Husk spørsmålsrunden min HER!
Så.. Hvordan har den siste tiden av livet mitt vært – sett bort fra vinterdepresjon, venneløshet og en overbevisende selvfølelse av smålighet? Tja.. Jeg har spist sushi? Det er digg. Det er en dyr måte å føle at man i det minste spiser litt sunt – i havet av øl og junkfood.
Også gleder jeg meg til å bli svartruss i 1958!
Av erfaring kommer noen av dere nå til å faktisk tro at jeg skal være russ 50 år tilbake i tid. Det skal jeg altså ikke. Jeg har vært på besøk hos bestemoren min, Mommo, for å slippe å være alene hjemme i fengselet jeg bor i.
Jeg har allerede etablert ganske greit at denne tiden av året ikke er min favoritt. Jul, kulde og totalmørke er jeg på ingen måte skapt for. Jeg har varme klær da, men jeg bruker dem bare innendørs for å spare på strømmen. Drar ikke ut nå om dagen uansett. Med mindre jeg skal besøke bestemødrene mine eller kjøpe sushi.
Snakk om å være ute for å kjøpe sushi: Jeg var ute her om dagen. For å kjøpe sushi. Det var mens det var orkan i Oslo, vet dere! Det var helt kaos i gatene! Utenfor 7eleven var et skilt blåst over ende for eksempel. Det var bare flaks at jeg kom helskinnet hjem.
Jeg synes egentlig at det er helt greit med orkan nå under vinter- jule- og mørketiden. Det er jo faktisk farlig å gå ut, så da trenger man heller ikke å stresse med å gjøre det.
Så hva skal man bruke tiden til da, når man sitter hjemme og sliter med depresjoner? For min egen del har jeg fått en skikkelig kul bilderedigerings-app på iphonen min, så jeg har nok å drive med som dere sikkert skjønner.
Jo, også har jeg fått svidd av noen kroner på nye tatoveringer, da. Jeg har jo en del tattisprosjekter, og nå fikk jeg endelig tatt to av dem – i løpet av to dager. Først ble det en ny runde på massasjebenken til Marius. Han er en av Norges mest unike tatovører, og jeg har vært fan av jobbene hans i tre-fire år. I August gjorde han en tiger på det høyre låret mitt. Nå var det andre beinet som skulle få gjennomgå stjernebehandling.
Smertenivå: 2 av 10 mulige. Det gjør ikke vondt å tatovere beina. (Bortsett fra senene bak kneskåla! Maks udigg.)
Ferdig med outlines etter halvannen time omtrent. Kaffepause, sprayer på noe bedøvende som også demper hevelsen, klargjør skyggelegging.
Så skyggelegging og tilslutt farger. Jeg lå i omtrent fire og en halv time på denne. Noen som skjønner hva motivet ble?
Etter å ha gjort en såpass stor tatovering på en gang gjelder det å halte seg hjem til sofaen. Christian kom over og lagde mat til meg. Så hadde vi Charterfeber-maraton. Dagen etter kunne jeg ta av bandasjen.
To dager senere hadde jeg booket ny time ved en tilfeldighet. Hos Morten Transeth som driver Blue Arms Tattoo på Fredensborg. Han har blant annet gjort flere av Triana Iglesias sine tattiser. En dyktig tatovør med et av byens viktigste skjegg smil.
Det var en tilfeldighet at jeg hadde to tatoveringstimer samme uke, på samme ben. Disse gutta er ettertraktet og har fort mange måneders ventetid – plutselig oppdaget jeg at begge var i samme uke.
Med et verkende bein skulle jeg heldigvis ikke gjøre en stor jobb hos Morten, men prosessen er jo den samme. Slik så den ut før farging. Motivet er av en såkalt “NY fat cap”.
Det gjør fortsatt ikke vondt å tatovere beina – se bort fra senene bak kneskåla og når man kommer nærmere foten. Ikke noe å engste seg for. Med mindre du har ræva ideer, eller bruker en dårlig tatovør. Da burde du droppe det.
Denne tok bare en halvannen time totalt, inkludert mye fjasing.
Så dro jeg hjem og slappet av med Rambo mens den nye kroppspynten min fikk healet ferdig. Det tar totalt 10-30 dager avhengig av hvor mye blekk som er stukket inn i huden.
Så fikk jeg plutselig besøk av maskotten, da! Det var hyggelig. Dennis har ikke et vondt ord å si om noen, er jovial, og alltid i godt humør. Han fungerer som antidepressiva i en døll dritttid som denne. Jeg tror han er tilbake til byen igjen til helgen, faktisk. Passer fint.
Også har jeg vært på fest med han derre Vegard Harm fra Vine. Han var supertrivelig.
Men seriøst dere. Legg merke til hvor mange kule farger og filtere og sånn jeg har på bildene mine! Det er jo helt klart at dette er noe å bruke tid på? Kanskje ikke vinterdepresjon er så ikke likevel. Følg meg på Instagram i påvente av nytt innlegg – jeg skal møte begge bestemødrene mine i løpet av uka også, så jeg får sikkert litt å skrive om.