Julekongen.

Da var (endelig) julaften over for denne gangen også, og man kan snart gå tilbake til hverdagen igjen – så raskt man har rukket å feire nyttårsaften, laget masse teite nyttårsforsetter om hvor anderledes alt skal bli neste år, og byttet all gavene man har fått til noe man faktisk ønsket seg. Men selv om jeg ikke er den største juleforkjemper i Norge, så har jeg faktisk kost meg litt, jeg og.

Dette er fra julaften. Jeg sitter alltid med telefon eller mac i fanget. Det er fordi jeg er redd for å gå glipp av noe. Og fordi jeg tror jeg er kreativ så lenge jeg har internett innenfor en kreftsikker rekkevidde.

Her pakker Fattern opp min gave til han.

Fred Perry er innenfor de få merkene jeg liker å bruke. Fattern er derimot ukritisk til nettopp dette med merker og slikt – og det ønsket jeg å gjøre noe med. Derfor ga jeg Fattern en fet Fred Perry-genser til jul. 

Egentlig kjøpte jeg genseren til meg selv, men så var den for stor, og så manglet jeg gave til Fattern, og så hadde jeg plutselig verdens feteste gave til Fattern. JEG ER SÅ SMART! Men ikke si det til noen.

Etter 14 timer med pakkeåpning var endelig den store haugen med gaver til Ruben og Stine (søsknene mine) pakket opp, og alle virket fornøyde. De fikk det de ønsket seg, og jeg fikk retweets på flere av de flere hundre tweetsa jeg rakk å skrive i mellomtiden.

Det var god stemning i heimen! Selv Rambo kom ut for å hilse på! Han trives ikke så godt andre steder enn hjemme på Briskeby, og ligger for det meste inne i klesskapet til Ruben når han er på besøk i Asker.

Pus og jeg er ganske like. Vi synes falt er litt slitsomt og irriterende – helt til vi blir kost med. Kos er vårt svake ledd.

Om kveldene satt Rambo og jeg oppe og så på YouTube-filmer av naturkatastrofer. Vi så blant annet femti forskjellige skøskredfilmer, en del orkanfilmer, og en dokumentar om tsunamien i Indiahavet i 2004. Etter det fikk vi ikke sove fordi vi var redde for tsunami.

I dag våknet jeg lettere forvirret i køyesengen til lillebroren min – med et stort antall dyr jeg hadde forsøkt å redde fra tsunami for å kunne bygge opp bestanden igjen. Blant disse reddet jeg både hai, tiger og dinosaur, og var fornøyd med det.

Rambo var også reddet. Vi var veldig fornøyde med å overleve tsunami.

Så stod jeg opp, og prøve å finne ut hva jeg skulle bruke dagen til. Det er veldig lite å finne på i Asker siden alle tingene mine er på Briskeby – og Asker sentrum (Trekanten kjøpesenter) er stengt. Når søsknene mine i tillegg er ute og leker i snøen blir det fort veldig kjedelig. Jeg liker jo ikke å hverken dra ut eller leke – og subbet derfor rundt i huset for å finne på noe å drive med.

Lukte litt på juletreet.

Studere rommet til lillesøster.

Til slutt gikk jeg gjennom alle gavene jeg hadde fått til jul. Alt på dette bildet er mitt. Det er sant! Til og med mansjettknappene fra Moods of Norway.

Rambo subbet også rundt. 

Så kom søsknene mine inn igjen. Da fikk Rambo og jeg endelig noen å leke med.

Forresten! I tillegg til tingene overfor, så fikk jeg også en ny dunjakke i gave fra Fattern! 

Jeg elsker dunjakker. Litt fordi de er varme, men først og fremst fordi man ser sterkere ut i en dunjakke enn for eksempel naken.

Fattern tror nok at jeg kommer til å dra ut av døra oftere nå som jeg har fått meg en flott og varm jakke. Vi kan jo leve i troen.

Jeg liker jakken min, da. Jeg skal ta masse bilder av den inne i leiligheten min.

Nå har Rambo og jeg dratt hjem til Briskeby igjen. Det har vært digg med noen dager hjemme i Asker, men jeg merker at jeg ikke klarer å slappe av selv om jeg er der man drar for å slappe av. Jeg tror rett og slett at Rambo og jeg har for mye å oppnå. Akkurat nå jobber vi med å lage manus til en kinofilm om livet vårt på Briskeby. Det blir en veldig innholdsrik film.

Opp som en konge!

Til tross for knuste vinduer og problemer med dorullen, så var det en latterlig kul konsert med Yoga Fira på Rockefeller i går kveld. Først var jeg en tur hos bestemoren min, Mommo, i Asker med resten av Harsem-familien. Her er lillesøsteren min, Stine.

Og her er lillebroren min, Ruben.

Så ble jeg hentet av Pastorn. Vi kjørte hjem til meg, tok noen øl (Pastorn drakk en halvflaske med vodka) og hoppet på trikken mot byen. Før konserten var det vors på Carlings i torggata, av alle steder.

Konserten var vilt gøy. Akkurat passe mange i publikum. Mange bekjente. Ingen søte dyr, dessverre.

Jeg filmet ikke noe av konserten med iPhone, for det er bare idioter gjør (Pastorn gjorde det), så derfor legger jeg heller ut den nye Yoga Fire-låta «Opp som en konge». Jeg har hatt den på hjernen i en uke nå.

Etter det kan du jo se julesangen jeg var med på i fjor. 

Og med 70 000 visninger på 7 dager er det vel på sin plass at også årets store julelåt, av Joker i Hatten, blir spilt på den store dagen – nemlig julenissens bursdag.

Låta ligger også på Spotify og iTunes.

Nå har jeg og Rambo kommet oss til Asker. Jeg vet ikke med Rambo, men personlig er jeg utmattet. Lite søvn, lite mat, masse øl. Derav dette lite morsomme innlegget. Jeg ville vel egentlig bare ønske dere en god jul.

Lille julaften, Liten hjerne

I går var jeg ute i Oslo og drakk øl. Det var omtrent like ålret som alle de andre dagene denne uken hvor jeg har vært ute i Oslo og drukket øl.

I dag (lille julaften!!!) våknet jeg av en ekkel drøm som handlet om at jeg har bodd alene i 6 år, men fortsatt ikke hadde noen ordenlig jobb, fått meg masse venner, eller lært meg å rydde. Jeg stod opp av senga og forstod at det bare var en vond drøm. Jeg har det veldig fint, jeg! 

Rambo er enig. Her er han fullt opptatt med å grave en liten korridor gjennom sengen min som for øyeblikket er kombinert med klesskapet. Meget praktisk.

Men det var andre ting som ikke stemte. Blant annet var stuevinduet knust. Det var ikke knust i går. 

Min første tanke var at vinduet knuste etter et massivt press av et ukontrollert morgenbrød tiligere i dag. Men så målte jeg tissen, og den var ikke lang nok til å kunne ha stått for dette hærverket helt fra soverommet. Jeg målte Rambo sin tiss også, men den var ikke lang nok til å komme over kanten på toalettet engang. Det er nok derfor katter bruker en boks med sand, i stedet for å gå på toalett som vanlige folk.

Så kastet plutselig Rambo opp all julematen jeg foret han med i går. 

Etterpå var han litt trist, men jeg trøstet han selvsagt og fortalte han om koselige historier fra da han var liten.

Så gikk inn på badet for å ta bilder av meg selv til instagram, da jeg oppdaget at hendene mine var fulla av små flis (treflis, ikke baderomsfliser). Det var betent rundt flisene. Jeg kan ikke huske å ha puttet flisene der selv, så dette var veldig rart. 

Flis er ganske dritt, for det gjør ganske vondt, men ser ikke tøft ut. Dersom man har et knivsår i ansiktet, så ser man i det miste råtøff ut. Sånn sett er jeg litt skuffet over konseptet flis. Ingen liker at noe gjør vondt, uten at det er tøft. Tatovering: Vondt og tøft. Piercing: Vondt og tøft. Knivsår i ansiktet: Vondt og tøft. Flis: Vondt og teit.

Skuffet!

Jeg klarte å nappe ut noen av flisene med pinsett, og bestemte meg for å benytte meg av toalettet. Da oppdaget jeg det desidert verste med denne finurlige morgenen. Noen hadde byttet side på dorullen min, og plassert den INN mot veggen. INN!!! Hva for slags sjuke mennesker er det som gjør slikt mot folk? Det er jo ikke riktig klokt!

Jeg ble naturligvis sjokket.

Så fikk jeg et følelsesladet utbrudd i badekaret. Hvordan kunne dette skje? Hvordan kan folk gjøre slikt mot andre? Også i mitt trygge hjem. Dette var den verste lille julaften noen sinne!!!

Etter en times tid tok jeg meg sammen og bestemte meg for å gjøre noe med den knuste ruta. Jeg fant frem litt teip, og så teipet jeg slik jeg aldri hadde teipet før.

Da jeg var ferdig med å teipe komme jeg også på den geniale ideen om å tegne litt på teipen, på samme måte som man teiper på gipsen til folk som har brukket armen.

Først skrev jeg noen faktopplysninger om Rambo.

Så skrev jeg noen faktaopplysninger om meg selv.

Etterhvert synes jeg det var SÅ gøy å tegne at jeg tegnet på nesten hele vinduet.

Også lagde jeg noen fine figurer.

Nesten synd at vinduet må byttes ut, for jeg ble ganske fornøyd med dagens kunstverk.

Dette er også et slag i trynet på alle som sier at taggere skal tagge hjemme hos seg selv, i stedet for å tagge ute på gata. Men jeg gjør jo det, så da kan jo alle som sier det bare holde kjeft og bruke tiden sin på noe annet enn å hate på de som allerede ligger nede og har fått dorullen sin snudd inn mot veggen!!! BITCHES!!!

Slapp av, Halvor. Ok, Halvor. Jeg er glad i deg! Deg og, kompis. God jul, da!

Etter en tung formiddag satte jeg og Rambo på litt kul musikk for å kose oss litt. I dag skal jeg på konsert med Yoga Fire på Rockefeller, og det burde du også! Da kan vi dra ut i Oslo og drikke øl!

I morgen blir det julaften (det er derfor det heter lille julaften i dag!). Det blir ålreit. Da skal jeg hjem til Fattern og de andre, og sove og spise. Jeg er underernært med omtrent 500 timer søvn, og 730 kg mat. 

Speilvendt.

Jeg lever via speilet på rommet mitt. Det er det første jeg ser når jeg våkner – og det siste jeg ser når jeg legger meg. Det er ikke fordi jeg synes det er så sykt interessant å se på meg selv hele tiden (løgn) men jeg syntes det var en god idé da jeg anskaffet speil foran klesskapet mitt for 2 år siden.

I går satt jeg opp kamera slik at jeg kunne følge med på meg selv i speilet i løpet av en dag. Både fordi jeg har savnet å leke med foto (elsker foto) og fordi jeg generelt roter bort livet mitt på tull og tøys uansett, så hvorfor ikke bruke en dag på å ta bilder av seg selv i speilet. Fnis, jeg er SØT!!!

Jeg våknet i 9-tiden på grunn av boringen. Fant meg selv i en slags midtlisvkrise der hele livet mitt er snudd opp-ned, og det stemmer vel ganske bra med virkeligheten. Litt synd, bare. Noen må rydde klærne mine snart. Rambooo!

Noen ganger ber speilbildet mitt meg om å klippe håret snart. Men jeg driter i hva han tapern sier – hos meg er det jeg som bestemmer! hah!

Det er noe rart med dette bildet. Hmm.

Her er noe band merch jeg kjøpte meg via internett for et par dager siden. T-skjortene representerer rapgruppa Padde Crew som har sin egen julekalender denne jula. Sjekk den ut HER – de er kule.

Her er en av musikkvideoene til Padde. Den er ikke speilvendt, men dersom du snur skjermen din mot et speil, så vil du kunne oppnå en speilvendt effekt. 

Noen ganger liker jeg å kle meg litt pent når jeg er i selskap av mitt eget speilbildet. Her deler vi noen helgehistorier over én liter med melk.

Meg: «Hva gjorde du i helgen, da?»
Meg: «Drakk øl og fernet alene hjemme. Du da?»
Meg: «Jeg og, haha, LOL!!!»

Man kan gjør hva som helst med et speil. Om jeg for eksempel har hatt en dårlig dag; da tar opp det som har skjedd med speilbildet mitt. Jeg er jo svært plaget på grunn av all boringen i blokka mi, så derfor var jeg litt amper under gårsdagens gruppeterapi.

Til slutt var det på nytt klart for å hoppe i loppekassa – et begrep jeg aldri ble helt komfortabel med etter at jeg fikk skabb. Klovnedrakten skal illustrere selvbildet mitt. Mimikken; redsel. 

Liten mann. Store ambisjoner. Liten tid. Det er åpenbart jul igjen. 

Joker i Hatten – Jula er Herlig!

(Betalt innlegg. Space Camp Records har betalt meg 30 000 for å skrive om Joker i Hatten.)

Space Camp Records er et plateselskap i massiv vekst, som sitter på grupper som f.eks Joker i Hatten. I sommer ga Joker i Hatten ut en låt som heter Livet er Herlig som raskt fikk 50 000 visninger på Youtube. Siden den gang har gutta tatt det rolig og nytt suksessen under planleggingen av ny sang.

Og nå er gladgutta Heff og Drew tilbake igjen med ny sang, ny swag – og selvsagt en ny video. De er veldig fornøyde over å endelig være ferdige med låta som har krevd blod, svette og tårer.

Her er Heff fra Joker i Hatten – sammen med Vilde, Fanny og Andrea som var med å gjøre filmen bedre.

Drew.

Heff.

Synes du jula er herlig, eller jævlig? Personlig synes jeg overpositiviteten til Heff og Drew er litt i overkant smakløs, men det er nå meg… 

BORING pt 2

For to måneder siden ga jeg dere et innblikk i hvordan hverdagen min på Briskeby ikke bare er fryd og gammen. Naboenes konstante opppussingsprosjekter går meg på nervene løs, og i dag var dem i gang igjen. Det startet med to timer konstant hamring i 07-tiden. Jeg var jo ute og drakk opp en hel bardisk i natt, så jeg hadde kun sovet i 2-3 timer. Å ligge i koma og høre på hamring samtidig er omtrent slik jeg ser for meg at det er i helvete. Jeg var for trøtt til å stå opp, og for plaget av hamringen til å kunne sove.

Så smalt det.

Jeg våknet opp fra komahamringhelvete i sjokktilstand mens jeg gispet etter luft – som om jeg hadde fått injisert et skudd adrenalin rett i hjertet. Det bråka så intenst; det føltes som om jeg ble voldtatt i ørene med et spett, samtidig som en russebuss spilte Skrillex-låter på høyeste volum, rett inn i hjernen min, inne på rommet mitt. Jeg forstod etterhvert at det ikke var begynnelsen på verdens undergang (som heldigvis bare er 9 dager til), men naboen rett over leiligheten min som har valgt å pusse opp badet. Med en blanding av angst, fylleangst, søvnløshet, morgenkvalme og desperat forbannelse løp jeg ut av leiligheten og stormet inn i leiligheten over meg. Der stod det en meksikaner med et fuckings trykkluftbor og lagde hull i gulvet på badet – rett over senga mi. Jeg skjønner jo at det skal et stort våpen til for å lage en så grusom lyd, men et trykkluftbor? Innendørs? Det er jo helt sinnsykt. Det blir som om jeg skulle kjøpt racerbil og brukt den inne i stua.

Jeg ropte til meksikaneren (sykt stereotypisk) en flere ganger. Han hadde selvsagt på seg skikkelig verneutstyr, så han hørte meg ikke, og så vel knapt noe som helst annet enn det gigantiske boret han holdt på å ødelegge livet mitt med. På fjerde forsøk la han merke til at jeg faktisk stod der inne med han, og stanset motvillig boringen. Jeg forklarte han deretter at han nettopp hadde ødelagt livet mitt, og at leiligheten min er ubeboelig. Jeg fortalte han også at jeg sover på dagen fordi jeg ikke liker mennesker – og for det meste er våken om natten. Han fortalte meg deretter at han begynner på jobb 07, og sånn er det. Vi ble enige om (les: jeg tvang han) til å ta en halvtimes pause slik at jeg i det minste kunne kle på meg og finne et sted å dra. Så gikk jeg ned igjen, gråt litt, og tok på meg klærne. Så lagde jeg denne filmen for å vise dere leserne mine hvor vondt jeg har det – selv om det er umulig å gjengi lyden med lydinngangen på kameraet mitt. Jeg trenger medlidenhet.

Det er ALLTID borebråking i blokka mi. Og nå skjer det i taket mitt. Hvorfor kan ikke alle disse borejævlene synkronisere oppussingen sin slik at jeg kan dra utenlands? Det er nesten så jeg begynner å tro på illuminati og secrets society’s, ass, og at naboene mine er utkårede terrorister som jobber for å gjøre livet mitt forferdelig fordi de er SÅ dumme at de faktisk tror jeg er konge på ekte. 

Men jeg er ikke en pessimist og har lært av Fattern å se fordelene med dette.
1) Jeg våkner tidligere enn noen sinne, og kommer meg ut av leiligheten.
2) Jeg kan bruke det som en god grunn til å høre på dødshøy technomusikk mens jeg spiser frokost – noe jeg helt seriøst liker å gjøre.
3) …. Tja, det var vel egentlig bare to fordeler for meg med dette, men det kan jo brukes som et militært våpen! Hvordan bekjempe Al-Qaida? Hvordan ruste seg mot rominvasjon? Hvordan behandle voldtektsmenn? Send meksikaneren med trykkluftboret!

Nå håper jeg dere har skjønt hvor vondt jeg har det. Jeg er ødelagt. Og Rambo har vondt i øra. Send blomster. Og penger. (Veldedighet.)

Joker i Hatten snakker om suksessen.

Dere husker vel Joker i Hatten? Happy-rapperne som i hvert fall ikke er meg og Anders Nilsen? Tenkte jeg bare skulle reklamere litt for at Heff og Drew nå har gjenoppstått etter å ha hvilt hele høsten – og det ser ut til at de snart er klare med ny singel også. En gledens dag for alle som som elsker mainstream, blankpolert, bekymringsfri pop rap-musikk.

I tillegg til snutten ovenfor har Space Camp Records (plateselskapet til Joker i Hatten) også startet å videoblogge om studiolivet. Verdt å sjekke ut (dersom du har ekstremt lite å gjøre i livet).

PS: Betalt innlegg! Space Camp Records ga meg 500 kroner for å skrive dette.