Jeg fikk en ønskemail i går, så vi starter dagens innlegg med å gratulere en heldig frøken som heter inGa med dagen, dere. Jeg vet ikke helt hvorfor hun skriver navnet sitt med stor bokstav midt i navnet, men det er en kreativ måte å holde seg litt original på. Klapp på skulderen for det, og high-five for at hun får en videre strålende dag. “Gratulerer med dagen, inGa!”.

SPECIALS-GHOST TOWN

I dag brå-våknet jeg av vekkeklokka. Det gjør jeg jo for så vidt hver morgen, men denne gangen hadde jeg stilt den på 03:45. Jeg vet ikke hvor mye erfaring dere har med å stå opp på samme tidspunkt som bestemoren min, men jeg kan garantere for at det ikke spesielt behagelig.

Grunnen til denne unødvendige hjerneforstyrrelsen var at jeg for noen dager siden lovet meg bort som statist i en reklamefilm for McDonalds. Eller. De kalte det for statist da. Selv liker jeg ordet skuespillerassistentmedarbeider bedre. Dessuten så skulle jeg jo få penger for jobben.

Penger… Jeg gjør ALT for penger.

Ps: Dette er gamle bilder. Jeg har ingen penger lenger.

Jeg dusjet, spiste og brukte blackmetal-musikk for å komme ut av komatilstanden. Hele situasjonen virket urealistisk og jeg skjønte vel egentlig ikke at jeg var våken før jeg tydelig kunne høre naboene mine vente på heisen utenfor døra. De hadde akkurat kommet hjem fra byen.

Før jeg dro, så pakket jeg Rambo inn i dyna- og forsikret han om at jeg snart skulle komme tilbake.

Jeg forsvant ut døra i fem-tiden. Det var så kaldt ute at fingrene mine nesten knakk. Vinden ulte som en sulten ulv, og på veien ned mot bussen møtte jeg minst tre avisbud, to søppelbiler og en kanin.

Ved nærmere ettertanke, så møtte jeg nok ingen kanin, men det hadde vært ganske kult om jeg gjorde det.

Det var første gang i mitt liv at jeg har ventet på nattbussen for å komme meg på jobb.

Jeg tror jeg var den eneste nordmannen på bussen, sammen med minst ti afrikanere med vaske-uniformer og to svenske løkka-hipstere i posten-uniformer. Jeg elsker prototyper. Alle sov, mens jeg tok bilder av meg selv. Det MÅ være en diagnose for akkurat dette.

Jeg trodde jeg skulle dø av kulde, og var minutter fra å legge meg i en grøft for å slappe av litt. Heldigvis hadde McDonalds skiltet veien helt frem til døra. Jeg følte meg nesten som Kaspar, Melkior og Baltasar, bare at de skulle finne Jesus, da. Og jeg skulle finne McDonalds.

Litt usikker på om McDonalds gjør det rett i å reklamere for iskrem i november. Selv hadde jeg mest lyst til å bade i nykokt kaffe.

Så kom jeg meg endelig frem.

Det skjer egentlig ikke så mye spennende som statist. Eller. Det er spennende om du synes det er gøy å spise hamburger i ti timer, snakke uten lyd og prate med gærninger som tror de blir kjente skuespillere av å gå rundt i en blurry bakgrunn som ingen ser.

Selv brukte jeg mesteparten av tiden til å ta bilder av meg selv bak en gravemaskin på utsiden…

Ti timer- og tjue hamburgere senere, så kom jeg meg endelig hjem igjen. Jeg har aldri følt meg verre, men det gjør ingenting.

Jeg har penger igjen.