Klokken er 05:30. Normalt sett pleier jeg å legge meg på dette tidspunktet, men ettersom at jeg var tidlig på flaska i går ble det til at jeg måtte kaste inn håndklet allerede rundt 01. Egentlig burde jeg ha sovet langt lenger enn dette – gjerne fire-fem timer til – men hjerneaktiviteten i hodet har holdt meg i limbotilstand siden jeg la meg. En sånn tilstand der kroppen sover, mens hodet er på raveparty. Feberdrømmene tar knekken på meg. Det er mer slitsomt for meg å skulle sove videre enn å stå opp, så jeg velger å gjøre det sistnevnte. Jeg holder på å kaste opp idet jeg setter meg opp i sengen. Jeg ser på meg selv i speilet. Herregud, så stygg du er. Jeg kjenner på den beske ettersmaken av gårsdagens hvitvin som ligger igjen i munnen. Heldigvis holdt vi oss kun til det. Det kunne vært verre. Jeg kunne jo ha kost meg med en fernet. Eller enda verre; jeg kunne hatt nachspiel, slik jeg sårt husker å ha invitert et utvalg mer eller mindre bekjente kvinnfolk til før jeg kastet inn nevnte håndkle. Facebook-loggen bekrefter dette. «Sjallabais»? Når lærte jeg meg det ordet – og hva betyr det? Jeg kontakter aldri jenter om natten fordi jeg er desperat etter å ligge med noen. Jeg gjør det fordi jeg ikke vil være alene. Alene på raveparty. 

Et mjau fra samboeren min minner meg om hvilken situasjon jeg befinner meg i. Han står i døråpningen til soverommet og ser på meg. Jeg må kjøpe mer kattemat. Det er likegreit, egentlig. Da har jeg jo noe å gjøre i dag og. Hvor mange timer er det til Oslo City åpner? Fem?

På tide å komme meg ut av senga. Jeg har bladd meg gjennom alt av sosiale medier og det er snart ikke mer batteri igjen på telefonen. Jeg trekker på meg en shorts og en hettegenser, trasker ut i stua og slenger meg ned i sofaen. Eller hjemmekontoret, som jeg kaller den. Mandag morgen. Jeg har ikke en dritt å foreta meg. Eller. Jeg har jo mye å foreta meg, egentlig. Jeg bare sliter meg å komme i gang. Jeg har så mange prosjekter på en gang at jeg sliter med å finne ut hvor jeg skal begynne. Eller fortsette – jeg har jo allerede påstartet en haug av dem.

Jeg setter på Babyshambles med Delivery. Pete Doherty har reddet meg ut av slike situasjoner tidligere. Situasjoner der det viktigste temaet på morgenmøte i enkeltpersonsforetaket mitt er å finne ut av hva faen jeg skal gjøre med livet mitt. Jeg har lyst til å skrive en bok. Og lage en film. Rekker jeg å gjøre det i dag? Jeg må huske å betale inkassovarslene mine i hvert fall. Jeg har penger, altså – jeg bare synes det er kjedelig å logge inn i nettbanken. Det er det som er problemet mitt. Jeg skipper ting jeg synes er kjedelig. Betale regninger? Kjedelig. Reparere det knuste stuevinduet mitt? Kjedelig. Spise frokost? Kjedelig. Jeg utsetter å sende fakturaer for jobber jeg har gjort også. Jeg bare gidder ikke å gjøre det. For en taper jeg er.

Jeg skvetter til. Hvorfor har jeg lagt DJ Broiler med Afterski inn i denne spillelisten? Jeg får lyst på en jägershot, men står over. Det vil si: Det var tomt for jägermaister, så det ble en fernet i stedet. 

Jeg hater ikke mandager. Hvordan kan man hate mandager? Ny uke, liksom. Første dagen i mitt nye liv! Dårlig start på det nye livet for øvrig. Bakfull, med noen få timer dårlig søvn på øyet. Jeg skjønner godt at man trenger ni måneder i fosterstilling før man er klar for verden. Ni måneder. Jeg vedder på at seks av de ni månedene er mental forberedelse. Klokken er 06:30. Dette er jo den første dagen i mitt nye liv. Jeg MÅ få til noe i dag. Jeg er jo en frisk, kreativ fyr i verdens beste, rikeste land! Hvis ikke jeg klarer å få til noe i min situasjon er jeg faktisk et direkte hån mot menneskeheten! Jeg burde skjemmes. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var lam i hele kroppen. Da kunne jeg brukt livet mitt til å slappe av hjemme med dårlig TV uten å få dårlig samvittighet. Dessuten hadde staten betalt noen for å være med meg til enhver tid. Det er win-win, det!

Jeg har hørt om mennesker som blir tvunget av sine egne tvangshandlinger til å amputere armer og bein. De oppsøker sånne lugubre leger, og får dem til å kappe av fullt funksjonelle kroppsdeler, liksom. Kanskje de egentlig har vært i den samme situasjonen som meg, og innsett at det er bedre å være totalt funksjonshemmet enn å leve et friskt liv med dårlig samvittighet for at man ikke får til noe? Noen som vet hvor man får tak i sånne leger? Hvorfor hører jeg fortsatt på DJ Broiler?

Jeg tar meg en fernet til og bestemmer meg for å stikke ned på Kiwi for å kjøpe coca cola. Det åpner ikke før 07, men jeg kan likegjerne stå utenfor og vente. Jeg er så febervarm at det bare høres deilig ut med en liten nedkjøling. Jeg lurer på hvordan det ser ut når en butikk åpner. Kommer de inn den samme døren som kundene, eller har de sånne hemmelige ganger under bakken og sånt? De har sikkert det. Jeg tror butikker er bygd slik, med mange hemmelige ganger og sånn, slik at de ansatte skal ha det litt morsomt i den ellers hjernedøde jobben sin. Eller er den egentlig hjernedød? De må vite hvor og hva alt i butikken er, liksom. Og de selger alt fra frukt til skyllebøtter. Jeg skal teste en av dem når de åpner. Spørre etter varer som ikke finnes. «Hei, hvor finner jeg glutenfri billemelk?» Hehe, jeg burde bli komiker.

Ei blond jente åpner døren. Klokken er fem PÅ!!! Jeg vet ikke hva som er kulest… At dagligvarebransjen tillater publikum inn i varmen fem minutter før åpning, på en mandag, eller at hun kom innenfra – noe som i mitt hode bekrefter tanken om at dagligvareansatte går rundt i hemmelige ganger. Jeg lurer på om hun tror jeg at jeg har jobb siden jeg er så tidlig oppe. Hun er søt. Jeg elsker henne. Jeg må kaste opp.

Turen ut var forfriskende. Både fordi jeg spydde utendørs i minusgrader, noe som kommer til å se lættis ut når det fryser, og fordi jeg nå har funnet ut hvordan jeg skal bruke dagen. Først skal jeg drikke tre liter med coca cola. Så skal jeg dusje. Deretter skal jeg klippe ferdig musikkvideoen jeg lager med Anders og Abu – som handler om kebab. Den har ligget halvferdig lenge nå. Så skal jeg stikke ut før det blir mørkt igjen og kjøpe kattemat på Oslo City. Kanskje jeg spiser en calzone der også. På BIT. Den med spinat er dritgod. Så skal jeg stikke hjem igjen, ta bilde av isspyet på veien, og bruke resten av dagen på å skrive. Ikke at jeg tjener penger på noe av dette – men dersom jeg klarer å gjøre disse tingene i dag har jeg jo faktisk fått til noe. Og da føler jeg meg bra. Da vil jeg ikke kappe av meg armene hos en lege i øst-europa likevel. Jeg prøver.