Igår var jeg på Tusenfryd, og gjorde ting jeg ikke pleier. Samtidig som kroppen har nådd et slags klimaks, så sitter jeg fortsatt igjen som et nervevrak. Vi kommer nærmere inn på dette litt lenger ned i innlegget.
Det første jeg merket meg, var den svært dårlige sikkerheten rundt rulletrappen ved inngangen. Jeg tviler sterkt på at den lille nettingen over rulletrappen vil holde, i tilfelle en vogn fra berg- og dalbanen skulle ramle av.
Det var også ganske skuffende at jeg, som den ekshibisjonisten jeg er, ikke kunne fryde meg på Tusenfryd i baris!
Men utover disse tingene, så skulle Tusenfryd by på en ganske spennende og lærerik tur. Vi fant for eksempel ut at Michael har en liten hemmelighet under armene.
Mens vi jeg sto og lekte med Michaels lille skattekammer, så oppdaget jeg plutselig at det var noe muffins på gang. Ikke sånne spise-muffins! Sånn skummel muffins. Hva ER det her liksom?
Og HVORFOR er den så langt unna? 🙁 
Jeg likte dette svært dårlig. Jeg hater denne typen attraksjoner, og ser på det som svært dårlig humor. Jeg hadde aldri gjort noe slikt alene, men det er jo umulig å backe ut når begge venninnene dine skal gjøre det. Jeg satte en knapp på at køen skulle vare ut dagen.
Men køen suste jo avgårde, og jeg var livredd. Jeg tror jeg forklarte alle innen 10 meters avstand, om hvor redd jeg var. På et tidspunkt, så kan jeg også bekrefte en liten gråt. Jeg har ALDRI hatt så mye adrenalin i kroppen, og jeg har gjort mye kødd opp igjennom tenårene!
Så var det vår tur.
Jeg gikk så sakte jeg kunne bort til setet. Spente meg fast, også…
Det eneste jeg husker er følelsen av å falle. Sånn som i drømmene.
Eller.. Egentlig, så husker jeg det meste. Det er bare litt vanskelig å komme med en god beskrivelse, da jeg brukte alle musklene i kroppen til å presse sammen øynene, og holde meg fast i puppene til jenta ved siden av meg.
Jeg tror jeg kan sammenligne opplevelsen med et selvmord. Altså.. Det er kjipt å hoppe fra en bro, men om jeg hadde valgt å gjøre det, så skulle jeg nok ha nytt fallet! Litt sånn var det nå, da. Jeg var sikker på at jeg skulle dø, og nøt mine siste sekunder samtidig.
Jeg elsket det.
Jeg har aldri prøvd heroin, men jeg er ganske sikker på at følelsen jeg fikk i kroppen etterpå kan sammenlignes med en finfin brukerdose heroin. Her er et bilde av meg, tatt rett etterpå. 
Legg merke til hvordan jeg klamrer meg fast til benken, uten å kommentere hvor tynn jeg er. Jeg hadde glemt å spise frokost!
Faktaopplysning, mens vi snakker om mat: Pølsemeny på Tusenfryd = 96 kr. Ikke fett.
Det var noen jenter som ville ta bilde av oss, da. Eller.. Egentlig av Ida, men jeg tenkte at dem bare ikke turte å spørre meg, så jeg ble med på eget initiativ.
Jeg synes det var skuffende at de "ikke husket" navnet mitt. Jeg vet at Ida er kjendis fordi hun var med på SMS Roulette på vgtv, men jeg er jo liksom kongen da. Jaja, jeg kutter meg litt i pulsåra, så blir det nok bra tenker jeg.
Dessuten, så fant jeg jo tidenes mest fasinerende fontene.
Jeg klarte ikke helt å sette fingern på hva dette minner meg om. Tenke, tenke… Små sprut som kommer ut av små hull. Hmm…
Vi ble stående å tenke litt hele gjengen.
Heldigvis kjøpte Mari, som tenker til høyre på bildet over, en stor sukkerspinn til å putte i kjeften. Jeg derimot brukte den som en stor hvit bart. Da ble alt liksom veldig bra igjen. Top notch, Mari!
Og dermed dro vi tilbake til byen. Det vil si… De andre dro og gjorde noe fornuftig med livene sine.
Jeg ble stående å se på colajentene igjen…
Samtidig, så lurer jeg på om turen min til Tusenfryd kan ha gjort meg avhengig av heroin. Jeg merker at jeg MÅ ha et eller annet. Noe ekstremt. Jeg har liksom blitt avhengig av det ultimate, og nå som heroin blir gratis, så er det kanskje ikke galt av meg å starte?…
Tenke, tenke… Jeg hater tenking. Skal ansette en polakk til å gjøre det for meg…
Kjære Halvor.
Antyder du at det ikke er fornuftig å se på colajenter!?
Øyvind Viland:
Veldig avhengig av hvor mye man ser på dem, kjære Viland. Jeg bruker store deler av dagene mine på dette. Det er mye tid det, og mye usunn Coca Cola. Heldigvis, så har dem sluttet å bruke frekke uniformer.
spin spider er det kjedeligste jeg har vært borti. sto og venta i 1 time for å bli svimmel. kunne ha brukt de minuttene på noe fornuftig !! like… ingenting!
Kjære Halvor,
faen for en sjuk latter du he.
Kjære Halvor! Seff skal jeg sende en mini katt til deg! I kiwipose også! Du vet jo at katter avlet av MEG liker seg godt i poser! Du kan få Katla, hun er så hissig at hun kunne vært en vakthund. Hun burde vært der når Nick ble tatt!
Kjære Halvor! (Merk utropstegnet, istedet for punktummet!)
Ja, du veit sikkert hvor pen og kul og sånn du er. Såehm, det tar vi en annen gang.
Må jeg bare si at jeg elsker bloggen din, den er sykt kul, og du skriver virkelig som en konge! Dette er faktisk den beste bloggen jeg har lest, im looooovin’ it. 😀
Kjære Halvorddd. I dag hadde cola-jentene på seg sykepleieruniformene sine igjen.
Kjære Halvor <3
Åw, hvorfor var du ikke der på mandag? Da kunne jeg møtt deg, sett deg. Luktet på deg.
Kjære Halvor.
Må si jeg er skuffet over at du ikke nevner sigøynerfaren på Tusenfryd med ett ord.
Jeg har blitt både nevnt og avbildet på kongens blogg..det er nå jeg snitter hovedpulsåren, lar blodet pumpe sakte ut og dør lykkelig (bare ikke akkurat nå, må se ferdig vm først).
Jeg har forresten fremdeles (ett helt døgn etter) mareritt om de forferdelige bilene som kræsjet inn i hverandre hele tiden. Angst
Kjære Halvor,
“Du e maen!”