For 20 minutter siden var jeg løpende på vei ut døra for å trene, men som jeg kunne garantere igår skjedde det noe rart på veien, og nå sitter jeg her igjen. Jeg føler meg som et støttemedlem. Er vel det jeg er også. Men vet ikke hva jeg blir mest deppa av. Å ikke ha motivasjon til å trene, eller å melde meg ut etter 3 år. Tror det er bedre å trene med noen etter jobb. Det frister jo ikke helt med benkpress når jeg akkurat har stått opp. Istedenfor trening har jeg fått sendt inn måleravlesning og sendt folkeuniversitetet mail om at kursavgiften jeg skylder dem, høyst sannsynlig ikke blir betalt innen 4. September, slik dem ber om.

Jeg satser på utsatt forfallsdato, så kan jeg rote rundt etter 11 000 i noen dager til. Den dagen jeg blir rik skal jeg ha egen gym i kjellern.

Grøss.. Været blir gråere og gråere for hvert sekund som går mens jeg venter på å dra mot jobb. Ser for meg en ekstra humpete rute idag, og for hvert stopp skal sikkert dieselmotoren ruses så godt det går under setet jeg sitter på. Mer om ubehagelige bussturer og dårlig asfalt kan leses noen innlegg bakover, og det er overhodet ingen spøk. Jeg bør begynne å ta trikk isteden. Er så umotivert nå, at bare tanken på å gå ut døra gir meg frysninger. MEN, heldigvis lager kollegaen min en helvettes sterk kaffe. Det er helt motbydelig, men drikker man raskt nok, går tiden også ganske raskt.