DEL-FIN 3030

Fattern pleide å fortelle meg om da han var liten, og at de pleide å spørre hverandre for eksempel “Har du sett siste med Tegnestiften?” etter å ha sett nyeste episode av ungdomsprogrammet “Tegnestiften” kvelden før. Etterpå stod de i skolegården og diskuterte episoden. Eller “Smil til det skjulte kamera” for den saks skyld.

NB: Jeg har ikke sjekket om min far faktisk så “Tegnestiften” på TV. Jeg har gjort research og funnet ut at det var et TV-program som het dette på slutten av 60-tallet. For alt jeg vet sugde det. 

Det jeg lurer på. Er det slik at dere ungdommen som henger her inne pleier å se “Har du sett siste med Kong Halvor, eller?” i skolegården dagen etter at dere har fått med dere den nyeste? Også lurer jeg på om dere kanskje diskuterer filmen etterpå. Prater om det estetiske, handlingen og kanskje hva som burde vært annerledes. Det er mitt mål og ønske. At dere som ser filmen snakker med hverandre i skolegården dagen etter, med 60-talls-slang, om den siste til Kong Halvor. Den dagen jeg oppnår det skal jeg spandere på meg en napoleonskake. 

Uansett. Her er den siste til Kong Halvor.

Min beste venn, Rambo

Jeg og Rambo er ikke bare samboere.

Vi er også bestevenner. Vi går turer sammen (i stua), og vi sover sammen (jeg er lille-spoon). For mange kan nok vårt forhold virke som et helt vanlig katt og menneske-forhold – men det er ikke det. Vi har dannet et forhold til hverandre basert på tillit, brorskap og velfungerende “lage middag annenhver dag”-avtale. Vi går ofte på do sammen også. Og vi har vår helt egen high five.

Vi er nemlig veldig glade i hverandre – selv om det ikka alltid er like lett når begge lider av kraftige personlighetsfyrstyrrelser. Eksempelvis våkner jeg noen ganger om natten og tror jeg Macgyver, og Rambo tror alltid at han er en kengeru når klokken er rundt 23.00. I tillegg har jo jeg mine tvangshandlinger og konsentrasjonsvansker å leve med, mens Rambo har en trang til å drepe.

Noen av spurvene i nabolaget kaller Rambo for “Laserkatten”.

Men det er fortsatt oss to. Om kveldene ser vi på TV sammen. Da får Rambo litt potetgull, mens jeg tar en en sjokoladebit og kanskje en kakao. Vi er så glade i hverandre, jeg og han.

Rambo er så ung. Noen ganger misunner jeg han litt. Han har jo hele livet foran seg! Jeg har også hele livet foran meg, men Rambo har klør! Jeg har bare kjedelige negler.

Noen ganger  sitter vi bare og ser hverandre dypt inn i øynene. Rambo mobber meg noen ganger fordi jeg har så stor nese. I forhold til hans. Så påpeker jeg at jeg har større tiss enn han, men da bare flirer han og sier “Men Halvor, da! Jeg er jo katt!”. Rambo er så småteit – men han er fin.

Men Rambo og jeg har mange ting til felles. Én av de tingene er å stirre på ting. Jeg stirrer på alt mulig, og det gjør Rambo også. Noe av det beste jeg vet å stirre på er fine steiner som er helt glatte og ser ut som steinalderen-penger. Rambo liker å se på vannet renne. Også når jeg tisser. Rambo ser alltid på når jeg tisser. Noen ganger prøver han å klore strålen – haha – han er så søt når han får all urinen over seg!

Her stirrer vi.

På en flyvende hatt.

Rambo bare: Her er min hatt. Dette er bare min hatt! Her er hatten min. Denne hatten får ikke du prøve, den er min!

Og så bare: Oooh, se på meeeg! Jeg har fin hatt på meg! Jeg er fiiin. Jeg er fin pusekatt, mjaaaooo! 

Så kastet jeg hatten i søppelen og bare: Rambo, kom her, kose, meg, kose, jeg vil kose, kose meg, Ramboooo!

Og Rambo bare: Jeg … må …

… bare …

… spille litt trappespillet med naboen.

Og så blir jeg lei meg og tenker at Rambo ikke liker meg – setter på Evanescence og legger meg med hodet nedover slik at jeg ikke får puste uten at det kommer masse lo inn i lungene slik at jeg sakte men sikkert får lungene fulle av lo og dør. 

Men det ordner seg alltid, selv om Rambo kanskje er litt koko, noe jeg IKKE er – jeg er ikke KOKO – ikke jeg – nei – den som sier noen er KOKO er det SELV – KOKO kan du SELV VÆRE DIN SCHTØGGE HORE KOM DEG NED I KJELLEREN IGJEN HVORDAN KOM DU DEG LØS DIN TØS!?!?!? … Telle til tusen. Prøve igjen.

Selv om Rambo synes jeg blåser litt for mye i ørene hans for å vise vennene mine at han har epileptiske ører, så er han glad i meg og merker det når jeg prøver å begå selvmord med hjelp av den gamle lo-metoden. Det gjorde han denne gangen også. 

Se hvor glade vi er når vi er sammen! 

Rambo er det beste som har skjedd meg siden jeg så E-type på Rockefeller i 1998, og selv om vi surrer mye rundt her i leiligheten, så er vi bestevenner. Jeg håper vi kan være bestevenner for alltid. Selv om jeg ønsker meg minst én av alle dyrene, så er Rambo den jeg har klart å etablere meg med. Jeg har prøvd å etablere meg, og det er nesten skumlere enn å bli torturert. Rambo klorer litt, men det er bare koselig. Det skal du vite Rambo: Jeg hadde tatt en kule for deg. I det minste et papirfly. Du er verdt det, pusen min.

Er du bestevenn med en kattepus? Husk å sjekke bloggen til Rambo, samt følge han på Twitter. Rambo er råkul. 

FRAGILE

Dette innlegget skulle egentlig ut for mange uker siden, men på grunn av svikt i systemet (periodisk downs syndrom), så kommer det først nå. 

Det startet med at jeg fikk et brev i postkassa. Jeg får jo aldri noe annet i postkassa enn regninger og avføring, og tenkte først at det var Anonymous – eller noen andre middelaldrende menn med potensproblemer – som hadde sendt meg miltbrann fordi jeg erter dem på Twitter. Men det stod jo “Fragile” på brevet, og Fragile er jo en ganske dårlig film fra 2005 som handler om spøkelser. Brevet kunne faktisk kjennes litt ut som et spøkelse, og valgte å åpne.

Det så ikke ut som hverken miltbrann eller spøkelse. Det var brunt og halvklissete. Kanskje det var heroin eller LSD?

Da jeg snudde brevet mot meg selv igjen, så la jeg imidlertid merke til påskriften der det stod at den brune greia var et kakestykke noen på et tidspunkt visstnok hadde lovet meg på. 

Kakestykke?

Minner mest om en pannekake, spør du meg, men folk har vel forskjellig referanse til hvordan kake skal se ut.

Helt tilbake til da jeg var barn, så har jeg hatt stor sans for kake. Jeg tok derfor sjansen, og smakte på innholdet i det snodige brevet jeg hadde fått. Stikk i strid mot alt det Fattern noen gang har sagt (han sa alltid: Ikke spis flate kaker du får i posten av fremmede og ikke ligg med ukjente menn som gir deg godteri og hasj!).

Etter å ha spist flat kake, så måtte jeg på do. Det var i det minste godt! Tommel opp.

Uten å tenke noe videre over kakebrevet, så gikk dagene videre. Jeg gjorde mine daglige gjøremål (stå opp, spise spagetti, se på MacGyver og kile Rambo i ansiktet med et ødelagt sugerør) uten videre forundring over at noen hadde laget kake, skvist den sammen i et brev og sendt det til meg.

Så fikk jeg plutselig et nytt brev. Fra posten. De skrev at jeg hadde fått en pakke, som ventet på meg der.

Irritert over at jeg måtte gå ut hjemmefra, så spaserte jeg den rundt 800 meter lange veien til postkontoret, og postkontoret hadde helt rett; pakke var det. Denne var det visstnok også spøkelse oppi.

Jeg elsker å pakke opp ting. Gleden av å rive i stykker litt papir med noe teip på er rett og slett ikke til å kimse av. Pakker er udiskutabelt ukimsbart – med mindre de inneholder levende aborter eller at gavesnoren er alt for stram. Men denne pakken var ikke sånn. Den var flat og skulle visstnok inneholde enten et spøkelse eller en dårlig dvd fra 2005. Jeg gledet meg i det jeg rev opp forpakningen.

En grønn plakat med bilder på! Det beste jeg vet!

Ved en nærmere titt registrerte jeg at det ikke bare var en helt vanlig grønn plakat med bilder på. Det var bilder av MEG! Masse bilder av meg. Hadde jeg bursdag?

På baksiden var det enda flere bilder og historier. 

Kreativ løsning ved mangel på bokstaven “R”: Bare bytt den ut med P. HalvoP. Ikke noe problek (gikk tom for “M”).

Vedlagt lå det også et brev som forklarte grundig hvem disse “Fragile”-brevsenderne var. 

Jeg burde jo skjønt det med en gang. Dette er nemlig jentene som står bak yndlingsbloggen min, nemlig konghalvorfan.blogg.no, en blogg jeg forøvrig vil anbefale alle å følge med på. Bloggen handler om meg og jentene bak, Mette og Klimentina. Bloggen inneholder også færre skrivefeil enn de fleste Paradise Hotel-bloggene, så det skulle bare mangle at den får en plass høyt oppe på topplista. Kreativiteten er det i hvert fall ingenting å si på, og jentene må være av dem som får med seg desidert mest av hva jeg driver med. Å det er jo ikke skummelt i det hele tatt. Heller ikke at de vet hvor jeg bor (Rambo holder vakt, og han er bevæpnet med sprettert og nunchuck).

Takk Fanbloggen! 

Og som takk for gaven, så offentligjør jeg hele TO bilder fra fotoshooten jeg hadde med meg selv da jeg skulle lage dette hjemmesideinnlegget. Bildene viser yndlingsposeringene mine. 

Posering nr. 1: Stirre tomt, men direkte inn i kamera.

Posering nr. 2: Stirre tomt, men direkte inn i kamera med hodet litt forover.

Det er viktig å huske at bildene skal tas på utpust.

Tenk at jeg er fan av en blogg som er fan av meg. Lurer på om det finnes noe ord for sånt.

Melankolsk.

Halvor, din latsabb. Du må skrive mer! Ok, da. Halvor. Du må også ta deg selv litt oftere på tissen. Ja vel, da. Kan du mate meg Halvor? Med hva da? Mat? Ok.

Tar en pause i mitt nye skriftelige hjemmesideinnlegg for å spise middag. Nå er jeg ferdig.

På grunn av tidenes merkeligste opphold i Thailand forrige måned, så har tiden gått fort siden sist jeg skrev noe her. Det synes jeg selv er juks og slurv. Jeg tillater ikke meg selv å skulle bli “dårligere” i noe jeg egentlig liker veldig godt, bare fordi jeg har klart å bli enda slappere enn før. Men slik føles det. Tankeløs, tiltaksløs og sytete.

Nå holder dette innlegget allerede på å tippe over til å bli et sippeinnlegg, men jeg styrer unna med dette bilde av meg med MacGyver-boksen min. 7 sesonger med riktig bruk av livet.

Jeg har i de siste månedene hatt et ustabilt, melankolsk humør der jeg tenker mye på alt og uansett hvor godt eller vondt det jeg tenker på er, så får det meg til å ville grine. Et eksempel er den gamle datamaskinen min. Den kostet meg rundt 20 000 kroner og har blitt brukt til det meste. Men så fikk jeg meg MacBook-maskin og puttet datamaskinen min på rommet. Der har den støvet ned. Jeg har dårlig samvittighet ovenfor en datamaskin. Jeg føler at jeg har etterlatt den til nødbruk og lagring. 

Her er den gamle musa. Tenk på all pornoen jeg har klikket meg inn på via denne lille krabaten. Nå blir den knapt brukt til å rydde opp på skrivebordet.

Når jeg er i denne tilstanden, så er det vanskelig å styre humøret eller kreativiteten i riktig retning. Jeg blir sittende og surre med totalt meningsløse ting som ikke kommer hverken meg selv eller noen andre til gode. Som å lage seg 14-15 nye mailer og sende inn falske rykter om seg selv til sladreblogger. Det har jeg gjort. Og det har jeg brukt masse tid på.

Første mailen jeg sendte for å se hva som skjedde.

Innlegget sladderbloggen skrev. 

Sendte også mange slike småmail for å vise at han der Kong Halvor virkelig er en falsk dust (han er det).

Så ble jeg bitt av basillen. Jeg satt hjemme i mange dager og skrev dumme rykter. Og lo så høyt at jeg fikk naboklage.

Nytt sladderinnlegg.

Så kommenterte jeg dette.

Og så sendte jeg noen bilder INGEN har sett før.

Og der var det innlegg på sladrebloggen om mitt nye homofile forhold fra 1. april i fjor.

Jeg skrev mange flere mailer og kommentarer enn dette, men så fant jeg plutselig ut at det ikke var noe gøy å bruke tid på en sladreside ingen leser, der forfatteren av siden skriver alle sine kommentarer selv og later som at det er masse aktivitet. Så slo jeg meg selv så hardt i hodet at jeg ikke husket noe, og så drakk jeg, og så var jeg i Thailand og nå er jeg på Briskeby igjen og bruker fortsatt tid på en sladreside som ingen leser. Jeg er så dum. Rambo rister på hodet, men jeg tror det er mest fordi han føler konkurranse i leiligheten etter at jeg kjøpte meg en løve.

Når sinnstilstanden ikke er på topp har jeg nemlig en tendens til å kjøpe ting. Jeg kjøper bare kule ting, men det er veldig typisk for den tilstanden. Christopher Nielsens tegneseriehefter er et godt eksempel på kule ting. Ellers er også sprettkniver, zippo-lightere og filmer som er bannet i Norge gode svar på hva som er kule ting.

Musikk har alt å si for godgjørelse av hodet på en dårlig dag. Forholdet mitt til sjanger er veldig varierende, og i løpet av det siste halvåret har jeg nesten bare hørt på musikk fra barndommen min. Jeg har aldri klart å kvitte meg med de gamle skivene mine (akkurat som med datamaskinen på rommet) og etter snart 15 år har jeg begynt å høre på dem igjen. Visste dere at Blümchen og E-Type lagde sang sammen for noen år siden? De gjorde det, og DEN er virkelig helt forferdelig. Jeg har hørt på den minst 100 ganger. Elsker den.

Jeg tror også at trangen til å høre på 90-tallsmusikk igjen er der på grunn av denne “We love 90s”-festen som alle tullingene drar på for å late som at de var fans av E-Type og Scooter på 90-tallet. Jeg var den eneste på Hagaløkka barneskole som hadde genuin interesse i musikken som ble spilt på slutten av 90-tallet og da spesielt band som Scooter og E-Type. Alle mine barndomsskolevenner drar på 90-tallsfest for å mimreflire av de gamle heltene mine. Jeg trenger ikke det. Jeg så E-Type i 1998, jeg. 

Nå hører jeg på 90-tallstrashen fordi jeg faktisk liker den. Heut’ ist mein tag 4 ever. For dere som har interesse av det – ikke for å le, men for å nyte – så kan dere abbonere på DENNE spotifylista. Den skal etterhvert dekke flere av mine favoritter fra starten av min musikkelskerkarriere.

Så depper jeg litt og hører på Jokke. Jokke er den viktigste norske artisten siden Ivar Medaas.

Så blir jeg glad igjen, og koser meg med brus og sjokolade.

Fordelen med våren er at sola er tilbake på himmelen igjen, i hvert fall for oss som ikke trekker gardinene til side før klokken nærmer seg 18-19:00 om morgenen. En gang i april, før jeg dro til Thailand, så ringte jeg til kompisen min Christian for å høre om han ville bli med å nyte sol med meg. Det ville han. Her nyter vi sol.

Ulempen med Norge er at det noen ganger skygger uønskede elementer for solen mens man nyter den. I dette tilfelle et gammelt hus.

Vi ble så irriterte med det stygge huset. Aldri før har det vært i veien for sola som jeg kan huske. Dritthus. 

Jeg og Christian har bestemt oss for å hugge det, men jeg må vente til han kommer hjem fra syden før vi kan gjøre det. Han ble så irritert over at huset var i veien for solen at han bestilte billetter til Kreta. Jeg bestilte også billetter, men jeg havnet i Krabi i stedet for Kreta. Jeg anbefaler alle å lese nøye når man skal bestille flybillett, ellers havner du midt i jungelen og våkner opp med dyr på rommet ditt.

Rambo har hatt huset for seg selv og er ganske fornøyd med å kunne ligge på kryss i sengen. Han er akkurat som meg; kryssligger.

Egentlig vet jeg ikke hva melankolsk betyr. Jeg synes bare ordet er kult. Jeg er bare mongo, jeg. Konstant.

Farvel Thailand, din skitne skjøge!

Siste filmen fra Thailand. Nå er jeg hjemme hos Rambo igjen. Tror jeg skal skrive et sammendrag med bilder også, men med mitt internettnivå kommer det vel ikke før neste år. 

Tre uker i Thailand. Jeg ler av meg selv, mens jeg barberer meg og smører inn ansiktet med aftershave med selvbruningskrem i. Jeg er jo bleik etter et så langt opphold innendørs, mettet på junkfood.

VITSENEBUR

Lillebroren min, Ruben, har visst kommet seg på youtube og er morsommere enn meg allerede. Se han bruke 3:22 minutter på å ikke fortelle ferdig en vits.

Husk at han bare er 7 år. Ikke overfall ham på gata (skaterampen i skolegården) selv om dere vil ha autograf og bilde og slik.