Det er frekt å påpeke at tjukke mennesker er tjukke. Det vet alle. Men det er visst helt ok å påpeke at tynne mennesker er tynne. Gjerne med et skrått, bekymrende blikk.
På nett spres tekstplakater som skal få tjukke folk, hovedsakelig jenter, til å føle seg bedre. Jeg er nok ikke alene om å ha fått «real men love curves, only dogs like bones» opp i feeden min på Instagram eller Facebook. Et ufyselig sitat. Mennesker ser ut som mennesker – og det er opp til hver enkelt hva man gjør med kroppen man har fått utdelt.
I går mobbet internett en nybakt mamma som nettopp har gitt liv til en nydelig jente. Fordi hun la ut bilde av seg selv på Instagram der hun ikke har hengende hud, strekkmerker og … byller over hele kroppen? Jeg vet ikke hvordan dere “vanlige” mødre mener er vanlig å se ut etter en fødsel, jeg. Jeg vet bare at tjukke, overvektige, feite, chubby, bamsete(?), “vanlige” kropper er blitt den nye fasiten på hvordan man skal se ut. Dersom det også bys på litt selvironi får du lett 1000 delinger på Facebook og en Dagbladet-artikkel i tillegg. Det er ingenting skjermpublikumet der hjemme liker bedre enn jenter som er stolte av pondusen sin. Effekten av det motsatte kunne vi derimot se i går.
Jeg har alltid vært tynn. Syltynn. Og det går ikke en dag uten at noen skal påpeke det. Jeg hater det, for jeg har ikke lyst til å være han tynneste fyren. Det er ikke kult å være mann og syltynn. Jeg vil fylle ermene på de kule t-skjortene mine. Det er ikke sexy med spagetti som dingler ned fra skuldrene. På bilder strammer jeg ofte armene mine sidelengs for å se litt større ut. Jeg “kan ikke” ta tatoveringer på armene fordi jeg synes de er for tynne. Gjennom hele livet har jeg opplevd en tilnærmet konkurranse fra tanter og bestemødre i å fôre meg med mat. Bare den siste uka har jeg flere ganger måtte smile tilbake og si «neida, jeg veier fortsatt 64, jeg!» når folk spør meg, helt tilfeldig og randomly, om jeg har gått ned enda mer i vekt fordi jeg ser så tynn ut. Enda tynnere enn før til og med, sier dem skamløst. Men jeg har veid det samme siden jeg var 16, jeg.
Jeg vil egentlig ikke si at jeg har kroppskomplekser, men om jeg skal være helt ærlig med meg selv, så er det ikke til å skyve under en stol. Jeg har faktisk det. Det blir nemlig det når alle skal kommentere det hele tiden. Og så er det liksom feil å si fra om at man blir støtt av kommentarene, for det er jo faen snurre meg et luksusproblem å ikke klare å fete seg opp i verdens rikeste land, hva? Folk sier de rareste ting – uten at det virker som om tanken på at det kan være sårende så vidt streifer innom engang. «Beinrangel», «skjelett», «spis noe for faen!», jammen jeg gjør jo det! Jeg bare legger ikke på meg! Dersom du har noen kilo å dele så tar jeg dem gjerne!
Jeg har jo forsøkt å legge på meg, men selv etter lengre perioder med fast trening, proteintilskudd og mektig mat har jeg fortsatt ikke sjangs til å se forskjell. Hverken på vekta eller i speilet. Nylig var jeg i New York med en kompis. Vi kjørte et lite fast food-eksperiment der borte, og jeg kastet i meg tunge junkfood-måltider to til tre ganger om dagen hele uka. Da jeg kom hjem hadde jeg gått NED to kilo. Hva er galt med kroppen min? Jeg må ha ekstremt høy forbrenning eller noe sånt. Jeg blir jo aldri fyllesyk heller. (Akkurat det er jeg for øvrig ganske glad for.)
Målet mitt er jo å få struktur på den kreative biten av livet mitt slik at jeg kan fokusere på andre viktige ting som kosthold og trening. Man kan få til det utroligste med kroppen, og jeg forstår at det med litt innsats kan bli en muskuløs hingst av meg også. Men jeg prioriterer annerledes. Jeg må det. Jeg lever et rotete, kreativt liv der struktur med mat og trening blir nedprioritet mens jeg forsøker å tjene til livets opphold – ved å gjøre de tingene jeg brenner for. Jeg brenner ikke for spising og trening. Det betyr ikke at jeg er syk – jeg bare synes det er kulere og skrive, lage film, ta bilder og tegne.
Jeg bryr meg ikke om hvordan andre folk ser ut. Jeg lar meg spesielt ikke provosere av mennesker (jamfør fotballfrue eller meg selv) som legger ut bilder og informasjon om seg selv på nettsteder man av fri vilje velger om man vil trykke seg inn på. Jeg spør ikke tjukke venner om hvorfor de er tjukke. Jeg spør ikke tynne folk om hvorfor de er tynne. Jeg lever etter det gamle prinsippet jeg en gang lærte av min far om at man ikke skal påpeke ting ved folks utseende som de åpenbart er fullstendig klar over selv. La oss leve etter det prinsippet, slutte å sikle/gneldre på andres utseende og kose med noen søte dyr som aldri, ALDRI, sårer noen som helst.
Halvor.