Konkurranseinnlegg er ikke typisk hjemmeside, men det finnes unntak. Jeg har gjort flere konkurranser for DNB før – de har vært godt mottatt – og nå vil jeg hinte om en ny konkurranse på DNB.no. DNB har nemlig en konkurranse akkurat NÅ der du kan blant annet kan vinne MasterCard-gavekort på 5000 gryn, alpinutstyr (med Aksel Lund Svindal-autograf), Billetter til Bon Jovi-konsert, Bislett Games, National Theateret eller Riksteateret, signert utstyr av skiskytterlandslaget og (kanskje det eg har mest lyst på) DNB-lua! Man kan altså vinne alt fra penger, til klær, til sportsutstyr til konsertbilletter.
La meg forklare nærmere.
Fredag klokken 18.00 gjemmer DNB et påskeegg på en av sidene til DNB.nosom handler om morsom sparing. Det eneste du trenger å gjøre er å logge deg inn og finne riktig side der egget gjemmer seg – så er du med i trekningen nevnte premier. DNB premierer de fem første som finner frem, samt ytterligere 20 tilfeldige frem til klokken 18.30. Og ettersom at jeg ikke er lenger opp på topplisten enn 54. plass eller noe sånt om dagen, så burde oddsen være stor for dere som tilfeldigvis er inne her akkurat nå. (Dere er verdens beste stalkere!)
Forkortet: Logg inn på DNB.no nå. Finn et påskeegg under sidene om Morsom sparing. Vinn kule greier.
Feirer påsken med pølse og en alkoholfri Erdinger.
Håper jeg vinner noe. Jeg har nemlig et litt sårt forhold til påskeegg. Da jeg var barn (i 1995) besøkte jeg Morfar på Nøtterøy der han bodde på den tiden. Det var i påsken, og i den anledning hadde Morfar gjemt et egg fullt av godteri i hagen – uansett hvor merkelig det måtte høres ut. (Det er en tradisjon å gjemme egg med godteri rundt omkring i påsken.) Jeg brukte omtrent fem timer på å finne egget som Morfar hadde gravd ned under bakken, og plantet en busk over. Det var stappfullt av godteri. Og maur. Det var rett og slett helt konge.
Nå, nesten tjue år senere, venter jeg fortsatt på et nytt egg. Det er verst i påsken. Jeg er så desperat etter å finne et nytt egg at jeg til nå har ødelagt sofaen, dratt ut alle klærne mine fra skapet og hakket opp parketten. De sier jeg burde sperres inne – men jeg sier at det er PÅSKEHAREN som burde sperres inne, den gale, fristende kaninen som egentlig ikke finnes engang, selv om han sitter her med meg nå, og masserer føttenen mine. Konkurransen til DNB har gitt meg nytt håp. Jeg håper jeg vinner en DNB-lue, Aksel-autograf og 5000 kroner som jeg kan bruke på EBAY.
Så skjedde det. Som et klimaks i min stadig mer tragiske EBAY-historie har jeg nådd PayPal’s egne grenser som er blitt satt for å unngå svindel. Det betyr at jeg ikke kan bestille flere ting før jeg på en eller annen måte har verifisert PayPal-kontoen min. Det femsifrede beløpet vi snakker om her er penger jeg i utgangspunktet ikke har – i hvert fall ikke nå. Nå har de nemlig blitt til pakker som jeg daglig får tilsendt i posten. Men det gjør faktisk livet mitt bedre. Nå føler jeg nemlig at jeg har venner i hele verden som sender meg pakker i posten fordi de synes jeg er snill og kul.
Her er jeg på vei fra et av mine daglige postkontorbesøk. Under armen holder jeg tre pakker. Hovedsakelig forsendelser med min nye gjenoppdagelse; FILA.
Ja, dere husker vel FILA? I hvert fall dere som husker litt fra 90-tallet? FILA er et dritkult merke som forsvant inn i den kullsvarte 90-tallshullet. Borte blei det – helt til nå. Nå ser jeg på det som min oppgave å få liv i FILA-sjela igjen. Hvor lenge jeg tvinger på meg den oppgaven er usikkert – men jeg har rukket å blakke meg ut allerede.
Nye jakker, piqueter, pannebånd og en slåbrok. En sinnsykt fet (og dyr) slåbrok.
Det er veldig typisk meg å få akutt dilla på ting. Jeg har fått akutt dilla på diverse saker siden jeg var liten – men nå er det ikke lenger snakk om små innkjøp av Pogs og Slammers for ukepengene mine. Det skulle litt til for å bruke 20 000 kroner i løpet av en måned på Pogs i 1995 – selv om jeg har en ganske formidabel samling liggende hjemme i Asker. Samlemanien min er lett å få øye på. I ungdommen min kjøpte jeg veldig mye CDer og DVDer. Så begynte jeg å samle på Adidas-jakker. I fjor hamstret jeg inn Fred Perry, og nå er det altså FILA. Jeg klarer ikke å forklare hvorfor – men det er jo et sykt fett merke. Hvorfor jeg har denne trangen akkurat nå vet jeg heller ikke, men det kan nok være et substitut for å fylle tomrommet etter Ida Susanne.
«Ida Susanne?» «Hvem er det?»
Ida Susanne er veldig pen. Ida Susanne er veldig smart. Ida Susanne er veldig snill.
Ida Susanne er en sånn som man må ta vare på fordi hun er pen, smart og snill. Hun har vært på besøk hos meg fire ganger nå, og hjulpet hjernen min med praktiske ting som å spise og sove. Uten spising og soving dør man – det er vitenskapelig bevist.
Brått var den paniske stillheten der igjen. Ida hadde dratt for fjerde gang, og livet mitt falt sammen igjen – og knuste som glass i bakken. Tusen tårer trillet nedover mine kinn, og i av ren forvirrelse meldte jeg meg inn i en religiøs sekt i mangel på tilhørlighet. Det er sant. Neida. Men det var kjipt, for jeg liker best når Ida Susanne er på Briskeby og koser Rambo og meg, da.
Savnet etter Ida Susanne resulterte i at jeg tok på meg noen av klærne hun hadde glemt igjen. Med “glemt” mener jeg selvsagt at jeg gjemmer undertøyet hennes i en hemmelig boks på verandaen.
Jeg og pus prøvde å få tiden til å gå, men det er ikke så lett når man er blitt født uten tiltak. Derfor blir det fort til at man bare ligger der, og tar bilder av seg selv, og poster bildene på internett. 50 til 100 ganger om dagen.
Rambo sa faktisk fra her om dagen; «Kan du drite i å ta så mange bilder av meg? Det kan ødelegge for karrieren min når jeg blir eldre!»
Jeg er en katteblogger. En hjalmar. Så nå har jeg begynt å betale pus for alle bildene vi tar sammen. Det synes han er helt fair + at han ikke betaler skatt fordi han er en kattepus. Dette bildet fikk han en hundrelapp for.
Mens dette bildet fikk han ikke noe for – fordi jeg bare hadde 100 kroner.
Forhåpentligvis ringer det snart noen villige sponsorer og prakker på oss kattemat, kattesand og en koffert med tusenlapper. Jeg liker tusenlapper best. Pus er mest glad i dollars. Jeg kunne selvsagt sendt mail og spurt om kattemat og tusenlapper selv, men jeg har hverken tiltak eller verdighet til å gjøre noe slikt. Rambo derimot; han kunne godt tenke seg å gjøre det, men tastaturet er alt for stort for ham. Det synes han er eksluderende og dårlig gjort av produsenten – men han for av nevnte grunn ikke mulighet til å klage på dette.
Men uansett da. Jeg var jo tross alt kjempetrist og sånn. Men så kom plutselig Ida Susanne tilbake IGJEN! Det må bety at hun liker meg, selv om jeg er et dårlig menneske.
Med Ida Susanne på besøk gjør jeg alt jeg kan for å være en god vert. Her spiser vi Halvors Spesialspagetti for femte dag på rad, med anbefalt drikke til; “øl”.
Nam, nam. Den hemmelige ingrediensen i Halvors spesialspagetti (kjøttdeig med ketchup) gjør maten så god at man ikke orker å spise opp alt. Eller noe som helst i det hele tatt. Så god er den.
Men lykke varer ikke evig. Nå snakker jeg ikke om min stalkerinteresse for Ida Susanne, men om føflekken min. Har du ikke hørt om den før? Ok, da skal jeg fortelle deg om den.
Jeg har alltid hatt en føflekk i nakken som jeg har kalt Føflekken fordi det er en føflekk. Jeg har aldri klart å se den selv, men har allikevel dannet meg et visst forhold til den. Sammen har Føflekken og jeg bygd opp en rekke historier med gode minner. Sammen. Han og meg. Meg og han. Vi var på en måte bestevenner. Jeg husker hvordan jeg satt livredd i frisørstolen som barn, og kontinuerlig minnet frisøren om at han måtte huske å passe seg for Føflekken. Kanskje Føflekken var den egentlige grunnen til at jeg fikk meg hockeysveis som barn – ikke fordi jeg var trofast fan av macGyver? Jeg vet ikke – men muligheten for at Føflekken har styrt meg og mine handlinger i underbevissstheten er der.
For et par dager siden dro jeg til en hudpleieklinikk for å ta en titt på Føflekken. Det var bestemoren min (Oma) som sa at jeg burde gjøre det da vi var i Tenerife sammen tidligere i år. På hudpleieklinikken fikk jeg den meldingen jeg gruet meg til å høre. Legen ville fjerne Føflekken. Han ville rett og slett abortere vekk Føflekken av redsel for at Føflekken på et tidspunkt skulle bli “ondartet”. Etter 24 år med nært vennskap kunne jeg aldri se for meg at føflekken min ville gjøre meg vondt, men legen var sikker i sin sak. Han ville fjerne den.
Dette bildet ble tatt rett etter at jeg fikk den beskjeden. Jeg ba om å få fem minutter på venterommet til å si ordentlig adjø og takk for gode år.
Mens jeg satt der på venterommet, sammen med Føflekken for siste gang, og ventet på “skjebnen”, så tenkte jeg på alle de fine stundene. Og så sang vi litt. Jeg sang “Byssan Lull” for han. Han sang “Det går likar no” av DDE for meg. Det var fint. Så klemte vi hverandre godt før vi gikk sammen inn til legen.
Først fikk Føflekken bedøvelse for å ikke kjenne smerte ved overgangen fra dette livet til det neste. Jeg merket selv at jeg ble bedøvet – men det stanset ikke følelsene mine. Hjertet kan aldri bedøves. Det er i hvert fall en veldig dårlig idé.
Og her ser vi et bilde fra Føflekkens endestasjon. Skåret bort fra et helt liv i nakken min på kun to minutter.
Her ligger han. Død. Det ser på en måte bare ut som han sover, bare at han ikke sitter fast i nakken min lenger.
Herregud. Mens jeg skriver dette – for øyeblikket på en ferge i Trøndelag – så begynner jeg nesten å gråte av tanken på alt jeg har opplevd med Føflekken. Hele fuckings barndommen min lå i den føflekken, og nå har jeg fjernet den av ren egoisme. Ondartet, du liksom? ONDARTET MEG I RÆVVA!! Men jeg skal ikke skylde på legen. Noen ganger finnes det ikke en fasit på hva som er rett og galt – og da må man ta konsekvensene av valget man ender på. Litt som under en parseremoni på Paradise Hotel. Det gjør vondt – men husk; man sees igjen i “etterlivet”. Det gjør man faktisk, og jeg ser frem til å gjenforenes med min lille venn, Føflekken.
Dette er det siste bilde jeg har av Føflekken. Tatt to minutter etter bedøving. Nå er jeg på utkikk etter en liten amulett som jeg kan putte bildet i, og henge rundt halsen i et sølvkjede. Da skal vi være sammen inn i evigheten.
**FØFLEKKEN – 1988 – 2013 – DU VIL ALDRI BLI GLEMT – HVIL I FRED, VENN.**
Etter den store påkjenningen gikk Ida Susanne og jeg en liten tur i byen for å friske opp hodet – og tenke fremover. Jeg fikk i tillegg prøvd ut noen av mine nyeste FILA-klær, og det var veldig godt. Det er viktig å ha noe å fylle savnet med. Jeg fyller det med EBAY og FILA.
Nå trykker jeg på publiser. Skjønner ikke helt hvorfor, men jeg har viet livet mitt til å være en offentlig klovn, så jeg får vel bare fortsette med det. Ellers da? Noen som har sett en bra film i det siste? Eller vært på en hyggelig ferie?
Heia hjemmesideeeen! Unnskyld for at jeg ikke har hjalmaret i det siste, liksom, men jeg har vært sykt opptatt liksom. Dagene mine er jo, som dere vet, fylt med innhold som for eksempel tiss og bæsj og øl og derfor har jeg ikke kunnet hjalmare selv om jeg ikke har jobb eller noe å bruke livet mitt til. Men jeg har vært i Mjøndalen da.
Også har jeg vært på Arzela Kro for å spise hamburger, men det var stengt, så derfor måtte jeg spise snø i stedet.
Nam nam, snø.
Så var jeg i Asker for å feire bursdagen til lillesøsteren min, Stine, som ble tre år. I familien min vekker vi hverandre grytidlig om morgenen når noen har bursdag for å starte dagen til vedkommende ekstra hardt og brutalt. Her er klokken 05:45.
Søsteren min fikk noen ballonger og en pakke som hun ikke orket og pakke opp. Hun skjønte ingenting.
Jeg hadde ikke gave til henne fordi jeg har brukt opp alle pengene mine på EBAY. Til gjengjeld sparer jeg til en MAC (trendy datamaskin) som hun skal få i presang når hun blir tretten – slik at hun kan begynne å blogge og dermed bli rik. Det kalles investering og sunn fornuft, bare at “sunn fornuft” er byttet ut med “mangel på selvinnsikt”. Vi lever da tross alt i 2023 og har nettopp påbegynt den femtende sesongen med Paradise Hotel. Da får det værra grenser på hvor smarte og intelektuelle og aksjemeglete vi skal værra, hva??!?!!?? HÆ?? JEG VIL HA SILIKONPUPPER, JEG ER VOKSEN!!!!
«Hva har skjedd med hodet mitt?» «Ah, ikke noe spess. Du var bare offer for et lite tillitsbrudd til den neste generasjonen. Nå er du naiv og ubrysom igjen.» «Ok, flotters!»
Her er Fattern og meg selv utenfor hovedkvarteret i Asker.
Det er der inne jeg levde ungdomsårene mine, og en dag skal det bli et museum som skolebarn og folk med psykiske utviklingshemninger kan komme for å spise overpriset is og vafler. Jeg vet ikke hva som skal stilles ut – men det skal være noe som er utrolig gammelt og kjedelig. Kanskje reguleringen min. Eller pornotegneserien jeg lagde da jeg touchet innom “puberteten”. Kanskje de en gang positive fremtidsmålene mine kan henge der inne et sted, også. Så rart det kommer til å bli når jeg i mangel på en karriere må jobbe som vaskehjelp på mitt eget museum.
Det er nemlig ikke bare-bare å være en 24 år gammel mann uten inntekt, med EBAY-avhengighet og et for alltid ødelagt renomé. Fattern prøver alltid å forklare meg at det er viktig å ha mer inntekt enn utgifter. Han skulle bare visst hva jeg kjøper for pengene jeg ikke har når jeg ruser meg på EBAY….
Som denne råkule sadomasken til 500 kroner.
Og denne boken om japanske underliv.
Og denne rådyrmasken som jeg kjøpte fordi jeg synes rådyr er råsøte – men aldri får kost med dem. Det gir ingen mening.
Så dro jeg på byen med Alexander, Linnéa og meg selv for å drikke øl jeg ikke har råd til.
Øldrikkingen min har gått fra å være sosial eksperimentering, til å bli en nedbrytende, asosial, pengeslukende virkelighetsflukt. Ikke fordi jeg har problemer med øl, men fordi jeg er naiv og tror jeg orker å dra ut alt for ofte. Når jeg først drar ut forstår jeg hvorfor jeg hater å dra ut. Fulle nordmenn på byen i Oslo er verdens verste mennesker. De er forferdelige. Og da rygger jeg inn i et hjørne med meg og mine – totalt uinteressert i å snakke med omverdenen – mens jeg misbruker så mye øl som mulig (+ en fernet eller fem) for å få blackout og forhåpentligvis våkne opp hjemme uten å huske hva som skjedde. Sånn er tankegangen min – og det er på grunn av den tankegangen at jeg ikke liker å diskutere holdning med familien min. Jeg prøver ikke å fremstå om en sær einstøing, men jeg er ikke en høyrevelgende Moods of Norway-bruker heller.
Meg og Linnéa i et hjørne på et utested. Takk gud for iPhone i sosiale sammenkomster. Uten den hadde jeg nok druknet.
Dagen derpå gjør jeg det samme som jeg gjør hver dag. Sitter i sofaen med pus og tar bilder av meg og pus. Mens vi søker etter et innholdsfullt liv på Finn.no. Jeg vil bli LEGO-entrepenør. Rambo vil bli kokk.
Rambo er verdens beste katt, selv om han er gal og vil overta verden med atomvåpen. Her blir han intervjuet av en fyr som ikke skjønner at Rambo egentlig bare snakker kattespråket “Mjau”.
Her om dagen tok jeg med meg Rambo til dyrlegen for første gang – kun for å se at alt (bortsett fra psykopat-trekkene hans) står bra til.
Meg og pus. Vi er bestevenner. Han fikk en vaksine av legedamen, og masse skryt for å være verdens peneste katt noen sinne.
På vei tilbake så vi en parkeringsvakt som stod og skrev ut bot til en usynlig, feilparkert bil.
Dette understreker min påstand om at parkeringsvakter er en menneskerase som er enda dummere enn meg selv – og burde skjermes fra samfunnet.
Til slutt vil jeg gjerne fortelle at jeg ar begynt å trene – og dermed også påstartet nok en “gå opp i vekt”-diett. En diett som aldri før har funket. Jeg veier under 65 kilo. Her er en cheeseburger fra McDonalds. Den smaker urin, men Anders (menneske) sier at jeg må spise drittmat. (Les: Mer drittmat enn før.)
Treningen innebærer også trening. Beinhard trening. Push it to the limit! Sky high! Power boys for life! (Prøver å lage noen fete mottoer som jeg kan syngerope mens vi jogger – sånn som i Fangene på Fortet.)
Mye av treningen består av å ta bilder av at Anders trener. Anders har spist drittmat og pumpa muskler (treningssjargong) i så mange år nå at han har blitt biff (sterk) – så det er mye kulere å se hvor rå han er til trening enn å gjøre det selv.
PUSH IT TO THE LIMIT!!!!!!!! SKY HIGH!!!!!! POWER BOYS FOR LIFE!!!!!!!!!!!
Legg merke til pannebåndet mitt. FILA selvsagt – bestilt på EBAY. Pannebånd skal være mitt virkemiddel til å komme meg gjennom sommeren uten å klippe meg. Målet er å se ut som monsterbomsen i Mulholland Drive innen 17.mai 2014.
UÆÆÆÆÆÆÆ!!!!!!!
Jeg vet ikke om du skvatt like mye nå som jeg gjorde første gangen jeg så Mulholland Drive, men jeg antar at du gjorde det da jeg er en mester i min nådeløse skrekkfilmdramaturgi.
Det har vært en lærerik uke, men det betyr ikke at jeg har blitt klokere. Jeg sluttet å lære å ta inn ny lærdom etter at jeg dumpet ungdomskolen i åttende klasse. Den siste uka har med andre ord ikke vært lærerik i det hele tatt. Kanskje for andre, men ikke for meg.
For meg har det vært en helt vanlig uke. Den begynte med at jeg ble invitert på nabobesøk hos Linnéa, sammen med Magnus. Vi er nemlig naboer – sett i et perspektiv der alle menneskene på Jorda er naboer – et perspektivet som krever at det også bor mennesker på planeter som for eksempel Merkur og Neptun. Men det gjør det ikke. Derfor er ikke alle menneskene på jorda naboer. Men det er Linnéa, Magnus og jeg. Vi er Frogner-naboer. Derfor inviterer vi hverandre på nabobesøk.
Vi skulle spise vafler. Magnus er veldig jovial og hadde med seg lettrømme på tube, syltetøy på tube og brunost. I tillegg kjøpte han smør. Jeg hadde ingenting. Det er ikke fordi jeg ikke jeg er jovial – jeg er bare lite omtenksom.
Her er Linnéa og Vetle. Vetle og linnéa bor sammen i et kollektiv. De er naboer inne i naboskapet de allerede har til Magnus og meg selv. Metanaboer.
Vetle fikk en flaske i trynet kvelden før og derfor har han plaster uder øyet. Men dere skulle sett han andre! (For det var det ingen andre som gjorde – så ingen fikk sagt fra at det var dårlig gjort å kaste flaske på Vetle.)
Magnus er en typisk “rømme og syltetøy på vaflene”-guy, mens jeg er litt mer “plain brunost”-guy.
Etter at vi hadde spist nabobesøkvafler fortalte vi sladder og rykter og slemme ting bak ryggene på folk vi kjenner. Så dro vi ut for å gå nabobesøktur i Frognerstrøkene. Jeg tok dette bildet av oss rett før jeg kræsjet i en stolpe.
Her er stolpen.
Så gikk jeg hjem og la meg i fosterstilling. Fosterstilling kan anbefales til alle som sliter med mindreverdighetskomplekser under spesielle omstendigheter. De spesielle omstendighetene er livet mitt som ikke henger på greip i det hele tatt. Jeg må få til noe snart, ellers skriver jeg en fuckings diktsamling om stokkender.
Men så skjedde det. Jeg lå stille og rolig i fosterstilling da jeg plutselig skvatt til av en høy pipelyd ute i gangen. Jeg gikk ut av døren og fulgte lyden opp til tredje etasje. Der ventet det en sjokkerede overraskelse som skulle endre livet mitt for alltid. Jeg forklarer nærmere.
I tredje etasje. Stod heisen fast.
Og ikke nok med det, men det satt en dame inni der også. Hun gråt og banket på døra og trykket på pipelydknappen (den gule) og virket nærmest manisk – så jeg bestemte meg for å gå ned igjen for å finne ut hva dette kunne være. Damen i heisen skrek av fortvilelse idet jeg forsvant ned trappen. Damer, ass…
Tilbake i leiligheten lagde jeg meg en kopp varm sjokolade, og så googlet jeg meg frem til noen sjokkerende opplysninger om hva jeg nettopp hadde vært vitne til.
Jeg satte nesten kakaoen (den varme sjokoladen) i halsen. Var heisen bare et triks for å avlede mistanke til et tyveri? Et ran? Eller et kupp? Kanskje damen i heisen var i besittelse av kronjuvelene til Kongen av Asanthi? Kanskje hun skulle stjele heisen fordi hun ikke hadde heis i sitt eget bokompleks?
Jeg ble lamslått av denne høyst konfidensielle informasjonen som jeg fant på Google.
Rambo var også lamslått.
Så sovnet jeg litt, men våknet etter en halvtime av den forferdelige pipelyden fra heisen. Ja ja, tenkte jeg, og tenkte at det viktigste måtte være å få den masete mestertyven ut av heisen. Så ringte jeg brannvesenet. Og så kom brannvesenet med en stor brannbil som jeg ikke fikk lov til å prøvekjøre.
Her er brannvesenet. De hadde ikke hjelmer på seg, noe jeg syntes var kjedelig, men de hadde et nøkkelknippe med nester milliarder nøkler på. Eller kanskje 40-50 styker hvert fall.
Den ene brannmannen hoppet inn i heisen fra et lokk i taket, og løftet damen ut gjennom lokket igjen.
Det viste seg at hun ikke var tyv, men vaskehjelp. Men det er egentlig helt uviktig. Etter å ha håndtert denne situasjonen slik jeg gjorde, så har jeg jo faktisk reddet et liv! Et vaskehjelpliv! Damen kunne ha råtnet opp inne i heisen av sult og kjedsomhet. Men så reddet jeg henne! Jeg er en HELT. EN HELT! HELT!!!
Brannvesenet skrev en pressemelding om heltedåden min på Twitter kort tid etterpå. De var nok stolte av å ha fått lov til å være med på en av Halvors heltedådaksjoner.
Så fortalte jeg nyheten til Ida Susanne som ble kjempestolt av meg.
Så skrev jeg en oppsummerende tweet for å passe på at ingen detaljer fra kveldens store heltedådaksjon utelates.
Det var en sinnsykt fresh og kool yo opplevelse å redde liv. Ikke for å skryte liksom. Jeg redder jo seff liv fordi det bare er greia mi lissom. Sorry for at jeg født kul lissom. Fattern puttet kool dop yo swag-pulver i helmelka da jeg var kid eller no ass.
Jeg har blitt avhengig av EBAY og bestiller nå varer for penger jeg ikke har, helt ukritisk, flere ganger om dagen. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre – men må snart vurdere å få meg en jobb for å kunne tilfredstille lidelsen min. Jeg har fått mange rare ting tilsendt hjem til grotten min på Briskeby i det siste, og i dag dumpet plutselig Kahlo ned postkassa.
Dette er Kahlo. Frida Kahlo er en kvart tysk-jøde-kommunist med rumensk blod, fra Meksiko. Hun maler bilder av seg selv med unibrow.
Som den Oslolosen jeg er, så bestemte jeg meg for å gi Kahlo er liten rundtur i vårt styggvakre Oslo. Et Oslo vi elskhater mens vi drukner de overfladiske sorgene våre med glede på tapp til 70 kroner halvliteren.
Her er Kahlo på Tjuvholmen. Tjuvholmen er en forlengelse av Aker Brygge, og er interessant for deg som liker å gå tur til steder du aldri vil få økonomisk mulighet til å bo selv. Bak Kahlo ser vi Astrup Fearnley-museet. Et sted der “se hvor gæren jeg er”-mennesker kan utfolde seg kunstnerisk.
Her er Kahlo på Rådhusplassen, mens hun koser seg med en kaffe. Nam, nam.
Jeg tok med meg Kahlo videre til Akershus festning for å se på horer – men det er visst ingen horer i dette området mer.
Det var synd. Jeg husker selv da jeg var liten, og kjørte rundt i dette området med Fattern for å finne parkeringsplass, og så alle horene som vanket her. Jeg ble fascinert over måten de bydde frem kjønnet sitt som om det skulle vært gratis. Slikt ser man ikke nå lenger. Det var synd at ikke Kahlo fikk sett dette.
Men vi mistet ikke motet av den grunn! Rundt neste sving var veien kort til Bjørvika og Operaen! Stedet som for få år siden kun var en sliten brygge full av narkotikamisbrukende uteliggere – og som nå er blitt en praktfull fasade, full av turister, og narkotikamisbrukende uteliggere. Kahlo fant dobbeltmoralismen i samfunnet vårt som direkte fantastisk.
Her er Kahlo ved østlandets knutepunkt; Plata. Eller Børsen som det også kalles her. Bak henne kan vi se den velkjente Tigerstatuen, som er et symbol på bygdefolkets hat mot Oslobefolkningen.
På Plata møtte vi på to pillefjerne bolere. De var så søte da de gikk rundt og skulle banke alle turistene, men ikke fikk det til fordi turistene trodde fråden i munnviken var rabies. Det er derfor slike mennesker burde dope seg ned og banke folk om natten i stedet – for da ser man ikke fråden. Men, men. Det var jo så herlig vær ute i dag, så NOE må man jo også gjørra, si!
Noen jenter syntes Kahlo var så fin at de ville ta bilder med henne. Jeg snek meg også med på bildet. Det er fordi jeg ikke vil bli glemt når jeg dør.
Karl Johan! Norges hovedgate. Hit kommer turister fra hele Østfold for å kjøpe ting i butikker som finnes absolutt overalt, bli overfalt av svenske selgere og gi penger til østeuropeiske tiggere. Kahlo følte seg naturligvis hjemme blant rumerne – men hatet de svenske selgerne av hele sitt hjerte.
Vi gikk videre, og kom så til Stortinget som ligger i det området i Oslo der det lukter mest kloakk – ironisk nok med tanke på at politikere flest er dumme, egoistiske rasshøl. Kahlo syntes ikke noe særlig om dette området – nettopp fordi hun, som de fleste av oss, ikke har sansen for dumme, egostiske rasshøl som lukter kloakk.
Vi bestemte oss for å trekke hjemover igjen. Det passet fint, for da kunne jeg vise Kahlo slottet på veien. Dere vet; det store bygget der Norges desidert mest tvilsomme sektmiljø gjemmer seg fra resten av samfunnet, oversett av barnevernet, og finansiert av staten. Det beste med slottet er at man kan få komme inn og se hvordan denne statsfinansierte kassa ser ut for KUN 95 kroner per person. Totally worth it!!!
Kahlo sa til meg at hun heller ville kjøpt seg en halv Carhartt-lue, enn å betale penger for å se noen rom i et statsfinansiert slott. «Jeg driter i det teite dusteslottet!», sa hun.
Det har vært februar for tjuefemte gang i mitt liv – og jeg har digga det! Jeg digga det så mye at jeg begynte å trene igjen!
Neida. Jeg har hatt et helt normalt og avslappet forhold til en av de kaldeste månedene i året, og jeg har kun trent to ganger siden jeg meldte meg inn for tre uker siden.
Men jeg har drukket øl, og det er det beste jeg vet. Spesielt hvis det er midt på dagen, og tirsdag.
Denne kvelden dro vi på Bar Django. Den er ganske ny, så vi har prøvd å støtte den litt. Målet med å støtte pubene rundt på Frogner er selvsagt å kunne slippe å reise til sentrum for å drikke øl. Jeg hater sentrum. Elsker Frogner.
Denne kvelden var det i tillegg #tweetuposlo på Bar Django. #tweetuposlo er en samling mennesker som lever livene sine fullt ut på internett – akkurat sånn som meg. Derfor passet det egentlig fint at #tweetuposlo hadde samling på baren som ligger 100 meter fra leiligheten min.
Det eneste som er litt kjedelig med Briskeby og Frogner er at pubene stenger klokken 01 og ikke 03. Derfor inviterte jeg hele #tweetuposlo hjem til meg i stedet.
Det var ingen som ville bli med, bortsett fra Fredrik, Christian og Ida. Dette er de eneste vennene mine.
Og Magnus, da. Vi øvde på å ta “rød løper-bilder” foran DVD-hylla mi.
Jeg var paparazzi, og Magnus var seg selv. Jeg lærte han blant annet å posere på utpust. Dette har jeg selv lært av en modell som heter Sandra Marie. Man får visst vind i ansiktet eller noe, og det er bra – det har vi bevist med bildene av Magnus. Dere må forresten huske å følge med på den nye serien hans “Verdens Beste Ferie” som begynner på VGTV om to dager.
(Magnus betalte meg 2000 kroner for å skrive dette, og legge ut bildene av han. Dette er egentlig en kryptisk pressemelding.)
Dagen etter tok jeg tatovering hos Morten Transeth. Det gjorde ikke vondt i det hele tatt, men jeg ble litt skuffet da den rant bort i dusjen tre dager etterpå.
Slik ser forresten coveret til den nye gruppa vår POWBRTL ut. Kjøp sangen “Hipsterliv” på iTunes og stream den på Spotify!
Kjøp den! Be alle vennene dine om å kjøpe den! Jeg er blakkere enn Mike Tyson, og trenger penger til gul Farris og hamburger på Grills Ville.
Snakk om penger! Det er jo mange grunner til å jeg ikke har jobb, og en av dem er at jeg ikke fungerer som en brikke i samfunnets grunnmur. Jeg er en sånn som prøver å pusle puslespill, men legger alle bitene feil. Men her om dagen, så jobbet jeg, og tjente penger! Det er helt sant!
Jobben gikk ut på å reise til Ålesund med flymaskin (skummelt) for å filme et band som heter Man Get Outpå innspilling i et studio på Giske. Dette gikk jo selvsagt ikke feilfritt da jeg bestilte flybillett og reiste til Gardermoen feil dag. Her er jeg på Gardermoen, med en billett til 1700 kroner, rett etter at jeg har fått vite at jobben skal gjøres dagen etter. Ser dere hvor glad jeg er?
Jeg reiste hjem igjen med flytoget, og tenkte at jeg sikkert bare hadde godt av å stå opp 04:45 og bruke 1700 kroner på ingenting. Heldigvis ble jeg litt glad igjen da jeg så denne rare kråken spise hundebæsj.
«Ser du på meg, mens jeg spiser litt på denne bæsjen her???»
«Ok, samma det. Må spise denne bæsjen før noen andre tar den. Nam nam.»
Jeg har aldri sett en kråke spise bæsj før – men jeg må ærlig innrømme at det ikke så aller verst ut.
Dagen etter gikk alt som det skulle – og innen klokka var passert 8 om morgenen, så var jeg på plass i Ålesund.
Slik ser det ut på Giske. Det var veldig fint der – selv om jeg blåste ut i vannet og ble våt og kald og fikk feber og kastet opp og alle trodde jeg hadde tisset på meg.
På vei tilbake måtte jeg på do og tisse – nettopp fordi jeg IKKE tisset på meg. Tissing er noe alle mennesker driver med – og det anbefales av helsedirektoratet. Det har dem åpenbart ikke fått med seg i Ålesund, for jeg havnet jo på forsidene av Sunnmørsposten så raskt jeg dro ned buksa, HAHAHA, MORSOMT, IKKE SANT!!??
Men livet mitt står jaggu meg ikke stille om dagen, heller. Jeg rakk knapt å komme meg hjem før det ringte på døra, og Bring ba om å få levere meg en pakke.
Det var til stor glede å finne ut at Farris har fått med seg hvor glad jeg er i gul Farris, og derfor bestemt seg for å sende meg en kasse med Farris, og en grill! Tusen takk, Farris.
To ting, bare! Skal jeg grille Farris, eller hva er greia? Og jeg har drukket opp kassen for lengst. Kan jeg få femten kasser til? Det beste er egentlig om jeg kan få en kasse annenhver dag.
Alle nordmenn burde få en kasse med gul Farris annehver dag, og staten burde betale for det! Det skal bli min kampsak når jeg en gang i fremtiden starter mitt eget parti – og jeg håper dere, sektmedlemmene mine, er klare for å støtte meg!
Over til noe helt annet. Jeg var konferansier på UKM i Asker i helgen. HAHA! Det er det rareste jeg har gjort … siden forrige helg (da tatoverte jeg en sigøyner på armen med tusj). Men, til å være like uforberedt som en iguan på pornoinnspilling, så gikk det helt … ok.
Dette er Ida Susanne. Jeg har lært henne å kjøre trikk. Eller … sitte på med trikk, i hvert fall. Det var dødsgøy. Vi tok trikk helt fra Niels Juels Gate til Aker Brygge, men da måtte vi gå av fordi det ble kontroll.
Etter at vi hadde kjørt trikk kom Mommo (farmoren min) på besøk. Vi drakk helmelk og koste oss.
Og på kvelden kom Oma (mormoren min) og Jonas (fetteren min) også! Vi dro på Olsen (mitt andre hjem) for å spille quis. Camilla (kusina mi) var også med, så vi var mannsterke fra familiesiden. Vi kom dessverre bare på femte plass, men det var Jonas sin feil fordi han insisterte på å ha rett svar hele tiden. Han er midt i trassalderen (20 år), så han blir fort grinete når vi prøver å fortelle at han tar feil.
Det viktigste er heldigvis ikke å vinne – men å huske å spise hamburger på Grills Ville etterpå. Grills Ville er på Frogner, og jeg spiser hamburger på Grillsville et par ganger om dagen.