Melankolsk.

Halvor, din latsabb. Du må skrive mer! Ok, da. Halvor. Du må også ta deg selv litt oftere på tissen. Ja vel, da. Kan du mate meg Halvor? Med hva da? Mat? Ok.

Tar en pause i mitt nye skriftelige hjemmesideinnlegg for å spise middag. Nå er jeg ferdig.

På grunn av tidenes merkeligste opphold i Thailand forrige måned, så har tiden gått fort siden sist jeg skrev noe her. Det synes jeg selv er juks og slurv. Jeg tillater ikke meg selv å skulle bli “dårligere” i noe jeg egentlig liker veldig godt, bare fordi jeg har klart å bli enda slappere enn før. Men slik føles det. Tankeløs, tiltaksløs og sytete.

Nå holder dette innlegget allerede på å tippe over til å bli et sippeinnlegg, men jeg styrer unna med dette bilde av meg med MacGyver-boksen min. 7 sesonger med riktig bruk av livet.

Jeg har i de siste månedene hatt et ustabilt, melankolsk humør der jeg tenker mye på alt og uansett hvor godt eller vondt det jeg tenker på er, så får det meg til å ville grine. Et eksempel er den gamle datamaskinen min. Den kostet meg rundt 20 000 kroner og har blitt brukt til det meste. Men så fikk jeg meg MacBook-maskin og puttet datamaskinen min på rommet. Der har den støvet ned. Jeg har dårlig samvittighet ovenfor en datamaskin. Jeg føler at jeg har etterlatt den til nødbruk og lagring. 

Her er den gamle musa. Tenk på all pornoen jeg har klikket meg inn på via denne lille krabaten. Nå blir den knapt brukt til å rydde opp på skrivebordet.

Når jeg er i denne tilstanden, så er det vanskelig å styre humøret eller kreativiteten i riktig retning. Jeg blir sittende og surre med totalt meningsløse ting som ikke kommer hverken meg selv eller noen andre til gode. Som å lage seg 14-15 nye mailer og sende inn falske rykter om seg selv til sladreblogger. Det har jeg gjort. Og det har jeg brukt masse tid på.

Første mailen jeg sendte for å se hva som skjedde.

Innlegget sladderbloggen skrev. 

Sendte også mange slike småmail for å vise at han der Kong Halvor virkelig er en falsk dust (han er det).

Så ble jeg bitt av basillen. Jeg satt hjemme i mange dager og skrev dumme rykter. Og lo så høyt at jeg fikk naboklage.

Nytt sladderinnlegg.

Så kommenterte jeg dette.

Og så sendte jeg noen bilder INGEN har sett før.

Og der var det innlegg på sladrebloggen om mitt nye homofile forhold fra 1. april i fjor.

Jeg skrev mange flere mailer og kommentarer enn dette, men så fant jeg plutselig ut at det ikke var noe gøy å bruke tid på en sladreside ingen leser, der forfatteren av siden skriver alle sine kommentarer selv og later som at det er masse aktivitet. Så slo jeg meg selv så hardt i hodet at jeg ikke husket noe, og så drakk jeg, og så var jeg i Thailand og nå er jeg på Briskeby igjen og bruker fortsatt tid på en sladreside som ingen leser. Jeg er så dum. Rambo rister på hodet, men jeg tror det er mest fordi han føler konkurranse i leiligheten etter at jeg kjøpte meg en løve.

Når sinnstilstanden ikke er på topp har jeg nemlig en tendens til å kjøpe ting. Jeg kjøper bare kule ting, men det er veldig typisk for den tilstanden. Christopher Nielsens tegneseriehefter er et godt eksempel på kule ting. Ellers er også sprettkniver, zippo-lightere og filmer som er bannet i Norge gode svar på hva som er kule ting.

Musikk har alt å si for godgjørelse av hodet på en dårlig dag. Forholdet mitt til sjanger er veldig varierende, og i løpet av det siste halvåret har jeg nesten bare hørt på musikk fra barndommen min. Jeg har aldri klart å kvitte meg med de gamle skivene mine (akkurat som med datamaskinen på rommet) og etter snart 15 år har jeg begynt å høre på dem igjen. Visste dere at Blümchen og E-Type lagde sang sammen for noen år siden? De gjorde det, og DEN er virkelig helt forferdelig. Jeg har hørt på den minst 100 ganger. Elsker den.

Jeg tror også at trangen til å høre på 90-tallsmusikk igjen er der på grunn av denne “We love 90s”-festen som alle tullingene drar på for å late som at de var fans av E-Type og Scooter på 90-tallet. Jeg var den eneste på Hagaløkka barneskole som hadde genuin interesse i musikken som ble spilt på slutten av 90-tallet og da spesielt band som Scooter og E-Type. Alle mine barndomsskolevenner drar på 90-tallsfest for å mimreflire av de gamle heltene mine. Jeg trenger ikke det. Jeg så E-Type i 1998, jeg. 

Nå hører jeg på 90-tallstrashen fordi jeg faktisk liker den. Heut’ ist mein tag 4 ever. For dere som har interesse av det – ikke for å le, men for å nyte – så kan dere abbonere på DENNE spotifylista. Den skal etterhvert dekke flere av mine favoritter fra starten av min musikkelskerkarriere.

Så depper jeg litt og hører på Jokke. Jokke er den viktigste norske artisten siden Ivar Medaas.

Så blir jeg glad igjen, og koser meg med brus og sjokolade.

Fordelen med våren er at sola er tilbake på himmelen igjen, i hvert fall for oss som ikke trekker gardinene til side før klokken nærmer seg 18-19:00 om morgenen. En gang i april, før jeg dro til Thailand, så ringte jeg til kompisen min Christian for å høre om han ville bli med å nyte sol med meg. Det ville han. Her nyter vi sol.

Ulempen med Norge er at det noen ganger skygger uønskede elementer for solen mens man nyter den. I dette tilfelle et gammelt hus.

Vi ble så irriterte med det stygge huset. Aldri før har det vært i veien for sola som jeg kan huske. Dritthus. 

Jeg og Christian har bestemt oss for å hugge det, men jeg må vente til han kommer hjem fra syden før vi kan gjøre det. Han ble så irritert over at huset var i veien for solen at han bestilte billetter til Kreta. Jeg bestilte også billetter, men jeg havnet i Krabi i stedet for Kreta. Jeg anbefaler alle å lese nøye når man skal bestille flybillett, ellers havner du midt i jungelen og våkner opp med dyr på rommet ditt.

Rambo har hatt huset for seg selv og er ganske fornøyd med å kunne ligge på kryss i sengen. Han er akkurat som meg; kryssligger.

Egentlig vet jeg ikke hva melankolsk betyr. Jeg synes bare ordet er kult. Jeg er bare mongo, jeg. Konstant.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg