Før jul fikk jeg besøk av tre unge studenter fra Ålesund som hadde et skoleprosjekt der de skulle lage en film om ytringsfrihet. Nå er den ferdig, og jeg må si jeg ble ganske imponert. Filmen har høyere kvalitet, journalistisk forståelse og interesse, og perfeksjon enn hva man kan forvente av mediestudenter flest. Jeg lover et stort potensiale. Sjekk ut filmen!

Likte du filmen? Personlig fikk jeg ikke særlig lyst til å dra til Hviterussland. Et land med bare hvite russ høres helt forferdelig ut. 

Jeg kom nettopp over noen filmer på YouTube som jeg har både medvirket og produsert – for snart ti år siden! En av de gamle vennene mine fra Asker, rapperen Teori, lagde en låt som het “Løp For Livet” og jeg lagde musikkvideo for den. På en konsert noen dager senere ble jeg med opp og sprayet graffiti på scenen for å supplere budskapet i låta. Budskapet i seg selv er ganske direkte. Vi var ikke så glad i politiet på den tiden, hehe

Funfact: Ja, det er jeg som pisser i trappa, og tøffer meg i bakgrunnen uten å kunne rytmen til låta. Musikkvideoen ble filmet med Fatterns handycam, og klippet i Pinnacle Studio. Jeg grøsser bare av tanken på å klippe film i det drittprogrammet igjen. Jeg husker at det kræsjet hundre ganger mens jeg klippet musikkvideoen. Ikke at det er grunnen til at musikkvideoen ikke akkurat er Ray Kay, altså. Den er et tydelig resultat av 16 år gamle gutter som har bestemt seg for å lage gangstermusikk på gutterommet. Passe kleint, men samtidig litt nostalgisk. Jeg liker selv at låta ikke blir ferdig. Jeg husker at jeg ikke gadd mer fordi programmet kræsjet hele tiden, så jeg måtte bare si meg ferdig midt i. 

Hør i starten. Da kaller Teori meg for “the real king H”. #humor. Jeg husker da jeg gikk ned fra scenen, og oppdaget de fem politibetjentene som hadde sett hele showet. De syntes ikke låta og scenekunsten min var like fint, dessverre. 

Er du en av de mange som vurderer å dra til Somalia i vinterferien, men ikke klarer å bestemme seg? Ikke fortvil. Jeg har nemlig vært i Somalia og sjekket ut forholdene – og oppsummert det hele i denne flotte turistguiden.

Nattflyet. God stemning. Det var ingen Al-Shabaab-terrorister på flyet denne turen. Flaks, og ganske chill. Det er så slitsomt med terror på nattflyet. Man er trøtt og sånn, også skal noen plutselig mase rundt med håndgranater og sånn. Herregud, ro ned egga liksom!

På flyet var det destinasjonskart. Jeg reiste med Turkish Airways med mellomlanding i Sudan.

Fikk frastjålet lommeboka første dagen, hahaha, Somalia, ass!

Maten i Somalia bidrar til følelsen av at man ikke er hjemme. Ingenting roper ferie mer enn diaré ti dager i strekk.

Her er det lokale vannhullet for den lokale dyrebestanden. Hit kommer dyrene om nettene for å drikke, slå an en prat og nyte den afrikanske tropenatten.

En av turistattrasjokene jeg besøkte var den lokale reptilparken. Her var det egentlig en kongekobra, men den forsvant plutselig.

På torget kan man kjøpe alt man trenger i hverdagen. Delfiner kan brukes til alt. Somalias svar på potet.

De magre strandkattene som ruller rundt overalt og leter etter mat er kjempesøte! Men det er viktig å ikke ta på de, for de har hepatitt ALT, rabies og aids.

Da ble kanskje valget enkelt likevel da? Vi sees i Somalia!

Jeg har hatt lillebroren min, Ruben, på besøk i helgen. Jeg har begrenset med erfaring med niåringer – og måtte være litt kreativ for å finne ut hva vi skulle gjøre sammen mens han var her. Vi endte opp med å male graffiti, vi.

Pay2 stilte selvsagt opp for å male med han. For å sitere ordrett hva Graffiti- og breakdancelegenden sa om lillebroren min: «Han er nok Norges mest potensielle “king” akkurat nå. Jeg gir Ruben to år, så vil vi se store utskiftninger i det norske graffitihierarkiet. Jeg vil være med å male med han nå i starten slik at jeg kan vinne tillit, og etterhvert ta han med inn i COD crew.»

Her er min piece. Jeg ble egentlig fornøyd med den, men så fikk jeg se sluttresultatet av Ruben sin piece, og da syntes jeg ikke at min egen var noe særlig kul lenger.

Her er Ruben sin piece. Fargekombinasjonen, den kreative bruken av refleksoransj, de livaktige boblene, de kreative overgangene. Jeg mener at dette er profesjon, og et klart budskap om en ny æra innenfor den norske graffitiscenen. Jeg er stolt som får følge med på lillebroren min fra første rad. 

Storebror og lillebror. Vi har hatt en kul helg. Spist godteri for mange hundre kroner og vært våkne til TO OM NATTA!!! Hva blir det neste, liksom.. At vi flytter inn på Blitz?

Funfact: Dette er ikke første gangen jeg hjelper niåringer med å male graffiti – ei heller første gangen jeg filmer det, og legger det ut på YouTube. Det er visst i ferd med å bli “greia mi” det her. I filmen nedenfor er det – hold deg fast – lillebroren til typen til storesøsteren til eksen min som sprayer sin første piece på plater utenfor det gamle huset mitt i Asker. Filmen er fra 2006.

Hva synes du? Jeg mener vi står overfor neste generasjons store kunstnere her. Da tenker jeg selvsagt spesielt på Ruben, som viser en unik interesse for faget. Dersom noen vil kjøpe bilder av han kan jeg (manager) kontaktes på mail. Startpris ligger på … 5000 kroner. Nei, 50 000 kroner!!! Det er en rimelig investering.

Husker dere Tweet4Tweet? Nå har Bergen Tidende bestemt seg for å følge opp suksessen, og jeg er gjest i første episode.

I fjor skrev jeg innlegget BEINRANGEL, i sjølvannet av den pinlige debatten rundt Fotballfrøkens Instagrambilde. Jeg skrev om hvordan det er å en tynn mann i ett samfunn som ser på tynne mennesker som syke. Så ble jeg oppringt av NRK Puls som ville gjøre en greie på det. Resultatet av det kan dere se her. Fra nå av ser jeg helst at dere kaller meg for Metaforkongen. På forhånd takk.

PS: Hvis dere ikke vil kalle meg Metaforkongen kan dere alternativt kalle meg Mr. Swag, for jeg har så voldsomt med swag om dagen. Ok? Takk. På forhånd takk. Takk på forhånd. Jeg elsker dere. (Seriøst, jeg elsker dere. Jeg vil gifte meg og lage barn med dere.)

Dette er i all hovedsak ikke et ønske om politisk debatt, men et pek til vanvittig irriterende individer som Sandra Borch. Jeg forstår ikke hvordan noen mennesker orker å bli kollektivt mislikt bare fordi man på død og liv nekter å lukke munnen, tenke seg om to ganger og holde dritten for seg selv. Uttrykket «all pr er god pr» er jo tross alt, som alle vet, ikke annet enn en svært god practical joke som har hjulpet samfunnet vårt med å støte ut drittfolk gjennom tusenvis av år.

Sandra Borch er høyt på lista mi over mennesker jeg ikke har noe særlig til overs for, fordi hun er en både masete og elendig politiker, men kanskje mest fordi hun er særdeles oppmerksomhetssyk og bruker enhver mulighet til å få spalteplass – dette være seg gjentagende provokasjoner, flaterende bimbofotograferinger eller sutring om at hun føler seg mobbet av folk som av en eller annen grunn kritiserer henne for å være helt jævlig. Lol. Og mediene elsker jo slike oppmerksomhetssyke, skamløse mennesker. Vær en idiot – få komme i avisen slik at andre kan le av deg. #win

Men lufta går jo etterhvert ut av ballongen, og nå er det jo en stund siden vi så noe til Sandra Borch sist. Kanskje gikk journalistene personlig lei av maset hennes? Heldigvis har Sandra alltid et ess i ermet når det kommer til medieprofilering – og når avisene går lei av henne og det lille dustepartiet hennes som hele landet peker og ler av, så vet hun at det er på tide å bruke dette; nemlig ulven. Hadde det ikke vært for ulven hadde aldri noen brydd som om denne plagsomme figuren som minner mer om en blanding av Lille My og Charter-Svein på fylla, enn en ambisiøs og troverdig politiker med spennende utsikter. Tja, om du ser bort fra den snorkfremkallende krangelen internt i tøysepartiet hennes.

Nå har altså da Sandra Borch vært ute igjen, og tøffet seg for journalistene med en ulvepelskåpe. Hun sier selv at det er for å provosere (NO SHIT!) og med nettavisene på saken biter landets mange ulveforkjempere på kroken og lar seg provosere i kommentarfelt og på Facebook. Det er selvsagt bra at folk flest vet hvor de skal og bør stå i denne pinlige debatten, men det er kjipt at dyrenes kamp skal kjempes på bakgrunn av oppmerksomhetssjuke drittfolk som Sandra Borch – folk som spiller en like givende rolle i samfunnet som prevensjonsmidler i forplantningsprosessen. Sandra Borch vil nemlig aldri være en trussel fordi hun er totalt utroverdig som noe annet enn en slitt poster for eget eksponeringsbehov. Vi må derfor lære oss å se forbi hennes rop om oppmerksomhet, og bruke kreftene på de folka som faktisk er i stand til å gjennomføre disse morbide, primitive handlingene som Sandra støtter fordi det kan holde henne kjent i noen uker til. Dessuten ender det sikkert bare med at hun føler seg mobbet igjen, noe som fort gir henne enda noen ukers oppmerksomhet i avisene – noe jeg tror vi er enige om at ingen orker. Dessuten begynner snart Paradise Hotel igjen! Da får vi nye engangskjendiser å engasjere oss i.

Hei, Sandra! Jeg ser hva du gjør, men provokasjonene dine når ikke opp lenger. Dessuten får jeg ikke senterpartietdansen deres ut av hodet mitt – uansett hvor hardt du prøver å overgå den. Den er alt for bra. 

PS: Sandra, dette er ikke mobbing. Du ser sikkert på det som mobbing, men det er på tide for deg å forstå at det ikke er andre enn deg selv som kan ta ansvar for at DU oppfører deg som en idiot. En plagsom og dum idiot.