jeg beundrer sommerfuglen og dens kunnskap i flyvning. Hadde jeg vært en sommerfugl skulle jeg sett verden. Jeg skulle ha reist jorden rundt og besøkt menneskene her. Mitt navn skulle ha vært Sputnik, og jeg skulle hatt et par bittesmå flyve-briller. Og en pistol som skjøt GLEDE!

Dagen etter våknet jeg til tomt hus. Den verste følelsen i verden er å være alene i noen andres hus, men heldigvis var ikke beboerne langt unna. Ute i hagen slappet mor og datter av i en veldig rar sofa som jeg tror mammaen til Linnéa har laget selv – på sløyden.

Og etterhvert hoppet vi i bilen igjen (vi hoppet egentlig ikke inn i bilen – men satte oss helt vanlig) for å titte på mer av Molde. Her svever jeg i luften overfor en fotballbane og en stor yacht.

Og her svever jeg i luften overfor noen hus.

Er det sant? Hadde jeg virkelig blitt en sommerfugl?

Nei, da. Jeg hadde ikke blitt sommerfugl. Jeg hadde bare tatt trappen opp i toppen av et stort hotell. Skulle egentlig ta heisen, men det var ikke lov.

Egentlig lignet hotellet på et stort stupetårn, men jeg tør ikke å hoppe fra stupetårn uansett.

Når det kommer til bading er jeg mest fan av vassing og krabbefisking. Har aldri skjønt hvordan man fisker de store krabbene som de har i butikken. Krabbene jeg fisker er aldri større en håndflaten min. Kanskje man må bruke større tråd. Tau. Kjetting. Harpun. Murstein.

Linnéa tok bilder av meg hele tiden. Håper hun skal bruke dem i boken sin. Jeg håper boken skal handle utelukkende om meg og hvor snill jeg er.

Etter at Linnéa hadde tatt mange nok bilder av meg, dro vi til stranda for å slappe av litt til. “Camping Forbudt” stod det der, men det var det tydeligvis ikke alle som brydde seg om.

Det må ha vært en sånn rom-familie som har laget dette huset av gamle paller og planker. Jeg har sympati for romfolk, men når det står at det ikke er lov å campe, så synes jeg man burde høre på det. Heldigvis brant myndighetene ned hele huset et par dager senere. Synd for dem, men sånn er det. I Norge skal alle følge loven! (Sarkasme – alle bør bryte den oftere!)

Nede ved vannet vurderte jeg å fri til Linnéa, men turte ikke. Jeg tør ingenting.

Så la vi oss i gresset for å sove litt. Bildet ble tatt av en maur jeg hadde med meg fra Oslo. Martin het han. Dessverre døde han i en alvorlig arbeidsulykke for to dager siden, ute i Nordsjøen. Han etterlot seg 100 000 bukiser i maurtuen. Hvil i fred, kompis.

Vi pakket sakene og kjørte innom en kiosk så jeg kunne kjøpe solo (beste brus) og solo-is (beste is). Jeg kan anbefale Molde. De har til og med satt opp skilt som forteller alle som går forbi at det er trivsel.

Vi trenger mer skilt i Oslo også, som forteller hvordan ting er. Jeg ønsker meg et skilt på do hvor det står “ferdig”, ett på kjøkkenet der det står “mett”, og ett på rommet der det står “våken”. Aldri med do, mat og søvn (de tre kjedeligste tingene jeg vet om).

Det var blitt ettermiddag (å spise middag når det er ettermiddag er egentlig helt fucka), og vi bestemte oss for å kjøpe middag (taco). Først dro vi til Rema 1000, men Linnéa ville ikke kjøpe mat der.

Bunnpris i Molde sentrum. Den eneste matbutikken i Norge med kultstatus.

Så spiste vi taco, for tredje gang på tre dager.

Og så koste jeg med dyrene til mammaen til Linnéa (hun heter Anne og er nesten like koko som meg selv).

Jeg og de rare dyrene koste masse sammen i løpet av oppholdet. Elsker dyr. Vil kose med alle dyrene i verden!

Det var på tide å reise videre. Jeg og Linnéa hadde en lang reise foran oss, og tidlig om morgenen pakket vi bilen og satte kursen mot Briskeby.

Det er viktig å drikke nok gul farris under en slik omfattende biltur. Det vil blant annet medføre til mange stans underveis – noe som kan være livreddende minutter for et rådyr som spankulerer ut i veien uten å se seg for først.

Mer farris.

Bæsjepause i Dombås.

Ikke mer farris igjen. De siste timene av turen var jeg sikker på at vi kom til å mose flere rådyr rett i bakken som følger av dette.

Det gikk heldigvis fint. Det må ha vært den bæsjepausen i Dombås som forsinket oss nok til å ikke drepe noen rådyr med bilen.

Vi var fremme hos meg midt på natten. Jeg spurte om vi skulle sove litt, men Linnéa var alt for opptatt av å vaske kjøkkenet mitt. Det syntes jeg hun skulle få lov til.

Etter at hun hadde vasket hele leiligheten min, så tok hun seg et etterlengtet bad. Jeg spurte om jeg også kunne få være med å bade, men da våknet udyret i henne og bare: NEEEI, da kapper jeg av deg lemmet med en sløv huggorm!!! Mitt bad, jeg bade her, UÆÆÆ!

Så fortalte hun eventyr om farmor og de åtte ungene for meg.

Vi hadde noen timers kvalitetstid her på Briskeby før ferden tok oss videre til Hove-festivalen – men det kommer ikke før i neste innlegg. Heldigvis for dere, for nå er dere sikkert like lei av dette hjemmesideinnlegget som det jeg er. Er dere det? Selvsagt er dere det.

Underteksten i dette innlegget er enkelt: Ikke driv med dop. Dop er farlig!

Det er allerede gått flere uker siden jeg hoppet på flyet opp til Trondheim – etter å ha bestilt flybillett på fylla et halvt år i forveien. Ikke ante jeg hva jeg skulle gjøre der, hvem jeg skulle besøke eller hvordan jeg skulle komme meg hjem igjen – men min kamp mot normalitet og kjedsomhet lukket øynene mine, og sendte meg opp i luften. Her er et kjedelig flyvindu-bilde. Jeg skulle selvsagt posert på bildet, men det ville medført at alle på flyet hadde dødd, da det er livsfarlig å åpne døren på en flymaskin som er oppe i luften.

Jeg har faktisk en vag flyskrekk, men jeg har VELDIG lyst til å ri på en flyvinge engang. Kanskje arrangere en flash mob med alle passasjerene – der alle hopper ut av flyet mens de danser. Og dør. Det er en veldig dum idé – ikke trykk attending dersom du får invite av meg på facebook. IKKE!!!!! (med mindre du er rasist eller katy parry-fan)

Jeg er en heldig person som har blitt kjent med en rekke snille mennesker i løpet av livet mitt. En av de snilleste av dem heter Joakim Storvold og bor tilfeldigvis i Trondheim. Da han fikk høre at jeg skulle på tur til bartebyen, så var han ikke snau om å tilby meg en madrass å sove på (jeg ringte han på flyplassen og tilbød han 10 000 kroner i kontant for å bo hos han). Her er jeg og Joakim. Joakim kjenner abolutt alle jentene i Trondheim (alle over 16).

Joakim har jobb (heldig!!!), så jeg fikk ikke hengt så mye med han på dagtid. Heldigvis hadde jentene fra FANBLOGGEN skulket skolen for å drikke milkshake med meg, og det var råhyggelig!

Jeg vet ikke hvem han skjeggete, skalla fyren er, men mistenker at det kanskje er støttekontakten … min…

Annonsørinnhold

Høstsalget er i gang: Spar stort på høstklær og sko

Etter at vi hadde drukket milkshake tok vi bilde av hverandre på en trapp for å forevige det endelige møtet mellom Halvor og hans undersåtter. Det er forresten viktig at ingen sprer dette innlegget videre, da de 15 år gamle jentene visstnok ikke hadde fått lov hjemmefra til å møte meg. 

Om noen av foreldrene leser dette; jeg er veldig snill og behandler for eksempel bestemødrene min svært godt. Jeg er svært takknemlig for at deres døtre har laget fan-blogg til meg, og insisterte nærmest på å få lov til å drikke en milkshake i deres (og min støttekontakt sitt) selskap.

Etter det fortreffelige milkshake-møtet ville jeg spise lunsj på Fridays, men de hadde visst ikke åpnet enda.

Den stengte Fridays-restauranten fikk meg til å undre over hvor alle bloggerne fra Trondheim gjemte seg. Jeg gjennomsøkte hver krik (hva i HELVETE er en krik?) og hver krok for å finne dem, og til slutt fant jeg et par stykker på den hipsterinfiserte kafeen “Mormors stue” som er et sted mennesker drar til for å drikke kaffe.

Jeg tok med meg hun ene bloggern ut for å vise henne skoen min. Hun syntes den var fin.

Etter at jeg hadde menget meg med bloggere på hipsterkafeen hele dagen, fikk P3s avdeling i Trondheim nyss om at jeg besøkte byen. De ville gjerne ha meg med på et intervju der jeg skulle fortelle hva jeg synes om Norge. Jeg er jo ikke i opposisjon til å kunne si nei til noe sånt (Fattern umyndiggjorde meg i 2009), og sa selvsagt ja.

Etter å ha dummet meg ut på radio foran hele landet, så fant jeg det best i å forlate Trondheim. Her chiller jeg den i Surnadal Kulturhus. Der skjedde det overhodet ingenting.

Jeg dro raskt videre fra Surnadal. Hvor skulle jeg hen? Hva lette jeg etter? Mange spørsmål slo inn i hodet mitt samtidig. Heldigvis hadde jeg svar på alle sammen. Jeg skulle til Molde og møte Linnéa.

Det er faktisk en fantastisk måte å få seg selv til å føle bedre på; i stedet for å plage seg selv med vanskelige spørsmålene om liv og død, så kan man heller spørre seg selv om ting man vet. Hva skal jeg spise i dag? Spagetti! Hvor gammel er jeg? 23 og et halvt. Er jeg snill? Kjempesnill! Hva heter Pappa? Fattern. 

Til dere som ikke har fått det med dere, så befant jeg meg på en ferge da jeg stilte meg selv alle disse svært enkle spørsmålene. Jeg husker ikke hva fergen heter eller hvor i Norge den befant seg, men det var ikke lov til å gjøre så mye der. Det var ikke lov til å ha mobil (det stod noen tyskere og kastet mobilene sine på vannet – jeg gjemte min i analen).

Det var ikke engang lov til å ha på sko! Jeg gikk heldigvis ikke med sko fra før av, for de hadde jeg glemt igjen på personaldassen bak kiosken i Surnadal Kulturhus.

Dersom jeg hadde blitt tatt for sniking på fergen, så hadde jeg fått et gebyr i samsvar med riksregulativet for ferjetakstar. Det hørtes så komplisert ut at jeg tok sjansen på å ikke kjøpe billett.

Jeg ble heldigvis ikke tatt for sniking, for i ettertid har jeg funnet ut at “gebyr i samsvar med riksregulativet for ferjetakstar” betyr 50 ballespark av 3 dritstygge feminister med mensen (de har alltid mensen) som synger Katy Perrie DRITHØYT og later som de liker det (Katy Perrie altså. Ballesparkene nyter de selvsagt). Jeg anbefaler alle å kjøpe billett på ferger med et slikt straffesystem.

Her er nødutgangen på båten forresten. Den går rett ut i vannet.

Det var en lang reise, men jeg kom frem til slutt. Her er jeg og Linnéa. Vi er nesten bestevenner (hun er min – hennes er en fugl).

Endelig kunne jeg puste ut. I hvert fall i noen sekunder. Det tok ikke lang tid før Linnéa begynte å skuffe taco (mat) ned i halsen min, men det kommer jeg tilbake til senere. Nå skal jeg til bestemoren min (hun som heter Mommo) og være snill mot henne (få mat). Natta!