Det er få ting som er mer plagsomt enn folk som ikke klarer å skrive og snakke skikkelig, og blant de verste feilene (som og/å, og da/når) har jeg aldri klart å irritere meg mindre over folk som ikke vet hvor, når og hvordan man bruker de forskjellige ordene man kan lage ved å stokke om på bokstavene “h”, “v”, “i”, og “s”. Jeg er ingen språklærer, men dette her er da for svarte ikke særlig komplisert, så la oss få bukt med dette én gang for alle.

Vis: Brukes kun hvis du eksempelVIS skal “VISE meg en viss VIS trollmann som kan masseVIS. VIS meg det gjerne, men du har muligens VIST meg det før.” Skjønner dere? Her hører ingen h-er eller dobbeltkonsonanter hjemme. Da blir det ord som betyr noe helt annet, og ingen skjønner hva du egentlig mener uten å eksponere medlidenhet som kommer til å sette deg i en ydmyk og pinlig situasjon. Selv ikke saksbehandleren din hos NAV skjønner hva du sier – og der kan det tvilsomt være særlig mye medlidenhet igjen, med det ordforrådet der! Du hadde jo ikke skrevet “ahvis”? Nei, nettopp.

Viss: Visse personer tror det er helt greit å skrive det første ordet i denne setningen med en “h” foran v-en. Det er feil. Slutt med det. “Hvisse” er ikke et ord, med mindre noen lager det til et helt nytt ord. Dette gjør jeg nå. “Hvisse” betyr fra nå av “Jeg spiser babybæsj og elsker det!”. Med mindre du faktisk spiser mye babybæsj og elsker det: slutt å skrive “hviss”, “hvisse” og “hvise” som for øvrig heller ikke er et ord. Det kan noen av dere leserne finne en VISS kul betydning for! 🙂

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Visst: Ordet er en sjøhest blant ponnier. (Bruker totalt uforståelige metaforer for å nå frem til dere som på generell basis snakker totalt uforståelig om alt, til alle.) Bruken av ordet “visst” brukes dessverre svært ofte i helt feil settinger. Når ordet en sjelden gang blir brukt korrekt er det derimot ofte i en lystig tone der man for eksempel får positiv tilbakemelding etter å ha spurt en venn på fisketur om det er mer øl igjen i kjølebagen; «ja, visst!». Eller når man retorisk spør den samme vennen «Visste du at [et eller annet] ?» for å selv fremstå som en smartere fyr som med funfacts som aldri er hverken morsomme, interessante eller får den som forteller dem til å virke smartere.

Hvis: Et av norges vanligste norske ord. (Dessverre også et av norges vanskeligste.) Kanskje det ordet jeg husker best fra barneskolen, sammen med de andre “hv”-ordene; hvem, hva, hvor, hvordan, etc. Til tross for en skolegang med både konsentrasjons- og lærevansker – disse tingene kan ikke skyldes bort med mindre man er både blind, døv og stum. Jeg ville ikke bli helt dust, og derfor lærte jeg meg problemfritt hvor og hvordan man bruker dette særs enkle ordet i kombinasjon med andre enkle ord i det norske språket. Likevel ser vi jo at dette “hvis” er rene arnestedet for feilbruk av ord i denne bokstavkombinasjonssøskenflokken. Det her her vi som har fått nok må angripe. Vi må ta disse vonde feilene ved rota. Ordet “hvis” skal aldri, forveksles med “vis”, “viss”, “visst”, eller “hvisst”, noe som for øvrig sender oss over til siste avsnitt:

Hvisst: Dette er heller ikke et ord, på lik linje med “hviss”, “hvisse” eller “hvise”. Du tenker nok på “visst” eller “hvis”. Bruk bruksanvisningen ovenfor for å finne ut hvilket eksisterende ord som er riktig. Jeg holder en knapp på sistnevnte. Dersom du likevel egentlig mente “vis” eller “viss” bør du oppsøke lege, for så drøye feil gjorde ikke engang Knut Ronny i c-klassen, og han gikk 7. klasse fem ganger.

Vel bekomme, og la oss nå aldri se disse plasomme feilene igjen. ALDRI!!! Ellers begynner jeg å gråte, og da løsner bartevoksen min av tårene!

Lykke til med resten av livet.

To av musikkvideoene jeg lagde på denne tiden i fjor passer jo like godt i år, nå som vi går inn i nok en blå- og rødmalt mai-måned.

“Fuck Russen” ble laget som en practical joke mot russen. Tekstuelt strider den jo mot alt det russen står for, men så pakket vi den inn i en sjanger som russen elsker. Målet var at russen skulle pumpe antirussemusikk ut av bussene sine – og det gjorde de. 

Vi heldig det veldig moro med denne, tross at en idiot ansatt hos “ROK” fikk musikkvideoen vår slettet fra YouTube på et svært tynt grunnlag. 15 fps av musikkvideoen var “stjålet” fra en av ROKs publiserte partyfilmer på Youtube. (15 fps tilsvarer omtrent et halvt sekund.) I tillegg hadde denne ansatte et personlig problem med en av statistene i filmen. Veldig pinlig fra ROKs side. Den ble heldigvis godkjent igjen etter at jeg sendte mail til samtlige i dustebedriften. Ingen svarte på mailen, tho’.

Annonsørinnhold

KUN FOR VOKSNE: Kalenderne for en hetere advent

“Dagsfylla” ble laget like etterpå. Vi samlet en haug av fjorårets Paradise-deltakere, og spilte inn låt + video på under to døgn. Helt kaos.

Stian skulle spille inn Robinson-ekspidisjonen, og måtte sette seg på flyet fra Gardermoen samme dag. Derfor møtte han opp rundt 07 om morgenen for å spille inn refrenget – som måtte autotune’s så kraftig at maskinen nesten røk – og så løp vi ut for å filme det i gata utenfor. Bygdegutten fra Valdres drakk på seg blackout rundt klokken 10-11, og da vi endelig var kommet igang med innspilling på taket i Oslo sentrum var alle Paradise Hotel-deltakerne så dritings at vi knapt fikk filmet noe som helst. Stress, men gøy.

Låtene finnes også på Spotify og iTunes.

Oljebarna er en serie jeg medvirker i, som kommer på VGTV om en snau uke. Den tar for seg tilstanden for unge mennesker i Norge, som i prinsippet kan gjøre akkurat hva dem vil uten å være altfor redd for det økonomiske spørsmålet. Ikke fordi vi har rike foreldre, eller vinner overraskende ofte i lotto, men fordi hele landet vårt har opplevd en vanvittig økonomisk oppsving siden våre foreldre var barn. Dette stammer i all hovedsak fra oljen – og vi er generasjonen som vokser opp med den. Noe sånt.

Blogg, Tumblr, tre Twitter-kontoer, fem Instagram-kontoer og fire Vine-kontoer. Dette er ikke meg, men det funker som en slags base for å få deler av meg ut av hodet mitt. For å føle at internettbruken min kan forsvares utover at jeg kan eksperimentere masse og møte mye folk, så er jeg dog nødt til å tjene penger på det også. For å få råd til mat, øl og andre ting voksne mennesker trenger. Jeg er nemlig voksen nå, “dessverre”, og derfor er for eksempel hjemmesiden min nå blitt en del av Nettavisen, noe som egentlig ikke tjener meg noe særlig kroner i det hele tatt da jeg oppdaterer for sjeldent til å få nok klikk som igjen er avgjørende for å generere penger. Men det kan være smart å prøve å holde aktiviteten oppe. Jeg har dog ikke et behov for å spamme sidene mine. Kvalitet over kvantitet, eller noe sånt. Ved siden av Nettavisen jobber jeg for- og mot tre andre kommersielle samarbeid som innebærer alt fra konferansierjobbing og trynefaktor, til fotograferinger, kontaktpersonfyr og pr-ansvar på kontor. Det er nok å ha i hodet altså, men laaangt i fra alt. Jeg ønsker jo å jobbe med film. Blant annet. Derfor jobber jeg nå med tre forskjellige konseptinnsalg for nett-tv, noe som for øvrig ikke er bare-bare. Jeg gjør alt på egenhånd nå da tidligere forsøk med flere kokker på kjøkkenet bare har endt opp med søl, og jeg har følt meg, og føler meg, dritt. Det vil jeg gjerne unngå. Folk i denne “bransjen” (et maks tullete ord – en “bransje” samarbeider) er hensynsløse, smiskete og falske. Jeg står dog som alltid med hendene åpne dersom noen vil gjøre noe gøy. Litt som med FILA-musikkvideoen. Det syntes jeg var gøy. Nå har jeg har lyst til å lage en EP med musikkvideoer som jeg håper kan være klart til høsten, og jeg kommer til å få til det. Jeg tror det vil være gøy også. Gøy er kodeordet til det meste jeg driver med. På lang sikt vil jeg også lage en spillefilm. På egenhånd, uten penger om det blir alternativet. Jeg takker jo ikke nei til penger, men jeg lar meg ikke hindre av å ikke ha det. Nå har jeg også fått i oppdrag å stå bak kameraet, noe jeg også trives med, som regissør for opp mot syv forskjellige musikkvideoer for kjente, norske artister, som skal være klare mot sommeren. Ok. Det er sykt dårlig tid, og samtidig med planleggingen av dette jobber jeg jo fortsatt med dekorering av russebusser – et massivt arbeid som krever konsentrasjon, våkenhet og perfeksjonisme mens man står titalls timer i strekk, alene, i gassluft på en eller annen øde plass i Østfold. Det tar lang tid før man ser resultater, men det gjør sykt godt når man oppnår disse resultatene. I mellomtiden kan jeg jo i det minste glede meg over Paradise Hotel da, som i ironiens ånd er omtrent den eneste pausen i uka der jeg klarer å slappe av uten å drikke øl, noe jeg for øvrig også klarer å skvise inn i hverdagen min overraskende ofte. Gleden er dog kortvarig. Jeg har en leilighet som forfaller, en familie som aldri ser meg og et forhold å pleie. Ikke at jeg ikke er kjærlig, eller misliker å møte familien, men det er stress å få tid til det, uten at det virker påtatt – eller går utover alle prosjektene mine. Leiligheten min er på sitt verste nå – ruta mi er fortsatt knust og gulvet er fortsatt vannskadet. Å fikse disse tingene er i utgangspunktet enkelt, men det må fortsatt gjøres. Da bruker jeg heller tiden til å redigere en av de mange uferdige filmprosjektene mine. Min viktigste rus er å produsere, fullføre og publisere ting. Det er det jeg er avhengig av – og heldigvis noe jeg også får til. Neste fase består av å være mer tilstede for menneskene jeg liker, utvikle meg konstant både som person og i kvalifikasjoner, og lære nye, spennende ting. Det er derfor jeg nå skal lansere min egen nettbutikk i løpet av året sammen med min aller beste, og trofaste venn, Christian. Vi er i mange spennende møter om dagen, med store agenturer for kjente merker som vi har sansen for. Dette er hobbyprosjektet vårt – og vi lærer masse nytt hele tiden. Motiverende og kjempegøy. GØYGØYGØY!!! (Viktig å ha det mye dritt også, da. drittdrittdritt!) Det er viktig for meg å spraye litt graffiti også, da. Møte gamle venner og holde relasjoner ved like. Jeg er ikke typen som slutter med én ting for å begynne med noe annet. Jeg er ikke en sånn som hopper fra miljø til miljø, endrer personlighet etter hvem jeg møter, eller smisker for å få folk til å like meg. Jeg er Halvor, og det bør være ganske enkelt å vite hvor man har meg. Jeg har et åpent sinn, gir alle en sjanse og gjerne en mulighet til å skinne. Jeg vil at alle skal huske meg med et smil. Selv om det kan være naivt – noe jeg stadig erfarer på den kjipe måten. Det kommer man vel ikke unna.

En del av prosjektene mine nevnt – 100 more to go …

Man kan jo tenke at dette illustrerer et klassisk rotehode som aldri kommer noen vei, men det handler bare om prioriteringer. Jeg er blitt ganske god på det – med “ganske” mener jeg at leiligheten fortsatt ser trashy ut mens jeg fullfører oppgavene jeg har tatt på meg – men målet er å få til alt, noe jeg vet at jeg kommer til å få til. Jeg er selvsikker på at jeg får til alt jeg vil – ellers hadde jeg aldri satt igang med alt dette. Mye ruller og går allerede, og en del ting vil komme på plass med tiden. Jeg er ingen fan av raske og enkle løsninger. Jeg vil jobbe prosjektene mine på plass, sten etter sten, og styrke troverdigheten min med ekte erfaringer, tillit og vennskap.

I går var jeg innom Rådhusplassen og besøkte vennene mine som arrangerer den årlige turbandagen i Oslo. Tross det dårlige været var mine indiske kamerater som alltid like blide, og hjalp meg med å lage et praktverk av en turban – årets beste, i følge Sumeet.

Money og Sucha lå og koste med hverandre hele dagen. Turbanen til Sucha ser ut som hår 😀

Annonsørinnhold

KUN FOR VOKSNE: Kalenderne for en hetere advent

Så dro jeg hjem og tok bilder av meg selv, sånn som jeg pleier. Hobbyene mine er enkle: Se på MacGyver. Klappe katten. Ta bilder av meg selv.

Kose med busken.

Kose med en kvist.

Kose mer med busk.

Rambo synes turbanen min var veldig fin, men var litt lei seg fordi han ikke hadde en selv.

Det fikset vi.

Her koser jeg også med busk. Ok nok nå.

Alt i alt en bra turbandag, og jeg vil anbefale alle å få med seg turbandagen neste år. Nå skal jeg bruke resten av dagen til å se på MacGyver.

For to uker siden var jeg i Bergen, og i helgen var jeg i Moss. Nå er det ikke mer Hoveslaget for denne gang, før en slags felles kick off-greie i Oslo som jeg ikke er helt sikker på når er. Ukene mine er helt kokoko nå, med malejobber og videoproduksjon tett i tett frem til sommeren. Kommer tilbake til dette i et senere innlegg. I mellomtiden kan dere lese om de to siste ukene mine, og se filmen jeg har laget! 😀

Bergen er en by i Norge som ligger nærmere vannet enn Oslo eller noe sånt, og derfor regner det der hele tiden. Vannet skvulper inn mot Bryggekanten og spruter vannet opp i luften og sånn at det blir regn. Veldig spennende naturfenomen.

Torgalmenningen i Bergen er på en måte Norges svar på Karl Johansgate i Oslo. Veldig koselig plass å ta bilder på, men det burde vært flere jøglere der. Alla store plasser og paradegater trenger jøglere. Jøglere er morsomme. De har rare klær, er dritflinke i idiotiske ting som vanlige folk ikke gidder å bli flinke i, også bor de i vogner og på offentlige doer og sånt. Gjør sitt for å holde boligmarkedet nede. Det burde definitivt vært flere jøglere her. Det var jøglere i Reisen til julestjernen. Alle digger Reisen til julestjernen..

Som dere kanskje allerede har sett i filmen min ovenfor, så var hotellrommet mitt i så lite at jeg heller bodde på badet.

Annonsørinnhold

KUN FOR VOKSNE: Kalenderne for en hetere advent

Hva er greia med at badekar alltid er 30 cm for korte, egentlig? De har alltid vært det. Bortsett fra badekaret til farmoren min, Mommo. Da jeg var 17 lærte meg faktisk å svømme i badekaret hennes, så akkurat det har jeg veldig gode minner fra. Hun holdt meg i vannet, mens hele familien min stod rundt oss og sang Kumbaya My Lord.

Så var kvelden endelig kommet.

Dennis og jeg stod for underholdningen, og fortalte publikum vittigheter som de kan kjenne seg igjen i. «Hva skjer med Bergen a’? Har dere tenkt over at det regner heeele tiden her, eller? Hva skjer med det, a? ER DERE SÅ GLAD I Å DRIKKE VANN DERE DA???!!???», sa jeg blant annet. Haha, det er jo sykt sant, da.

Ingen lo.

Så vant det ene bandet, og publikum jublet. Mest fordi Dennis og jeg endelig var ferdige på scenen.

De var så snille i bandet, og delte proseccoen med alle i publikum.

Tidlig opp dagen etter for å kjøre flymaskin hjem igjen.

Også var det ut igjen for å kjøre togmaskin til Moss. “Metropolen” Moss, som det blir kalt.

Moss er på mange måter et fint sted.

Mange kjenner nok Moss som stedet der det lukter vondt. Men sånn er det ikke lenger. Konkursbølgen har rammet byen som en tsunami rett i solar plexus, inkludert både store butikkkjeder som Sport Fashion ..

Og Petersons papirfabrikk – som stod for mestparten av de illeluktene utslippene. Man kan vel kalle det flaks i uflaks. Forhåpentligvis vil fraværet av den illeluktende papirproduksjonen skape en større turisme, og før man vet ordet av det er Sport Fashion oppe og går igjen. Enn så lenge kan innbyggerne i Moss glede seg over samholdet, og hyggelige skilt i byens lokale parkeringshus. Eventuelt samhold i parkeringshus. Det var faktisk to menn som hadde sex i trappa. Trivsel i sentrum! :-DD

Fra taket på parkeringshuset fikk jeg god oversikt over storbygda. Til sommeren burde dem bygge en fet coctailbar her oppe. Det hadde blitt det fresheste parkeringshuset i hele østfold!

Typisk mossisk tomannsbolig. Her bor det sikkert noen hippe, nybakte småbarnsforeldre som har flyttet inn fra storbyen (Oslo, Sarpsborg etc) for å etablere seg.

Så dro jeg på byen igjen, da. Kåra vinner og greier – denne gangen blei det en DJ som het Kristoffer Adams – også dro jeg hjem til Oslo igjen. Det var liksom ikke så mye mer å gjøre der, og jeg hadde jo allerede sett parkeringshuset.

På Hovefestivalen.no kan dere se og høre mer om de som vant. De på bildet ovenfor har for øvrig ikke vunnet noen ting. De var bare på byen i Moss, de…

Da var vi snart gjennom årets minst uforutsigbare dag, nok en gang. Tusenvis har lurt seg selv mens de har trodd at de har lurt andre gjennom utrolig lite kreative vittigheter som brudd på forhold, falske graviditeter, og skyhøye lottopremier. Har som vanlig holdt meg langt unna Facebook denne dagen, unngått å møte flere mennesker enn nødvendig, og kjøpt øl nok til å forsyne Russland gjennom hungersnøden. Jeg poster min SYLSKARPE satire av aprilsnarfeiringen fra i fjor, og logger av internett frem til i morgen. Ha en fin dag.  (Aprilsnar! Ha en drittdag HAHAHA)