Da jeg vokste opp i Asker, så vokste jeg opp i de harde Huldreveien-gatene og har aldri kjent meg igjen i det sossesamfunnet mediene beskriver. Da det undergrunnsbaserte rap-kollektivet Asker Jaktlag ga ut sin første singel i forrige uke (sjekk video nedenfor) så jeg på dette som en etterlengtet bekjennelse fra Askers underverden – slik de fleste som bor og lever der opplever den. Politikerne kan ikke lenger late som at alt er fryd og gammen – i virkeligheten er det nemlig disse gutta som bestemmer!
I låta “Ikke fakk med oss” bruker jaktlaget klar tale for å forklare hva som skjer dersom noen prøver seg. Som gammel Asker-gutt stiller jeg meg bak dette. Det er best for alle parter.
Det er normalt å være usikker på om man noen gang har bæsjet sammen med noen. Kanskje du har bæsjet med foreldre, venner etter gymtimen eller svømming, kjærester eller lignende. Jeg kan vel trygt innrømme at jeg både har bæsjet sammen med foreldrene mine når jeg var mindre, søsken, klassevenninner, og kjæresten min tilbake i tid. Jeg har vel egentlig også bæsjet med flere også.
Det er faktisk helt normalt å bæsje med noen en eller annen gang opp gjennom livet, og gjerne spesielt i barndommen. Men noe dere gjerne ikke vet om meg, er at jeg stort sett aldri bæsjer alene. De siste årene har jeg delt bæsj nesten hver eneste dag. Ikke fordi jeg syns det er supergøy å bæsje sammen med noen, men fordi jeg faktisk har vært nødt, og ikke hatt noe valg.
Jeg er alenepappa til en liten katt, og kan umulig gå å ta meg en bæsj når jeg føler for det. Og når man har spist f.eks mat, så hadde det jo vært litt deilig å tatt seg en bæsj før jeg forlater huset. Derfor så har jeg alltid katten med meg på bæsjern, dag inn og dag ut. Det er den eneste muligheten jeg har, om jeg skal ta meg en bæsj. Noe som vi alle trenger og gjøre for å ta vare på oss selv.
Har du noen gang tenkt over hvor deilig det er og faktisk ha muligheten til å bæsje alene? Har du noen gang satt pris på den friheten? Jeg tror nok ikke jeg hadde satt noe særlig pris på de minuttene alene på bæsjern, om jeg ikke hadde hatt katt. Jeg tror aldri jeg hadde tenkt over at det er et problem en gang når man er alenepappa. En ting er om man er to stykker hjemme, og bytter på å få bæsje. Men det er noe helt annet når det ikke er noen som kan se etter katten mens du tar deg en bæsj.
Nå som jeg har besøk har jeg fått kjenne mye på hvor lett det er å bæsje med en gang jeg har spist frokost, eller føler meg mett og ekkel. Jeg misunner alle som slipper å tenke to ganger før de vurderer å bæsje.. Så neste gang du tar deg en bæsj, ofre deg en liten tanke, hvordan ville det bli om du hadde hatt kattepus også med deg inn på bæsjern?
Et spørsmål som har sirkulert på innsiden av hjernen min den siste tiden er hvorfor vi ikke lenger bor i huler. På hvilket tidspunkt sluttet vi med huler for å heller bo i hus, telt og kott? For å få svar på mine mange spørsmål har jeg dratt til Randaberg utenfor Stavanger – og Fattern ble med meg på veien!
I Randaberg ligger det nemlig en gammal hule der det tidligere har bodd folk. Her må det jo være svar å hente! Se filmen for å finne ut hva jeg fant ut.
Den amerikanske dineren “McDonald” er blitt svært populær de siste årene, og det virker som alle har smakt en “McDonald”. Men er det virkelig så bra som alle skal ha det til? Sammen med min gode venn (og kommunalt ansatte støttekontakt) Paal Nygård (lett å huske på grunn av å’en og den doble a’en har byttet plass) har tatt turen til den nærmest mytiske hamburgerrestauranten for å teste maten, og ikke minst opplevelsen, for å se om det er hold i ryktene.
Via en av Paal sine venner får vi vite hvor restauranter holder sted, og sultne som vi var dro vi på let i en det som er et av Oslos hippeste områder; Karl Johans gate. Her finner man eksklusive moteforretninger som HM og Moobs of Norway, samt spennende matopplevelser i restauranter som Friday, Hardrock og ikke minst McDonald som vi nå skal besøke.
Etter ha spasert gjennom et Mekka av kultur og mote kan vi endelig skimte den ikoniske gule M’en inn i en tøff New York-aktig sidegate. Vi er fremme! Magene nærmest vrenger seg av sult, og entusiasmen er på topp hos både Paal og meg selv. Vi går inn gaten, og forbereder engelsken for å kunne bestille maten vår i ekte “diner-stil”.
«Howdy junior! Couple of cheesy burgers and som root beer for my companion and I!» hehe, vi var nesten i ekstase! :p
Men gleden skal vise seg å være kortvarig idet vi røsker tak i en stengt inngangsdør – uten noen skilt som henviser til hverken åpningstider eller annen informasjon. Det skulle vært et skilt her.
Det var med ren tilfeldighet, da vi bestemte oss for å dra på den svenske motehuset Carling for å kjøpe rutete skjorter, at vi oppdaget inngangen til McDonald et lite steinkast bortenfor der vi først forsøkte å komme oss inn. Det var jo enda godt, men minus for dårlig opplysning. Det kunne vært et skilt. Vi bestemte oss for å utsette skjortehandelen, og spaserte inn i McDonald for vår første gang!
Restauranten vi besøker viser seg å være den første McDonald-restauranten i Norge. Det stod på et skilt rett ved inngangen. Dette er med på å gi stedet en egen sjarm. Tøft! Og plusspoeng for skilting.
MYE VENTING, INGEN SKILT
Det var en av de andre restaurantgjestene som fortalte oss at vi kunne sitte hvor som helst. Da hadde vi ventet ved inngangen på at en kelner skulle gi oss et bord i nesten 15 minutter – det var jo ingen skilt som fortalte oss noe annet. Her burde det vært et skilt.
Og da vi endelig hadde funnet oss en hyggelig plass ved vinduene i annen etasje, så ble vi sittende og vente på menyene. Det tok hele 37 minutter før det kom en kelner, som vasket sylteagurk fra nabobordet, som lurte på vi skulle spise eller “bare sitte og henge”. Vi forklarte henne at vi hadde ventet på menyene i over en halv time. Vi fikk da beskjed om at mat bestilles ved kassene nede i første etasje. Igjen: Her kunne det vært et skilt.
Vi bestilte en “Big Mac”, en “spesialbestilling” på “plain” “Quarter Pounder” med “ost”, og en “happy” “meal” med “Chicken” “Mac” “Nuggets”. Regningen var overkommelig; 235 kroner – og maten ble servert etter få minutter. Det var antydning til surmulig hos damen i kassen, men det kan muligens ha vært såkalt “PMS”. (“Premenstruasjon” – en betegnelse man bruker like før kvinner skal ha eggløsning. I denne perioden kan kvinnene ha litt humørsvingninger, og det er helt normalt!)
Vi ble vist til selvbetjening for sugerør, servietter og annet tilbehør. Det var bra at kassedamen med PMSen sa fra om dette, ellers hadde vi nok ikke skjønt hvordan for eksempel drikken skulle finne veien ut av de lukkede bruskrusene til våre tørste ganer.
“ÆSJ, HER ER DET EN LITEN SALAT JO!”
Etter nesten en time i lokalene til McDonald kunne vi endelig fokusere på restaurantbesøkets hovedattraksjon; spising. Men det tar ikke lang tid før skuffelsen slår til igjen. I spesialbestillingen vår, plain Quarterpunder med ost, finner jeg en liten bit av et salatblad. Dette er rett og slett uproft. I verste fall kan en uoppmerksom kunde med salatallergi få et illebefinnende og dø.
Big Mac-hamburgeren var heller ikke spesielt delikat da det så ut som om rennende fett hadde absorbert seg halvveis gjennom det nederste hamburgerbrødet.
LEVER IKKE OPP TIL FORVENTNINGENE (Paal Nygård analyserer hamburgerens smak og estetikk)
Osten McDonald’s serverer på sine burgere fremstår som et ubetydelig tilbehør som ikke løfter matopplevelsen til de høyder en god ost kan gjøre. Selv er jeg svært opptatt av god ost, og reiser gjerne til Sveits og Frankrike flere ganger i året for å få inspirasjon. Dette er nok noe McDonald’s kunne kostet på seg. Mitt valg av ost ville vært en skarp cheddar fra det amerikanske osteriet Great Lake Cheese of NY – best foretrukket aldret i 10-11 måneder. Denne har en dyp, men samtidig elegant smak, som i kombinasjon med en frisk dijonsennep basert på franske sennepsfrø og en frisk hvitvin, kunne tilført burgeren en balansert smakelig estetikk. De friterte potetene vi fikk “servert” lever heller ikke opp til standarden denne veletablerte hamburgerrestauranten jobber etter. Potetens farge og sprøhet var upåklagelig, men der stopper den positive opplevelsen. Det later til at de er fritert på svært høy temperatur i en smakløs og tam olje som etter min gane å bedømme må være en billig solsikkeolje. Potetene McDonald’s angivelig benytter seg av ville virkelig levd opp til forventningene dersom de hadde blitt fritert i en lett og mild avocadoolje. Denne er, i tillegg til å være rik på vitaminer, en perfekt olje som ville tilfører poteten den respekten de fortjener.
HAPPY MEAL – MEN INGEN SKILT
Da vi skulle begi oss ut på restaurantens kjente “happy meal” ble vi utsatt for dobbel skuffelse. Først registrerer vi at det mangler dipp til våre “Chicken McNuggets”. Etter å ha påklaget dette nede ved bestillingsbaren blir vi fortalt at dette kjøpes seperat ved bestilling av Happy Meal. Her kunne det vært et skilt. Vi er voksne menn som vil spise Happy Meal – det er klart vi vil ha dipp. Den PMS-lidende damen nektet også å gi oss en dipp i kompensasjon for skiltmangelen, og vi måtte ut med 5 kroner for å kjøpe dipp. 240 kroner er altså maten vår på nå, og dette med en sur smak av gjerrighet på dipp hos restauranten. Ikke var dippen spesielt fancy heller. Helt vanlig dipp.
FEIL LEKE I HAPPY MEAL
Skuffelsen nådde sitt klimaks da vi oppdaget at leken som i tradisjon tro følger med i Happy Meal var en jenteleke. Rosa og lilla farger på to klokkelignende greier som vi egentlig aldri helt skjønte hva var for noe fikk begeret til å renne over. Tror betjeningen at vi er jenter? Her burde det vært en tøff greie i svart/blå. For eksempel sprettert eller racerbil.
Etter å ha besøkt McDonald sitter vi igjen med miksede følelser, men alt i alt skjønner ingen av oss hvor den store ståheien kommer fra. Kanskje er det rett og slett opplevelsen av å føle at man er på ferie i New York som tikker inn, og der skal det sies at McDonald scorer – for 240 kroner fikk Paal Nygård og jeg oppleve storbylivet på andre siden av atlanteren i over en time – og hvem vet? Kanskje er mangelen på god skilting noe man også vil støte på i storbyen. Som en dytt i skulderen for å spørre andre mennesker om hjelp – kvele frykten for å snakke med mennesker man ikke kjenner. Vi nordmenn har nok mye å lære…
Dagens ungdom sitter bare hjemme på rumpene sine og spiller minesveiper. I et forsøk på å få ungdommer interessert i skog og mark har jeg, med min felles turentusiast- og fotograf Espen Wallin, tatt turen til marka; skogsområdene som kler hele Norge i grønt (og hvitt om vinteren).. (Og gulbrunt om høsten..)
Det skal sier at ingen jeg kan ganske lite om marka – jeg er selv mest innendørs med datamaskinen i fanget, men ingen skal si at jeg ikke har gjort et forsøk!!!
Her om dagen traff jeg på Samantha Fox, en av 80-tallets mest populære pop-stjerner og puppedamer, og stilte henne noen spørsmål angående ting jeg lurte på. Hun var veldig snill og svarte på flere av de tingene som jeg lurte på.
PS: Hun glemte igjen olapakken jeg ga til henne, så jeg spiste den selv. Hun lovet meg å komme på besøk for å hilse på meg, pappa og katten neste gang hun skal til Oslo. Hun virket som et oppriktig OK menneske, og jeg håper ikke hun lyver til meg. Jeg vil gjerne se henne igjen. Hun hadde passet rett inn i familien min som en litt koko tante eller noe sånt.
