Fra bart er du kommet, til bart skal du bli

Vi befinner oss i slutten av august. Det er snart ikke sommer lenger, og de grønne bladene er i ferd med å dø ut for sesongen. Jeg er ferdig med å svirre rundt, midt på natten, på steder jeg ikke vet hvor er. Det er på tide å skrive litt hjemmesideinnlegg.

Etter å ha gjort meg ferdig med alle filmprosjektene på Hove og Slottsfjellfestivalen bestemte jeg meg for å lage årets femte bart, og dro for å vise den frem til Oma. Hun likte den godt, og mente at jeg lignet stadig mer på hennes egen far. Godt å vite at jeg ligner på min tyske oldefar. Så ble jeg med henne ut i hagen for å se på blomstene hennes.

Oma digger blomster. Her er barten min og jeg sammen med noen blomster. Ganske swag, egentlig.

Etter å ha spist middag, og fått en bøtte med blåbær som jeg aldri kommer til å spise, dro jeg hjem igjen til kattepusen min. Rambo og jeg har et helt spesielt mann og katt-forhold. Vi er rett og slett bestevenner. Han er i hvert fall min bestevenn. Slik ligger vi store deler av dagen.

Så kom plutselig Vine-vennene mine på besøk. Det virker kanskje koselig og jovialt, men sannheten er at ingen av oss egentlig er venner. Vi er bare en gjeng venneløse mennesker som henger med hverandre som et eneste alternativ for sosial omgang – som et fotballlag kun bestående av de som alltid blir valgt sist. Vi er elendig fotballlag.

På et tidspunkt måtte jeg fjerne barten igjen. Jeg klarer aldri å ha bart lenge – mest fordi jeg får så mye kattehår i den når jeg koser Rambo i magen med ansiktet. Her er jeg ute og spaserer med Tara og Fanny, forresten. Av samme prinsipp som nevnt ovenfor.

Jeg har husket å spise et par ganger også. Da drar jeg til Pancetta og kjøper verdens beste pizza. Jeg spiser alltid pizza med skinke og kjøttboller. Rambo liker den med tunfisk.

Etter å ha spist er det på tidé å være litt kreativ. Med «være litt kreativ» mener jeg for eksempel «smøre inn badet med blod for å ta noen kule Instagram-bilder». 

«Heisann, heisann, min gode venn! Fint vær i dag! Kan de smøre inn ryggen min med solkrem, montró?»

«Beklager så meget, kjære fru Olsen, men kunne de tenke dem å bli med meg hjem og se på skorpion-samlingen min?»

Eller å skrive rare ting på speilet med tusj. Alt for sosiale medier. Alt for å svekke min bånnløse samfunnsposisjon enda litt til. Jeg kommer aldri til å få meg dame ..

Over til noe helt annet: Jeg parkerte scooteren min ved Nationaltheateret her om dagen. 

Så var jeg ute hele dagen og lette etter butikker som selger Kappa. Jeg fant naturligvis ingen, og vendte tilbake til mitt kjære fremkomstmiddel. GJETT hva jeg hadde fått! (Du trenger ikke å gjette, egentlig. Bildet nedenfor forteller det i sin helhet.)

En parkeringsbot. På scooteren min. Begrunnet med at jeg hadde parkert på fortauet. HA-fuckings-LLO? Det er et sykkelstativ. Det skal stå sykler der. Det er ikke akkurat sånn at jeg har parkert flymaskinen min der.

For å vise min misnøye spiste jeg opp boten. Jeg har dessuten blitt anarkist. Detta sysstemet funnker ikke!

Hei, hei! Kan du se om jeg har fått parkeringsbot mellom tennene?

Etter å ha pusset tennene (og betalt boten) dro jeg ut på byen og så Yoguttene (de feteste rapperne i Norge) på Fisk og Vilt. Da konserten var ferdig fikk jeg låne en Yoguttene-maske – ble passivt narkotikaavhengig av den kraftige ecstacy-eimen som satt igjen i stoffet på masken – dro hjem til Rambo – sovnet med abstinenser. 

Våknet dagen etter – lette etter rambo – fant han i hagen. Han rullet rundt ute i hagen. Rambo er en rullekatt. 

Jeg synes Rambo er verdens søteste pusekatt. Jeg bruker store deler av dagen min til å se på han – og noen ganger prøve å være han. 

Det er viktig å prøve å forstå hvordan katten din har det. Dessuten tror jeg Rambo setter pris på det og.

På grunn av boten tør jeg ikke kjøre scooter til sentrum lenger. Heldigvis er jeg veldig glad i trikken også. Jeg er vel generelt glad i fremkomstmidler; midler som gjør at man ikke trenger å gå. Gå er kjedelig.

Jeg digger egentlig å gå, altså. Derfor jeg har fått meg gå-sko. Har du gå-sko?

For å hedre beina mine (digger at jeg har bein) dro jeg til min (betalte) venn Marius Meyer for en ukes tid siden. Han er blant Norges flinkeste tatovører.

Helt siden TCMN fikk den fine tatoveringen sin ville jeg også ha én. Hun er et stort forbilde for meg.

Jeg gjorde alt på ett session for å tøffe meg. (TCMN brukte minst to!) Så dro jeg hjem – spiste åtte smertestillende – drakk seksten øl – våknet dagen etter – vasket beinet – tøffet meg foran speilet i minst femten minutter. 

Etter femten minutter var ikke tatoveringen spennende lenger. Derfor har jeg nå fått bestilt meg en ny time for å kunne tøffe meg mer foran speilet. Jeg elsker å tøffe meg foran speilet. Det, og å rulle rundt på gulvet sammen med Rambo.

Her ser Rambo på tavoveringen for første gang. Jeg tror han likte den – det er jo tross alt han det er bilde av.

Jeg elsker albinotigeren min.

Jeg avslutter dette innlegget med gårsdagens hyggelige besøk (på Olsen, vel og merke) av Oma og fetteren min, Jonas.

For anledningen hadde jeg spart opp til en ny bart. Derav det kreative, på grensen til mystiske valget av tittel på innlegget. Det starter jo med en bart. Også ender det fankern meg med en bart, også.

God helg, penisfjes!

Funny Boys – Episode 0

I serien “Halvor klipper sammen og legger ut ting som ble filmet for lenge siden” har vi nå kommet til et par ting jeg filmet sammen med Alex og Anders i mars i år. Vi filmet en del korte sketsjer for å bruke det som formateksempler til en idé vi pitchet litt rundt på samme tid. Jeg kommer til å legge ut mer av det vi filmet i våres litt senere. Problemet mitt nå er bare det at macen min har gått i bakken og slått ut lyden. Jeg må derfor låne mac av kompiser for å få klippet. Ikke spesielt effektivt. Dersom noen vil gi meg penger til en ny mac (20.000 burde holde) er det bare å si fra! I mellomtiden kan dere sjekke ut filmen vår.

Litt kompisreklame: Min venn Abubakar Hussein (aka Abuhus) kommer med sitt eget program på NRK nett-TV til høsten. Sjekk ut traileren på serien hans nedenfor!

Vil også nevne at Anders sin låt “20.000” snart runder 20.000 visninger! Sjekk den ut og del den videre!

Låta ligger på Spotify og iTunes i tillegg. Jeg kommer tilbake med nye filmer og innlegg så snart sola forsvinner. Nå om dagen er jeg alt for opptatt med å drikke øl mens jeg ligger i koma på en flytebrygge Tjuvholmen. ZZZzzzz

Stockholmsyndromet

O-mothersniffing-K! På tide med litt hjemmesideinnleggsskribentering. **knekker fingrene mens jeg kremter litt**

I går skulle Fattern og jeg egentlig til Bergen for å se Neil Young. Derfor må det jo komme som en liten overraskelse for at vi nå befinner oss i Stockholm. Vi dro nemlig hit i stedet og det er akkurat så middelmådig crazy at jeg ikke ønsker å bruke ordet “crazy” for å beskrive det. Hadde vi dratt til Brazil eller månen kunne jeg kanskje kalt det for crazy, men det å dra til Sverige i stedet for Bergen er ikke crazy. Vi stopper å bruke det teite, engelske ordet nå. Det er ikke crazy å dra til Sverige. Det har det aldri vært. Folk må slutte å kalle Sverige-turer for crazy. Slutt med det. Dra til månen eller Brazil. Det er crazy. Sverige er ikke litt crazy engang. Det er chill. Ikke crazy. Slutt å si crazy. Vennnligst slutt. Jeg orker ikke den overdrevne ordbruken av sverige-turer lenger. Det er dritslitsomt.

**Ritalin-pause**

Grunnen til at vi dro til Stockholm er fordi Neil Young avlyste konserten sin i Bergen. Da bestemte vi oss for å ikke dra dit. Ikke fordi vi ikke liker Bergen, altså! Vi har ingenting mot Bergen. Faktum er at vi digger Bergen og har dratt dit ved flere anledninger selv uten Neil Young-konsert som alibi. Bergen er kjempefint. Digger Bergen. Fattern og jeg digger Bergen, og det er ikke crazy.

**Ritalin-pause**

Vi dro til Stockholm fordi veiene til Bergen er stengt og ingen av oss har vært i Stockholm på mange år. Jeg husker ikke at jeg har vært her før engang, og jeg husker helt seriøst min egen fødsel. Jeg husker både det, og at jeg fikk diagnosert personlighetsforstyrrelse som blant annet innebærer at jeg lyver veldig mye. Aldri stol på meg. ALDRI!!!

**Ritalin-pause**

Vi ankom Stockholm i går kveld, og sjekket inn på et hotell i utkanten av sentrum. Så dro vi og spiste kebab. Så dro vi tilbake til hotellet igjen og la oss for å sove. Jeg gir dag 1 i Stockholm terningkast 6.

I dag tok vi banen inn til sentrum i 12-tiden. Ikke at det bryr dere. Dere trenger virkelig ikke å vite nøyaktige klokkeslett for når jeg gjør ting. Ikke fordi jeg ikke ønsker å fortelle det, men dere har virkelig ingen bruk for den informasjonen. Det er altså ikke en frekkhet eller nedverdigelse ovenfor dere – tvert imot en personlig forståelse for at jeg ikke er spennende.

**Ritalin-pause**

Her er et bilde av meg på vei til banen. 

Her er et bilde av meg inne på selve banen.

Normalt sitter jeg alltid på venstre side for å få bedre oversikt over graffitien langs linja, men i Stockholm kjører banene i motsatt felt. Veldig rart. Ikke crazy, men rart. Jeg så ingenting. Men jeg sovna på banen, så det var sikkert derfor.

Vi gikk av på plassen der Olof Palme ble skutt. Det er markert med platen i bakken til venstre i bildet.

Jeg lurer på hva Olof Palme hadde tenkt om de nye sokkene mine dersom han hadde levd i dag. Han hadde sikkert spurt om hvor jeg har kjøpt de. Svaret er “internett” også hadde han ikke skjønt en dritt fordi han hadde vært enda gamlere enn Kåre Willoch. 

PS: Jeg vet at det heter “eldre”, men “gamlere” er jo en mye morsommere måte å si det på. Jeg velger derfor å gå for den morsomme måten fremfor den “riktige” måten. Bare smak på ordene! “Eldre” er teit og kjedelig. “Gamlere” derimot; hysterisk morsomt og på grensen til crazy. 

Vi bevegde oss videre inn i sentrum. Her er Carlings. 

Carlings i Sverige er enda større enn i Norge og har enda mer tilbud. Det er helt sinnsykt. Vi gikk innom en tur og ble nesten overfalt av de klin gale Carlings-medarbeiderne. VI kom oss heldigvis ut med livet i behold denne gangen, men nå må vi snart lære; aldri gå inn på Carlings – det er farlig!

Vi stakk videre.

Fattern og jeg er begge historieinteresserte og dro ut til Djurgården for å se Vasaskipet som kantret og sank under jomfruturen i 1628.

Her er et tøft bilde av Vasaskipet og meg selv. Nesten så jeg vil kalle det for crazy, men det ville vært å overdrive. Det er ikke crazy.

Jeg anbefaler for øvrig alle å besøke Vasamuseet. Båten er virkelig en imponerende konstruksjon dersom man ser bort fra det lille uhellet som oppstod fordi hele båten ble bygget defekt og totalt ubrukelig til noe annet enn en kul museumsgjenstand 500 år senere.

Fra spøk til Halvor. Ute på Djurgården finner man også minnestedet etter Estonia-ulykken. En katastrofe som ligger oss litt nærmere i tid enn 1628. Anbefaler å lese litt om det også. Seriøse-Halvor speaking.

Da var Seriøse-Halvor er ferdig med å skrive om båtulykker. Nå skal han skrive om shopping. Jeg prøvde nemlig å shoppe litt i dag også. Det er fordi shopping fungerer som et substitut for en manglende/mangelfull personlighet.

Fant nesten ingenting, så kjøpte bare en caps, en Kappa-pikéskjorte og masse sokker – akkurat som da jeg var i Berlin. Jeg kjøper nesten bare sokker om dagen. Har nesten nitten sokker nå.

Etter den slitsomme shoppingen drakk jeg kaffe.

Satt litt på et gjerde.

Stod litt på en t-banestasjon.

Og så kom det tilfeldigvis en t-bane og da tok vi den likegjerne tilbake til hotellet. Vi hadde tilfeldigvis billett også.

Hjemme på hotellet (jeg kaller alle stedene jeg oppholder meg for hjemme) hjalp Fattern meg med å ta “dagens innkjøp”-bilder av meg i de nye klærne mine. I 2013 kan man nemlig ikke kjøpe klær uten å ta bilder av det etterpå. 

Dagens innkjøp. Sokker, caps og Kappa-piké.

PS: Underbuksa mi er gammel, men Fattern nektet å ta bilde av meg hvis jeg tok den av. Han mente det ville bli “litt rart”. Du er rar, svarte jeg. Så lo vi på en sykt rar måte før vi begge ble helt stille. Lenge.

Nå tenker sikkert … ingen av dere på hvorfor jeg har kjøpt en Kappa-piké. Det skal jeg forklare. Jeg er nemlig diagnosert med en rekke kjempemorsomme greier som gjør at jeg er nødt til ting. Nå har jeg bestemt meg for at Kappa er fett, og derfor jeg kjøpe Kappa-klær. Det selges ikke i Norge, og det finnes ingen kule Kappa-klær på Ebay fordi Kappa generelt sett produserer veldig mange stygge klær som gjør tvangstankene mine ekstra vanskelig å gjennomføre. Men jeg gir ikke opp, og da jeg fant denne råfete pikéen til 249 kroner på Intersport i Stockholm ble jeg veldig glad. Se så glad jeg er.

Nå ligger Fattern og jeg på hotellet og ser på gamle, norske filmer. Vi har lista opp Himmel og Helvete, Lasse og Geir, Dis, og selvsagt Dynasti. Dette blir en bra kveld. God natt.

PS: Nå kan det være at noen av dere ble litt skuffet over at jeg ikke skrev noe om det spennende, mystiske og mytiske fenomenet “Stockholmsyndromet” slik overskriften antydet. Beklager. La meg kompensere med dette bildet av noen søte frosker. 

De er søte, ikkesant? Ikke crazy, men søte. Det skal mye til for at frosker blir crazy. De er amfibier, liksom, og det er ingenting crazy med amfibier.

**Ritalin-pause**
**Overdose**
*Zzzz** 

Funny Boys (nesten) på Øyafestivalen

I dag fant Anders og jeg ut at vi ville på Øyafestivalen – Norges svar på en eller annen tilsvarende festival i for eksempel Sverige eller Danmark. Stemningen var på topp, og vi så frem til en herlig opplevelse på Øyafestival 2013 – Norges svar på Øyafestivalen 2012. Rock on!

Klassisk festivalstemning på trikken. Småbrisen, veldig godt kledd og med intensjon om å lage helt sykt bra stemning på Øyafestivalen. Man kan liksom ikke bo i Oslo uten å dra på Øyafestivalen.

Da jeg ikke trodde trikkestemningen kunne bli særlig bedre, så ble den nettopp det. På trikken fant jeg en drittøff caps som jeg ble nødt til å stjele.

Festival-swag (som jeg kaller det) tillater tullete plagg man ikke ville brukt ellers. Det er en av grunnene til at jeg elsker festival. Ikke at jeg ikke ville gått slik ellers, men …

Capsen fungerte også veldig fin som skobeskytter. Det er veldig praktisk når man vil unngå å få skittent trikkeinteriør på skoene. 

Endelig nærmet vi oss. Øyafestivalen 2013 – gud, som vi gledet oss.

Her er en film som beskriver oppholdet vårt på Øyafestivalen. Se den før du skroller videre.

Etter å ha funnet ut vi ikke fikk komme inn uten billett gikk vi opp på gratisbroa samme med alle de kulturelt interesserte romfolkene. Vi var litt skuffet, men samtidig var det jo ingen grunn til at vi skulle stå oppført på en gratisliste – noe billettdamen i tillegg påstod at ikke eksisterte.

Jeg ville jo egentlig ikke på Øyafestivalen uansett. Sykt oppskrytt med sånne festivaler egentlig.

Nå sitter Anders og jeg hjemme og har vår egen festival. Briskeby-festivalen, heter den.

Alle som ikke er på Øyafestivalen er invitert. Det koster bare 10 000 kroner for billetten – man betaler i døra. (Funfact: Det er sånn jeg tjener penger.) Det kommer mange bra artister. Jeg skal synge noen sanger, Rambo skal mjaue litt og Anders spiller lufttrommer på nattklubben som åpner 23:30 inne på badet. (Koster 100 kroner ekstra.)

Torsdag kveld fra Horgans.

I går var jeg, etter en halvtimes overtalelse og grov køsniking, på innsiden av Horgans – Norges mest beryktede drittsted for wannabe-keege BI-folk. Verdigheten sank flere grader i det jeg gikk inn døren, med capsen dratt langt ned over ansiktet, med mine to venner. Vi var for øvrig en 33,3% Paradise Hotel-infiltrert trio. Det er derfor forslaget om Horgans kom opp i utgangspunktet. La oss ikke snakke mer om akkurat det. Alle unnskyldninger til side, så var jeg der. Jeg var på Horgans – stedet jeg kun har vært på dagtid for å spise hamburger. Den er faktisk ganske god.

Opplevelsen var som forventet. Horder av “pent kledde” drittfolk som har krøpet ut av prosecco-vorspielene sine for å jakte på kjønn. Det var omtrent umulig å komme seg bort til baren for å bestille seg en øl – så jeg unngikk det og fikk noen andre til å kjøpe for meg. Spandering er det eneste som er fint med slike steder, for det er svært viktig for disse menneskene at de blir oppfattet rike, selv om sannheten er at de har studiegjelden trøkket så langt inn i endetarmen at sykemelding fra jobben på Rimi må være grunnen til at de faktisk kan dra ut på en torsdag. Vi må nemlig ikke glemme at torsdag fortsatt er en hverdag. Disse menneskene burde ikke være ute og ødelegge hverdagskvelden for oss som fester i hverdagene, nettopp for å unngå denne bermen av drittfolk som før i tiden holdt den kjønnsykdomfremkallende festingen sin til fredager og lørdager. Eller “holde seg hjemme-dager” som jeg kaller det.

Med øl i hånd gjaldt det å finne seg et sted å sitte. Ikke så lett, for på dette stedet er guttevalpene sterkt representert, og de vil selvsagt ikke dele bord med flere menn enn overhodet nødvendig. Da snakker vi selvsagt kun nærmeste kompiser (som alle går likt kledd; Ralph Lauren og hva som helst fra Volt) som kan “wingman’e” hverandre slik de alle får seg noe fremmed kjøtt på kjøttet denne kvelden også. Disse menneskene får nemlig hooket opp, utrolig nok. Forskjellen mellom dem og “sånne som meg” er at de hooker opp med absolutt hva som helst, på bekostning av hva som helst. Å ta tak i tilfeldige jenter på Horgans og tørrpule dem inntil en vegg er helt greit. Å ringe til jenter – som de klarte å få nummeret til på Horgans ved en annen anledning – klokken 04:30 er også helt greit. For de ekle jentene også. ÆSJ!

Men tilbake til min situasjon. Jeg og mine to venner klarte omsider å presse oss ut i bakgården der en stygg DJ ingen har hørt om (ikledd Ralph Lauren og Volt-klær, selvsagt) spilte club-musikk (en forferdelig sjanger som burde kriminaliseres umiddelbart) mens han “steket” med hånda ut mot massene av ekle, kåte ungdommer – jeg holder hardt tilbake på nazi-referansene mine nå.

*Hold hodet kaldt, Halvor, du må få utløp for de vonde opplevelsene dine*

Jo, bakgården! Vi fant en liten plass der det var mulig å stå i fred. Når jeg sier “stå i fred” betyr det kun at vi ikke ble jokket på av klientellet som for øvrig drikker så mye at de ikke lenger ser forskjellen på mann og dame. Disse små plassene der man kan “stå i fred” vil selvsagt ikke dørvaktene ha noe av, og med en konstant tjue meter lang kø tok det ikke lang tid før den allerede klaustofobiske tettheten av konstant-ejakulerende smågutter ble enda tettere. Jeg slet helt seriøst med å puste, men det var nok mest fordi jeg er redd for at det er noe med luften på sånne steder som gjør at jeg også blir et forferdelig drittmenneske som kun vil drikke tyrker-shots og pule og aldri oppnå noe som helst positivt med livet enn ensomhet i et hav av selvbekreftende fyllesex.

Jeg skulle ønske at sammendraget mitt fra gårsdagen også innebar et dårlig forsøk på å sjekke opp en “Horigans-jente” men det stod desverre ikke verdigheten min til. For det første liker jeg ikke sånne jenter. For det andre står jeg ikke i kø for å snakke med jenter, og på steder som Horgans er det nærmest kølappsystem på de ekle nelly.com-kledde jentene som vanker der. Vi gjør det enkelt, og unngår krysning av de forskjellige “artene”, ok?

Da gutta på Horgans begynte å sloss med hverandre fordi de hadde steket/hitlerhilset hverandre i ansiktet, forstod jeg at min tid var kommet. Jeg drakk opp ølet mitt, kavet meg gjennom massene, kom meg ut døra og stakk. En halvtime av livet mitt var borte for alltid, men jeg sitter igjen med erfaringen. Som dere sikkert forstår måtte jeg jo skrive om dette. Advare leserne mine mot å bli “slik”. Dette handler nemlig ikke om festing, kjærlighet, vennskap eller å skape relasjoner i det hele tatt. Det handler om en morbid form for selvbekreftelse sydd inn i et liv av innestengt fylleangst som bare venter på å eksplodere. På et eller annet tidspunkt gjør den nemlig det.

Nå har jeg fått bekreftet myten min, og jeg vet med sikkerhet at det aldri blir en tur tilbake. Jeg vil ikke spise hamburger der engang – dette stedet skal ikke få mine penger. Kall meg for en hater, pessimist, hipster, whatever. Jeg elsker å feste hardt, jeg. Men dette er bare dritt, og nå slutter jeg å skrive om Horgans før jeg lobotomerer meg selv. RIP menneskeheten, og adjø.

#ENDELIGTIRSDAG

Husker noen av dere #EndeligTirsdag, livestream-showet til Runar og meg? #EndeligTirsdag bestod av én time med tull og fjas og ingenting hver eneste tirsdag første halvdelen av 2012. Vi gjorde det som et prøveprosjekt for å se om noen gadd å se på, og det var det faktisk ganske mange som gjorde. Vi la likevel livestream-ideen på hylla da vi selv syntes at det ble langt og kjedelige. Dessuten hadde vi ikke tid til å planlegge noe i forkant av innspillingene.

Jeg tror forresten at noe av det vi filmet ligger HER dersom det skulle være interessant for noen å se på.

Selv om vi ditchet livestream-ideen, så likte jeg likevel tanken om å gjøre #EndeligTirsdag om til jovialt dusteprogram, blottet for innhold, med kjente fjes og ølskåling. En klein søndag fikk vi derfor rigget til stua mi og filmet en pilot. Spontant, uten planlegging, i bakrus og med masse flaks fikk vi tak på kamerafolk og en gjeng kjentfolk som måtte stå ute på verandaen og vente på tur for å bli “intervjuet” av Norges dårligste journalist; Halvor Harsem. Resultatet av dette kan dere se her:

Materiellet er altså filmet for et år siden, men ble aldri redigert sammen. Vi la ideen på hylla og påstartet 150 andre prosjekter i stedet. Jeg synes likevel at #EndeligTirsdag har et fint utgangspunkt, og brukte derfor gårsdagen på å klippe det sammen. Piloten er aldri blitt vist for noen før, håper dere synes det er OK.