Først skal jeg skrive to ting som kun angår meg og ett annet menneske. Den første tingen angår kun meg, og inneholder setningen “Jeg synes Lukestar med Flying Canoes er kul”. Den andre tingen angår kun Janne, og bare Janne. Du skal få stilongsen min, Janne. Fordi jeg vet at du er ofte innom her, kommenterer mye og virker litt smågæren. Send meg mail med adresse på, så får du den innen 3 måneder eller noe.

Så skal jeg starte innlegget mitt. Det har seg nemlig slik at jeg plutselig hadde masse penger igjen.

Se, her spiser jeg pengene!

Annonsørinnhold

Januarsalget: Stor oversikt over de beste kjøpene

Blir hjemmesiden hans, som egentlig er en blogg, sponset av banken? Har han fått fast statist-jobb i Hotel Cæsar? Er Fattern hans sjeik? Er det medgangstider på barnemarkedet om dagen? – Spørsmålene er mange, og de er gode. Sannheten er at jeg har solgt mestparten av innholdet i leiligheten min, kroppen min og sjelen min. Det eneste jeg sitter igjen med er noen sedler, katten min og tran som gikk ut i oktober 2010.

Veit dere hvor trist jeg er, eller? Jeg er et trist menneske, jeg. Trist, sier jeg!

Stakkars Rambo. Han gjemmer seg på badet, han, i redsel for å bli manisk depressiv.

Jeg skjønte at det måtte tiltak til. Alle vet jo at lykke kan kjøpes for penger, så jeg tok turen ned til Oslo City for å bruke litt. I den anledningen skulle det vel egentlig bare mangle at Rambo fikk en liten gave. Han tisser nesten bare i kattedoen nå!

Da jeg kom hjem, så var Rambo ganske interessert i det nye møbelet, og tok raskt eierskap. Se hvor stolt han er, da. Vet dere hvordan det er å bo med meg, eller? Det er ikke spesielt lett. Rambo fortjente dette.

Så pælma jeg bort katta for å montere det nyinnkjøpte produktet. Montering og bygging har alltid vært greia mi. Og klining da, men det er det bare jeg og Rambo som vet. 

Jeg tror kunnskapene stammer fra barndommen, da jeg var ivrig legobygger og actionman-entusiast. Aller best likte jeg å brenne actionmennene mine for så å skyte dem til helvete med en hjemmelaget katapult som Tjukke-Petter i 4. klasse hoppet på. Jeg savner barndommen min litt, sånn om vi glemmer de endeløse pianotimene mine.

Tilbake til innlegget. Med ferdigmontert klatrestativ, så løftet jeg Rambo på plass. Det var en stor skuffelse, da han begynte å vise klare tegn til usikkerhet rundt sin nye lekeplass.

Det var ingen tvil. Rambo hadde nok tatt vann over hodet ved første møte, og nå var han skeptisk. 

Han er litt sånn, faktisk. Han må bli kjent med nye forhold, og for en katt kan et klatrestativ med en giftering.

Huff, dette lovet ikke godt.

Jeg tok meg en inspeksjonsrunde for å se etter eventuelle reklamasjoner. Rambo tok seg en matbit.

Men vi kom ingen vei. Rambo la seg i kontorstolen min, mens klatrestativet ble stående tomt. Hva skal man gjøre liksom? Jeg kan jo ikke tvinge katta!

Jeg fant ut at jeg uansett måtte gjøre noe med stativet, og satt meg ned for å tenke litt, samt ta et litt teit bilde av meg selv med en tom vinflaske.

Uææ!

Ser dere meg? Jeg gjemmer meg inne i det lille røret.

Etter å ha posert med den tomme vinflaska og lekt i det lille røret, så bestemte jeg meg for å lage litt mat. Spaghetti for anledningen. 

Ingenting slår en skikkelig spaghettigryte, selv om du har spist spaghetti hver dag de siste 4 årene. For anledningen hadde jeg også et nytt spisebord.

Jeg begynte å føle at investeringen var verdt det alikevel. (Registrer hvordan jeg skrev invister, Christian. Jeg skrev det med e.) 

Men jeg syntes fortsatt litt synd på Rambo. Han ble liksom en gave fattigere, han. 

Så kom jeg på at (ape)katter er sosiale dyr. Eller… egentlig var det en kompis av meg som spiser syre som sa det. Dermed gjorde jeg et siste forsøk for å få Rambo til å flytte inn i klatrestativet, og flyttet hele greia bort til sofaen der jeg selv tilbringer mest tid om dagen.

Og tro det eller ei. Mot all forventning så det jammen ut til å funke! 

Det kan ha noe med at jeg ga han en øl først, men det synes jeg han fortjente. Det er viktig å ikke glemme samboerskapet i denne saken! Jeg kan ikke få sagt det nok ganger, men jeg er et slitsomt menneske å være med. 

Etter mye slit og mas, så ser det endelig ut til at Rambo har funnet seg til rette. Han har blitt litt vel glad i øl, men jeg ser ikke problemet i at en kattepus kan nyte en kald pils etter en lang dag med meg.

Jeg blir sliten av meg selv, jeg.

Forresten, så er den multifunksjonsmaskinen ved siden av tv’en til salgs. Kan noen vær så snill å kjøpe den av meg? Hører jeg 3500 kroner?