BOOM! En hektisk måned er over, uten at jeg helt forstår hvorfor den har vært hektisk. Jeg gjør det samme som jeg alltid gjør; surrer rundt i Halvor-bobla (leiligheten min) på jakt etter et liv i verdighet og selvrespekt. Jeg vet jo at det aldri kommer til å skje, men LA MEG FÅ LEVE I ILLUSJONEN DA!!!

Det er klart; jeg prøver jo å holde meg i form – eller skape en illusjon av at jeg holder meg i form. Som på dette bildet. Det er jo bare løgn. Jeg har aldri i mitt liv spilt tennis, og kommer aldri til å gjøre det.

Jeg er usunn, utrent og umotivert. Det nærmeste jeg kommer friluft og mosjon er når jeg rydder i hagen – noe jeg gjør tre ganger i året fordi styrelederen i sameiet tvinger meg til det.

Jeg kom meg hjem til Asker en tur da. For å se lillebroren min i 17. mai-toget, spise litt skikkelig mat og gråte over livet mitt i fanget til Fattern som også gråter over livet mitt. Men det er veldig koselig hjemme i Asker nå faktisk, for Fattern har kjøpt seg hund! Det er til og med @enlabrador. Lanah heter hun(d).

Jeg er så utrolig glad i dyr. Nalah er intet unntak. Dette er første gangen vi møtes. 

I år var jeg for først gang og så barnetoget i Asker siden jeg selv gikk i samme toget. Det var nostalgisk og se både fanen (som jeg selv bærte på 17. mai for … 14 år siden) og rektor Bjørn Erik som står til høyre i bildet.

Bjørn Erik! Om du leser dette, så må du ikke tenke på å ta noen ansvarsrolle for at jeg har blitt litt koko. Dersom du husker meg, så husker du meg mest sansynlig som litt koko i alle fall – for det har jeg alltid vært. Hagaløkka skole var gode år – den beste dagen i mitt liv var da vi fikk lov til å tusje ned hele skolen fordi den skulle pusses opp. Takk for at du ga meg det minnet, Bjørniss (som jeg kaller deg fra nå av.)

Jeg husker til og med han som var rektor før Bjørn Erik også, men det blir så fjernt å lese for dere som kommer fra alle andre steder enn Borgen i Asker at det dropper jeg å skrive mer om. Dette er hjemmesiden for mindreverdige, ikke nostalgibloggen for barneskoler i Asker. Vi går videre.

Fattern og meg foran barnetoget. Han ser kanskje litt grå ut på sidene, men det er faktisk bare solen som treffer den tykke, mørke manken hans. I vår familie godtar vi ingen annen forklaring enn det.

Mamma og meg. Jeg har ikke eksakte tall, men jeg vil anta at det finnes omlag 2000 bilder av meg foran denne steinen. Og det skal bli flere. Jeg har vokst opp til å feire alle former som merkedager her.

Så hoppet jeg på scooteren og kjørte inn til byen for å møte Pål og Anders. Og Rambo selvsagt.

Det er ikke så mye mer å si om 17. mai egentlig. Vi feiret dagen slik nordmenn flest og drakk oss sanseløst dritings, sovnet i en grøft og våknet opp to dager senere på sykehus.

Vi skipper videre. Jeg har veldig sansen for denne formen for hjalmaring. Bloggere pusher ut innlegg om alt de gjør hele dagen – jeg oppsummerer. Og likevel er det de som tjener penger. Verden er ond. Det synes Alexander og Anders også – det er derfor vi sitter alt for mye på Olsen og diskuterer rettferd samt ideer til nye filmer vi kan lage sammen.

Dere må følge med på siden vår, da: FUNNYBOYS liksom. Ikke fordi vi er så funny, men vi er definitivt boys – bortsett fra Alex. Følg med, så får dere oppdateringer på nye ting vi gjør.

Olsen (en del av leiligheten min i praksis) er en bra plass for øvrig. Dersom jeg på død og liv skal møte mennesker, så tar jeg det heller der enn å invitere dem med hjem til søppeldynga jeg bor i. Sånn som her; med Dennis. Konge fyr som alle må følge med på.

Dennis og jeg jobber for å få inn pannebånd på trendlista igjen. Pannebånd er mektig undervurdert i dagens samfunn, og ble i sin tid dyttet vekk fra hyllene på en kynisk måte av de falske, rosa pannebåndene som Bærumskeegene begynte med på midten av 2000-tallet. Vår jobb med å få pannebånd inn i samfunnet kan faktisk karakteriseres som en hjertesak mot et bittelite klesplagg som aldri har såret noen – kun jobbet med å holde hår, svette og hjerne på plass.

Jeg vil anbefale alle å kjøpe bannebånd på Ebay (helst fra FILA) og legge ut instagrambilder av pannebåndet med hashtagene: #pannebånd4ever #dagenspannebånd og selvsagt #halvorerkul som er min egen hashtag!

Med mange nok pannebånd trenger man ikke å kjøpe luer lenger. Med andre ord er det både kult – og praktisk.

Så fikk jeg og de andre gutta endelig ut fingeren og gjennomførte en av filmideene våres. Ikke uten komplikasjoner, selvsagt – vi gjør jo ALT selv. Ideen med filmen var å tøyse med sommerdance/Paradise Hotel-trendene, og vi fikk selvsagt god og passende hjelp med på laget. 

Jeg tror bygdegutten drakk en million enheter og hadde den beste dagen i sitt liv – mens Anders, Alex og meg selv fikk oppleve hvordan det er å være … “sånn” en hel dag.

Med “sånn” mener jeg sånn som dette.

Legg merke til at jeg ser ut som en alien når jeg spiller karakteren “Heff”, mens Alexander ser ut som han alltid gjør. 

Her er resultatet av filmen. Til å være en såpass rotete innspillingsdag som det var, så er nok resultatet det “beste” vi kunne fått til med tanke på tid, antall drita Paradise-deltakere og selvsagt sjanger.

Og ja; del filmen videre – klikkene på det vi legger ut er det eneste vi har her i livet bortsett fra søte dyr, TV og øl på Olsen.

Metaironisk nok – med tanke på at vi lagde en ironisk låt – så har det blitt mye dagsfylla i dagene etterpå. Men det er helt greit, egentlig – for det resulterer jo i at jeg faktisk kommer meg ut av leiligheten og møter folk. Som her, på Oslos beste investering siden bysyklene; Tjuvholmen.

Og her, på Oslos koseligste og samtidig supersentrale kafé; Bare Jazz.

Eller sånn som her – i parken på en av Oslos beste dager; Musikkens dag. Hurra så gøy vi har det! 😀

På kvelden er det fortsatt varmt og ingen grunn til å stanse misbruket. Eller. At det ikke finnes noen grunner blir feil å si. Det finnes nok av grunner til å ikke drikke øl hele døgnet. Sånn som dette for eksempel.

Og dette.

Når man våkner opp til bilder av statueporno og senga full av buskas får man angst og låser seg inne igjen. Heldigvis er jeg en av de som har lært meg å se gleden i de små tingene i livet. Og det er da man takker seg selv for å bo sammen med verdens peneste og snilleste og mest forståelsesfulle kattepus.

Bare se det blikket i øynene hans. Det sier: Halvor, du er ålreit og mater meg og sånn, men slipp meg nå før jeg klorer ut øyea dine.

Og jeg bare: Hehe, Rambo da, jeg har jo på meg beskyttelsesbriller. Raring!!! <3<3<3

 Jeg er så glad i katten min. Uten han hadde jeg vært et vrak. På ordentlig. Men nå avslutter jeg innlegget før jeg begynner å gråte. Jeg skal nemlig se på MacGyver nå, og jeg HATER å gråte mens jeg ser på MacGyver. Ha en fin kveld, venner. (Håper det er greit at jeg kaller dere venner.)