I mitt 24 år lange liv har jeg blitt introdusert for et årsløp fullt av dager. 365 for å være nøyaktig. Da jeg var liten var få av disse dagene viktige merkedager bortsett fra bursdagen min, bursdagen til Norge, og en del helligdager – noe jeg på den tiden satte pris på fordi jeg hatet å dra på skolen. I voksen alder avskyr jeg helligdagene. De dukker opp i fleng hele året – som hindringer på veien for oss som ikke har tid til å vente på at a4-folk også skal få lov til å drikke seg dritings på en tirsdag. Dette er dager som har klamret seg til oss i hundrevis av år, og vi slipper nok dessverre ikke unna med det første. Det er likevel ikke helligdagene jeg skal skrive om i dag.

I løpet av barndommen dukket stadig flere nye merkedager opp i Fatterns utslitte almanakk. Dager som er laget for å tvinge enkle mennesker til å huske å gjøre ting. Huske mor. Huske far. Huske å kjøpe blomst til kjæresten de egentlig er dritt lei av. Huske å kle ut ungen som en heks og tigge godteri av naboen. For meg betyr dette kun én ting; å huske at du er en kjedelig og trist person, med en kjedelig jobb, null integritet, ingen ekte venner og en iPhone full av apper du bruker for å imponere kollegene dine. Du trenger disse dagene for å minne deg selv, og de rundt deg, på at du faktisk har de rundt deg. 

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

I tillegg til dette skal du selvsagt bruke masse penger på utvalgte produkter som til slutt gjør de kreative utviklerne bak alle disse nye merkedagene søkkrike – og alle blir glade. Og du. Du slapp å huske på alle disse tingene selv, fordi Facebook, avisa, reklameplakatene, kalenderen din og alle på den gørrkjedelige jobben din minner deg på det i god tid. Du rekker å kjøpe blomster til dama du egentlig er dritt lei av. Du rekker å kjøpe inn masse godteri som du skal dele ut til barn du ikke kjenner. Du rekker å ringe til moren din og ønske henne til lykke med morsdagen. En markering som strengt talt burde gjelde hver eneste dag i livet ditt ettersom mora di faktisk ga deg dette livet.

La meg påpeke allerede nå. Jeg snakker ikke til hver enkelt av dere. Dette er et inntrykk jeg automatisk blir sittende med under “alle i verden skal vise oppmerksomhet til hverandre”-dager som denne.

Og i dag er virkelig den verste dagen av dem alle. Samtlige av de største restaurantkjedene i landet er overfylte av par som har klart å dra hverandre ut av sofaen for å bevise for seg selv, hverandre, og alle deres bekjente, at det fortsatt er gnister i det tørre forholdet som egentlig burde vært avsluttet for lengst. Enkelte frir til hverandre også – kun fordi det passer så ypperlig fint å gjøre det på Valentines Day! Det er jo virkelig en historie å fortelle barna om når de selv vokser opp og skal dra på sin første date – 14. februar, selvsagt, med en kvisete fjortis som har turt å manne seg opp til å spørre. Det er jo tross alt ganske kjipt å være singel på Valentines Day – og ikke ha en date engang.

Alternativet til alt dette er å klage og syte over hvor teit denne dagen er – og jeg havner nok i denne klubben selv om jeg hater å bli satt i bås. Ikke fordi jeg ikke kan være romantisk. Ikke fordi jeg ikke klarer å møte jenter. Men fordi jeg synes denne dagen, og andre slike “minne på”-dager er kvalme, motsigende og en av de viktigste påminnerne vi har om at vår generasjon er avdankede egoister som trenger en ferdigskrevet kalender til å fortelle hva vi skal gjøre mot våre nærmeste – når vi skal gjøre det – og hva vi må kjøpe for å gjennomføre det.

Nei! Jeg kjøper ikke en blomst og et sjokoladehjerte som det står «Jeg elsker deg!» på. Da kunne jeg like gjerne ha skrevet et brev med teksten: «Jeg har vendt meg til at du er en del av livet mitt nå. Jeg vil aller helst spille Playstation i kveld, men tar gjerne imot en blowjob i bytte mot denne tørre tulipanbuketten som kostet 79 kroner på Kiwi. Penger jeg egentlig kunne brukt på en sixpack øl – men i dag føltes det mer riktig med blomst.»

Jeg tror på mennesker. Jeg tror på folk som ringer faren sin selv om det ikke er farsdag, og jeg tror på gode kjærlighetsforhold som kjøper billige tulipaner selv om det ikke er Valentines Day. Jeg er vel bare en sterk motstander av kollektiv opphausing rundt ting som burde ligget i oss – naturlig – fra før av. Også hater jeg å føle skyld når jeg ikke gjør slik reklameplakatene på trikken ber meg om.