DREAMON – CLOSER

Min venn Anthony er rapper og har laget en skikkelig kul pop-dance-club-dubstep-rap-sang som heter “Closer”. “Closer” er et engelsk ord, og betyr “Nærmere”. Anthony kaller seg for “Dreamon” som betyr “Dreamon” på norsk. I følge google translate. Men om vi deler opp “Dreamon” i “Dream” og “On”, så mener google translate at det betyr “Drømmen om”. Jeg mener at det betyr “Drøm videre” og det synes jeg er fint – selv om jeg hater å drømme, fordi alle drømmene mine har depressive betydninger i følge drømmetydning-hjemmesidene på internett.

Uansett.

Anthony har nylig fått spilt inn en råbra musikkvideo til sangen sin med hjelp av Kavar Singh som er en kommende stjerneregissør innen musikkvideoer i Norge. Sammen har de dratt på ferietur til en ørken og funnet en dame med som er veldig flink til å gå rundt i ørkenen. De har også kjørt helikopter, noe jeg misunner skikkelig. 

Både sangen og filmen har allerede blitt instutisjoner innen norsk pop, og jeg er sikker på at vi kommer til å se og høre mye mer til gutta som utvilsomt trekker i alle tråder for å få presset tingene sine ut av norskegrensa. Det skal man ikke hate på – bare de ikke glemmer røttene sine, yo yo to da flow shizzle biatches firfizzle.

Hva synes dere om filmen? Er ikke Kavar og Anthony flinke til å lage sanger og filmer? Personlig liker jeg både sanger og filmer. Det gjør at jeg fort kan oppfattes som en som har interesser for forskjellige greier.

TWITTERFILMEN

Twitterfilmen ble både spilt inn og utsatt i januar 2011. Først i november samme år ble den klippet sammen på en måte som tilfredstilte de perfeksjonelle kravene filmskaperne Halvor Harsem, Christoffer Krook og Herrmann Stenerud hadde satt seg da ideene først kom på bordet ved årsskiftet. 

Målet vårt med filmen er å sette lys på bruken av Twitter i Norge. Flere kjente personligheter og brukere av det sosiale nettverket medvirker i Twitterfilmen – som vi håper vil inspirere både nye og gamle tvitrere.

Vi håper mange får sett filmen. Spre den gjerne videre via din egen blogg, facebook eller twitterkonto!

Hvordan bruker du Twitter?

Hatt.

Som jeg nevnte i det forrige emo-innlegget mitt, så har jeg en stor bunke bilder fra de siste månedene å kvitte meg med. Dette innlegget vil da ta for seg aktiviteten min fra de siste månedene, slik at jeg kan fortsette livet mitt der vi er i dag. Sånn er det med tvangstankene, vet dere. Det går alltid et tog, men dramaturgien i livet mitt skal opprettholdes på internett, selv om jeg må vente til den neste avgangen!

Her er et bilde av meg fra en veldig fin tid. Sikkert fordi jeg har på meg hatt. Alle mennesker blir glade av å ha på seg en hatt. Folk som ikke blir glade av å ha på seg en hatt er emosjonelle vrak (som meg, uten hatt) som har misforstått ALT som har med falsk livsglede å gjøre.

Jeg savner hatten.

Dette er også et fint bilde. Det er tatt på sushi-butikken i Asker, rett før jeg og Fattern skulle kjøpe vår første sushi. Fem minutter etter dette bilde ble tatt, så satt vi på internett og googlet hvordan man holder spisepinner.

Fattern fikk sushi-dilla og spiste sushi hver eneste dag i etterkant. Men så fikk han glassskår i sushien sin, og nå spiser han fiskepinner med poteter og majones igjen.

Dette er et teit bilde. Det er et sånn type bilde jeg tar av meg selv når jeg kommer hjem fra byen og Rambo ikke vil sove med meg.

Men dette er et veldig fint bilde. Det er sånne bilder jeg tar når jeg våkner etter en hard kveld på byen, og Rambo har lagt seg i skje med meg i løpet av natten for å varme meg og kile meg på ryggen.

Jeg har en ting for døde fugler. Har en hel haug av bilder med døde fugler hjemme på dataen min. Vet ikke helt hvorfor, men det er veldig interessant å se ting som kan fly på nært hold. Jeg ønsker meg en utstoppet ørn.

Fint bilde fra bursdagen til Ida Wulff tidligere i høst. Jeg var egentlig glad, jeg bare tøffer meg for kamera. Jeg er ikke noe flink til å posere med mindre jeg tar bilde selv.

Senere denne kvelden dro vi ut til Emil & Samuel – det dustestedet alle dustene i Oslo henger når de er kåte. For å sammenligne, så feiret jeg min egen bursdag på Olsen Café på Briskeby. Det er tradisjon. Olsen er ikke et sted for kåte duster. Man blir faktisk nesten steril av å være der. Du blir en kul, steril dust. Kommer tilbake til Olsen senere …

Det morsomste med mitt besøk hos Emil & Samuel var at jeg traff på han Lars Petter Granli-idioten fra Halden. Han tror han er fra Strømstad, men han er fra Halden. For dere som ikke vet hvem dette er, så kan jeg sammenligne han som en mannlig versjon av Heidi Alexandra. Uansett. Jeg gikk bort til Lars og spurte om vi kunne ta et bilde. Han visste ikke hvem jeg var, og dermed heller ikke at jeg har skrevet masse dritt om han på internett tidligere. Så tok vi bilde.

Jeg ville ha han til å lage en ordentlig gunner, men han insisterte på å posere som en hore på en FHM-forside.

Samme kvelden traff jeg også på Carl fra Paradise Hotel for 2 år siden. Altså en fyr som fortsatt ikke har funnet noe annet å gjøre med livet sitt enn å være Paradise-Carl på et utested med fattige drittunger i fine klær.

Hørte forresten et rykte om at Carl har skaffet seg en “stek”-tatovering.

Snakk om taper, da. Her er et bilde jeg fant på internett fra en skolefilm jeg var med i. Meta-taper.

Og her er et fint bilde av katten min, Rambo, som leker kameleon i busken.

Så hadde jeg brått bursdag, og Fattern bestilte kake – i tradisjon tro fra Larsen kafé i Asker.

Fattern er bra. Han er egentlig veldig lik meg i form av at han ikke har en fast jobb med faste arbeidstider og fast lunsj og fast månedslønn. Fattern har omtrent 50 jobber som han konstant fikler med. Men han tjener masse penger på jobbene sine da. Jeg gjør bare masse ting gratis, jeg. Fattern kjøper mat til meg noen ganger, når han kjører meg hjem.

På kvelden drar jeg inn til Oslo og møter vennene mine. Som nevnt tidligere møtes hele gjengen hvert år for å dra på Olsen, puben som ligger rett bortenfor meg. På dette bildet er det mange fine mennesker – noen av dem også gale.

Kakeprosjekt laget av venninnene mine. Ingen spiste av den.

Så dro vi opp til Olsen. Det er den ene kvelden i året der jeg ikke trenger å ha med egne penger, men alikevel krabber hjem.

Her er kusina mi, forresten. Camilla. Hun er kjempesøt, og singel, og bærer alltid på tre-fire glass inneholdende alkoholholdig substans. Drømmejente.

Det kommer mange forskjellige personer til Olsen denne ene dagen i året. Fulvio i bakgrunnen er en av de kuleste folka jeg har blitt kjent med i år. Alt han skriver er i CAPS LOCK. Seriøst. Også har han tatovert et vikingskip i bakhodet. Hadde jeg hatt en viking-tatovering i bakhodet, så skulle jeg også skrevet kun i CAPS LOCK.

Nå skrev jeg brått veldig internt. For dere som vil ta del i CAPS LOCK-historien min; legg til Fulvio HER. Bare si at han er awesome eller noe sånt. Så svarer han i CAPS LOCK. Det er dritmorsomt, og han er herdet mot ALLE “CAPS LOCK-vitser” som finnes. Han vet det godt selv, men driter i det. Også har han vikingskip-tatovering i bakhodet.

Raskt spørsmål. Vil noen tatovere en drage på tissen min?

Drikke mer champagne. Fordelen med champagne er at du glemmer hvor mye du har drukket, så fort du har drukket mer en seks glass.

Nå var det riktig nok ikke champagnen som rant over på Olsen denne kvelden. Ferneten tøyt stadig ut av neseborene mine denne kvelden. Vakkert. Jeg føler meg alltid som et godt menneske når jeg drikker fernet branca med nesa.

Det var på denne tiden avisene bestemte seg for å legge ut det mest sjokkerende bilde jeg noen gang har sett, i hele mitt liv. Og jeg har googlet mange syke ting.

Sjokket av å se Nansen som et nakent spøkelse var stort, og jeg orket ikke lenger å være hjemme. Alene. Med bildet.

Dette er et fint bilde, selv om jeg ser trist ut. Det er fordi jeg og Asbjørn, en kompis som også ble syk av å se bildet av Nansen, dro på guttetur til Lillehammer.

Så dro vi på Felix og drakk øl, selv om Felix har blitt ganske dårlig. Ølen smakte som alltid, da. Og dagen etter, så måtte jeg be Asbjørn om å ta bilde av meg. Derfor jeg ser så trist ut. Fordi det er kleint når to voksne menn tar bilder av hverandre i gågata i Lillehammer.

På veien hjem stoppet vi for å bæsje i Hamar. Her valgte jeg å bruke kameraet på iPhone-telefonen min for å ta bilde av meg selv. Det er også en klein ting å gjøre, så det ble relativt trist det og. I Hamar lukter det konstant gjødsel og asbest.

Hjemme i Oslo fikk jeg meg noen nye venner.

Davy visste faktisk hvem jeg var fra før. Han spurte meg om det var jeg som lagde alle de filmene på youtube. Det er derfor jeg ikke lager særlig mange filmer mer. Fordi Davy Wathne ser dem.

Også dukket jeg plutselig opp på tv igjen. Hadde nesten glemt at jeg hadde “statist i Hotel Cæsar-perioden” min forrige vinter. Jeg skulle mobbe hun lille jenta i serien fordi hun blogger. Ironisk, hva? Jeg synes jeg så skikkelig bøllete ut. Han andre fyren minnet meg aller mest om en eskimo.

Jo, også var jeg konferansier for en ski-film som heter Hardcore. Jeg visste ikke at jeg skulle være konferansier før jeg kom dit, og sa ikke et eneste ord. Jeg bare brølte, og drakk. Samtidig. Som alltid. Men det var mye morsommere å brøle og drikke både mikrofon og publikum.

Så hoppet jeg på toget og dro til Trondheim. På veien dit stoppet toget på Ringebu; stedet i Norge med mest innavl.

Jeg vet ikke om innavl-teorien min om Ringebu stemmer, men jeg tror det stod i avisen en gang.

I Trondheim ble jeg møtt av de to minste jentene jeg har sett i hele mitt liv. Vi tok meta-bilde sammen, og det var gøy. Jeg gjorde masse annet i Trondheim også, men det husker jeg ikke.

Rakk å ta bilde av meg selv i Trondheim før jeg dro hjem igjen. Eller er dette i Bergen? Er dette Bergen?

Seriøst. Er det i Bergen? I så fall har jeg glemt flere dager av livet mitt på en gang. Det er rekord, om vi ser bort fra livet mitt fra jeg ble født til jeg var omtrent fire år. Det er også ganske vagt.

Jeg dro hjem igjen etter bare noen dager. Katten min begynte jo å bli ganske sulten, stakkar.

Så var jeg våken i ett døgn frem til jeg dro til Krakow, men den historien kjenner dere jo allerede.

Sånn. Det føltes godt for hjernen min. Er det noen som leser dette egentlig? Det er ikke så farlig om dere bare ser på bildene, jeg skriver mest for mine egne tvangstankers skyld. Nå har jeg i hvert fall oppsummert livet mitt for noen måneder. Neste innlegg kommer i mai.

Jeg ønsker meg hatt igjen.

HJERNEN ER ALENE

For 5 år siden ble jeg diagnosert med noe som heter OCD, samt den velkjente trend-diagnosen ADHD. Jeg anskaffet meg disse i størst grad for å unngå militæret – noe som funket kjempefint – men det er utvilsomt betegnelser jeg kjenner meg igjen i, den dag i dag.

Viktig: Jeg skylder ikke ting bort på diagnoser – det er bare et papir. Det er bare slik jeg er, og slik jeg fungerer, men papiret gjør det hele litt enklere å snakke om. 

Det kan forklares som en parasitt som angriper hjernen med 15 nye hjerner, og så er det opp til disse å krangle om hvem som skal bestemme over hodet mitt. ADHD’en gjør at jeg ikke klarer å konsentrere meg om noe som helst med mindre jeg har et brennende engasjement. Det betyr at ting jeg ikke har motivasjonen for, ikke skjer. Om det skjer, så skjer det med et slående ræva resultat – om det blir et resultat. 

Det finnes jo en rekke “medisiner” som holder konsentrasjonen i sjakk, men jeg liker ikke tanken på å bedøve meg selv. Dessuten har disse pillene en bivirkning i form av kraftigere OCD – altså tvangstanker og tiks. Tvangshandlinger. Tidvis har jeg sånne mongo ryktninger i kroppen. Konstant har jeg hodet fullt av både konstruktive og destruktive tanker som jeg sliter med å få ut. Hjemmesiden min er jo et av mange tiltak for dette, bare kjipt at OCD’en min også krever en slags perfeksjonisme som gjør at jeg aldri klarer å publisere innlegg før jeg er 4000% fornøyd, noe jeg aldri blir fordi jeg alltid jobber like hardt med minst 5 andre ting samtidig. 

Det ender som regel med at jeg blir sittende hjemme og deppe fordi jeg ikke klarer å fullføre ting. Det lille jeg fullfører blir publisert og vist frem, og lager et inntrykk av at jeg er et slags feilfritt vidunderbarn. Dette er ikke mine ord, men ting folk sier til meg. Vel, de skulle bare vist hvor mye depresjon og dritt som ligger bak. Alle de ufullstendige tingene mine som bare svever rundt blant alt rotet i leiligheten min. Uansett hvor jeg snur meg, så ser jeg ting jeg en gang hadde et håp om å forvandle til noe helt fantastisk. Jeg har skuffer og skap fulle av ting jeg har et håp om å bruke en dag. Harddisken min er smekkfull av bilder jeg en gang skulle lage morsomme blogginnlegg av. Klarer ikke. 

Jeg får ekstremt mye positiv boost via alle kanaler. Det ville vært løgn om jeg sa at det ikke påvirker meg, men jeg tror ikke nødvendigvis det påvirker meg i en positiv retning. Jeg føler at alt skrytet er med på å gjøre meg til en slags overlegen, perfekt, arisk tufs. Jeg vil ha mer drittslenging. Mer motgang. Da tenker hodet mitt klarere. Det er derfor jeg gjør ting som å barbere hodet og farge det rødt. Det var bare for å slippe alt skrytet av hvor kjekk jeg plutselig var blitt. FUCK YOU, jeg driter i hvor kjekk du synes jeg er. Gi meg noe skikkelig! Be meg om å redde barn i Afrika, eller noe! Da er du en ekte helt da. Folk som har kjøpt en boks med Renati hårvoks er ikke en dritt!

Hodet mitt er et fullstendig rot, bortsett fra de 5-6 tingene jeg så vidt klarer å holde koll på om gangen. Akkurat nå gjelder dette et kjempearrangement vi prøver å avhode rundt juletider, en serie med kortfilmer vi gjør for en kommende spillefilm, et illustrator-kurs for å lære meg grafisk design og trykk, flere store artikler jeg gjør på hobbybasis, manusskriving, kontaktbygging og planlegging av hele livet mitt – i hvert fall frem til våren. Utenpå det er det “faste” ting som hjemmesiden, twitter og skolen hvor vi også holder på med eksamensfilmen vår. Jeg sender mail og sms hele dagen, drikker kaffe med forskjellige folk hele dagen og spiser noen ganger hver dag.

Ingenting av det jeg driver med fungerer som en inntektskilde. Jeg tjener ingen penger.

Jeg vet ikke hva jeg vil frem til med dette innlegget heller. Det startet egentlig som en innledning til et innlegg jeg skulle skrive for å bruke opp en del av bildene som har ligget på vent de siste månedene. De er egentlig verdiløse og ubrukelige. Akkurat som halvparten av klærne mine, som jeg aldri bruker. Jeg er elendig på å kaste ting. Alt blir gjemt bort “til en annen gang”.

Jeg føler at mitt private krasj av aktiviteter forhindrer meg i å møte venner og familie, og å gjøre vanlige ting som å se en film. Jeg blir derfor sittende alene hjemme, deprimert, med en følelse av å være innbilsk, overlegen og egoistisk. Mørketiden vi er på god vei inn i gjør heller ikke saken bedre, og nå er jeg tom for stearinlys.

Out.

GINGER SWAG

Jeg har vært rødhåret i snart en måned, og har nå laget en film for å forklare noen av omstendighetene rundt det hele. 

Denne filmen dedikeres til alle dere med naturlig rødt hår. Jeg beundrer dere, og har nå skjønt at jeg aldri kan bli som dere. Dere er fankern meg hardcore to the bone! Eller.. Hardcore to the skull, kanskje.

Reklamepause: DnB NOR bytter navn og deler ut gratis penger i 11 timer.

Dnb NOR har i løpet av natten slått seg sammen med Postbanken og Vital, og blitt til DNB. I den forbinnelse har Nina, min hjelpeverge- støttekontakt- og storesøster innen pengebransjen, bedt meg om å informere om dette. Jeg skjønner jo ingenting av begrepet penger, men jeg har fått det hele inn med teskje og nå skal jeg prøve å videreformidle dette for dere. 

Fra klokken 11:00 i dag, altså kl. 11:11 den 11.11.2011, så deler nye DNB ut 1111 kroner hvert 11 minutt i 11 timer.

Jeg vet ikke hvor DNB sin interesse for tallet 11 kommer fra, men det høres utrolig kult ut når alt er likt, ikke sant? Jeg er selv diagnosert med OCD som for meg resulterer i tvangstanker og et sterkt behov for perfeksjonisme, så jeg har mine mistanker om hvor dette kommer fra. 

OCD eller ikke; DNB gir bort en stor bunke med gratis penger hele dagen, og det finnes 2 måter å anskaffe dem på, uten å ty til bankran, utpressing eller salg av kokain til bankens mange ansatte.

1: Gå inn på DNBs facebookside og skriv dine tips- og ideer til hvordan banken kan utbedres til å bli den perfekte fremtidsbanken for deg. 

2: Hele dagen vil DNB, fortsatt via sine facebooksider, legge frem spørsmål til dere. Svarer du bra her, så får du plutselig gratis penger. Anbefalt.

Som sagt, så vil DNB trekke nye vinnere av 1111 kroner hvert 11. minutt. Jeg har lyst til å delta selv, men jeg har allerede vunnet én gang ved å skrive dette tipset:

Banken bør i fremtiden involvere seg mer i den nye generasjonen i form av både sponsing og innspill i sosiale medier og ungdommelige initiativer- tiltak- og aktiviteter som konserter og arrengementer, og et tettere samarbeid med ungdommen for å tilrettelegge- og informere om hva banken faktisk kan bidra med når det kommer til personlig økonomi og forståelse av pengesparing, pensjonsfond og BSU.

Nå følte jeg meg sykt smart som skrev så mange kule ting i bare to setninger. Her er den nye logoen til DNB, forresten. Den får meg til å smile fordi jeg liker turkis og fordi Nina ga meg en klem i går!!!

PS: Jeg har fått lov til å dele det første spørsmålet fra DNB med dere slik at dere kan forberede svaret litt, men husk å vente til klokken er over 11:00 med å svare! Det lyder føgende:

Hvilke banktjenester ønsker du å få på din mobiltelefon? – Svar HER.

FASHION

Her om dagen stakk jeg ut med kamera for å gjøre noe jeg ikke har gjort på lenge, nemlig å ta bilder av ukjente mennesker i sentrum. Denne gangen tok jeg som utangspunkt å fange opp klær og mote, for å kunne utvikle min egen stil ytterligere. 

Her går to voksne mennesker, mest sannsynlig BI-elever, i full offentlighet med såkalte “sensurdrakter” som opprinnelig er laget for ekstremt overvektige barn mellom 7 og 12.

Hvorfor gjør dem dette? – Som man kan se, så røyker de heroin også. Det forklarer jo det meste.

Her er det en fyr som ikke har skjønt at alle bruker falske rayban-solbriller nå. Han hadde aldri sluppet inn på Fisk og Vilt. 

Disse rampeguttene har vært på Oslo City og plyndret lekebutikken. Søte!

Jeg har ikke helt skjønt greia med folk som fronter det der råtne eplet, men antar at det er en form for samfunnstraff. 

Spør oss, står det der. Hvis man spør, så er han sikkert pålagt å fortelle om hvordan han som barn ble sparket i munnen av sin far, noe som resulterte i daglige kommentarinnlegg på dagbladet.no. Stakkars. Får lyst til å spandere en pølsefest-pølse på han.

Trylleklovn på vei til barnebursdagsfest. Jeg gjetter på at han skal gi bort playmo eller en Ken-dokke. 

Jeg syntes alltid synd på de barna som ikke fikk leke med Action Man. Jeg lekte med Action Man, og han banka dritten ut av Ken-dokkene til pysebarna.

Når jeg ser et slikt bilde, så tenker jeg automatisk: “Men hvor har han gjort av den overvektige 7-åringen?”. 

Dette er en person som spiser barn og sirkusklovner. Nå må den rødgrønne regjeringen gripe inn! Hilsen fortvilt anarkist.

Her er det noen unge speidere som går julebukk. Midt på sommern – for noen tøysekopper. De har sikkert sett Drømmehagen på NRK Super.

Til slutt oppdaget jeg at tøffe klesstilen de promoterer i nettmagasinet OMAG endelig har nådd ut til gatene. For å illustrere, så har jeg funnet et veldig godt bilde av 4 glamourmodeller på en kul fest.

Og her ser vi trenden bli satt til live i Karl Johan som et mer casual klesplagg. Kult!

Det er har også blitt populært for jenter å gå med 3 vesker på en gang. I veskene skal man helst ha en liten hund, sminke, onepiece, bæsjeluktparfyme, en flaske cava, nøkler til Redbull-bilen, iPhone med rosa pels på, voldsalarm med glitterklistremerke, lommebok med visittkortene til Erlend Stokkedal og Øystein Helmersen, Cult-topp og en del andre rekvisitter som kan bidra til gratis inngang på Luux og eksponering i blader som ekte menn leser. Ekte menn har tribal-tatovering, forresten. Det er ingen form for prevensjoner i disse veskene.

Konklusjonen min etter en lang dag var enkel. Adidas-klær, olabukser og topplue er ikke trendy lenger og vil neppe slippe meg inn på verken Luux eller backstage på David Guetta-konsert. Stilen min er rett- og slett utdatert, men med god bruk av bildene ovenfor, kan man med enkle grep gå gjennom en stor forvandling.

Ønsk den NYE Halvor velkommen.

Køen for alle damene starter ved bussterminalen i Nittedal.

Crackhoe i Kraków

Som dere sikkert har fått med dere, så har jeg nylig vært på en studietur (ferie) i Kraków – en stor by som på mange måter kan minne litt om Briskeby. Jeg og Petter holdt oss våkne i noen døgn før avreise for å være sikker på at vi skulle rekke flyet fra Gardermoen, så den første dagen i Kraków gikk bort til å sove på hotellet.

Jeg vet ikke hvordan dette bildet ble tatt, men jeg vet at sov. Jeg sover alltid slik. Ett øye åpent, og med hånda på tastaturet. Grunnen til dette er at jeg kommer på de beste ideene mine når jeg sover, og da er det viktig å være forberedt. Jeg sover generelt svært dårlig.

Den neste dagen dro vi for å besøke den gamle fabrikken til Oscar Schindler, der de også spilte inn deler av filmen. Her sitter jeg liksom i jødefengsel. Hjeeelp!

Inne i den gamle fabrikken hadde dem spart opp en stor samling av Schindlers gamle tissebøtter. 

Mannen elsket tissebøttene sine. Aldri skulle noen få ta de fra han! Han ville dø med tissebøttene sine. Så vidt jeg forstod guiden vår, så ligger Schindler begravd midt inne i tissebøttene bak meg. 

Jeg fulgte ikke helt med på hva guiden sa, men jeg tror jeg fikk med meg de viktigste tingene.

Etter det trivelige fabrikkoppholdet, så dro vi til et sted som jeg tror het Jøde-Ghettoen. Her filmet jeg og Petter noen viktige scener til videodagbloggen vår. 

Nydelig meta.

Så fant jeg plutselig en gjeng med helt ekte jøder! Eller… De var ikke ordentlige jøder enda, for de gikk fortsatt på jødeskolen. Det var ingen av dem som hadde krøllete kinnskjegg heller, men jeg tror det er noe man først får når man er ferdigutdannet jøde.

Planen var å be alle jødene om å lage gunnern min med hånda, men så kom jeg på at de kanskje ikke leser hjemmesiden min- og dermed ikke vet at gunnern min er en harmløs og solidarisk gimmick. Jeg ville ikke havne i klammeri med jødene, så jeg ba dem strekke frem tommelen i stedet. 

Her går jeg i en trapp som alle jødene gjemte seg bak under krigen. 

Jeg tror i hvert fall guiden sa noe om det; at Schindler kjøpte denne trappen for å gjemme jøder bak den. 6000 jøder gjemte seg bak trappen. 6000! Det er derfor Schindler ble så populær blant damene i etterkrigstiden, noe som etterhvert resulterte i hans sykelige trang til å kjøpe nye tissebøtter. Alle ville ha en bit av tissebøttene hans.

Tok meg også en prat med lokalbefolkningen. Spurte om hvor man burde gå ut på kvelden for å spise og kanskje danse litt. 

Denne fyren var dessverre mer opptatt av å gi meg maten han nettopp hadde funnet i søppelkassen enn å forklare meg disse tingene, derfor gadd jeg ikke å gi han mailen min sånn at vi kunne møtes på kvelden. I ettertid, så har jeg tenkt at han kanskje var en av leserne mine, og at han tøyset med meg bare for å komme med på hjemmesiden. Aldri!

Her spiller vi inn scenene til videodagbloggen vår fra det høyeste punktet i Polen.

Etter en lang dag ute i Kraków tok jeg og Petter turen til en svært fasjonabel resturant inne på det lokale kjøpesenteret.

Maten var god, men jeg likte spesielt godt konseptet med å gi bort mest mulig gratis øl til meg og Petter. Vi sang og danset, freestyle-rappet og blåste små papirbiter på de andre gjestene med sugerør. Alle syntes det var kult. Han mannen i bakgrunnen var en av de som syntes jeg og Petter var dritkule.

I løpet av denne kvelden ble jeg plutselig rødhåret. En erfaring jeg kommer til å skrive mer om senere. 

Dagen etter dro vi til Saltgruvene. Jeg husker ikke helt hva guiden sa, men jeg tror det var der den gamle kongen av Polen dro når han trengte et sted å slappe av. Her er kongen. Jeg tror han het Vladimir. Han var kjent for det utrolig store hodet.

Over til det viktige! Jeg fant disse hyggelige beskjedene ved heisene til Saltgruvene, 135 meter under bakken. 

Etter å ha vært 3 dager borte fra kjærestene mine i Oslo, så begynte jeg å bli veldig hormonell, og dermed litt forelsket. I alt. Også i Annette, Marie og Julie som kommer fra et sted som heter Norge, som ligger i Bærum. Kan dere vennligst ta kontakt? Dere kan jo flytte inn hos meg, og lage brokkoli og luske meg i håret. Fattern betaler.

Etter å ha blitt i hormonell ubalanse nede i Saltgruvene, så gikk turen videre til konsentrasjonsleirene i Auschwitz.

Jeg kødder ikke med dette. Det var jeg som ba om at vi kunne dra dit, og selv om jeg følte meg forberedt, så opplevde jeg besøket som et emosjonelt slag i trynet.

Vi rundet av dagen med polsk øl. Jeg står alltid i doggy-stillingen når jeg drikker polsk øl. Når jeg drikker tysk øl, så står jeg på hodet.

Når jeg drikker norsk øl er jeg som oftest naken, men det er vel ingen hemmelighet lenger.

Det skjedde utrolig mye i løpet av den uka vi var i Kraków, men jeg må nesten plukke ut de viktigste tingene. Den ene dagen drakk jeg kaffe på STAAARBUUUCKS!

Jeg glemte å ta bilde av meg selv utenfor, da. FML, liksom!!!

Så dro jeg til min faste tatovør i Polen for å mekke en fet tribal-tattis.

Jeg var usikker på om jeg ville ha vanlig tribal eller den som er i 3d, så vi kom frem til en mellomting i 2d. Med masse gørr og blod på. Jeg gleder meg til å vise den frem på chartertur i vinter! 

Jeg har forresten fortsatt et stort ønske om å delta på Charterfeber, forresten. Kan noen kontakte castingen? 

Etter en lang uke, så var det på tide å dra hjem igjen. På flyplassen møtte jeg og Petter den peneste jenta vi noen gang har sett, så vi gikk bort til henne for å snakke litt om mulighetene for å danne et slags trekant-forhold der vi bor i kollektiv sammen og adopterer barn fra Afrika og sånn. 

Pappaen og mammaen hennes likte ikke ideen så godt, men jeg tror hun hadde skikkelig lyst. Jeg og Petter er to romantikere! Hun het Anna, forresten. Og det kunne både jeg og Petter bånde med, for vi kjenner begge noen som heter Anna fra før.

Så kjørte flyet oss hjem igjen, og jeg har hatt intens halsbrann siden. Det er noe med lufta der nede i Kraków. Jeg tror de har et problem med løsemidler og radioaktiv stråling. Ja, ja. Ferie er ferie.

(Studietur.)