G4S

Det var en kald- og stormfull høstaften. Raggsokkene var funnet frem, og hawaiiskjortene var satt tilbake i skapet, klar for nok en overvintring. Det var starten av November, og alt tydet på at dette var en perfekt kveld til å slappe av hjemme i varmen.
Jeg satt i sofaen min, slik jeg pleier. Spiste litt pizza, og så på slideshowbilder av meg selv på tven, slik jeg også pleier.

Men det var noe som ikke stemte. Jeg merket det på meg, men greide ikke helt å forstå hva.

Så oppdaget jeg plutselig skiltet.

Jeg vet ikke hvor skiltet kom fra, eller hvor lenge det har vært her. Etter at jeg begynte på skolen, så har jo livet mitt vært så hektisk at jeg ikke har hatt kontroll over dusjrutinene mine engang. Men det var altså et skilt her. Et forbanna fint skilt også, om jeg får lov til å si det selv.

Vi fant tonen. Jeg og skiltet fant tonen, og i løpet av noen timer, så utviklet vi et svært godt forhold.

Vi ble bestevenner.

Det var en herlig tid!

Oi sann! Her har visst noen sluppet en fjert.

Men ingen ting varer evig. Fasaden begynte å slå sprekker, og i løpet av kvelden, så vokste jeg og skiltet mitt fra hverandre i stor fart.

Jeg prøvde å mate skiltet mitt med et brød. Ingen respons.

Jeg tenkte at skiltet kanskje frøs, og tilbød den en jakke og en kopp med varm sjokolade. Ingen respons.

Jeg prøvde å pynte skiltet mitt med den nye hatten min. Ingen respons.

Sånn i farta, forresten! Jeg har anskaffet meg hatt også. Jeg vet ikke helt hvor den kommer fra heller.

Så prøvde jeg å parre meg med skiltet. Litt fordi jeg lurer på hvordan ungen ville sett ut, og litt fordi jeg aldri har parret meg med et skilt før. Men jeg fikk ingen respons.

Ingen respons. Uansett hva jeg prøvde på, så fikk jeg overhodet ingen respons.

RESPONDER, DIN HORE! RESPONDER!

Det klikka for meg. Jeg henta gunnern, og var klar til å ende forholdet med skiltet for godt!

Men jeg klarte det ikke. I ren desperasjon pekte jeg gunnern mot mitt eget hodet for å avslutte denne urettferdige- og uforståelige tilværelsen, som enkelte kaller for liv.

Det var da jeg oppdaget den lille skriften, øverst i det høyre hjørnet.

HERREGUD!

Hundre tanker strømmet gjennom hodet. Hvordan havnet egentlig dette skiltet hjemme hos meg? Er det noen som leter etter det? Kommer tissen min til å vokse noe mer nå som jeg er godt over tjue, og kommer jeg egentlig inn i USA med et stjålet skilt på rullebladet?

Uæææ! Nå kommer jeg ikke inn i USA!

Neida, hahaha, jeg skal jo ikke dit uansett. Herregud.

Jeg skjønte selv at jeg overdrev hele situasjonen, og tenkte at skiltet kanskje egentlig bare var svært trøtt. Det hadde vært en lang kveld, så jeg brettet et pledd over stakkaren, og sang den der “Vesle Kaja og vesle Maja”.

Deretter kilte jeg skiltet på ryggen, helt til vi begge sovnet på sofaen.

Det hadde vært en lang- og rotete kveld. Ja, det er nesten rart å tenke på at det skjedde for bare en time siden.

Jeg vet fortsatt ikke hvor skiltet kom fra, men jeg tenker ikke noe mer på det. Det viktigste her er at vi fant hverandre, og som i alle andre forhold, så vil det alltid være konflikter. Det styrker forholdet! Det har jeg lært av kvinnekjønnet, som stadig krangler uten at det er noen spesiell bakgrunn for det.

Jeg elsker skiltet mitt. Ingen skal få ta det i fra meg…

Siste innlegg