Når du om noen få dager setter deg ned foran TV-skjermen for å heie frem idrettsutøvere, de feigeste av de feige som gladelig slikker Gerhard Heiberg og resten av IOC-gjengen opp etter der hvor ryggen skifter lukt, de som ikke har verken vett eller mot nok til å boikotte Sotsji-OL, utøvere som er feigere enn både Fjordmann og Stein Lillevolden til sammen, da kan det være verdt og tenke over hva du egentlig jubler for i det øyeblikket de norske idrettsutøvere strekker hendene over hodet ved målpassering.

I det øyeblikket du jubler for én seier, jubler du samtidig for de andre tapene. Ikke den andre feige utøveren som kom på sisteplass, men de som har måtte gjort det mulig for feigingene å vinne eller tape. 

Du må ikke glemme menneskene som har blitt banket halvt i hjel eller drept, slavearbeiderne, journalister som blir arrestert, politikerne som har “forsvunnet” og de som har måtte få politisk asyl i utlandet på grunn av sin skepsis til Sotsji-OL og all korrupsjonen, eksproprieringen, underslagene truslene og forfølgelse “lekene” har medført. Glem ei innbyggere som har blitt kjeppjaget på grunn av sin legning kun for at den russiske og kommunistiske statsministeren Vladimir Putin skal få oppfylt sine grandiose og sinnssyke ønsker om å arrangere vinter-OL. 

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

Orginal: Jan Stenmark

Ikke én eneste nordmann som har fått tilbudet om å være OL-deltager har boikottet “lekene” i Sotsji i protest mot sørgeligheten som pågår i og rundt den russiske byen.

Man må derimot følge rekka helt tilbake til Statoil-sjef Helge Lund for å finne en mann som ikke drar. Du tror kanskje mannen som spyr ut penger til den norske idretten lar være å dra fordi han tar sterk avstand fra de russiske begredeligheten? Faktum er at Lund blir hjemme fordi det koster Statoil for mye.  

Også sjef i DNB som til vanlig sponser bl.a. Aksel Lund Svindal og alpinlandslaget blir værende i Norge. Årsak: kostnads- og skattehensyn(!). Han sier også til VG at han «håper at det er idrettsgleden som kommer i fokus under OL, og at kontroversene rundt Sotsji ikke vil prege lekene» Man kan tolke det dit hen at han ikke ønsker at det blir satt fokus på homofiles rettigheter, presse- og ytringsfrihet eller innbyggernes ve og vel, men at kjendisene han sponser utenom OL får alle verdens øyne mot seg.

Altså finnes det mennesker som er enda mer kaldhjertet enn de 118 deltagerne som skal “representere” Norge. 

For selv om mange mener man ikke skal blande idrett og politikk kan det være greit for Therese Johaug, Silje Norendal, Line Jahr,  Tord Asle Gjerdalen, Torstein Horgmo, Mats Zuccarello og Petter Northug å vite at de ikke bare representerer idretten her til lands. Ved å stille opp fremfor å boikotte Sotsji-OL representere dere de nordmennene som mangler “baller” og ikke tar avstand fra umenneskelige behandling av andre mennesker så lenge de selv har det bra. For øvrig beviser dere en gang for alle at dere kun tenker på dere selv samt det faktum at dere kun er opptatt av egen vinning, om det så måtte koste menneskeliv.

Fra venstre: Heidi Weng, Therese Johaug, Kristin Størmer Steira og Marit Bjørgen. Foto: Laiho/NordicFocus.

Om politikk og idrett ikke hører sammen ville aldri OL bli lagt til Sotsji. For Putin handler vinter-OL kun om politikk og penger. Ifølge BBC-dokumentaren “Putins games” er hele Sotsji-OL anslått til å koste 25 billioner dollars. I norske kroner vil det si 25.000.000.000*6! (Matematikken der får du gjøre selv)

Den 2. desember 2013 passerte for øvrig det norske oljefondets størrelse 5 billioner. Ifølge økonomiprofessor Harry Arne Solberg hadde Lillehammer-OL en prislapp på 7 milliarder kroner, noe som vil være lommepenger å regne med tanke på Sotsji-OL.

Avslutningsvis vil jeg rette kritikk til Amnesty og Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transepersoner (LLH). Dersom dere ikke klarer å rope høyere enn dere har gjort til nå kan dere likeså godt la det være. En hver sauebonde eller feminist kan rope høyere enn dere har gjort så langt.

Og til dere fotballspillere som nå tenker “vinteridrettsutøvere er feige ass”: Russland har også fått FIFA worldcup 2018?

Foto: Reuters

Jeg skal riktignok ikke svartmale reisen til de norske utøverne helt enda. Det kan jo tenkes at disse som realisere seg selv med å trene, presse nesa si fram og spy ut kvasipsykologiske fraser som allerede har blitt sagt i tusen år tidligere benytter muligheten til å sette fokus på Putins begredelige verker, men jeg må si jeg i liten grad forventer å se en eneste handling eller høre et eneste ord fra dere hva angår behandlingen som blant annet innbyggerne og journalistene i Russland har fått.

Har dere ikke vett nok til å bli hjemme har dere neppe vett nok til å benytte anledningen til å stå frem som homofile på direkten, ta med et tv-team og vise medaljene deres sine baksider eller i det minste bruke en tale til å be Putin skamme seg. Jeg forventer ikke en gang at dere ser inn i kameraet og beklager at dere faktisk dro.

Mitt navn er anonymt*.  “Kos” deg med de olympiske leker.

*(Jeg må i blant mellomlande i Russland på vei til Thailand.)

Det ikke alle vet er at jeg for tre-fire år siden hadde en større rolle i såpeserien Hotel Cæsar. 

Hva synes dere om skuespillerprestasjonene mine?

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

I dag våknet jeg opp med en vond følelse i kroppen. Verden er så urettferdig, tenkte jeg. Her bor jeg i verdens rikeste, fredeligste land – kun truet av skaprasister som heldigvis ingen bryr seg om meningene til – mens der ute, over landegrensene, er det et totalt kaos! I Russland hater dem homser. I Amerika utfører de fortsatt henrettelser av folk, og i Portugal serverer de stadig turistene det motbydelige ølet “Super Bock”. Verst må være det som foregår i Syria. Flere millioner syrere er på flukt på bakgrunn av borgerkrigen som har krevd over hundretusen menneskeliv. Det får meg til å tenke. Hvorfor hjelper vi ikke bedre til? Vi som har så mye å gi? Hvorfor tar vi ikke mot flere flyktninger? Hvorfor sender vi ikke mer hjelp? Penger? Og viktigst av alt: Hvorfor har ingen laget en skikkelig god sang enda? Hvor er Trine Rein, Kurt Nilsen og resten av k-kjendishjelpekorpset som normalt skulle vært på plass, og laget en fin sang (på norsk, så klart) som byr de skadelidte på musikalsk støtte og inntekter fra Spotify og iTunes-salg. Det kan fort bli flere hundre kroner, det!

En idé kan jo være å gi fra oss OL-sangen. Den var det jo ingen som likte uansett. Kan vi ikke bare gi den til Syria? De trenger den mer enn oss! Den mangler kanskje litt Christian Ingebrigtsen, men akkurat nå er syrerne desperate! De trenger en sang, og i verdens rikeste land burde dette vært et iverksatt tiltak for mange måneder siden! Eller må det liksom skylle en tsunami over landet, også? Nei, herregud altså, Norge! Er vi egentlig klare over hvilke signaler vi sender ut til resten av verden? Hva blir det neste liksom? Skal skitne hippier i øst-europa plutselig slutte å puppedemonstrere? Skal Nord-Korea slutte å vise frem plastikkbombene sine?

Jeg har faktisk ikke tid til å vente på at alle de gamle Idol-deltakerne skal samle seg i platestudio. Jeg har ikke tid til å vente på at noen andre skal redde Norges gode navn og rennomé som et land som stiller opp med en sang når andre sliter. Jeg trenger å gjøre noe. Men jeg er blakk, og med få kontakter i Idol-miljøene. Jeg har ikke muligheten til å lage en sang selv. Jeg har ikke mulighet til å ta imot flyktninger. Men jeg har jo faktisk muligheten til å gjøre noe som betyr nesten like mye.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Jeg kan etablere en hashtag på Instagram.

Jeg kan faktisk gjøre det. Etablere en skikkelig god hashtag som vi alle kan styrke – sammen! En hashtag som syrere på flukt kan klikke seg inn på for å føle varmen Norge har å by på! La oss gå sammen som gode forbilder for resten av verden, og vise Syria at vi ikke har sluttet å bry oss selv om vi ligger på etterskudd med en støtende støttende sang. Ta en selfie i dag! Gjør det! Og post den på Instagram sammen med hashtagen #selfie4syria. Gjør det i dag! Vis hva vi nordmenn har å by på (bortsett fra bøttevis med penger og kapasitet til å hjelpe, så klart). Syria trenger oss! Og selv om de ikke får høre stemmene våres, så får de se selfiene våres. (Med mindre de har fått stukket ut øynene i torturkammerene, da.)

Sammen er vi sterke, Norge. Vi må stå sammen mot urett. Sammen. 

Sammen kan vi utgjøre en forskjell. Sammen!!!!!

Post en #selfie4syria i dag. 

Jeg er stolt over faren min. Det er ganske naturlig, han er jo tross alt en av to som sørget for min eksistens, og har vært til stedet for meg gjennom hele livet. (Noe som må ha vært en krevende oppgave.) Men jeg er også stolt av han fordi han er en mann som får til ting. Mange ting. Og det får han til med en historie som kunne knekt den sterkeste.

Jeg har skrevet om Fattern tidligere. Da ble han 50. Det er jo noe å være stolt over i seg selv. Denne gangen skriver jeg om Fattern fordi han nettopp har mottat zola-prisen 2014. Zola-prisen deles ut til mennesker som jobber hardt for bedring av urettferd og urett mot menneskeverd, demokratiet og norsk rettssikkerhet. Det er snart 24 år siden Scandinavian Star-katastrofen inntraff som et hagleskudd i livene våres. Siden den gang har Fattern jobbet hardt for de mange skadelidte, og for at det skal settes igang ny granskning og etterforskning av mordbrannen. Han har også gjort en betydelig innsats for bedre sjøsikkerhet og støtte til skadelidte. Det er dette han nå har mottat en pris for. En viktig pris som stadfester det jeg alltid har visst: At faren min er en sånn fyr verden trenger flere av. En sånn fyr jeg med trygghet kan se opp til, og si meg enig med når det kommer til vanskelige spørsmål i hverdagen. 

Fattern har alltid støttet meg og mine valg – selv da jeg ville slutte på skolen for andre gang, eller ble tatt for å dekorere tog og vegger fmed sprayboks for femte (tiende?) gang. Han har alltid sett potensialet i mine interesser. Han ser alltid det positive i ting, generelt egentlig. Han lar alle mennesker være seg selv, og gir absolutt alle mennesker en sjanse. Eller ti. Han er nok i det naive grenseland, men klarer alltid å stå opp for seg selv. Han er av de som greier å være et ja-mennske, uten å bli overkjørt. Det har han bevist gjennom sitt harde arbeid som han nå mottar en egen pris for. 

Det er nok ikke mange som har opplevd at far tar med seg en narkoman uteligger hjem fra Oslo, som skal dusje, få rene klær og spise taco til Olsenbanden. Eller senest på julaften, da Fattern kom hjem med en eller annen fyr fra Eritrea, som ikke hadde noen å feire jul med, sånn at han kunne feire med oss. Da jeg var barn var Fattern min den pappaen alle i klassen digga. Når jeg møter gamle venner fra Asker er Fattern alltid det første de spør meg om. «Hvordan går det med Jan!?», «Faren din var den kuuuleste faren på barneskolen!», og «Hils Jan!!». Selv når jeg møter nye mennesker får jeg ofte spørsmål om Fattern basert på at de for eksempel har lest om han et sted, eller sett noen av filmene vi har laget sammen.

Vi har utviklet vår egen humor, og elsker å prate lenge og stort om ingenting – som i filmene ovenfor. En dag skal vi skrive et manus sammen, og lage en film. Den skal bli en blanding av Fjols til Fjells, Olsenbanden, MacGyver, Den Fabelaktige Amélie, Fucking Åmål (som jeg så med Fattern på kino – et av de kleineste øyeblikkene i hele mitt liv) og A Beautiful Mind. Det blir nok gøy. Fattern er faktisk en av de menneskene jeg ler mest sammen med.

Aller helst skulle jeg delt ut en pris til Fattern hver eneste dag – for å være den beste fyren jeg noensinne vil få muligheten til å møte, og som takk for at han vært min største innspirasjon gjennom hele livet. For at han skapt og formet meg til den jeg er i dag, uten å overstyre meg. For at han aldri lot seg knekke, men i stedet valgte å jobbe enda hardere for rettferdigheten, og de tingene han tror på.

Gratulerer med zola-prisen og oppmerksomheten, Fattern. Du har fortjent det.

.. tok jeg siste toget ut til Drammen uten å vite helt hva jeg egentlig skulle der. Jeg hadde allerede vært på pub med bestemoren min, og vurderingsevnene mine blir så lite gjennomtenkte når jeg har drukket. Dermed virket natttoget til Drammen som en god idé.

Jeg endte opp på Goggen, en middels alkoholisert sportspub med verdens fineste veggmalerier på do. Jeg liker sånne doer – selv om de gjør det svært vanskelig å utføre den oppgaven man kom dit for å gjøre. Jeg er så enkel.

Etter at Goggen var stengt ble jeg kastet ut av toalettet og ut på gaten. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, togene hadde sluttet å gå, og jeg hadde ingen steder å sove. Så jeg bestemte meg for å stå litt på skøyter for å få tiden til å gå. Vurderingsevnene mine, også videre.

Det var litt dumt at jeg ikke hadde skøyter tilgjengelig, da. Men det gikk ganske fint barbeint også, selv om det var litt kaldt.

Jeg skjøt fart, sto på ett bein, og tok piruett. Jeg er faktisk blitt veldig flink til i å stå på skøyter barbeint. Mulig jeg setter opp noen kurs når jeg kommer hjem fra Afrika.

Jeg har vasket klær. 

Jeg har rakk aldri å brette sammen klærne, da, så akkurat der har jeg en liten jobb å gjøre når jeg kommer hjem. Det er greit å ha noe å gjøre, ellers blir livet jaggu kjedelig. Med mindre man er på ferie i Afrika, da. Bortsett fra å passe meg for malaria og aids, så gjøre jeg jo egentlig ingenting her. Jeg bretter i hvert fall ikke klær.

Jeg gikk en tur på do og slappet av litt. Koste litt med katten. Tok noen selfies.

Også har jeg vært hjemme i Asker en tur. Der har folka mine anskaffet seg noen stilige bokstaver til å pynte bibelsamlingen med. Interiørdesignet hjemme i heimen er det altså ikke noe å si noe på.

Jeg avholdt julekalender for Henri Lloyd på Instagram. Sjekk ut profilen HER – jeg legger ut mye fjas der. Også kan man vinne en del stæsj, og sånn.

Like før jeg dro til Afrika hadde jeg en gjeng hjemme hos meg som lagde et videointervju av Rambo.

De kom fra Ålesund, men var faktisk veldig hyggelige. Jeg spiste pizza så lenge – og vartet opp filmteamet med pepperkaker og sprit under innspillingen. Veldig spent på hvordan resultatet blir.

Etter at de hadde dratt spiste Rambo opp resten av pizzaen. Han elsker Dr. Oetker.

Her sitter han. Kjendiskatten min. Det er jo ikke så rart at jeg er stolt over ham, og alt det han har fått til i løpet av de siste tre årene.

Jeg og pus er bestevenner. Om morgenen, hver dag egentlig, så koser vi med hverandre i sengen min.

Først kiler jeg han på magen, under haken og på nesa. Etterpå maserer han meg på ryggen og nakken. Jeg har vært så stiv i nakken de siste dagene de siste syv årene.

Selfie i speilet! 

Målet mitt etter opppussing (som jeg har planlagt i syv år nå) er å ha minst ett stort speil i alle rom for å skape litt variasjon i selfiene mine. Det er faktisk et gjennomgående ilandsproblem dette her med lite variasjon i selfies.

Uansett.

Like før jeg dro til Afrika spiste jeg sushi med Oma og fettern min, Jonas. 

Det jobbet en dame på denne sushien (sushi og wok) som jeg egentlig ble litt forelsket i, men hun bustet meg i å lyve da jeg skrøt på meg svart belte i judo, karate og capoeira, og da turte jeg ikke å snakke med henne mer. 

Jeg har demonstrert litt.

Og kost enda mer med Rambo.

Dessuten har jeg også fått ekstra mye kos i det siste. Og pannekaker med spinat inni, som jeg ikke har turt å spise enda. «All You Need Is Kos», var det en mann som sa en gang.

Så dro han på partyferie til Hellas, fikk hiv på Grabbarna Grus og døde. Det skal ikke jeg gjøre. Jeg vil bare være glad. Kreativ og glad. Nå er jeg bare veldig varm. Det er 30 grader her, og jeg har svelget veldig mye saltvann. Og dykket med delfiner i Indiahavet. Og blitt venn med en kreps. Jeg skal skrive om Afrika bittelitt senere.

Ha det fint hjemme i Norge, mennesker.

Ballvor.

Jeg er i Afrika nå, står opp 06 hver morgen, og har mer energi enn hva jeg har hatt på omtrent femten år. Sitter i en stråhytte og ser utover Indiahavet. Drikker afrikansk øl. Har vondt i kroppen, og blør neseblod kontinuerlig fordi 1) malariatablettene tynner ut blodet 2) trykkforskjellene under flyturen kan sprekke blodkarr eller noe sånt, og 3) kroppen min er like herjet som en 90 år gammel kreftpasient. Jeg blør og har vondt i alle leddene mine uansett. Hihi, jeg er så pinglete og rar.

Det siste jeg gjorde før jeg kom hit var, hold deg fast, å feire jul og nyttår! Jeg er så mainstream, ass. Jeg ønsket meg ingenting til jul, bortsett fra dette gavekortet fra H&M som vissnok forandrer liv. 

Jeg fikk et gavekort, men har ikke blitt hverken rik eller suksessfull enda. Skal be om pengene tilbake når jeg kommer hjem fra Afrika. Kjøpe meg klesruller istedet. Når man har en Rambo, så bruker man mellom førti og seksti klesruller i måneden. 

Før julaften deltok jeg i to julebord. Det ene var med gamle venner i Oslo. Det andre var med enda eldre venner fra Asker. Alle disse gamle og enda eldre vennene er paradoksalt nok relativt jevnaldrene, men i fare for å bli gal av å gruble på et så banalt matematisk spørsmål velger jeg å gå videre med det samme. Sjohei. Neida.

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

Etter julebordet med de enda eldre vennene mine i Asker valgte en av mine enda eldre venner fra Asker og jeg og ta snarveien hjem til han. Fordi jeg skulle sove på gjesterommet hans. (I Asker har vennene mine gjesterom. I Oslo har vi skittentøy som pute på gulvet.) Snarveien viste seg å ta over to timer, og i bekmørke og kraftig sluddvær var dette definitivt en måte det var verdt å spare 250 kroner i taxi på.

Dagen etter var jeg i familieselskap. Jeg vet ikke om jeg var mest bakfull eller forkjøla etter hjemturen jeg hadde klokken 05 om morgenen, men jeg som man kan se på bildet nedenfor følte jeg meg ikke helt bra i hodet. 

Jeg aner ikke hvor drømmefangerne jeg har i øra kommer fra. Sånne ting vet jeg bare ikke. Jeg vet en del om 2. verdenskrig. Ingenting om drømmefangerøreringer.

Så var det klart for julaften, da. Same prosedyre as blablalba, hater grevinnehora og hovdritten. Vi spiste ribbe og sånt. Drakk julebrus. (Drekkes bare julebrus og vann hjemme hos folka mine.) Så danset jeg alene rundt treet, til Bare Egil bands “Grana er Streit”. 

Jeg avsluttet dansen med en vennlig fistbump for å understreket for juletreet at jeg ikke tar han for å være homofil med all pynten – selv om det er helt greit dersom den likevel var det. Jeg tar trær for hva de er, homo eller ikke. Synd trær ikke kan snakke, egentlig. Eller. Litt digg også – ellers ville man jo aldri gått en tur langs stien og hørt skogens ro. Alle trærne langs stien ville jo skravlet høl i hodet på deg med all sladderen sin. «Har du hørt hva reven gjorde!?» «Nei, fortell, fortell!» Egentlig hater jeg snakkende trær. Derfor jeg aldri så Pochahontas igjen, selv om jeg syntes hun var mæd digg.

Julegaver. Jeg har jo allerede fortalt om gavekortet til H&M som ikke funket. Utenom det ønsket jeg meg ikke noe, men ble likevel glad da jeg fikk billetter til mitt norske favorittband Kvelertak. Det blir kult. Jeg skal kaste sauehoder i moshpiten. Jeg håper man få ta med seg sauehoder inn på konserten. Hvis ikke boikotter jeg.

Fattern skriver flittig ned gavene som blir utdelt, slik at vi ikke glemmer hvor vi har fått dem fra. For man gjør jo det. Han skriver for øvrig ned alt. Litt sånn som faren til Emil i Lønneberget. Jeg tør nesten ikke tenke på hva det står om ungdomstiden min i de bøkene, for ikke å snakke om det triste livet jeg lever nå, men han har sagt at vi kan bruke det dersom vi skal lage skrive filmmanus om utbrente fedre en gang.

Etter alt gavejaget tok jeg med meg lillebroren min inn på rommet til lillesøsteren min for å ta selfie i speilet. Eneste rommet med stort speil i huset hjemme i Asker. Det er viktig å lære lillebroren min å ta selfie i tidlig alder. Han har allerede fått seg instagram og iPad, og før man vet ordet av det tar han selfie helt feil. Det vil vi jo selvsagt gjerne unngå. 

(Ja, jeg har kledd han opp.)

Romjula bød på flere familieselskaper. Dette er hos kusina mi, som har flyttet til Råholt.

Jeg har aldri vært i (på?) Råholt før, men hun har kattepus, så selv om det tok syv timer å kjøre dit vil jeg alltid si ja til å komme på besøk.

Jeg har ikke bare vært i Asker og på (i?) Råholt, da. Jeg har vært hjemme på Briskeby også – sammen med den viktigste personen i mitt liv; kattepusen Rambo. Vi har gjort det vi kan best. Ligge i sofaen og kose.

I løpet av romjulen ble jeg også innleid til tøys og fanterier under en konsert på Herøy utenfor Porsgrunn. (Av alle steder.) Det var veldig hyggelig. Jeg konferansierte, drakk øl og drakk mer øl.

«Hei, hei, jeg heter Halvor. Jeg har en kattepus. Hva heter dere? Liker dere kattepus?»
«HOLD KJEFT, TAPER – KOM DEG AV SCENEN», ropte dem i kor. Hysterisk koselig.

Jeg la meg til å sove i protest. Ingen skal få be meg om å gå av noen scene. PS: Det er farlig hjemmelaget gift i glasset mitt. Drakk mange liter med det.

Etterpå ville noen av publikummerne ta bilde av meg.

«Se! Der er han dusten som drakk gift og spydde fra scena!», ropte de og løp bort for å ta flatterende bilder av meg for å henge meg ut på internett. 

Dagen etter våknet jeg med en brukt kondom i munnen. Den smakte sjokolade. Jeg spurte noen av de som også hadde vært på scenen om å få skyss hjem, og det fikk jeg. Nesten. Rettere sagt ble jeg kjørt til Moss. Jeg aner ikke hvor det er, men vi tok båt dit.

Ingenting er som en båttur på Bastøferga klokken 9 om morgenen. Friskt. Jeg gadd ikke å dusje denne dagen, nei.

Jeg kom meg hjem fra Moss på egenhånd. Håper Fattern leser dette, så han skjønner at jeg også er selvstendig.

Nyttårsaften! 

Aka verdens minst viktige dag. Jeg hadde som vanlig ikke blitt invitert noe sted, og hadde gjort alt klart for en hyggelig kveld hjemme med pus.  

Så ringte Runar og lurte på om jeg ville spise mat med han og niesen hans som bor hjemme hos han om dagen. Det kan vi godt, svarte jeg, og dro på meg buksa igjen.

VI spiste mat, tente stjerneskudd, så dro de hjem, og så la jeg meg.

Nytt år, nye muligheter!

Neida. Middagen min ser fortsatt sånn her ut.

Og jeg ser fortsatt sånn her ut.

Men kanskje, med mindre jeg får Malaria, Hiv, eller blodmangel (på grunn av alt neseblodet), vil Afrikaturen min friske opp hodet litt. Ikke at jeg ville puttet penger på det, altså. Vi har all inclusive (les: gratis øl) her, og steker i sola som tipper 30 plussgrader klokken 07 morgenen.

Skal fortelle mer om oppholdet senere. Kos med noen søte dyr så lenge.

Lille nyttårsaften (heter det det?) ble jeg hentet av noen karer som skal lage RC-bane i et gammel klubblokale på Strømmen. (Eller er det “i Strømmen”? Jeg lærer aldri den regelen.) De hadde en del store vegger til meg i kjelleren der, som jeg fikk fritt spillerom på. Kurant for meg som har en forhatt hobby – som sensureres fra offentligheten. Inntil videre i hvert fall. Her er resultatet i bilder – med en liten filmsnutt i slutten av innlegget.

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

Husk å sjekke ut facebook.com/kunstogdekor for andre jobber og kontaktinfo. Del gjerne videre.

Fortell litt om hvordan du ble kjent? Jeg startet med å skrive fjas, her, for over fire år siden. Etter det har det ballet på seg en del. Men jeg begynner å bli jæskla lei av å sirkulere rundt på sosiale medier nå, og vil gjerne få muligheten til å gjøre noe nytt. Hva har gjort deg mest kjent? Jeg har nok bare fått en jevn strøm med oppmerksomhet fra samtlige sosiale medier som jeg er på. Hvor ofte bruker du sosiale medier? Så og si hele tiden. Det er jo ikke alltid jeg legger ut ting selv – noen ganger blir jeg bare sittende og skrolle i det andre har lagt ut. Er du avhengig av å bruke sosiale medier? På en måte ja, men jeg hadde overlevd fint uten. Det er dog tvilsomt om jeg hadde fått de samme mulighetene jeg har fått (og forhåpentligvis vil få) uten å ha brukt min kjære venn #SoMe. Kan du lage flere videoblogger? Det blir flere filmer. Jeg har bare et litt variert fokus om dagen – viktig for meg å ikke kjøre meg fast i videoblogging.

Har du hatt andre kjæledyr enn Rambo? Jeg har hatt marsvin, katt, hetterotter, fugl og en gullfisk før jeg fikk Rambo. Nesten som Ace Ventura! Hva kostet Rambo? Rambo ble omplassert – jeg betalte ikke for han. Hvordan fikk Rambo navnet sitt? Han het det fra før, og da ville jeg ikke bytte navnet hans.

Hvor høy er du? Jeg er 1.84. Er du fornøyd med utseendet ditt? Jeg bryr meg ikke så mye om utseende. Det bør ikke du gjøre heller. Men for å svare på spørsmålet ditt: Jeg har ingen umiddelbare problemer med hvordan jeg ser ut, selv om jeg ikke ville sagt nei til noen ekstra kilo og struktur på treninga.

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

Hvor mye kostet tatoveringene dine, hva betyr dem og hvor har du gjort dem? Tatoveringer trenger å bety noe, men de ender ofte opp med å ha subtile betydninger likevel. Tigeren på høyrebeinet er dedikert til Rambo. På venstre bein har jeg et portrett av Edvard Munch – mest fordi jeg synes det er et kult motiv, og jeg driver selv med maling. Begge disse er gjort hos Marius Meyer. På ryggen har jeg Mark Renton fra filmen Trainspotting. Det er den første tatoveringen min, og jeg tok den på gamle House of Pain som lå like ved Bogstadveien. Filmen har hatt mye betydning for meg opp gjennom. NY Fatcap’en på leggen tok jeg hos Morten Transeth på Blue Arms. Jeg synes den er kul. Og bak leggen har jeg Alex fra Clockwork Orange – gjort hos 9th Circle i Krakow. Jeg likte motivet, og er stor Kubrick-fan. Totalt har de kostet rundt 15000 – det koster omtrent tusen kroner per time.

 

Gjør det vondt? Jeg har ikke slitt nevneverdig med smerte under noen av mine tatoveringer som hovedsakelig sitter på beina og ryggen. Jeg har hørt at mage og bryst er ganske pain, men det varierer nok fra kropp til kropp. Jeg vil uansett ikke anbefale noen å rushe avgårde til nærmeste tatoveringssjappa uten gode ideer og ikke minst en dyktig tatovør. EXTREME COOL TATTOO i kjellern under Domus i Valdres er IKKE et sånt sted. Få tips på nett, følg gode tatovører på Instagram, finn ut hvilke stiler du synes er kult, og hva slags motiver som kunne vært noe for deg.

Trivdes du på ungdomskolen? Ja og nei. Jeg sluttet på Borgen Skole i Asker etter åttende klasse. Med kraftige konsentrasjonsvansker var ikke det noe for meg. Jeg fullførte niende og tiende på Sjøskolen i Asker der læring gjennom praktisk arbeid stod i fokus. Vi seilte, bygde og reparerte – og jeg gikk ut av ungdomskolen med to svært gode år, og gode karakterer. Hvordan var du som 16åring? Da jeg var 16 var jeg aktivt inn i graffitimaling, øl på glass og en stadig voksende musikk- og filmsamling mens jeg jobbet på et elektronikkverksted i regi av kommunen. Når mener du at livet virkelig begynner? Livet begynner dagen du blir født. 

Er du glad i å reise? Ja, men jeg er ikke spesielt bereist. Det er først i senere tid jeg har fått muligheten til å komme meg litt rundt. Kunne du bodd i utlandet? Sånn umiddelbart kunne jeg nok ikke det. Jeg føler meg ikke hjemme andre steder enn i Oslo. Hva vil du bli, dersom du fikk bli hva som helst? Regissør, forfatter, fotograf, skuespiller og kunstner med full støtte og et system rundt meg. ja. Det høres riktig ut. Også vil jeg spille i band på fritiden! Hvilke jobber har du hatt før? Jeg har jobbet i platesjappe, på Video Nova, hos Japan Photo, FotoKnudsen og .. én dag delte jeg ut iskrem for Ben & Jerry’s.

Hvordan vil du beskrive personligheten din? Jeg er rastløs og surrete, men har mange ideer og planer. Jeg slapper aldri av. Men jeg er snill og tråkker ikke over folk, selv om jeg ofte kan føle meg overkjørt selv. Hva er dine beste ferdigheter? Jeg har motivasjonen og evnen til å gjennomføre ting. Jeg tror ikke det er noen andre som gjør like mange ting som meg uten å være etablerte. Jeg jobber på tomgang, uten særlig inntekt, men bruker likevel all tiden min på å prøve å få til filmer, skriverier og andre kreative produksjoner. Sove kan man gjøre senere. Har du noen svakheter? Jeg lar meg fort overkjøre av andre og sier for ofte ja. Hvordan er det å være 25 år – det er jo faktisk halvveis til 50? Fint spørsmål. Jeg merker at stresset etter å “få til noe” er større nå enn for bare noen år siden. Ikke bare med inntekt og yrke, men også når det kommer til fremtidsutsikter med familie og sånne ting. Jeg føler mye ansvar på skuldrene mine, men jeg har ingen planer om å stresse noe, og enda opp med å bli en som gjør ting halvveis.

Favorittklesmerke? Adidas Originals. Fred Perry. Henri Lloyd. Lacoste. Går med mye annet også, da. Jeg vet hva jeg liker. HL er et fett merke. Sjekk det ut! Hvor kjøper du Adidas Originals-klærne dine? Alt fra Nordbysenteret og Ebay, til Urban og Fretex. Adidas Originals har ikke vært godt etablerte i Norge, men nå har de endelig begynt å slå seg opp litt skikkelig her og. Jobber du for Henri Lloyd? Vi samarbeider litt, ja. Jeg hjelper dem blant annet med å bli bedre på Instagram.

Er det mulig å få møte deg? Jeg eksisterer, så det er i hvert fall ikke u-mulig. Hvis jeg ringer på døra di – slipper du meg inn? Nei. Ikke oppsøk meg hjemme, kjære dere. 

Har du noen gang vært deprimert? Jeg tenker for mye til å ikke være deprimert. Sliter du med angst, eller er det bare noe du sier? Jeg tuller med mye, men det meste har røtter i virkeligheten. Angsten sitter som is langs ryggraden min, men jeg vil ikke si at jeg sliter med det. Hva gjør deg lykkelig? Når jeg gjennomfører noe. Eller føler meg inkludert. Hva skal det bli til av deg? Det var det, da. Jeg vil skrive og lage film, jeg. Blant annet. 

Beste melding du har fått på Tinder? Dette er favoritten min. Nå har jeg for øvrig sletta Tinder – etter å ha overdosert på bilder av jenter som hopper strikk eller fallskjerm.

Hvor mange kjærester har du hatt? Hmm. Fire. Eller fem. Forholdene mine blir bare mer og mer diffuse jo eldre jeg blir, merker jeg. Er du beskyttende overfor jenter? Jeg er tillitsfull overfor jenter. Det har gitt backfire, men føles bedre enn å være en sånn kødd som tror noe er galt hele tiden. Da er det bedre å droppe det. Hva ser du etter i ei jente? At hun ikke er en robot. Hvordan ser kjærlighetslivet ditt ut akkurat NÅ?

Er du trofast? Ja. Jeg er ikke utro mot jenter. Jeg holder avtaler. Jeg ditcher ikke venner. Jeg tar ikke imot pils, penger og mat uten å betale tilbake i penger, pils eller mat. Bare sånn for å sette det på spissen. Skal sies at jeg er glemsom da og rotete, da. Men jeg er ikke en drittsekk.

Kuleste norske kjendis? Kommer litt an på hva som menes med “kjendis”. Hvis det innebærer at Se og Hør skriver om deg, så finnes du mest sansynlig ikke kul. Jeg liker folk som skjønner hvilken verden de lever i, selv om de på en eller annen måte er blitt kjente for andre mennesker.

Hvor oppholder du deg når du ikke er hjemme? Jeg er nesten bare hjemme, men jeg liker å spise sushi og burger i Frognerveien (Asia Village og Grills Ville) og drikke øl der det skulle passe seg. Jeg henger helst på vestkanten – Frogner og Bislett, og litt på Youngstorget. Hva gjør du helst en fredagskveld? Helst ikke på byen, hvert fall. Jeg hater helgene, og helgefylla mer enn det igjen. Helst er jeg med mine beste venner og lager film, skriver litt, tar noen øl og ser TV. Hvordan er du på fest? Enten har jeg all oppmerksomheten, står på bordet i stua og spiller gitar på tissen. Ellers sitter jeg i et hjørne for meg selv og skriver tweets om hvor ræva festen er. Drikker du ofte, eller bare virker det sånn? Periodevis drikker jeg ofte, men alltid i sosial sammenheng – og helst for å komme i kontakt med nye mennesker. Jeg drikker ikke alene, eller for å dempe følelser. Foretrukket alkoholinnholdig drikke? Klisje å si, men få ting slår en kald Indian Pale Ale eller en Weissbeer i nedkjølte glass en varm sommerdag i Niels Juels gate. Bortsett fra en yrkeskarriere, da. Eller fred på jorden. Hva er ditt forhold til narkotika? Jeg har ikke et forhold til narkotika.

Skal du til Hove i år? Ja, jeg jobber på Hove i år og! Fineste dialekt? Jeg liker god språkbruk fremfor dialekten i seg selv. Også avhenger det veldig på hvem som snakker. Masete, skrikete mennesker er vonde å høre på uansett. Feteste byen i Norge? Bergen, kanskje. Etter Oslo, da. Men Oslo teller egentlig ikke i en sånn setting. Jævla drittby.

Hvor får du egentlig inntektene dine fra hvis du ikke jobber? Jeg tjener mine egne penger ved å gjøre freelance-jobber via nett, tekster, filmjobber, promo/reklame, og graffitidekorasjoner for privatfolk, russ og andre som ønsker å sprite opp de kjedelige veggene sine. Kan du legge ut noen bilder av graffiti og annen kunst du har laget gjennom de siste årene? Nedenfor er noen busser og piecer jeg har gjort de siste årene. Husk å sjekke ut Facebook-siden min for flere bilder og kontaktinformasjon dersom du ønsker å prate litt om et eventuelt oppdrag.

Russebuss: Skrik, 2012.

Russebuss: The Few, 2013. Med portrett av Winston Churchill.

Herzog, gjort i en kjeller på Strømmen nå nylig.

Bergen, 2012: Herzog. På sentralbadet.

Da håper jeg du har fått svar på det du lurte på. Hvis du har flere spørsmål til meg, så foreslår jeg at du sjekker ut Ask-profilen min! Den finner du HER. Ha en fin dag, favorittene mine.