Det er frekt å påpeke at tjukke mennesker er tjukke. Det vet alle. Men det er visst helt ok å påpeke at tynne mennesker er tynne. Gjerne med et skrått, bekymrende blikk.

På nett spres tekstplakater som skal få tjukke folk, hovedsakelig jenter, til å føle seg bedre. Jeg er nok ikke alene om å ha fått «real men love curves, only dogs like bones» opp i feeden min på Instagram eller Facebook. Et ufyselig sitat. Mennesker ser ut som mennesker – og det er opp til hver enkelt hva man gjør med kroppen man har fått utdelt.

I går mobbet internett en nybakt mamma som nettopp har gitt liv til en nydelig jente. Fordi hun la ut bilde av seg selv på Instagram der hun ikke har hengende hud, strekkmerker og … byller over hele kroppen? Jeg vet ikke hvordan dere “vanlige” mødre mener er vanlig å se ut etter en fødsel, jeg. Jeg vet bare at tjukke, overvektige, feite, chubby, bamsete(?), “vanlige” kropper er blitt den nye fasiten på hvordan man skal se ut. Dersom det også bys på litt selvironi får du lett 1000 delinger på Facebook og en Dagbladet-artikkel i tillegg. Det er ingenting skjermpublikumet der hjemme liker bedre enn jenter som er stolte av pondusen sin. Effekten av det motsatte kunne vi derimot se i går.

Jeg har alltid vært tynn. Syltynn. Og det går ikke en dag uten at noen skal påpeke det. Jeg hater det, for jeg har ikke lyst til å være han tynneste fyren. Det er ikke kult å være mann og syltynn. Jeg vil fylle ermene på de kule t-skjortene mine. Det er ikke sexy med spagetti som dingler ned fra skuldrene. På bilder strammer jeg ofte armene mine sidelengs for å se litt større ut. Jeg “kan ikke” ta tatoveringer på armene fordi jeg synes de er for tynne. Gjennom hele livet har jeg opplevd en tilnærmet konkurranse fra tanter og bestemødre i å fôre meg med mat. Bare den siste uka har jeg flere ganger måtte smile tilbake og si «neida, jeg veier fortsatt 64, jeg!» når folk spør meg, helt tilfeldig og randomly, om jeg har gått ned enda mer i vekt fordi jeg ser så tynn ut. Enda tynnere enn før til og med, sier dem skamløst. Men jeg har veid det samme siden jeg var 16, jeg. 

Jeg vil egentlig ikke si at jeg har kroppskomplekser, men om jeg skal være helt ærlig med meg selv, så er det ikke til å skyve under en stol. Jeg har faktisk det. Det blir nemlig det når alle skal kommentere det hele tiden. Og så er det liksom feil å si fra om at man blir støtt av kommentarene, for det er jo faen snurre meg et luksusproblem å ikke klare å fete seg opp i verdens rikeste land, hva? Folk sier de rareste ting – uten at det virker som om tanken på at det kan være sårende så vidt streifer innom engang. «Beinrangel», «skjelett», «spis noe for faen!», jammen jeg gjør jo det! Jeg bare legger ikke på meg! Dersom du har noen kilo å dele så tar jeg dem gjerne!

Jeg har jo forsøkt å legge på meg, men selv etter lengre perioder med fast trening, proteintilskudd og mektig mat har jeg fortsatt ikke sjangs til å se forskjell. Hverken på vekta eller i speilet. Nylig var jeg i New York med en kompis. Vi kjørte et lite fast food-eksperiment der borte, og jeg kastet i meg tunge junkfood-måltider to til tre ganger om dagen hele uka. Da jeg kom hjem hadde jeg gått NED to kilo. Hva er galt med kroppen min? Jeg må ha ekstremt høy forbrenning eller noe sånt. Jeg blir jo aldri fyllesyk heller. (Akkurat det er jeg for øvrig ganske glad for.)

Målet mitt er jo å få struktur på den kreative biten av livet mitt slik at jeg kan fokusere på andre viktige ting som kosthold og trening. Man kan få til det utroligste med kroppen, og jeg forstår at det med litt innsats kan bli en muskuløs hingst av meg også. Men jeg prioriterer annerledes. Jeg må det. Jeg lever et rotete, kreativt liv der struktur med mat og trening blir nedprioritet mens jeg forsøker å tjene til livets opphold – ved å gjøre de tingene jeg brenner for. Jeg brenner ikke for spising og trening. Det betyr ikke at jeg er syk – jeg bare synes det er kulere og skrive, lage film, ta bilder og tegne.

Jeg bryr meg ikke om hvordan andre folk ser ut. Jeg lar meg spesielt ikke provosere av mennesker (jamfør fotballfrue eller meg selv) som legger ut bilder og informasjon om seg selv på nettsteder man av fri vilje velger om man vil trykke seg inn på. Jeg spør ikke tjukke venner om hvorfor de er tjukke. Jeg spør ikke tynne folk om hvorfor de er tynne. Jeg lever etter det gamle prinsippet jeg en gang lærte av min far om at man ikke skal påpeke ting ved folks utseende som de åpenbart er fullstendig klar over selv. La oss leve etter det prinsippet, slutte å sikle/gneldre på andres utseende og kose med noen søte dyr som aldri, ALDRI, sårer noen som helst.

Halvor.  

Det er veldig mye snakk om fasademødre på Facebook om dagen, og nå leste jeg nettopp det innlegget til monstersnupp som er blitt delt rundt i sosiale medier som ild i tørt gress – om småbarnsmødre som skal fremstå GLOSSY på INTERNETT! Jeg anbefaler å lese det FØRST!

Jeg er HELT ENIG! Jeg er selv småbarnsfar til en katt på fem, og innen jeg har rukket å stå opp i 12:30-tiden (andre navere står opp mye senere enn meg) har massevis av mødre rukket å legge ut statuser PÅ FACEBOOK med bilder av barn og alt mulig rart. HVORDAN har de tid til dette? Mater de ikke barna sine? Det er jo EN KJENT SAK at mødre lever gjennom barna sine. Sender de kanskej barna PÅ DIET, hva fankern????

Jaja, de har sikkert spist ritalin og amfetamin og gud vet hva. (Velg selv hvilken gud, ass… Kanskje perfekt liv-guden!???!) Før jeg kan stå opp må jeg provosere frem livstegn i katten min. Han får egentlig ikke lov til å surfe på internett uten tilsyn, men jeg vet at han sitter oppe halve natten og surfer likevel. Dessuten maser han om å få farge håret blått. BLÅTT! Omtrent 13:30 er hele heimen våken, og ovnen er igang med å varme frokostgrandiosaen. Katten er så trøtt etter nattens internettsurfing at han ikke orker å spise, men jeg får nå tvunget maten ned i halsen på kreket – selv om han spreller som en fisk på land. LOL! Men næring om morgenen er viktig. Derfor drikker vi også en skje tran hver før vi koser oss med en deilig kopp pulverkaffe.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Så skal vi ut en tur, da, for å påbegynne dagens gjøremål. Jeg må slepe katten etter meg som om han har fått en overdose epidural. Ingen skal komme her og si at han går rundt sulten hvert fall!!! Det ser ikke ut som han har gredd håret pelsen sin i det hele tatt .. I ÅR! Floker overalt. Sånn er det å være av den lavere middelklasse. Da har man faktisk ikke tid til å spise lavkarbo og DRIKKE SMOOTHIE til frokost. Her går det fra hånd til munn (evt fra pote til munn) og vi er heldige nok om vi rekker å trøkke ned et par kalde halve til lunsj. Katten min tåler knapt ei shot sambocca, stakkar – sånn går det når man har dårlige gener (i hvert fall ikke mine gener, han er addoptert). Et minutt eller to forsent kommer jeg på puben etter å ha satt igjen katta i lekerommet på IKEA Furuseth. Alle de andre på puben, uten unntak, har erfart at starten på en god dag er å rekke meg ei kald ei med det samme jeg ankommer. Jeg er sikker på at det er fordi dem liker meg så godt, og ikke for å unngå at jeg blir en MØKKASUR HURPE! LOOOL!

Selv om jeg har en hektisk hverdag med veldig mange øl som må ned før avhengighetsbehovet avtar, så er det det fortsatt diggere å kulen på puben enn å værra hjemme med kattesand som aldri blir skifta ut, bekymrende besteforeldre som lurer på om jeg har gjort noe med livet mitt enda, eller panteflasker som knuser.

Rundt klokka 19:30 må jeg likevel dra fra puben for å gjøre noe av det vi husfedre liker best, nemlig shopping…. PÅ JOKER!!! Ølsalget stenger jo 20:00 i detta fremskrittslandet, og ikke har jeg råd til å sitte på pub hele dagen med den stusselige trygda jeg får utdelt.. Det er bare så utrolig glamorøst å kjøpe en kasse med glasspils fra Seidel….

Omtrent kvart over åtte kommer jeg hjem med den tunge handlelasten. Kommer på at jeg har glemt katta på Furuseth, men bestemmer meg for å nyte roen i huset med en par øl mens jeg venter på gratisbussen til IKEA som reiser alt for sjeldent. Fem lunkne Seidel senere tar jeg sportssykkelen jeg stjal i garasjen ned til sentrum, gjemmer den i en busk ved børsen og hopper på som selvsagt kommer 5 minutter for sent bussen. Og så. Typisk min flaks. Kø på motorveien klokken 21:00? Hva skjer med dette drittlandet egentlig. Hadde jeg vært statsminister! Da, altså …

Jeg glemmer nesten å ta med meg katten idet jeg reiser fra IKEA igjen med 6 pølser og en softis til totalt 35 kroner. Jeg dytter to av pølsene ned i kjeften på krapylet som skriker og hyler noe om at han heller vil ha whiskas. Han forstår nok ikke hvor heldig han er som i det hele tatt vokser opp hos en ressurssterk matfar i Oslo. Han kunne vokst opp i Mogadishu liksom, og slåss med sjørøvere om å få spise kaktus til middag. Bortskjemte kattebeist. 

Vi kommer hjem. Klokka nærmer seg 11. Jeg skrur opp lyden på tven som ikke har vært skrudd av siden lisenskontrollen var på besøk her i 2009 og jeg måtte hjemme den bak søpleposene ved sofaen. På reklamen står NIGELLA med svære pupper og knallrød leppestift og proklamerer at alle kan lage kjempedeilig middag på under en halvtime. Jeg merker at jeg blir kåt, og får lyst til å rive hardt i det fabelaktige håret hennes. Desverre mista jeg potensen samtidig som jeg mista levern. Du veit ikke hva du har før du mister det! Men nå har jeg bestilt et kjempedyrt potensmiddel fra Kina, så satser på at vi snart er back in business.

Så lager jeg meg en Gin & Tonic med hjerteinfarktstyrke, går ut på verandaen og tar meg en joint, og rundt midnatt er det klart for  kveldsbading. Da legger jeg meg i badekaret med ei promille høyere enn undertegnedes påviste IQ, og synger i kor til gamle sanger som jeg husker fra ungdommen:

«DØ WENCHE FOSS, DØ DITT GAMLE SKINN, DIN RÅTNE HAUG AV RÅTNE KNOKLER», kjimer det vakkert gjennom den slitne leiligheta.. Det er egentlig ganske koselig, og katta hyler med i tillegg der han ligger i den skitne kattesanden og spruter ut halvfordøyd grandis og ikea-pølse i begge retninger. Man blir jo glad i kreket!

Så er det på tide å legge katta. Han burde vært trøtt i 03:30-tiden, men er usedvanlig kvikk i blikket der han står ved utgangsdøra som han snart har klort hull tvers igjennom. Jeg lurer i han et par blåvalium og hvis karma og gud er snille er det stille i 04-draget fra den kanten. Jeg legger han skittentøyshaugen på badet – utrolig søt er han. Jeg tar et bilde med nokiatelefonen min og sender det til min far. Han svarer ikke. Jeg tror han har blokkert nummeret mitt. Pompøse soss! Jeg skal hvert fall ikke ha på min kappe å ha vært en dårlig sønn, DET ER SNICKERS OG TWIST!!!

Dette er min dagsplan, og i løpet av denne tiden burde jeg kansnkej hatt tid til å vaske håret, vaske penis, kjøpe klær et annet sted enn på loppemarked spart penger til heineken istedet for seidel og tatt et sjekkekurs sånn at jeg kunne fått ei kjerring til å vaske den gamle underbuksa mi.

HVA SLAGS DOP GÅR DERE PÅ ?? 

(Gimme some, jeg er nemlig blitt herdet på de medikamentene jeg allerede bruker)

Dagens realitetssjekk:

Sånn så jeg ut fra 06:30 til 12:30

Og sånn ser jeg ut klokken  12:30 til klokken 06:30. Hvilket bilde ville du lagt ut på face???

NÅr de andre på puben spør meg hvordan jeg klarer å drikke så mye samtidig som jeg har katt, så sier jeg bare at jeg er overskuddsmenneske. At jeg drikker flybensin. For jeg gjør nemlig det. Halv liter flybensin om dagen, blandet ut i en shake med diverse piller, sjokolademelk og litt honning. Og tre rå egg. 

Jeg trenger en klem. 

Hvem bestemte egentlig at rosablogger kun skal leses av bik bok-shoppende småjenter fra Brummundal? Ingen. Det er ingen som har bestemt det – og med min nye spalte “BLOGGLISTEN” skal jeg gjøre en vurdering av toppbloggerne i forsøk på å åpne øynene til det potensielle rosablogglesermarkedet (menn og kvinner mellom 10 og 70) for å vise hvor flott en god rosablogg egentlig kan være.

Førstemann ut: Erica Mohn Kvam – bedre kjent som “L0VE“.

Erica er en 17 år gammel jente fra Trondheim som ligger omtrent syv timer fra Oslo med tog. (Med mindre toget er forsinket pga f.eks feil ved signalanlegget eller mangel på personell.) Jeg vil uansett si at togturen over Dombås er en fabelaktig utflukt som fint kan anbefales av undertegnede. Det tilbys også både varm drikke, snacks og noen av dagens aviser ombord på toget. (Med mindre det er tomt, men det har jeg personlig aldri opplevd.) Man kan også fly til Trondheim, men det koster nok noe mer. Det anbefales likevel å fly dersom man reiser til Trondheim ofte. Selv det oppfriskende synet av det beste norsk natur har å by på idet man suser over vidda med Dovrebanen kan bli kjedelig i lengden dersom man for eksempel bor i Trondheim og jobber i Oslo. (Noe som for øvrig er en veldig merkelig måte å jobbe på.) Mitt håp er at folk flest – i dagens velstandsnorge – kan få slippe å jobbe mer enn maks én time fra sitt bosted. Det er viktig å sette av tid til venner og familie også – man må ikke tillate at jobben tar over hele livet. Dessuten er det farlig for den psykiske helsa å sitte for mye i kø til og fra jobb. Det så jeg i en svært troferdig dokumentar som heter “Falling Down”.

Erica skriver i sin biografi at hun liker å blogge om hverdagen sin, tingene hun har kjøpt, hva hun tenker på, hvilke klær hun går med, hva slags produkter hun kan anbefale + noen videoer med jevne rykk og napp. Her er Erica hos sin vanlige frisør Daniel. Han sørger for å holde etterveksten under kontroll, mens Erica kan kose seg med internasjonale blader, kakao og brus.

Det er fint at Daniel passer på håret til Erica. Da jeg var 17 klipte jeg meg fast hos en 80 år gammel dansk mann med tenner i hele ansiktet som jobbet på “Askerfrisørene”. Jeg tror han klippet seg selv også. Og at han nesten var blind, for han myste hele tiden og klippet alltid håret mitt skrått. Veldig trivelig danske altså, men han var ingen god frisør – det må sies. Det var nok mest fordi Fattern alltid gikk til han at jeg også endte opp med å gjøre det. Dessuten kostet det jo bare 150 kroner. Jeg har virkelig ingenting imot dansker, altså! Jeg har faktisk besøkt rødpølsene på andre siden av Skagerrak med jevne mellomrom helt siden jeg var barn. Tidvis har det forekommet at jeg har tatt turen til Danmark hele to-tre ganger i året. Jeg har alltid forbundet dansker med noe “annet” enn nordmenn. De er så blide. Om du ser bort fra de unge danskene som banker meg opp i drømmene mine, da. Jeg forstår ikke hva det kommer av, men HVER eneste natt de siste månedene får jeg bank av tre danske hooligans på en dårlig fest i Drammen. Det tar lang tid før jeg våkner av de innbilte smertene også, så når jeg først våkner av marerittet føler jeg meg mørbanket i hjernen som har utviklet seg til bli psykiske sår i sjela mi – og masse elveblest. (Hudsykdom som kommer og går basert på f.eks stress og mareritt.) Jeg er jo en liten fyr fra før av, og hadde sikkert slitt nok med å forsvare meg mot én av dem. Når de da er tre stykker er det ikke rart at jeg sliter med å forsvare meg. Akkurat det synes jeg er litt dårlig gjort av danskene, faktisk. De burde holde seg for gode til å oppføre seg sånn når det kommer til andre folks drømmer.

Nylig fikk Erica konstatert syssesyken. Eller “Mononumleose” som det heter på fagterm (red. anm: slang for “fagterminologi” som betyr at det er den korrekte betegnelsen for sjukdommen Erica har fått). Det var synd, men forhåpentligvis er mandlene litt mindre hovne nå, og da blir det hjemmelaget pizza. Erica elsker hjemmelaget pizza. Nam!

Erica må drikke vann selv om det gjør vondt. Hun tenker selv at dette er hennes wake up-call for å huske å drikke mer vann, også når hun er kyssesykefrisk. 

Jeg har faktisk aldri hatt kyssesyke før. I hvert fall ikke merkbart. Jeg vet ikke om det er fordi jeg klina lite i ungdommen (les: ingenting) eller at jeg har hatt infeksjonen uten å få symptomer. Eller om jeg nå bare går og venter på at denne agressive virusinfeksjonen skal slå meg i eldre alder. Da er den også farligere. Faktum så føler jeg meg litt kyssesyk nå. Nevnte jeg at jeg er hypokonder? Hvis jeg dør av kyssesyke i dag, og dette er mitt siste innlegg på hjemmesiden, så håper jeg dere husker meg som en fyr som i det minste kan den faglige terminologien på sykdommer, hadde et godt forhold til dansker, og som kunne litt om Dovrebanen. En herlig tur over vidda, det. Anbefales alle – med mindre dere blir holdt i karantene og dermed må holde sengen. Husk å drikke nok vann i det minste! Er det noe vi har lært av Erica Mohn Kvam så er det i hvert fall det! Du er en klok, ung pike, Erica.

Erica har noen gode venninner og de har vært på tur til NYC (fancy forkortelse for New York City som vestlige turister ELSKER å bruke så ofte de kan) sammen. Her er en kollasj.

Alle bildene herfra og opp er lånt av Erica Mohn Kvam. Takk for lånet!

Bestejentene koste seg med fashion, Starbucks og sånne ting. Jeg var faktisk en tur over til det svære eplet på samme tidspunkt, men vi støtte dessverre aldri på hverandre. Det skal nemlig litt til i millionbyen som aldri sover. (Enorm by. Det er ikke bare en skrøner fra folk som har vært der.) Jeg møtte for eksempel et ekorn i Central Park. Dagen etter prøvde jeg å finne igjen ekornet for å invitere han med på en iskrem. Jeg hadde ikke sjans til å finne han. Men jeg koste meg likevel, og var selv innom Starbucks (en kafé som selger kaffe) opptil flere ganger iløpet av oppholdet. Det skal dog nevnes at jeg og min reisepartner, Anders Nilsen fra Stavanger (Norges tredje største by – veldig fin tur med både tog og fly fra Oslo), hadde størst interesse av å prøve ut NYCs store utvalg av fastfood-restauranter. Jeg skal fortelle mer om det senere. (Med mindre jeg dør av Mononukleose i løpet av kvelden, da.) Virkelig noe å glede seg til! Mitt innlegg om turen til New York – og at de finner kuren for kreft.

Alt dette oppsummert vil jeg si at bloggen til Erica er svært lærerik, full av farger og personlighet. Man sitter igjen med et inntrykk av at Erica er en ålreit jente, og jeg kan ikke gjøre annet enn å gi bloggen en sekser på terningen. Så vil jeg ønske henne god bedring med sin kyssesyke, og lykke til i fremtiden. Hilsen Halvor.

Kom med tips til hvem jeg kan vurdere neste gang. Føler jeg har evnen til å holde meg saklig og poengtert når det kommer til vurderinger og anbefalinger av rosablogger.

Under Arbeid er en nettside for ungdom, og spalten “Spør en voksen mann” går ut på at ungdommer kan sende inn spørsmål som blir stilt en voksen mann. Forrige gang var det Hasse Hope som svarte på spørsmål. Denne gangen var det min tur. Skal ikke lyve og si at det var et lett intervju å forberede seg til. Kleine ungdomsspørsmål var kleine da, og kleine nå. Det er jo litt av sjarmen med det også. Men jeg synes det er et fint konsept.

Sånn ellers er jeg også på ask.fm. Der svarer jeg på spørsmål så godt jeg kan! Tenker jeg kjører igang med en spørsmålsrunde snart også – hvis det er ønskelig, da.

Jeg lever på en måte der jeg, i et forsøk på å leve kreativt uten å være en rævslikker, bruker stressende mye tid hjemme. Sammen med katten min, macen min, og ikke minst hjernen min. Det kan være ganske klaustrofobisk til tider – og tro meg, det er fort gjort å føle seg som en maur som ikke finner tilbake igjen til maurtuen. Men mestparten av tiden er det helt ok. Jeg har selv valgt å hoppe ut av løpehjulet for å gjørra hva jeg sjæl vil – og fokusere på mine greier. Og resultatet av å leve slik har tydeligvis blitt til dette:

Og leiligheten min har blitt seende slik ut:

Det ser kanskje ut som jeg lever i et stort rot, og det er vel også riktig. Det vil si; jeg fikk faktisk litt hjelp av Christine til å rydde her om dagen. Hun kom egentlig over for å være emo, drikke julebrus og se på Charterfeber (verdens beste program), men da jeg allede hadde påbegynt en middelmådig ryddeøkt tok hun raskt kontroll og tvang meg gjennom en 10 timers lang runde gjennom all dritten jeg har samlet opp i leiligheten min gjennom de siste syv årene.

Esken under hatten min (jeg har hatt) er full av Kvikk Lunsj. Jeg har alt for mye ting. Jeg lider av samlemani, og husker hvor alle tingene mine stammer fra. Tingene mine er en del av meg. Jeg elsker ting. PS: Noen av de gamle tingene mine, inkludert en del klær, er jeg interessert i å prøve å selge. Er det interesse for å legge det ut her? (Si ja og kjøp tingene mine! Trenger penger til julebrus.)

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Her er noen av tingene jeg ble tvunget til å bære ned i kjelleren og kaste i søppelcontaineren. Det gjorde vondt i hjertet, men samtidig var det nok greit å bli kvitt. Antageligvis det nærmeste jeg kommer en fettsuging.

Blant tingene som ligger i posene finnes det blant annet inkassokrav fra syv år tilbake, en pose med alle kattehårene jeg noen sinne har gredd av Rambo, et ødelagt keyboard jeg har funnet ute, ubrukelig scrapbook-materiell fra alle reisene jeg har vært på (flytogetbilletter og bankautomat-kvitteringer), og en del blader jeg abonnerer på uten å helt vite hvorfor. (Jeg er en sucker for telefonselgere.)

Så kjøpte vi julebrus og så på Charterfeber. Jeg gruer meg til det er ferdig. Savner allerede pensjonistene og storfamilien.

Etterhvert kom Tara også – for å henge ut, drikke julebrus og planlegge videre på sekten vår som vi snart skal lansere. Vi skal fokusere på koko nytolkninger av diverse religioner + kose masse med søte dyr. Alt fra ugle til antilope, kan du si.

Har hengt med Thomas også. Vi har klappet kattepus og sett på Charterfeber. Elsker Charterfeber.

Ulempen med å ha besøk er at de drar hjem igjen når de skal sove eller rekke jobbene sine. Da sitter jeg igjen med katten min, macen min, og hjernen min som jeg har et svært ambivalent forhold til. Hva skal man gjøre. Hvordan skal jeg tjene penger – uten å være avhenging av å selge dritt jeg har samlet på gjennom livet. Noen ganger hjelper det å rømme hjem til Fattern. Så da gjør jeg jo det. Dessuten var det jo farsdag i går, og jeg har for første gang gått til anskaffelse av gave til Fattern for å late som at jeg har penger og jobb og et innholdsrikt liv. Hvilken far blir ikke glad for å få en stilongsdress til farsdag?

Vi feiret i vei – Fattern og jeg. (Jeg la merke til rimet selv – og har allerede påbegynt en sang til neste farsdag)
Fin? Jeg har et par stykker selv. Føler meg litt som en av barna i Huset på Prærien når jeg har de på.

Jeg glemte å ta med min egen til Asker, da, så Fattern må daffe rundt i den nye Bonanza-pysjen sin alene.

Så måtte Fattern jobbe videre (han har jobb… *misunnelig*), og jeg kastet meg over et skriveprogram jeg gjerne vil anbefale; Microsoft Word. Så kjøpte Fattern sushi til meg, men jeg glemte å ta bloggebilde av den før jeg var nesten ferdig med å putte sushien inn i magen min.

Mmm, digg! Nå skal jeg gå og sminke meg før jeg skal på byen med bestejentene. Vi blogges!

Neida.

Tilbake til Microsoft Word: Det hjelper faktisk å komme seg ut av komfortsonen/mitt personlige fengsel på Briskeby og lufte hodet litt. Jeg fikk endelig skrevet ned en del, og det trengte jeg – jeg har nemlig en del deadlines på ting jeg også. Ubetalte deadlines. Jeg er en sykt ræva forhandler. Heldigvis gikk det unna da jeg kunne la meg inspirere av ting jeg selv lagde på det samme kontoret for 11-12 år siden.

Det som er litt ironisk med denne bare, er at den illustrerte “nørden” er skremmende lik meg i dag. Men skaphipsteren i meg er nok fortsatt enig budskapet i denne satiren av samfunnets kollektive identitetskrise. (“Samfunnets kollektive identitetskrise”? Hva blir det neste? At jeg skriver essey’er i Natt&Dag? Velg å overse fjaset mitt.)

Her er en annen tegning. Jeg har prøvd å analysere den selv, men mistenker at dette kun er et resultat av ADHD og sukkertøy.

I oktober 2001 falt det meg naturlig å tegne en negerhippie til Fattern for å fortelle han at han er verdens beste. Var ganske politisk ukorrekt som barn. Pussig nok har tegningen aldri hengt på korktavla.

Fant også igjen denne lappen som illustrerer greit hvordan jeg dekker forbruket mitt på kebab.

Honningboksen er myntbanken til Fattern. Den eksisterer den dag i dag – og finansierer stadig kebab når jeg er på besøk hjemme i Asker. Mmm, kebab. Sterkt representert på lista over mat jeg spiser ofte selv om jeg egentlig hater det. I skrivende stund sliter jeg meg å fordøye en kebab av verste sort – som ble slukt på tre minutter en gang i løpet av natten. Når skal jeg lære?

Jeg er hjemme igjen. I Oslo. Krampen sitter allerede som en spiker i ryggraden. Fattern sier at jeg kan henge med han på kontoret så ofte jeg vil, men jeg tror ikke han har råd til det. Ikke fordi jeg ber han om penger og slikt, men han får ikke konsentrert på arbeidet sitt når jeg skal lage vines og ta bilder med han hele tiden. Fattern er sykt kul. Kanskje han kommer til Oslo for å spise iskrem med meg senere. Jeg håper han gjør det. Nå må jeg skrive videre på de ubetalte deadlinene mine. På macen. Mens jeg koser med katten. Så skal jeg lete etter verdighet inne i hjernen min.

God mandag.

Grafitti? Det skrives med to f’er, din idiot! 

Marna Haugen er en 32 år gammel rosablogger (negler, hverdag, trening osv) som er sammen med Ørjan Burøe som er kjent fra såpereklamene til YES. Hun kaller seg komikerfrue og fikk litt oppmerksomhet for noen år siden da hun starten bloggen sin som skulle funke som et satirisk alternativ til bloggeren som heter fotballfrue. (Så vidt jeg husker.) For et par dager siden skjedde det noe veldig trist. I løpet av natten hadde noen malt graffiti på bygningen komikerfrue og såpereklame-mannen hennes bor i, noe som gjorde at kunsteksperten Marla Haugen eksploderte i sinne, fotograferte all graffitien på bygget og lagde et godt gammeldags “åå, så sinna”-blogginnlegg på rosabloggen sin. Det kan du lese HER.

Jeg beklager retorikken min hittil – den er billig, men jeg vil sette det på spissen. Poenget mitt er at blogginnlegget til komikerfruen, inkludert kommentarfeltet, er både særdeles plumpt og dårlig skrevet, totalt innsiktsløst, og kommentarfeltet inneholder en rekke voldsoppfordringer. Jeg vet ikke hvor mange som leser bloggen hennes, men det er en rekke kommentarer som backer opp hennes lavmål av et debattinnlegg – i tillegg sletter hun kommentarer med motargumenter og andre synsvinklinger på komikerfruens nye fasadedekor. Marla mener, basert på ingenting, at graffitimalere kan sammenlignes med pedofile, kleptomane og offentlige onanister. Hun vil gjerne bæsje i inngangspartiet til en tagger, og synes bank er den eneste løsningen på problemet. Jeg har hatt lyst til å skrive om graffiti lenge – og nå fikk jeg vann på mølla til å gjøre det. Jeg har stått med begge beina dypt i graffitimiljøene i Asker og Oslo siden slutten av 90-tallet, og har aldri møtt så mange flinke, morsomme, kreative og ambisiøse mennesker som graffitimalerne jeg har kommet i kontakt med de siste 15 årene. Mange drittfolk også, men jeg tør påstå at statistikken på drittfolk er langt høyere i mange andre “stuerene” miljøer.

Hurtiginnføring: Graffiti betyr “skriften på veggen” og er et fellesbegrep for all form for graffiti. Både innrissing, piecer, tags, og sånne stygge sjablonger som “vanlige folk” synes er kult. Graffiti er en mange tusen år gammel måte å uttrykke seg på, men den moderne graffitikulturen oppstod i New York tidlig 70-tallet, og kom til Norge med hip hop-kulturen ti år senere. Siden den gang har norske medier og svertekampanjer sponset av Oslo Kommune sørget for å svartmale, hetse og utstøte graffitimalere og basically hele hip hop-miljøet i Norge. Hele ungdomsmiljøer har blitt behandlet som kriminelle – lovlige vegger har blitt revet vekk, graffitien har blitt tvunget ut i gatene og kvaliteten på norsk graffiti har generelt blitt tvunget ned, selv om Norge jevnt over har et veldig høyt nivå blant graffitimalerne. Hatkampanjene har gjort at folk flest har blitt matet med de samme ignorante holdningene som Marla farer med, men heldigvis har tabuet for “den skumle graffitikulturen” begynt å svekke med årene. Nok en grunn til å bli irritert når hun fordummer seg selv og leserne sine med den samme svadaen avisene pepret sine leserne med på 90-tallet.

Hvorfor henger jeg meg opp i at en dame ingen bryr seg om skriver dette om graffiti? For det første er graffitikulturen religion for meg – det er naturlig for meg å bli provosert når rosabloggere drar alle som driver med graffiti under én kam – uten å kunne basere påstandene sine på noe som helst. Komikerfruen oppfordrer til vold mot graffitimalere, fordummer seg selv og leserne sine med vrøvl selv Aftenposten har lært seg å holde seg for gode for, sletter kommentarene mine og svarer meg som et fjols på Twitter. Jeg synes det er helt greit at graffiti ikke er noe hvermansen digger – men man kan bare ikke tillate seg selv å gå rundt og hate på noe som alltid kommer til å eksistere. Det blir for trist. Da er det faktisk bedre å flytte eller anskaffe seg et vakthold som kan passe på den hellige garasjeveggen din tjuefire timer i døgnet.

Vi har kommet lenger enn dette i 2013. I Danmark inviterer til og med politiet graffitimalerne inn i varmen for å dekorere kontorlandskapene. Jeg sier ikke at bøttevis med lovlige vegger og betalte dekoroppdrag kommer til å fjerne ulovlig graffiti og tags – det skal det heller ikke gjøre, for sistnevnte vil for alltid være en viktig del av bybildet. Til skuffelse for noen. (Alternativt: Mal veggen din hver dag, betal en vekter eller flytt. Spar resten av verden for voldstrusler, sett pris på hvor bra vi har det og doner noen kroner til de som har det verre enn deg.)

Tro meg. Jeg FORSTÅR at graffiti på inngangspartiet ditt kan ødelegge morgen-latte’n som en liten fyrstikk i løpehjulet på det polerte a4-livet ditt – og jeg vil ikke tvinge noen til å late som de liker noe som helst – men sånn er det faktisk å bo et sted sammen med 700 000 andre mennesker. Men veit du hva? Sameiet spleiser nok på å fjerne restene fra den store slemme ulven (som for øvrig er et av de råeste graffiti-crewene i Oslo). Det tar omtrent fem minutter å vaske bort graffiti, så det er ikke akkurat krise. Snakk om krise? Kanskje komikerfrue vil skrive et innlegg om klimakrisen? Krigen i Syria? Noe om rasehatet som fremdeles lever i sitt beste velgående, og kanskje litt om statsbudsjettet som nettopp ble lagt frem? 

Jeg mener at det funker slik: Skal du leve en søppel- tagging- og generelt menneskefri hverdag? Flytt til Gokk! Skal du bo i Oslo må du faktisk finne deg i at det skjer mye rart her som ikke nødvendigvis er det beste du vet. Jeg har for eksempel ikke noe særlig sansen for alle bilene i sentrum. Også synes jeg de pompøse drittkjerringene med små hunder og 15 kilo tunge restylanlepper er et vandrende overgrep mot menneskerasen. Jeg hater reklamen som henger overalt. Og at de med mest penger skal få bestemme hvordan byen ser ut. Jeg elsker at menneskene som bor her er med på å utforme byen. Jeg elsker at det bor så mange forskjellige individer her. Jeg elsker at vi har kulturer her som kræsjer med hverandre og bidrar til at vi endelig begynner å få et kulturelt mangfold i denna byen. For meg er det verdt litt flatterende tagging. Eller at det er søplete i byen etter en varm sommernatt. Eller at velstanden vår tiltrekker seg fattige fra Øst-Europa som vil spille Gudfaren-theme for oss på trekkspill i Karl Johan. “Kjempeplagsomt!”

Og tro meg, jeg har selv stått utenfor inngangspartiet til blokka mi og fjernet uønsket graffiti på eget initiativ. At jeg er en graffititilhenger betyr ikke at jeg nødvendigvis stiller meg bak alt det folk (taggere/writere/malere er også folk) måtte finne på å gjøre en sen fredagskveld. Sånt skjer i Oslo, liksom. Og det plager meg ikke nevneverdig med mindre det bryter mot de interne retningslinjene innenfor graffitien – som for eksempel å tagge på private biler og hus, kunstverk, etc. Jeg er fortsatt en dedikert graffitientusiast, og en del tags i byen er sykt fete. Måten tagsa er dratt på, plasseringen … Tags er i mine øyne en viktig kunstform – og grunnlaget for både større piecer og de små sjablongene som selv pompøse fugleskremser kan innrømme at de liker.  

Så stikker jeg ut til Oslo eneste kommunale lovligvegg (Lilleborgbanen) og maler graffiti som beboerne i nabolaget har fortalt meg at de setter enormt stor pris på å ha der. For det er min greie, og hvis den forsvinner kommer jeg ikke til å begrense meg til noen centimeter på et ark – det ville ingen ekte kunstnere gjort dersom de ble nektet å gjøre det de brant for. 

Ha en god helg – ikke la deg irritere så stort over at alt i byen ikke ligner på en grå betongkloss.

Nå ligger jeg i senga, utslitt fra gårsdagen (jeg satt hjemme alene og så på TV) og venter på at John Olav Nilsen-konserten i kveld skal begynne Mens jeg ligger her slår det meg at jeg egentlig ikke har noen grunn til å ha det bra. Jeg har ikke noen grunn til å ha det dårlig heller, men jeg synes det er en tanke verdt å tenke over. Så hentet jeg frem macen min, og fant ut at jeg like gjerne kan skrive litt. Siden jeg har det nøytralt – og det er jo sånn helt ok.

Jeg vil starte med å skrive om bryllupet jeg ble invitert til for litt siden. Oblystads bryllup. Oblystad selv (fornavn: Øystein) er en fyr fra Twitter som jeg har fulgt i flere år. Jeg vil si at han er en kultfigur der ute på interwebben. Jeg har egentlig vært litt redd for han (han er eldre enn meg, sint OG skalla), men da jeg fikk tilsendt en kalenderer av han i posten rundt årsskiftet i fjor – en kalender med bilder av søte hundevalper på – så skjønte jeg at fyren er harmløs. Da jeg igjen ble invitert til bryllupet hans, sammen med en håndfull andre tvitrere jeg har kjenskap til fra før av, var det ikke vanskelig for meg å si ja til det. 

Oblystad bor i Hamar, og bryllupet holdt til på samme sted. Jeg kom til Hamar dagen før bryllupet og sjekket inn på et hotell i sentrum sammen med en kompis som heter Chwessel. (Han heter det.) Vi bestemte oss for å besøke puben til en fyr jeg kjenner. Seb’s Hotel heter den. Og fyren jeg kjenner heter Hein. Han er klin sprø, og begynte å sjenke Chwessel og meg på fernet så fort vi møtte opp. To fernet-flasker senere stod alle sammen og danset nakne til Backstreet Boys. Jeg husker egentlig ikke noe av dette, men jeg har et fint bilde av Chwessel som sitter og angster over livet – like før vi fant ut at nakendans med gutta er en kul greie. Fin fyr.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vi våknet klokken 15:30 på bryllupsdagen – to timer etter at vielsen var over. Én halv time før middagen skulle serveres. Det tok oss en time før vi skjønte hvor stressende situasjonen var. Enda en time på å dusje og stryke skjorter. Så hoppet vi i taxi. Problemstilling: Vi ante ikke hvor bryllupsfesten skulle være – og kom ikke i kontakt med noen av de vi “kjente”. Det endte med én times lang taxitur rundt Hamer og omegn. Vi var innom fem festlokaler og to andre bryllup (som vi for øvrig trodde var riktig bryllup i og med at vi egentlig ikke kjente de som giftet seg i utgangspunktet). Til slutt ankom vi riktig sted. Midt i brudgommens tale. Det var et av de vondere øyeblikkene i livet mitt. Heldigvis serverte de store mengder alkohol der – så det gikk bra til slutt.

Her er Oblystad og meg selv. Han i midten heter Arne. Tenk at vi tre er blitt venner på internett. Det er egentlig ganske gay.

Jeg dro hjem igjen dagen etter med angsten skuffet ned i halsen med en usynlig dobørste, og trøstet meg i komforsonen (hjemme) sammen med kattepusen min og en flaske kald farris, type gul.

Digresjon (Jeg elsker digresjoner – dette ble også en digresjon. Metadigresjon.) Bildet ovenfor er Tinder-bildet mitt. Det har liksom alt jeg lever for. (Rambo og gul farris.) Har dere prøvd ut Tinder? Det er dritgøy – og funker, kanskje mer enn en sjekkeapp, som en selvboost da man får muligheten til å sitte på sin høye hest og avfeie jenter basert på de minste grunner. I virkeligheten hadde 99% av jentene jeg avfeier på Tinder avfeid meg – garantert. Men HVA er egentlig greia med at alle jentene på Tinder har bilde av seg selv mens de hopper fallskjerm? Og de jentene som har alle fem bildene sine sammen med fire andre jenter, som gjør det klin umulig å vite hvordan “Line, 23” egentlig ser ut. Kornete selfies tatt ovenfra i venstre hjørne er også en gjenganger jeg blir skeptisk av. Jeg har prøvd selv, og selv JEG blir en sexy jente når jeg tar selfie ovenfra til venstre. SLUTT MED DET! (Og please like meg, så kan vi matche og gifte oss.) Digresjon, og metadigresjon, slutt.

Skål! Før man veit ordet av det er man jaggu meg på flaskén igjén. (Skal begynne snakke sånn. Høres dritdumt ut.)

Når jeg henger med Abu og Anders, og vi ikke lager vine-filmer, pleier vi å drikke øl og komme på morsomme ideer. Eller. Bare ideer, egentlig. Som å spille musikk på dette datapianoet.

Så drar vi hjem hver til vårt og grubler over livet og hvor lite viktige vi egentlig er for resten av verdens 7 milliarder mennesker. Nå synes du kanskje jeg høres emo ut, men det er jeg jo. Det er derfor jeg kan spise McDonalds uten å få dårlig samvittighet. Jeg føler liksom at jeg fortjener å spise drittmat. Straffer meg selv, slik jeg straffer verden. (Med å eksistere.)

PS: Jeg bare tuller. Alle mennesker er viktige (nesten) – og det er lov å spise McDonalds når man er bakfull. I mitt tilfelle; hver dag. Jeg burde få meg jobb igjen.

Og som den ekte arbeidsløse idioten jeg er, så er det viktig for meg å henge på brygga med mine likesinnede. 

Tenk det: Nå kan vi snart drikke øl på brygga og falle i vannet uten at det gjør noe. Fordi det er kommet is der. Det eneste som er litt skummelt er hvis man slår hodet, men det er jo ikke noe der inne et lite støt mot hodet kan skade, som ikke er skada fra før av, si’!

Time out med verdens beste pappa. (Min, altså – selv om din sikkert også er kul og sånn.) Vi dro på konsert sammen og så Bob Dylan. Og spiste middag på Deli Deluca. Fem baguetter hver. Med kylling. Interessant for deg å vite? NEI VEL, DA! Men konserten var kul, den! Selv om jeg sovnet.

Til slutt i dag vil jeg gjerne ta opp en ting som plager meg. Jeg snakker SELVSAGT om Brun og Blid sin konkurranse der man kan vinne penger basert på at man får inn nok stemmer. Jeg har nemlig sendt inn bilder selv som jeg er veldig fornøyd med, men de har ikke blitt godkjent av jurien. Jeg forstår ikke hvorfor!? Er ikke dette bildet sexy?

Eller dette bildet – som skal vise at jeg er en oppegående mann som er glad i dyr og en aktiv miljøoplitikk selv om jeg er opptatt av å sole meg, og trene + generelt se utrolig deilig ut?

Jeg trenger jo egentlig ikke å forklare disse bildene – alle ser det jo selv, men det kan jo være greit å sette ord på det alle tenker. Som dette bildet. Sexy, modent, filosoferende. Dette er en mann som kan delta i den gode samtalen, samtidig som han masserer deg og soler seg samtidig. Det ser man i de solbrune pupillene.

Musklene tyter ut av singletten. Adamseplet også. Om ikke dette er en ekte mann, så vet ikke jeg. (Jeg vet egentlig veldig godt for jeg har mannepenis. Kan bevises – står over inntil videre.)

Dette bildet viser sårbarhet – og at jeg har kontakt med virkeligheten og ikke her høy på meg selv, selv om jeg er utrolig pen, digg, sexy, flink og digg. Perfekt, kan du si.

Nå er det bare noen timer igjen til jeg kan begynne å vorse. Klokken 16 er fint. Jeg tror konserten i kveld blir dødsbra. Skal du dit?

Du vet følelsen av å stå opp etter å ha slumret i flere timer – smaken av kebab og gammel alkohol sitter fortsatt igjen i spiserøret, og musklene i kroppen står spente til alle retninger som om du har tatt imot et lynnedslag. Jeg har det sånn hver morgen. Det høres kanskje forferdelig ut, men jeg har lært meg å leve med det. Spesielt etter at jeg begynte å “dusje”. Konseptet er egentlig ganske enkelt, men jeg har likevel tatt meg bryet med å lage en liten film om hvordan jeg gjør det. God fornøyelse!

Etter måneder med idémyldring og planlegging kunne Thomas og jeg endelig ferdigstille og offentliggjøre filmen vi har jobbet så hardt med. Den ble lagt ut på YouTube i natt for å treffe det store markedet i Amerika. Filmen handler om et vennskap satt på prøve, og kostet 1.4 mill å produsere. 

Jeg trenger strengt tatt ikke spørre dere om hva dere synes – dette er jo “pure gold” som det heter i Bollywood. Nå har vi sendt inn filmen til en del forskjellige festivaler og slikt, og satser på at det blir en del reising rundt til disse for å hente statuetter og premier til nyåret. VI gleder oss allerede!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

TIPS: Dere vet klesmerket Henri Lloyd? (Samme som på bildet.) En kompis av meg som driver sjappa i Norge fortalte meg at de skal ha lagersalg senere denne uka! Lagersalg er det beste jeg vet. Så og si hele garderoben min er kjøpt på lagersalg eller andre typer salg og dødsbo/strikket selv/arvet av Fattern. Jeg er en gjerrig dust. Stikk innom det gamle postkontoret i Kjelsåsveien 160 fra og med torsdag denne uken til torsdag i neste uke hvis du vil sikre deg fete klær til en alt for billig krone. Sjekk ut @HenriLloydNorge på Instagram eller hjemmesiden HenriLloyd.no for å se litt mer av hva dem har å by på. Genialt for julegaver og whatever. 50-80% rabatt. “Rabatt”. Favorittordet mitt etter “gratis”.

Torsdag07.00 – 19.00
Fredag10.00 – 17.00
Lørdag10.00 – 16.00
Mandag10.00 – 20.00
Tirsdag10.00 – 20.00
Onsdag10.00 – 20.00
Torsdag 10.00 – 20.00

Sees der, yo. 

Jeg holder på å klippe ny film forresten. Det skal være en fin film som handler om dusjing og hvordan jeg gjør det. Gleder meg til den er ferdig – jeg håper den kan opplyse mange av dem som ikke er så gode på dusjing.

Snakkast, kjære bestevenner! (Vi er vel bestevenner?)

Fattern og jeg er kjent for gode diskusjoner – og har tidligere tatt opp spennende temaer som for eksempel “KICK OFF“. For litt tilbake var jeg i Stockhom med Fattern, og på veien hjem igjen filmet jeg samtalen vår idet vi diskuterte et svært viktig og spennende tema; nemlig fauna. Hvor blir det av den svenske faunaen? Er den blitt et offer for sentraliseringen av Sverige – og videre blitt en del av hipsterkulturen? Vil dette føre til en kollektiv depresjon blant svensk fauna? Hvordan kan vi forhindre at det skjer – og hva stemmer egentlig frosker på? Min far og jeg prøver å sette svar på de mange spørsmålene i filmen du nå skal få se – det åpnes for videre diskusjon i kommentarfeltet. God fordøyelse.

Hva er dine tanker om fauna? Jeg minner om at jeg fortsatt har en innsamlingsaksjon for en del av verdensfaunaen; tigeren. Sjekk det ut HER – og del gjerne videre.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå