Dette innlegget skulle egentlig ut for mange uker siden, men på grunn av svikt i systemet (periodisk downs syndrom), så kommer det først nå. 

Det startet med at jeg fikk et brev i postkassa. Jeg får jo aldri noe annet i postkassa enn regninger og avføring, og tenkte først at det var Anonymous – eller noen andre middelaldrende menn med potensproblemer – som hadde sendt meg miltbrann fordi jeg erter dem på Twitter. Men det stod jo “Fragile” på brevet, og Fragile er jo en ganske dårlig film fra 2005 som handler om spøkelser. Brevet kunne faktisk kjennes litt ut som et spøkelse, og valgte å åpne.

Det så ikke ut som hverken miltbrann eller spøkelse. Det var brunt og halvklissete. Kanskje det var heroin eller LSD?

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Da jeg snudde brevet mot meg selv igjen, så la jeg imidlertid merke til påskriften der det stod at den brune greia var et kakestykke noen på et tidspunkt visstnok hadde lovet meg på. 

Kakestykke?

Minner mest om en pannekake, spør du meg, men folk har vel forskjellig referanse til hvordan kake skal se ut.

Helt tilbake til da jeg var barn, så har jeg hatt stor sans for kake. Jeg tok derfor sjansen, og smakte på innholdet i det snodige brevet jeg hadde fått. Stikk i strid mot alt det Fattern noen gang har sagt (han sa alltid: Ikke spis flate kaker du får i posten av fremmede og ikke ligg med ukjente menn som gir deg godteri og hasj!).

Etter å ha spist flat kake, så måtte jeg på do. Det var i det minste godt! Tommel opp.

Uten å tenke noe videre over kakebrevet, så gikk dagene videre. Jeg gjorde mine daglige gjøremål (stå opp, spise spagetti, se på MacGyver og kile Rambo i ansiktet med et ødelagt sugerør) uten videre forundring over at noen hadde laget kake, skvist den sammen i et brev og sendt det til meg.

Så fikk jeg plutselig et nytt brev. Fra posten. De skrev at jeg hadde fått en pakke, som ventet på meg der.

Irritert over at jeg måtte gå ut hjemmefra, så spaserte jeg den rundt 800 meter lange veien til postkontoret, og postkontoret hadde helt rett; pakke var det. Denne var det visstnok også spøkelse oppi.

Jeg elsker å pakke opp ting. Gleden av å rive i stykker litt papir med noe teip på er rett og slett ikke til å kimse av. Pakker er udiskutabelt ukimsbart – med mindre de inneholder levende aborter eller at gavesnoren er alt for stram. Men denne pakken var ikke sånn. Den var flat og skulle visstnok inneholde enten et spøkelse eller en dårlig dvd fra 2005. Jeg gledet meg i det jeg rev opp forpakningen.

En grønn plakat med bilder på! Det beste jeg vet!

Ved en nærmere titt registrerte jeg at det ikke bare var en helt vanlig grønn plakat med bilder på. Det var bilder av MEG! Masse bilder av meg. Hadde jeg bursdag?

På baksiden var det enda flere bilder og historier. 

Kreativ løsning ved mangel på bokstaven “R”: Bare bytt den ut med P. HalvoP. Ikke noe problek (gikk tom for “M”).

Vedlagt lå det også et brev som forklarte grundig hvem disse “Fragile”-brevsenderne var. 

Jeg burde jo skjønt det med en gang. Dette er nemlig jentene som står bak yndlingsbloggen min, nemlig konghalvorfan.blogg.no, en blogg jeg forøvrig vil anbefale alle å følge med på. Bloggen handler om meg og jentene bak, Mette og Klimentina. Bloggen inneholder også færre skrivefeil enn de fleste Paradise Hotel-bloggene, så det skulle bare mangle at den får en plass høyt oppe på topplista. Kreativiteten er det i hvert fall ingenting å si på, og jentene må være av dem som får med seg desidert mest av hva jeg driver med. Å det er jo ikke skummelt i det hele tatt. Heller ikke at de vet hvor jeg bor (Rambo holder vakt, og han er bevæpnet med sprettert og nunchuck).

Takk Fanbloggen! 

Og som takk for gaven, så offentligjør jeg hele TO bilder fra fotoshooten jeg hadde med meg selv da jeg skulle lage dette hjemmesideinnlegget. Bildene viser yndlingsposeringene mine. 

Posering nr. 1: Stirre tomt, men direkte inn i kamera.

Posering nr. 2: Stirre tomt, men direkte inn i kamera med hodet litt forover.

Det er viktig å huske at bildene skal tas på utpust.

Tenk at jeg er fan av en blogg som er fan av meg. Lurer på om det finnes noe ord for sånt.