Den siste uka har forkjølelsen tatt kontroll over kroppen min. Nesa er ubrukelig, og gjør ikke annet enn å skitne til barten. Halsen er full av sagblader, og hvert sekund hoster jeg opp en slags guffe som jeg aldri ville trodd at kroppen greide å produsere. Nesten litt stolt. Også hører jeg nesten ingenting. Ørene mine er tettet igjen, og det føles som om jeg er 10 000 meter oppe i lufta. Ja, hadde det ikke vært for at resten av hodet er tungt som en bowlingball, med en extra small kondom tredd over det hele for å sette krona på verket. Jeg er drittsjuk, og syter som en drittunge. Dessuten, så gir det meg unnskyldning til å ha sittet hjemme i en uke. Twitter<3

Jeg satt godt til rette i stolen, med julebrusen i hånda- og nesa full av dasspapir, da Øystein og Christine plutselig spurte meg om bærehjelp i bytte mot øl. Masse øl. Og innflytningsfest.

Hjernen fikk et valg. Om jeg sa nei, så ville jeg kanskje blitt frisk igjen innen helgen var omme. Og om jeg sa ja, så ville jeg høyst sannsynelig misbruke øltilbudet til det fulle, og drite meg ut for vennene til Øystein og Christine som jeg ikke kjenner fra før, samt spare på forkjølelsen i en uke til. Det var et vanskelig valg, men så våknet alkoholikeren i meg.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg sa ja til øllen, jeg.

Før vi kunne få øl, så måtte vi flytte alle tingene deres fra den gamle leiligheten til den nye.

Det gikk heldigvis greit, for jeg hadde med min egen øl, også.

Så kunne vi endelig sette oss ned i den nye leiligheten. Og drikke øl. Her ser vi Øystein i sitt rette element. I bakgrunnen ser vi meg, også i mitt rette element.

Frode viser frem størrelsen på tissen. Min altså.

Christine er alltid glad. Venninna hennes husker jeg ikke om jeg hilste på. Jeg sluttet å huske ting i 2008.

Stemningen ble ganske bra etterhvert. I hvert fall for min del. Det er ofte litt sånn at jo bedre jeg har det, jo kjipere har andre folk det. Jeg kan garantere at jeg sitter å forteller kjedelige historier om meg selv, på dette bildet. Garantert, ass. Jeg kjenner meg selv for godt.

Halveis inn i kasse nummer to, så begynte endelig moroa da Øystein skulle lære meg en ufattelig morsom skåle-lek som heter “ass, titties, titties, ass”. Leken går ut på at flaska er en kjerring, også skal man klunke bunnen og toppen mot hverandre mens man kaller det for “ass” og “titties”. Det var allerede under den første omgangen med “ass” at jeg undervurderte musklene mine, og klunka til for hardt. Dermed gikk øl for cirka syv kroner tapt, rett i fanget på mine rosa bukser.

Jeg er jo en dreven skåler, og så fort at dette var en perfekt mulighet for å kle av meg klærne.

Alt er mye morsommere uten klær. Jeg er sikker på at jeg ber de andre om å kle av seg også, på dette bildet. Garantert, ass. Jeg sa jo at jeg kjenner meg selv!

Dessuten er det mye enklere å klå på seg selv, når man ikke har bukser.

Hadde det ikke vært for kulda, så skulle jeg ha kastet alle buksene mine. Jeg mener det.

Seriøst!

Det begynte å bli sent, men kreativiteten var det ingenting å utsette på. Jeg fant fort frem en tusj, og tegnet litt på sofaen.

Så sovnet jeg. Etter å ha sendt et par uleselige sms’er først, så klart.

Det ser kanskje fredelig ut på utsiden, men bak øyelokkene mine så det slik ut.

Jeg er så pen når jeg sover. Også lurer jeg på hva som foregår bak pannen min på dette bildet.

På en måte, så har jeg et litt sånn lurt smil. Jeg tror det er en fabrikk der inne. En fabrikk full av oompa loompaer og kinesiske dverger som synger teite sanger om skalldyr og portvin.

Klokken 09:00. Det er ståopp-tid for små gutter, og svin som sovner naken i andres sofaer. Med snør i hele trynet, hoste-guffe siklende ut av kjeften og 10 liter gift som presser seg ut av alle mulige kroppsåpninger, så skabbet jeg meg hjem. Uvitende om hvorfor alle så på meg.

Haha, og jeg som trodde de så på meg fordi dem syntes jeg var kjekk. Så jeg prøvde å se bra ut, og smile tilbake og sånn. Ja, ja. Lenge leve!

PIXIES-WHERE IS MY MIND

Husk å sjekke ut kongenavbriskeby, forresten. Jeg kan ikke svare på hvorfor. Bare gjør det.