I forbindelse med markeringen i morgen, 21.8.11, så har jeg sendt et brev til kulturdepartementet, med ønske om å få delta. Jeg håper det lar seg gjøre. Slik så brevet mitt ut:

Hei! 

Jeg har fått med meg at det i morgen vil bli avholdt en større minneseremoni for 22.07. Jeg synes det er et flott tiltak, og har et ønske i forbindelse med dette:

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg bruker aktivt nettsamfunnet twitter, og med snart 5000 følgere har jeg blitt en større personlighet der inne. Det høres kanskje banalt ut, men fra det sekundet bomben smalt den 22.07, så la alle brukerne av twitter vitsene på hylla. Det ingen nyhet at ALT som skjer i Norge og verden kommer på twitter først – dette brukte vi bevisst, og jobbet hardt med å spre viktig informasjon. Vi snakket med de på utøya før noen andre i Norge i det hele tatt visste hva som skjedde. Vi ringte både nyheter, politi og naboer til Utøya med de siste beskjedene, som at man ikke måtte ringe ungdommen på Øya, at gjerningsmannen var hvit hadde politiuniform, og at naboer med båt måtte komme seg ut for å plukke opp ungdom i vannet. 

Jeg fikk vite om Utøya 3 kvarter før noen av nyhetskanalene i det hele tatt nevnte det. Jeg satt med 13 nettaviser oppe, 3 tv-kanaler på samtidig og twitter; der jeg konstant søkte etter viktige meldinger for å dele dem videre. 

Flere meldte seg for å kjøre de som ville donere blod til blodbanken. Pårørende fikk tilbudt soveplass. Det ble laget viktige telefonnummer til krisetelefon. – Alle slike beskjeder kunne vi bidra med å føre videre. Den lille “gjengen” som tvitret oslo og utøya-meldinger nådde frem til minst 30-40 000 mennesker, så det er ingen tvil om at det var et ekstremt viktig verktøy på alle mulige måter denne dagen. Både som nyhetskanal, og terapi. 

Vi jobbet også aktivt mot den akutte rasismen som oppstod i Oslo, timene før Breiviks utseende ble kjent.

I ettertid, så har jeg og flere åpnet hjemmene våres for de som har vært alene, redde, trengt en klem eller noen å snakke med. Jeg har fått over 100 tekstmeldinger og telefoner av både berørte som har trengt noen å prate med, selv om de ikke kjenner meg. Jeg har også skrevet flere innlegg på bloggen min.

For meg har det fungert som terapi. Jeg har også sett på det som en plikt å bruke mine leser og følger-tall til å spre den nødvendige informasjon og gode ord. Vi fikk også etablert korrekte lister over ALLE minnemarkeringene i Norge dagene etter. 

Poenget mitt med denne litt lange mailen:

Twitter burde representeres på minneseremonien. Det er faktisk viktig at vi er der og viser ansiktene våres! 

(Her står det egentlig en del navn) – Dette er alle folk som har virkelig har stått på for å bevare roen og kjærligheten, samtidig som viktige meldinger har blitt delt.

Om ikke det er mulig å få inn så mange, så synes jeg de 5 første, inkludert meg selv, bør ha et slikt pass. Jeg håper dette kan ordnes.

Vennlig hilsen Halvor Harsem