Jeg våknet i dag til et vanvittig rot både inni- og utenfor kraniet mitt. Dette er en av de dagene. Surredagene der alt er galt. Jeg skjønner det med en gang. Jeg har alkoholånde, det sover folk rundt i leiligheten min, og det går ikke an å gå noen steder uten å tråkke på brukte klær, tomgods, matrester, plastikkposer og karnevalmasker som ble innkjøpt i desperasjon under et tidligere møte med virkeligheten. Men ok; å rydde er ikke akkurat noe man trenger en mastergrad for å få til. Og alle mailene som venter, filmene som skal klippes, tegningene som skal tegnes (har ikke glemt dere!), maten som skal spises og alle tingene som må organiseres kan enkelt la seg gjøre dersom jeg bare klarer å konsentrere. Hvor skal jeg begynne? Jo, jeg må finne Rambo og kose litt med han først. Den myke, hvite kroppen som strekker seg til alle retninger når jeg kiler han på magen.

Hvor er han?

Shit! Rambo våkner alltid ved siden av meg om morgenen. Nå er han borte. 

Shopping

Derfor bør du gi bort en opplevelse til jul

Jeg går ut på verandaen for å se etter han. Han ligger ikke i busken sin. Jeg strekker meg utfor verandaen, over til naboene … Tankene begynner å spinne. Har noen stjålet pusen min om natten? Det må ha vært al-qaida i så fall. De skal sikkert selge han for å få råd til bomber.

Slapp av, Halvor. Nå skyver du de faktiske problemene dine over på en ikkeeksisterende problemstilling. Rambo har nok av plass å gjemme seg bort på utendørs – han har tilogmed lagt igjen en gave til deg. En kjøttmeis uten hode, vær så god!

Ok. Pus har sikkert gjemt seg bak hagemøblene til en av naboene og leker med hodet til den døde kjøttmeisen. Jeg burde fokusere på å kaste ut de sovende gjestene mine, rydde kåken og få satt på plass det skakkkjørte livet mitt en gang for alle. 

Men jeg finner ikke Rambo. Og jeg trenger han nå! Jeg klarer ikke starte dagen min uten å vite at han har det bra. 

Jeg tar en sjefsavgjørelse og stikker ned på “kontoret” (jeg får sitte litt rundt på kontorene til Natt&Dag om dagen – vet egentlig ikke helt hvorfor) for å svare på mailene mine. Noen av de har jo ventet ganske lenge på svar også. Rundt mars-april omtrent. Mener å huske at noen av dem handlet om betalte samarbeid – det er vel kanskje en idé å svare snart.

Nå sitter jeg på “kontoret”. Jeg kaller det bare “kontoret” fordi jeg sitter på gulvet ved siden av pappavfallet. Jeg drar hit bare for å komme ut av rotet i leiligheten min – der har jeg ikke plass til å sitte på gulvet engang. Så sitter jeg er. På gulvet. Har prøvd å svare på noen mail, men det går ikke. Jeg tenker bare på Rambo. Jeg må dra hjem å finne han. Han ligger sikkert under noen klær og sover, bare. Stappmett på grunn av alle kjøttmeishodene han har stappet i seg til frokost. Men jeg må finne han. Jeg må vite at han har det bra. 

Jeg er så utrolig glad i katten min. Han er verdens peneste raring og noe av det viktigste i livet mitt.

Livet mitt består av 100 løse tråder som jeg konstant må jobbe for å ikke miste kontrollen på. Det er vanskelig med tanke på at jeg ikke klarer å rydde engang. Men Rambo er ingen løs tråd. Han og jeg er bestevenner, og det er nok mye av grunnen til at han er såpass viktig for meg. Jeg går innom dyrebutikken på veien for å kjøpe hundegodteri til han. Det er det beste han vet. Kan rydde og sende kjedelige mailer i morgen. Nå må jeg finne Rambo.

22:00 OPPDATERING: 

Etter en leterunde nå på kvelden hørte jeg endelig noen velkjente mjau da jeg psss’et for harde livet rundt blokka mi. Jeg fikk sirklet inn mjauene og til slutt stakk et velkjent ansikt. Med andre ord: Rambo er tilbake og Halvor er et lettet nervevrak etter å ha smakt på følelsen av å miste bestevennen sin. Det virket ikke som han likte “livet på utsiden” særlig godt, og jeg tror han har gjemt seg mesteparten av tiden. Her er bilde etter det som kan omtales som en liten redningsaksjon.

Vi er begge takknemlige for at så mange har brydd seg. Takk for dere. Verdens fineste hjemmesidelesere!